Samefolkets dag 2022, Skedsmo kirke

Dagens tekster: 2. mosebok 3,1-6, Apostlenes gjerninger 2,1-12 og Johannes 21,9-13 

Kjære menighet 

Hva er mer passende på en nasjonaldag enn å sitere vår egen Konge. 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» 

 Ordene falt da kong Harald i 1997 talte til Sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter. 

 Samme året vedtok Kirkemøtet er de "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette." 

Kjære menighet 

 For oss som lever langt fra de samiske kjerneområdene så kan kanskje det å markere samefolkets dag virke underlig, eller hvertfall fremmed. Hvorfor har Den norske kirke satt det som en målsetting at denne dagens skal markeres i alle landets menigheter? 

 For det første tenker jeg at dette handler om Den norske kirkes misjon som Norges folkekirke. Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Det er vår oppdrag som kirke å følge folkets liv i gleder og sorg. Landets merke-og høytidsdager markeres med gudstjenester. Og når landet er etablert på to folks terretorier så skulle det bare mangle at vi markere merke- og høytidsdager for begge folk. 

 For det andre; denne dagen er en påminnelse om at Gud alltid tar side med de undertrykte, men kirken har ikke alltid valgt det rette. Kirken og Gud er ikke identiske størrelser. Og noen ganger går kirken seg vill, og må finne tilbake til Guds vilje. 

 Kjære menighet 

Dagens første lesetekst er en kjent tekst: Moses som møter Gud i den brennende busken. Moses står på hellig grunn. Gud ber Moses ta av seg sandalene, og Moses skjuler ansiktet. Fordi han frykter å se Gud. 

Men hvorfor viser Gud seg for Moses. Jo, det kommer rett i fortsettelsen av vår tekst: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte» (2. mos 3,7) 

Og Gud har et oppdrag til Moses: «Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt». (2. mos 3.10) 

Bibelens fortellinger er grunnleggende for vår kultur. Uavhengig av om vi tror eller ikke så gir Bibelen oss fortellinger som viser oss de gode valgene. Fortellingen om israelittenes oppbrudd fra Egypt, Exodus, er en slik grunnleggende fortelling om en Gud som leder folk ut av slaveri og til frihet. Jeg vil tro de fleste av oss kjenner til hvordan jødenes Exodus ble et forbilde for slavene i USA i deres frihets kamp, blant annet kjent gjennom sanger som Let my people go 

Retten til å bruke eget språk, og til å ha sin egen kultur, og et levesett basert på tradisjonelle næringer har vært en kamp for det samiske folk. Det er en historisk kamp, men det er også en helt dagsaktuell kamp. Mange lokalsamfunn preges av motsetninger mellom det samiske og norske. Og så sent som i oktober 2021 slo Høyesterett fast at den norske stat hadde krenket reindriftsamers rettigheter når de hadde tillat vindkraftutbygging på vinterbeite til reinsamer i Fosen. 

Kirkens forhold til samene er mangfoldig. Kristen tro står sterk blant samene. I perioder var kirken, men hele tiden har særlig den læstadianske bevegelsen vært et sted der det samiske språket og den samiske kulturen levde. Noen har beskrevet denne bevegelsen som den samiske folkekirken. 

De første prestene som drev misjon blant samene var opptatt av å lære seg samisk og forkynne på samisk. Som lutherske prester var de opptatt av forkynnelse på morsmålet. Men etter hvert tok embetsmannen over og kirken også en aktør i fornorskningspolitikken. 

Denne høsten skal Stortingets sannhets- og forsoningskommisjon som har gransket fornorskningspolitikken og urett ovenfor samer, kvener og finner legge fram sin rapport. Og jeg er ganske sikker på at den vil vise at vår kirke har synder som må bekjennes. 

 *** 

Den andre av dagens lesetekster var fra pinsedag, når Ånden kommer til disiplene som tunger av ild på hodene deres. Men kanskje vel så oppsiktsvekkende, så begynner de å tale fremmede språk. 

Og i Jerusalem er det folk fra mange land som er samlet for å feire den jødiske pinsen, og til sin store overraskelse hører de forkynnelse på sitt eget språk. 

 «En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?» (Apg 2,6-8) 

I fortsettelsen av denne teksten står Peter fram og forkynner. Og apostlenes gjerninger forteller at omkring tre tusen mennesker ble døpt denne dagen. 

 Kjære menighet. 

Den kristne kirke har helt fra sin første stund vært preget av et mangfold. Allerede de første 30 årene spredte den seg gjennom misjon til hele den kjente romerske verden. Og etter hvert så kom den også til Norge, og etter hvert til sameland. 

 Å tilhøre den kristne kirke er å tilhøre et internasjonalt fellesskap, der troen bekjennes på ulike språk, der Gud lovsynges med musikk som har røtter i ulike kulturer. Der evangeliet leses med utgangspunkt i liv som er så forskjellige de kan være på denne kloden. 

 Mangfold kan være krevende. Ofte kunne ting vært enklere hvis alle var som oss. Da kan det være greit å minne oss selv på at evangeliet oppsto ikke på Romerike, med i en jødisk provins i Romerriket. Så et krav om likhet hadde neppe betydd at alle var som oss. 

Mangfold er en av kirkens skatter. Den første kristne misjon gjorde ikke alle like, men den hadde som mål at alle skulle komme til tro på Jesus. Verdens mangfold av kulturer, språk og folkeslag er ikke en del av syndefallet. Det er del av skapelsen. Norsk, samisk, amerikaner, afghaner, jøde som Paulus eller greker som Lukas. Kirken er ikke Guds enighet, men Guds menighet. Vi er ikke et jordisk folk, men Guds folk. Alle forsøk i historien på å sette et folk over andre, ender med en nedvurdering av andre menneskers gudegitte menneskeverd. Kirken bør ikke si: «Kom som du er og bli som oss», men «Kom som du er, og bli med oss.» For som Peter sa til folket på pinsedag: «For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» (Apg 2,39) 

Kjære menighet 

Undertrykkelse er selvsagt aller mest grusomt for de som undertrykkes. Men undertrykkelse fratar også undertrykkeren å bli beriket av den andres kultur og tradisjon. 

Tenk om Norges politikk ovenfor samene ikke hadde vært fornorskning, men nysgjerrighet og sameksistens. 

 Tenk om Den norske kirke hadde møtt samisk språk og åndelighet med nysgjerrighet, i stede for fornorskning. Jeg tror kanskje vi langt tidligere hadde lært oss å se verdien av naturen, og langt tidligere hadde fått en teologi som tok høyde for naturens egenverdi. Vi kunne hatt et annet språk for vår tro og i våre gudstjenester. 

Hver eneste søndag synger vi gresk: Kyrie eleison – Herre miskunn deg, og hver eneste søndag synger vi hebraisk, halleluja – Gud være lovet. Kjære menighet – tenk om Den norske kirkes gudstjeneste – på hvert et sted – kunne være preget av at vi er folkekirke i et land grunnlagt på to folks land. 

 Jeg begynte denne gudstjenesten med å gjenta «I Faderens og sønnens og Den hellige ånds navn» på nord-samisk. Uttalelsen var helt sikkert komisk for en som kan språket. Men det er en liten påminnelse om den kulturelle bredden som enhver gudstjeneste trekker inn: Vi synger gresk – det nye testamentes språk, vi synger hebraisk, GTs språk og vi kan også bruke samisk som en påminner om hvor vi er kirke. Ikke bare for nordmenn, men i Norge – et land grunnlagt på folks landområder. 

 Kjære menighet 

Dagens evangelietekst er et utdrag av en lengre fortelling. Det vi ikke får med i vår lesning er at disiplene har vært ute og fisket hele natten uten å få fisk. Så kommer de til land, og de møter en mann som de ikke kjenner igjen. Men han ber dem legge ut igjen og kaste garnet på høyre side av båten. Det er da de får en kjempefangst, og de kjenner igjen Jesus. 

 Fortellingen er på mange måter Johannes evangeliet sin misjonsbefaling. I både Markus, Lukas og Johannes så finner vi helt tidlig i evangeliene fortellinger om da Jesus kaller disiplene og sier han skal gjøre dem til menneskefiskere. Hos Johannes finner vi aldri dette begrepet menneskefisker. Men vi finner denne teksten om fiskefangsten flyttet helt mot slutten, etter oppstandelsen. 

 I kirkens lesning av Johannes evangeliet oppsto det tidlig en tradisjon for å lese dette som en tekst om kirkens misjonsoppdrag. Disiplene skal fiske mennesker, men det ikke deres egne krefter som gir resultater – de kom egentlig tomhendt til land. Det er fordi de legger ut på Jesu ord at de får fisk. Akkurat som kirke og menighet ikke vokser ved menneskers kraft. Den vokser fordi Den hellige ånd virker i kirken på et utall av språk, og i forskjellige kulturer – akkurat som på pinsedag. 

 Men evangelieteksten er også en tekst om en Gud som møter menneskers behov. Disiplene hadde arbeidet hele natten som fiskere. Det er rimelig å tenke at de både var våte, kalde og sultne. Han tilbød et bål som ga varme, og brød og fisk som gjorde dem mette. Jesus møtte deres behov, akkurat som da Gud han sendte Moses for å frigi de som ble holdt som slaver i Egypt. 

 Kjære menighet 

Det er også vårt kall. Ikke ved egne krefter, men ledet av Den hellige ånd, skal vi forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og som på pinsedag er det rom for mange språk og kulturer. Og som når Gud kalte Moses, og som da Jesus ga disiplene varme og mat, så er vi kalt til å se menneskers behov. 

 I 1997 sa Kirkemøtet at de «erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette.» 

Som kirke har vi ikke alltid klart å følge kallet til å stå opp mot undertrykkelse, for en mangfoldig kirke eller se menneskers behov. Da må vi gå den veien som evangeliet kaller oss til: bekjenne vår synder, be om tilgivelse og gå forsoningens vei for å gjenopprette det som har gått i stykker. 

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen

2. søndag i fasten 2021, Utegudstjeneste på kirkebakken utenfor Skedsmo kirke

Gudstjeneste rundt bålpanna på kirkebakken foran Skedsmo kirke.
Foto Elisabeth Kristiansen. 

Evangelietekst Lukas 7, 36-50

Kjære menighet

I denne gudstjenesten har vi valgt blant superkjendisene i salmeverden. Vi har allerede sunget Amazing grace, som ble skrevet av John Newton, som i denne salmen lovpriser nåden, som reddet selv han, som hadde livnært seg på slavetrafikk.

Og til slutt i dag skal vi synge den norske salmen Navnet Jesus. Den ble skrevet av den norske frelsesoffiseren David Welander i 1923. Og gjennom Frelsesarmeen, frikirkeligheten og misjonsorganisasjonene har den vandret ut i verden. Og mange mener det er den norske salmeteksten som er oversatt til flest språk, og vi finner den også i vår Salmebok.

Begge disse superkjendisene i salmeverden peker på tre kjerneord i vår kristne tro, som vi også finner i dagens bibeltekst: synd – nåde - glede

Kjære menighet!

La oss dukke litt ned i dagens tekst. Den første vi møter i teksten er fariseeren Simon som har invitert Jesus til sitt hus. Og Simon – som en sterkt troende mann er nok nysgjerrig på hvem Jesus er. Teksten tyder på at Simon lurer på om Jesus er en profet. Men samtidig er det også mye som tyder på at Simon nok har hatt sine reservasjoner mot Jesus også.

Han har ikke tilbudt Jesus vann til å vaske føttene, han har ikke gitt han et velkomstkyss eller salvet Jesu hode med olje.

Og som motsats til Simon finner vi den navnløse kvinnen som i følge Lukas lever et syndefullt liv. Hun står ved Jesu føtter og gråter, og hun lager en sosial skandale. For mens Simon hadde droppet både vaskevannet, velkomstkysset og oljen, så kysser hun Jesu føtter, tørker dem med håret sitt. kysser dem og smører dem med en kostbar salve. Det var på ingen måte vanlig eller akseptert at en kvinne oppfører seg på denne måten. Det er ikke sånn at evangeliet her forteller oss om en fremmed skikk som vi skal lære om. Nei, situasjonen er skandalløs.

Men hvorfor gråter hun. Er det skam? Er det sorg? Liknelsen Jesus forteller tolker også hennes tårer og handlinger. Det er ikke skam, det er ikke sorg, det er glede, takknemlighet over tilgivelsen. Det må ha skjedd et møte mellom henne og Jesus som evangeliet ikke forteller om. Kanskje et personlig møte, eller kanskje har det holdt for henne å høre Jesu forkynnelse. Men møtet har gitt henne en møte med Guds nåde.

Simon ser en syndefull kvinne. Men Jesus ser et Guds barn som er tilgitt. Simon ser en som hører til utenfor det gode religiøse selskap, Jesus ser en som har blitt møtt med en Amazing grace, hun er ikke lenger utenfor, men innenfor.

Kjære menighet!

Hva skjer videre med fariseeren Simon? Tar han poenget i Jesu liknelse?  

Denne historien har en åpen slutt. Det står ingen ting i Lukasevangeliet om hva Simon gjør i fortsettelsen. 

Lar han seg overbevise av Jesu liknelse? Av kjærligheten han ser hos denne kvinnen? Av Jesus autoritet når han sier til kvinnen «Din tro har frelst deg». Eller blir han provosert?

Det er faste, vi er på vei mot påsken. Hvor er Simon når vi kommer til langfredag? Er han blant de som gråter ved korset? Eller er han en av de ser Jesus på korset og sier «Andre har han frelst,… la ham nå frelse seg selv…»

Kjære menighet

Denne teksten handler også om oss. Som kristent fellesskap – og som enkeltkristne. Likner vi mest på den navnløse kvinnen eller fariseeren Simon.

Likner vi på kvinnen som er villig til å være en sosial skandale for å uttrykke sin kjærlighet til Jesus.

Eller likner vi mer på fariseeren Simon sin lunkne interesse.

Kjære menighet

På vårt beste må vi håpe at vi som felleskap og enkeltkristne likner kvinnen som ikke kan holde sin kjærlighet tilbake. At vi er blant dem som i kjærlighet til han som tilga oss våre synder også søker, elsker og inkluderer de som er utenfor. At vi er et gledens fellesskap som alltid har plass til flere.

På sitt dårligste kan kirken - og vi kristne - alltid fristes til å være blant de lunkne. Vi blir voktere av god moral og det sosialt akseptable.

Kjære medkristne, som troende er det en kontinuerlig fare for at vi skal bli religiøst selvgode – at vi begynner å stole på vår egen fromhet eller gjerninger. At den snikende tanken om at det vi gjør - som å møte opp på gudstjeneste selv under en pandemi, våre bønner og vår frivillighet - gjør at vi fortjener Guds nåde.  Den snikende følelsen av at vi er innenfor, og noen andre er utenfor. Men når vi merker sånne tendenser så skal vi huske at vi - som Simon - har et valg.

Slutten på historien om Simon er åpen. Og slutten på vår historie er også åpen.

Simon – og vi - har muligheten til å si: Herre, tilgi meg.

Kjære menighet

Det er faste. Fastetiden er tid for selvransakelse, det er tid for å søke Guds vilje. Det tid for å la religiøs selvgodhet dø. Det tid for å huske at nåden har vi fått, ikke fortjent. Og alt vi kan gi videre er troen på ufortjent nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Fastelavenssøndag 2020, Skedsmo kirke

Skedsmo kirke 23. februar 2020, høymesse med dåp

Evangelietekst: Johannes 17, 20-26

Lesetekster: Høys. 8, 6-7 og 1. Kor 13, 1-7

Kjære menighet!

Det er godt å se dere som er kommet til Skedsmo kirke denne søndagen. Og mens vi er samlet her så er andre kristne samlet i andre kirker her Lillestrøm kommune. Uten at jeg har sjekket gudstjenestelisten for denne søndagen i detalj, så kan det godt hende at akkurat nå er en annen flokk samlet til gudstjeneste i St. Magnus kirke, hos OKS Romerikskirken, i Metodistkirken eller på Frelsesarmeen, for å nevne noen kirker i vårt nærmiljø. På hvert vårt sted, for å lese den samme bibel, bekjenne den samme Gud, be til den samme Gud. Men likevel så samles vi hver for oss.

Vi lever med et mangfold av kristne menigheter. Og det er fullt mulig å tenke positivt om dette mangfoldet. Vi kan se på alle menigheten som en fiskeflåte med menneskefiskere som er utstyrt med mange ulike redskaper; noen fisker med trål, noen med line, andre med garn og noen er ute med et robåt på stangfiske. Noen båter går langt fra land, mens andre fisker nærmere kysten. Flåten er sjøsatt av Vårherre i vårt lokalsamfunn for å nå flest mulig mennesker.

Men dagens evangelietekst utfordrer en slik harmonisk forståelse av dette mangfoldet. For ifølge Johannes så ber Jesus om at de kristne skal være ett.

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh 17, 21) Jesu bønn om enhet har en konsekvens: for at verden skal tro.

Mangfoldet av menigheter har sine gode sider. Det skaper også mangfold av gudstjenesteuttrykk, prekenformer, musikk og kultur. Men det er dessverre også et vitnesbyrd om at vi kristne ikke er enige om hva vi tror på, eller hva det er å være en kristen. Og uenigheten er så dyp av ikke bare verdens kristne, eller Norges kristne, men selv ikke alle kristne i Lillestrøm vil kunne samles rundt samme nattverdbord eller til dåp i samme døpefont.

Uenighet ikke nytt i kirken

Men er manglende enhet noe nytt i kirken? Nei, dette er ikke en moderne utfordring. Det holder med å lese det nye testamentet for å se at det raskt ble uenighet og splittelse mellom de kristne.

Paulus skriver for eksempel til korinterne drøyt 20 år etter oppstandelsen «For noen av Kleos folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «jeg holder meg til Paulus», mens andre sier, «til Appolos», «til Kefas» eller «til Kristus»» (1. Kor 1.11)

Dagens evangelietekst er skrevet ca 60 år etter oppstandelsen. Og la oss for et lite øyeblikk forestille oss at vi er blant de aller første leserne av Johannesevangeliet. Da er det ganske sannsynlig at vi er godt kjent med at det er til dels store spenninger mellom ulike grupper av kristne. Og i dette rykende ferske evangeliet som vi nå har foran oss så ville vi som tekstens aller første lesere kunne legge merke to Jesusfortellinger som kommenterte denne splittelsen.

For først vil vi legge merke til fortellingen som vi finner i kapittel 10, der Jesus sier: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli en flokk og en gjeter» (Joh 10, 15b-16).

Som de aller første leserne av denne teksten så tror jeg vi hadde hatt et ganske klart bilde av hvem disse andre flokkene var. Flokkene ble ikke kalt for romersk-katolske, lutheranere eller pinsevenner, men kanskje «de som fulgte Johannes», «de som fulgte Paulus», «Appolos» eller «Kristus».

Og så ville vi lagt merke til det samme når vi kom det som er denne søndagens tekst, der Jesus ber om enhet. En enhet de første leserne visste at ikke var en realitet. Det må ha vært minst like utfordrende for de første leserne av Johannesevangeliet, som for oss, å høre at Jesu bønn om at de som tror på han skulle være ett, - en flokk, med en gjeter – så verden skal tro.

Arbeid for enhet

Kirkehistorien viser oss århundrer med splittelse. Men det skjer også veldig mye godt arbeid for kirkenes enhet. For på tross av kirkesplittelser så har ikke evangeliet forandret seg, og opp gjennom historien så har troende igjen og igjen blitt utfordret av Jesu bønn om enhet…for av verden skal tro.

I 1948 ble den verdensomfattende organisasjonen Kirkenes Verdensråd etablert. Og Kirkenes verdensråd er et verdensfellesskap av kristne kirker. Og når de skal beskrive målet med sitt arbeid så peker de rett på dagens bibeltekst. På sin hjemmeside skriver de: Kirkenes verdensråd er et fellesskap av kirker … som arbeider for å oppnå den enheten som Jesus ba om for sine etterfølgere «for at verden skal tro». (min oversettelse fra: www.oikoumene.org – About us)

I Norge har vi en organisasjon som heter Norges kristne råd. Denne organisasjonen har store deler av kristenheten i Norge som medlemmer. Og på sine hjemmesider bruker også de akkurat dagens evangelietekst når de skal fortelle hvem de er: Norges kristne råd er et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn, med bibelen som kilde, som tilber og bekjenner en Gud – inspirert av Jesu bønn: «Må de alle være ett».

Og her i Lillestrøm kommune, som i mange andre lokalsamfunn, har vi et lokalt råd, som samler de kristne menighetene til felles arrangementer. Det er felles gudstjenester, lovsangskvelder og korsvandring på langfredag i Lillestrøms gater. Man deltar med en felles stand under byfesten i Lillestrøm. På ulike vis samler man prester og pastorer til fellesskap. Man samles når det er Bønneuken for Kristen enhet, og når det er kvinnenes internasjonale bønnedag.

Kjære menighet! Det er verdt et hallelujah når verdens kirker, skritt for skritt nærmer seg hverandre.

Enhet ikke enighet

Kjære menighet. Dagens tekst er et kall til å jobbe for kristen enhet, men hvordan skal vi oppnå det?

Jeg tror det er viktig å skille mellom enhet og enighet. Guds stor menighet sitt fremste kjennetegn kan ikke være massive enighet. En verdensvid kirke må ikke bare leve med teologiske forskjeller, den lever også med enorme kulturelle forskjeller. Enhet i en verdensvid kirke må kunne være et flerstemt kor, men det må være et mål at alle i koret synger på samme melodi.

Enhet gjennom kjærlighet

Den enheten Jesus ber om er ikke en enhet basert på underkastelse, hierarki, eller lydighet. Det er en enhet som skapes gjennom kjærlighet. «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh 17, 23b), ber Jesus.

Startpunktet for all kristen enhet er Guds kjærlighet. Det er den som samler oss, det er den vi vitner om, det er den som sender oss til tjeneste i verden. Veien til kristen enhet må alltid ha som utgangspunkt å tviholde på Guds kjærlighet.

For det betyr noe hvor vi retter fokuset. Hvis fokuset vårt er på det som skiller oss, enten det er teologi, møteformer eller musikkstil, så er det skillelinjene som får fokus. Hvis fokuset er det som samler oss, så er det Guds kjærlighet som får fokus.

Diakonien er derfor et godt sted å synliggjøre og videreutvikle kristen enhet. Den Gud som elsker oss, har også kalt oss til på vise hans kjærlighet i verden. Derfor er det viktig at kristne kan stå sammen i arbeid som peker på Guds kjærlighet til menneskene, lokalt, men også nasjonalt og globalt være en stemme som løfter fram nåde, rettferdighet og kjærlighet i møte med krig, flyktninger og klimautfordringene. 

Også må vi la Guds kjærligheten jobbe i oss selv. Hvordan snakker vi om våre medkristne? Hva fokuserer vi på når vi er sammen. Noen vil Gud kalle til å jobbe i komiteer som kan overvinne århundrer med teologiske uenigheter. Noen vil Gud kalle til felles diakonal innsats med andre kristne. Noen vil Gud kalle til å bygge enhet gjennom felles bønn og vennskap. Noen vil Gud kalle til å vise oss hvordan kirkens mangfold kan berike oss alle. Guds kjærligheten må få jobbe.

På vei inn i fastetiden vil jeg oppfordre deg til å la Jesu bønn bli din. Og kanskje kan du be den sånn:

Himmelske Far, la oss som tror på din Sønn bli ett, forent av din kjærlighet, så verden kan tro. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård

Langfredag 2015 Skedsmo kirke

Korsfestelsen, motiv fra altertavlen i Skedsmo kirke.

Langfredagspreken

Matteus 26, 30 – 27,50

Kjære menighet!

Langfredag utfordrer våre to aller vanligste forestillinger om Gud. Verken kjærlig eller allmektig går nødvendigvis lett opp med langfredagens drama. Tvert i mot er dette dagen dag Gud kan forstås som både hevngjerrig og avmektig.

Lidelsesberetningen finner vi i alle de fire evangeliene. I år så leser vi lidelseshistorien slik vi finner den i Matteus. Og det som slår meg i Matteushistorien er hvordan Jesus på et vis beholder kontrollen, og styrer mot sin egen undergang. Men først er det som om alt som skal skje oppsummeres i følgende to vers:

«Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: «Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.» Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea»

Oppstandelsen forutsies, lidelse og død får kun rollen som nødvendige hinder på vei mot seier.

Jesus beholder kontrollen ved å forutsi at Peter skal fornekte, selv ovenfor svikeren som har gitt navn til alle sviker; Judas, bevarer han en slags kontroll når han sier «Venn, nå har du gjort ditt», han stopper den som angriper tempelvakten med sverd, han feller nærmest dødsdommen over seg selv ved å bekrefte øverstepresten spørsmål om han er Messias, Guds Sønn. Og han hjelper ikke sin egen sak når Pilatus spør om han er jødenes konge, og kun svarer «Du sier det». Så blir Jesus taus, og lar konsekvensene utfolde seg i tur og orden; dom, tortur…

Og det er kun rett før han dør, at han tar ordet igjen. Og nå virker han verken til å ha kontroll eller regi. Jeg hører en dyp smerte, en angst i ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Orden er hentet fra Salme 22. Som begynner slik:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?

Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,

jeg roper om natten og får ikke ro.

Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang.

Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut.

De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme.

Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.

Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet:

 «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

         

I salme 22 ligger ikke kontrollen hos salmisten selv, tvert imot er salmisten nesten desperat, men tryggheten ligger i å overgi seg til Guds omsorg.

Døende så roper Jesus med disse ordene ut sin smerte, sin redsel foran det han i Getsemane ba om å slippe; «Min Far! Er det mulig så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil». «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er redsel og gudstro i dette ropet. Så dør Jesus.

Hadde vi lest bare noen vers til i Matteus, så hadde vi lest hvordan forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, at graver åpnet seg, og at mange av «de hellige» som var døde ble levende og gikk inn i Jerusalem og viste seg for mange. Her vi står i en Olavskirke, så er det som vi kan ane vikingenes Kvite-Krist, som har steget ned i dødsriket, og herjer med Satan og røver hans bytte. Gud dør, men døden kan ikke binde han, og Gud overvinner døden.

Matteusevangeliet særpreges ved at det ofte siterer det gamle testamentet. Evangelisten har nok som mål å overbevise jøder om at Jesus, og hans liv, er en oppfyllelse av profetiene i Det gamle testamentet. Det er en ny pakt som etableres, der mennesker ikke lenger er avhengig av tempelkulten, med alle sine ofringer og ritualer, for å kunne vær nær Gud. Offeret i tempelet er unødvendig, det er et nytt offerlam som har gjort opp for alle og alltid. Det bilde som tegnes av en Jesus som har kontroll på sin egen vei mot undergangen, er bildet av Guds eget, utvalgte og villige offer, som gjør opp en gang for alle. Jesus blir det offeret som må til for å forsone Gud og mennesker.

Men tanken butter imot vår tanke om en kjærlig Gud. Trengte Gud virkelig et offer? Måtte Gud se blod for å bli forsont med menneskene.

Så mildnes tanken litt ved at det er ikke et hvilket som helst menneske som ofres i vårt sted, men han som er Gud og menneske, og Guds egen Sønn. Gud blir menneske, for å ofre seg selv. Men likevel; trengte Gud et offer?

Jeg får aldri svarene til å gå helt opp. Påskens drama er ikke et regnestykke der skyld og soning, allmakt og avmakt, kjærlighet og rettferdighet går opp med to streker under svaret. Men jeg tror vi alle kan kjenne igjen behovet for oppgjør for oppnå rettferdighet. Overgrep, ydmykelser, og krenkelser kan ikke bare glemmes. Gud kan ikke bare si «vi bare glemmer det, ikke noe mer å snakke om» og likevel være en rettferdig Gud.

Ondskap kan tilgis, men kan vi godta at den ikke skal sones? Eller må ansvar og straff plasseres.

Så er det kanskje ikke først og fremst Guds råskap som slår oss i møte med denne historien. Men lederne – både det høye råd og Pilatus - sin vilje til å ofre et menneske, folkemengdens ønske om å se han dø, soldatenes råskap og vold, ja selv de som korsfestes med han finner krefter til å håne han i sin egen smerte.

Som mennesker er vi ansvarlige for våre valg, for de livene vi lever. Folket, lederne, Pilatus, og vi, er ikke marionetter i Guds dukketeater. Vi velger og må bære konsekvensene. Det er vi som velger det onde. Det er vi som velger de harde ordene, det er vi som velger løgn og svik, det er vi som velger vold og nådeløshet, det er vi som velger egenkjærlighet framfor trofasthet. Det var ikke Gud, eller alle andre sin feil, men det var min skyld som hengte Jesus på korset.

Og det er først når vi kommer hit, når vi innser at korset handler om meg og mitt liv, at det virkelig får betydning. Korset er Guds dom og oppgjør med ondskapen som kraft i verden, men det er også Guds dom over ondskapen som lever i oss – ikke bare oss i betydning menneskeheten, men i meg, i deg, i naboen din, i barna dine, i vennene dine og i dine fiender.

Korset minner oss om at ondskapen har konsekvenser. Og den minner oss samtidig om at tilgivelse er mulig. For vi vet at det kommer mer, vi vet at det kommer en åpen grav, en seier, et løfte og et håp. Men enda er vi ikke der. I dag er vi ved korset, og det vi ser er Guds dom over ondskapen, min ondskap, din ondskap, vår ondskap…

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25

Det står skrevet hos evangelisten Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Maria budskapsdag 2015 , Skedsmo kirke

Lesetekster: Jeremia 33,14-17 og Efeserne 1, 3-6

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da sa Maria:   «Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.        
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk 1,46-55)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet

Om 9 måneder er det bitte lille julaften. Da feirer vi Jesu fødsel, og da er det biologisk helt logisk at vi feirer Jesu unnfangelse i dag. For det er dette som er den historiske bakgrunnen i Jesus fortellingen for å feire Maria budskapsdag.

For hvis Gud skulle bli menneske, så måtte Gud også på et tidspunkt la seg unnfange som et foster i en kvinne. Denne dagen har sin bakgrunn i bekjennelsens ord: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd…

Dagens prekentekst er et utdrag fra en større sammenheng, og det er evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel. Den fortellingen begynner med Elias og Sakarja, som er barnløse, men Gud sender en engel til Sakarja mens han gjør tempeltjeneste og forteller at Elisabeth skal bli med barn. At barnet skal hete Johannes og om barnet sier engelen:

Han skal gå i forveien for Herren, med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna, og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk 1,17)

Barnet møter vi siden som Johannes døperen. Og når Maria får beskjed av engelen om at hun skal føde en sønn, som skal kalles Jesus, så får hun også beskjed om å besøke sin slektning Elisabeth.
Og det er når disse to kvinnen møtes, at fosteret i Elisabeth sin mage sparker, og Elisabeth blir fylt av Den hellige ånd og lovpriser Maria med ordenen som er sentrale i bønnen «Hill deg Maria»: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv». Det er da Maria bryter ut i sin lovsang som er dagens tekst.

Marias lovsang er en lovsang som passer godt til det bildet som tegnes av Jesus i Lukas evangeliet.  For i Lukasevangeliet så er det særlig tydelig hvordan Jesus hadde et ekstra øye til de fattige. I Lukas formanes de rike til å dele, kvinnene får større plass enn i de andre evangeliene. Og i Marias lovsang så er dette tydelig:

«Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»        

Marias budskapsdag er en festdag på den kirkelige kalender, men den er omgitt av fastetid. Og lovsangen til en Gud som frigjør og metter, passer til denne rammen av fastetid.

Men Marias lovsang begynner i det helt personlige:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Og denne personlige lovsangen tenker jeg er en utfordring til oss alle. Maria hadde en helt spesiell oppgave, hun skulle føde Gud til jorden, være hans mor, beskytte han, oppdra han, veilede han, bekymre seg for han og til slutt stå under et kors og gråte. Og her -  helt i begynnelsen av oppdraget, så lovpriser hun Gud for å ha gitt henne nåde til dette store oppdraget, som mennesker -  så lenge det finnes mennesker på jorden - vil huske at hun ble funnet verdig til. Maria ser det slik at Gud har vært god mot henne, og lovpriser Gud for dette.

Denne holdningen er en utfordring til oss alle. Lovpriser vi Gud for det han har gjort av godt mot oss. Setter vi ord på det. Snakker vi med naboen om det.

Liturgien hjelper oss hver uke til å sette ord på frelsens gave, takke og lovprise Gud, men slipper vi det helt inn i hjertet. Hvis noen spurte deg; Hva kan du takke Gud for? Hva ville du sagt? Hva har Gud gjort for deg? Hva har Gud gjort for meg? Er det en ektefølt glede bak de faste ordene, er det en jubel, en lovsang som ikke er tillært, men som bryter fram av seg selv.

Maria vitner med sin lovsang. I mange kristne sammenhenger så var vitnesbyrdet viktig tidligere. Jeg har sittet på mange møter i min barndom der noen skulle vitne om hva Gud hadde gjort for dem. Noen brukte egne ord, noen hadde funnet et sangvers som beskrev det de ville fortelle.
Å vitne kan gjøres på mange måter. Martyriet fra den første kristne kirke var et vitnesbyrd i handling som fikk verden rundt til å undre seg om det kunne være noe med denne Jesus likevel. Hvis han var verdt å dø for, så måtte han ha noe ekstra å by på.

Mange vil også kjenne historier om mennesker, også i vår tid, men kanskje med Mor Theresa som et slag stjerneeksempel, på mennesker som lever et liv preget av kristen tro på den måten at man var villig til å sette seg selv til side og tjene andre.

Men man kan bli motløs av eksempler som Mor Theresa. Disse «ekstremt gode menneskene» kan virke så langt fra det de fleste av oss kan få til i vår egen lille sammenheng. Men tjenesten som blir til et vitnesbyrd kan også handle om trofasthet i relasjoner, også når den andres sykdom gjør det tyngre å stå nær dette mennesker, vilje til å se mennesker i dine omgivelser som trenger deg, raushet i tilgivelse, raushet i ord. Det kan være det å sette av tid til andre mennesker sine behov. Vitnesbyrdet i gjerninger kan være så mye.

Men fortsatt så trengs også ordene. Ordene om at det Gud har gjort for deg betyr noe. Ordene over gjerdet til naboen. Ordenen til venner. Har du opplevd bønnesvar, eller kjent trygghet i fare, eller opplevd at Gud utfordret deg til å gå en ekstra mil med et menneske. Vitnesbyrdet, som lovsang eller i annen form, trengs fortsatt.

Maria lovpriser Gud for hans velgjerninger, og dypest sett for å ha gitt henne en plass, en oppgave i hans plan. Gud skal ikke fødes igjen, men Guds gjerning skal fortsatt merkes i verden, og da er han avhengig av vår vilje til å være villig å si som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Eller som vi ber i Vår Far: La din vilje skje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.