Konfirmantpresentasjon: Å lytte til Gud ti år etter NINE ELEVEN.

13. søndag etter pinse

Kollektbønn: Allmektige Gud, du som har skapt alle ting, vi takker deg for livet og for sinn og sanser som du har gitt oss. Vi priser deg for jordens skjønnhet, for liv og helse, for alt som lar oss kjenne at du er god. Vi ber deg om lyttende ører og løste tunger, så vi kan høre ditt ord, lovprise deg fra takknemlige hjerter, og vitne om dine storverk i ord og gjerning, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Lesetekst 1. Samuelsbok 3, 1-10 (Herren taler til gutten Samuel i tempelet)


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 7. kapittel.


Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.  De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.  Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.  Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.  Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.


Kjære menighet, og kjære konfirmanter!


EFFATA – ”lukk deg opp” sier Jesus  til den døve, som i tillegg har vondt for å tale. Han kunne verken høre eller snakke ordentlig. Så kunne kanskje denne prekenen ha handlet om helbredelser, men det får ligge til en annen gang.  I stede skal det handle om å lytte til Gud.

Skulle den døve høre Jesus ord, så måtte han få høre først. Og skulle ha kunne fortelle om hva Jesus hadde gjort for han, så måtte han kunne snakke. Vi leste også om Samuel. Samuel er en ung gutt som gjør tjeneste i tempelet. Han er tjener for den gamle Eli. Og når Samuel hører stemmen som roper, så spretter han opp og løper inn til Eli. Og det skjer hele tre ganger før Eli skjønner at det er Gud selv som roper på Samuel. Samuel ble en viktig profet for Gud. På Guds vegne salvet han både Saul og David som konger i Israel. Samuel lærte seg å lytte til Guds stemme.

Det er natt i tempelet når Gud taler til Samuel. Natt i tempelet betydde sikkert stillhet. Og det er gjerne i stillheten vi kan høre Guds stemme. Gud roper sjelden med ropert, han slår oss ikke i hode med noe hardt for å få oppmerksomhet, men han er der i stillheten.

Noen ganger kan vi møte Guds stemme som et skrikende brøl. Sjelden som en lyd, men for eksempel i møte med nød og elendighet. De sultende på Afrikas horn har ikke krefter til å skrike. Men bildene av døende barn, artikler med dødstall som er så store at vi ikke forstår, de er et skrik fra Gud. Den Gud som elsker, roper for å vekke vår medlidenhet som sover mett og fornøyd en middagslur.

Og akkurat nå, i min preken, så er det forhåpentligvis Gud som taler. For det er min jobb når jeg preker, å preke Guds ord. "Det var da veldig ambisiøst, Martin", tenker du kanskje. Men når jeg står her som prest, så er det ikke min jobb å dele Martin Enstads private tanker om livets små og store utfordringer, men å søke å dele med dere hva Bibelen sier til oss som er samlet her i Myre kirke i dag.

Men ofte, veldig ofte, er det i stillheten vi kan høre Guds stemme. Skal du høre Gud tale til deg, så må du oppsøke stillheten. Så vil kanskje noen ord fra et bibelvers, noe fra en preken, eller en skrikende nød du har sett bli viktig for deg i stillheten. Da er det kanskje Gud som taler til deg.  Kanskje han har en oppgave til deg, kanskje han bare vil fortelle deg om tilgivelse og nåde, kanskje han bare vil gi deg fred og styrke, så du vet at han er nær.

Men det er ikke bare Guds stemme, som kaller seg for Guds stemme. Også ondskapen kan kle seg i religiøse klær. Djevelen selv kan kalle seg både prest og mullah, han kan utnytte våre følelsemessige rystelser i møte med verdens nød så vi griper til våpen i stede for gode gjerninger, han kan hviske til oss i stillheten. Satan unndrar seg ikke å forkynne hat fra de hus som er bygd for å spre budskapet om Guds kjærlighet.
I dag er det 10 år siden fire fly ble kapret i USA. To styrtet inn i ”The twin towers”, et i Pentagon, og endt landet på et jorde etter at passasjerene hadde overmannet kaprerne. Dessverre trodde nok de som kapret disse flyene at de hadde lyttet bedre til Guds vilje enn de fleste andre. I ti år har dette dannet grunnlaget for en stadig større avstand mellom den muslimske verden og vår vestlige, delvis kristne og delvis sekulære verden.

Men la meg si det høyt og tydelig til dere i dag: Verdens muslimer lengter like mye etter fred som vi. Islam er ikke en hatets religion. Muslimske fedre og mødre ønsker like mye godt, og like mye fred for sine barn, som vi som er her idag. Jeg tror ikke at Islam er sannheten, for jeg tror på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Men vi bekjenner – både kristne og muslimer at det er Guds som har skapt verden og menneskene, at Gud er den som gir liv og beskytter liv. Vi skal ikke glemme at vi alle er minst like mye formet av den kulturen vi lever i, som den Guden vi ber til. Derfor vil mange av de tingene vi reagerer på i forhold til de landene som er hovedsakelig muslimske, som f.eks forhold mellom kjønn, ikke være religionsbestemt, men kulturbestemt.

Det er ikke ti år, men kun uker, siden en mann som kaller seg kristen, valgte å sprenge vår regjering sine bygninger og drepe norske ungdommer en for en. Og hvertfall de voksne her husker terroren i Irland  der kristne sto mot hverandre, og ville løse sine konflikter med bomber og vold. Om ondskapen kaller seg kristen, muslimsk eller hinduistisk. Vi skal ikke la oss lure. For den som søker Gud er ikke kalt til vold, men til kjærlighet.

I dagens kollektbønn så takket vi Gud for livet, sinn og sanser, og for skaperverkets skjønnhet. Og samtidig bar vi om lyttende ørere og løste tunger, så vi kan høre hans ord og samtidig få lov til å både takke og vitne om Gud med ord og med det vi gjør. Den Gud som møter oss her i gudstjenesten, i stillheten eller som et stille skrik fra verdens nød ber oss om å handle.  Men han ber ikke om vold eller bomber. Han ber ikke om kjærlighet. Den som vil forstå Guds vilje må høre stemmen til han som kunne si EFFATA, og helbrede den døve. Han må høre det som den døve og alle andre kunne høre fra Jesu egen munn: Elsk deres fiender, [velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,] og be for dem som [krenker dere og] forfølger dere. (Matt 5, 44)


Kjære konfirmanter, kjære medkristne. La oss lytte til Guds stemme. Og la Gud stemme sende oss til en verden som trenger varme hender, lyttende ører, løste tunger og et brennende engasjement og vilje til å jobbe for den lidende verdens helbredelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.