Ungdomstida er tiden for store valg. Nå som du er på vei ut av de foresattes trygge eller klamme hånd. Du er på vei til å skape ditt eget liv. Det er på tide å gjøre noen store valg.
Senere i livet skal du bare gjøre sånne små valg: hvem skal jeg gifte meg med, hva skal jeg jobbe som, hvor mange barn skal vi ha, hvilket parti skal jeg stemme på, hvor skal jeg bo. Men alle disse valgene blir styrt av store og viktige valg som du står i nå.
Det kommer aldri en tid igjen, som ungdomstida. Tida da du nærmest kan kjenne hvordan du formes og knas. Hvem vil du være, hva skal verden si om deg? Det er alt for viktig til å bare la seg drive med og formes og knas av de kreftene som vil påvirke deg. Det er viktig at du stopper opp, og gjør dine egne valg.
Jeg vil påstå at du har tre valg som er viktigere enn alle andre.
Det første valget er: Hvordan skal du se på deg selv?
Det er mange stemmer der ute som forteller deg hva som gjør deg verdifull.
En høytrøstet stemme i vårt samfunn er de som forteller deg at du blir verdifull ved å handle. Ved å handle denne telefonen, disse skiene, denne ipoden eller MP3 spilleren, disse klærne, disse skoene, denne sminken så blir du verdifull.
Hvem har sett en reklame som sier at kjøper du denne så får du enda en dings, som kan ordne det den er lagd for å ordne. På disse skiene kan du gå på ski, på denne ipoden kan du høre musikk, på denne telefonen kan du ringe andre mennesker. Nei, de er mye smartere enn som så. Nei, kjøper du denne telefonen, så blir du kul, med disse skia på beina så blir du sporty, med denne ipoden så er du på lag med framtiden. De prøver ikke å bare selge oss en dings, men de vil selge oss lykke, vellykkethet, kulhet, stil, venner, kjærlighet. Kjøper du denne så blir du så mye mer enn eier av en dings til.
En annen høyrøstet stemme er flinkis stemmen. Og vi foreldre, skolen og media forteller deg at det som gir verdi er å være flink. Flink på skolen, flink til å synge, flink til å spille et instrument, flink til å dans, flink på idrettsbanen. Å være flink høster applaus i vårt samfunn. Men det er en spesiell type flinkhet vi applauderer. Den som kan måles, settes karakterer på, den som kan måles slik at noen vinner og noen taper. Vi er dårlige til å applaudere de som er flinke til å være en god venn, flinke til å bry seg om de som faller utenfor. Flinkis stemmen forteller deg at du er verdifull fordi du er flink.
En annen høyrøstet stemme er det vi kan kalle for sexy, deilig og attraktiv stemmen. Dette er stemmen du finner i musikkvideoer, reklamen og i massemedia. Stemmen som forteller deg at det som gir deg verdi er at du er deilig og kjekk. Og foran oss henges forbilder vi er uten sjanse til å leve opp til. Sex og det å være sexy blir som nye ting eller flinke prestasjoner noe som gir deg verdi. Det løsrives fra kjærlighet, og blir i stede noe du må vise fram eller tilby for å få verdi.
Ditt første valg er: Hvordan skal du se på deg selv? Hva skal til for at du skal være fornøyd med deg selv? Veien til å være fornøyd med seg selv et helt liv er et helt annet sted enn i å kjøpe, være flink eller redusere seg selv til et sexobjekt. Selv om vi voksne lever som om det faktisk var sånn, så er det ikke sånn. Det finnes en annen stemme i vår kultur. En stemme som er mye eldre. En stemme som i flere tusen år har fortalt menneskene at de er verdifulle. Det er Guds stemme, som helt fra skapelsen har sett på hvert eneste menneske som verdifullt. Og det er dette salmisten undrer seg over når vi leste:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Ja, Gud, hvorfor er du, du som har skapt alt og alle, opptatt av hvert eneste menneske? Jo, sier Gud: jeg har sett deg fra før du ble født. Og jeg bryr meg om deg. For meg er du verdifull samme hva du eier, samme hva du gjør, samme hva du får til og ikke får til. Og denne stemmen er faktisk opptatt av at du skal være glad i deg selv, ja elske deg selv, som den du er. Sunn egenkjærlighet er noe annet enn egoisme. Sunn egenkjærlighet er å vite med seg selv: jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg, og ingen er som meg.
Det andre store valget er: Hvordan skal jeg se på andre mennesker?
Egentlig er dette spørsmålet bare en forlengelse av det første spørsmålet. For det er ikke bare i vår vurdering av oss selv, men også i vår vurdering av andre mennesker at de tre store stemmene: Du må eie, du må prestere du må være sexy slår inn. Vi mennesker har en lei tendens til å gradere hverandre ut fra de samme kriteriene. Og vi skjønner jo selvsagt at det er uholdbare kriterier. Vi vet med hodet vårt at det ikke er det som egentlig skal telle, men like fullt så la vi det telle.
Vi leste du skal elske din neste som deg selv. Og vår neste er et ord som Bibelen bruker for å snakke om alle mennesker. Det kunne like gjerne stått: Du skal elske dine medmennesker. Å elske sin neste er ikke alltid lett. Det er lettest å elske de vi liker, de som står oss nær, de som ligner på oss, de vi ser opp til.
Veldig mye ville sett annerledes ut i verden, men også i skolegården, i ungdomsmiljøet, i kirken, i våre nabolag hvis vi elsket vår neste.
For i Guds øyne er du uendelig verdifull. Du er verdt å elske bare ved å være deg. Men det samme gjelder alle andre mennesker. Det gjelder også de du ikke kjenner, de du ikke liker og de som er langt borte og lever på en måte vi ikke kan forstå.
Hvordan skal du se på deg selv og Hvordan skal du se på andre mennesker? Det siste store valget du står ovenfor, på vei fra barn til voksen, er hvordan du ser på Gud.
Vi leste «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' Dette er det største og første bud.
Gud. Ordet er stort. Hvis ordet Gud skal ha noe mening, så må han med nødvendighet være større enn oss, han må med nødvendighet stå over oss, hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en foreldrerelasjon, så er Gud nødt til å være den voksne, og vi barnet. Hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en lærer og elev, så er Gud nødt til å være læreren.
I en samtid der mange roper høyt på sjelene; der markedskreftene forteller oss at det er å kjøpe som er livet mening, der kulturen forteller at det er å prestere som er livet mening, og der media, en gjennomseksualisert kultur forteller oss at det å være deilig, tilgjengelig og villig som er livets mening, så må kirken tørre å rope like høyt at dette er løgn. For det er i fellesskap med Gud at vi virkelig kan se livets mening.
Hvis du velger å se verden gjennom troens øyne, så ser den annerledes ut enn når du tar av deg troens briller. Det er gjennom troens øyne det er sant at både du og dine medmennesker har uendelig verdi, ikke fordi du eier, presterer eller er så deilig. Men fordi du er skapt og elsket av Gud. Det er gjennom troens øyne at kjærlighet, tilgivelse og omsorg blir en gudegave og ikke en kjemisk reaksjon i hodet, eller en god overlevelsesstrategi for å hevde seg i evolusjonen.
Veldig mange nordmenn forholder seg til kirken og troen som en slags forsikring. Greit å ha i tilfelle det finnes en himmel. Ellers om en CD med julemusikk, kjekt å ha når man trenger litt stemning.
Men Gud inviterer til mye mer. Han inviterer deg til å leve hele livet basert på at du tror. Han har en plan for livet ditt. Han vil noe med ditt liv. Og skal du bli kjent med denne planen, skal du kunne leve som en troende, så må du sette av tid til å leve sammen med han. Du må sette av tid til å møte han gjennom det kristne fellesskapet, du må sette av tid til å lese Guds ord, til bønn og til å lytte etter Hans stemme.
Hvordan skal du se på deg selv? Hvordan skal du se på dine medmennesker? Hvordan skal du se på Gud? Valget er ditt!
Amen.
søndag 19. desember 2010
Kveldsmesse den 22. sept, under biskop Tors visitas til Øksnes
Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 12. kapittel.
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. 38 For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
for hvem ble Herrens makt åpenbart?
39 Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt:
40 Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem.
41 Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.
42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»
Johannes 12, 37- 50
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet
Det er ikke alltid jeg møter en bibeltekst med lett hjerte. Det er ikke hver gang jeg skal preke, jeg tenker at dette blir lett eller gøy. Noen tekster, sånn som dagens tekst, er utfordrende, den tvinger en til å tenke gjennom hva man egentlig tror, og troens alvor. Teksten vi leste sammen fra Johannes, handler både om det at noen stadig vekk ikke tror på evangeliet, og om at det skal komme en dag da vi skal fram for Guds domstol, og dømmes av Jesu ord. Vantro og Dom
La oss begynne med det første først. Johannes forteller i sitt evangelium at selv blant de som selv hørte Jesus, og så hans undergjerninger, så var det noen som ikke trodde.
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.
Og litt enkelt sagt, så er det Gud som får skylda for menneskers manglende tro når Johannes velger å sitere Jesaja:
Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem
Ikke alle tar imot evangeliet. Og dette er en utfordring, en oppgave som har fulgt kirken siden kirken ble født på pinsedag i Jerusalem. Og kirken er i verden, nettopp for å rope ut evangeliet så mennesker skal bli frelst. Kirken er i verden for stadig på nytt fortelle historien om Gud som ble menneske, for å frelse oss. Kirken roper ut, etter fattig evne: Gud elsker deg, Gud vil at du skal tro på Han, Gud vil at du skal se at ditt liv er en del av en mye større virkelighet. Gud vil deg noe, Gud vil berøre deg, elske deg, Gud vil at du skal bære hans kjærlighet ut til andre mennesker. Og kanskje har de rett de som mener at vi som er satt til å rope ut evangeliet lett blir vage i formuleringene. Det blir mye kjærlighet, kjærlighet. Og kjærligheten skal ingen kimse av, men er det vi forkynner den radikale kjærligheten til Gud og nesten som Jesus forkynte?
