Det står skrevet hos evangelisten Johannes
1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. 16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Joh 13,1-17)
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære menighet!
Skjærtorsdag må ha vært en underlig dag for disiplene. Det var mye som skjedde som først kan ha gitt mening etter at Jesus var oppstått fra de døde. Je Ja, kanskje skjønte de først hvor viktig denne dagen var etter Kristi himmelfartsdag, etter den første pinsen, etter at de er kastet ut av synagogen og begynner å danne egne menigheter. I årets påskeforberedelser så har Skjærtorsdag trådd fram som dagen da Jesus forbereder sin kirke på det livet som skal kjennetegne kirken.
Det er flere ting Jesus gjør denne dagen som ikke umiddelbart virket naturlig, men likevel fikk han holde på. Han var jo tross alt Jesus, rabbien, lederen i flokken. Det var han som folket hyllet, det var han som gjorde under og tegn. Det var han som talte med en autoritet som disiplene aldri ville turt å tale med. Og nettopp derfor føltes det ikke særlig naturlig når han kneler ned – som en tjener - og vasker disiplenes føtter. Peters protest viser at dette er helt feil.
Og jeg tror heller ikke det føltes særlig naturlig når Jesus brøt brødet og kalte det kroppen sin, og ba dem å spise. Eller ga dem av vinen og kalte det sitt eget blod til syndenes forlatelse. Men Jesus er Jesus, og de lar han holde på, uten å helt å forstå hva som skjer. For oss, to tusen år etter, er dette et kjent og kjært sakrament, en hellig handling. Men for de 12 var dette ukjent, nytt og jeg vil tro ganske uvanlig, ja nesten noe ubehagelig. Hva mener rabbien med at dette er hans kropp og blod.
Skjærtorsdag er den dagen i påsken vi kanskje kan lære mest om hva det er å være kirke. Det er dagen da Jesus selv, i ord og handling, instruerer disiplene og oss i hva som skal kjennetegne kirken – fellesskapet som vokser fram av hans forkynnelse og hans liv.
Han instruerer disiplene i det sakrament som har fulgt de kristne fra begynnelsen, brødet og vinen, nattverden. Og han instruerer dem i det som burde være kirkens sikre kjennetegn til alle tider: tjenesten. Diakonien. Så skal det nok innrømmes at vi ofte har vært flinkere til å dele ut brød og vin, enn til å tjene. Hele påsken er jo en sammenhengende fortelling om å tjene. Gud som tjener menneskene, ved å vaske deres føtter, dø for deres synder og sprenge opp himmelporten.
Rett før påske fikk den katolske kirke en ny pave. Pave Frans. Han tok sitt pavenavn etter den hellige Frans av Assisi. Og med sitt navn, sin forkynnelse og sine handlinger til nå, har han på imponerende kort tid satt tjenesten som kristent ideal på dagsorden. Og jeg må innrømme at pave Frans begeistrer meg. I kveld feirer pave Frans, i motsetning til tradisjonen, ikke gudstjeneste i Peterskirken, men i et ungdomsfengsel i Roma. Der han blant annet vil vaske føttene til 12 av de innsatte. Det er et mektig bilde på hva kirken skal være når Pave Frans, lederen for verdens 1, 2 milliarder katolikker, kneler ned og vasker føttene til 12 ungdommer som har kommet skjevt ut i livet.
Alle slike ritualer og symbolhandlinger kan latterliggjøres. De klarer sikkert å vaske beina selv. Hvor var kirken og de kristne når disse ungdommene var små? Hvor er kirken og de kristne når de kommer ut av fengselet? Hvor er kirken og de kristne når menneskene virkelig trenger dem? Er de i kirken og ber, synger, og har det koselig med hverandre, eller er de ute i verden der menneskene trenger dem. Men slike latterliggjøringer overser eksemplet og symbolhandlingenes makt.
Pave Frans på kne, gir meg inspirasjon. Frans bringer Jesus, når han står på kne og vasker disiplenes føtter, nærmere meg og mitt liv. For pave Frans lever i dag, i vår tid, han har muligheten til å gripe en sterk kirkemakt, men han velger å demonstrere tjenesten som ideal. Det må innrømmes at for en landsens luthersk prest har det de siste ukene vært mye mer inspirerende å følge pave Frans enn et samlet norsk bispekollegium.
Dagens evangelietekst, Jesus på kne, er et kall til oss som menighet, og hver enkelt av oss å være tjenere. I motsetning til pave Frans, så kommer ikke avisene til å skrive om våre valg. Hvertfall ikke hver gang. Men våre valg er viktige. For det er når vi sammen som fellesskap – som menighet og kirke – og hver for oss i våre private liv – velger å tjene, at tjenesten – diakonien kan bli et virkelig kjennetegn på kirken og de kristne. Tjenesten er å leve troen. Å leve som kristen er å leve som diakoner. Og samtidig er tjenesten trolig troens viktigste vitnesbyrd. Ingen blir frelst av ord uten gjerninger. Det er kirken og de kristnes liv, som er evangeliets viktigste «reklame».
Dagens tekster peker på særlig to hendelser i skjærtorsdagsberetningen. Fotvaskingen i evangelieteksten, og innstiftelsen av nattverden. For vi leste fra Paulus første brev til korinterne: 23 For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere:
I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, 24 takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» 26 For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer. (1 Kor 11,23-26).
Diakonien og nattverden henger nøye sammen. For det første minner jo nattverden oss nettopp om at Gud bøyde seg ned, ble menneske – og for vår skyld døde og oppsto. At Kristus er villig til å gi alt i sin tjeneste for menneskene – selv livet. I en kristen kirke så er og blir dette tjenestens fremste forbilde og begrunnelse: Kristus døde for oss.
Nattverden – felleskapsmåltidet – er kanskje det fremste symbolet vi har på det kristne fellesskapet. Og det er dette fellesskapet som er kalt til å tjene, som er kalt til diakoni. Og det er i dette fellesskapet vi finner kraft til å tjene. Og kjære menighet, vi får på en spesiell måte også Guds kraft ved å delta i måltidet. Det er vår kirkes tro at Gud møter oss på en spesiell måte i nattverden.
Det er ingen motsetning, men en HELT nødvendig sammenheng mellom alteret og tjenesten, mellom Gud og nesten. Alteret og tjenesten – og Gud og nesten – er ikke hvert sitt ytterpunkt. De peker på hverandre. Det er kristen barnelærdom at i møte med min neste så møter jeg Gud. Og i møte med Gud utfordres jeg til tjeneste for min neste. Ved alteret henter jeg kraft til å tjene i verden. Og verden er ikke noe annet Guds verden, tjenestens sted, hvor skulle den ellers skje?
Kjære menighet.
På vei inn i påskens drama minner evangeliet oss i dag på tjenesten. På diakonien. Det er det Jesus ba oss om å gjøre. Troens gjerning er først og fremst tjenesten, diakonien. Det er det som skal vokse fram fra dåpen, forkynnelsen og nattverdbordet – tjenesten – diakonien – for vår neste. Fordi Gud vil det. Fordi Gud elsker vår neste. Fordi sann storhet aldri kan handle om å gjøre andre små, men om å løfte de små.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar