Romerne 15, 4 – 7
4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. 5 Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Slik lyder Herrens ord.
Denne teksten er hentet fra Paulus brev til menigheten i Roma. I motsetning til de andre Paulusbrevene skriver Paulus dette til en menighet han ikke har grunnlagt, og det er også en menighet han ikke har møtt tidligere. Brevet sendes menigheten fordi Paulus ønsker å dra å besøke dem, og han sender brevet foran seg, der han presenterer hva han lærer og tror.
Romerbrevet er derfor en spennende presentasjon av Paulus sin lære. Og et av de få bibelversene jeg har lært meg utenat, er å finne i dette brevet, i det 8. kapittel,
vers 1: Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
Teksten vi leste er en lesetekst i gudstjenesten denne søndagen. Og det er særlig en setning som fester seg hos meg. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Jeg synes det setter vakkert ord på det som alltid må være en kristen sitt utgangspunkt, nemlig takknemlighet og glede som blir til handling.
For når kirken oppfordrer oss til å gjøre gode gjerninger, så er det ikke fordi vi skal tilfredsstille et guddommelig krav. Gode gjerninger gjort av plikt kan være nyttige, men når de er gjort av kjærlighet og takknemlighet får de en mye større betydning.
Jesusbarnet som vi venter på, han viser oss Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet så stor og sterk at Gud ble menneske for vår skyld. Gud var villig til å dele våre kår, vise oss godhet, tilgivelse, omsorg, gi oss tid og råd. Men aller viktigst han var villig til å dø for våre synder.
I en av våre vakre julesalmer synger vi: Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg.
Dø for våre synder. For femti år siden hadde alle nordmenn et forhold til hva det betydde. I dag er det mer fremmed tale. Hva betyr det?
Det betyr at Gud holder oss ansvarlig for våre liv. Og vi har ikke levd opp til den guddommelig lov. Men i stede for å forkaste menneskene, velger Gud å bli menneske. Men menneskene endte opp med å drepe Jesus. Og Gud valgte å la sin egen død, gjelde som soning for våre synder. For døden, som holder oss borte fra fellesskap med Gud, beseiret Gud når han reiste Jesus opp fra de døde. Og Han lover den som tror, at også for deg er døden beseiret. Og dette er troens mysterium. At død ble til liv.
Og det er her vi finner virkelig juleglede, at Gud lar en frelser bli født. Og det er her vi finner kilden til takknemlighet og glede: Gud er villig til å dø for meg, burde ikke jeg da være villig til å selv gi nåde, tilgivelse og kjærlighet, selv til dem jeg synes egentlig ikke fortjener det.
Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. Paulus skriver dette i en sammenheng der det handler om fellesskapet i den kristne menighet. Der de sterke må bære de svakes byrder også. Vi kristne har ofte vært flinkere til å snakke om kjærlighet, enn å praktisere den. Kanskje særlig mot hverandre. Menigheter har stått hardt mot hverandre, harde ord har falt om andres dåpssyn, bibelsyn og menighetsliv.
Adventstiden handler om å forberede seg på å ta imot Jesus. En del av den forberedelsen burde også innebære at vi som kristne søsken er villig til å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre, og at vi på tross av forskjeller står sammen i håpet til det barnet som blir født, og som vi alle kaller for verdens frelser.
Mon tro om ikke en kristenhet som taler varmt om hverandre, og støtter hverandre er et viktigere vitnesbyrd om Jesus som verdens frelser, enn vi egentlig er klar over. Det er viktige og store teologiske spørsmål som skiller de kristne kirkene, også i Øksnes. Men det største og viktigste spørsmålet, om frelsen i Jesus Kristus, den står vi sammen om.
Å snakke ondt om eller latterliggjøre de som ikke tror akkurat som meg, det er også min synd. Det ber jeg om tilgivelse for. Og jeg ber om at vi i framtiden må ta imot hverandre, som Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
søndag 19. desember 2010
4. desember - Forfølgelser
Matteus 24, 3 – 14
3 Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
4 Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! 5 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. 6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. 7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. 8 Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
9 Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. 10 Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. 11 Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. 12 Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. 13 Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 14 Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.
Slik lyder Herrens ord
Det er mange, litt i overkant heftige tekster som tilhører adventstiden i kirken. Det handler om å være beredt. Om å være klar, også når prøvelser møter oss. Og her vi sitter i det mette Norge, med en kirke finansiert av det offentlige, kan det virke voldsomt og virkelighetsfjernt de ordene som Jesus her legger ut. Falske profeter, forfølgelser….det virker fjernt.
Kanskje var det mer forstålig for de første kristne, som stadig erfarte forfølgelse og trakassering. Martyriet, det å dø for sin tro, ikke som selvmordsbomber, men fordi keiseren og andre styresmakter forfulgte de kristne, var ikke uvanlig for de første kristne som leste disse tekstene.
Men også i dag finnes det kristne i verden, som forfølges for sin tro. I autoritære regimer i andre deler av verden, finnes det kristne som må holde sin Bibel gjemt, som må feire gudstjeneste i skjul, og som risikerer livet ved å fortelle sin nabo om Jesus. I Pakistan ble den kristne firebarnsmor Bibi dømt til døden ved henging den 8. november fordi man mente hun hadde vært blasfemisk i en samtale med muslimske kollegaer. Bibi skal ha sagt at Jesus døde for hennes skyld, og spurt sine kollegaer hva Muhammed hadde gjort for dem. Fredag i forrige uke, deltok flere hundre i et demonstrasjonstog når det ble kjent at myndighetene vurderte å benåde Bibi, hun har allerede tilbragt 1,5 år i fengsel.
Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det gjelder sosial urettferdighet, det gjelder når andre opplever mobbing og trakassering i Norge. Men det gjelder også når våre kristne søsken forfølges for å bekjenne det vi trygt kan bekjenne i Norge; at Jesus er verdens frelser.
Mange kristne har brukt mye tid på å lete etter tegn på endetiden. Kriger og naturkatastrofer brukes som tegn for å si noe om at Jesu kommer igjen snart.
Jeg tror en slik tilnærming er helt feilslått. Er det noe som er sikkert så er det at det blir en overraskelse når det skjer. Men det som går igjen i disse tekstene som handler om Jesu gjenkomst, er at de handler om å være beredt. Om å fortsette å tro, når andre forlater troen. Fortsette å tro når ondskapen herjer. Fortsette å tro når man blir latterliggjort og spottet. Fortsette å stå opp for sannheten, også når det koster.
Troen viktigste motstander i Norge er verken vold, spott eller forfølgelse, men likegyldighet. I våre mette liv, der vi er så godt velsigent på alle vis, så er det nesten så vi ikke trenger Gud. Og hvis vi skal stole på noen andre enn oss selv, så er nok penger godt kvalifisert for å være Norges fremste avgud.
Vi forbereder oss på jul. På barnet som skal bli født. Det lille Jesus barnet er det ikke så krevende å samle seg rundt. Men Jesus forble ikke en baby. Han ble en voksen mann, som stiller oss på et valg når Han sier han er Guds Sønn.
Jesus døde for mine synder, hva har din Gud gjort for deg…jeg synes det er et godt spørsmål Bibi stilte. La oss håpe og be hun ikke må betale martyrprisen for sin tro.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
3 Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
4 Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! 5 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. 6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. 7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. 8 Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
9 Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. 10 Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. 11 Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. 12 Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. 13 Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 14 Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.
Slik lyder Herrens ord
Det er mange, litt i overkant heftige tekster som tilhører adventstiden i kirken. Det handler om å være beredt. Om å være klar, også når prøvelser møter oss. Og her vi sitter i det mette Norge, med en kirke finansiert av det offentlige, kan det virke voldsomt og virkelighetsfjernt de ordene som Jesus her legger ut. Falske profeter, forfølgelser….det virker fjernt.
Kanskje var det mer forstålig for de første kristne, som stadig erfarte forfølgelse og trakassering. Martyriet, det å dø for sin tro, ikke som selvmordsbomber, men fordi keiseren og andre styresmakter forfulgte de kristne, var ikke uvanlig for de første kristne som leste disse tekstene.
Men også i dag finnes det kristne i verden, som forfølges for sin tro. I autoritære regimer i andre deler av verden, finnes det kristne som må holde sin Bibel gjemt, som må feire gudstjeneste i skjul, og som risikerer livet ved å fortelle sin nabo om Jesus. I Pakistan ble den kristne firebarnsmor Bibi dømt til døden ved henging den 8. november fordi man mente hun hadde vært blasfemisk i en samtale med muslimske kollegaer. Bibi skal ha sagt at Jesus døde for hennes skyld, og spurt sine kollegaer hva Muhammed hadde gjort for dem. Fredag i forrige uke, deltok flere hundre i et demonstrasjonstog når det ble kjent at myndighetene vurderte å benåde Bibi, hun har allerede tilbragt 1,5 år i fengsel.
Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det gjelder sosial urettferdighet, det gjelder når andre opplever mobbing og trakassering i Norge. Men det gjelder også når våre kristne søsken forfølges for å bekjenne det vi trygt kan bekjenne i Norge; at Jesus er verdens frelser.
Mange kristne har brukt mye tid på å lete etter tegn på endetiden. Kriger og naturkatastrofer brukes som tegn for å si noe om at Jesu kommer igjen snart.
Jeg tror en slik tilnærming er helt feilslått. Er det noe som er sikkert så er det at det blir en overraskelse når det skjer. Men det som går igjen i disse tekstene som handler om Jesu gjenkomst, er at de handler om å være beredt. Om å fortsette å tro, når andre forlater troen. Fortsette å tro når ondskapen herjer. Fortsette å tro når man blir latterliggjort og spottet. Fortsette å stå opp for sannheten, også når det koster.
Troen viktigste motstander i Norge er verken vold, spott eller forfølgelse, men likegyldighet. I våre mette liv, der vi er så godt velsigent på alle vis, så er det nesten så vi ikke trenger Gud. Og hvis vi skal stole på noen andre enn oss selv, så er nok penger godt kvalifisert for å være Norges fremste avgud.
Vi forbereder oss på jul. På barnet som skal bli født. Det lille Jesus barnet er det ikke så krevende å samle seg rundt. Men Jesus forble ikke en baby. Han ble en voksen mann, som stiller oss på et valg når Han sier han er Guds Sønn.
Jesus døde for mine synder, hva har din Gud gjort for deg…jeg synes det er et godt spørsmål Bibi stilte. La oss håpe og be hun ikke må betale martyrprisen for sin tro.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
3. desember – Vær beredt
Lukas 12, 35 – 40
35 Spenn beltet om livet og hold lampene tent! 36 Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. 37 Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. 38 Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt.
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
Slik lyder Herrens ord.
Er jula blitt som en gjøkunge? Gjøken legger sine egg i andres reir. Og gjøkungen vokser raskt, og etter hvert som den vokser lemper den visstnok ut de andre ungene av redet. Jula er en høytid som blir større og større. I oktober kom julemarsipanen i butikkene. Og før 1. søndag i advent åpner julegater, og juletrær tennes. Det er lite tiod igjen til advent, til å forberede seg. I kirken er adventstiden en tid som preges av tekster med alvor. Ikke en barnlig glede over barnet som kommer, men et alvor. Et alvor om å være beredt når Jesus kommer, ja som et lite barn på julaften, men også når han en gang kommer igjen.
Da jeg var syv år, avla jeg speiderløftet for første gang. Og i snart tredve år har jeg levd med dette løftet om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og mange, mange ganger har jeg hørt speidernes valgspråk; Vær beredt, sier lederen, alltid beredt svarer speiderne.
Alltid beredt. Det er ikke alltid jeg har fått det til, verken å leve opp til speiderløfte eller og alltid være beredt. Men det har likevel fulgt meg som idealer gjennom livet. Og jeg tror at det på mange måter har vært med på å forme meg til den jeg er. Kanskje begynte mitt prestekall å vokse den gangen jeg lovte å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Kanskje var det ønsket om å være beredt, som gjorde meg klar til å ta utfordringer jeg ellers ville veket unna.
Jesus ber oss i dagens evangelietekst om og alltid være beredt. Alltid være klar hvis han skulle komme igjen. For meg er det både urovekkende og beroligende å tenke på at Jesus en gang skal komme igjen.
Det er absolutt dager og situasjoner der jeg synes det hadde vært greiere å bli tatt på fersken hvis Jesus kom igjen, enn andre dager. Jeg vil vel heller at han kommer igjen mens jeg feirer gudstjeneste i en av Øksnes sine kirker, enn når jeg er både urimelig og kravstor ovenfor mine omgivelser.
Vi vet at livet er sånn. Noen dager går det greit, mens andre dager er det tyngre, vanskeligere å gjøre det som er rett.
Da er det en trøst å vite at det er ikke hva jeg gjør, som til syvende og sist skal være avgjørende, men Guds nåde. Gud vet at vi mennesker ofte vil det bedre enn vi får det til. Han vet om alt som er vanskelig i livet. Men han vet også at vi trenger idealer. Han vet også at noen ganger er mennesker så utrolig mye bedre, modigere, tilgivende og omsorgsfulle enn man forventer.
Derfor møter Gud oss med begge deler. Gud møter oss med sine krav om at vi skal være gode mennesker, men han møter oss også med nåde i Jesus når vi ikke klarer det. Den som bare hører kravet bli utmattet, den som bare hører nåden, strekker seg ikke mot å gjøre det bedre. Hvordan skal vi klare å holde begge deler sammen.
Noen av mine flotteste og viktigste samtaler har jeg hatt rundt et leirbål sammen med speidervenner. Og noen ganger har de samtalene fått lov til å handle om avstanden mellom ha jeg vil, og hva jeg får til. Og jeg husker en speiderledere sa til meg en gang: De gamle sjømenn seilte etter stjernene, ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet. Det er et bilde jeg er glad i, og som jeg ofte har brukt senere. Idealer er viktig, ikke fordi vi skal regne med å bli perfekte, men fordi vi trenger dem når vi styrer livsskuta vår på vei mot målet.
Jesus ber oss være beredt, beredt til å strekke oss etter idealene, men også beredt til å stole på Hans nåde. Da er vi også beredt når han en gang kommer igjen.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
35 Spenn beltet om livet og hold lampene tent! 36 Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. 37 Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. 38 Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt.
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
Slik lyder Herrens ord.
Er jula blitt som en gjøkunge? Gjøken legger sine egg i andres reir. Og gjøkungen vokser raskt, og etter hvert som den vokser lemper den visstnok ut de andre ungene av redet. Jula er en høytid som blir større og større. I oktober kom julemarsipanen i butikkene. Og før 1. søndag i advent åpner julegater, og juletrær tennes. Det er lite tiod igjen til advent, til å forberede seg. I kirken er adventstiden en tid som preges av tekster med alvor. Ikke en barnlig glede over barnet som kommer, men et alvor. Et alvor om å være beredt når Jesus kommer, ja som et lite barn på julaften, men også når han en gang kommer igjen.
Da jeg var syv år, avla jeg speiderløftet for første gang. Og i snart tredve år har jeg levd med dette løftet om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og mange, mange ganger har jeg hørt speidernes valgspråk; Vær beredt, sier lederen, alltid beredt svarer speiderne.
Alltid beredt. Det er ikke alltid jeg har fått det til, verken å leve opp til speiderløfte eller og alltid være beredt. Men det har likevel fulgt meg som idealer gjennom livet. Og jeg tror at det på mange måter har vært med på å forme meg til den jeg er. Kanskje begynte mitt prestekall å vokse den gangen jeg lovte å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Kanskje var det ønsket om å være beredt, som gjorde meg klar til å ta utfordringer jeg ellers ville veket unna.
Jesus ber oss i dagens evangelietekst om og alltid være beredt. Alltid være klar hvis han skulle komme igjen. For meg er det både urovekkende og beroligende å tenke på at Jesus en gang skal komme igjen.
Det er absolutt dager og situasjoner der jeg synes det hadde vært greiere å bli tatt på fersken hvis Jesus kom igjen, enn andre dager. Jeg vil vel heller at han kommer igjen mens jeg feirer gudstjeneste i en av Øksnes sine kirker, enn når jeg er både urimelig og kravstor ovenfor mine omgivelser.
Vi vet at livet er sånn. Noen dager går det greit, mens andre dager er det tyngre, vanskeligere å gjøre det som er rett.
Da er det en trøst å vite at det er ikke hva jeg gjør, som til syvende og sist skal være avgjørende, men Guds nåde. Gud vet at vi mennesker ofte vil det bedre enn vi får det til. Han vet om alt som er vanskelig i livet. Men han vet også at vi trenger idealer. Han vet også at noen ganger er mennesker så utrolig mye bedre, modigere, tilgivende og omsorgsfulle enn man forventer.
Derfor møter Gud oss med begge deler. Gud møter oss med sine krav om at vi skal være gode mennesker, men han møter oss også med nåde i Jesus når vi ikke klarer det. Den som bare hører kravet bli utmattet, den som bare hører nåden, strekker seg ikke mot å gjøre det bedre. Hvordan skal vi klare å holde begge deler sammen.
Noen av mine flotteste og viktigste samtaler har jeg hatt rundt et leirbål sammen med speidervenner. Og noen ganger har de samtalene fått lov til å handle om avstanden mellom ha jeg vil, og hva jeg får til. Og jeg husker en speiderledere sa til meg en gang: De gamle sjømenn seilte etter stjernene, ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet. Det er et bilde jeg er glad i, og som jeg ofte har brukt senere. Idealer er viktig, ikke fordi vi skal regne med å bli perfekte, men fordi vi trenger dem når vi styrer livsskuta vår på vei mot målet.
Jesus ber oss være beredt, beredt til å strekke oss etter idealene, men også beredt til å stole på Hans nåde. Da er vi også beredt når han en gang kommer igjen.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
2. Desember - Ta deg av de svake
5. mosebok 24, 17 – 22
17 Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. 18 Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
19 Når du høster inn kornet på åkeren din og glemmer et kornband der, skal du ikke vende tilbake og hente det. Innflyttere, farløse og enker skal få det. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid.
20 Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. Det som er igjen, skal innflyttere, enker og farløse ha. 21 Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflyttere, farløse og enker ha. 22 Kom i hu at du var trell i Egypt. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
Slik lyder Herrens ord.
Dagens tekst er hentet fra 5. mosebok. Og 5. mosebok gir seg ut for å være Moses sin siste tale til folket. Når talen er ferdig fører Gud han opp på et fjell, og lar han se landet som folket skal få, men Moses får ikke gå inn i det. Og Moses dør, og Gud selv gravlegger Moses.
Folket står på terskelen av en ny tid. De har flyktet fra Egypt, vært 40 år i ørkenen, og nå skal de innta det landet som Gud har lovet dem. Og folket trenger lover, og der det moses gir folket.
Og de lovene som vi leste, er også idealer som vi bør holde i hevd i vårt samfunn. Israelittene blir bedt av Gud om sette igjen korn, la det henge igjen oliven og vindruer til innflyttere, farløse og enker.
Dette var de som hadde minst i dette samfunnet. Innflytterne manglet eiendom, og stammenettverk. De farløse og enkene hadde ikke noen som var deres forsørgere, de var overlatt til folkets gavemildhet. Derfor var det viktig å la det være igjen noen av basisvarene korn, oliven og druer som disse unne høste.
I dag er det også FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveriet. Og selv om vi skulle tro at alt slaveri var avskaffet i 2010, så er det ikke sånn. I det moderne slaveriet holdes kvinner, barn og menn fast i slavelenker f.eks gjennom lån. En kvinne kan få lån for å få hjelp til å reise til et annet land, her må hun betale sin gjeld som sexarbeider. Trafficking er en trist realitet, og ofrene lever også i vårt Norge.
Fattigdom skaper desperasjon, miljøkatastrofer skaper desperasjon, krig skaper desperasjon, og desperate mennesker legger ut på flukt.
Tenk hvis det var deg som hadde måttet legge alt du kjente bak deg, venner, familie, landet der de forstår ditt språk, tror på din Gud, har en kultur du kjenner, for å redde livet i krigssituasjon, eller for å skaffe deg mat fordi sulten råder der du egentlig kom fra.
Vi lever i verdens rikeste land, og det gjør meg oppriktig opprørt når noen mener vi ikke skulle ha råd til å ta imot flyktninger. Og jeg blir sint når man prøver å bruke kristendommen som legitimitet for å holde flyktinger ute av Norge. Man maler opp et skille mellom kristendommen og de andre, og ofte er det Islam som må spille rollen som stor og slem.
Men kristendommen holdes ikke i hevd i Norge ved å holde andre utenfor. Kristendommen holdes i hevd i Norge ved at de som tror, bekjenner sin tro, samles til gudstjeneste og lever slik Jesus ber oss om å leve.
Og er det noe jeg er veldig sikker på, så er det at Jesus ikke vil godta et nei til et menneske på flukt.
Guds lover, er gode lover. Og de hjelper oss å se at vår neste er like verdifull som oss selv. Vi er ikke, og skal ikke bli like, men vi er likeverdige. Derfor må vi dele av vår overflod, og ta imot mennesker som lider nød.
Andre hudfarger, andre klesskikker, andre matvaner, retter og religiøse skikker. Det er fremmed, og kanskje blir vi litt redde for det vi ikke forstår. Men det vi ikke forstår kan vi lettere forstå, ved å bli kjent med de fremmede. Og en fremmed vi kjenner, er ikke lenger en fremmed, men kanskje en venn, hvertfall en sambygding.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
17 Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. 18 Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
19 Når du høster inn kornet på åkeren din og glemmer et kornband der, skal du ikke vende tilbake og hente det. Innflyttere, farløse og enker skal få det. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid.
20 Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. Det som er igjen, skal innflyttere, enker og farløse ha. 21 Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflyttere, farløse og enker ha. 22 Kom i hu at du var trell i Egypt. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
Slik lyder Herrens ord.
Dagens tekst er hentet fra 5. mosebok. Og 5. mosebok gir seg ut for å være Moses sin siste tale til folket. Når talen er ferdig fører Gud han opp på et fjell, og lar han se landet som folket skal få, men Moses får ikke gå inn i det. Og Moses dør, og Gud selv gravlegger Moses.
Folket står på terskelen av en ny tid. De har flyktet fra Egypt, vært 40 år i ørkenen, og nå skal de innta det landet som Gud har lovet dem. Og folket trenger lover, og der det moses gir folket.
Og de lovene som vi leste, er også idealer som vi bør holde i hevd i vårt samfunn. Israelittene blir bedt av Gud om sette igjen korn, la det henge igjen oliven og vindruer til innflyttere, farløse og enker.
Dette var de som hadde minst i dette samfunnet. Innflytterne manglet eiendom, og stammenettverk. De farløse og enkene hadde ikke noen som var deres forsørgere, de var overlatt til folkets gavemildhet. Derfor var det viktig å la det være igjen noen av basisvarene korn, oliven og druer som disse unne høste.
I dag er det også FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveriet. Og selv om vi skulle tro at alt slaveri var avskaffet i 2010, så er det ikke sånn. I det moderne slaveriet holdes kvinner, barn og menn fast i slavelenker f.eks gjennom lån. En kvinne kan få lån for å få hjelp til å reise til et annet land, her må hun betale sin gjeld som sexarbeider. Trafficking er en trist realitet, og ofrene lever også i vårt Norge.
Fattigdom skaper desperasjon, miljøkatastrofer skaper desperasjon, krig skaper desperasjon, og desperate mennesker legger ut på flukt.
Tenk hvis det var deg som hadde måttet legge alt du kjente bak deg, venner, familie, landet der de forstår ditt språk, tror på din Gud, har en kultur du kjenner, for å redde livet i krigssituasjon, eller for å skaffe deg mat fordi sulten råder der du egentlig kom fra.
Vi lever i verdens rikeste land, og det gjør meg oppriktig opprørt når noen mener vi ikke skulle ha råd til å ta imot flyktninger. Og jeg blir sint når man prøver å bruke kristendommen som legitimitet for å holde flyktinger ute av Norge. Man maler opp et skille mellom kristendommen og de andre, og ofte er det Islam som må spille rollen som stor og slem.
Men kristendommen holdes ikke i hevd i Norge ved å holde andre utenfor. Kristendommen holdes i hevd i Norge ved at de som tror, bekjenner sin tro, samles til gudstjeneste og lever slik Jesus ber oss om å leve.
Og er det noe jeg er veldig sikker på, så er det at Jesus ikke vil godta et nei til et menneske på flukt.
Guds lover, er gode lover. Og de hjelper oss å se at vår neste er like verdifull som oss selv. Vi er ikke, og skal ikke bli like, men vi er likeverdige. Derfor må vi dele av vår overflod, og ta imot mennesker som lider nød.
Andre hudfarger, andre klesskikker, andre matvaner, retter og religiøse skikker. Det er fremmed, og kanskje blir vi litt redde for det vi ikke forstår. Men det vi ikke forstår kan vi lettere forstå, ved å bli kjent med de fremmede. Og en fremmed vi kjenner, er ikke lenger en fremmed, men kanskje en venn, hvertfall en sambygding.
La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
1. desember - Et nådens år fra Herren
Lukas 4, 16 - 22
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
I dag er det 1. desember. Og mange glade barn har kunnet åpne den første luken i adventskalenderen sin. Vi begynner å glede oss til jul, hvertfall noen av oss. Men ikke alle kan glede seg like lett.
I dag, 1. desember er det også verdens AIDS-dag. På verdensbasis lever ca 40 millioner mennesker med HIV-smitte. Og man regner med at et par millioner dør hvert år av AIDS. Og verst rammer HIV/AIDS de fattige delene av verden, der de medisinene som er kommet, og som kan gi HIV-positive et langt liv, kun er en fjern drøm.
HIV/AIDS skaper ikke nød i vårt nærområde, men det finnes mennesker som lever i nød, også i vårt nærmiljø. Mennesker som lever så marginalt at det å få en uventet regning kan velte hele økonomien, mennesker som har så lite at det å skulle skape en skikkelig jul med det som hører med av litt ekstra mat og noen gaver, framstår som et umulig prosjekt. Eller mennesker som av ulike årsaker har så store problemer at det vanskelig for dem å forberede og prioritere sine ressurser sånn at det blir julefeiring.
Jesus sier i dagens tekst at han er kommet for forkynne et godt budskap for de fattige, gi fanger frihet, la blinde få se, sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Og det var det vi så han gjorde men han gikk på jorden. Han møtte mennesker, så deres behov, deres hemmeligheter og deres skyld og deres skam. Og han reiste dem opp, helbredet dem, ga dem tilgivelse, ga dem muligheter til en ny start, hjelp dem i deres nød.
Jesus går fortsatt i blant oss her i Øksnes. Ikke i egen person. Men ved at han kaller oss som vil tilhøre han, ja det er et kall som går til alle mennesker, til å gjøre det han ville gjort.
Diakonen i Øksnes menighet tok forrige jul initiativ til et bredt samarbeid i kommunen, for å dele ut julematesker til mennesker i vår kommune, som trenger en håndsrekning i julen. Og mange stilte opp, ga gaver, hjalp til med handling, pakking og utdeling. Og eskene skapte glede, hos mange som trengte en håndsrekning. 33 esker ble delt ut i fjor, og til sammen 60 mennesker fikk på den måten en håndsrekning til jul.
Også i år skal diakonen og diakonatet videreføre dette prosjektet, sammen med mange gode samarbeidspartnere. Du kan også bidra, og være med å gi spre juleglede til et ukjent medmenneske i ditt nærmiljø, ved å gi en gave. Enten i bøssa for julemateskene på kommunetorget eller til kontonummer: 4648 09 50127 og merke det med julematesker. Eller ta kontakt med oss i kirken for mer informasjon.
Diakonens prosjekt med julematesker er viktig, ikke bare fordi det gir hjelp til noen som trenger hjelp. Men det er viktig fordi det bevisstgjør alle oss som har, på at ikke alle har. Mange liker ikke ordet plikt, men jeg vil bruke det ordet. Jesus lærer oss at vi som har, har en plikt til å hjelpe de som ikke har. Og det er ikke en sur plikt, men en plikt som springer ut av takknemlighet. Takknemlighet over å være rikelig velsignet, og takknemmelighet til han som var villig til å gå fra himmel til jord, bli menneske blant oss, for å frelse oss.
Det er vår oppgave å være Jesu hender, føtter og munn. Vi skal rope ut et nådens år, gi fanger og undertrykte frihet, og gi blindet synet og bringe glede til de fattige.
La oss be :
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
I dag er det 1. desember. Og mange glade barn har kunnet åpne den første luken i adventskalenderen sin. Vi begynner å glede oss til jul, hvertfall noen av oss. Men ikke alle kan glede seg like lett.
I dag, 1. desember er det også verdens AIDS-dag. På verdensbasis lever ca 40 millioner mennesker med HIV-smitte. Og man regner med at et par millioner dør hvert år av AIDS. Og verst rammer HIV/AIDS de fattige delene av verden, der de medisinene som er kommet, og som kan gi HIV-positive et langt liv, kun er en fjern drøm.
HIV/AIDS skaper ikke nød i vårt nærområde, men det finnes mennesker som lever i nød, også i vårt nærmiljø. Mennesker som lever så marginalt at det å få en uventet regning kan velte hele økonomien, mennesker som har så lite at det å skulle skape en skikkelig jul med det som hører med av litt ekstra mat og noen gaver, framstår som et umulig prosjekt. Eller mennesker som av ulike årsaker har så store problemer at det vanskelig for dem å forberede og prioritere sine ressurser sånn at det blir julefeiring.
Jesus sier i dagens tekst at han er kommet for forkynne et godt budskap for de fattige, gi fanger frihet, la blinde få se, sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Og det var det vi så han gjorde men han gikk på jorden. Han møtte mennesker, så deres behov, deres hemmeligheter og deres skyld og deres skam. Og han reiste dem opp, helbredet dem, ga dem tilgivelse, ga dem muligheter til en ny start, hjelp dem i deres nød.
Jesus går fortsatt i blant oss her i Øksnes. Ikke i egen person. Men ved at han kaller oss som vil tilhøre han, ja det er et kall som går til alle mennesker, til å gjøre det han ville gjort.
Diakonen i Øksnes menighet tok forrige jul initiativ til et bredt samarbeid i kommunen, for å dele ut julematesker til mennesker i vår kommune, som trenger en håndsrekning i julen. Og mange stilte opp, ga gaver, hjalp til med handling, pakking og utdeling. Og eskene skapte glede, hos mange som trengte en håndsrekning. 33 esker ble delt ut i fjor, og til sammen 60 mennesker fikk på den måten en håndsrekning til jul.
Også i år skal diakonen og diakonatet videreføre dette prosjektet, sammen med mange gode samarbeidspartnere. Du kan også bidra, og være med å gi spre juleglede til et ukjent medmenneske i ditt nærmiljø, ved å gi en gave. Enten i bøssa for julemateskene på kommunetorget eller til kontonummer: 4648 09 50127 og merke det med julematesker. Eller ta kontakt med oss i kirken for mer informasjon.
Diakonens prosjekt med julematesker er viktig, ikke bare fordi det gir hjelp til noen som trenger hjelp. Men det er viktig fordi det bevisstgjør alle oss som har, på at ikke alle har. Mange liker ikke ordet plikt, men jeg vil bruke det ordet. Jesus lærer oss at vi som har, har en plikt til å hjelpe de som ikke har. Og det er ikke en sur plikt, men en plikt som springer ut av takknemlighet. Takknemlighet over å være rikelig velsignet, og takknemmelighet til han som var villig til å gå fra himmel til jord, bli menneske blant oss, for å frelse oss.
Det er vår oppgave å være Jesu hender, føtter og munn. Vi skal rope ut et nådens år, gi fanger og undertrykte frihet, og gi blindet synet og bringe glede til de fattige.
La oss be :
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.
Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Preken i Øksnes kirke, 3. søndag i advent 2010
Lesetekst: Matteus 11, 2-10
Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapittel
3 Styrk de slappe hender,
gi kraft til de vaklende knær!
4 Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, vær ikke redde!
Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe,
Gud vil gjøre gjengjeld.
Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som hjorten,
og den stumme skal juble med sin tunge.
For i ørkenen bryter kilder fram,
bekker på de tørre stepper.
7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø,
det tørstende land til vannrike kilder.
Sjakalenes mark blir en hvileplass,
hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.
Slik lyder Herrens ord
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det er advent, og vi forebereder oss til jul. Og hvis det er en bibelsk skikkelse som kan personifisere adventstiden, så må det være døperen Johannes. Vi finner han i det nye testamentet, men mye i hans fremferd og språkbruk minne om de gammeltestamentlige profeter. Han lever i askese, kledde seg i en kamelhårskappe, og roper ut til folket Vend om, for himmelriket er nær. Som de gammeltestamentlig profeter refser han folket når de er på avveier, ber dem vende om og vende tilbake til Herren. Og nå haster det…for himmelriket er nær.
Dagens prekentekst er å finne i Jesajaboken. En av det gamle testamentets profetbøker, der vi finner både dom og frelse. I denne samlingen av profetord, finner vi en stadig bevegelse mellom folket og Gud, folket ofte personifisert i kongen. Noen konger gjør det som er ondt i Herren øyne, og Gud lover dom og oppgjør. Så kommer konger som vender tilbake til Herren, og Gud frelser og redder.
Vår prekentekst er en tekst om frelse. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred. Og de som er blitt befridd skal vende tilbake til Sion, til Guds sted på jorden.
Lidelse skal helbredes, vold og redsel skal forsvinne. Og det hele innledes med en oppfordring til å glede seg, for Gud selv kommer for å straffe, gjøre gjengjeld, for å frelse.
Jesajaboken er en samling profetord, som er blitt til over lang tid. Det ser vi når vi leser den samtidig med de historiske bøker i GT. Og en av de tingene som vi da ser, er at det skifter hvem som omtales som stormakter. Er det Egypt, er det Assyria eller er det Babylon eller perserne. Stormaktene brukes av Gud, i følge profeten, både til å straffe folket, og til å gjennomføre Guds frelsesplann.
I Jesajaboken finner vi også mange profetier som peker framover mot Jesus. Derfor er Jesajaboken blitt så kjær for mange kristne. Løfter om en frelser finnes her.
Men hvordan skal vi tenke om profetene. Er deres budskap kun et forvarsel om Jesus, og evetuelt andre Guds handlinger før Jesus, eller har de relevans for oss. Ofte så tenker vi nok litt enkelt om profetier. Profeten profeterer noe, så skjer dette, og dermed er profetien oppfylt. Det er nesten som å sammenliken med en julegave. Den kommer pakket inn, pakkes opp, og dermed er spenningen over. Men må en profeti kun handle om en ting. Når Matteus sier om Johannes døperen at det var om han Jesaja skrev: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette (Jesaja 40:3), kan denne profetien da bare handle om Jesus, eller kunne den også være knyttet til at perserkongen Kyros befridde folket fra deres fangenskap ”by the river of babylon” 500 år før Jesus. Eller kan det egentlig, den gangen profeten uttalte ordene også ha vært et bilde, en oppfordring til de som lyttet, enten de satt i Jerusalem, i Babylon eller i Norge i dag, om å rydde vei for Herren i sitt liv.
Vi skal ikke være redde for å fastholde at frelseren Jesus var profetert av det gamle testamentets profeter. Jesus er den lovede frelser, han som det var profetert om. Men vi skal heller ikke unnslå å lese det som tekster inn i vårt liv, her i dag. Tekster som varsler Guds dom når vi gjør det som er ille i Herrens øyne, men også tekster som lover oss frelse. Teksten som påpeker den evige bevegelse mellom Gud og mennesker, formaning, omvendelse og frelse. Jesajaprofetiene handler både om fortiden, Gud som ble menneske for å frelse oss, men også om vår nåtid, og om vår framtid. Også vi kan erfare helbredelse, lindring, oppreining og frelse.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det er Johannes som sender sine disipler med dette spørsmålet til Jesus. Profetier er ikke alltid lette å forstå, og sjelden entydige. Også Johannes som hadde døpt Jesus, og sett himmelen åpen seg over han, lurte på om Jesus var den man ventet på, eller om han var enda en forløper for Messias, som han selv.
Og det som er fascinerende er å se Jesus sitt svar. Han henviser til det som skjer. Fortell Johannes hva dere hører og ser. Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.» (Matt 11, 5-6) Han viser til en forandring.
Og det samme ser vi i Jesajateksten. Guds frelse er knyttet til forandring. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Er det vårt spørsmål til Jesus? Den som kaller seg en kristen, skal egentlig ikke behøve å stille dette spørsmålet. For vi tror jo at Jesus er den lovede frelser. Det er ingen annen å vente på. Det eneste vi venter på er hans gjenkomst. Men likevel er spørsmålet godt å ha med seg. For det bærer noe med seg, som vi sjelden snakker om. Forventninger til Gud. Når Jesaja snakker om Guds frelse, så profeterer han forandring. Når Jesus skal svare på om han er den lovede frelser, så viser han til forandringer som Johannes sine disipler kan se og høre.
Har vi forventninger til Gud? Og lever vi som bekjenner troen slik, at mennesker kan ha tro på at troen fører til forandring? Er troens liv, slik vi lever det, et liv som skaper helbredelse der lidelsen råder, som skaper kilder og liv når mennesker vandrer i sin livs ørken, trygghet der villdyrene herjer. Og stoler vi på, tror vi på, at det ikke er vi, men Herren som skaper alt dette.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Lesetekst: Matteus 11, 2-10
Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapittel
3 Styrk de slappe hender,
gi kraft til de vaklende knær!
4 Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, vær ikke redde!
Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe,
Gud vil gjøre gjengjeld.
Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som hjorten,
og den stumme skal juble med sin tunge.
For i ørkenen bryter kilder fram,
bekker på de tørre stepper.
7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø,
det tørstende land til vannrike kilder.
Sjakalenes mark blir en hvileplass,
hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.
Slik lyder Herrens ord
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det er advent, og vi forebereder oss til jul. Og hvis det er en bibelsk skikkelse som kan personifisere adventstiden, så må det være døperen Johannes. Vi finner han i det nye testamentet, men mye i hans fremferd og språkbruk minne om de gammeltestamentlige profeter. Han lever i askese, kledde seg i en kamelhårskappe, og roper ut til folket Vend om, for himmelriket er nær. Som de gammeltestamentlig profeter refser han folket når de er på avveier, ber dem vende om og vende tilbake til Herren. Og nå haster det…for himmelriket er nær.
Dagens prekentekst er å finne i Jesajaboken. En av det gamle testamentets profetbøker, der vi finner både dom og frelse. I denne samlingen av profetord, finner vi en stadig bevegelse mellom folket og Gud, folket ofte personifisert i kongen. Noen konger gjør det som er ondt i Herren øyne, og Gud lover dom og oppgjør. Så kommer konger som vender tilbake til Herren, og Gud frelser og redder.
Vår prekentekst er en tekst om frelse. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred. Og de som er blitt befridd skal vende tilbake til Sion, til Guds sted på jorden.
Lidelse skal helbredes, vold og redsel skal forsvinne. Og det hele innledes med en oppfordring til å glede seg, for Gud selv kommer for å straffe, gjøre gjengjeld, for å frelse.
Jesajaboken er en samling profetord, som er blitt til over lang tid. Det ser vi når vi leser den samtidig med de historiske bøker i GT. Og en av de tingene som vi da ser, er at det skifter hvem som omtales som stormakter. Er det Egypt, er det Assyria eller er det Babylon eller perserne. Stormaktene brukes av Gud, i følge profeten, både til å straffe folket, og til å gjennomføre Guds frelsesplann.
I Jesajaboken finner vi også mange profetier som peker framover mot Jesus. Derfor er Jesajaboken blitt så kjær for mange kristne. Løfter om en frelser finnes her.
Men hvordan skal vi tenke om profetene. Er deres budskap kun et forvarsel om Jesus, og evetuelt andre Guds handlinger før Jesus, eller har de relevans for oss. Ofte så tenker vi nok litt enkelt om profetier. Profeten profeterer noe, så skjer dette, og dermed er profetien oppfylt. Det er nesten som å sammenliken med en julegave. Den kommer pakket inn, pakkes opp, og dermed er spenningen over. Men må en profeti kun handle om en ting. Når Matteus sier om Johannes døperen at det var om han Jesaja skrev: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette (Jesaja 40:3), kan denne profetien da bare handle om Jesus, eller kunne den også være knyttet til at perserkongen Kyros befridde folket fra deres fangenskap ”by the river of babylon” 500 år før Jesus. Eller kan det egentlig, den gangen profeten uttalte ordene også ha vært et bilde, en oppfordring til de som lyttet, enten de satt i Jerusalem, i Babylon eller i Norge i dag, om å rydde vei for Herren i sitt liv.
Vi skal ikke være redde for å fastholde at frelseren Jesus var profetert av det gamle testamentets profeter. Jesus er den lovede frelser, han som det var profetert om. Men vi skal heller ikke unnslå å lese det som tekster inn i vårt liv, her i dag. Tekster som varsler Guds dom når vi gjør det som er ille i Herrens øyne, men også tekster som lover oss frelse. Teksten som påpeker den evige bevegelse mellom Gud og mennesker, formaning, omvendelse og frelse. Jesajaprofetiene handler både om fortiden, Gud som ble menneske for å frelse oss, men også om vår nåtid, og om vår framtid. Også vi kan erfare helbredelse, lindring, oppreining og frelse.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det er Johannes som sender sine disipler med dette spørsmålet til Jesus. Profetier er ikke alltid lette å forstå, og sjelden entydige. Også Johannes som hadde døpt Jesus, og sett himmelen åpen seg over han, lurte på om Jesus var den man ventet på, eller om han var enda en forløper for Messias, som han selv.
Og det som er fascinerende er å se Jesus sitt svar. Han henviser til det som skjer. Fortell Johannes hva dere hører og ser. Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.» (Matt 11, 5-6) Han viser til en forandring.
Og det samme ser vi i Jesajateksten. Guds frelse er knyttet til forandring. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Er det vårt spørsmål til Jesus? Den som kaller seg en kristen, skal egentlig ikke behøve å stille dette spørsmålet. For vi tror jo at Jesus er den lovede frelser. Det er ingen annen å vente på. Det eneste vi venter på er hans gjenkomst. Men likevel er spørsmålet godt å ha med seg. For det bærer noe med seg, som vi sjelden snakker om. Forventninger til Gud. Når Jesaja snakker om Guds frelse, så profeterer han forandring. Når Jesus skal svare på om han er den lovede frelser, så viser han til forandringer som Johannes sine disipler kan se og høre.
Har vi forventninger til Gud? Og lever vi som bekjenner troen slik, at mennesker kan ha tro på at troen fører til forandring? Er troens liv, slik vi lever det, et liv som skaper helbredelse der lidelsen råder, som skaper kilder og liv når mennesker vandrer i sin livs ørken, trygghet der villdyrene herjer. Og stoler vi på, tror vi på, at det ikke er vi, men Herren som skaper alt dette.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Lys Våken, 1. søndag i advent 2010
Kjære alle sammen.
Nå kan vi ønske hverandre god advent. Og adventstiden, den kan sammenliknes med et svangerskap. Akkurat som en mamma og pappa som går og venter mens barnet vokser i magen, så går vi og venter på at Jesus barnet skal bli født.
Jesus er ikke en baby som skal bli født denne jula. Han er en baby som ble født for 2010 år siden. Og nå som vi forbereder oss på å feire bursdagens hans, så hører vi historier her i kirken som skal hjelpe oss å huske hvem sin bursdag det er vi feirer. I adventstiden så hører tekster om viktige ting Jesus gjorde og sa, for å skjønne hvem sin bursdag vi feirer.
Og teksten vi hørte i dag, 1 søndag i advent, er fra slutten av Jesu liv. Fra palmesøndag, da Jesus ble tatt imot som en konge i Jerusalem, bare fem dager før han skulle dø på korset.
Så hvem er denne babyen som skal ble født i en stall for 2010 år siden i Jerusalem?
På en måte er det en helt vanlig baby som ble født i Betlehem for 2010 år siden, og på en annen måte er det en helt uvanlig baby som ble født.
Han er helt vanlig som deg og meg på den måten at han hadde to hender og to bein, to øyne, nese, munn. Og hvis han datt og slo seg på kneet, så begynte også han å blø og kanskje gråte en skvett. Han er helt vanlig på den måten at han ikke kunne fly som supermann, han kunne ikke bli en bil som transformers eller bli usynlig som Batman.
Jesus hadde ingen superkrefter, men han, som mange andre gutter, hadde god kontakt med pappa`n sin.
Og det er det som gjør Jesus til en ganske uvanlig gutt. For pappa`n til Jesu selv er Gud selv. Og han ble menneske blant oss, fordi Gud ville komme i et helt spesielt forhold til oss mennesker. Og det er kanskje det de hadde skjønt de som tok imot Jesus på palmesøndag i Jerusalem. De ropte Hosianna. Og hosianna er hebraisk og betyr KOM MED HJELP. Og i det gamle Israel var det vanlig å rope både til kongen og til Gud.
De som tok imot Jesus denne dagen i Jerusalem trodde nok at Jesus var kommet til byen for å utrope seg som konge, eller kanskje som en ny stor profet.
Men det var ikke konge Jesus skulle bli i Jerusalem. I stede skulle han bli korsfestet, men stå opp igjen etter tre dager. Han kom for å gjøre bare det Gud kunne klare, nemlig å beseire døden. For Gud har lovet oss at når vi tror på Jesus, så skal vi, akkurat som Jesus, en gang få lov til å stå opp fra graven vår.
Men skal vi kunne tro på Gud, så må vi jo også kjenne Gud. Og det hjalp Jesus oss med. For Jesus er både Gud og menneske. Så de tingene Jesus gjorde, de er sånne ting som Gud vil gjøre. De tingene som Jesus sa, det er sånne ting som Gud vil si. Så når Jesus helbreder syke mennesker, trøster triste mennesker og gleder seg sammen med barna, så vet vi at det er sånn Gud vil vi skal gjøre.
Og når Jesus sier: la de små barn komme til meg, så vet vi – både barn og voksne at Jesus vil bli kjent med oss. Når Jesus sier at du skal elske Gud og alle mennesker, så vet vi at det er også noe Gud gjør.
Jesus kjenner deg.
Han har kjent deg fra før du ble født, og Jesus elsker deg. Men kjærlighet det er en toveis ting. Du kan ikke være kjæreste med deg selv, eller det er litt ensomt hvis man bare er venn med seg selv. Derfor vil Jesus gjerne at vi også skal elske han, bli kjent med han. Og skal vi bli kjent med Jesus, så må vi lese om han i Bibelen, som ti åringene fikk utdelt i går, og vi må komme til gudstjenester og andre fellesskap der vi lærer om Jesus.
Lys Våken handler om å bli enda mer kjent med den Jesus som elsker deg, som vil trøste deg når du er trist, som vil gi deg styrke når du må være modig, som vil gi deg fellesskap når du er ensom. Og det handler om å bli kjent med han som er den sterkeste kongen i hele verden, ikke fordi han er en superhelt, men fordi han er Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Nå kan vi ønske hverandre god advent. Og adventstiden, den kan sammenliknes med et svangerskap. Akkurat som en mamma og pappa som går og venter mens barnet vokser i magen, så går vi og venter på at Jesus barnet skal bli født.
Jesus er ikke en baby som skal bli født denne jula. Han er en baby som ble født for 2010 år siden. Og nå som vi forbereder oss på å feire bursdagens hans, så hører vi historier her i kirken som skal hjelpe oss å huske hvem sin bursdag det er vi feirer. I adventstiden så hører tekster om viktige ting Jesus gjorde og sa, for å skjønne hvem sin bursdag vi feirer.
Og teksten vi hørte i dag, 1 søndag i advent, er fra slutten av Jesu liv. Fra palmesøndag, da Jesus ble tatt imot som en konge i Jerusalem, bare fem dager før han skulle dø på korset.
Så hvem er denne babyen som skal ble født i en stall for 2010 år siden i Jerusalem?
På en måte er det en helt vanlig baby som ble født i Betlehem for 2010 år siden, og på en annen måte er det en helt uvanlig baby som ble født.
Han er helt vanlig som deg og meg på den måten at han hadde to hender og to bein, to øyne, nese, munn. Og hvis han datt og slo seg på kneet, så begynte også han å blø og kanskje gråte en skvett. Han er helt vanlig på den måten at han ikke kunne fly som supermann, han kunne ikke bli en bil som transformers eller bli usynlig som Batman.
Jesus hadde ingen superkrefter, men han, som mange andre gutter, hadde god kontakt med pappa`n sin.
Og det er det som gjør Jesus til en ganske uvanlig gutt. For pappa`n til Jesu selv er Gud selv. Og han ble menneske blant oss, fordi Gud ville komme i et helt spesielt forhold til oss mennesker. Og det er kanskje det de hadde skjønt de som tok imot Jesus på palmesøndag i Jerusalem. De ropte Hosianna. Og hosianna er hebraisk og betyr KOM MED HJELP. Og i det gamle Israel var det vanlig å rope både til kongen og til Gud.
De som tok imot Jesus denne dagen i Jerusalem trodde nok at Jesus var kommet til byen for å utrope seg som konge, eller kanskje som en ny stor profet.
Men det var ikke konge Jesus skulle bli i Jerusalem. I stede skulle han bli korsfestet, men stå opp igjen etter tre dager. Han kom for å gjøre bare det Gud kunne klare, nemlig å beseire døden. For Gud har lovet oss at når vi tror på Jesus, så skal vi, akkurat som Jesus, en gang få lov til å stå opp fra graven vår.
Men skal vi kunne tro på Gud, så må vi jo også kjenne Gud. Og det hjalp Jesus oss med. For Jesus er både Gud og menneske. Så de tingene Jesus gjorde, de er sånne ting som Gud vil gjøre. De tingene som Jesus sa, det er sånne ting som Gud vil si. Så når Jesus helbreder syke mennesker, trøster triste mennesker og gleder seg sammen med barna, så vet vi at det er sånn Gud vil vi skal gjøre.
Og når Jesus sier: la de små barn komme til meg, så vet vi – både barn og voksne at Jesus vil bli kjent med oss. Når Jesus sier at du skal elske Gud og alle mennesker, så vet vi at det er også noe Gud gjør.
Jesus kjenner deg.
Han har kjent deg fra før du ble født, og Jesus elsker deg. Men kjærlighet det er en toveis ting. Du kan ikke være kjæreste med deg selv, eller det er litt ensomt hvis man bare er venn med seg selv. Derfor vil Jesus gjerne at vi også skal elske han, bli kjent med han. Og skal vi bli kjent med Jesus, så må vi lese om han i Bibelen, som ti åringene fikk utdelt i går, og vi må komme til gudstjenester og andre fellesskap der vi lærer om Jesus.
Lys Våken handler om å bli enda mer kjent med den Jesus som elsker deg, som vil trøste deg når du er trist, som vil gi deg styrke når du må være modig, som vil gi deg fellesskap når du er ensom. Og det handler om å bli kjent med han som er den sterkeste kongen i hele verden, ikke fordi han er en superhelt, men fordi han er Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Abonner på:
Innlegg (Atom)