Johannes må ha vært en veldig gammel mann, når han la siste hånd på sitt evangelium. Han hadde et liv i tjeneste for sin Mester bak seg. Gang etter gang hadde han erfart at menneskene ikke ville høre, i stede ble kirken møtt med forfølgelse og tusener av kristne led martyrdøden. Men noen ville høre, noen ble omvendt, og disse noen kan heller ikke ha vært så få. For i løpet av Johannes sin levetid hadde kirken spredd seg til hele den verden som Johannes kjente.
Men var det Gud som hadde forherdet hjertene til de som ikke ville tro i Jesus og Johannes sin samtid? Er det Gud som har forherdet menneskers hjerter i dag? Jeg synes det er vanskelig å godta en slik forklaring. Hvorfor skulle Gud forherde menneskenes hjerter, så de ikke kom til tro på han?
Teksten Johannes viser til i Jesajaboken er Jesaja sin kallsberetning, der Jesaja blir kalt til å være profet for Gud. Men Gud advarer om at folket ikke vil høre. Og de som kjenner Jesajaboken vet at Jesaja preker omvendelse og dom i 39 kapitler. Men folket vil ikke høre. Så blir landet tatt av babylonerkongen, tempelet blir robbet, og folket ført i fangenskap til Babylon. Og der ”by the river of babylon” satt folket og gråt, savnet Jerusalem, og angret sine synder. Og Jesaja møter folket med nye ord fra Herren: Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud (Jes 40,1)
Hvis vi leser Bibelen som en historiebok, så vil vi se vitnesbyrd om at Gud gang etter gang har grepet inn til menneskenes frelse. Men gang etter gang har også menneskene vendt seg bort når ting har roet seg, fienden er borte og velstanden er tilbake. Når vi ikke trenger Gud er Gud lett å glemme.
Så skjer det vi tror er unikt i Guds frelseshistorie med verden, Gud åpenbarer seg i verden som Jesus, og han gjør det for å frelse hele verden, ikke bare jødefolket. Frelsen ropes ut til hele verden. Jesu forkynnelse er til alle folkeslag, Jesu kors gjelder alle mennesker og Jesu oppstandelse gjelder for både jøde og greker og nordmenn med. Evangeliet skal forkynnes til alle, så alle mennesker skal kunne komme til tro. Likevel erfarer kirken stadig vekk at mennesker vender seg bort fra budskapet om frelse ved Jesus Kristus. Hvorfor?
Det er kirkens tro at det er Gud som skaper tro. All verdens prester, praktfulle gudstjenester, vakker korsang og taleføre biskoper kan ikke skape en eneste troende. Troen er det Gud som skaper. Derfor kunne det være fristende å gi Gud ansvaret alene. Hvis Gud skaper tro, så er det vel han som ikke vil at alle skal tro. Men det er å gjøre det alt for lettvint for oss selv, for oss som kaller oss kristne, og for det kristne fellesskapet som kaller seg Den norske kirke. For troen kan ikke skapes uten at noen faktisk forteller om evangeliet. Gud skaper tro, men vi kan inviterer til tro, legge til rette for tro, strekke fram evangeliet og si: kjenn, smak...
Men hvordan kan vårt vitnesbyrd nå fram? Hva kan gjøre oss troverdige? La meg begynne med å fortelle om en film:
For litt siden så jeg en film om William Wilberforce. Filmen heter Amazing Grace. Og den salmen er kjent for de fleste av oss. Teksten til salmen er skrevet av presten John Newton. Før han ble en kristen hadde han vært involvert i slavehandel. Under en storm roper han på Gud, og der begynner han omvendelse. Etter han ble en kristen gav han opp slavehandelen, og begynte i stede å studere teologi, og ble til slutt prest. Som prest møtte han den unge William Wilberforce, (hvertfall i filmen) og forteller ham hvordan han gjensøkes av 20 000 slaver som hadde dødd på de skipene han var med på som slavehandler. Wilberforce ble også kristen i voksen alder, og som en ivrig nyomvendt vakler han mellom å skulle vie livet sitt til Gud eller politikken, for han er allerede medlem av det engelske parlamentet. Det er da han kommeri kontakt med en gruppe mennesker som foreslår at han skal gjøre begge deler, ved å bruke sin politiske posisjon til å få fjernet slaveriet. Wilberforce går inn i denne kampen, og han må tåle både spott og forakt. Men etter mange år vinner han fram og loven ble vedtatt. En viktig seier som satte sluttstrek for en avskylig slavehandel. Wilberforce var drevet av sin kristne tro. Troen på at Gud hadde skapt alle mennesker like verdifulle, drev han inn i kampen mot at et menneske skulle kunne eie et annet menneske.
Men i begynnelsen av filmen er det en scene, der jeg motvillig kjente meg igjen. Det er scenen der Wilberforce legger fram lovforslaget for første gang i parlamentet, og de absolutt aller fleste buer han ned. For de aller fleste eide enten egne slaver eller aksjer i sukkerplantasjer i koloniene, som var helt avhengig av slavenes arbeidsinnsats. Og dessverre kjente jeg meg ikke igjen i den modige Wilberforce, men i de som buet. De, i likhet med meg, var ikke villig til å oppgi egen rikdom for at andre mennesker skulle få et bedre liv. De, som meg, var ikke villig til radikale endringer, for å realisere Guds vilje i verden. Derfor er det en oppriktig bønn når jeg hver søndag kan knele ved alteret og si: Hellige Gud, himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske.
Vi leste at Jesus ropte ut: 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.
Jesus er sendt som lys i verden, for at vi ikke skal forbli i mørke. Å være en kristen er ikke å være Jesus, men det er å sakte bevege seg nærmere og nærmere Jesus. Å være en kristen er å gå mot lyset, til vi en dag blir oppslukt av lyset.
Det er et alvor gjennom hele Bibelen som vi ikke kan overse, og som også kommer med i denne teksten. Ord om dom. Vi skal dømmes av Jesu egne ord, ord som: Du skal elske din neste som deg selv. Til syvende og sist skal jeg stilles ansvarlig for mitt liv, og mine valg. Mine svakheter, min feighet og min unnvikelse.
I vår kirkes tradisjon har vi lett for å fokusere på vår synd og menneskenes elendighet. Og det er mye verdifullt i denne tradisjonen, den tar på alvor at det ikke er våre gjerninger som skal frelse oss, men Jesus sitt offer som frelser oss. Men det blir feil hvis vi stopper ved det å bade i elendighetsbeskrivelser av eget liv. For det er ikke sant, det er også sånn at vi rett som det er gjør det vi er kalt til å gjøre: Å etterlikne Kristus. For vi er kalt til å vokse i hellighet. Vi er kalt til å bli sterkere i troen, vi er kalt til å bli mer lik Jesus. Vi skal ikke fortsette å plaske rundt i døpefonten som små barn. Nei, fra døpefonten går det en vei videre mot alteret, til fellesskap med Gud i brød og vin. Og ved alteret kan man heller i bosette seg. For fra alteret blir vi sendt ut i verden når presten sier: Gå i fred, Tjen Herren med glede.
Imitatio Christi – Bli lik Jesus - så ulike bevegelser som pietismen og store katolske ordner som fransiskanerne har hatt dette som ideal. Og når Luther så sterkt fokuserer at vi blir frelst ved nåden alene, så er det ikke fordi vi skal leve som om vi ingenting kunne gjøre for denne verden. Tvert imot, nåden setter oss fri til å tjene i verden.
Og jeg tror at det er det som er veien inn til de forherdede hjerter. Det er slik vi kan bli troverdige vitner. Skal mennesker som ikke tror, komme til tro, så må de se at troen vår er mer enn himmelhåp og ordgyteri. De må se at troen griper inn i livet vårt og endrer det. De må se at vi er grepet av kjærlighet til Kristus, og at denne kjærligheten bryter ut i lovsang og tilbedelse, men enda viktigere: I en kjærlighetens tjeneste for verden. De må se at vi som Wilberforce tørr å stille oss hos de stemmeløse og rope ut: Dette er galt. De må se at vi som den hellige Frans av Assisi tar oss av de syke, og verden som er Guds skaperverk. De må se at vi tørr å gi avkall på det verden gir oss rett til å kalle mitt, og i stede kaller det for Guds eiendom. De må se at Guds kjærlighet er mer enn trøst for døende, men noe som kan forandre verden. De må se mennesker som tørr å gå i kamp med djevelens viktigste våpen i denne verden: egoisme, hat, nytelsesjag og mismot. Verden må se kristne og en kirke som ikke preker makt, men tilgivelse. En kirke som ikke gir de rike god samvittighet, men i stede taler de fattiges sak. De må se en kirke som i bønn og tilbedelse henter kraft til å være midt i verden, men annerledes enn verden. De må se mennesker som har tatt Jesu ord på alvor: Vend om, for himmelriket er nær.
Og kjære menighet, selvsagt vil vi mislykkes. Selvsagt vil vi aldri klare å være alt vi burde være, hele tiden. Men så er da også Bibelen full av de som ikke klarte det, men likevel fikk være Guds folk eller Jesu disipler. Bortsett fra Jesus, så er det mennesker med feil og synd vi finner i Bibelen. De er ikke spesielt ille, de er som oss - mennesker. Mennesker som feiler, men som vender seg til Gud og ber om tilgivelse. Og det er nettopp tilgivelsen som gjør at vi har en kjærlighet å fortelle om. Det er nettopp vår egne nederlag, og Guds tilgivelse ovenfor våre synder, som gjør at vi frimodig kan fortelle verden – i ord og gjerning – om en Gud som elsker.
Ikke alle vil ta imot, så får det være en slags trøst at det gjorde ikke alle som møtte Jesus heller, men så lenge vi kaller oss disipler må vi aldri slutte å vitne – i ord og gjerning – om han som viste oss Gud og åpenbarte Guds kjærlighet til oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. 38 For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
for hvem ble Herrens makt åpenbart?
39 Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt:
40 Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem.
41 Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.
42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»
Johannes 12, 37- 50
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet
Det er ikke alltid jeg møter en bibeltekst med lett hjerte. Det er ikke hver gang jeg skal preke, jeg tenker at dette blir lett eller gøy. Noen tekster, sånn som dagens tekst, er utfordrende, den tvinger en til å tenke gjennom hva man egentlig tror, og troens alvor. Teksten vi leste sammen fra Johannes, handler både om det at noen stadig vekk ikke tror på evangeliet, og om at det skal komme en dag da vi skal fram for Guds domstol, og dømmes av Jesu ord. Vantro og Dom
La oss begynne med det første først. Johannes forteller i sitt evangelium at selv blant de som selv hørte Jesus, og så hans undergjerninger, så var det noen som ikke trodde.
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.
Og litt enkelt sagt, så er det Gud som får skylda for menneskers manglende tro når Johannes velger å sitere Jesaja:
Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem
Ikke alle tar imot evangeliet. Og dette er en utfordring, en oppgave som har fulgt kirken siden kirken ble født på pinsedag i Jerusalem. Og kirken er i verden, nettopp for å rope ut evangeliet så mennesker skal bli frelst. Kirken er i verden for stadig på nytt fortelle historien om Gud som ble menneske, for å frelse oss. Kirken roper ut, etter fattig evne: Gud elsker deg, Gud vil at du skal tro på Han, Gud vil at du skal se at ditt liv er en del av en mye større virkelighet. Gud vil deg noe, Gud vil berøre deg, elske deg, Gud vil at du skal bære hans kjærlighet ut til andre mennesker. Og kanskje har de rett de som mener at vi som er satt til å rope ut evangeliet lett blir vage i formuleringene. Det blir mye kjærlighet, kjærlighet. Og kjærligheten skal ingen kimse av, men er det vi forkynner den radikale kjærligheten til Gud og nesten som Jesus forkynte?
Johannes må ha vært en veldig gammel mann, når han la siste hånd på sitt evangelium. Han hadde et liv i tjeneste for sin Mester bak seg. Gang etter gang hadde han erfart at menneskene ikke ville høre, i stede ble kirken møtt med forfølgelse og tusener av kristne led martyrdøden. Men noen ville høre, noen ble omvendt, og disse noen kan heller ikke ha vært så få. For i løpet av Johannes sin levetid hadde kirken spredd seg til hele den verden som Johannes kjente.
Men var det Gud som hadde forherdet hjertene til de som ikke ville tro i Jesus og Johannes sin samtid? Er det Gud som har forherdet menneskers hjerter i dag? Jeg synes det er vanskelig å godta en slik forklaring. Hvorfor skulle Gud forherde menneskenes hjerter, så de ikke kom til tro på han?
Teksten Johannes viser til i Jesajaboken er Jesaja sin kallsberetning, der Jesaja blir kalt til å være profet for Gud. Men Gud advarer om at folket ikke vil høre. Og de som kjenner Jesajaboken vet at Jesaja preker omvendelse og dom i 39 kapitler. Men folket vil ikke høre. Så blir landet tatt av babylonerkongen, tempelet blir robbet, og folket ført i fangenskap til Babylon. Og der ”by the river of babylon” satt folket og gråt, savnet Jerusalem, og angret sine synder. Og Jesaja møter folket med nye ord fra Herren: Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud (Jes 40,1)
Hvis vi leser Bibelen som en historiebok, så vil vi se vitnesbyrd om at Gud gang etter gang har grepet inn til menneskenes frelse. Men gang etter gang har også menneskene vendt seg bort når ting har roet seg, fienden er borte og velstanden er tilbake. Når vi ikke trenger Gud er Gud lett å glemme.
Så skjer det vi tror er unikt i Guds frelseshistorie med verden, Gud åpenbarer seg i verden som Jesus, og han gjør det for å frelse hele verden, ikke bare jødefolket. Frelsen ropes ut til hele verden. Jesu forkynnelse er til alle folkeslag, Jesu kors gjelder alle mennesker og Jesu oppstandelse gjelder for både jøde og greker og nordmenn med. Evangeliet skal forkynnes til alle, så alle mennesker skal kunne komme til tro. Likevel erfarer kirken stadig vekk at mennesker vender seg bort fra budskapet om frelse ved Jesus Kristus. Hvorfor?
Det er kirkens tro at det er Gud som skaper tro. All verdens prester, praktfulle gudstjenester, vakker korsang og taleføre biskoper kan ikke skape en eneste troende. Troen er det Gud som skaper. Derfor kunne det være fristende å gi Gud ansvaret alene. Hvis Gud skaper tro, så er det vel han som ikke vil at alle skal tro. Men det er å gjøre det alt for lettvint for oss selv, for oss som kaller oss kristne, og for det kristne fellesskapet som kaller seg Den norske kirke. For troen kan ikke skapes uten at noen faktisk forteller om evangeliet. Gud skaper tro, men vi kan inviterer til tro, legge til rette for tro, strekke fram evangeliet og si: kjenn, smak...
Men hvordan kan vårt vitnesbyrd nå fram? Hva kan gjøre oss troverdige? La meg begynne med å fortelle om en film:
For litt siden så jeg en film om William Wilberforce. Filmen heter Amazing Grace. Og den salmen er kjent for de fleste av oss. Teksten til salmen er skrevet av presten John Newton. Før han ble en kristen hadde han vært involvert i slavehandel. Under en storm roper han på Gud, og der begynner han omvendelse. Etter han ble en kristen gav han opp slavehandelen, og begynte i stede å studere teologi, og ble til slutt prest. Som prest møtte han den unge William Wilberforce, (hvertfall i filmen) og forteller ham hvordan han gjensøkes av 20 000 slaver som hadde dødd på de skipene han var med på som slavehandler. Wilberforce ble også kristen i voksen alder, og som en ivrig nyomvendt vakler han mellom å skulle vie livet sitt til Gud eller politikken, for han er allerede medlem av det engelske parlamentet. Det er da han kommeri kontakt med en gruppe mennesker som foreslår at han skal gjøre begge deler, ved å bruke sin politiske posisjon til å få fjernet slaveriet. Wilberforce går inn i denne kampen, og han må tåle både spott og forakt. Men etter mange år vinner han fram og loven ble vedtatt. En viktig seier som satte sluttstrek for en avskylig slavehandel. Wilberforce var drevet av sin kristne tro. Troen på at Gud hadde skapt alle mennesker like verdifulle, drev han inn i kampen mot at et menneske skulle kunne eie et annet menneske.
Men i begynnelsen av filmen er det en scene, der jeg motvillig kjente meg igjen. Det er scenen der Wilberforce legger fram lovforslaget for første gang i parlamentet, og de absolutt aller fleste buer han ned. For de aller fleste eide enten egne slaver eller aksjer i sukkerplantasjer i koloniene, som var helt avhengig av slavenes arbeidsinnsats. Og dessverre kjente jeg meg ikke igjen i den modige Wilberforce, men i de som buet. De, i likhet med meg, var ikke villig til å oppgi egen rikdom for at andre mennesker skulle få et bedre liv. De, som meg, var ikke villig til radikale endringer, for å realisere Guds vilje i verden. Derfor er det en oppriktig bønn når jeg hver søndag kan knele ved alteret og si: Hellige Gud, himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske.
Vi leste at Jesus ropte ut: 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.
Jesus er sendt som lys i verden, for at vi ikke skal forbli i mørke. Å være en kristen er ikke å være Jesus, men det er å sakte bevege seg nærmere og nærmere Jesus. Å være en kristen er å gå mot lyset, til vi en dag blir oppslukt av lyset.
Det er et alvor gjennom hele Bibelen som vi ikke kan overse, og som også kommer med i denne teksten. Ord om dom. Vi skal dømmes av Jesu egne ord, ord som: Du skal elske din neste som deg selv. Til syvende og sist skal jeg stilles ansvarlig for mitt liv, og mine valg. Mine svakheter, min feighet og min unnvikelse.
I vår kirkes tradisjon har vi lett for å fokusere på vår synd og menneskenes elendighet. Og det er mye verdifullt i denne tradisjonen, den tar på alvor at det ikke er våre gjerninger som skal frelse oss, men Jesus sitt offer som frelser oss. Men det blir feil hvis vi stopper ved det å bade i elendighetsbeskrivelser av eget liv. For det er ikke sant, det er også sånn at vi rett som det er gjør det vi er kalt til å gjøre: Å etterlikne Kristus. For vi er kalt til å vokse i hellighet. Vi er kalt til å bli sterkere i troen, vi er kalt til å bli mer lik Jesus. Vi skal ikke fortsette å plaske rundt i døpefonten som små barn. Nei, fra døpefonten går det en vei videre mot alteret, til fellesskap med Gud i brød og vin. Og ved alteret kan man heller i bosette seg. For fra alteret blir vi sendt ut i verden når presten sier: Gå i fred, Tjen Herren med glede.
Imitatio Christi – Bli lik Jesus - så ulike bevegelser som pietismen og store katolske ordner som fransiskanerne har hatt dette som ideal. Og når Luther så sterkt fokuserer at vi blir frelst ved nåden alene, så er det ikke fordi vi skal leve som om vi ingenting kunne gjøre for denne verden. Tvert imot, nåden setter oss fri til å tjene i verden.
Og jeg tror at det er det som er veien inn til de forherdede hjerter. Det er slik vi kan bli troverdige vitner. Skal mennesker som ikke tror, komme til tro, så må de se at troen vår er mer enn himmelhåp og ordgyteri. De må se at troen griper inn i livet vårt og endrer det. De må se at vi er grepet av kjærlighet til Kristus, og at denne kjærligheten bryter ut i lovsang og tilbedelse, men enda viktigere: I en kjærlighetens tjeneste for verden. De må se at vi som Wilberforce tørr å stille oss hos de stemmeløse og rope ut: Dette er galt. De må se at vi som den hellige Frans av Assisi tar oss av de syke, og verden som er Guds skaperverk. De må se at vi tørr å gi avkall på det verden gir oss rett til å kalle mitt, og i stede kaller det for Guds eiendom. De må se at Guds kjærlighet er mer enn trøst for døende, men noe som kan forandre verden. De må se mennesker som tørr å gå i kamp med djevelens viktigste våpen i denne verden: egoisme, hat, nytelsesjag og mismot. Verden må se kristne og en kirke som ikke preker makt, men tilgivelse. En kirke som ikke gir de rike god samvittighet, men i stede taler de fattiges sak. De må se en kirke som i bønn og tilbedelse henter kraft til å være midt i verden, men annerledes enn verden. De må se mennesker som har tatt Jesu ord på alvor: Vend om, for himmelriket er nær.
Og kjære menighet, selvsagt vil vi mislykkes. Selvsagt vil vi aldri klare å være alt vi burde være, hele tiden. Men så er da også Bibelen full av de som ikke klarte det, men likevel fikk være Guds folk eller Jesu disipler. Bortsett fra Jesus, så er det mennesker med feil og synd vi finner i Bibelen. De er ikke spesielt ille, de er som oss - mennesker. Mennesker som feiler, men som vender seg til Gud og ber om tilgivelse. Og det er nettopp tilgivelsen som gjør at vi har en kjærlighet å fortelle om. Det er nettopp vår egne nederlag, og Guds tilgivelse ovenfor våre synder, som gjør at vi frimodig kan fortelle verden – i ord og gjerning – om en Gud som elsker.
Ikke alle vil ta imot, så får det være en slags trøst at det gjorde ikke alle som møtte Jesus heller, men så lenge vi kaller oss disipler må vi aldri slutte å vitne – i ord og gjerning – om han som viste oss Gud og åpenbarte Guds kjærlighet til oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
TRO, 20.søndag etter pinse, 2. rekke
Lesetekster: Hebr 11, 1-4.7-10 og Joh 9, 1-7.35-38
Det står skrevet i 1. mosebok i det 9. kapittel.
8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
13 Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
16 Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens Ord
Dagens tekster handler dypest sett om tro. Noah blir reddet fordi han trodde og var lydig. Teksten fra Hebreerne handler om troen som gir sikkerhet for det som håpes og visshet om ting vi ikke ser. Og både Noah og Abraham trekkes fram som troseksempler. Og teksten fra Johannesevangeliet blir et under opptakten til spørsmålet: Tror du på Menneskesønnen?
Det handler om tro, samtidig som den delen av Noahberetningen som trekkes fram som prekentekst denne søndagen kanskje nettopp er egnet til å skape tvil, eller hvertfall virke forstyrrende på troen.
For Noahberetningen handler jo om en Gud som vil utslette verden. Og etter utslettelsen inngår han en ensidig pakt med menneskene der han lover å aldri mer skal alt som lever utslettes av vannflommer. For meg er begge deler i det minste trosforstyrrende, hvis vi skal lese teksten bokstavlig.
For hvem vil bøye kne, og med glede og kjærlighet tilbe en Gud som har utslettet hele verden? Og er det ikke vitterlig sånn at selv om vannflommer aldri siden har utslettet hele verden, så tar naturkatastrofer fortsatt liv i tusentall.
Naturkatastrofer har drept mennesker jevnt gjennom hele menneskehetens historie, også i vår tid. Mest omfattende og mest kjent er trolig tsunamien i 2004 der man mener at ca 300 000 mennesker døde, og 1, 4 millioner ble hjemløse. var det bare den totale utslettelse Gud ville beskytte oss mot?
Innledningsvis så sang vi Petter Dass sin bombastiske tekst: Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde. Og det er sant hvis Gud er fra evighet til evighet. Men vil vår Gud beskytte oss lever i tiden og på jorden, mot en framtid der alle mann er døde og alle land ligger øde?
Jeg tenker at et sentralt spørsmål for å komme til rette med dette er hvordan vi leser vår bibel. Kan beretningen om Noah leses bokstavlig? Mitt svar på det er nei. De tolv første kapitlene i 1. mosebok er myter, der forfatterne spenner opp en historie som skal gi svar på en del av de grunnleggende spørsmålene og noen mer kuriøse ting ved vår eksistens. Hvordan ble verden til, hvordan kom ondskapen inn i verden, hvordan ble det flere språk. Og svarene som gis er gode. Gud skapte verden, men ikke nødvendigvis på seks dager. Ondskapen kom i verden fordi mennesket velger å være ulydige mot Gud, men det var ikke noe tre og hage involvert. Noah fortellingen minner sterkt om liknende historier vi kjenner fra det samme området. Fortellingen om en storflom, en mann som blir advart av gudene, bygger en båt og redder seg selv og andre levende arter. Fortellingen finnes i ulike varianter, men dette korte risset av handling går igjen i alle historiene. Så har 1. mosebok sin forfattere lagd sin variant av denne historien, og tolket den inn i sine teologiske rammeverk.
Luther angir et godt prinsipp for hvordan man skal lese sin Bibel. Han sier at Kristus er sentrum, og alt som driver til Kristus i skriften er viktig, alt som ikke gjør det, er ikke viktig.
Og i Noah fortellingen så er det ting som driver til Kristus, og som også vi kan holde for sant. Noahfortellingen fastholder den sannhet at menneskets ondskap skaper avstand til Gud. Slik er det også med vår ondskap. Det onde vi gjør det skaper avstand til Gud. Og i Noah fortellingen så blir Noah og hans slekt frelst ved Guds inngripen. Det er Gud som ber Noah bygge og fylle arken. Og Noah velger å ha tillit til Guds Ord, han velger å tro Guds Ord, og blir berget.
Så hvor er Kristus? Jeg tenker at Noah kan forstås som en slags forløper for Kristus. For vår Noah, han bygger ikke båt for å redde oss. han velger å bli en del av vår verden, bli menneske som oss, han gir oss det gode forbildet, og han velger å sone straffen for våre synder. Noah fortellingens vannflom forteller om Guds vrede over synden. Kristus på korset forteller oss om Guds vrede over synden.
Så hvor er arken i dag? – Kjære menighet, dere sitter i arken. I kirkeskipet. For dette er troens felleskap. En av flere tusen arker der mennesker samles denne søndagen, for å holde fast på himmelkursen. Kirkeskipet står på samme sted i bygda år etter år, generasjoner etter generasjoner, og minner oss om at egentlig er vi på vei til et annet sted, og på den skuta er Kristus skipper.
Å tro er et vågesprang. Jeg har ikke sett Kristus oppstanden med mitt fysiske øye, men ”troens øye ser det”. Troen er et sant guds under, gitt oss av Gud. Og troen gjør at vi tørr å tro det ingen kan se, og stole på det ingen vet. At Kristus er oppstanden, og at vi er hans frelste barn på vei til himmelen. Det gir trygghet og håp, også i nød og fare.
Men det er ikke slik at troen er en forsikring mot ulykker og nød. Tsunamien skilte ikke mellom kristne og hedninger. Og om den hadde gjort det, så hadde det nesten vært verre. For vi tror jo på en Gud som elsker alle mennesker. Kristne, som andre, kan oppleve lidelse, nød, skuffelse, sykdom og vanskelige tider. Men den kristne vil midt oppi sin lidelse, sin sykdom og sin nød vite at det finnes en Gud som bryr seg. Det finnes en Gud som har stilt seg på det godes side, og som er i kamp med ondskapen, og som kaller mennesker til å møte menneskenes lidelse, nød, frykt og sykdom.
Det er en vesentlig forskjell på kirken og arken. Døra til arken ble lukket, og ned strømmet regnet. De som ikke var på innsiden, de druknet. Døra til vår ark er fortsatt åpen. Og vi som er kalt til å høre til her skal fortsatt bevege oss ut i verden, til der menneskene som Gud elsker lever og virker, for å fortelle om den gud som elsker oss. Vi skal bevege oss ut av arken til de menneskene som lider, som frykter, som trenger en neste som kan være til stede. Og i vår ark er det plass til flere, mange flere, som vil komme og smake på troens frukter: Håp for evigheten, og kjærlighet til Gud og nesten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Det står skrevet i 1. mosebok i det 9. kapittel.
8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
13 Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
16 Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens Ord
Dagens tekster handler dypest sett om tro. Noah blir reddet fordi han trodde og var lydig. Teksten fra Hebreerne handler om troen som gir sikkerhet for det som håpes og visshet om ting vi ikke ser. Og både Noah og Abraham trekkes fram som troseksempler. Og teksten fra Johannesevangeliet blir et under opptakten til spørsmålet: Tror du på Menneskesønnen?
Det handler om tro, samtidig som den delen av Noahberetningen som trekkes fram som prekentekst denne søndagen kanskje nettopp er egnet til å skape tvil, eller hvertfall virke forstyrrende på troen.
For Noahberetningen handler jo om en Gud som vil utslette verden. Og etter utslettelsen inngår han en ensidig pakt med menneskene der han lover å aldri mer skal alt som lever utslettes av vannflommer. For meg er begge deler i det minste trosforstyrrende, hvis vi skal lese teksten bokstavlig.
For hvem vil bøye kne, og med glede og kjærlighet tilbe en Gud som har utslettet hele verden? Og er det ikke vitterlig sånn at selv om vannflommer aldri siden har utslettet hele verden, så tar naturkatastrofer fortsatt liv i tusentall.
Naturkatastrofer har drept mennesker jevnt gjennom hele menneskehetens historie, også i vår tid. Mest omfattende og mest kjent er trolig tsunamien i 2004 der man mener at ca 300 000 mennesker døde, og 1, 4 millioner ble hjemløse. var det bare den totale utslettelse Gud ville beskytte oss mot?
Innledningsvis så sang vi Petter Dass sin bombastiske tekst: Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde. Og det er sant hvis Gud er fra evighet til evighet. Men vil vår Gud beskytte oss lever i tiden og på jorden, mot en framtid der alle mann er døde og alle land ligger øde?
Jeg tenker at et sentralt spørsmål for å komme til rette med dette er hvordan vi leser vår bibel. Kan beretningen om Noah leses bokstavlig? Mitt svar på det er nei. De tolv første kapitlene i 1. mosebok er myter, der forfatterne spenner opp en historie som skal gi svar på en del av de grunnleggende spørsmålene og noen mer kuriøse ting ved vår eksistens. Hvordan ble verden til, hvordan kom ondskapen inn i verden, hvordan ble det flere språk. Og svarene som gis er gode. Gud skapte verden, men ikke nødvendigvis på seks dager. Ondskapen kom i verden fordi mennesket velger å være ulydige mot Gud, men det var ikke noe tre og hage involvert. Noah fortellingen minner sterkt om liknende historier vi kjenner fra det samme området. Fortellingen om en storflom, en mann som blir advart av gudene, bygger en båt og redder seg selv og andre levende arter. Fortellingen finnes i ulike varianter, men dette korte risset av handling går igjen i alle historiene. Så har 1. mosebok sin forfattere lagd sin variant av denne historien, og tolket den inn i sine teologiske rammeverk.
Luther angir et godt prinsipp for hvordan man skal lese sin Bibel. Han sier at Kristus er sentrum, og alt som driver til Kristus i skriften er viktig, alt som ikke gjør det, er ikke viktig.
Og i Noah fortellingen så er det ting som driver til Kristus, og som også vi kan holde for sant. Noahfortellingen fastholder den sannhet at menneskets ondskap skaper avstand til Gud. Slik er det også med vår ondskap. Det onde vi gjør det skaper avstand til Gud. Og i Noah fortellingen så blir Noah og hans slekt frelst ved Guds inngripen. Det er Gud som ber Noah bygge og fylle arken. Og Noah velger å ha tillit til Guds Ord, han velger å tro Guds Ord, og blir berget.
Så hvor er Kristus? Jeg tenker at Noah kan forstås som en slags forløper for Kristus. For vår Noah, han bygger ikke båt for å redde oss. han velger å bli en del av vår verden, bli menneske som oss, han gir oss det gode forbildet, og han velger å sone straffen for våre synder. Noah fortellingens vannflom forteller om Guds vrede over synden. Kristus på korset forteller oss om Guds vrede over synden.
Så hvor er arken i dag? – Kjære menighet, dere sitter i arken. I kirkeskipet. For dette er troens felleskap. En av flere tusen arker der mennesker samles denne søndagen, for å holde fast på himmelkursen. Kirkeskipet står på samme sted i bygda år etter år, generasjoner etter generasjoner, og minner oss om at egentlig er vi på vei til et annet sted, og på den skuta er Kristus skipper.
Å tro er et vågesprang. Jeg har ikke sett Kristus oppstanden med mitt fysiske øye, men ”troens øye ser det”. Troen er et sant guds under, gitt oss av Gud. Og troen gjør at vi tørr å tro det ingen kan se, og stole på det ingen vet. At Kristus er oppstanden, og at vi er hans frelste barn på vei til himmelen. Det gir trygghet og håp, også i nød og fare.
Men det er ikke slik at troen er en forsikring mot ulykker og nød. Tsunamien skilte ikke mellom kristne og hedninger. Og om den hadde gjort det, så hadde det nesten vært verre. For vi tror jo på en Gud som elsker alle mennesker. Kristne, som andre, kan oppleve lidelse, nød, skuffelse, sykdom og vanskelige tider. Men den kristne vil midt oppi sin lidelse, sin sykdom og sin nød vite at det finnes en Gud som bryr seg. Det finnes en Gud som har stilt seg på det godes side, og som er i kamp med ondskapen, og som kaller mennesker til å møte menneskenes lidelse, nød, frykt og sykdom.
Det er en vesentlig forskjell på kirken og arken. Døra til arken ble lukket, og ned strømmet regnet. De som ikke var på innsiden, de druknet. Døra til vår ark er fortsatt åpen. Og vi som er kalt til å høre til her skal fortsatt bevege oss ut i verden, til der menneskene som Gud elsker lever og virker, for å fortelle om den gud som elsker oss. Vi skal bevege oss ut av arken til de menneskene som lider, som frykter, som trenger en neste som kan være til stede. Og i vår ark er det plass til flere, mange flere, som vil komme og smake på troens frukter: Håp for evigheten, og kjærlighet til Gud og nesten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
tirsdag 9. november 2010
Presentasjonsgudstjenesten 17. oktober 2010
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 10. kapittel
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Slik lyder Herrens ord
I dag er det presentasjonsgudstjeneste her i Myre kirke, og vi har fått høre tre tekster som på ulike vis hører med på veien fram mot konfirmasjon; de ti bud, dåpsbefalingen og nå historien om Jesus og de små barna.
Historien om Jesus og de små barna er en historie om å høre til. Barna hører til i fellesskapet rundt Jesus. De hører til i felleskap med Gud. De hører ikke bare til der, de settes fram som forbilder for de som vil høre til Guds familie når Jesus sier: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det.
Jesus snur ofte hirarkier på hodet. Barna settes som eksempel for de voksne. De fattige trekkes fram som ideal framfor de rike. Og mens de fromme fariseerne ofte møtes med harde ord av Jesus, så møter de som religiøst er utstøtt – tollere, syndere, horer og syke, de møtes av Jesus med nåde, med helbredelse, med tilgivelse, med nærvær.
Hva er det med barna som gjør dem egnet til å være eksempler for troen? Hvorfor er barna de som settes opp som mal.
Det er vanskelig å vite, for Jesus sier ikke noe mer om det, enn det vi leste. Men noen ganger kan vi bli klokere av å se på den sammenhengen der bibelhistorien står. Rett etter denne historien i Markus, kommer historien om Jesus og den rike mannen, som Jesus ber selge alt og så komme tilbake og bli hans disippel, men den rike mannen kommer aldri tilbake, han klarte ikke å kvitte seg med sin rikdom. Så kommer en historie om to disipler, som ber Jesus om å få sitte ved hans side i himmelen. De andre disiplene blir sinte når de får høre om dette, men Jesus forteller dem, at den som vil være stor i Guds rike, ikke skal herske, men tjene. Barna, de fattige og tjeneren trekkes fram som de gode forbildene. Hva er det Jesus vil fortelle oss?
Jeg tror det handler om avhengighet. De voksne, de rike, herskerne har lett for å stole på egne krefter, de er stolte, de skal klare ting sjøl.
Men tro, det betyr faktisk å erkjenne at man er avhengig. Å tro betyr faktisk å erkjenne at det er en som står over meg, slik vi sier i trosbekjennelsen; Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.
Å tro er ikke en liten del av livet, men det preger egentlig hele livet. Det handler om med hva salgs øyne du ser verden. Det handler om hvordan du forstår deg selv, meningen med livet, livets regler og livets kamp mellom det gode og det onde.
Da vi ble døpt, så ble vi Guds barn. Men vi ble også del av et menneskelig fellesskap, et fellesskap av mennesker som tror på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige Ånd som livgiver. Å være døpt er rett og slett å være en kristen, helt til du bestemmer deg for noe annet.
Å være en kristen kan være tøft i ungdomstida, det er visst ikke regnet som spesielt kuult. Men i en landsdel der over 80 % er medlem av Den norske kirke, så er det ikke veldig spesielt. Men mange av de som er medlemmer av kirken kvier likevel seg for å ta disse ordene: Jeg er en kristen, i sin munn. Hvertfall så må de presisere at de ikke er sånne personlige kristne.
Til alle som er her i dag og er døpt, og det regner jeg med er de fleste. Du må være frimodig, du må tørre å kalle deg det du er som et døpt menneske: en kristen. Og vær så snill og glem dette uttrykket personlig kristen. For hva er alternativet til personlig kristen…? Hva er en upersonlig kristen? Historien om Jesus og de små barna viser oss at det er ikke våre prestasjoner det står på, det er ikke oss kristennavnet er avhengig av, det er det Gud gjør. Ikke det vi gjør, som gjør oss til en kristen. Du er ikke en kristen fordi du er sånn eller sånn, du er en kristen fordi Gud har valgt å ta imot deg, frelse deg, bry seg om deg.
Det finnes kristne drittsekker, det finnes kristne kriminelle og det finnes kristne helgener, og så er det sånn at de fleste av oss beveger oss et sted midt i mellom.
Det betyr ikke at Gud er likegyldig til hvordan vi lever livet vårt. Vi leste de ti bud. Gud gir oss gode livslover, og når vi gjør det som er synd, bryter med Guds vilje, så trenger vi tilgivelse. Men at de kristne trenger tilgivelse, det er ikke nytt for Gud. Det har de kristen trengt så lenge det har vært kristne i verden. Og menneskene har trengt det så lenge det har vært mennesker i verden. Ordet evangelium betyr godt nytt, og de gode nyhetene er ikke at menneskene skal slutte å synde, men at det finnes tilgivelse for synder. Jesus sier stadig vekk til mennesker: dine synder er tilgitt. Samtidig som han fastholder alvoret og standarden ved å si til oss: Gå bort og synd ikke mer.
Så er det selvsagt de som ikke tror. De som ser verden med andre øyne. De som ikke ser verden som gudeskapt, de som ikke se nåden som en guddommelig gave, de som ikke ser at det gode liv leves når vi følger Gud vei med våre liv. Selvsagt er det lov i et fritt land og erklære høyt at ”jeg tror ikke på noe som helst”, eller at man tror på andre enn Jesus. Men da stiller man seg utenfor kirken. For kirken er fellesskapet av mennesker som er døpt, som tror.
Og her konfirmanter, foreldre, faddere, øksnesværinger, kjære meninghet, her står man faktisk ovenfor et valg. Vil du bli i din dåpspakt, og være en kristen, eller vil du stå utenfor? Jorden er ikke litt rund, man kan ikke tro litt på tyngdekraften, eller være litt jomfru. Noen ting enten er, eller ikke er. Og kristen er en slik ting. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen.
Jeg spør deg ikke om du er aktiv eller ikke aktiv i kirken. Jeg spør deg ikke om du synder lite eller mye, jeg spør deg ikke om du går til nattverd eller ikke, jeg spør hvertfall ikke om du får til livet eller ikke. Men jeg vil du skal vite at når noen spør: er du en kristen, så har du som et døpt menneske rett til å si ja, og som et fritt menneske har du rett til å si nei. Men det er faktisk et enten eller.
Jesus trekker fram barna som eksempler på troen. Ikke fordi de er søte, de var sikkert både møkkete og skrikete. Ikke fordi de aldri hadde gjort noe galt – for slike unger finnes ikke. Men fordi de var avhengige av å bli tatt vare på og tilhøre i en sammenheng som var villig til å elske dem. Akkurat som vi er avhengige av Gud, og få kjenne hans kjærlighet. Kjære menighet: Gud trenger ikke oss, men vi trenger han.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Slik lyder Herrens ord
I dag er det presentasjonsgudstjeneste her i Myre kirke, og vi har fått høre tre tekster som på ulike vis hører med på veien fram mot konfirmasjon; de ti bud, dåpsbefalingen og nå historien om Jesus og de små barna.
Historien om Jesus og de små barna er en historie om å høre til. Barna hører til i fellesskapet rundt Jesus. De hører til i felleskap med Gud. De hører ikke bare til der, de settes fram som forbilder for de som vil høre til Guds familie når Jesus sier: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det.
Jesus snur ofte hirarkier på hodet. Barna settes som eksempel for de voksne. De fattige trekkes fram som ideal framfor de rike. Og mens de fromme fariseerne ofte møtes med harde ord av Jesus, så møter de som religiøst er utstøtt – tollere, syndere, horer og syke, de møtes av Jesus med nåde, med helbredelse, med tilgivelse, med nærvær.
Hva er det med barna som gjør dem egnet til å være eksempler for troen? Hvorfor er barna de som settes opp som mal.
Det er vanskelig å vite, for Jesus sier ikke noe mer om det, enn det vi leste. Men noen ganger kan vi bli klokere av å se på den sammenhengen der bibelhistorien står. Rett etter denne historien i Markus, kommer historien om Jesus og den rike mannen, som Jesus ber selge alt og så komme tilbake og bli hans disippel, men den rike mannen kommer aldri tilbake, han klarte ikke å kvitte seg med sin rikdom. Så kommer en historie om to disipler, som ber Jesus om å få sitte ved hans side i himmelen. De andre disiplene blir sinte når de får høre om dette, men Jesus forteller dem, at den som vil være stor i Guds rike, ikke skal herske, men tjene. Barna, de fattige og tjeneren trekkes fram som de gode forbildene. Hva er det Jesus vil fortelle oss?
Jeg tror det handler om avhengighet. De voksne, de rike, herskerne har lett for å stole på egne krefter, de er stolte, de skal klare ting sjøl.
Men tro, det betyr faktisk å erkjenne at man er avhengig. Å tro betyr faktisk å erkjenne at det er en som står over meg, slik vi sier i trosbekjennelsen; Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.
Å tro er ikke en liten del av livet, men det preger egentlig hele livet. Det handler om med hva salgs øyne du ser verden. Det handler om hvordan du forstår deg selv, meningen med livet, livets regler og livets kamp mellom det gode og det onde.
Da vi ble døpt, så ble vi Guds barn. Men vi ble også del av et menneskelig fellesskap, et fellesskap av mennesker som tror på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige Ånd som livgiver. Å være døpt er rett og slett å være en kristen, helt til du bestemmer deg for noe annet.
Å være en kristen kan være tøft i ungdomstida, det er visst ikke regnet som spesielt kuult. Men i en landsdel der over 80 % er medlem av Den norske kirke, så er det ikke veldig spesielt. Men mange av de som er medlemmer av kirken kvier likevel seg for å ta disse ordene: Jeg er en kristen, i sin munn. Hvertfall så må de presisere at de ikke er sånne personlige kristne.
Til alle som er her i dag og er døpt, og det regner jeg med er de fleste. Du må være frimodig, du må tørre å kalle deg det du er som et døpt menneske: en kristen. Og vær så snill og glem dette uttrykket personlig kristen. For hva er alternativet til personlig kristen…? Hva er en upersonlig kristen? Historien om Jesus og de små barna viser oss at det er ikke våre prestasjoner det står på, det er ikke oss kristennavnet er avhengig av, det er det Gud gjør. Ikke det vi gjør, som gjør oss til en kristen. Du er ikke en kristen fordi du er sånn eller sånn, du er en kristen fordi Gud har valgt å ta imot deg, frelse deg, bry seg om deg.
Det finnes kristne drittsekker, det finnes kristne kriminelle og det finnes kristne helgener, og så er det sånn at de fleste av oss beveger oss et sted midt i mellom.
Det betyr ikke at Gud er likegyldig til hvordan vi lever livet vårt. Vi leste de ti bud. Gud gir oss gode livslover, og når vi gjør det som er synd, bryter med Guds vilje, så trenger vi tilgivelse. Men at de kristne trenger tilgivelse, det er ikke nytt for Gud. Det har de kristen trengt så lenge det har vært kristne i verden. Og menneskene har trengt det så lenge det har vært mennesker i verden. Ordet evangelium betyr godt nytt, og de gode nyhetene er ikke at menneskene skal slutte å synde, men at det finnes tilgivelse for synder. Jesus sier stadig vekk til mennesker: dine synder er tilgitt. Samtidig som han fastholder alvoret og standarden ved å si til oss: Gå bort og synd ikke mer.
Så er det selvsagt de som ikke tror. De som ser verden med andre øyne. De som ikke ser verden som gudeskapt, de som ikke se nåden som en guddommelig gave, de som ikke ser at det gode liv leves når vi følger Gud vei med våre liv. Selvsagt er det lov i et fritt land og erklære høyt at ”jeg tror ikke på noe som helst”, eller at man tror på andre enn Jesus. Men da stiller man seg utenfor kirken. For kirken er fellesskapet av mennesker som er døpt, som tror.
Og her konfirmanter, foreldre, faddere, øksnesværinger, kjære meninghet, her står man faktisk ovenfor et valg. Vil du bli i din dåpspakt, og være en kristen, eller vil du stå utenfor? Jorden er ikke litt rund, man kan ikke tro litt på tyngdekraften, eller være litt jomfru. Noen ting enten er, eller ikke er. Og kristen er en slik ting. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen.
Jeg spør deg ikke om du er aktiv eller ikke aktiv i kirken. Jeg spør deg ikke om du synder lite eller mye, jeg spør deg ikke om du går til nattverd eller ikke, jeg spør hvertfall ikke om du får til livet eller ikke. Men jeg vil du skal vite at når noen spør: er du en kristen, så har du som et døpt menneske rett til å si ja, og som et fritt menneske har du rett til å si nei. Men det er faktisk et enten eller.
Jesus trekker fram barna som eksempler på troen. Ikke fordi de er søte, de var sikkert både møkkete og skrikete. Ikke fordi de aldri hadde gjort noe galt – for slike unger finnes ikke. Men fordi de var avhengige av å bli tatt vare på og tilhøre i en sammenheng som var villig til å elske dem. Akkurat som vi er avhengige av Gud, og få kjenne hans kjærlighet. Kjære menighet: Gud trenger ikke oss, men vi trenger han.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Allehelgensdag 2010
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Det er Allehelgensdag, og i likhet med en begravelse, så er det døden som samler oss. Noen vi kjenner, som vi var glad i, har gått bort det siste året. Og vi skal lese deres navn og tenne lys til deres minne senere i gudstjenesten.
Men Allehelgensgudstjenesten er jo ikke bare for de som har mistet noen det siste året. Nei, det å miste noen man er glad i, erfare døden, er en felles menneskelig erfaring.
Allehelgensdag har utviklet seg til en dag i vår kirke, der vi minnes alle som er døde. I tidligere tider hadde man en ”alle sjelers dag” der nettopp alle avdøde, var fokus. Men allehelgensdag var forbehold minnet av de hellige helgener. De som på forbiledelig vis hadde gått foran oss i troens kamp, og kjempet den gode strid.
Så forsvant ”Alle sjelers dag”, og alle helgensdag ble en dag der man i praksis ikke bare mintes alle som var gått foran oss i troen, men i livet generelt.
Men evangelieteksten vi møter handler ikke om døden, men hvordan vi skal leve. Men her er det en dyp sammenheng, mellom liv og død, mellom hvordan livet leves og dødens realitet, og ikke minst hva vi fester vår tro til i livet og hva som kan håpes i møte med døden.
Kjære menighet la meg begynne med å si: Døden gjør livet viktig
I det siste så har jeg lest et par intervjuer i to av landets store aviser, der man har intervjuet kreftsyke mennesker. Mennesker, slik jeg forstår det, som har fått en liten utsettelse, men de vet at døden er nærmere enn den noen gang har vært før. Og det som har slått meg i disse intervjuene, er at de forteller at døden har gitt mening til livet.
Fordi døden står dem så nært, så blir det viktig å leve de dagene man har fått. For en dag, om ikke så lenge, så har de ikke flere dager. Vi vet jo alle med hodet at vi skal dø, men har vi erkjent, tatt inn over oss at vi skal dø.
Når man erkjenner at solen skal ikke stå opp for alltid for meg, men bare i noen år, måneder, uker eller dager, da blir livet viktig. Når vi erkjenner at verken vi eller vår elskede vil leve for alltid, så må vi elske hverandre i dag. Når vi innser at verken vi eller den naboen eller kollegaen som vi har gjort stor urett vil blir her for alltid, så må vi søke tilgivelse, mens det enda er mulig. Når vi innser at selv våre barn er sårbare for dødens vold, og hvertfall er vi det selv, så må vi dra på den lovte fisketuren i dag, og ikke en annen gang.
Vi trenger å minne hverandre på at vi skal dø, ikke for å spre redsel og frykt, men for å hjelpe hverandre å se hvor viktig livet er.
For døden kan vi ikke unnslippe.
For hundre år siden døde man tidligere enn i dag, man døde oftere i hjemmet og døden var en mye nærmere realitet for de fleste. I dag lever vi i et overflodssamfunn, der vi lever lengre, kan kurere flere sykdommer, og der døden sjelden skjer hjemme, men på en institusjon. Hvis vi tar inn over oss hvilke vilkår mennesker ellers i historien, og mennesker fortsatt i dag, i andre deler av verden, lever under, så har vi det på alle måter godt. De fleste av navnene vi skal lese opp senere i gudstjenesten er mennesker som fikk bli gamle. Mennesker som i løpet av sin levetid hadde opplevd en eventyrlig reise i levestandard, levekår og helse. Våre materielle bekymringer er små, sammenliknet med mange andre mennesker sine bekymringer og problemer.
Men likevel, på tross av vår rikdom og velstand, vi kommer ikke unna et av de helt grunnleggende vilkårene ved det å være menneske, at en dag skal vi dø. En dag skal de vi er glad i dø, en dag skal noen som er glad i oss stå ved vår kiste og sørge.
Døden er ikke ond, men døden er ofte vond. Det er, for mange, vondt å ta avskjed med livet, og det er vondt å ta avskjed med en man er glad i. At vi samles her i dag, for å minnes, viser jo nettopp det at døden er vanskelig. Men det forteller oss også noe annet. At de menneskene som har gått bort har betydd noe for oss. De er mennesker som har brukt livets mulighet, og som på ulike vis ga oss noe viktig. Kanskje ga de oss livet, kanskje ga de oss kjærlighet, kanskje ga de oss trofasthet og kjærtegn, kanskje ga de oss vennskap og fortrolighet, kanskje ga de oss latter og glede.
Kjære menighet, hva vil du bruke livet ditt til?
Jesus sa til disiplene:
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Døden gjør livet viktig. Og døden kan vi ikke unnslippe. Derfor blir det viktig hva vi vil bruke livet til.
Evangelieteksten som vi har lest er en del av Bergprekenen, som Jesus ikke holder til den store folkemengden, men til sine disipler. Teksten retter seg også til oss som kristne, for som kristne er vi også Jesu disipler. Og Jesus ber oss være verdens salt og lys. Jesus gir oss et oppdrag, en retning for livet når han sier: så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Som kristne er vi kalt i denne verden til å være Guds hender, føtter og bære Hans ord videre. Gå dit Jesus ville gått, gjøre det Jesus ville gjort og si det han ville sagt. Vi er kalt til å leve et liv som gir Gud ære, fordi det skapte godhet, kjærlighet og nåde i denne verden.
Kjære menighet, døden gjør livet viktig, men hva skal vi tenke om selve døden. Det vil komme en dag da vi ikke lenger kan gå, kan gjøre eller si. En dag da døden er alt vi kan forvente av framtiden. Hva så? Hva da?
Døden, som livet, vil aldri bli lett, eller uten brodd. Men det er også den kristne tro at vi møter ikke døden uten håp heller.
Akkurat som vi i livet skal ha Jesus om vårt forbilde, så skal vi i møte med døden ha tro på at vi, som han, skal reises opp fra de døde. At vi skal få erfare at Gud er livets Gud, og dødens overmann. At det er sant det apostlene, Bibelen og kirken vitner om, at Gud, ved troen på Jesus Kristus, gir oss evig liv.
Et liv, dere døden ikke lenger finnes, der sorg, smerte, angst, lidelse og død ikke finnes. Et liv hos Gud, der alt skal være godt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Det er Allehelgensdag, og i likhet med en begravelse, så er det døden som samler oss. Noen vi kjenner, som vi var glad i, har gått bort det siste året. Og vi skal lese deres navn og tenne lys til deres minne senere i gudstjenesten.
Men Allehelgensgudstjenesten er jo ikke bare for de som har mistet noen det siste året. Nei, det å miste noen man er glad i, erfare døden, er en felles menneskelig erfaring.
Allehelgensdag har utviklet seg til en dag i vår kirke, der vi minnes alle som er døde. I tidligere tider hadde man en ”alle sjelers dag” der nettopp alle avdøde, var fokus. Men allehelgensdag var forbehold minnet av de hellige helgener. De som på forbiledelig vis hadde gått foran oss i troens kamp, og kjempet den gode strid.
Så forsvant ”Alle sjelers dag”, og alle helgensdag ble en dag der man i praksis ikke bare mintes alle som var gått foran oss i troen, men i livet generelt.
Men evangelieteksten vi møter handler ikke om døden, men hvordan vi skal leve. Men her er det en dyp sammenheng, mellom liv og død, mellom hvordan livet leves og dødens realitet, og ikke minst hva vi fester vår tro til i livet og hva som kan håpes i møte med døden.
Kjære menighet la meg begynne med å si: Døden gjør livet viktig
I det siste så har jeg lest et par intervjuer i to av landets store aviser, der man har intervjuet kreftsyke mennesker. Mennesker, slik jeg forstår det, som har fått en liten utsettelse, men de vet at døden er nærmere enn den noen gang har vært før. Og det som har slått meg i disse intervjuene, er at de forteller at døden har gitt mening til livet.
Fordi døden står dem så nært, så blir det viktig å leve de dagene man har fått. For en dag, om ikke så lenge, så har de ikke flere dager. Vi vet jo alle med hodet at vi skal dø, men har vi erkjent, tatt inn over oss at vi skal dø.
Når man erkjenner at solen skal ikke stå opp for alltid for meg, men bare i noen år, måneder, uker eller dager, da blir livet viktig. Når vi erkjenner at verken vi eller vår elskede vil leve for alltid, så må vi elske hverandre i dag. Når vi innser at verken vi eller den naboen eller kollegaen som vi har gjort stor urett vil blir her for alltid, så må vi søke tilgivelse, mens det enda er mulig. Når vi innser at selv våre barn er sårbare for dødens vold, og hvertfall er vi det selv, så må vi dra på den lovte fisketuren i dag, og ikke en annen gang.
Vi trenger å minne hverandre på at vi skal dø, ikke for å spre redsel og frykt, men for å hjelpe hverandre å se hvor viktig livet er.
For døden kan vi ikke unnslippe.
For hundre år siden døde man tidligere enn i dag, man døde oftere i hjemmet og døden var en mye nærmere realitet for de fleste. I dag lever vi i et overflodssamfunn, der vi lever lengre, kan kurere flere sykdommer, og der døden sjelden skjer hjemme, men på en institusjon. Hvis vi tar inn over oss hvilke vilkår mennesker ellers i historien, og mennesker fortsatt i dag, i andre deler av verden, lever under, så har vi det på alle måter godt. De fleste av navnene vi skal lese opp senere i gudstjenesten er mennesker som fikk bli gamle. Mennesker som i løpet av sin levetid hadde opplevd en eventyrlig reise i levestandard, levekår og helse. Våre materielle bekymringer er små, sammenliknet med mange andre mennesker sine bekymringer og problemer.
Men likevel, på tross av vår rikdom og velstand, vi kommer ikke unna et av de helt grunnleggende vilkårene ved det å være menneske, at en dag skal vi dø. En dag skal de vi er glad i dø, en dag skal noen som er glad i oss stå ved vår kiste og sørge.
Døden er ikke ond, men døden er ofte vond. Det er, for mange, vondt å ta avskjed med livet, og det er vondt å ta avskjed med en man er glad i. At vi samles her i dag, for å minnes, viser jo nettopp det at døden er vanskelig. Men det forteller oss også noe annet. At de menneskene som har gått bort har betydd noe for oss. De er mennesker som har brukt livets mulighet, og som på ulike vis ga oss noe viktig. Kanskje ga de oss livet, kanskje ga de oss kjærlighet, kanskje ga de oss trofasthet og kjærtegn, kanskje ga de oss vennskap og fortrolighet, kanskje ga de oss latter og glede.
Kjære menighet, hva vil du bruke livet ditt til?
Jesus sa til disiplene:
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Døden gjør livet viktig. Og døden kan vi ikke unnslippe. Derfor blir det viktig hva vi vil bruke livet til.
Evangelieteksten som vi har lest er en del av Bergprekenen, som Jesus ikke holder til den store folkemengden, men til sine disipler. Teksten retter seg også til oss som kristne, for som kristne er vi også Jesu disipler. Og Jesus ber oss være verdens salt og lys. Jesus gir oss et oppdrag, en retning for livet når han sier: så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Som kristne er vi kalt i denne verden til å være Guds hender, føtter og bære Hans ord videre. Gå dit Jesus ville gått, gjøre det Jesus ville gjort og si det han ville sagt. Vi er kalt til å leve et liv som gir Gud ære, fordi det skapte godhet, kjærlighet og nåde i denne verden.
Kjære menighet, døden gjør livet viktig, men hva skal vi tenke om selve døden. Det vil komme en dag da vi ikke lenger kan gå, kan gjøre eller si. En dag da døden er alt vi kan forvente av framtiden. Hva så? Hva da?
Døden, som livet, vil aldri bli lett, eller uten brodd. Men det er også den kristne tro at vi møter ikke døden uten håp heller.
Akkurat som vi i livet skal ha Jesus om vårt forbilde, så skal vi i møte med døden ha tro på at vi, som han, skal reises opp fra de døde. At vi skal få erfare at Gud er livets Gud, og dødens overmann. At det er sant det apostlene, Bibelen og kirken vitner om, at Gud, ved troen på Jesus Kristus, gir oss evig liv.
Et liv, dere døden ikke lenger finnes, der sorg, smerte, angst, lidelse og død ikke finnes. Et liv hos Gud, der alt skal være godt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 12. september 2010
16. søndag etter pinse - Marias hellige vaner - Kulturminnedagen 2010, Zoar
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord.
Tema for årets kulturminnedager er ”Nytt liv i gamle minner”. Og jeg vil tro at denne teksten er et gammelt minne for de fleste av oss. Fra søndagsskolen, fra kirkegang og fra skoledagene. Den strevsomme Marta, som tar imot Herren, og som en dyktig husmor steller i stand i huset. Hun steller sikkert i stand mat, vil jeg tro. Og som den flittige husmor hun er, så vil hun sikket gjøre stats på gjesten sin, med å sette fram det beste.
Men så vet vi fra barnelærdommen at det var ikke den strevsomme Marta som gjorde det rette valget. Men Maria som hadde satt seg ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord.
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på dette husets historie, men litt har jeg jo lært om Zoar, og husets historie. At huset var en bedehus, og fiskarheim. Der man rett nok tok vare på kroppens behov, men huset ble reist for å møte de åndelige behov. Et fristed fra ”verden” der ute. Et sted der man skulle legge vekk det man ellers gjorde seg mye strev med, for å sette av tid til det viktigste. Mens verden der ute ofte krevde at man var som Marta, så var dette huset et sted der men, som Maria, fikk sitte ned ved Herrens føtter.
Det er dette som er barnelærdommen; noe er viktigere enn andre ting, og av alt det som er viktig er det å sette av tid for å lytte til Herren det viktigste av alt. Dette har vi lært på søndagsskolen og i kirken, og kanskje hjemme også.
Så kom voksenlivet med alle sine muligheter og alle sine utfordringer. Det var jobb, for noen både morgen og kveld. Det var mann og barn eller kjerring og unger, det skulle bygges hus, man skulle gjøre karriere, man skulle engasjere seg i frivillighet og samfunnsliv. Noen av oss står midt i den karusellen med begge beina, mens andre har rukket å få grå hår og barnebarn. Og vi som er yngre tror ofte at de eldre har god tid. Men mange av de pensjonistene jeg møter sier at livet aldri har vært så travelt som nå.
Det er så mange ting vi må, og ofte så mye vi burde, og enda mer vi kan, hvis vi har tid til overs. Og til slutt så mye vi har lyst til. Og sånn går no dagan…sier vi og smiler.
Men egentlig tror jeg vi savner å kunne få sitte ved Herrens føtter. Det er noe i oss som gjerne skulle falt til ro, en indre ro, der vi ikke hele veien måtte prestere eller gjøre, men fikk sitte stille og ta imot ord fra Herren.
Mye av det vi gjør er nyttig og godt, og ingenting ville skjedd hvis vi bare satt ved Herrens føtter. Også Maria måtte reise seg til slutt, og gå tilbake til hverdagen, kanskje var hun med og tok oppvasken da Jesus reiste videre. Det finnes ingen måte å rømme fra denne verden hverdager og oppgaver. Selv i en kloster lages det mat og vaskes det opp. Men det er også satt av tid til å sette seg ned ved Herrens føtter.
Og jeg tror at mange av de tingene vi gjør også brukes som flukt. Flukt fra relasjoner med andre mennesker og Gud. Kanskje det ikke er bilen, men ekteskapet som trenger vedlikehold? Kanskje er det ikke fiskematen, men ungene som burde hatt din oppmerksomhet? Kanskje var det ikke tid for å realisere deg selv, men tid med Gud du trenger? Kanskje er det ikke for å ære gjesten vi står på hodet i vaskebøtta og med begge hendene i en bakebolle, men for vår egen æres skyld. Kanskje det ikke er for Guds ære vi bruker helger og kvelder og ferier på menighetsarbeid, men for å sole oss i glansen av alt vi får til.
Marta, Marta. Du gjør det strev og uro for mange ting. Det er nok mange flere enn Marta Herren kunne si det til.
Men hva gjør en stakkars Marta som vil bli som Maria?
Jeg tror svaret er de hellige vaner. Ikke verdens flukt, men sunne pusterom i hverdagens mange gjøremål. Pusterom som ikke blir prioritert ned eller vekk, men som får være der som rolige oaser i våre liv. Kveldsbønn, bibellesning, gudstjenestegang, nattverdgang. Det er hellige vaner.
Kan du rydde rom for en stille stund? Tenn et lys. Kanskje vil du lese litt fra Bibelen, kanskje fra en andaktsbok, kanskje et dikt, eller kanskje bare være stille med Gud. La han tale til deg i stillheten, la han komme nær. Kanskje et Fadervår er alt du skal si med bevisste ord.
Ja, det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Men jeg har en mistanke om at det er verdt prisen. For noe er viktigere enn alt annet, å velge den gode del, å velge å hvile ved Herrens føtter.
Så kan det bli nytt liv i gamle minner, også i ditt åndelige liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord.
Tema for årets kulturminnedager er ”Nytt liv i gamle minner”. Og jeg vil tro at denne teksten er et gammelt minne for de fleste av oss. Fra søndagsskolen, fra kirkegang og fra skoledagene. Den strevsomme Marta, som tar imot Herren, og som en dyktig husmor steller i stand i huset. Hun steller sikkert i stand mat, vil jeg tro. Og som den flittige husmor hun er, så vil hun sikket gjøre stats på gjesten sin, med å sette fram det beste.
Men så vet vi fra barnelærdommen at det var ikke den strevsomme Marta som gjorde det rette valget. Men Maria som hadde satt seg ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord.
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på dette husets historie, men litt har jeg jo lært om Zoar, og husets historie. At huset var en bedehus, og fiskarheim. Der man rett nok tok vare på kroppens behov, men huset ble reist for å møte de åndelige behov. Et fristed fra ”verden” der ute. Et sted der man skulle legge vekk det man ellers gjorde seg mye strev med, for å sette av tid til det viktigste. Mens verden der ute ofte krevde at man var som Marta, så var dette huset et sted der men, som Maria, fikk sitte ned ved Herrens føtter.
Det er dette som er barnelærdommen; noe er viktigere enn andre ting, og av alt det som er viktig er det å sette av tid for å lytte til Herren det viktigste av alt. Dette har vi lært på søndagsskolen og i kirken, og kanskje hjemme også.
Så kom voksenlivet med alle sine muligheter og alle sine utfordringer. Det var jobb, for noen både morgen og kveld. Det var mann og barn eller kjerring og unger, det skulle bygges hus, man skulle gjøre karriere, man skulle engasjere seg i frivillighet og samfunnsliv. Noen av oss står midt i den karusellen med begge beina, mens andre har rukket å få grå hår og barnebarn. Og vi som er yngre tror ofte at de eldre har god tid. Men mange av de pensjonistene jeg møter sier at livet aldri har vært så travelt som nå.
Det er så mange ting vi må, og ofte så mye vi burde, og enda mer vi kan, hvis vi har tid til overs. Og til slutt så mye vi har lyst til. Og sånn går no dagan…sier vi og smiler.
Men egentlig tror jeg vi savner å kunne få sitte ved Herrens føtter. Det er noe i oss som gjerne skulle falt til ro, en indre ro, der vi ikke hele veien måtte prestere eller gjøre, men fikk sitte stille og ta imot ord fra Herren.
Mye av det vi gjør er nyttig og godt, og ingenting ville skjedd hvis vi bare satt ved Herrens føtter. Også Maria måtte reise seg til slutt, og gå tilbake til hverdagen, kanskje var hun med og tok oppvasken da Jesus reiste videre. Det finnes ingen måte å rømme fra denne verden hverdager og oppgaver. Selv i en kloster lages det mat og vaskes det opp. Men det er også satt av tid til å sette seg ned ved Herrens føtter.
Og jeg tror at mange av de tingene vi gjør også brukes som flukt. Flukt fra relasjoner med andre mennesker og Gud. Kanskje det ikke er bilen, men ekteskapet som trenger vedlikehold? Kanskje er det ikke fiskematen, men ungene som burde hatt din oppmerksomhet? Kanskje var det ikke tid for å realisere deg selv, men tid med Gud du trenger? Kanskje er det ikke for å ære gjesten vi står på hodet i vaskebøtta og med begge hendene i en bakebolle, men for vår egen æres skyld. Kanskje det ikke er for Guds ære vi bruker helger og kvelder og ferier på menighetsarbeid, men for å sole oss i glansen av alt vi får til.
Marta, Marta. Du gjør det strev og uro for mange ting. Det er nok mange flere enn Marta Herren kunne si det til.
Men hva gjør en stakkars Marta som vil bli som Maria?
Jeg tror svaret er de hellige vaner. Ikke verdens flukt, men sunne pusterom i hverdagens mange gjøremål. Pusterom som ikke blir prioritert ned eller vekk, men som får være der som rolige oaser i våre liv. Kveldsbønn, bibellesning, gudstjenestegang, nattverdgang. Det er hellige vaner.
Kan du rydde rom for en stille stund? Tenn et lys. Kanskje vil du lese litt fra Bibelen, kanskje fra en andaktsbok, kanskje et dikt, eller kanskje bare være stille med Gud. La han tale til deg i stillheten, la han komme nær. Kanskje et Fadervår er alt du skal si med bevisste ord.
Ja, det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Men jeg har en mistanke om at det er verdt prisen. For noe er viktigere enn alt annet, å velge den gode del, å velge å hvile ved Herrens føtter.
Så kan det bli nytt liv i gamle minner, også i ditt åndelige liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
15. søndag etter pinse – en realistisk tro
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5. kapittel.
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Slik lyder Herren ord
Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?
Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?
Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.
Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.
Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.
Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.
Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.
Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.
For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.
Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.
Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.
Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.
Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.
Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Slik lyder Herren ord
Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?
Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?
Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.
Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.
Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.
Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.
Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.
Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.
For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.
Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.
Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.
Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.
Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.
Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)