14. søndag etter pinse. På tide med litt gjerninger, kjære kristne...

Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18, 1. Johannes 4, 7-10.Evangelieteksten: Lukas 10, 25 – 37: Liknelsen om den barmhjertige samaritan. 

Kjære menighet!

Den lovkyndige vil sette Jesus på prøve. Han går rett til kjernespørsmålet: Hva skal man gjøre for å få evig liv? Eller som kanskje vi ville sagt: Hvordan bli frelst? Dagens spørsmål er med andre ord: Hvordan blir vi frelst? Hvordan skal vi leve for å få evig liv? Og det er Jesus selv som skal svare. Kjære menighet: Svaret burde interessere oss, det er Vår Herre og frelser som skal svare på hvordan du og jeg blir frelst.

Men vi kjenner jo svaret. Vi kjenner det så godt at vi kan si det si søvne: elske Gud og mennesker, ja da jada,, bla bla…vi har hørt det før.

Og som kristne lutheranere og medlemmer av kongens – ikke kongen Jesus, men kong Haralds egen kirke, så står vi med begge beina i en tradisjon som elsker ord. Vi elsker Guds ord, og våre egne ord om Gud og synes det er flott med Guds ord om oss, hvor verdifulle vi er, men også hvor syndige vi er. Vi lutheranere er gode til å skamme oss over vår egen synd. Det er nesten vårt lille ekspertfelt i kristenheten. Og synd er fint for da kan vi yte enda flere ord, syndsbekjennelser og bønner om tilgivelse. Vi kan be Fader Vår, gå på gudstjenester og få høre lange prekener, mange ord, flere ord, og til slutt de deilige ordene i velsignelsen. Vi lutheranere er frelst ved troen alene, og det er en deilig måte å være frelst på, for det inneholder befriende få gode gjerninger, kun litt anger for våre onde gjerninger. Ord, ord, ord. Det var vel det Jesus svarte når den lovkyndige spurte hvem denne nesten var, han som han skulle elske som seg selv.

Vi kjenner liknelsen om den barmhjertige samaritan. Vi kan lese den som en understrekning av både datidens jødiske lederskap sin manglende samvittighet, og aktuelt som en plagsom påminnelse om dagens kristne sin manglende sosiale samvittighet. Vi kjenner den radikale utfordringen som ligger i det at det er en samaritan som hjelper denne nedslåtte jøden. For det forteller om et kall til å elske, bry seg ikke bare på tvers av folkeslag, men også på tvers av regelrett fiendeskap. Vi kjenner det så godt at vi nesten ikke hører hvor radikal utfordring som ligger i dette.

Men kjære menighet, tenk på alvoret som ligger i dagens tekst: ”Hvordan kan jeg arve evig liv?” er dagens spørsmål. Hvordan bli frelst? Og i motsetning til hva vår kirke ofte gjør, så peker ikke Jesus på dåp, nattverd, bibellesning eller tro. Han peker på gjerninger. Jesus peker på at man skal elske, ikke teoretiske og abstrakt med helt konkret og i gjerninger. Den kan jo godt hende at både presten og levitten hadde tenkt å be for den stakkars mannen i templet. Men det var ikke bønner som reddet mannen, nei, det var at noen var villig til å sette seg ned ved den utslåtte, stelle og vaske sår, frakte han til et sted han kunne få pleie og betale for pleien.

Dette kjenner vi igjen fra andre domstekster.  For eksempel fra Matteus i det  25 kapittel der Menneskesønnen, etter sin gjenkomst i herlighet samler alle verdens folkeslag, og skiller dem til høyre og venstre og sier:

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.'  Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?  Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?'Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25, 34 – 40.

Kjære menighet! Ikke løp hjem og kast deg over gode gjerninger av frykt for å stå på feil side i evigheten. Ingen blir god av å frykte fortapelsen. Kjærlighet kan ikke vokse ut av frykt. Det blir helt feil hvis vi løper gjør andre til redskap for vår egen frelse.Nå skal jeg være snill mot deg så jeg blir frelst. Det blir feil hvis vi viser godhet ikke av kjærligheten, men for å bygge opp nok gode gjerninger til å bli frelst. Godheten og kjærligheten skal vokse ut av frelsesgleden. Slik det står i dagens lesetekst: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4,10)

Men, og her synes jeg det er helt greit med et stort MEN, de fleste av oss er så godt frelst og har vært frelst lenge, så de gode gjerningene burde flyte rundt oss. I dag, som i hele september, går offeret til Kirkens Nødhjelps arbeid på Afrikas horn. Har du tenkt å gi så det svir? På vei hjem, så vil du nok passere hus og steder du et at det bor mennesker som ikke har det bra. Hva gjør du med det? Også i vår bygd finnes det mennesker som er foraktet, sett ned på, eller hvertfall oversett og plassert på sidelinjen i alle sammenhenger. Hva gjør vi med det? Jeg vil bli overrasket om det ikke også i våre bygder finnes barn som mangler trygge voksne, eller som lever med vold, rusmisbruk eller misbruk bak husets fire vegger.

Kjære menighet! Gud elsker oss, ufortjent og av nåde. Og den Gud som elsker oss, ber oss elske vår neste. Ideelt sett skulle det flomme over av kjærlighet i våre liv. I ren og skjær takknemlighet over Guds kjærlighet til oss. Men hvis du ikke føler det slik, så ta det heller som en stående ordre til deg som en kristen: Elsk din neste, tjen andre mennesker, om ikke du elsker dem, så fordi du elsker Gud.

Det er fint å lese Guds Ord, det er bra du er her i dag og skal gå til nattverd, det er flott at du ber. Men hva med å gjøre noe vanskelig for Gud. Hva med å gi så det svir iblant, til mennesker i nød. Hva med å stå opp neste gang du opplever at de sammen menneskene settes utenfor, baktales eller tråkkes på. Kan du stå opp for dere vandel og ære? Kan du foreslå at de skal få være med? Hva med den telefonen til barnevernet som du vet at du egentlig skulle tatt for lenge siden. Eller hva med hun som er ensom, og som ville stråle over med glede hvis du stakk bortom og ble en stund.

I en Ordets kirke, så trengs vi å ristes litt iblant. Luther jublet når han skjønte at frelsen er ufortjent og av bare nåde. Men når dette ikke er en nyhet, men en 500 år gammel nord-europeisk tradisjon så bør vi kanskje vekkes andre veien. Vekkes til handling, til en nestekjærlighet, en diakoni som ikke bare handler om å gi av sitt overskudd, men gi så det svir på både tid, overskudd og penger. I en kultur som avkristnes, så er det akutt behov for å vise troens relevans og dens kraft i kjærlighetsgjerninger. La vitnesbyrdet handle mindre om evigheten og mer om nåtiden. Mennesker lider i dag, og vi er kalt til å lindre, til å gi, til å elske.

Å elske sin neste som deg selv, er en slitt frase i vår kultur. Men la det synke inn på vei hjem fra kirken i dag. Elske sin neste SOM DEG SELV…det er store ting Gud krever av den som vil arve evig liv. Kjære menighet, det er på tide med litt gjerninger…

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.