Tekster:
Johannes 16, 1-4a
Klagesangenen 3, 52-57
Paulus brev til filipperne 1, 27-30
Kjære menighet!
Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. juledag, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet:
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. (joh 1,1)
Og Ordet ble kjøtt
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne+1
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)
Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud.
Også kommer vi til dagen i dag, 2. juledag, og det som blir tydelig er at det å bekjenne troen Jesus, det å være hans disippel, sletts ikke alltid vil være enkelt.
2. juledag kalles for Stefanusdagen, og tekstene vi leser i dag punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.
Dagen har sitt navn etter kirkens første martyr, Stefanus, som vi kan lese om i Apostelens gjerninger kapittel 6 og 7. Stefanus var en av kirkens første 7 diakoner, og etter å ha vitnet om sin tro i en synagoge i Jerusalem ble han ført fram for Øverstepresten og Rådet i Jerusalem, og de dømte han til døden ved steining. Dette er også første gang vi møter Paulus, for det står at han sto og passet på kappene til de som steinet Stefanus. Og det står at Paulus, som da het Saulus, var enig i drapet på Stefanus.
Vi leste i dagens evangelietekst at Jesus sa til sine disipler: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Den unge kristne kirke levde med forfølgelse, vilkårlig fengsling, pisking og henrettelser. De som tilhørte den første kristne kirke visste at prisen kunne være høy. Og at deres Herre og Mester dessverre også fikk rett når han snakket om de forfølgelser som skulle komme.
Men forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:
Denne menigheten har sitt misjonsprosjekt gjennom Stefanusalliansen, og det er en organisasjon som har en særlig vekt på kampen for trosfrihet.
Nå før jul har de hatt et særlig fokus på forholdene i Nord- Korea. Stefanusalliansen emner dett er det verste landet i verden å være kristen. I Nord-Korea er det å være religiøs, det samme som å være en fiende av staten. Å eie en bibel er nok til å havne i grusomme fangeleirer, de utsettes for tortur, og de er dømt til et liv blant de fattigste, i et land der det er helt reelt at mennesker sulter til døde.
I desemberutgaven av Magasinet Stefanus retter de også særlig oppmerksomheten mot kristne i Iran, der mange velger å feire julen i hemmelighet, fordi julen er en tid der myndigheten pleier å arrestere kristne. Myndighetene følger nøye med på alle kristne kirker i Iran, og undertrykkelsen er særlig hard ovenfor konvertitter, som har gått fra å være muslimer til å bli kristne.
Vi skal ikke lenger enn til vårt naboland Russland, der alle andre kristne kirker enn den ortodokse kirke opplever økende kontroll og begrensninger.
I Nicaragua fengsles og deporteres prester og biskoper som kritiserer diktaturet. Kirker, kirkelige skoler og kirkelige sykehus stenges.
I 2014 kom det hindu-nasjonalistiske partiet BJP til makten i India. Og i de ti årene som har fulgt så har det vært en økende vold mot kristne og muslimer som framstilles som en trussel mot et hinduistisk India.
I Pakistan vet vi at Blasfemilover brukes til å undertrykke kristne, og andre troende som ikke er sunni-muslimer.
Kjære menighet!
Vi som lever i trygge Norge. Og som er aktive i en kirke som i stor grad er finansierte av offentlige midler. Vi som nyter en grunnlovsfestet rett til å tro hva vi vil, og utøve vår religion. Vi trenger å bli minnet på vår privilegerte situasjon. Men vi trenger også å bli minnet om evangeliets brodd, og Jesus kall til oss til å være hans etterfølgere.
Det lille barnet i krybben skulle bli en omstridt mann. Han gjør krav på å være unik. Han gjør krav på å være Guds Sønn og verdens frelser. Og det er vår tro at han er unik, en levende Gud, vår frelser. Det vekket motstand da Jesus levde, og var en viktig grunn til at han ble korsfestet. Det vekket motstand da den kristen kirke var ung og ny. Og det vekker fortsatt motstand, slik våre kristne søsken i andre land kan vitne om.
Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang.
Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes.
Det er vår tro at verden faktisk hadde vært ganske annerledes, hvis djevelen fikk bragt barnet til himmelen før han fikk talt til oss, før han steg opp på korset, og før han sprengte graven. 2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, og at vi er kalt til å være hans etterfølgere. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel også vår etterfølgelsen være?
Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, jeg mener vi skylder dem å dele med dem av vår velstand, og vi skylder dem å engasjere oss politisk, slik at vi kan skape en verden der mennesker ikke forfølges på grunn av sin tro.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar