Langfredag 2015 Skedsmo kirke

Korsfestelsen, motiv fra altertavlen i Skedsmo kirke.

Langfredagspreken

Matteus 26, 30 – 27,50

Kjære menighet!

Langfredag utfordrer våre to aller vanligste forestillinger om Gud. Verken kjærlig eller allmektig går nødvendigvis lett opp med langfredagens drama. Tvert i mot er dette dagen dag Gud kan forstås som både hevngjerrig og avmektig.

Lidelsesberetningen finner vi i alle de fire evangeliene. I år så leser vi lidelseshistorien slik vi finner den i Matteus. Og det som slår meg i Matteushistorien er hvordan Jesus på et vis beholder kontrollen, og styrer mot sin egen undergang. Men først er det som om alt som skal skje oppsummeres i følgende to vers:

«Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: «Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.» Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea»

Oppstandelsen forutsies, lidelse og død får kun rollen som nødvendige hinder på vei mot seier.

Jesus beholder kontrollen ved å forutsi at Peter skal fornekte, selv ovenfor svikeren som har gitt navn til alle sviker; Judas, bevarer han en slags kontroll når han sier «Venn, nå har du gjort ditt», han stopper den som angriper tempelvakten med sverd, han feller nærmest dødsdommen over seg selv ved å bekrefte øverstepresten spørsmål om han er Messias, Guds Sønn. Og han hjelper ikke sin egen sak når Pilatus spør om han er jødenes konge, og kun svarer «Du sier det». Så blir Jesus taus, og lar konsekvensene utfolde seg i tur og orden; dom, tortur…

Og det er kun rett før han dør, at han tar ordet igjen. Og nå virker han verken til å ha kontroll eller regi. Jeg hører en dyp smerte, en angst i ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Orden er hentet fra Salme 22. Som begynner slik:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?

Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,

jeg roper om natten og får ikke ro.

Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang.

Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut.

De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme.

Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.

Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet:

 «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

         

I salme 22 ligger ikke kontrollen hos salmisten selv, tvert imot er salmisten nesten desperat, men tryggheten ligger i å overgi seg til Guds omsorg.

Døende så roper Jesus med disse ordene ut sin smerte, sin redsel foran det han i Getsemane ba om å slippe; «Min Far! Er det mulig så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil». «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er redsel og gudstro i dette ropet. Så dør Jesus.

Hadde vi lest bare noen vers til i Matteus, så hadde vi lest hvordan forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, at graver åpnet seg, og at mange av «de hellige» som var døde ble levende og gikk inn i Jerusalem og viste seg for mange. Her vi står i en Olavskirke, så er det som vi kan ane vikingenes Kvite-Krist, som har steget ned i dødsriket, og herjer med Satan og røver hans bytte. Gud dør, men døden kan ikke binde han, og Gud overvinner døden.

Matteusevangeliet særpreges ved at det ofte siterer det gamle testamentet. Evangelisten har nok som mål å overbevise jøder om at Jesus, og hans liv, er en oppfyllelse av profetiene i Det gamle testamentet. Det er en ny pakt som etableres, der mennesker ikke lenger er avhengig av tempelkulten, med alle sine ofringer og ritualer, for å kunne vær nær Gud. Offeret i tempelet er unødvendig, det er et nytt offerlam som har gjort opp for alle og alltid. Det bilde som tegnes av en Jesus som har kontroll på sin egen vei mot undergangen, er bildet av Guds eget, utvalgte og villige offer, som gjør opp en gang for alle. Jesus blir det offeret som må til for å forsone Gud og mennesker.

Men tanken butter imot vår tanke om en kjærlig Gud. Trengte Gud virkelig et offer? Måtte Gud se blod for å bli forsont med menneskene.

Så mildnes tanken litt ved at det er ikke et hvilket som helst menneske som ofres i vårt sted, men han som er Gud og menneske, og Guds egen Sønn. Gud blir menneske, for å ofre seg selv. Men likevel; trengte Gud et offer?

Jeg får aldri svarene til å gå helt opp. Påskens drama er ikke et regnestykke der skyld og soning, allmakt og avmakt, kjærlighet og rettferdighet går opp med to streker under svaret. Men jeg tror vi alle kan kjenne igjen behovet for oppgjør for oppnå rettferdighet. Overgrep, ydmykelser, og krenkelser kan ikke bare glemmes. Gud kan ikke bare si «vi bare glemmer det, ikke noe mer å snakke om» og likevel være en rettferdig Gud.

Ondskap kan tilgis, men kan vi godta at den ikke skal sones? Eller må ansvar og straff plasseres.

Så er det kanskje ikke først og fremst Guds råskap som slår oss i møte med denne historien. Men lederne – både det høye råd og Pilatus - sin vilje til å ofre et menneske, folkemengdens ønske om å se han dø, soldatenes råskap og vold, ja selv de som korsfestes med han finner krefter til å håne han i sin egen smerte.

Som mennesker er vi ansvarlige for våre valg, for de livene vi lever. Folket, lederne, Pilatus, og vi, er ikke marionetter i Guds dukketeater. Vi velger og må bære konsekvensene. Det er vi som velger det onde. Det er vi som velger de harde ordene, det er vi som velger løgn og svik, det er vi som velger vold og nådeløshet, det er vi som velger egenkjærlighet framfor trofasthet. Det var ikke Gud, eller alle andre sin feil, men det var min skyld som hengte Jesus på korset.

Og det er først når vi kommer hit, når vi innser at korset handler om meg og mitt liv, at det virkelig får betydning. Korset er Guds dom og oppgjør med ondskapen som kraft i verden, men det er også Guds dom over ondskapen som lever i oss – ikke bare oss i betydning menneskeheten, men i meg, i deg, i naboen din, i barna dine, i vennene dine og i dine fiender.

Korset minner oss om at ondskapen har konsekvenser. Og den minner oss samtidig om at tilgivelse er mulig. For vi vet at det kommer mer, vi vet at det kommer en åpen grav, en seier, et løfte og et håp. Men enda er vi ikke der. I dag er vi ved korset, og det vi ser er Guds dom over ondskapen, min ondskap, din ondskap, vår ondskap…

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.