Det står skrevet hos evangelisten Markus:
Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise. Mark 5,35-43
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære menighet, og på en særlig måte: Kjære konfirmanter for i dag er det særlig dere konfirmanter som står i fokus.
Konfirmasjonstiden er spesiell. Det er et år hvor det skjer så utrolig mye. Det er mye modning, mye som skjer og mange tanker om det som skjer i løpet av dette året. Det er tanker og følelser knyttet til framtida. Håp, glede, men kanskje noe også virker litt skummelt eller kiipt. Og midt opp i alt dette så har dere satt av tid til å følge kirkens konfirmasjonsundervisning. Midt oppi trening, øvelse, en endeløs rekke med nye app`er og TV-serier, lekser, forelskelser, kjærlighetssorg, sinne, gleder, gråt og glede skal det settes av tid til å bli kjent med kirkerom, Bibelen, troen og livets STORE spørsmål.
Dagens tekst er en ganske voldsom tekst, det er heftige saker som hender, det er ei jente på 12 år som dør. Det står ikke noe om hvorfor, men hun dør, mens pappa`n hennes er på vei for å hente Jesus for å helbrede henne. Og da tror alle at alt håp er ute, for så lenge det er liv er det håp, men når døden kommer, da er liksom håpet om helbredelse over også. Men Jesus vet råd, og vekker den lille jenta fra døden.
Men det går jo ikke an. All vet jo det at ingen kan vekke noen fra døden. Eller kan han det? Kan det hende at han som er så spesiell at vi ber til han, kunne noe vi andre ikke kan?
Det finnes mange utrolige historier om Jesus. Noen handler om at han sier noen utrolig flotte ting, som kan være vanskelig å følge, men vi skjønner det er rett, sånn som når han ber oss om å elske alle – også våre fiender. Også er det historier som dagen evangelietekst, som kan være vanskelig å tro – fordi vi kjenner ingen som kan gjøre det samme: vekke døde 12 åringer til live. Da blir historien utrolig på en vanskelig måte. Men det er ting med Jesus som er vanskelig å tro, men som kirken tviholder på, ja vi tror faktisk at de historiene er så viktig at de er verdt å leve og dø for, ja de er hele grunnen til at det finnes en kirke. Sånn som historien om at Jesus selv sto opp fra de døde. Og hvis Jesus selv sto opp fra de døde, så kan det vel også hende at han kunne vekke ei 12 år gammel jente til livet. Og så er det sånne vanskelige historier hvor Jesus sier vanskelig ting seg selv: som når han sier at han er Gud. Jesus han utfordrer oss, tanken vår og livet vårt.
Konfirmasjonstiden har to hovedspørsmål: Hvem er jeg? – ikke jeg altså, men du som er konfirmant. Og hvem er Gud? Og har disse to – Jeg og Gud noe med hverandre å gjøre. Kan svaret på spørsmålet «Hvem er jeg?» fortelle oss noe om Gud? Og er det motsatt: Kan svaret på spørsmålet «Hvem er Gud?» fortelle noe om deg?
Hvorfor vekket Jesus akkurat denne jenta? Er det noen i de to små ordene: Talita kumi! – lille jente som tyder på at Jesus ble rørt. At han, i likhet med deg og med, kan bli rørt av at andre har det vondt, og derfor gjør noe med det? Kjenner vi igjen den kjærligheten vi kan finne mellom barn og foresatte – også når ungdomsopprøret setter inn?
Og er det da sånn at Jesus ikke bare lot seg engasjere av ei lita jente på 12 år for 2000 år siden, men kanskje lar seg fortsatt berøre og engasjere av gutter og jenter i konfirmantalder i Nes kommune?
Kirken tror det. Og vi ønsker å være den broa mellom deg og Gud som man kan vandre trygt på. Men det er ikke så interessant hva vi tror eller dine foresatte tror. Det som er viktig i ditt liv og for deg er selvsagt hva du tror.
Kjære foresatte!
De aller fleste som blir konfirmert i kirken er båret til dåpen av sine foresatte som små. Da gjorde dere et valg. Snakk om det hjemme nå i konfirmasjonstiden. Hvorfor valgte dere dåp? Hva tror dere på? Hva tror dere ikke på? Og hvis du ikke døpte barnet ditt, men nå har et barn som vil følge kirkens konfirmasjonsundervisning, så snakk om det også. Det er sånn i både verden og Norge at det vanligste er å tro på Gud. Vi nordmenn – i og utenfor kirken – tror forskjellig, men vi tror. Vi må slutte å se ned når vi snakkerom at vi tror. Løft blikket og våg de viktige samtalene hjemme rundt bordet og med kolleger og venner. De viktige samtalene om hva du tror på og hvorfor.
«Frykt ikke, bare tro» sa Jesus til Jairus, den døde jentas pappa når han fikk vite at hun var død. Det var mye å be om. Kanskje må det holde å ha som målsetting å frykte mindre og tro mer. Det kan være en god målsetning uavhengig av alder. Frykte mindre – tro mer – må Gud hjelpe oss til det.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann du fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar