1. søndag i advent 2012 - Julerengjøring i templet ved påsketider? (02.12.12)

Denne prekenen står i stor gjeld til min gode kollega, sokneprest på Sortland, Øyvind Ingvaldsen, sin tekstgjennomgang for prestefellesskapet i Vesterålen prosti.

Lesetekst:  Jesaja 12, 1-6 og Johannes Åpenbaring 3, 19-22
Prekentekst:  Matteus 21, 10 – 17

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus
 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» 

Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget  og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. 

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

I dag er det første søndag i advent. Det er 2. desember. 22 dager igjen til julaften. Og det er både kos og litt stress. For sammen med adventskosen, adventskalenderen, så siger det også inn og annen stressende tanke. Bare 22 dager, hvordan skal jeg rekke å handle og rydde og bake og vaske, alt jeg hadde tenkt å ordne.

Og kanskje er det en form for julerengjøringen – en storrengjøring som Jesus har begynt med i tempelet. Riktignok ved påsketider, men ingenting er verre enn de som føler de er litt sent ut med rengjøringen, de blir jo gjerne litt ekstra paniske. For her tropper Jesus opp på palmesøndag ettermiddag og kaster ut både pengevekslere og dueselgere, og insisterer på at tempelet skal være et bønnens hus.

Men hvor rimelig er egentlig Jesu sin reaksjon? Hva er det han egentlig holder på med. Jeg er da ganske sikker på at mange av oss har vært på basarer f.eks på bedehuset, og både tatt logg og handlet. Og hadde det møtt opp en kar og kastet ut alle, fordi bedehuset skulle være et bønnens hus, så hadde vi syntes det var fryktelig sært.

Eller hva med dette kirkerommet. Hadde dette huset ligget mer sentralt, downtown på Myre, så kunne det jo godt ha vært her vi hadde vår årlige menighetsbasar. Og så lenge pengene gikk til en god sak, så måtte vel det være greit?  Og når vi er ute og reiser i verden, så treffer vi jo mange kirker der nettopp salg av lys, kort og hefter er en viktig bidragskilde til kirken økonomi.

Og både pengevekslerne og dueselgerne hadde en funksjon i tempelet. Til templet i Jerusalem så kom det mennesker fra hele verden. For jødene var spredt i hele verden. Og i sine lommer hadde de all verdens valuta, bokstavelig talt. Og de trengte penger for å kunne gjøre sine religiøse plikter. Kjøpe offer og gi gaver. Men klokelig nok måtte alt veksles til en felles valuta, før man fikk handle i tempelet. Så pengevekslerne var helt nødvendige for driften av tempelet.

Og dueselgerne. De solgte jo duer som skulle ofres, og det var gjerne de fattige sitt offer, fordi det var det eneste de hadde råd til. Dermed var både pengevekslere og dueselgere helt nødvendig for driften av templet. Det framstår med andre ord litt voldsomt, og kanskje unødvendig, som litt lett religiøs galskap når Jesus jager både pengevekslere og dueselgere ut av tempelet.

Men la oss stoppe opp litt. Og spørre oss spørsmålet: Hvorfor dukker en påsketekst opp 1. søndag i advent. Det vi venter på nå er jo en liten baby. Det er 33 år minst, til denne babyen skal ha blitt mann og stå i tempelet og jage ut pengevekslerne og dueselgerne og kreve at tempelet skal være et bønnens sted. Adventstiden er noe annet enn jul. Advent handler om å forberede seg på jul. Og selv om nissene og rødfargen har overtatt alle butikkene allerede, så er det en allmenn enighet om at Jesus blir ikke født før julaften. Den siste måneden, den siste delen av svangerskapet handler om å forberede seg på hvem vi skal ta imot. Hvem er denne babyen som vi markerer at skal bli født.

Teksten om Jesus som renser tempelet minner oss på det. Han som blir født er Gud som blir menneske. Og han skal forandre forholdet mellom Gud og mennesker for alltid. Når han kaster ut pengevekslerne og dueselgerne, så forteller han oss at det nærmer seg slutten på den tiden da du trenger å ofre dy eller gi pengegaver for å komme nær Gud.  Når han framhever bønnen, så blir det tydelig at det Gud vil ha er de varme hjerter og ikke de stekte duene.

La oss til slutt bruke litt tid på de blinde og lamme som kommer til Jesus og blir helbredet. At noen blir friske fra en sykdom er jo i seg selv gledelig. Men også i dette ligger det varsel om en ny tid. For de syke og vanføre hadde ikke tilgang til selve tempelet. De måtte stoppe i forgården sammen med hedningene. Men med Jesus skal det være en ny tid.

Han ber om ditt hjerte og ikke ditt offer. Og han åpner veien til Gud for alle, enten de er friske, syke, lamme, vanføre eller barn.

Vi venter på et lite barn. Gud som blir menneske. Gud som overgir seg fra himmelens storhet, langt unna vårt bråk og trøbbel, og ned til vår jord. Ned til vårt trøbbel, ned til våre bekymringer, sykdommer, kriger, krangler og farer. Men også til våre gleder og til vårt fellesskap. Han som kommer er vår frelser, la oss ta imot ham med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Søndag for de forfulgte, Langenes kirke (11.11.12)

Bakgrunnsinformasjon: Dette var en Høymesse i Langenes kirke med dåp, og speiderne deltok på gudstjenesten.

Dagens hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel:

Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. Vær forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
 
Luk 12,35-40

Slik lyder evangeliet.

Kjære menighet!

I dag markerer vi søndag for de forfulgte. På en spesiell måte så vier vi tid til å bli minnet på at det er noen av våre kristne brødre og søstre som blir forfulgt fordi de er kristne. Noen blir fengslet, noen blir truet med dødsstraff, og noen blir faktisk drept. Noen jages eller må flykte fra hjemmene sine, og blir flytninger på grunn av sin tro.

Dette er mennesker, som ikke kan ta det som en selvfølge å kunne komme til gudstjeneste, slik vi har gjort i dag. De kan ikke feire dåp, slik vi har gjort i dag uten frykt og i ren glede. Det er ikke overalt man kan være med i en kristen organisasjon, slik som dere speidere er.

Kjære menighet. Det er en menneskerett å få tro på hvilken Gud man vi. Det er en menneskerett å kunne møtes til gudstjeneste. Det er menneskerett som mange mennesker nektes, også som vi må kjempe for.

Situasjonen i Egypt er et eksempel på hvordan gledelig utvikling på et område, kan skape utfordringer på andre områder. I Egypt ble et autoritært regime med Hosni Mubarak kastet i det vi har kalt «den arabiske våren» - vårhalvåret 2011. Og mens det i Syria har ført til en krig som fortsatt pågår, så har man avholdt valg nytt parlament og ny president i Egypt. I Egypt tilhører de kristne stort sett den koptiske kirke, et av verden eldste kirkesamfunn. I følge sin egen tradisjon ble kirke grunnlagt i Egypt av evangelisten Markus i år 42 etter Kristus.

Etter Mubarak regimet sitt fall, kommer det rapporter som tyder på at de kristne i Egypt har fått det tøffere. Anmeldelser, trakkasering og fengsling som har sitt opphav i muslimske rettsregler er stigende. Det dreier seg om anmeldelser for å forhåne profeten eller koranen, eller for å konvertere fra Islam til kristendom. Vi skal selvsagt glede oss over at Egypt er på vei til mer demokrati. Men vi må kreve at det er et demokrati som gir de kristen rette til å leve i fred, og med beskyttelse for sin religion, sin gudsdyrkelse og sine gudshus.
Kjære menighet! I dagens evangelietekst så snakker Jesus om å være beredt. Det er som han sier til sine tilhørere det samme som en speiderleder sier til speiderne i slutten av hvert møte: Vær beredt!
Vær beredt, sier Jesus. Vær beredt når jeg kommer igjen. For dere vet ikke når det er. Også sier han noe spennende: Vær beredt, sånn at jeg finner dere klare. Og når jeg finner dere klare, så er det jeg som skal tjene dere.

Så hva er det å være beredt, slik Jesus ber oss være i denne teksten. Jo, i denne teksten så handler det å være beredt om å være en kristen. Og da er det viktig og riktig å døpe sine barn – sånn som det har skjedd her i kirken. Da er det viktig – sånn som speiderne gjør – å samles for å øve seg på å være beredt ved å trene både kroppen, tanken og troen. Da er det riktig å komme til gudstjeneste å delta i bønn for andre mennesker, gi gaver til de som trenger å noe av vår overflod, og delta i nattverden.

Men å være beredt handler også om å løfte blikket ut i verden og ta ansvar for verden rundt oss. En del av det å være beredt, slik Jesus ber oss være, handler også om å tale våre kristne brødre og søstre sin sak. Når Jesus ber oss være beredt til han kommer igjen, så handler dette ikke om å ligge på kne og bare tenke på meg og Jesus. Tvert imot, en slik innadvendt kristentro – «meg og Jesus alene» - er nesten å regne som synd, for den har ikke blikket for hele Guds skapning. En slik tro ser ikke med Guds øyne alle de mennesker Gud elsker, hele Hans kirke og hele Hans verden. Hvis din tro kun handler om deg og Jesus, så har du glemt Jesu ord om å elske din neste som deg selv, da elsker du kun deg selv.

Kjære menighet!
En viktig del av det å være beredt er å holde orden på prioriteringene. Skal du sove ute i natt, så er det viktigere å få med seg fyrstikker som kan tenne et bål enn sminkebagen. Hvis Jesus kom i morgen, hvordan ville du brukt denne dagen? Jeg foreslår at du IKKE bruker den på kne eller bøyd over en Bibel på jakt etter dommedagstegnene. Jeg foreslår at du bruker den til å gjøre noe for andre mennesker.
Jesu ord om å være beredt er en utfordring til å holde orden på prioriteringene. For en dag kommer han tilbake, og da skal vi få fortelle om våre prioriteringer. Hva brukte vi livet vårt til? Var det sminkebagen eller fyrstikkene som ble med på turen? Var det oss selv eller andre som fikk prioritet i vårt liv? Brydde vi oss, når vi fikk vite om de som trenger oss, selv om de bor langt borte – som de kristne i Egypt eller jentegruppene i Bangladesh som speiderne skal samle inn penger til gjennom Globalaksjonen på onsdag?

Kjære menighet!
Vi tilhører de heldigste mennesker i denne verden. Vi lever i frihet, demokrati og er alle sammen blant de rikeste menneskene i verden. Vår rett til å bekjenne vår egen tro er en selvfølgelig for oss. Det kan være vanskelig å ta innover seg at noen risikerer fengsel, trakassering og i verste fall dødsdom for å tro på Gud.  Men de finnes, og de er ganske mange. Oga de trenger vår støtte. De trenger at vi ber for dem. De trenger t vi gir av vår overflod for å støtte dem, og minst: De trenger at vi sier i fra høyt at vi forventer at alle land i verden tillater religionsfrihet. Det er ikke greit å bytte ut et autoritært styre basert på militærmakt, med et nytt autoritært styre basert på religion.

Kjære menighet! Våre kristne brødre og søstre trenger våre bønner og vårt engasjement. La dem få det!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og e rog blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Allehelgensdag 2012, Myre kirke (04.11.12)

Lesetekster:  Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16

Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5

Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:

Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.

For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.

For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.

Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.

Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.

Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.

«Det er den draumen» heter diktet.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund.  Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør.  Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt  er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.

Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»

Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte.  For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.

Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kjære menighet

I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv.  Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.

Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og  vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.

Kjære menighet

Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.

For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

17. søndag i treenighetstiden – Skapt for evigheten

Lesetekster: 1. Kongebok 17,17-24 og Paulus første brev til menigheten i Korint 15,35-45

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Lukas 7,11-17

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Oppstandelse – viktig del av kristen tro
Det er 17. søndag i treenighetstiden, og dagens tekster handler om oppstandelse. Vi kan si at dette er høstens påskedag. For oppstandelse er en sentral del av kristen tro. Det er vår tro at Jesus oppsto fra de døde, og det er vår tro at vi selv en gang skal oppstå fra de døde. Det er vår tro at Gud, livet skaper kunne gi enkens sønn livet tilbake.

Kanskje burde vi øve oss til å si det høyt. «Jeg tror på evig liv.» «Jeg tror på oppstandelsen.» «Jeg vet at jeg skal dø, men ikke for alltid. For til slutt vil Gud vekke meg fra døden og gi meg evig liv.»

Kjære menighet. Dette er i kjernen av hva det er å være et troende menneske. Dette er det som skiller oss fra ateistene. Som kristne, tror vi, i likhet med troende fra alle religioner, at det er et liv etter dette.  Troende mennesker tror det vitenskapen ikke kan se. Vi tror at det finnes et liv bak det som kan måles og telles i denne verden.

Kjære menighet. Vi er alt for beskjedne på oppstandelseshåpet vegne. Jeg tror at vi ofte både ser ned og mumler når vi snakker om vår tro på at vi en gang skal stå opp fra våre graver. Det er enklere å snakke om tro så lenge det handler om tilgivelse, gode gjerninger, ting vi trenger i denne verden, helst her og nå, og aller best og enklest er det når vi trenger det alle sammen med jevne mellomrom. Sånn som tilgivelse, kjærlighet og gode gjerninger. Alle kan være for kjærlighet, også ateistene. Men oppstandelsen – Jesu oppstandelse og vår egen, den skaper ryddige linjer.


Oppstandelse – handler om hvem vi er – skapt for evigheten
Kjære menighet. Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Bibelen forteller at du er ånd, sjel og kropp. Og de kristne evighetshåpet inkluderer hele deg. Det er ikke kristen tro at ånden eller sjelen siver opp til Gud, mens kroppen skal ligge igjen og råtne, som noe mindreverdig. Se på de som sitter ved siden av deg og rundt deg. Kan du tenke deg dem uten kropper? Nei, å være menneske er helt og fullt knyttet til det å ha en kropp. Og det er kristen tro at vi også i evigheten skal ha en kropp. Vi skal få en himmelsk kropp. Bedre enn den vi har i dag.

Men det er ikke bare kroppen vår som skal være bedre i evigheten. Bibelen forteller at i evigheten finnes det ikke sorg, lidelse og smerte, det betyr også at vår sjel og ånd må være bedre enn den er i dag. For da vil der vil det ikke finnes krig, egoisme, vold og kamp. Men like full, så skal det være oss. Det beste i deg, skal nå sitt fulle potensiale. Og det onde i deg skal være like dødt som Kristus var på korset.

Kjære menighet! Vi er på vei til et bedre sted. Vanskelig å tro, krevende å si høyt. Men det er sånn det er. Og hver gang jeg står ved en kiste så er det godt å kunne tenke: Dette er ikke slutten. Det kommer mer.

Oppstandelse – handler om hvem Gud er – livets skaper og kjærlighetens opphav
Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Og oppstandelsen handler om hvem Gud er. Gud er livets skaper, og dødens bekjemper. Korset drepte Jesus, men Jesu oppstandelse drepte døden som menneskets evige overmann. Gud som er livets skaper, er sterkere enn døden. Og Gud som kjærlighetens opphav, elsker deg så høyt at han har bestemt at DU er verdt å redde for evigheten.

Oppstandelsen starter i dåpen
I dag har vi harr fire dåp her i kirken. Og dåpen og oppstandelsen hører nøye sammen. Vårt dåpsritualet kan minne oss om en vaskeseremoni. Vi vaskes litt på hodet, og det kan lett gi assosiasjoner til at vi vaskes rene. De klare assosiasjonene mellom dåp og oppstandelse hadde vært tydeligere hvis vi døpte som i den første kirke. Der ble hele mennesket dyppet under, og hele mennesket løftet opp av vannet. Man døde med Kristus – under vannet – og man oppsto med Kristus – opp av vannet. Men selv om ritualene kan være forskjellig, så er dette dåpens kjerne i vår kirke - vi dør med Kristus og vi oppstår med Kristus.

Oppstandelsehåpet er vår dåpsgave. Allerede her og nå, i dag, begynner livet som Guds barn for de som er døpt. Allerede i denne verden begynner forandringen. Vi skal være himmelagenter på jord. Vitner om et land som ligger der bak og venter på oss. Himmelagenter som i ord og handlinger vitner om en verden der ondskap ikke skal finnes. Og når vi ikke får det til, vel da kneler vi og ber om nåde – og i himmellandet lar man alltid nåde gå for rett, for kjærligheten er sterkere enn alt.

Kjære menighet. Det er vår tro at vi skal til himmelen, og leve evig. Gled deg over det, så kan ateistene sitte her med den ene sjansen de gir seg selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Tale og bønn ved Skipsdåp av MS Høydal

Kjære redere, gudmor, kapteiner og mannskap. Kjære alle sammen!

«Høydal» er viktig for oss som lokalsamfunn. På «Høydal» bringes et enestående godt Øksnesprodukt ut til fiskeoppdrettsanlegg langs norskekysten. Ombord og rundt «Høydal» skal det skapes kompetanse og arbeidsplasser, og med det også en trygg framtid.

Min oppgave i dag er å få overrekke en bibel fra Øksnes menighet, som skal befinne seg i styrhuset på «Høydal». Og jeg skal få be for båt og mannskap. Men finnes det en sammenheng mellom den gamle bibelhistorien og dette moderne, teknologiske vidunderet?

«Høydal» er et gassdrevet lasteskip. Det skaper penger og arbeidsplasser, men enda viktigere: «Høydal» fører en last som skaper mat, og dermed skaper den liv.

Selv med lange teologiske studier fant jeg ingen gassdrevne lasteskip i Bibelen. Men tidlig i bibelhistorien finner vi historien om et betydningsfullt lasteskip. Ikke lastet med fòr, men med all verdens dyr og med mennesker. Båten var Noahs ark, og den skulle redde verdens mennesker og dyr fra å gå under i den mektige vannflommen. Og historien om arken gir perspektiver til denne dagen og til «Høydal».

For vi lever i en verden som trenger mat, og vi lever i en verden som trenger nye miljøvennlige løsninger slik at de menneskeskapte klimaendringene skal bli så små som mulig. Og begge deler - det å produsere mat og det å skape miljøvennlig teknologi - er et dypt etisk ansvar som hviler på oss mennesker. Og det er et ansvar som bør hvile ekstra tungt på oss som tilhører de rikeste og best utdannende folk i verden. I mytologienes urhistorie trengte man arkbyggeren Noah for å laste verdens liv inn på en båt og redde dem fra havet. I dag trenger vi modige Noah`er både i næringslivet og politikken som satser på og tilrettelegger for matproduksjon og miljøvennlige løsninger. Da er ikke havet bare en trussel, men også en mulighet.

Derfor er det ekstra gledelig å kunne være her i dag, ved MS «Høydal» sin dåp. For «Høydal», med sin last, og med sin teknologi, er et bidrag både til verdens matproduksjon og til utviklingen av miljøvennlig teknologi.

Så er det også sånn at vi som lever her ved havet, vi vet også at det å ferdes på havet ikke er farefritt. Vi er et lokalsamfunn som historisk og aktuelt har erfart at havet er en arbeidsplass som både gir og tar.

Da er det en trygghet i det å legge båt og mannskap i Guds hender gjennom bønn. For mange langs kysten kan fortelle om redning i nød og fare som ikke har så mange andre gode forklaringer enn Vårherre.

Men samtidig er det sant at det viktigste Vår Herre har gitt «Høydal» i nødens stund er vett og forstand mellom øra på redere, kapteiner og mannskap. Og vettet er en fornybar ressurs, så vær ikke redd for å bruke det.


Kjære redere, kapteiner, mannskap og BIOMAR.
Sammen kan dere skape en arbeidsplass som er trygg og skapende. Sammen kan dere skape verdier i kroner og øre, men enda viktigere: verdier som egentlig ikke kan telles; som liv, mat og miljø.

Det er en glede å få overrekke denne Bibelen fra Øksnes menighet til MS «Høydal» ved kapteinene Ole Petter Øren og Halvard Valø.

- Overrekkelse av Bibelen -

Da skal vi be for MS «Høydal» og hennes mannskap, og lyse velsignelsen over dem. La oss be.

Forbønn ved MS HØYDAL 20. august 2012. 

Himmelske Gud!

Vi ber deg for «Høydal» som i dag blir døpt.
Vi ber om at «Høydal» må være en trygg og god arbeidsplass
og et trygt hjem for mannskapet om bord.
Velsign mannskapet med et godt kameratskap,
og omsorg for hverandre.

Vi ber om at «Høydal» og hennes mannskap
må bli kjent for godt sjømannskap.
La dem aldri svikte noen i nød og fare.
La «Høydal» styres med visdom,
og bevar henne fra nød og fare.

Vi ber for voksne og barn som har
en av sine om bord i «Høydal».
Gi dem trygghet for at «Høydal» er
en trygg og god arbeidsplass.

Vi ber om at lasta om bord på «Høydal» må komme trygt fram,
og bli levert uten fare og skade for båt og mannskap
og de anleggene der lasten skal leveres.

Himmelske Gud, vår Skaper, frelser og livgiver
Bevar oss i vårt arbeid og vår hverdag.
Bevar oss på land og på havet;
så vi med våre liv og vårt arbeid kan tjene deg og vår neste.
Vær med oss til vår siste vakt, når du skal hente oss til deg!

Amen

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Fiskernes dag i Øksnes, 10. søndag i treenighetstiden,

Lesetekster:
Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob. Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham. Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.»  Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?  Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
1 Mos 50,14-21

For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere. Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!
2 Kor 13,11-13

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 18. kapittel:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»  «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!


Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’  Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 


Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 


Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’  Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» 
Matt 18,21-35

Kjære menighet

I. LA OSS SNAKKE SANT OM TILGIVELSE 

Tekstene denne søndagen handler om et tema: Tilgivelse. Og i all kristen tro så er tilgivelse nødt til å være et brennpunkt. Det er tilgivelse vi håper og ber om fra Gud, og det er tilgivelse blant mennesker vi forkynner som ideal.  Mye godt er sagt om tilgivelse i kirken i århundrene. Og temaet tilgivelse får et eget alvor når det er tema på fiskernes dag. For denne årlige markeringen i Øksnes kirke har et sterkt kjennetegn fra år til år, og det er kransnedleggelsen etterpå, utenfor kirken, ved bautaen over de fiskerne som er blitt borte på havet. «Borte på havet» og «tilgivelse». Når disse holdes sammen så minner det oss om hvor raskt livet kan tas fra oss. Ingen planlegger å ikke komme hjem fra fiske, men det ble sånn. Og for alle oss som ikke har vårt virke på havet: Ingen planlegger å falle om på gata eller omkomme i en ulykke. Kjære menighet, døden er det vanskelig å planlegge. Det minner oss på at en dag kan det være for sent både å be om tilgivelse og tilgi.

Dette rommet har flere ganger denne sommeren hørt unge mennesker love hverandre å elske og ære til døden skiller dem. Og i alle mine vigselstaler så minner jeg paret på at tilgivelse er kjærlighetens viktigste frukt. Hvis vi ikke er villig til å tilgi, så vil samlivet bli vanskelig. Og samtidig så vet vi alle at selv kjærlighet og tilgivelse kan ikke overvinne alt. En notorisk horebukk kan ikke regne med å få komme tilbake gang etter gang. En som mishandler sin ektefelle eller misbruker sine barn skal ikke slippes hjem igjen. Tilgivelsen, kjære menighet, har sine begrensninger. Og det må vi snakke sant om, også i kirken.

Det siste verset i dagens evangelietekst legger et voldsomt press på at tilgivelse er et kristent ideal. Jesus henviser til tjeneren som ble overlatt til å mishandles av fangevokterne, og  sier:  Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Kjære menighet. Det er ikke vanskelig å holde en tale om tilgivelsens nødvendighet, og kanskje særlig dens skjønnhet. Det er jo så vakkert når mennesker tilgir hverandre. Tilgivelse og forsoning gjør seg alltid godt på film. Og man kan kaste på visdomsord, etter visdomsord, klisjene kan ligge så tykt på hele manuset at det nesten må vris opp. Ja, kjære menighet, mye godt er sagt om tilgivelse, men også mye som er så enkelt, og direkte feil, at det ikke tåler å møte verken virkeligheten eller bibeltekstene.  I vår kristne, snillistiske iver etter å snakke om tilgivelse og nåde, står vi i fare for å rekke tilgivelsen som våpen til de som gjør det onde. Vi står i fare for å gi tilgivelsen som våpen til tjeneren som skyldte ti tusen talenter så han både kan svikte sin Herre, og mishandle sin medtjener som skylder et langt mindre beløp. Frekk og freidig står han der og ikke ber, men krever tilgivelse fra Gud og mennesker, uten bot og anger.

Kjære menighet. I vår frykt for å framstå som ufromme kaster vi ut både bønner om tilgivelse og tilgivelse på billigsalg.  Men en slik fromhet tåler ikke et møte med ondskapen med store bokstaver, den tåler ikke møtet med krenkelser som setter seg fast. Den tåler ikke møte med en verden der onde handlinger og svik må konfronteres, også når den skjer i ditt nabolag, på din arbeidsplass, på våre barns skoler, i frivillige organisasjoner eller i kirken. En snillistisk fromhet, uten vilje til å tale uretten midt imot lar seg lett kneble når uretten utføres av mennesker du aller helst vil like. Derfor kjære menighet må vår tale om tilgivelse også være en tale om mot, mot til konfrontasjon og mot til erkjennelse. Det må være en tale om tilgivelse som en mulig gave, og ikke et krav. Det må være en tale om bot, som den nødvendige prisen for anger.

Vi må tale sant om at tilgivelse er hardt arbeid, noen ganger er det kanskje ikke mulig. Vi må snakke sant om hva tilgivelse er. Og vi må snakke om tilgivelsen forutsetninger.

II. SKYLDSERKJENNELSE


For tilgivelse har i de bibeltekstene vi leste minst EN vesentlig forutsetning. I både teksten fra 1. mosebok, og evangelieteksten henger tilgivelse sammen med erkjennelse og bønn om tilgivelse. Skal tilgivelse ha noen mening så må man faktisk ha gjort noe galt. Josef sine brødre vet at de har gjort noe galt. Det er ikke mye tvil om det, de overfalt han og solgte han som slave. De vet at de har gjort noen galt, de vet at Josef raseri kanskje har vært dempet av faren, nå er faren død og de frykter konsekvensene. De unnskylder ikke det de har gjort, men de ber om tilgivelse for det som er gjort galt.  I teksten fra Matteus er det ingen tvil om at tjeneren skylder sin Herre et enormt beløp. Beløpet tilsvarer 60 millioner dagslønner. Og når dommen kommer så er det ikke noe spørsmål om den er rettferdig, eller om det var dumt av kongen å låne ut så stort beløp. Gjelden er avklart, straffen er utmålt, men når tjeneren ber om nåde, så får han nåde. Ikke fordi straffen var urettferdig, ikke fordi han er uskyldig, men fordi Herren er nådefull.

I forhold til skyldserkjennelse er det mange feller å gå i. I en boken «fengselsliv og menneskeverd» som er skrevet av flere av landets fengselsprester, så tar den erfarne fengselspresten Harald Bekken opp den utstrakte strategi blant advokater å be klienten nekte alt. Nekt alt, så er det opp til motparten å bevise at du har gjort det. Det er menneskelig å frykte straff, så det er en forståelig strategi, og ut fra en juridisk synsvinkel så har den et poeng i at ingen skal dømmes for mer enn det som kan bevises. Men så finnes det jo mange feil vi gjør som ikke handler om strafferett, men om hvordan det er rett og galt og oppføre seg ovenfor sine medmennesker. Også på dette veldig store området av livet så er det mange som velger fornektelse, nekt alt, så kanskje det går over. I stede kunne man valgt erkjennelse. For når du vet at du har gjort noe galt, så er det å nekte alt er en katastrofal strategi, enten det handler om en straffesak eller på det mellommenneskelige området.  Den er katastrofal fordi du nekter deg selv å være et ansvarlig menneske.  Du krymper deg selv som etisk handlende menneske, du gjør deg selv liten og ynkelig. For det er nettopp ved å ta ansvar, erkjenne hva du har gjort, at du begynner prosessen med å bevege deg bort fra ondskapen, og gir deg selv muligheten til igjen å velge det gode. Og det er når du tar ansvar og sier: Dette har jeg gjort, dette tar jeg ansvaret for, dette var galt av meg at du gir offeret ditt friheten tilbake. For så lenge du nekter, så lenge du ikke tar ansvar, så holdes ditt offer fast i mobbingen, baktalelsen, trakasseringen, krenkelsen, overgrepet, tyveriet, ansvarløsheten, ufriheten, frykten. Det er kun ved å erkjenne, at du bryte ut av ondskapen og begynne å gå mot det gode.

Så skulle man tro at det gode råd alltid var «Erkjenn alt». Men: Det er meningsløst å be om tilgivelse hvis du ikke har gjort noe galt. Hos noen sitter beklagelser og et unnskyld så langt inne at det aldri kommer ut.  Hos andre sitter det så løst at det nesten renner ut av dem hver gang de åpner munnen. Behovet for harmoni, fordi man ikke liker å være uvenner med noen er ofte en grunn til de unnskyldninger som kommer lett.  Men hvis du er en av de som lett kommer med et unnskyld. Tenk deg om. Hvis du ikke har gjort noe galt, så blir det ikke sann harmonien rettet opp vet at du ber om unnskyld. Tvert imot tror jeg du avler og steller med en plante som lett kan hete selvforakt, selvutslettelse og selvfordømmelse. Det er en plante som ingen bør dyrke i egen hage. Når man først og fremst ber om tilgivelse fordi andre krever det, så stopp opp. Skap et rom rundt deg til å tenke. Gi deg tid. Ikke si unnskyld for det som ikke var din skyld. De, eller kanskje du selv, er i ferd med å fange deg i skammens helvete.

Hvis du er en av de som unnskyldninger må brekkes ut av, så er det kanskje på tide å øke selverkjennelsen et hakk eller fem, skru på empatien, det ligger trolig mange på slagmarken rundt deg.

III. SKAM

Å be om tilgivelse, når man har gjort noe galt, er alltid forbundet med en viss skam. Det er dypt menneskelig å skamme seg når man har gjort noe galt. Josef sine brødre framstår ikke som stolte, men som skamfulle, redde når de ber Josef om nåde. Men skammen vi kjenner på når vi har gjort noe galt, er ikke skadelig. Den oppdrar oss til å gjøre det rette. Og det er en skam som det er mulig å få lagt fra seg gjennom erkjennelse og oppgjør. Den som kan si: dette gjorde jeg, det var galt, det tar jeg ansvar for.

Men det er en skam som ligner veldig på den sunne skammen. Men i stede er det en skam som bryter deg ned. Det er den skammen du påføres når andre, urett, forteller deg at du har gjort noe galt, ja det er deg det er noe feil med her. Når mennesker ut av det blå sier: «Jeg tilgir deg», når det ikke var du, men de som trengte tilgivelse.  Det er den samme skammen man påfører mennesker når en tredje person ber offeret tilgi krenkeren, og presenterer det som den fromme løsningen. Hvor offeret sitter igjen med svarte-Per som den uforsonlige, den nådeløse, den hevngjerrige. Og plutselig er krenkeren blitt «offer».  Stakkars NN, hun er så nådeløs og vil jo ikke tilgi.

Mennesker med makt, kan påføre andre skam, uten at de har gjort noe galt.  Litt banalt sagt, så klarer de å få deg til å tro at du er den dumme her. Du er den som ødelegger. Nå hadde vi det så hyggelig her, eller hvertfall hadde vi begynt å kvele det som kunne bli uhyggelig. Nå har vi satt munnkurv på de fleste her, også kommer du og tar dette opp igjen. Tenk hvor vanskelig dette blir for NN, og ikke minst NNs kone. Ja, DU, DU, ja DU er den som ødelegger.

Det er den skammen som trykker deg ned. Og siden du ikke har gjort noe galt, så finnes det heller ingen vei ut av den skammen. Å ta ansvar for en skam som ikke er din, trykker deg kun lenger inn i falskheten og løgnen. Lenger inn i skammens helvete.  Skampåføring er et av de mektigste våpen vi mennesker besitter, og et av de vanskeligste å beskytte seg mot.  Sett at tjeneren ikke skyldte sin herre ti tusen talenter. Hva godt skulle det gjøre at han å ba om nåde. Alt han hadde oppnådd var å påføre seg selv krenkelsen det ligger i å bøye seg for makta.


IV. TILGIVELSE SOM FRAVÆR AV HEVN

Men hva er da tilgivelse?

Er det trolig at Josef noen gang igjen hadde full tillit til sine brødre igjen?  I Egypt var han en mektig mann, og brødrene avmektig. Derfor behøvde ikke Josef være redd sine brødre, enda de tidligere hadde solgt han som slave. Men det er helt tydelig i teksten av brødrene er pissredd for hva Josef vil gjøre. Han disponerer maktmidler, som soldater og fengsel. Han kunne enkelt ha fått dem drept. Men er det trolig at Josef noen gang igjen hadde stilt seg i en posisjon der livet hans var avhengig av brødrene?

Eller liknelsen om Kongen og tjenerne. Hva innebærer det at tjeneren blir tilgitt i første runde? Lå det an til at kongen og tjeneren plutselig skulle bli kompiser?  Er det sannsynlig at kongen låner denne tjeneren penger igjen? Har han kongens tillit nå?

Hva er tilgivelse?

Kanskje er det like viktig å si hva tilgivelse ikke er.  For litt siden leste jeg om en undersøkelse der man spurte unge mennesker om de kunne tilgi en partner som var utro. «Ja» sa overraskende mange. Men når de ble spurt om de kunne fortsatt være kjæreste med en som var utro, svarte de fleste «nei». Jeg tror denne undersøkelsen viser en viktig forskjell på tilgivelse og tillit. Jeg behøver ikke hevne meg på en utro partner, jeg kan la det ligge, vi kan bla om, men fortsettelsen blir ikke som kjærester, for det forutsetter en tillit som ikke er der lenger.

Å bli tilgitt er ikke det samme som å få tilliten tilbake. Tilgivelse er ikke det samme som at nå er alt greit. Tilgivelse alene betyr ikke at man er venner igjen. Men jeg tror vi kan forstå tilgivelse som fravær av hevn. Et tilsagn om tilgivelse betyr at den krenkede avstår fra hevn. Det betyr ikke å oppgi krevet om rettferdig straff i et sivilisert samfunn. Og i vår straffepleie er det et vesentlig poeng at straffen ikke er hevn, men den skal bidra til å rehabilitere og vire prevantivt både individuelt og kollektiv.

Å være tilgitt er ikke det samme som å ha tillit. Men det er nok en forutsetning for noen gang siden å kunne
bygge opp tilliten igjen. Å være tilgitt betyr vel strengt tatt heller ikke at den krenkede ønsker den tilgitte alt godt, men hevnen skal få ligge.

V. MÅ VI TILGI?

Må vi tilgi? Det finnes de handlinger som vi hvertfall ikke skal forvente at tilgis av mennesker. Det finnes du krenkelser, de sorger som er så store at tilgivelse synes langt utenfor rekkevidde. Og samtidig har historien mange eksempler på at tilgivelse kan skje der vi ikke trodde det var mulig. Det ligger en potensiell kraft i det å tilgi. En styrke. Når krenkeren uten unnskyldninger tar sitt ansvar, så ligger det for noen ofre en gjenerobring av makt, en vei ut av maktesløsheten i det å tilgi.

Hvis du er den som er blitt krenket, så skal du vite: Ingen kan kreve din tilgivelse. Tilgivelse er noe du kan gi, men det er også noe du kan holde tilbake. Ingen kan kreve en gave, og aller minst den som har gjort deg vondt.

Josef sier til sine brødre: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?»  Gud er rettferdig. Og Guds rettferdighet henger uløselig sammen med Guds dom. Det skal holdes dom over våre liv. For den krenkede er det en trøst i dette. Gud lar ikke urett passere, glatter ikke over, eller tier den i hjel. Gud kaller uretten ved sitt rette navn.  Og underlig nok vil jeg mene det ligger en oppreisning i det å skulle stå til ansvar for det jeg har gjort. Det er en befrielse i det å slippe alle unnskyldninger og si: Dette var mitt, dette er mitt ansvar. Dette er min skyld. Det er når man erkjenner sin skyld, at man slipper sine ofre fri. Det er når man erkjenner sin skyld at man beveger seg inn i en situasjon der tilgivelse blir mulig. Det er når man erkjenner sin skyld, at man kan prøve igjen, prøve å gjøre det bedre.

Her i Øksnes kirke er korsfestelsen altertavlens hovedmotiv. På den ene siden av korset ser vi Moses med loven, på den andre siden Johannes med evangeliet. Men mellom Guds lov og Guds nåden finner vi Jesus på korset - prisen som måtte betales. Nåden hadde en pris. Og Kristus var villig til å betale den. Guds kjærlighet er så stor, at han er villig til å bære byrden av rettferdig harme og sinne. Han bærer hevnen på seg.

Og Guds kjærlighet er så stor at den kan tilgi det vi aldri kan tilgi. Det er en trøst idet. Det er en lettelse i det, for den som føler at tilgivelsen er mer enn de kan makte å gi. Når krenkelsen er stor nok, så kan kanskje ikke vår bønn bli frommere enn dette: «Gud tilgi dem du, for jeg kan det ikke.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Olsok - 29. juli 2012

Lesetekster: 


I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet som Herren med ed lovet å gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.
5 Mos 30,19-20a

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
    Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp.
2 Kor 4,6-11


Prekentekst: 
Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.
Luk 9,23-26

Kjære menighet!


I dag er det Olsok. Det er Olavsdagen. Minnedagen etter Olav den hellige. Dette er kirkeårsdagen da vi markerer, ja feirer kristningen av Norge. Detter dagen da vi skal få være takknemlig for at evangeliet også har nådd vårt folk, og vårt land. Slik vi ba i dagens kollektbønn:  «Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt».

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Men den 29. juli 1030 ble Olav Haraldson drept på Stiklestad. Og mindre enn et år siden ble han erklært som helgen.

Kristningen av Norge var ikke en konges verk. Vår forfedre hadde i lang tid hørt om og blitt påvirket av den kristendommen de hadde møtt på handelsreiser og iblant på vikingtokt.  Men innføringen av kristenretten i 1024, og vår første nasjonale helgen – Olav den hellige, er reelt og symbolsk et brudd med fortidens guder og etikk og markerte en overgang i folk og samfunn.

Vi leste fra 5. mosebok: I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Teksten er hentet fra slutten av 5. mosebok. Og hele boken er formet som en tale som Moses holder rett før folket skal gå inn i det lovede landet. Han legger fram historien om ørkenvandringen, og ikke minst; Guds lov legges fram for folket. Folket settes på valg mellom Gud og avguder, tro og vantro.

Også dagens evangelietekst tydeliggjør en valgsituasjon. Rett før dagens evangelietekst så har Jesus spurt disiplene hvem de folk sier han er, og hvem de tror han er. Og folket sier han er både døperen Johannes og Elia. Og år Jesus spør «hvem sier dere at jeg er?» så kommer Peter med sin bekjennelse: «Du er Guds Messias». Og som en oppfølging, som en tydeliggjøring av hav denne bekjennelsen betyr, ja nesten som en advarsel sier Jesus:

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

I 5. mosebok er det folket som står på valg. I evangeliet er det disiplene. Hvem er det som stilles på valg i dag? Er det slik at kirken, fra alle landet prekestoler denne dagen skal utfordre det norske folk – som kollektiv størrelse - til å velge Gud, til å gå troens vei. Eller er det alle som bor i landet – som individer – som utfordres denne dagen?

Den tid da folket, som folk, var en religiøs størrelse, er over for lenge siden. Og fra og med i år, er det også slutt på staten som en direkte religiøs aktør gjennom regjeringsoppnevnte biskoper. Men at kirke og stat er blitt to uavhengige størrelser, betyr ikke at kirke og folk har tatt farvel med hverandre.

Troens utfordring, bekjennelsesspørsmålet; tror du? -  vil alltid rette seg mot individet. Det er som enkeltmennesker vi er døpt. Det er som enkeltmennesker vi bekjenner troen, slik vi leste den ved dåpen i dag: Jeg tror på Gud Fader… Jeg tror på Jesus Kristus…Jeg tror på Den hellige ånd. Det er som enkeltmennesker vi tilhører kirken, eller eventuelt kan bryte med kirken og troen. Og samtidig er ikke troen et individualistisk prosjekt.

For dåpen er jo nettopp inngangen til et fellesskap, troen fellesskap. Ordningen med faddere, og det at kirken ved døpefonten tar på seg et medansvar for å oppdra barna til kristne, viser sterkt troens karakter av fellesskaps prosjekt. Troen er ikke bare et spørsmål om «meg og Jesus», snarere tvert imot. Troens spørsmål og utfordringer finner best sine svar i fellesskapet. Og selv om trosbekjennelsens ord er individuelle: Jeg tror,…så sier vi det i kor og innenfor rammen av en felles gudstjeneste. Å være en del av et fellesskap, en menighet, en kirke er grunnleggende en del av det å være en troende, av det å være en kristen.

I 1024 vedtok tinget på Moster: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» En slik lov forutsetter at folk, tro og konge er en enhet. Folket, ledet av en konge, har en tro. Og etter hvert i eneveldet så ville man også hevde at den ene kongen var sendt av den ene Gud til å styre dette folket. Slike tanker er umulige i 2012.

Alle som er norske borgere er nordmenn, helt uavhengig av hvilken Gud de bøyer seg for. Men så lenge de fleste nordmenn kaller seg for kristne, så er det naturlig at dette kommer til uttrykk i folkets liv. 22. juli 2011 viste oss mange ting, blant annet at kirken for de fleste nordmenn oppleves som et naturlig samlingspunkt i når sorg og redsel rammer oss. Og det er ikke fordi vi hadde en STATSkirke. Men fordi vi hadde en KIRKE som i århundrer har møtt mennesker i sorg og redsel. Selv om stat og kirke skilles i et sekularisert samfunn, så behøver ikke folk og kirke gå hver sin vei.

 «Du er Guds Messias» sa Peter. Og det er en bekjennelse med konsekvenser.  For Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

Å løfte sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus, det er en utfordring til hver og en av oss som individer. Men det er også en utfordring til oss som fellesskap og folk. Og for et rikt folk som oss, så tror jeg korset og selvfornektelsen særlig må handle om å dele av vår overflod. For vi har rikelig, vi må bare lære oss å forvalte det til beste for vår neste…han som sitter med tiggerkoppen, han som mangler mat og medisiner, han som ruser seg, hun som selger seg, de som er syke … de som trenger at vi hører Mesterens ord om å elske din neste som deg selv. De ordene er fortsatt utfordring til oss som enkeltmennesker, til oss som fellesskap og til vår stat.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.