Langfredag 2013, Alsvåg kirke

Jesus ber i Getsemane. Altertavlen i Alsvåg kirke.

Evangelietekst: Lukas 22,39 – 23.46

Kjære menighet!

Det er langfredag. Dagen vår frelser døde. Og det er noe tungt, noe mørkt, noe ondt over hele teksten vi leste. Her er svik, når disiplene ikke klarere å være våkne med Jesus i hagen, når Judas kommer med soldatene og peker ut Jesus med et kyss, når Peter nekter for at han kjenner Jesus. Her er religiøs vold, og pøbelens vold, når folkets eldsteråd og folkemassen sammen klarer å få presset fram dødsdommen over Jesus. Her er politisk, pragmatisk vold, når Pilatus lar Jesus både piskes og korsfestes av det man må kalle realpolitiske grunner. Pilatus ser ingen grunn til å krangle med bermen, en mann kan godt lide og dø for å holde på ro og orden. Her er noen kvinner som gråter i møte med lidelsen. Og Simon fra Kyrene som må slepe Jesu kors. Men hovedinntrykket er at folket, deres ledere og okkupantene – pøbelmakta, den religiøse makten og den politiske og militære makten– får det som de vil. De ønsket at Jesus skulle dø. Og de drepte han.

Og nesten to tusen år senere møtes vi her i dag. Rundt historien om korset. Hva er det denne voldsomme historien, all volden har å fortelle oss. Hva er det vi ser når vi ser Jesus på korset? Hva kan Jesus på korset fortelle oss om oss selv, vår verden og om Gud?

HVA FORTELLER KORSET OM OSS?

Korset forteller oss om vår egen ondskap. Det var menneskene som korsfestet Jesus. Religion, politikk og pøbelens krav gled sammen i ropet: «korsfest, korsfest ham». De som ropte, de religiøse lederne og de politiske lederne var ikke spesielt onde mennesker.

Det bør nok sies til deres forsvar at de levde i en tid som var mer brutal enn vår tid, hvertfall mer brutal enn vårt samfunn. Men også i vår tid skaper religion, politikk og pøblenes krav vold i gater, byer og land. Også i vår tid plages, tortureres, mobbes, hetses og drepes uskyldige mennesker. Religiøs vold kan vi lese om hver dag: Det kan være homofile som bankes opp på grunn av sin legning, det kan være kvinner som drepes fordi de utfordrer den plass som kvinner er tildelt i mange kulturer, og ofte med en religiøs begrunnelse. Det kan være mennesker som drepes når fundamentalister sprenger mennesker, hus, skoler, kirker i Guds navn. Eller mennesker som befinner seg på feil sted når USA bruker sine ubemannede droner i kampen mot terror. Eller mennesker som får ødelagt sitt hjem og livsgrunnlag, fordi vi sletts ikke er villig til en radikal forandring av vår levemåte, og dermed får klimaforandringene fortsette.

Korset er et evig vitnesbyrd om menneskenes ondskap. Også vår ondskap. Også vi gjør det som er ondt. Livet har kanskje spart oss for mange av ondskapen største muligheter. Vi lever tross alt våre liv i en veldig fredelig krok av verden. Og i tillegg lever vi i en rik del av verden. Men like fullt: Ondskapen er også en del av våre liv. Ondskapen – og kanskje særlig alt vi har unnlatt å gjøre til tross for alle våre muligheter – er også en del av det å være menneske, her, i dag.

Men i møte med korset så møter vi ikke bare vår ondskap, men også våre guddommelige trekk.  De sider av oss som minner oss om mennesket skapt i Guds bilde. I møte med ondskapen vekkes også vår empati, vår evne til å føle med, lide med, vår eve til å engasjere oss i andres lidelse. Som Simon fra Kyrene som bærer Jesu kors, som kvinnene som følger han hele veien til Golgata og gråter og klager. Vi er jo ikke likegyldige til Jesu lidelse. Vi er ikke likegyldige til smerten og lidelsen som vi ser. Vi lar oss engasjere. Jesu kors tegner derfor ikke et ensidig bilde av oss mennesker som onde, eller feige. Vår reaksjon, vårt møte med fortellingen, forteller oss noe helt vesentlig om å være menneske: Lidelsen engasjerer oss, den mobiliserer mennesker til kamp for det gode, den vekker og kaller på et engasjement for det gode.

Det er sant at ondskapen jevnlig er en del av vår historie. Men det er også godheten. Ikke bare sviket, men også motet er den del av det å være menneske. Ikke bare hatet eller likegyldigheten, men også kjærligheten og engasjementet er en del av det å være menneske. Korset forteller oss begge deler.

SÅ HVA FORTELLER KORSET OSS OM VERDEN?

Siden ondskapen og godheten lever side om side i verden. Ikke som en kamp mellom kulturer eller mennesker, men hver dag som en kamp inni hver og en av oss, så er våre liv og denne verden en slagmark. En slagmark mellom krefter som vil rive ned og de som vil bygge opp. Mellom krefter som skaper kjærlighet og de som skaper hat. En slagmark mellom likegyldighet og engasjement, mellom tjenesten og herskermentalitet. Mellom hevn og tilgivelse. Mellom kamp og forsoning. Mellom Gud og djevel.

Verden er Guds skaperverk. Og grunnleggende skal vi forstå den skapte verden, og hver eneste menneske som godt. Men godheten, skjønnheten, kjærligheten er skadet, korrumpert, ødelagt. Og alt – hele Guds skapning - bærer på denne dobbeltheten. Tenk på havet – vi kystfolk trives best ved havet, ved det yrende livet som gir oss mat, utsikten, horisonten som synes å være uendelig. Men så kommer stormen, senker båt og mannskap, ødelegger bruk, og knuser og ødelegger alt som ikke er tjora eller boltet fast. Havet rommer både drømmen og helvete. Akkurat som oss. Verden og alle vi som bor i den rommer både drømmen og helvete.

Rundt korset finnes det mange roller som viser oss vårt valg. Vi kan som kvinnene og Simon fra Kyrene ta del i Jesu kamp. Vi kan som soldatene, rådsherrene og Pilatus velge det onde. Vi kan som mange av de som sto rundt, bli passive tilskuere. Vi kan som røveren på korset, vitne om sannheten og  be om nåde og en ny start. I en krig som varer lenge nok, gjør til slutt alle feil. Det ligger aldri innenfor vår mulighet å bare gjøre det som er godt. Korset er de kristnes kall til å velge det gode.

HVA FORTELLER KORSET OSS OM GUD?

Når jeg ser korset så ser jeg en rettferdig Gud og en nådig Gud. Korset er rettferdig fordi de synliggjør syndens pris. Korset viser meg at det jeg har gjort galt, min synd, mine valg, er ikke uten konsekvenser. Mine synder har en pris. Mine synder skaper lidelse, andre mennesker har det vondt fordi jeg har syndet. Det var ikke alle andres synder, men også mine synder, Jesus soner på korset. Korset viser oss at våre synder har konsekvenser.

Men vi er ikke bare syndere, vi er også syndens offer. Korset viser oss – og alle som er offer for ondskap – en Gud som tar på alvor at vi er krenket, skadet, såret, ødelagt. Gud setter ikke bare strek over synden, og sier «så, så, nå får vi gå videre og glemme dette her». Gud glemmer ikke ofrene. Gud krever at det det sones.

Gud er rettferdig. Og han er nådig. Derfor soner Gud syndens straff. Gud gjør forsoningen mellom Gud og mennesker mulig, ved selv å være offeret for folkets synder. Gud går inn i lidelsen, inn i smerten, inn i fornedrelsen. Gud blir et offer, for våre synder. Derfor synger vi i den nye nattverdliturgien: «Du Guds lam, som bærer verden synder, miskunne deg over oss.»

Vi leste: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»  Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?  For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»  Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time,  for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. (Lukas 23, 39-46)

Disse versene fra slutten av dagens evangelietekst demonstrerer noe viktig: Frelsen som individuell og kollektiv. Frelsen for oss som enkeltmennesker og som fellesskap.Korset er viktig for den enkelte. Vi har som røveren, alle sammen, mulighet til å be Jesus om frelse. Jesus er frelseren. Han er den eneste som kan svar ja på røverens og ditt spørsmål om å få være med til Paradis. Og samtidig – forhenget som revnet – demonstrer at forholdet, relasjonen mellom Gud og mennesker er endret for alltid. Guds nærvær er ikke lenger skjult. Guds nærvær er ikke lenger kun tilgjengelig for prester og gjennom offer. Alle mennesker kan tre fram for Gud. Gud kom til verden som Jesus. Og med Jesu død revner – bokstavelig talt – det som skilte Gud og mennesker.

HVA SER DU NÅR DU SER KORSET?

De som fulgte Jesus til Golgata så ingen seier. De så kun lidelse, død og nederlag. Men for oss er det annerledes. Vi vet at historien ikke slutter i dag. Vi vet at det kommer en påskemorgen. Vi vet at korset egentlig forteller en historie som ikke handler om straff, men om nåde, som ikke handler om død, men om liv, som ikke handler om ondskapens seier, men om Guds seier for oss. At offeret er han som skal dømme til slutt.

Men ikke enda. Ikke nå. Akkurat nå stopper vi her, ved korset, og ser at vår frelser er død. Og vi drepte han. Må Gud tilgi oss.

Ære være Faderen og sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.