Gud, vær meg synder nådig. 12.søndag etter pinse, Myre kirke

Lesetekster: Jesaja 2, 12-17 og Romerne 3, 21-26 Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel
 9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: 10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' 14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

Lukas 18, 9-14

Slik lyder Herrens ord.

 Dagens tekster er en pekefinger til oss som befinner oss i kirken i dag. En klar og tydelig formaning om å huske hvem vi er og hvorfor vi er det. Vi er Guds folk, men ikke i egen kraft, men av nåde.

 Jesaja skriver om at Gud en dag skal holde dom over alt som er stort og stolt. Og fariseeren i dagens evangelietekst blir en demonstrasjon, et eksempel på de store og stolte glemmer at de en dag skal ligge under Guds dom. Mens Romerbrevteksten sitt budskap, om Guds frelse, ikke ved gjerninger, men ved nåde og tro blir illustrert av den ydmyke tolleren, han som ikke hadde noe å skryte av.

Fariseerne, de var ivrige i sin tro. De var en omfattende bevegelse på Jesu tid. De hadde mye makt i det jødiske samfunnet. Men i utgangspunktet er det vanskelig å være mot hovedprosjektet deres. De ønsket å holde Guds lov. Problemet var hvordan man valgte å holde Guds lov. I stede for å søke lovens kjerne, kjærligheten, så vektla de reglene. Og de ville heller ha for mange regler, enn å risikere å gjøre bryte Guds egne regler. Derfor vektla de ikke bare den skrevne Guds lov, men også den muntlige tradisjonen ved siden av loven. Hvis vi hadde en fariseerisk holdning til fartsgrensene, så ville vi i 60 sonen, kjørt i 50, så var vi helt sikker på å ikke bryte loven. Men vi hadde nok også holdt 50 selv om vi hadde en døende passasjer om bord.
Fariseeren i Jesus sin fortelling må ha hatt en enorm selvsikkerhet når han kan be: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.'

Med tollerne var det annerledes. De var ikke særlig ansett. Og det kan virke som de kollektivt var mistenkt for å jukse med penger, kreve inn for mye, og legge i egen lomme. Tollere og syndere fungerer nærmest som synonymer i evangeliene. Tollerens bønn var lite preget av selvsikkerhet, men desto mer selvinnsikt når han bøyer sitt hode og ber: Gud, vær meg synder nådig.

***

Dagens tekst er en advarsel særlig til oss som regelmessig går til kirken. Sånne som oss, som befinner seg i kirkebenken en helt vanlig 12. søndag etter pinse, i en høymesse uten dåp, uten noen spesielle markeringer. Vi som kan liturgien. Som vet når vi skal stå og sitte, og kan salmer som andre ikke kjenner. Til oss som kan turnere ord som nåde, synd, rettferdig og hellig. For selv om vi hver søndag bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder så ligger en religiøs selvgodhet der som en fare hos mange av oss. I verste fall så ende vi opp med å se ned på andre, deres gudstro og deres bønner. For Gud, han vet vi mer om, han har vi erfart mer av, og han kjenner vi langt bedre enn De der ute i verden. Mens andre ganger får det mildere former, slik det står på en t-skjorte jeg fikk: ”Jesus elsker deg, men jeg er favoritten hans”.

Denne selvgodheten er synd. Den skiller oss fra Gud, og den er i nærheten av selve grunnsynden der vi glemmer at GUD er Gud, og vi er bare mennesker. Samtidig skal vi med glede kunne synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig. Men det er vesentlig å huske resten. Det er ikke ved meg selv, men ”i verdens frelser alt nu”. Vi er Guds folk, og vi er blitt det ved Guds nåde, ikke ved egen kraft.

Fariseeren var ikke en verre synder enn tolleren. Men han glemmer det vesentlige, at også han trenger Guds nåde. At det er Guds nåde alene, ikke alle hans lovgjerninger, hans faste eller hans tiende som frelser han. 

Men la meg også si noe som går litt den andre veien. Dette fokuset på nåden alene, og mennesket synd. Har ofte i vår kirke ført til en nesten klynkende, og lite sannferdig, syndsbekjennelse. Ingenting har vært for liten til å trekke fram som synd, og ingen gjerning har fått lov å telle med som prisverdig. Mens de aller fleste av oss lever anstendige liv. Liv som er så ”kjedelige” at vi aldri ville fått være med i Big Brother. Det er langt mellom skandalene og lovbrudd i kirkebenkene. Det er nok mange som med undring registrer at aktive kristne mennesker går rundt og kaller seg syndere uten at de helt kan legge merke til så mye galt. Små ting, blir kalt synd med STORE bokstaver.

En sånn klynkende og lite realistisk syndsbekjennelse er heller ikke av det gode. Det er ikke en sann ydmykhet, det er heller ikke en sann syndsbekjennelse, tvert imot er det religiøse former som verken bygger mennesker opp eller tjener Gud til ære.

Så hvordan skal vi da finne den sunne balansen. Hvordan skal vi tenke om vår synd? Den synd som er konkret og som plager samvittigheten, den skal vi bekjenne. Vi skal gjøre opp med Gud, og med mennesker nå vi kan. Også må vi leve med at det å være menneske innebærer å ha en avstand til Gud. En avstand som må overvinnes. En avstand som bare Gud, og ikke vi, kan overvinne.

For kort tid siden hørte jeg en eldre prest på en klok måte sammenlikne synd med det å være skitten på hendene. Når du skal sette deg ved matbordet og spise, så må du være ren på hendene. Derfor må du vaske deg. Hvorfor du er blitt skitten, er ikke så interessant. Enten du er blitt skitten ved å tegne på den møkkete bilen til naboen eller ved å dyrke mat, så må du vaske hendene  før du spiser.

Å være Gud, er ikke å være menneske. Å være menneske er ikke å være Gud. Det er menneskene som trenger å bli tatt imot av Gud, ikke Gud som trenger menneskene. Når vi stiller oss opp framfor Gud, med skitne hender, så nytter det ikke å insisterer på at man er ren. Hendene må vaskes. Og Gud er den som deler ut vann og såpe.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen