Maria budskapsdag 2015 , Skedsmo kirke

Lesetekster: Jeremia 33,14-17 og Efeserne 1, 3-6

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da sa Maria:   «Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.        
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk 1,46-55)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet

Om 9 måneder er det bitte lille julaften. Da feirer vi Jesu fødsel, og da er det biologisk helt logisk at vi feirer Jesu unnfangelse i dag. For det er dette som er den historiske bakgrunnen i Jesus fortellingen for å feire Maria budskapsdag.

For hvis Gud skulle bli menneske, så måtte Gud også på et tidspunkt la seg unnfange som et foster i en kvinne. Denne dagen har sin bakgrunn i bekjennelsens ord: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd…

Dagens prekentekst er et utdrag fra en større sammenheng, og det er evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel. Den fortellingen begynner med Elias og Sakarja, som er barnløse, men Gud sender en engel til Sakarja mens han gjør tempeltjeneste og forteller at Elisabeth skal bli med barn. At barnet skal hete Johannes og om barnet sier engelen:

Han skal gå i forveien for Herren, med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna, og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk 1,17)

Barnet møter vi siden som Johannes døperen. Og når Maria får beskjed av engelen om at hun skal føde en sønn, som skal kalles Jesus, så får hun også beskjed om å besøke sin slektning Elisabeth.
Og det er når disse to kvinnen møtes, at fosteret i Elisabeth sin mage sparker, og Elisabeth blir fylt av Den hellige ånd og lovpriser Maria med ordenen som er sentrale i bønnen «Hill deg Maria»: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv». Det er da Maria bryter ut i sin lovsang som er dagens tekst.

Marias lovsang er en lovsang som passer godt til det bildet som tegnes av Jesus i Lukas evangeliet.  For i Lukasevangeliet så er det særlig tydelig hvordan Jesus hadde et ekstra øye til de fattige. I Lukas formanes de rike til å dele, kvinnene får større plass enn i de andre evangeliene. Og i Marias lovsang så er dette tydelig:

«Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»        

Marias budskapsdag er en festdag på den kirkelige kalender, men den er omgitt av fastetid. Og lovsangen til en Gud som frigjør og metter, passer til denne rammen av fastetid.

Men Marias lovsang begynner i det helt personlige:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Og denne personlige lovsangen tenker jeg er en utfordring til oss alle. Maria hadde en helt spesiell oppgave, hun skulle føde Gud til jorden, være hans mor, beskytte han, oppdra han, veilede han, bekymre seg for han og til slutt stå under et kors og gråte. Og her -  helt i begynnelsen av oppdraget, så lovpriser hun Gud for å ha gitt henne nåde til dette store oppdraget, som mennesker -  så lenge det finnes mennesker på jorden - vil huske at hun ble funnet verdig til. Maria ser det slik at Gud har vært god mot henne, og lovpriser Gud for dette.

Denne holdningen er en utfordring til oss alle. Lovpriser vi Gud for det han har gjort av godt mot oss. Setter vi ord på det. Snakker vi med naboen om det.

Liturgien hjelper oss hver uke til å sette ord på frelsens gave, takke og lovprise Gud, men slipper vi det helt inn i hjertet. Hvis noen spurte deg; Hva kan du takke Gud for? Hva ville du sagt? Hva har Gud gjort for deg? Hva har Gud gjort for meg? Er det en ektefølt glede bak de faste ordene, er det en jubel, en lovsang som ikke er tillært, men som bryter fram av seg selv.

Maria vitner med sin lovsang. I mange kristne sammenhenger så var vitnesbyrdet viktig tidligere. Jeg har sittet på mange møter i min barndom der noen skulle vitne om hva Gud hadde gjort for dem. Noen brukte egne ord, noen hadde funnet et sangvers som beskrev det de ville fortelle.
Å vitne kan gjøres på mange måter. Martyriet fra den første kristne kirke var et vitnesbyrd i handling som fikk verden rundt til å undre seg om det kunne være noe med denne Jesus likevel. Hvis han var verdt å dø for, så måtte han ha noe ekstra å by på.

Mange vil også kjenne historier om mennesker, også i vår tid, men kanskje med Mor Theresa som et slag stjerneeksempel, på mennesker som lever et liv preget av kristen tro på den måten at man var villig til å sette seg selv til side og tjene andre.

Men man kan bli motløs av eksempler som Mor Theresa. Disse «ekstremt gode menneskene» kan virke så langt fra det de fleste av oss kan få til i vår egen lille sammenheng. Men tjenesten som blir til et vitnesbyrd kan også handle om trofasthet i relasjoner, også når den andres sykdom gjør det tyngre å stå nær dette mennesker, vilje til å se mennesker i dine omgivelser som trenger deg, raushet i tilgivelse, raushet i ord. Det kan være det å sette av tid til andre mennesker sine behov. Vitnesbyrdet i gjerninger kan være så mye.

Men fortsatt så trengs også ordene. Ordene om at det Gud har gjort for deg betyr noe. Ordene over gjerdet til naboen. Ordenen til venner. Har du opplevd bønnesvar, eller kjent trygghet i fare, eller opplevd at Gud utfordret deg til å gå en ekstra mil med et menneske. Vitnesbyrdet, som lovsang eller i annen form, trengs fortsatt.

Maria lovpriser Gud for hans velgjerninger, og dypest sett for å ha gitt henne en plass, en oppgave i hans plan. Gud skal ikke fødes igjen, men Guds gjerning skal fortsatt merkes i verden, og da er han avhengig av vår vilje til å være villig å si som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Eller som vi ber i Vår Far: La din vilje skje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.