Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Det er Allehelgensdag, og i likhet med en begravelse, så er det døden som samler oss. Noen vi kjenner, som vi var glad i, har gått bort det siste året. Og vi skal lese deres navn og tenne lys til deres minne senere i gudstjenesten.
Men Allehelgensgudstjenesten er jo ikke bare for de som har mistet noen det siste året. Nei, det å miste noen man er glad i, erfare døden, er en felles menneskelig erfaring.
Allehelgensdag har utviklet seg til en dag i vår kirke, der vi minnes alle som er døde. I tidligere tider hadde man en ”alle sjelers dag” der nettopp alle avdøde, var fokus. Men allehelgensdag var forbehold minnet av de hellige helgener. De som på forbiledelig vis hadde gått foran oss i troens kamp, og kjempet den gode strid.
Så forsvant ”Alle sjelers dag”, og alle helgensdag ble en dag der man i praksis ikke bare mintes alle som var gått foran oss i troen, men i livet generelt.
Men evangelieteksten vi møter handler ikke om døden, men hvordan vi skal leve. Men her er det en dyp sammenheng, mellom liv og død, mellom hvordan livet leves og dødens realitet, og ikke minst hva vi fester vår tro til i livet og hva som kan håpes i møte med døden.
Kjære menighet la meg begynne med å si: Døden gjør livet viktig
I det siste så har jeg lest et par intervjuer i to av landets store aviser, der man har intervjuet kreftsyke mennesker. Mennesker, slik jeg forstår det, som har fått en liten utsettelse, men de vet at døden er nærmere enn den noen gang har vært før. Og det som har slått meg i disse intervjuene, er at de forteller at døden har gitt mening til livet.
Fordi døden står dem så nært, så blir det viktig å leve de dagene man har fått. For en dag, om ikke så lenge, så har de ikke flere dager. Vi vet jo alle med hodet at vi skal dø, men har vi erkjent, tatt inn over oss at vi skal dø.
Når man erkjenner at solen skal ikke stå opp for alltid for meg, men bare i noen år, måneder, uker eller dager, da blir livet viktig. Når vi erkjenner at verken vi eller vår elskede vil leve for alltid, så må vi elske hverandre i dag. Når vi innser at verken vi eller den naboen eller kollegaen som vi har gjort stor urett vil blir her for alltid, så må vi søke tilgivelse, mens det enda er mulig. Når vi innser at selv våre barn er sårbare for dødens vold, og hvertfall er vi det selv, så må vi dra på den lovte fisketuren i dag, og ikke en annen gang.
Vi trenger å minne hverandre på at vi skal dø, ikke for å spre redsel og frykt, men for å hjelpe hverandre å se hvor viktig livet er.
For døden kan vi ikke unnslippe.
For hundre år siden døde man tidligere enn i dag, man døde oftere i hjemmet og døden var en mye nærmere realitet for de fleste. I dag lever vi i et overflodssamfunn, der vi lever lengre, kan kurere flere sykdommer, og der døden sjelden skjer hjemme, men på en institusjon. Hvis vi tar inn over oss hvilke vilkår mennesker ellers i historien, og mennesker fortsatt i dag, i andre deler av verden, lever under, så har vi det på alle måter godt. De fleste av navnene vi skal lese opp senere i gudstjenesten er mennesker som fikk bli gamle. Mennesker som i løpet av sin levetid hadde opplevd en eventyrlig reise i levestandard, levekår og helse. Våre materielle bekymringer er små, sammenliknet med mange andre mennesker sine bekymringer og problemer.
Men likevel, på tross av vår rikdom og velstand, vi kommer ikke unna et av de helt grunnleggende vilkårene ved det å være menneske, at en dag skal vi dø. En dag skal de vi er glad i dø, en dag skal noen som er glad i oss stå ved vår kiste og sørge.
Døden er ikke ond, men døden er ofte vond. Det er, for mange, vondt å ta avskjed med livet, og det er vondt å ta avskjed med en man er glad i. At vi samles her i dag, for å minnes, viser jo nettopp det at døden er vanskelig. Men det forteller oss også noe annet. At de menneskene som har gått bort har betydd noe for oss. De er mennesker som har brukt livets mulighet, og som på ulike vis ga oss noe viktig. Kanskje ga de oss livet, kanskje ga de oss kjærlighet, kanskje ga de oss trofasthet og kjærtegn, kanskje ga de oss vennskap og fortrolighet, kanskje ga de oss latter og glede.
Kjære menighet, hva vil du bruke livet ditt til?
Jesus sa til disiplene:
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Døden gjør livet viktig. Og døden kan vi ikke unnslippe. Derfor blir det viktig hva vi vil bruke livet til.
Evangelieteksten som vi har lest er en del av Bergprekenen, som Jesus ikke holder til den store folkemengden, men til sine disipler. Teksten retter seg også til oss som kristne, for som kristne er vi også Jesu disipler. Og Jesus ber oss være verdens salt og lys. Jesus gir oss et oppdrag, en retning for livet når han sier: så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Som kristne er vi kalt i denne verden til å være Guds hender, føtter og bære Hans ord videre. Gå dit Jesus ville gått, gjøre det Jesus ville gjort og si det han ville sagt. Vi er kalt til å leve et liv som gir Gud ære, fordi det skapte godhet, kjærlighet og nåde i denne verden.
Kjære menighet, døden gjør livet viktig, men hva skal vi tenke om selve døden. Det vil komme en dag da vi ikke lenger kan gå, kan gjøre eller si. En dag da døden er alt vi kan forvente av framtiden. Hva så? Hva da?
Døden, som livet, vil aldri bli lett, eller uten brodd. Men det er også den kristne tro at vi møter ikke døden uten håp heller.
Akkurat som vi i livet skal ha Jesus om vårt forbilde, så skal vi i møte med døden ha tro på at vi, som han, skal reises opp fra de døde. At vi skal få erfare at Gud er livets Gud, og dødens overmann. At det er sant det apostlene, Bibelen og kirken vitner om, at Gud, ved troen på Jesus Kristus, gir oss evig liv.
Et liv, dere døden ikke lenger finnes, der sorg, smerte, angst, lidelse og død ikke finnes. Et liv hos Gud, der alt skal være godt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar