Lesetekster: 2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8
Prekentekst:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet. 20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Matt 26,17-30
Kjære menighet
I kveld er det skjærtorsdag, og kristne i hele verden samles for å minnes den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler. Kvelden da han ga påskemåltidet en ny mening, og på den måten markerte både kontinuiteten – sammenhengen og oppbruddet med den jødiske tro.
Det Jesus og disiplene møtes for å feire denne kvelden er det jødiske påskemåltidet. Et ritualisert, religiøst måltid som gjennom rettene som serveres og bibeltekster som leses underveis minnet jødene på hvordan Gud frelste dem ut fra slaveriet i Egypt.
Og det er noe jordnært med den frelsen som jødene feirer denne kvelden. Det handler om frihet fra slaveriet. Og undertrykte i hele verden kan kjenne seg igjen i lengselen etter en Gud som frelser på den måten, ikke i det hinsidige, men fra lenker og slavekår her og nå. En Gud som handler i verden. Og dette feirer de i et okkupert Jerusalem. Gud hadde reddet dem ut av Egypt. Ville Gud rense Jerusalem for den nye okkupanten, farao eller keiser, hedningkonger var de begge, og begge hadde undertrykt Guds folk. Ville Gud handle enda en gang og frelse sitt folk fra lenker? Ville Gud handle i verden enda en gang?
En Gud som handler i verden. Det er nettopp det han er der han står midt i blant dem og bryter brødet og gir dem vinen. Han er gudemennesket som taler Guds ord i menneskenes verden. Han er gudemennesket på vei til Golgata for å bryte dødens lenker, syndens lenker, jorden lenker, hatets lenker, gjengjeldelsens lenker. Naglene som skal drives gjennom han, spydet som skal spidde han, smerten, lidelsen, døden. Ikke så unikt. Det har skjedd andre både før og siden, men aldri meg Gud. Og nå står han er som en Gud som handler i verden og forteller dem at Gud som handler i verden han kan la brød og vin bli frelsens midler.
«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Matt 26, 26-28
For på samme måte som jødenes påskemåltid minnet jødene på når Gud frelste dem fra Egypt, på samme måte minner nattverdmåltidet oss om påsken – og dermed frelsens drama. Og samtidig er nattverden mer enn en påminnelse om noe som skjedde den gang da. Nattverden handler ikke bare om det som har skjedd, men det som skjer hver gang vi feirer nattverd sammen, nemlig at Jesus er til stede i brød og vin. For Luther og vår kirken er dette et sted vi tar Jesus bokstavelig: «Dette er min kropp» og «Dette er mitt blod». Vi ser at det både smaker, lukter og har konsistensen til brød og vin, men vi tror det er noe annet. Det er mer enn vi ser. Det er Gud som handler i verden. Det er ikke slik at vi bare minnes om frelsen, men vi frelses, vi spiser oss til himmels, vi spiser nåde, vi svelger nåden. På en veldig fysisk og konkret måte bli Gud i oss.
Men hvor jordnær er den frelsen vi feirer når vi samles rundt et nattverdbord. Mens jødene feiret frihet fra slavelenker i Egypt, hva feirer vi? Har vi flyttet frelses over i det hinsidige, bort fra vår verden, bort fra det konkrete som kan erfares på denne siden av evigheten. Mens jødene kunne feire en frihet som var til å forstå for levende mennesker, hva er det vi kan feire.
Kjære menighet!
Det er nesten så jeg tviler på om nattverden vil gange oss hvis vi kun bruker den som religiøs pynt, som en religiøs rite eller suggesjon som kun peker fram mot himmelen. Det er nesten så jeg tviler på om det gagner oss å knele ved Herrens alter hvis vårt bøyde hode gjør oss blind for mennesker i lenker eller synden som er en del av vårt eget liv. Ja, nattverdens brød og vin er frelsens sted, den setter oss fri fra å gjøre opp for vår egen synd ovenfor Gud, men hva er vi da satt fri til?
Dette året feirer vi at det er 200 år siden grunnloven ble skrevet, og Den norske kirke har valgt følgende som motto for året: fri til å tale, tro og tjene. Og jeg synes dette på en god måte kan oppsummere vår kristne frihet også lenger etter at grunnlovsjubileet er ferdig.
Vi er frie til å tale om korset, oppstandelsen, troen. En hver kristen kan tale om det, ikke bare prester eller kirkelige ansatte. En hver som har krøpet ut av dåpen er fri til å sette ord på sin kristne tro. Men vi er også fri til å tale mot urettferdighet, undertrykkelse, krenkelser, enten de skjer i vår menighet, i vår bygd, i vårt land eller ute i den store verden. Nattverdbordet kaller meg til å se meg som del av et fellesskap, som en helhet, som en del av Guds menneskehet.
Vi er frie til å tro oss frelst. Gud har satt oss fri fra lovgjerninger, fra gjengjeldelsens logikk, fra tanken om en Gud som må se meg lide for mine synder. Men da er vi også fri til å tro på en Guds om handler i verden. Tro på tilgivelse, forsoning, tro på at kjærlighet er en måte å leve på som menighet, som menneske og samfunn. Nattverdbordet gir meg tilgivelse, og det kaller meg til å tilgi.
Og vi er fri til å tjene. Han som begynte nattverdfesten med å knele ned og vaske disiplenes føtter, Gud som var villig til å bli menneske og frelse oss mennesker, han kaller oss til å knele hos de syke og utslåtte, til å gå til de utstøtte og forlatte, til å gå til dem som faller utenfor fellesskapet, bortenfor mediebildet, ut av familier, fellesskap og vennekrets. Han som gikk til samaritanere, tollere og horer kaller deg til å ikke være så sabla kresen, men se mennesket bak det som har gått i stykker, bak harde masker, bak ødelagte liv, bak tårer, bak feil, bak lukt, bak ubehag. Han kaller oss til å tjene. Bære brød til de fattige, og bryte sultens bånd. Bære vin og fukte strupen til de som tørster etter nåde, fred, rettferdighet eller og frelse.
Vi kjenner ordene: Kom, for alt er ferdig. Ja, kom til nådens sted og hent kraft. Men for all, etterpå skal du gå, gå ut i verden og tjene. For det er menneskene som trenger dine gjerninger, ikke Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar