søndag 28. februar 2021

2. søndag i fasten 2021, Utegudstjeneste på kirkebakken utenfor Skedsmo kirke

Gudstjeneste rundt bålpanna på kirkebakken foran Skedsmo kirke.
Foto Elisabeth Kristiansen. 



Evangelietekst Lukas 7, 36-50

Kjære menighet

I denne gudstjenesten har vi valgt blant superkjendisene i salmeverden. Vi har allerede sunget Amazing grace, som ble skrevet av John Newton, som i denne salmen lovpriser nåden, som reddet selv han, som hadde livnært seg på slavetrafikk.

Og til slutt i dag skal vi synge den norske salmen Navnet Jesus. Den ble skrevet av den norske frelsesoffiseren David Welander i 1923. Og gjennom Frelsesarmeen, frikirkeligheten og misjonsorganisasjonene har den vandret ut i verden. Og mange mener det er den norske salmeteksten som er oversatt til flest språk, og vi finner den også i vår Salmebok.

Begge disse superkjendisene i salmeverden peker på tre kjerneord i vår kristne tro, som vi også finner i dagens bibeltekst: synd – nåde - glede

Kjære menighet!

La oss dukke litt ned i dagens tekst. Den første vi møter i teksten er fariseeren Simon som har invitert Jesus til sitt hus. Og Simon – som en sterkt troende mann er nok nysgjerrig på hvem Jesus er. Teksten tyder på at Simon lurer på om Jesus er en profet. Men samtidig er det også mye som tyder på at Simon nok har hatt sine reservasjoner mot Jesus også.

Han har ikke tilbudt Jesus vann til å vaske føttene, han har ikke gitt han et velkomstkyss eller salvet Jesu hode med olje.

Og som motsats til Simon finner vi den navnløse kvinnen som i følge Lukas lever et syndefullt liv. Hun står ved Jesu føtter og gråter, og hun lager en sosial skandale. For mens Simon hadde droppet både vaskevannet, velkomstkysset og oljen, så kysser hun Jesu føtter, tørker dem med håret sitt. kysser dem og smører dem med en kostbar salve. Det var på ingen måte vanlig eller akseptert at en kvinne oppfører seg på denne måten. Det er ikke sånn at evangeliet her forteller oss om en fremmed skikk som vi skal lære om. Nei, situasjonen er skandalløs.

Men hvorfor gråter hun. Er det skam? Er det sorg? Liknelsen Jesus forteller tolker også hennes tårer og handlinger. Det er ikke skam, det er ikke sorg, det er glede, takknemlighet over tilgivelsen. Det må ha skjedd et møte mellom henne og Jesus som evangeliet ikke forteller om. Kanskje et personlig møte, eller kanskje har det holdt for henne å høre Jesu forkynnelse. Men møtet har gitt henne en møte med Guds nåde.

Simon ser en syndefull kvinne. Men Jesus ser et Guds barn som er tilgitt. Simon ser en som hører til utenfor det gode religiøse selskap, Jesus ser en som har blitt møtt med en Amazing grace, hun er ikke lenger utenfor, men innenfor.

Kjære menighet!

Hva skjer videre med fariseeren Simon? Tar han poenget i Jesu liknelse?  

Denne historien har en åpen slutt. Det står ingen ting i Lukasevangeliet om hva Simon gjør i fortsettelsen. 

Lar han seg overbevise av Jesu liknelse? Av kjærligheten han ser hos denne kvinnen? Av Jesus autoritet når han sier til kvinnen «Din tro har frelst deg». Eller blir han provosert?

Det er faste, vi er på vei mot påsken. Hvor er Simon når vi kommer til langfredag? Er han blant de som gråter ved korset? Eller er han en av de ser Jesus på korset og sier «Andre har han frelst,… la ham nå frelse seg selv…»

Kjære menighet

Denne teksten handler også om oss. Som kristent fellesskap – og som enkeltkristne. Likner vi mest på den navnløse kvinnen eller fariseeren Simon.

Likner vi på kvinnen som er villig til å være en sosial skandale for å uttrykke sin kjærlighet til Jesus.

Eller likner vi mer på fariseeren Simon sin lunkne interesse.

Kjære menighet

På vårt beste må vi håpe at vi som felleskap og enkeltkristne likner kvinnen som ikke kan holde sin kjærlighet tilbake. At vi er blant dem som i kjærlighet til han som tilga oss våre synder også søker, elsker og inkluderer de som er utenfor. At vi er et gledens fellesskap som alltid har plass til flere.

På sitt dårligste kan kirken - og vi kristne - alltid fristes til å være blant de lunkne. Vi blir voktere av god moral og det sosialt akseptable.

Kjære medkristne, som troende er det en kontinuerlig fare for at vi skal bli religiøst selvgode – at vi begynner å stole på vår egen fromhet eller gjerninger. At den snikende tanken om at det vi gjør - som å møte opp på gudstjeneste selv under en pandemi, våre bønner og vår frivillighet - gjør at vi fortjener Guds nåde.  Den snikende følelsen av at vi er innenfor, og noen andre er utenfor. Men når vi merker sånne tendenser så skal vi huske at vi - som Simon - har et valg.

Slutten på historien om Simon er åpen. Og slutten på vår historie er også åpen.

Simon – og vi - har muligheten til å si: Herre, tilgi meg.

Kjære menighet

Det er faste. Fastetiden er tid for selvransakelse, det er tid for å søke Guds vilje. Det tid for å la religiøs selvgodhet dø. Det tid for å huske at nåden har vi fått, ikke fortjent. Og alt vi kan gi videre er troen på ufortjent nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.