Konfirmantpreken 27. mai 2012 – 1. pinsedag

Lesetekst:
Det står skrevet i 1. mosebok:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. 1 Mos 1,1-5

Slik lyder Herrens ord

Prekentekst:
Det står skrevet i Apostelens gjerninger i det 2. kapittel

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.


I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:


 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
    I de siste dager skal det skje, sier Gud,
           at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
           Deres sønner og døtre skal profetere,
           de unge skal se syn,
           og de gamle skal drømme drømmer.
          
    Selv over mine slaver og slavekvinner
           vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          og de skal tale profetisk.
        
Apg 2,1-18

Slik lyder Herrens ord


Kjære konfirmanter!

Dette er deres dag. Det er dere som er sentrum i kirken her i dag. Det er dere vi samles rundt. Det er dere vi ønsker å sette i sentrum her i kirken og etterpå når venner og familie skal feire dere. I dag skal dere få kjenne på den kjærligheten og omsorgen som omslutter hver og en av dere. At det er noen rundt dere som gleder seg, ja fryder seg over å se dere vokse opp. For snart nærmer det seg dagen da du er voksen og selv skal ta et voksent ansvar for deg selv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen også en litt vemodig dag. Når jeg ser nedover rekka med ansikter så tenker jeg på opplevelser, samlinger og turer vi har hatt sammen. Det siste året har gjort at vi har vært spesielt mye sammen. Nå skal ikke konfirmasjonsdagen være et farvel med kirken, men jeg vet at vi ikke kommer til å se hverandre like ofte neste år, og det er litt vemodig. For dere er en flott gjeng. Dere er flott ungdommer. Dere har alle sammen unike kvaliteter som dere skal ta vare på og videreforedle på livsveien.
Dere blir konfirmert på pinsedagen. Kirkens mest hemmelige høytid. Alle spørreundersøkelser viser at de fleste vet hvorfor vi feirer jul, mange hvorfor vi feirer påske, men oppsiktsvekkende få hvorfor vi feirer pinse. Og når Peter skulle stå fram i Jerusalem å forklare hva som skjedde denne dagen, så kan han ikke ha det letteste utgangspunktet for han må begynne med å understreke at de ikke er fulle.

Jeg synes det er litt fascinerende. Dette er den første talen, vitnesbyrdet om kristentro, som Bibelen forteller om, etter at Jesus reiset til himmelen. Og den begynner med en forsikring om at apostlene ikke er fulle. Det er lov å smile av sånt.

Hva er det som skjer på pinsedagen? Og hva har pinsedagen å si til dere som blir konfirmert i dag?
Pinsen er kirkens fødseldag. Kirken blir til på pinsedagen. Allerede på Kristi himmelfartsdag, da Jesus for til himmelen, så hadde disiplene fått oppdraget: De skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler ved å døpe og lære dem om det Jesus hadde gjort og sagt. Men Jesus visste også at de var redde, og det var vel ikke så rart. Når pinsen kom så var det bare 40 dager siden Jerusalems høye herrer hadde korsfestet lederen deres – Jesus. Og selv om Jesus hadde stått opp fra de døde, så var de selvsagt redde. Men i Pinsen så får de den hjelpen som Jesus hadde lovet. De får kraft, styrke, mot, hjelp til å tro, men også fortelle om troen.  De får krefter til å ta tak i oppdraget. De får Den hellige ånd.

Det ble lest en annen Bibeltekst her i dag. Fra skapelsen. Om Gud som skaper himmel og jord ut av ingenting og lys i mørke. Det er ikke tilfeldig at det leses om skapelsen i pinsen. For skapelsen og ånden henger nøye sammen. Det står i Bibelen at guds ånd svevde over vannet – ånden var til stede da Gud skapte. Og når vi ble døpt så tror kirken at vi blir «født på nytt» ved Den hellige ånd. Og livet i verden og livet som kristne er ikke to forskjellig liv – vi har kun et liv på denne siden av evigheten, og det er det livet som ble gitt av Gud vår skaper, og det er det livet som ble satt i sammenheng med Gud da vi døpte, og det er til det livet vi henter kraft i felleskapet og i troen.

Pinsen handler om å få krefter til et oppdrag man har fått. Og kjære konfirmanter. Livet som ligger foran dere er et oppdrag dere har fått. Med dere bærer dere masse flotte ressurser. Hver og en av dere har krefter og anlegg, styrker og interesser. Og vi som kjenner dere vet jo også at dere er ulike. Det som er enkelt for en er vanskelig for en annen. Det en tørr er det andre som kvier seg for. Det en kan ordne er det andre som ikke ser noen løsning på. Vi kan si at dere er ulike, men det er ikke så bra ord. To varer kan være ulike, og den ene kan være opplagt dårligere enn den andre. I stede vi jeg si det sånn: DERE ER ALLE UNIKE, altså enestående.

Ingen av de andre har akkurat din kombinasjons av evner, muligheter og egenskaper.  Og dette gir dere ulike og unike muligheter når dere går inn i det oppdraget som ditt liv er.

Dere er unike, enestående, dere har unike liv og dermed unike oppdrag. Sånn var det også i disippelflokken. Peter han var leder i disippelflokken, men også litt oppfarende og kanskje litt feig. Legendene vil ha det til at apostelen Peter havnet i Roma, der han ble kirken i Romas første biskopen, og til slutt korsfestet opp ned. Mens Tomas, han som skiller seg ut i apostelflokken med sin tvil og sine spørsmål, han reiste helt til India og grunnla kirke der. Mens Jesus sin bror, Jakob, var en stillfaren mann og han forble leder for menigheten i Jerusalem. Og Paulus, han var nok en 110% mann, intet halvveis, han begynte som kristenomsforfølger, han endte som misjonær og som den som fikk 13 av sine brev i Det nye testamentet. Disiplene var like forskjellige, unike,  som oss. De hadde alle del i den samme oppdraget, men brukte sine unike kvaliteter til å løse det på sin måte.

Det finnes ikke en måte å løse «oppdrag Livet». Det finnes ikke en hemmelig mal for det gode liv, som alle bør prøve å kopiere. Det finnes ikke en type menneske, som alle burde være – egentlig. Eller en kvalitet eller kunnskap som er bedre enn alle andre – sånn egentlig. Vår mangfoldighet er gudsvillet og gudeskapt. Det som er unikt, og dermed det som er ulikt ved dere alle sammen, er gudeskapt og gudevillet. Det er faktisk inderlig viktig at du har tro på at du er bra, gudevillet, gudeskapt, unik og prima vare, akkurat slik du er.
Pinsen ga disiplene krefter til å løse et oppdrag de allerede hadde fått. Og med pinsen så begynner kirken å vokse. Disiplene får mot til å gå ut og fortelle.

Og jeg håper at det dere har opplevd i konfirmasjonstiden, og det som skjer her denne dagen er med på å gi dere mot til å si: Det er her jeg hører til. Her i kirken hører jeg til med alle mine kvaliteter, med det jag kan og med det jeg strever med. Jeg håper at dere har sett at dette er ikke prestens kirke, eller de gamles kirke, eller de flinkes kirke eller de som alltid får det til sin kirke. Dette er Guds kirke, og dermed er det også din kirke. For i Guds hus, der hører Guds barn til.

Kjære konfirmanter!
Dette rommet tåler hele vårt liv. Det er hit vi ble båret som barn i dåpen. Det er her vi blir konfirmert, kanskje gift en dag, og til slutt skal vi bæres ut. Dette rommet, Guds hus, favner festen og gleden, sorgen og sinnet, spørsmål og undring. Dette huset, og kirkens fellesskap, kan gi trøst, fellesskap, varme og omsorg, det er svar å hente her og det er kraft å hente her. Kraft til å løse oppdraget som ligger foran dere – Ditt UNIKE LIV.

Kjære konfirmanter!
Vær stolt av den du er. Ikke bøy nakken. Du er bra, du er unik, du er gudeskapt og gudevillet. Jeg ber om at Gud vil velsigne dere i dag og i framtiden. At han vil gi dere kraft og styrke til livet. Og at han vil bevare dere i troen som dere fikk i dåpen gjennom liv og død. Jeg ber om at Gud må velsigne dere i dag – og alle dager!

Ære være Faderen og Sønnen, og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på konfirmasjonsgudstjenestene mai 2012

Lesetekst:


Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel. 

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.  For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.


Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!  


Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.


(Matt 7,7-12)

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. I dag skal dere få være i sentrum her i kirken og etterpå når familie og vennes samles. Dette er dagen da dere skal få høre at det er noen rundt dere som er glad i dere og bryr seg om dere. Det er noen rundt dere som gleder seg over å se at dere vokser til, at det nærmer seg den dagen da du er voksen og tar ansvaret for eget liv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen en litt vemodig dag. For et år sammen gjør at man er blitt kjent med dere. Og når jeg ser ansiktene deres så knytter jeg minner og historier til dem. Enten fra Skogsøya, fra gudstjenester eller undervisningstimer. Og jeg kan uten noen form for forbehold si at dere er en flott gjeng. Nå er det jo ikke meningen at konfirmasjonsdagen skal være et farvel til kirken, men likevel, vi kommer ikke til å se hverandre så ofte som det siste året.

På konfirmasjonsdagen så får dere med dere en bibeltekst som både inneholder et løfte og en formaning fra Jesu munn. Og jeg tenker dette er ord fra Jesus som der kan bygge både liv og framtid på.

Løftet fra Jesu er som følger: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Og når Jesus skal forklare dette bibelverset så begrunner han det i Guds kjærlighet. For akkurat som foresatte ikke normalt gir sine barn stein når de ber om brød, eller orm når de ber om fisk, så vil også Gud gi oss gode gaver. Gud elsker oss og vil oss godt.

«Be, så skal du få. Bank på, så skal det lukkes opp.» Det kan jo få Gud til å høres ut som en himmelsk minibank. Og på konfirmasjonsdagen kunne kanskje det vært greit for både konfirmanter og foreldre. Men 2000 år etter Jesus så må vi trygt kunne si at det er ikke sånn det fungerer. Det er en kristen erfaring at Gud svarer bønn, men det er ikke alltid vi får de svarene vi ønsker. Og det er ikke alltid vi skjønner at det er svar vi har fått. Men ofte så kan vi i ettertid se at Gud ga svar, det la seg til rette, men kanskje ikke akkurat slik vi ville eller hadde planlagt.

«Pappa, pappa, kan jeg få leke med motorsaga?» Det er ikke alle bønner som bør få et ja. Kjære konfirmanter, det vet deres foresatte. Og jeg tror at dere også er så modne at dere vet at noen ganger så er «nei» det riktige svaret.

Hva er vitsen med Gud og med bønn, hvis jeg ikke får alt jeg ber om? Det er litt som å si: Hva er vitsen med foreldre. Uten at deres foreldre fant hverandre for ca 15 – 16 år siden, så hadde dere ikke eksistert. Det fantes noen før dere, som skapte dere. På samme måte så fantes Gud før oss, det er ikke vi som skaper Gud. Men det er vi som selv må avgjøre hvordan vi vil forholde oss til Gud.

Og da er vi ved kjernen av konfirmasjonsdagens betydning. De fleste nordmenn blir båret til dåpen når de er små babyer. Ved døpefonten lover de foresatte å oppdra barnet til en kristen. Men så kommer det en dag - «omtrent på denne tiden» at dere må ta ansvar for deres eget trosliv og trosvalg. Det var ikke bare mennesker som avga løfter ved døpefonten. Også Gud lovet at du ved dåpen ble hans barn, han ga deg sin hellige ånd og troen.  Men nå er det du som må avgjøre hva du gjør med dette. Gud tror på deg og elsker deg – tror du på Gud? Elsker du Gud?

Og da kan vi gå fra Jesu løfte til Jesu formaning: Hvis man elsker, så får dette konsekvenser for hvordan man oppfører seg. Det er ikke slik at Gud stiller seg likegyldig til hvordan hans barn oppfører seg. Gud sier ikke at det «ikke er så farlig» eller «samme det, kom til meg, så tilgir jeg alt og vi kan glemme hele greia». Det er sant at Guds kjærlighet tåler alt, at den kan tilgi alt, men den sier ikke at alt er greit.

Dere har sikkert måttet bryne dere på regler hjemme. Og selv prakteksemplarer av arten «norsk ungdom anno 2012» har vel en gang i blant brutt noen regler, eller ønsket seg slappere regler. Men dere vet jo at regler og grenser settes fordi de voksne bryr seg. Det er ikke for å plage dere, men for å beskytte dere og fellesskapet – enten det er familien, klassen, laget eller bygda og samfunnet at vi har regler. Og kjære konfirmanter. Uten å stresse de kommende besteforeldrene så veldig: Det er ikke så mange år til dere selv skal lage regler for deres barn, ikke for å plage dem, men for å beskytte dem.

Og det er kjernen i alle regler, oppsummeringen av alle Guds bud, styringsverktøyet for rett og galt gjennom alle tider som Jesu lærer oss når han formaner disiplene: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Da er det viktig å sette seg noen forbilder. Og det ble lest her et vers fra Johannes sitt tredje brev: Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11).

Dere lever i en verden som pøser på med alternative forbilder. Jeg mener selv at jeg ikke er så gammel, men jeg husker et Norge der det kun fantes en TV-kanal. Internett og facebook var ikke påtenkt, hvertfall ikke for hvermannsens bruk. Vi holdt på med noe som het brevvenner når vi skulle ha kontakt med ungdom i andre deler av verden eller Norge. Det var dyrt å ringe i telefon, og hvor langt man kunne gå med en telefon ble avgjort av lengden på ledningen. For dere er venner, forbilder og et utall serier og helter og forbilder kun tasteklikk unna. Det har sine flotte og gode sider. Dere har mer og umiddelbar kontakt med informasjon og mennesker i andre samfunn enn deres eget. Dere vet mer om de gode heltene, men dere har også fått mange fristelser og dårlige helter som tyter ut av skjermen på rommet deres. Store muskler og kraftige våpen, raske penger og deilige kropper, det finnes langt eldre mennesker enn dere – ofte kalt voksne - som synes det høres fristende ut.

Derfor er Johannes sin oppfordring ikke umoderne, men topp aktuell: ta ikke det onde til forbilde, men det gode!

Så vet vi alle, enten vi er 15, 35, 70 eller 100 år at vi ikke alltid klarte å gjøre de gode valgene. Synd er ikke et beklagelig begrep oppfunnet av kirken, synd er et ord som beskriver ondskapen som finnes rundt oss og i oss. Vi mennesker gjør det som er ondt. Og det som er ondt bryter ned våre egne liv, fellesskapet mellom mennesker og fellesskapet mellom Gud og mennesker. En del av det å bli voksen er å lære seg å ta ansvar for sine egne handlinger og valg. Også det onde vi gjør. Det er voksent å si: Dette er mitt ansvar. Jeg gjorde deg vondt. Det er mitt ansvar. At du ikke fikk til å leve opp til gode idealer skal ikke føre til at du forkaster idealene. Nei, hold fast på det gode som forbilde. Men ta ansvar for det onde, så det gode kan seire. For den som innrømmer et ansvar kan også be om tilgivelse. Jeg kan ikke be verken Gud eller andre mennesker om tilgivelse for andre menneskers ondskap. Jeg må be om tilgivelse for min egen synd. Også skjer det noe flott, som beskrives godt i den ene bønnen i Fader Vår: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Når vi lærer og erfarer at vi kan ta ansvar for og få tilgivelse for egen synd, da blir det riktig å la andre også få tilgivelse. For som Jesus sa: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen. Og til lykke med framtiden. Velg dere gode forbilder, som kan være med å forme dere videre. Jeg vet ikke om Jesus virker som et kult forbilde. Han snakket mest om Gud, om kjærlighet og tilgivelse. Men det var ikke bare prat med Jesus. For når det kom til stykke, så valgte han å la seg korsfeste for å sone dine og mine synder. Og på dager som en vanskeligere enn denne, så er det nettopp det vi trenger: En Gud som elsker oss uansett, som peker på det gode som den gode vei, men som kan tilgi oss når vi ikke fikk det til.

Jeg håper og ber om at Gud skal velsigne dere i dag, styrke den troen han ga dere i dåpen, og bevare dere gjennom liv og død.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken 17. mai 2012

Lesetekst:


Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,1-4)

Prekentekst:
Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?  Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»  «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»  De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei. (Matt 22,17-22)


Kjære menighet.

Vi skjer i en tid der det skjer mange viktige ting i kirken. Vi har fått en ny bibeloversettelse i år. Vi skal senest 1. søndag i advent dette året begynne å bruke en ny liturgi, som gir lokalmenighetene en lokal liturgisk frihet som de aldri tidligere har hatt. Og som en del av dette har vi også fått nye tekstrekker. Altså nye bestemmelser om hvilke bibeltekster oms skal leses på hvilke dager i kirkeåret.

Og begge dagens tekst er en nye tekster for 17. mai. Og det er tekster som taler rett inn i den spenningen som vi står i som kirke. Og de taler ikke først og fremst til det norske folk, men til de kristne. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til staten. Hva er forholdet mellom vårt borgerskap i himmelen og vårt jordiske statsborgerskap?

I mange hundre år har det vært identiske størrelser i Norge. Å være norsk var å være kristen. Og etter reformasjonen og fram til 1843 var det identisk med å tilhøre statsreligionen, den evangelisk-lutherske tro. I 1843 fikk katolikkene adgang til å danne en menighet i hovedstaden. Og dette må kunne regnes som startskuddet for en sakte liberalisering der jøder etter hvert fikk adgang til riket, og kristne frikirker etter hvert ble tillatt, en utvikling som slutter ved dagens mangfoldige Norge. Et Norge der det ikke er noen selvfølge at man er kristen, selv om man er norsk. Der det meget sjelden er slik at staten lurer på hva kirken mener om saker som skal vedtas. Og der det er slik at vi fra neste år ikke lenger kan sies å ha en statskirke, selv om kirken fortsatt skal være stats og kommunefinansiert.

Og rett utenfor dette kirkerommet fikk vi jo en demonstrasjon av dette mangfoldet rett før gudstjenestens begynnelse. Alle alsvågværinger kan samle seg om toget og om høytidlighetene ved bautaen. Men så skilles vi – for noen er gudstjeneste naturlig eller hvertfall en mulighet, for andre helt uaktuelt. Men like fullt er det naturlig, ja jeg vil mene en selvfølge for kirken å feire gudstjeneste på grunnlovsdagen. Hvorfor?
Vi leste fra Paulus første brev til den unge Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

Statskirke eller ei. Kristendommen er ikke en evig pågående revolusjonsbevegelse. At Paulus i en tid med forfølgelse og hedenske konger og styresmakter kan si; «Be for konger og alle i ledende stillinger», sier noe grunnleggende om at den kristne stat og den kristne konge er den første kirke helt fremmed. Paulus levde og virket i en verden som var religiøst og kulturelt mangfoldig. Ja, der flerguderi og hedenskap sett fra et kristent ståsted var normalen.  Likevel kunne man be for konger så «vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt» .  Hvor mye mer bør ikke vi, med vår grunnlov, med styresett og med vår velferd, takke og be for kongen og de som styrer.

Paulus kunne be for konger i en tid med forfølgelse og hedenskap. Og Jesus sitt svar til fariseerne er selve kjernen i skillet mellom tro og stat, mellom Gud og kongen. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Kjernen i dette svaret er det som skaper grunnlaget for et samfunn der vi kan leve i fred med hverandre, selv om vi deler ulik tro. Og i motsetning til ulike fundamentalister så virker det som både Paulus og Jesus kan «leve med», ja ser for seg en virkelighet der mennesker lever med ulik tro. At de begge forholder seg selvfølgelig til en hverdag der det er forskjell på trosfellesskapet og fellesskapet innenfor en stat. Og der de ikke preker en nødvendig motsetning mellom disse fellesskapene. For Paulus inkluderer rubb og rake når han sier til Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

Etter at religion i en lang periode har fått mindre og mindre plass i vårt samfunn, så har det de siste ti årene kommet tydeligere på banen som en markør som skaper skiller mellom folk og innad i landet, men like mye mellom folk og land globalt.

Det er vanskelig å glede seg over skiller. Men kirken bør glede seg over at Gudtro ikke lenger feies inn i et hjørne som irrelevant i de fleste av livets forhold. For oss som tror er faktisk tro styrende i mange av livets forhold. Men det betyr ikke at alle må være enige med oss, eller at vi ikke kan omgås, ja selv ha vennskap og kjærlighet til de som ikke tror. Det betyr hvertfall ikke at det er vanskelig for oss å engasjere seg i samfunn og politikk på nokså sekulære premisser. Skole, helse, vei, næringspolitikk, kulturpolitikk, det finnes veldig mange politiske spørsmål som ikke har ET kristent svar.

I en tid der tro er blitt en markør for skiller, så er det viktig å forkynne og dele de sider av troen som ikke skaper forskjeller, men som bygger broer. Det er viktig å markere på godt Grundtvigs vis at vi er «mennesker først, kristne så». I en tid der fundamentalismen fører et høyrøstet språk, og påstår å være det religiøse svaret, så er Jesu ord viktige å framholde: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Men betyr dette at vi kristne skal være totalt servile, helt uten holdninger og handlinger til de saker som angår staten. Skal vi takke Gud for alt statsmakten skulle finne på? En slik servil holdning var det som dannet grunnplanken i teologien om staten i den lille NS-kirken under krigen. Mens alle biskopene og de aller fleste prestene brøt med staten, så var det en liten gruppe som ble igjen i det vi kan kalle NS-kirken. Delvis politisk motivert, de var nasjonalsosialister, men også teologisk motivert: Staten var Guds sverd, og skulle ikke korrigeres av kirken som kun skulle tale i de åndelige spørsmål.

Det var da Den norske kirke gjorde noen viktige grenseoppganger mot staten. Staten kan kun anerkjennes som stat når den har demokratisk legitimitet, og kirken kan ikke unnlate å påtale ondskap som utføres av staten. Selv om vi ber for konger og alle i ledende stillinger, så betyr det ikke at vi støtter dem. Det betyr heller ikke at vi ikke kritiserer dem. Det betyr ikke at kirken fastholder sin rett til å påpeke hva som er rett og galt, ikke bare for kristne men for alle mennesker, og dermed også for staten.

Kirken skal ikke, og kan ikke, være et politisk parti. Men kirken kan og skal være talerør for Guds lov og Guds evangelium. Kirken kan og skal være samvittighetens røst. Kirken kan og skal fastholde hva som er ond, og framholde det som er godt. Kirken skal peke på det enkelte mennesket sin verdi, når staten kun ser systemer og tall.

Å være kirke betyr ikke å være upolitisk, selv om man ikke skal være partipolitisk. Kirken har aldri rettet sine øyne kun mot det himmelske riket. For gjennom forkynnelse og diakoni har kirken også ønsket å skape endring i de jordiske riker.

Vi kjenner det fra Jesu egen bønn:
La din vilje skje på jorden, som i himmlen.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere

Disse tre bønnelinjene fra Fadervår er i høyeste grad politiske. På samme måte som flere av de ti bud.
I en samtid der religion er blitt en markør for skiller mellom folk, så skal vi våge å framholde det som bygger bro. Verken Jesu eller Paulus forutsetter eller oppfordrer til konflikt mellom de troende og staten, eller de troende og andre mennesker. Forbønn for alle mennesker, også konger og de i ledende stillinger er et uttrykk for kirken og de troendes omsorg.

Men samtidig skal vi for eget liv og ovenfor samfunnet aldri oppgi å holde fast hva som er rett og sant. Og vi skal ikke slutte å påtale ondskap ved sitt rette navn. Det finnes mange eksempler på at bånd mellom kirke og stat ble så tette at kirken legitimerte og til og med utførte overgrep i både kongen og Gud sitt navn.
Den stadig pågående sekulariseringen gjør båndene mellom kirke og stat svakere og svakere. Det tror jeg vi skal glede oss over. Men den pågående sekulariseringen gir også mer og mer lyd til de som mener at kirken skal tie om alt som handler om noe annet enn Gud og himmelen. Det kan vi ikke finne oss i. Gud tier ikke om ondskapen, og derfor skal kirken tale ondskapen midt imot.

Amen!

Preken 29. april 2012 – St. Georgsdag med speidergudstjeneste

Prekentekst

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Joh 13,30-35


Dramatisering av legenden om St.Georg med speiderkonfirmanter


St. Georg er en klassisk helt. Han saler sin hest og rir til kamp mot ondskapen. Han er en helt og en helgen fordi han velger å bruke sin styrke og sitt mot til å kjempe for det gode, og mot ondskapen. Det ser vi når han kaster seg inn i kampen med dragen. Også vet vi at Georg til slutt ble drept, ikke av dragen, men av den romerske keiseren i en kristendomsforfølgelse. Hadde Georg valgt å kjempe for det onde, ville han ikke vært en helt og en helgen, men en skurk og en forbryter.

Georg var modig nok til å stå for det han trodde på, selv når det kostet han livet. Så enten det var drager eller keiseren som ville drepe han, så kjempet han for det han trodde var sant og rett. Og han som satte mot i Georg var jo nettopp Jesus. Han som sier til sine disipler, til Georg og til oss: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».

St. Georg er en helt og en helgen som hjelper oss å skjønne hva Jesu ord betyr, når Jesus sier: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Det oppfordrer oss til å være modige. Til å sloss for de som trenger vår hjelp.

Menneskene i byen Silena trengte Georg sin hjelp for å bli kvitt dragen. I våre omgivelser kan dragen være en som mobber i skolegården, en som ikke vil la dem få være med på laget som ikke er blant de raskeste eller kuleste. En som aldri vil la deg glemme feil du har gjort, selv om du er tilgitt av både Gud og mennesker. Eller kanskje dragen er de som heller vil prioriterer det å tjene penger enn å ta hensyn til naturen, klimaet og fattige mennesker som lider særlig under de klimaendringene som vi opplever i verden.

Å elske er egentlig noe av det modigste som finnes. For den som elsker er villig til å sloss for andre enn seg selv. Den som elsker er villig til å la andre være like viktig, ja til og med viktigere enn seg selv.

Den som elsker likner litt på St. Georg, som var villig til å dø i kampen mot dragen. Den som elsker likner litt på Jesus som var villig til å dø for oss. Den som elsker, har trukket sitt sverd, ikke for å drepe, men for å beskytte.

Da er det viktig å vite hva man vil beskytte. Og enten man da er speider eller «sivil» så kan vi finne god hjelp i speiderløftets ord: I tro på Guds hjelp lover jeg å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.

Amen.

En ny sjanse – Påskenatt 2012, Langenes kirke

Evangelietekst: Markus 16, 1- 8.

Kjære menighet!

Maria Magdalene, Maria og Salome var på vei til Jesu grav. De hadde med seg velluktende oljer. De skulle, så best de kunne, skjule lukten av lik og død. Deres venn var død, og det hadde vært en grusom og vanærende død, Men de ville hedre han en siste gang med å stelle hans døde kropp.

Det hadde på ingen måte vært en vakker død. Og deres felles venner hadde sviktet han. Vennene var samlet, sikkert i sorg, men de kjente nok på både skam og sinne. Disiplene våget seg ikke til graven. Men kvinnene kunne gå. Minnene, sorgen, lukten av nederlag og død kunne kanskje lindres litt, hvis de fikk smøre hans døde kropp med velluktende salve og olje.

Men de møtte ikke den døde, men et himmelsk sendebud. En engel, som sa hvor de kunne finne han. Graven var tom, han var oppstått. Så skulle de kanskje ikke salve og skjule lukten av lik, men få en ny sjanse. En ny sjanse til å være sammen.  Og kanskje skulle disiplene, de som hadde rømt og fornektet, også få se ham igjen. Kanskje kunne alt bli som før, hvertfall nesten.

Kjære menighet. Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Peter, han hadde fornektet tre ganger. Han som så kjekt hadde sagt at han heller ville dø enn å fornekte sin rabbi. Nest etter Jesus var han en slag leder i flokken. Men i nødens time, da de pisket og korsfestet så fornektet han. Han rømte fra lidelsens sted. Men Jesus lot sin venn få gjøre opp. Etter at kvinnene hadde fortalt. Etter at Peter fikk møte den oppstandne, så spurte Jesus sin venn Peter: Elsker du meg? Og tre ganger, like mange ganger som han hadde fornektet, fikk Peter erklære sin kjærlighet. Peter, fornekteren, fikk en ny sjanse. Påskenatt ga også Peter en sjanse til å elske sin venn på nytt, gjøre opp sitt svik, og gå inn i kallet.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Tomas, han var der ikke når Jesus viste seg for de andre. Hvorfor skulle han bruke tid med de andre. Alt som hadde samlet dem var jo dødt … bokstavelig talt. Tomas trodde nok de andre hadde mistet vett og forstand når de påsto at de hadde møtt Jesus. Kanskje han fryktet å være utsatt for en makaber spøk. Eller kanskje han så et opplegg for massehysteri, en måte å fornekte virkeligheten og lure hverandre, så ikke nederlaget skulle bli så skrikende. Men han ville ikke la seg lure. Han ville ikke tro på spøkelser og skrømt. Han ville ikke tro før han fikk legge sine egne fingre i Jesu sår. Og så sto Jesus der, og lot Tomas kjenne. Og Tomas fikk en ny sanse til å tro. Han fikk legge bort sin vantro og bekjenne sin tro. Han fikk en ny sjanse og en ny tjeneste.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

I kirkens eldste dager, måtte de udøpte forlate gudstjenesten før nattverden ble delt ut. Til dørene, til dørene, lød det når nattverden skulle feires. For måltidsfellesskapet var forbeholdt de som tilhørte fellesskapet. Og veien inn til det kristne fellesskapet har alltid gått gjennom dåpen. I dåpen døde vi med Kristus, og vi oppsto med Kristus. Dåpen var vår andre fødsel, til et liv som den jordiske død ikke kan drepe. I dåpens vann, enten vi husker det eller ei, så ble vi født på ny, av vann og ånd. I dåpens vann oppsto vi til nytt liv som en Jesu disippel. Vi mennesker – født med både lyst og evne til å gjøre det onde – fikk begynne på nytt som Guds barn. Og ved nattverdbordet så får vi gang etter gang smake Guds nåde. Ved nattverdbordet mater Gud oss med det vi trenger for å leve det nye livet: nåde og fellesskap.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Det er påskenatt. Lys vinner over mørke. Livet vinner over døden. Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse. De finnes en ny sjanse til å legge det onde bak seg. Fornektelse, svik og ondskap. Du kan legge det bak deg. Du kan legge det igjen i gravhulen, før du går ut til nytt liv med Jesus. Død, synd, dødsangst, hat, mismot, et fråtsende begjær, skyld, det som tynger. Du kan få legge det fra deg hos han som herjet i dødsriket, beseiret død og synd. Du kan legge fra deg, og du kan få komme igjen og igjen, så lenge det trengs, å legge det fra deg, gang etter gang. For graven er tom. Og den vil alltid rope til deg og til hele verden:

Det finnes en ny sjanse. En ny sjanse til liv og fellesskap, med Gud og mennesker. 

AMEN!

KORSET - Langfredag 2012, Alsvåg kirke

Dagens bibeltekst: Markus 14,26-15,37

Kjære menighet.

Vi har lest vår Herre Jesu Kristi lidelseshistorie slik evangelisten Markus forteller den. I dag vil jeg invitere dere til å se på korset fra ulikt hold. Og la oss begynne med å se:

Korset – langt der borte


La oss se korset som norske borger anno år 2012. Vant med en norsk rettsstat og en virkelighet der selv troende mennesker fatter de fleste valg på sekulære premisser. Vi synes det er flott at Gud og teologer ikke har noen rolle i rettssalen. Vi er vant til å ha rettigheter. Også ser vi korset langt der borte. Tre kors på Golgate. En tornekronet, pisket og blodig mann henger i midten. Død. For oss er det en historie langt der borte. I motsetning til historien om drepte ungdommer og en terrorist på Utøya, så er dette en historie langt der borte. Det er en historie fremmed for oss og vårt samfunn. Tiden gjør at det er langt borte. Det skjedde for lenge siden. Nesten 2000 år, det er lenge det. Det fantes ikke noen norsk konge, langt mindre en norsk stat. Og det skjer i en region med et språk og en kultur vi ikke umiddelbart forstår.

Vi leste: " Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner?  Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø." (Markus 14, 63f).

Å drepe en mann fordi han spotter Gud. Vi vet at det skjer i noen land i vår verden i vår tid, men vi anser det som underutviklet, primitivt, barbarisk. Også korsfestelse da. Det er utvilsomt tortur. Sakte, barbarisk og planlagt tortur. Under Taliban var det visst offentlige henrettelser på store stadioner i Afghanistan. For å vise massene hva som ventet de som syndet. Men det er vel noe sånt Norges største kriminelle etter 2. verdenskrig påstår etter Utøya også. De måtte dø for sine synspunkter, andre skulle skremmes til å aldri mer innta de samme meningene.

Selv i en verden som mener å ha gått fremover, så er det dessverre noe merkelig kjent med dette korset. Selv på lang avstand. En mann som dør for blasfemi. En mann som dør for å ha satt kjærlighet foran religiøs nidkjærhet. En folkemasse som lar seg underholde av død og vold. En mann som dør fordi det tjener makten at han henrettes. Men på avstand så passer det likevel dårlig inn i vår hverdag. Det er de andre, de primitive, de usiviliserte, de som ikke respekterer FN og menneskerettighetene som holder på sånn. Det er gærninger, terrorister og de onde som holder på med sånt. På avstand er korset alt vi vil bekjempe. Samme hvem han er denne Jesus, og disse røverne, så vil vi kjempe for deres rett til en annen behandling.

Korset – der borte

Men gå nærmere. Kom så nært at korset ikke er langt der borte, bare der borte. På en slik avstand at man er tilskuer. Ikke til noe fremmed, men dog tilskuer. For alle som befinner seg i kirken på en langfredag kjenner historien fra før. Vi står ikke langt, langt borte og ser på et skuespill vi ikke forstår, men kun reagerer på. Vi ble ikke tatt av overraskelse når historien endte med døden. Vi visste han ikke kom til å stige ned fra korset og frelse seg selv. Vi visste at Gud Fader ikke kom til å sende en englehær og hente sin sønn. Vi vet at det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, at det som skjer er nødvendig for at lov skal bli nåde. Vi vet det er slik vi sang i Hallqvist sin salme:

Han gikk den tunge veien
opp til Jerusalem.
Der ble han tornekronet
og skamslått under mengdens hån.
Han led, han led for dem
Han gjorde det for dem. 
(NOS 133, 2)

Vi vet etter år i kirkebenken at det måtte et oppgjør til. At avstanden mellom Guds lov og menneskenes liv blir gjort opp ved et offer. Og akkurat nå skulle vi helst ha vært i Langenes eller Øksnes kirke. For på altertavlen i disse to kirkene så er Moses på den ene siden med lovtavlene og Johannes på den andre siden, med evangeliet. Og midt mellom Moses – Loven og Johannes – Evangeliet, der er den korsfestede Jesus. Soning for loven, evangeliets pris – Kristus på korset. Gud selv soner for menneskenes synder.

Altertavlen i Øksnes kirke

Det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, men Gud velger selv å fylle rollen som offer. Menneskenes rolle i dette dramaet er alle de roller som gjør soningen nødvendig. Menneskene sovner fra en venn i kampens time, forråder sin venn, fornekter sin venn, dømmer en uskyldig, torturerer et medmenneske, spotter og håner en lidende, dreper et medmenneske. Og han de sovner fra, forråder og fornekter, dømmer og torturerer, spotter og håner og til slutt dreper, det er Gud. Og Gud i himmelen lar gudemennesket telle som offer for alle menneskers synder.  Det er ikke et matematisk regnestykke som går opp. Men det er et troens regnestykke. Gud ble menneske, vi drepte han, ja, selv Gud forlater Jesus på korset. Det er prisen Gud betaler for at ingen mennesker skal bli forlatt av Gud.

Du som hekk til krossen nagla,
medan blodut sveitta hagla
frå di panne då du sa:
«Fader, kvifor gjekk du frå meg!»
Å, lat nådens blodstraum nå meg,
offerlam fra Golgata
(Jakob Sande, NOS 130, 3)

Nå vil jeg be deg om å gå helt inntil korset. Still deg..

ved korsets fot. 

Alle kristne bør Langfredag stille seg ved korsets fot, og spørre: «Hva betyr dette for meg?».  Legg bort alle de riktige tankene du har lært på søndagsskolen og i kirken. Se han for deg, tornekronet, pisket, korsfestet og spør igjen: «Hva betyr dette for meg?» Det er ikke et riktig svar på det.


Kanskje fyller korset deg med sinne? 

Kanskje sinne mot Gud. Var dette virkelig nødvendig? Hvorfor i all verden måtte Jesus dø? Dette er da på ingen måte en rimelig straff for de syndene jeg har gjort eller kommer til å gjøre i mitt liv? Hva slags Gud er det som framstår langt mer blodtørstig enn en vanlig norsk dommer? Hva sier dette om meg og mitt liv, og ikke minst: hva sier det om Gud, hvis dette – en torturert og død mann er det som må til for å forsone Gud og mennesker.

Eller kanskje du er sint fordi det ikke er nok. Det er vel nok blod og vold i seg selv, men det er feil mann som soner. For hvorfor skal de som begår ondskap slippe Guds straff? Hvorfor skal Gud tre inn som et uskyldig offer, når det er de skyldige som burde straffes. Hvilken mening gir det egentlig at Gud ofrer seg, når det er noen som rettmessig burde sone denne straffen.  Er det på noen måte greit at en trosbekjennelse skal redde de verste despoter og hverdagssadister fra en rettferdig straff?

Kanskje korset fyller deg med anger?

I mars 2004 kunne VG fortelle om den tidligere drapsdømte Johnny Olsen som tilsto to bombeattentater mot Blitzhuset på nittitallet.  VG siterte en gråtkvalt Olsen, som da han kom til retten sa at han tok avstand fra sin egen fortid og fra nazismen. Olsen hadde sett filmen «The Passion of the Christ» som beskriver Jesu lidelseshistorie, og den fikk han overbevist om at han måtte tilstå det som var uoppgjort. Olsen hadde stått ved korsets fot, og angret. Ja, ikke bare angret han, men han valgte å gjøre bot gjennom tilståelse og fengsel.

De færreste går rundt med to bombeattentater på samvittigheten. Men vi bærer alle på vårt. Kanskje er tiden kommet for å legge fra seg en stor bør som du har båret på. Kanskje skal den legges stille ved Jesu fot, og først og fremst bli synlig ved at du retter ryggen og lever friere fra nå. Eller kanskje skal korset gi deg mot til å bekjenne, i skrifte eller til den du har syndet mot. Korset viser oss at synden har en pris. Noen i dine omgivelser bærer omkostningen for dine synder.

Kanskje korset fyller deg med medlidenhet?

For hvis du ser opp på frelserens ansikt, så ser du ansiktene til de som lider i vår verden. Under forfølgelse politiske og religiøst, kanskje ser du en av vår tids slaver, kanskje ser du en av ofrene for krig, sult, klimakatastrofer. Korset er en vekker, også til handling.  For nøden, lidelsen og døden forsvant ikke med Jesus på korset. Korset har alltid vært et kall til å handle. Mange er de fromme kvinner og menn som har stelt syke og skadde, fanger og lidende mennesker som om det var deres Herre og frelser de stelte.

Når vi ser korset langt der borte, så virker det fremmed, men vi ser trekk og lidelse som vi drar kjensel på selv i vår tid. Litt nærmere så kan vi se det teologiske bildet. Vi ser det gir mening innenfor det bibelske verdensbilde. Det gir mening som kamp mellom Gud og djevel, som et oppgjør mellom loven og menneskenes liv. Men det er først når du våger å gå helt inntil at det begynner å handle om deg. Og det er når du går helt inntil at det blir utfordrende. Når du tår det ved korsets fot, og lar korset møte ditt eget liv, da er det ikke lenger så viktig om du kan de rette svarene. For hva korset betyr i ditt liv, akkurat i år, det vet kun du. Det viktigste er at du er der…og lar korset tale til deg, og ditt liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

"Det vanskelige og det gode fellesskapet" - Skjærtorsdag 2012, Myre kirke

Dagens lesetekster: Jeremia 31, 31 – 34 og Hebreerne 10,19-25
 
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i 22. kapittel

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet, kjære medkristne


Mer enn noe annet så handler nattverden, og dermed denne kirkeårsdagen, om fellesskap. Nattverden er fellesskapets sted. Ved nattverdbordet møtes mennesker til fellesskap med hverandre og med Gud.  Det er godt og det er krevende. Derfor har jeg satt som overskrift på denne prekenen: "Det vanskelige og det gode fellesskapet". For fellesskap er ikke lett, fellesskapet i en menighet og fellesskap med Gud er slett ikke alltid lett. Og samtidig så kan vi ikke klare oss uten. Troen trenger et fellesskap, og Gud kaller oss til fellesskap, ikke bare med Gud selv, men med hverandre. Vi sang:

Kristne, la oss søke sammen,
tent av Herrens egen ild.
Kjærlighets- og enhetsflammen,
la den lue klar og mild!
Han er den som oss forener,
han er solen, vi dens glans,
han er treet, vi dets grener,
han er vår og vi er hans.
(NOS 533, 1 vers)

I en menighet som vår, på et passe lite sted, som Øksnes, så er ofte det sosiale fellesskapet mellom oss går i kirken en grei sak. Mange av oss har de samme sosiale interessene, vi har nokså like meninger, vi tenker nokså likt, og de fleste klarer seg selv og bidrar med et overskudd av krefter, engasjement eller bønn inn til fellesskapet. Vi kjenner hverandre, hvertfall nok til å vite hva som er kodene her. Det er nok ganske trygt her, for vi vet hva kan man si, og hva kan man ikke si. Jeg tror også vi vet hvilke tema som fort kunne skape uro og splid. Vi har opplevd nok avskalling i Øksnes sin menighetshistorie til at vi vet at menigheten er noe man kan forlate. Og det er både bånd og spenninger mellom vår menighet og andre menigheter i Øksnes. Enhetsflammen skulle jeg ønske lagt sterkere i Øksnes. Men enhet er vanskelig hvis den skal basere seg på enighet.

Men kjærlighetsflammen ser jeg mye av i Øksnes menighet. Det er flott å se hvordan menighetens folk, og jeg ser det særlig blant de eldre, besøker hverandre, kjører hverandre, ber for hverandre, gir hverandre fellesskap og tid. Menighetens bredde lar seg lett mobilisere til innsamling av penger enten det er til sosial prosjekter i Antsirabe, fasteaksjonen eller til matesker her hjemme ved juletider. Og diakonatet mobiliserer flott til ulike tiltak som skaper fellesskap og varme i lokalsamfunnet Kjærlighetsflammen er både klar og mild. Jeg ser det, og dere skal ha ros for den omsorgen dere har for hverandre og for andre. Det er sånn som skaper lukt av kristenmannsblod.

Og samtidig så er livet noen ganger sånn at fellesskapet kan være vanskelig å forholde seg til. Fellesskapet kan oppleves kontrollerende, det kan oppleves klamt og innestengt. Et fellesskap kan også bli et fengsel. Fellesskapets spørsmål og forventninger kan oppleves som en invasjon i rom man trenger å ha for seg selv. Fellesskapet kan føles ufritt, og det kan stenge utsikten til både framtiden, friheten og mot Gud.  Når livet er sånn, så kan det være godt å trekke seg til ytterkanten av fellesskapet, og få lov til å være der i fred. Noen ganger er det best å få sitte så langt fra bålet at man ikke kjenner varmen, men likevel ser lyset og hører de andres samtale. Menneskelige fellesskap er ikke lett.

I vår menighet, med sine over tre tusen medlemmer, så er det selvsagt mange former for fellesskap. De fleste øksnesværinger tilhører fellesskapet Øksnes menighet. Og veldig mange av disse menneskene har fellesskap med hverandre som er blitt til gjennom helt andre kontakter enn menigheten. Man er naboer, kollegaer, venner, familie, trener sammen, jakter sammen, har barn i samme klasse, havner på samme sykehjem, møtes på seniordans eller på en av de tusenvis av måter man kan omgås i et lokalsamfunn som vårt. Og veldig ofte så omgås man uten å ofre det en halv tanke at «du og jeg tilhører jo samme menighet».

I de felleskapene som har menigheten som utgangspunkt så er noen veldig aktive, enten inn mot gudstjenesten eller andre aktiviteter, noen er tilskuere eller heiagjeng til det som skjer, noen kommer kun når de må, og noen – men de er egentlig ganske få, velger å forlate dette fellesskapet. For noen er menigheten et fellesskap som fyller mye av livet, og definerer hvem de er. For andre er det et fellesskap som gir tilhørighet og trygghet, men som ikke fyller mye plass i form av tid eller identitet. For andre spiller dette menighetsfellesskapet liten rolle, men man er fortsatt med. Noen må jo tross alt begrave en til slutt.

Og nattverden er ofte blitt et sted som skiller den første gruppen – de mest aktive, fra de andre gruppene. Men det har vært en gledelig utvikling i Øksnes menighet de siste årene. Det er flere øksnesværinger som synes det er naturlig å gå til alters i dag enn for noen år siden. Og ikke minst tror jeg vi har lyktes blant de unge. Å gå til alters er blitt noe naturlig, noe vi gjør, når vi først er på gudstjenesten. Vi kom kanskje ikke til kirken fordi vi lengtet etter nattverd eller Guds ord. Kanskje kom vi mest av alt fordi vi var invitert, men når vi først er her, så går vi også til nattverd.  Gjennom trosopplæring, speideren, Lysvåken, barnekor, dåpssamtaler og familiegudstjenester er det skapt kunnskap og arenaer som gjør det naturlig for barn å gå til alters. Og med barna så følger flere og flere foreldre og besteforeldre og andre sambygdinger. Og kjære menighet, det er egentlig bare en ting å si til en slik endring: Halleluja.

Men så er det kanskje nettopp en slik endring som også utfordrer oss som «alltid» har gått til alters.  Det er en endring som utfordrer de som var vant med en tradisjon der altergang kom etter en alvorlig og samvittighetsfull prøving av seg selv. Og jeg tror ikke at de som før gikk til alters trodde de var bedre enn andre, for kirkefolk som hver søndag bekjenner seg selv som en synder, vet stort sett bedre enn å tro man er bedre enn andre. Men man hadde arbeidet seg fram til en bevisst tro, man opplevde å ha tatt et valg som skapte endring i livet, kanskje opplevd det man kalte en omvendelse. Man gikk med et alvor. Hvor bra er det da egentlig når barn, konfirmanter og foreldre – mennesker vi sjelden ser i kirken – kommer til alters. Hvorfor skal vi oftere gå i kø og ta imot nattverden, i stede for å få knele i andakt og ro. Hvor ble det av den hellige stunden? Er nåden i vin og brød kommet på billigsalg?

Fellesskap er vanskelig. Og noen ganger utfordrer felleskapet oss. Noen ganger er vi uenig med de som leder fellesskapet i en spesiell retning. Noen ganger opplever vi nye ting, som tar fra oss det vi opplevde som trygt, som godt, men enda viktigere: som hellige øyeblikk.

Det er mye som skjer i Den norske kirke for tiden. Det er ny kirkeordning, snart får vi ny liturgi, og dere som har fulgt kirken lengre enn jeg har levd, har sett store forandringer. Mye til det bedre, og noe er mer utfordrende. Der det før lød et svar fra kirken, lyder det nå flere stemmer. Der det før var enhet og gjentagelse, er det mangfold og endring. Og samtidig så er det de som skulle ønske at endringen var mye større. Noen skulle gjerne sett orgel erstattet av et band, og presten og liturgien erstattet av en kreativ pastor og «Den hellige ånd». Å være menighet i Den norske kirke betyr å tilhøre en tradisjon der vi rommer et mangfold av trosstandpunkt, trosengasjement og trosuttrykk. Ofte får nye tanker hvile i tradisjonsrike former. Det kan være både utfordrende og berikende.

Noen ganger synes jeg det er godt å løfte blikket å se til resten av kristenverden, for da framstår vårt mangfold og våre utfordringer som små krusninger på vannet. For la oss se for oss at det ble dekket et alterbord i hele verden, det vil jo være en slags forgjenger til det himmelske festfellesskapet. Se for dere dette langbordet, og se for dere det mangfoldet av mennesker som ville komme når ordet lød: Kom for alt er ferdig.

Se for dere hva som da går til bords av mangfold i språk og kultur, tradisjoner, men også holdninger, verdier, synspunkter og handlinger. Umiddelbart så tenker jeg at det som blir vanskeligst for meg, det er å akseptere å gå til bords med kristne, konservative amerikanere som forsvarer dødsstraff.  Det er sikkert mye i et slikt fellesskap som objektivt er mer utfordrende. Men det er noe med de som likner oss selv, de som likner oss mest i kultur forventer vi også skal mene og være mest like oss selv.

I møte med fellesskapets utfordringer så er det viktig å holde fast på fellesskapets gode sider. Mye hadde blitt enklere i denne verden, også i den kristne kirke hvis vi alle klarte å praktisere Luthers forklaring til det 8. bud:  Ta alt i beste mening. Men mer avgjørende er det å holde fram for seg selv og hverandre hva som skaper dette fellesskapet. For vi samles ikke rundt alterbordet fordi vi har valgt hverandre, men fordi Jesus har valgt oss.

For hva er det som gjør at akkurat vi tilhører dette fellesskapet. Hva er det som samler oss. Jo, det er jo han som sa:

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.’

Og vi leste fra Jeremia:
Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus (Jeremia 31, 31).

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige felleskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

I mitt kristenliv er det få ting som er mer viktig enn nattverden. For meg har nattverden vært både en kraftkilde og en livline. Ofte når jeg feirer nattverd, så reagerer kroppen med glede og ekstase. Gode følelser, nakkehår som reiser seg, jeg finner ro og glede. Men det har også vært uker og måneder der verken Guds ord, bønn eller menighetsfellesskapet ikke ga meg noe som helst, men der nattverden ble min livline til Gud. Ikke fordi jeg følte noe som helst, for alt var dødt hva gjaldt følelser, men fordi jeg visste at nattverden var et møte mellom Gud og meg. Jeg visste, og holdt fast på det jeg hadde lært, at i nattverden var det nåde å hente, helt uavhengig av mine følelser.

Jeg synes det er flott hvis du fylles av glede og fred, at du nærmest kan føle det hellige øyeblikk når du går til nattverden. Troen fortjener sine ekstaser. Men det som skjer i nattverden er – slik kirken tror og bekjenner – helt uavhengig av dine følelser. Det er Gud som handler i nattverden. Det er Jesus som bokstavelig lar deg smake han, spise hans nåde. Ditt bidrag til Guds nåde kan aldri bli noe mer enn å ta imot.

Så når det lyder «Kom for alt er ferdig» Så kom og ta imot. Kom og spis. Kom og smak. Det er Guds nåde, en gave til deg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.