16. søndag etter pinse, Eldres kirkesøndag

Lesetekster:  1. Kongebok 17, 8 -16 og Paulus brev til galaterne 5, 25 – 6,5

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel 

 24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. 25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt 6, 24 -34)


Slik lyder Herrens ord.

Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? (matt 6, 25) Man må kanskje være Gud for å si noe sånt.

For er det ikke dypt menneskelig å bekymre seg? Ja, er det ikke rett og slett nokså fornuftig. For er det ikke slik at hvis vi alle var like passive som blomsten på marken og ventet på klær fra oven, så ville vi alle ha vært nakne. Hvis ingen av oss bekymret oss for hva vi skulle spise og drikke i morgen, så ville vi trolig vært fryktelig sultne alle mann. For hvem har vel noen gang blitt mett av å ligge på kne og be. Selv munkene måtte ha to faste punkt i livet for å brødfø seg: be og arbeide.

Jesus sier at ingen kan tjene to herrer, Gud og mammon. Men det er vel nettopp det vi får til, eller hvertfall prøver, her i rike Norge. Den treenige Gud på søndagen og på fritiden, og Mammon mellom 8 og 4. Den treeninge Gud i menighet og frivillig innsats, og Mammon hver gang det handler om politikk, olje og ressursforvaltning. Vi er en herlig uhellig flokk som danser rundt både korset og gullkalven.  Vi ønsker oss en nådig Gud, men selv stiller vi med krav om renter til våre omgivelser.

Men vi har ikke gitt opp evangeliet. Vi liker nådeordene, og tidvis så ligger det til og med en særegen glede i det å bli tuktet av Guds ord også. For det er så sterkt, så vakkert disse ordene om å elske sin neste som seg selv. Det er så sterkt å bli konfrontert med maktesløsheten i eget liv. Det er så kraftfullt når vi kan kjenne på en kjærlighet som vi aner kunne forandre alt. En kjærlighet som ville gjøre oss som er her i dag til mer enn naboer eller sambygdinger, men som faktisk ville gjort oss til søsken i samme Farshus. En kjærlighet som ville gjort de som lider og undertrykkes, her og i andre land, søsken som jeg ikke kunne unngå å dele med, kjempe for, stå opp for.  En kjærlighet som ville skapt andre liv og andre prioriteringer. Som ville gjort andre ting viktig, som ville gjort andre mennesker viktig, og at alt dette ville springe ut av vår gudstro. Alt dette ville startet, sluttet og stadig kranset rundt korset, mens gullkalven fikk stå i fred.

Jesus var ingen diplomat. Han ba oss ikke ta hensyn til våre fiender, men elske dem. Han ba oss ikke huske på Gud, han ba oss elske Gud av all vår kraft. Og det er gjennomgående i Jesu forkynnelse at det materielle, vår bekymringer for mat, klær og rikdom er til hinder for det viktigste - vårt gudsforhold. Og derfor er det også til hinder for vårt forhold til vår neste, for når jeg, mitt og mine blir viktigst i mitt eget liv, da blir det mindre plass til deg, ditt og dine, og enda mindre til de dere ute, deres behov og deres nærmeste. Og dermed er vi i gang med det som er mennesket ursynd: å være innkrøket i seg selv, der det jeg ser aller best er min egen navle.  Og når navlen er det vi ser best, da får takknemligheten visne og bekymringene vokse.
Det er rett og slett veldig sjelden vi ærlig og av hjertet kan synge slik vi sang i salmen før preken: Sørg du for meg, Fader kjær, jeg vil ikke sørge, ikke mer bekymret her om min framtid spørre. Sørg du for meg all min tid, sørg for meg og mine, Gud. allmektig, nådig blid, sørg for alle dine. (NOS 303)

Dagens bibeltekst er en del av det som kalles for Bergpreknen i Matteusevangeliet. Det har nok aldri vært holdt som en sammenhengende preken av Jesus, men det er en samling av Jesusord som holder fram det sentrale i Jesu forkynnelse. Og det er ingen liberalisering av Moseloven Jesus legger fram. Tvert imot kan det virke som han strammer grepet. Han strammer grepet på den måten at fokuserer det sentrale – forholdet til Gud, og hvordan gudsforholdet skal prege forholdet til vår neste. Det er ikke nok å være lovlydig, man skal elske, både sin Gud og sin neste. Også skal man altså ikke bekymre seg for sitt eget i tillegg. Det kan bli mye å leve opp til dette.

En nøkkel til å forstå dagens tekst ligger nok i et lite vers, rett før dagens prekentekst: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6, 21). Hvor har du hjertet ditt? I dine ting? I ditt eget? Eller i ditt forhold til Gud og nesten? Det handler om hvem du vil være. Hva skal være overskriften når historien om ditt liv skrives? Prester og eldre har et felles privilegium, som også kan være ganske tungt. Og det er de mange begravelsene. Og den som er ofte i begravelser får høre mange minnetaler, livets raske oppsummering. Og for meg er disse minnetalene en stadig påminnelse om hva som er viktig i livet. Det er ikke penger og makt som skaper de viktigste minnene eller den dypeste sorgen. Det er omsorg man ga sine medmennesker, kjærlighet men ga til sine omgivelser, tiden man delte med sine medmennesker, oppgavene og byrdene man valgte å bære.

En annen nøkkel til å forstå dagens tekst ligger i ordet tro. For det er tro det handler om når Jesus utfordrer oss til å stole på Guds omsorg. Stole på Guds omsorg. Det er en god forklaring på hva det betyr å tro. Stole på Gud, regne med Gud, ikke bare i evigheten, men i den daglige omsorg. Det er denne daglige tilliten som er så vanskelig. Det er ikke så vanskelig ytre sett å være en av de troende. Det som er troens prøve, og der vi er mange som kjemper igjen og igjen, er å stole på Gud i hverdagen. I møte med sykdom, angst, død, men også i hvordan vi forvalter vår rikdom, vår kropp, vår tid, våre relasjoner.

Og det er nettopp her, i de daglige valg, i de daglige utfordringer, Jesus møter oss i dagens evangelietekst med ordene: Stol på meg, stol på at jeg er der, også i hverdagens mas og strev, midt i hverdagens bekymringer.

Det er nok sant at vi alle ville gått nakne hvis vi ventet på klær fra himmelen. Og vi ville kanskje vært sultne hvis vi ikke ofret morgensdagens mat og drikke en eneste tanke. Men så er kanskje ikke det hovedpoenget. De kristne kan godt håndtere både penger og materielle goder. Men vi skal ikke la dem være Gud i vårt liv.  Vi skal ikke være pengene, tingene og bekymringenes tjenere. Vi er Guds tjenere. Og i tro til Gud, og i kjærlighet til nesten, skal vi forvalter våre penger, våre ting og våre behov slik at våre liv tjener Gud til ære, og er vår neste til gagn. Så vil Gud ta vare på oss i både tid og evighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.