Store valg

Ungdomstida er tiden for store valg. Nå som du er på vei ut av de foresattes trygge eller klamme hånd. Du er på vei til å skape ditt eget liv. Det er på tide å gjøre noen store valg.

Senere i livet skal du bare gjøre sånne små valg: hvem skal jeg gifte meg med, hva skal jeg jobbe som, hvor mange barn skal vi ha, hvilket parti skal jeg stemme på, hvor skal jeg bo. Men alle disse valgene blir styrt av store og viktige valg som du står i nå.

Det kommer aldri en tid igjen, som ungdomstida. Tida da du nærmest kan kjenne hvordan du formes og knas. Hvem vil du være, hva skal verden si om deg? Det er alt for viktig til å bare la seg drive med og formes og knas av de kreftene som vil påvirke deg. Det er viktig at du stopper opp, og gjør dine egne valg.

Jeg vil påstå at du har tre valg som er viktigere enn alle andre.

Det første valget er: Hvordan skal du se på deg selv?
Det er mange stemmer der ute som forteller deg hva som gjør deg verdifull.
En høytrøstet stemme i vårt samfunn er de som forteller deg at du blir verdifull ved å handle. Ved å handle denne telefonen, disse skiene, denne ipoden eller MP3 spilleren, disse klærne, disse skoene, denne sminken så blir du verdifull.
Hvem har sett en reklame som sier at kjøper du denne så får du enda en dings, som kan ordne det den er lagd for å ordne. På disse skiene kan du gå på ski, på denne ipoden kan du høre musikk, på denne telefonen kan du ringe andre mennesker. Nei, de er mye smartere enn som så. Nei, kjøper du denne telefonen, så blir du kul, med disse skia på beina så blir du sporty, med denne ipoden så er du på lag med framtiden. De prøver ikke å bare selge oss en dings, men de vil selge oss lykke, vellykkethet, kulhet, stil, venner, kjærlighet. Kjøper du denne så blir du så mye mer enn eier av en dings til.

En annen høyrøstet stemme er flinkis stemmen. Og vi foreldre, skolen og media forteller deg at det som gir verdi er å være flink. Flink på skolen, flink til å synge, flink til å spille et instrument, flink til å dans, flink på idrettsbanen. Å være flink høster applaus i vårt samfunn. Men det er en spesiell type flinkhet vi applauderer. Den som kan måles, settes karakterer på, den som kan måles slik at noen vinner og noen taper. Vi er dårlige til å applaudere de som er flinke til å være en god venn, flinke til å bry seg om de som faller utenfor. Flinkis stemmen forteller deg at du er verdifull fordi du er flink.

En annen høyrøstet stemme er det vi kan kalle for sexy, deilig og attraktiv stemmen. Dette er stemmen du finner i musikkvideoer, reklamen og i massemedia. Stemmen som forteller deg at det som gir deg verdi er at du er deilig og kjekk. Og foran oss henges forbilder vi er uten sjanse til å leve opp til. Sex og det å være sexy blir som nye ting eller flinke prestasjoner noe som gir deg verdi. Det løsrives fra kjærlighet, og blir i stede noe du må vise fram eller tilby for å få verdi.

Ditt første valg er: Hvordan skal du se på deg selv? Hva skal til for at du skal være fornøyd med deg selv? Veien til å være fornøyd med seg selv et helt liv er et helt annet sted enn i å kjøpe, være flink eller redusere seg selv til et sexobjekt. Selv om vi voksne lever som om det faktisk var sånn, så er det ikke sånn. Det finnes en annen stemme i vår kultur. En stemme som er mye eldre. En stemme som i flere tusen år har fortalt menneskene at de er verdifulle. Det er Guds stemme, som helt fra skapelsen har sett på hvert eneste menneske som verdifullt. Og det er dette salmisten undrer seg over når vi leste:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?


Ja, Gud, hvorfor er du, du som har skapt alt og alle, opptatt av hvert eneste menneske? Jo, sier Gud: jeg har sett deg fra før du ble født. Og jeg bryr meg om deg. For meg er du verdifull samme hva du eier, samme hva du gjør, samme hva du får til og ikke får til. Og denne stemmen er faktisk opptatt av at du skal være glad i deg selv, ja elske deg selv, som den du er. Sunn egenkjærlighet er noe annet enn egoisme. Sunn egenkjærlighet er å vite med seg selv: jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg, og ingen er som meg.

Det andre store valget er: Hvordan skal jeg se på andre mennesker?

Egentlig er dette spørsmålet bare en forlengelse av det første spørsmålet. For det er ikke bare i vår vurdering av oss selv, men også i vår vurdering av andre mennesker at de tre store stemmene: Du må eie, du må prestere du må være sexy slår inn. Vi mennesker har en lei tendens til å gradere hverandre ut fra de samme kriteriene. Og vi skjønner jo selvsagt at det er uholdbare kriterier. Vi vet med hodet vårt at det ikke er det som egentlig skal telle, men like fullt så la vi det telle.

Vi leste du skal elske din neste som deg selv. Og vår neste er et ord som Bibelen bruker for å snakke om alle mennesker. Det kunne like gjerne stått: Du skal elske dine medmennesker. Å elske sin neste er ikke alltid lett. Det er lettest å elske de vi liker, de som står oss nær, de som ligner på oss, de vi ser opp til.
Veldig mye ville sett annerledes ut i verden, men også i skolegården, i ungdomsmiljøet, i kirken, i våre nabolag hvis vi elsket vår neste.

For i Guds øyne er du uendelig verdifull. Du er verdt å elske bare ved å være deg. Men det samme gjelder alle andre mennesker. Det gjelder også de du ikke kjenner, de du ikke liker og de som er langt borte og lever på en måte vi ikke kan forstå.

Hvordan skal du se på deg selv og Hvordan skal du se på andre mennesker? Det siste store valget du står ovenfor, på vei fra barn til voksen, er hvordan du ser på Gud.

Vi leste «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' Dette er det største og første bud.

Gud. Ordet er stort. Hvis ordet Gud skal ha noe mening, så må han med nødvendighet være større enn oss, han må med nødvendighet stå over oss, hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en foreldrerelasjon, så er Gud nødt til å være den voksne, og vi barnet. Hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en lærer og elev, så er Gud nødt til å være læreren.

I en samtid der mange roper høyt på sjelene; der markedskreftene forteller oss at det er å kjøpe som er livet mening, der kulturen forteller at det er å prestere som er livet mening, og der media, en gjennomseksualisert kultur forteller oss at det å være deilig, tilgjengelig og villig som er livets mening, så må kirken tørre å rope like høyt at dette er løgn. For det er i fellesskap med Gud at vi virkelig kan se livets mening.

Hvis du velger å se verden gjennom troens øyne, så ser den annerledes ut enn når du tar av deg troens briller. Det er gjennom troens øyne det er sant at både du og dine medmennesker har uendelig verdi, ikke fordi du eier, presterer eller er så deilig. Men fordi du er skapt og elsket av Gud. Det er gjennom troens øyne at kjærlighet, tilgivelse og omsorg blir en gudegave og ikke en kjemisk reaksjon i hodet, eller en god overlevelsesstrategi for å hevde seg i evolusjonen.

Veldig mange nordmenn forholder seg til kirken og troen som en slags forsikring. Greit å ha i tilfelle det finnes en himmel. Ellers om en CD med julemusikk, kjekt å ha når man trenger litt stemning.

Men Gud inviterer til mye mer. Han inviterer deg til å leve hele livet basert på at du tror. Han har en plan for livet ditt. Han vil noe med ditt liv. Og skal du bli kjent med denne planen, skal du kunne leve som en troende, så må du sette av tid til å leve sammen med han. Du må sette av tid til å møte han gjennom det kristne fellesskapet, du må sette av tid til å lese Guds ord, til bønn og til å lytte etter Hans stemme.

Hvordan skal du se på deg selv? Hvordan skal du se på dine medmennesker? Hvordan skal du se på Gud? Valget er ditt!

Amen.