Denne søndagen var ganske spesiell i Alsvåg kirke. Et nytt alter, tegnet av Rolf Hermansen, ble tatt i bruk i Alsvåg kirke. Alteret må regnes som et slag punktum til de endringene som fulgte med restaureringen av kirken (selv om det gjenstår noen endringer av mindre art). I Den norske kirke finnes det ingen liturgi for innsettelse eller innvielse av et alter. Og det gjenspeiler nok den "ikke-reflekterte" holdningen i vår kirke til alteret. Selv om dette må sies å ha endret seg noe med den nye gudstjenestereformen. Men man kunne liksom ikke bare ta ibruk et nytt alter med en lett henvisning under kunngjøringene...forøvrig har vi et nytt alter fra idag.
Samtidig med dette var det markering av "Søndag for de forfulgte". At tekstene med åpenbaringen av Guds navn og Areopagos talen som inkluderer et alter for en ukjent Gud, var dagens tekster, gjorde dette spennende.
Under finner du det som ble vår "innvielsesliturgi" for nytt alter. Og prekenen som ble holdt denne dagen:
Bildene er tatt i ettertid og "lekt med" i den artige app`en "Instagram" .
Alterinnvielse
Preludium: Musikkonfirmantene synger ”Gi oss lys” mens det nye alteret dekkes med lys og brød/vin. De nye alterlysene tennes med ild fra det "gamle alteret".
”Alter” av Halldis Moren Vesaas leses av Hilde Hansen.
Liturgen ber: Himmelske Far. Noah bygde et alter og ofret til Deg da han var blitt frelst fra vannmassene. Jakob reiste et alter for Deg i Betel, stedet der han så engler stige opp og ned fra himmelen. Moses bygde altre for Deg i ørkenen, og folket bygde et alter for Deg i Jerusalems tempel. Den samme by der Din Sønn ofret seg for våre synder, så vi - Gud og mennesker, himmel og jord - skal kunne ha fellesskap. Vi og alle verdens kristne samles rundt Ditt alter til fellesskap med Deg, i bønn og brød og vin. Velsign dette hus, og dette alteret og alle vi som søker Deg her. La oss finne Deg her, og la dette bordets gaver utruste oss til tjeneste for Deg og vår neste.
Menighet: Amen
Salme: Kom, la oss samles ved Guds bord....
Preken:
Lesetekster: Apg. 17,22-32 og Joh. 12,44-50
Det står skrevet i 2. Mosebok i det 3. kapittel (vers 11-15)
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet!
I dag er det to ting som skjer her i Alsvåg kirke. Vi har innviet et nytt alter til bruk i denne kirken. Lokalt er det en kirkehistorisk begivenhet. Og samtidig vi markerer vi ”Søndag for de forfulgte”. En årviss dag i vår menighet, som minner oss på de kristne brødre og søstre i verden som forfølges for din tro.
På denne dagen møtes vi av tre bibeltekster, to av dem bør være godt kjent av alle som mener å kunne den grunnleggende bibelhistorien: Gud som åpenbarer sitt navn - Jeg er - til Moses, og Paulus sin Areopagostale. En mønstertale for misjon.
Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.
I møte med de atenske menn kunne Paulus forkynne om Gud, verdens skaper og dommer, som gir sin egen sønn – Jesus - som menneske til verdenen for å frelse verden. Den samme Jesus som i Johannesteksten kan si:
For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Faderen som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. Og jeg vet at det han vil med sin befaling, er evig liv.
Hvis det er et ord som kan holde disse tre tekstene, ”søndag for de forfulgte” og det nye alteret sammen, så er det ordet TILBEDELSE.
Så hva bør sies om tilbedelsen:
Tilbedelse og tro:
Tilbedelse og tro hører sammen. Dette Gudshuset, dette alteret, denne gudstjenesten har dypest sett verken en kulturell eller terapeutiske hensikt. Huset og alteret er reist for å gi menneskene et sted å tilbe Gud. Gudstro uten tilbedelse trenger ingen menighet, det trenger kun museumsvoktere og vaktmestere. For verden forfulgte kristne er nettopp det å tilbe livsfarlig, men likevel viktig. Mens for oss, som kan tilbe når vi vil, så er tilbedelsen noe vi kanskje ofte prioriterer bort. Til fordel for en tur, eller til fordel for å sove, klippe plenen, måke snø eller besøke familie. Jeg tror ikke på dårlig samvittighet som medisin for å få flere til kirken. Ikke tror jeg at mange vil komme på grunn av dårlig samvittighet, og ikke tror jeg vi blir bedre kristne av dårlig samvittighet. Men jeg synes det er en tankevekkende, og skal få være tankevekkende, at noen kristne er villig til å risikere fengsel og kanskje livet for en gudstjeneste.
Vi vet hvem vi tilber:
De atenske menn hadde til og med reist et alter for en ukjent Gud. Kanskje var det et uttrykk for en GudsFRYKT, med vekt på frykt. At det skulle finne en Gud de ikke kjente, som ville straffe dem hvis han ikke fikk offer. Her i Alsvåg kirke er det ikke reist et alter for en ukjent Gud. Vi har reist et alter for den treeninge Gud. Den Gud som møter Moses og forteller sitt navn: Jeg er. Den Gud som åpenbarer seg blant oss som menneske og bar navnet Jesus, den Gud som fortsatt virker iblant oss, slik Sønnen lovte ved den Hellige Ånd. Det er ikke en ukjent Gud, men en kjent Gud. Og i motsetning til de atenske menn så er det ikke rom for flere Guder i vår tro. Det finnes kun en Gud, og det er han vi tilber ved dette alteret.
Vi vet hvilken Gud vi tilber. Men jeg tror at den allmenne kunnskapen om bibelhistorien og hva kirken tror, har ikke vært så lav på flere hundre år. Færre kan sin bibelhistorie, og enda færre kan si troslære. Det er viktig at vi som kirke, som foreldre og som kristne er vårt ansvar bevisst og lærer de som vokser opp, men også voksne som er nysgjerrige, i bibelhistorien og i vår kirkes tro. Troen har et innhold som må læres videre. Og legg merke til at jeg ikke sier at dette er skolens ansvar. Dette er vårt ansvar, vi som kirke og vi som kristne foreldre må lære barna den tro som vi har døpt dem til.
I år har vi fått en ny bibeloversettelse. La det bli en inspirasjon til å gyve løs på de gamle tekstene på nytt. Bli kjent med og al deg utfordre av den boka som har formet både mennesker, samfunn og tro hos oss i over tusen år.
Vi frykter ikke Gud:
De atenske menn hadde kanskje reist et alter til en ukjent Gud av frykt. Men vi behøver ikke frykte Gud. For Gud har forsont seg med menneskene. De første kristne ble møtt med ondsinnende rykter om at de ofret små barn i gudstjenesten. De ble møtt med historier om at de drakk blod, noe som kanskje ikke er så rart siden den mest hellige handling i kirken liturgi er å feire nattverd, der vinen omtales som og forstås som Jesu blod. Men den Gud vi tilber han trenger ikke offer. Han ofret seg selv. Derfor er ikke dette alteret, eller noe kristen alter et offeralter. Ingen skal slaktes for å tilfredsstille en blodtørstig Gud. Det vi ofrer ved et kristent alter er våre bønner, vi ofrer tilbedelse.
Tilbedelse som grenseløs og tidløs
Den kristne tilbedelsen skje på mange språk, til mange slags melodier og på ulike måter. Ja, selv innenfor vår kommune, så finnes det merkbare sprik i hvordan tilbe den treenige kristne Gud. Vi kristne klarer å være uenig om så mangt. Og ulikeheten spenner fra detaljer til store og viktige trosspørsmål.
Men det hindrer oss ikke i å tenke at grunnleggende sett så er det en kirke i verden, Guds kirke. Og alle kristne tilber den samme Gud, hver ut fra sin innsikt og sin tro. Men vi deler den samme bibel, den samme trosbekjennelse, det samme Fader Vår. Vi tror alle at vi tilber den Gud som navngir seg selvsom ”Jeg er” ovenfor Moses, den Gud som blir mennesket Jesus, han som med frimodighet kan omtale Gud som sin Far. Den samme Gud som Paulus vitner om for de athenske menn.
Og i et fengsl i Iran, kjøre menighet, sitter det en som deler vår tro. En som i likhet med oss bøyer kne for den treeninge Gud. Han heter Youcef Nardakhani, og han er pastor. For litt over et år siden, i september 2010, ble han dømt av en lokal domstol i byen Rasht i Iran for APOSTASI – frafall fra Islam. For Nardakhani er ikke født i en kristen familie, men i en muslimsk familie. Dommen er siden, i juni 2011, opprettholdt av Iransk høyesterett. Og fire ganger har Nardakhani nå nektet å frasi seg sin kristne tro, og nå er han i reel fare for å bli henrettet. Mange har engasjert seg for Nardakhani, og nå trenger han at du engasjerer deg. DU må engasjere deg som en borger som tror på menneskerettigheter, derfor så inviterer jeg deg til å skrive under på et appellbrev til den iranske ambassadøren i Norge. Appellbrevet har følgende tekst:
Å dømme Nadarkhani til døden på grunn av hans religion er et klart brudd på hans religionsfrihet og bryter internasjonal og iransk lovgivning.
Derfor oppfordrer jeg respektfullt Deres eksellense til å overbringe denne beskjeden til regjeringen i Iran: Annuller Youcef Nadarkhanis dom, og løslat ham umiddelbart! Takk for din oppmerksomhet i denne viktige saken og for at denne meldingen blir oversendt iranske myndigheter.
Med vennlig hilsen
Du kan skrive under etter gudstjenesten, gi det til meg, så skal jeg sende det til ambassaden på mandag. Mange menigheter vil gjøre det samme i dag. Og forhåpentligvis vil de iranske myndigheter skjønne at Nardakhani kan ikke henrettes i det stille, uten at noen bryr seg.
Alle burde kunne skrive under på dette, helt uavhengig av tro. Men som en kristen bror og søster vil jeg også oppfordre deg til å be for Youcef Nardakhani, kona hans Fatemeh og deres to barn. Kanskje er det ikke lett for deg å be. Men alle kan knippe sine hender og be den enkle bønnen: Jesus, pass på Nardakhani, kona hans og barna. Gi dem styrke. Amen.
Tilbedelse som fellesskap
Nardakhani leser den samme Bibel som oss, han ber det samme Fader Vår, han ber til den samme Gud. Nardakhani kaller Gud, slik vi gjør, for sin Far. Og det gjør oss til søsken. Tilbedelsen skaper fellesskap, troens fellesskap, her i Alsvåg, i Norge, men også i verden. Alle vi som har funnet den Gud de athenske menn ikke kjente, alle vi som bøyer kne for han som er ”Jeg er” og Hans Sønn og Den Hellige Ånd, vi er bundet sammen i et søskenfellesskap.
Derfor passer det på en dag som denne å minne hverandre på at et alter ikke bare skaper fellesskap mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord, men det skaper også fellesskap mellom de mennesker som kneler for den samme Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar