Siste søndag i kirkeåret - Domssøndag

Prekentekst: Matteus 25, 31-46

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel.

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' 37 Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' 40 Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
41 Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' 44 Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?'45 Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens Ord

Det er domssøndag. En dag da vi minnes på at vi skal stå til ansvar for våre liv for Guds domstol. Men til forskjell fra våre domstoler kan man ikke bare kjennes skyldig til straff eller fri uten straff. Foran Guds domstol vil vi alle – lek og lærd, kristen eller hedning være skyldig. For om vi ikke har blitt storforbrytere eller vanekriminelle, så er vi alle vanesyndere og vi har brutt Guds bud om å elske vår neste som oss selv og Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Men fra Guds domstol vil vi – ved troen på Jesus Kristus – gå bort uten straff. Til frelse. For straffen har Gud selv båret ved å bli menneske, bli pint under Pontius Piltaus, korsfestet og så dø. For siden å stå opp den tredje dag, fare opp til himmelen, der han nå sitter Guds høyre hånd. Og det er han som sonet straffen som vår trosbekjennelse sier at ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Dommeren er han som har sonet straffen.

Og dette er barnelærdommen vår: Vi er skyldige til Guds dom, men vi frelses på grunn av Jesus død og oppstandelse. Og frelsen griper vi ved troen. Det er troen som er frelsens vei.

Men hvordan kommer vi da til rette med dagens tekst. Umiddelbart kan det jo virke som det ikke er troen, men våre gjerninger som skal frelse oss når vi leser denne teksten hos Matteus. For det som her virker til å være frelsens grunnlag er hvorvidt vi har vært der for disse mine minste søsken da de sultet, da de var tørste, da de var fremmede, da de var naken, da de var syke, da de var i fengsel. Ja, umiddelbart kan det virke som vår tilstedeværelse for de nødlidende er ikke bare en ønskelig adferd, det er hele kriteriet for hvem som skal gå til høyre eller venstre, til himmel eller fortapelse.

Og denne teksten er ofte blitt brukt til å påpeke viktigheten av diakonale gjerninger, av nestekjærlighet i praksis mer enn ord. Og salmen som skal synge etter prekenen ”Da jeg trengte en neste, var du der, var du der” kan lett forstås inn i en slik tolkning. Var du der, da din neste trengte deg? Og hvem er vår neste spør vi konfirmantene og leser beretningen om ”Den barmhjertige samaritan”. Og konklusjonen på den beretningen er at vår neste er alle mennesker; ikke bare vår familie, våre venner eller våre sambygdinger, men selv våre fiender. For som Jesus sier tidligere i Matteus: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik at dere kan være barn av deres far i himmelen. (Matteus 5, 44-45a)

Og det finnes mange bibeltekster, både i Det gamle og Det nye testamentet som påpeker de troendes plikt til å lindre nød, hjelpe utsatte og marginaliserte grupper i samfunnet, ofte eksemplifisert ved enker og de faderløse. Og diakoni – nestekjærlighet i praksis, er og skal være en uadskillelig del av de kristne og kirkens liv. Men er det frelsens grunnlag? Ska vi likevel dømmes ut fra våre gjerninger? Er vi ikke da tilbake til livet under loven? Hvor ble det av nåden?

Salmen vi skal synge ” Da jeg trengte en neste” ligger tett på dagens Bibeltekst, men den har lagt inn et vesentlig ord som ikke finnes i dagens Bibeltekst: Neste. Teksten sier aldri at det er hvordan vi har opptrådt mot vår neste, som er det avgjørende, men hvordan vi har agert mot disse mine minste søsken. Og hvem er disse mine minste søsken?

Hvis man gjør et søk på ordne ”små” og ”minste” i Matteusevangeliet så vil man se at når dette referer til personer, så referer det ikke til de i nød, de marginaliserte eller de utslåtte i samfunnet. Det dreier seg ikke om enkene og de faderløse i det israelske samfunnet. De små og de minste i Matteus referer til de som følger etter Jesu, til hans disipler og etterfølgere. Og særlig tydelig blir det i Mattes 10, 40 - 42 der det står under overskiriften ”Lønnen for å ta imot en disippel: 40 Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. 41 Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. 42 Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.»

Dagens prekentekst begynner egentlig allerede i kapittel 24, der det står at Jesus satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, da kom de og spurte ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Og Jesus taler til dem om trengselstidene som skal komme, motstand, han gir dem liknelsen om brudepikene og om tjenerne som fikk talenter å forvalte mens deres Herre var utenlands. Og til slutt dagens tekst om dommen. Dette er ikke en tale til folket om at de må vende om for himmelriket er nær, eller hvordan man skal leve sine liv. Det er en tale til disippelflokken, til de allerede omvendte om utholdenhet i prøvelser, en pep-talk for å bruke sine evner for Guds rike, og en advarsel om å hele tiden være forberedt på hans gjenkomst. For han vil komme igjen for å holde dom, skille sauene fra geitene, skille til høyre og venstre – og kriteriet for dommen er hvordan man har forholdt seg til disse mine minste.

Og disse mine minste hos Matteus, det er Jesu etterfølgere.

Da kan jo teksten leses som en tekst som sier noe i retning av at det er ekstra viktig å vise nestekjærlighet ovenfor kristne. Og at verden nærmest kan deles i to grupper, hedninger og kristne. Og ovenfor hedningene er nestekjærlighet en misjonsstrategi, mens ovenfor de troende så er det sann nestekjærlighet uten forbehold. Men det blir også en feillesning.

For det første må vi forstå teksten ut fra den situasjonen den er blitt til. Matteusevangeliet er trolig skrevet rundt år 70 – 80 etter Kristus. Og det er skrevet i klar konfrontasjon mot de jødene som ikke aksepterer Jesus som Messias, og særlig fariseerne. Den unge kristne kirke er noen steder og perioder forfulgt. Og mange steder er den marginalisert, trakassert og under stort press. Det var ikke lett å bli værende som en Jesu disippel. Fellesskapet var avhengig av samhold. Denne teksten maner til et slikt samhold.

Men samholdstanken kommer ut fra en teologisk tanke, en troens tanke, en troens erfaring. Å bli med i det kristne fellesskapet var ikke bare å slutte seg til en ny kult, en ny gudsdyrkelse. Det var noe langt mer. Det var å tre inn i fellesskap der man omtalte hverandre som søsken. Der man fikk en felles himmelsk Far, og en himmelsk bror i Kristus. Og det var et fellesskap som strakte seg utover lokalmenigheten, det gjaldt alle kristne. Men det strakte seg også utover det jordiske fellesskapet. Det var et fellesskap like inn i himmelen, ja et fellesskap med Gud. For som vi leste fra Matteus kap 10, 40: Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.

Å ta sørge for en kristen bror eller søster, er å sørge for Kristus selv. Det er den samme tanken vi finner igjen hos evangelisten Johannes (Joh 15, 5) når Jesus sier: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Eller hos apostelen Paulus når han sier til korinterne (1. kor 12, 27) Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.

Dagens tekst forteller oss om en Jesus på en veldig radikal måte identifiserer seg med oss. Og det er jo nettopp derfor at Jesu død er vår død, Jesu oppstandelse er vår oppstandelse, og at vi som tror på han regner med nådens gave. Frelsen henger ikke på våre gjerninger. For da hadde vi alle vært fordømt, og ingen kunne regnes som rettferdig. Og det er det som er troens innsikt; at alene kan jeg ikke bli rettferdig for Gud, men ved troen får jeg Guds nåde og kan gå fra Guds domstol til evig liv, der ondskap ikke lenger finnes, der det aldri mer skal høres gråt eller klageskrik.

Disse mine minste er Jesu etterfølgere. Det er oss, det er vårt fellesskap og det er våre trossøsken som mange fortsatt lever under forfølgelse, marginalisering og trakassering. Og på en spesiell måte utfordrer denne teksten oss til å huske dem. Hjelpe dem til å holde ut i troen, så vi sammen kan stå for Guds trone som rettferdige.

Å være en kristen er å tilhøre et fellesskap. Et fellesskap som er annerledes, dypere og rekker bakenfor horisonter enn det fellesskapet vi har med naboer, venner og familie. Det er et fellesskap av søstre og brødre på tvers av språk og nasjoner, på tvers av tid og evighet. Og det som skaper fellesskapet er troen på Jesus som verdens frelser. Det er ikke de gode gjerningene som skaper dette fellesskapet.

Det er ikke våre gode gjerninger som avgjør om vi får være med i dette fellesskapet. Men de gode gjerninger skal strømme ut av dette fellesskapet. Ikke for at vi skal bli frelst, men i glede og takknemlighet over at vi er frelst, og fordi vi vet at en dag skal vi stå for Guds domstol, og svare for våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bots- og bededag

Prekenstekst: Jesaja 59, 1-4.8-9

Lesetekst Galaterne 5 16-24 og Matteus 3, 7-12

Kjære menighet!

Det er Bots- og bededag. Og vi kalles denne søndagen til å grunne over våre synder, sørge over våre synder og bekjenne våre synder. For på den måten å se Guds nåde mot oss. For den som dømmer synderen nådeløst dømmer seg selv. Men den som ikke ser sin egen synd, gjør Guds nåde liten.

nåde og synd

Jeg ønsker meg en kirke som kjennetegnes nettopp ved nåden. Jeg ønsker meg en kirke der nåden preger menighetslivet, at vi kan være nådefulle mot hverandre. Jeg ønsker meg en kirke som lokalmiljøet opp fatter som et nådens sted. Og jeg ønsker meg en kirke som når ut i verden med det glade budskapet om at Gud har vist oss syndere nåde.

Men skal budskapet om nåde ha kraft, skal det bli forstått, ja skal det i det hele tatt ha mening, så må vi også snakke sant om synden. For hvis synden minimeres, bortforklares eller ties om, da har heller ikke budskapet om nåde noen kraft. For det er når vi ser synden i all sin gru, at budskapet om nåde får mening. Det er når vi ser våre egne løgner, halvsannheter, de vi har krenket, vår gudsforakt, vår onde tunge, vår gjerrighet og vårt begjær etter det som ikke var vårt – for å nevne noe – at vi ser at vi trenger nåde.

verden

Bots- og bededag er en lite trendy dag. Budskapet om erkjennelse, bekjennelse og omvendelse er ikke tiden melodi. Og jeg tror kanskje aldri det har vært et moderne budskap. Men samtidig så synes jeg vi ser tegn i vår tid som viser at hvertfall på noen områder er vi åpne for denne dagens budskap; for eksempel har vår tid en større erkjennelse av at vår livsstil fører til miljøødeleggelser enn noen generasjon før oss.

Og vi lever i en tid der miljøødeleggelsen står på dagsorden. Og hvertfall i vårt land, så aksepterer de fleste av oss den overveldende forskningen som slår fast at verden er på vei mot en miljøkatastrofe. Vi er i ferd med å erkjenne vår synd mot vår Skaper, vi er klar for å bekjenne, og vi står foran en livsstilsendring som i praksis er en omvendelse. Og jeg vil mene det hviler et stort ansvar på de politikere og de få forskerne som fortsatt roper at vi ikke vet nok, at vi ikke behøver å legge om livsstilen enda, at det kanskje ikke er så farlig, alternativt at dette bare er naturlige svingninger som vi ikke kan gjøre noe med. For mens vi her opp i vårt rike hjørne av verden trolig vil klare oss gjennom de endringene som ligger foran oss, så finnes det mennesker i vår verden som ser sitt land synke i havet, som allerede lever i fattigdom, og som pga hyppigere naturkatastrofer vil kastes ned i en enda dypere fattigdom. Og for noen av dem vil det bety den visse død. Hvis ikke vi i den rike verden er villig til å legge om vår livsstil radikalt, så vil millioner av mennesker tvinges på flukt, millioner vil oppleve mer sykdom, millioner vil oppleve større fattigdom, millioner vil oppleve mer nød, trengsel og smerte. Profeten Jesaja sine ord: Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, er sant om oss. Vi står med verdens fattige sitt blod på våre hender.

Men så er det altså noen som finner det passelig å slå tvil om katastrofens realitet, eller om det er noen vits å endre kurs, for kanskje det ikke hjelper likevel. Og i et åpent og demokratisk samfunn skal vi sette pris på den frie ytring. Men vi behøver ikke omfavne en hver mindretallsmening som en kjær sannhet. Jeg er redd at det disse ytringene fører til er en klassisk taktikk fra djevelen når mennesker begynner å erkjenne sin synd.

Han skaper tvil. Har Gud virkelig sagt… Det er djevelens ord fra Paradis. Tvil om det de fleste forskere regner som et faktum: at vi er på vei mot en miljømessig katastrofe. Til det vil jeg spørre tilbake: Har du mer kompetanse på miljø og klima enn FNs forskerpanel. Og jeg vil spørre: Vet du bedre enn menneskene på Tuvalu, om havet holder på å sluke deres land eller ikke? Tvil om det virkelig er så ille: Det kan da ikke være millioner som rammes? Til det vil jeg spørre tilbake: Hvis din livsstil tok fra et – kun et – annet menneske hans land, hans liv, hans helse, hans familie – kunne du leve med det? Eller er det kanskje sånn at katastrofens kompleksitet og enorme omfang gjør den mer upersonlig enn om det bare var et eller noen få mennesker vi måtte se i øynene når vi skal forsvare oss. Og når tvilen er blitt tilstrekkelig stor så slår han til med: Er det egentlig så nøye. Kanskje det ikke er synd likevel, kanskje jeg bare kan fortsette som før, uten denne ubehagelige erkjennelsen, uten den pinlige bekjennelsen, og uten alle de endringer som omvendelsen vil kreve. Kanskje jeg kan fortsette å spise frukten som slangen har vist meg, det smaker jo så godt. Så blir det sant som profeten Jesaja sier: leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder løgn. Vårt oppdrag som jordens forvaltere er ikke begrenset til vår egen hage, til vårt eget lokalsamfunn. Vi er politiske mennesker som velger politiske ledere. Og våre ledere agerer i et verdenssamfunn som er blitt mindre og mindre. Verdens ledere kan ikke lenger skylde på kunnskapsløshet. De vet. Men de vet også at de er ansatt på kontrakt, en kontrakt som er slutt hver gang det er valg. Derfor er det viktig at vi som kristne borgere er tydelige på våre krav til våre ledere. Vi vil at dere skal gjøre alt dere kan for å stoppe klimaendringene, og vi vet at det vil koste, men vi er villige til å betale prisen.

11 av våre biskoper skal delta på Kirkens Nødhjelp sin klimaseilas til København for å kreve et godt miljøresultat. Og miljøvern er stadig et tema i vår kirke. Jeg synes vi skal være stolte av at kirken er en tydelig og radikal røst i disse sakene. For en kirke som vil være Kristi lemmer i verden, kan ikke annet enn å stille seg på de svake, de marginaliserte, de fattige og de undertrykte i verdenssamfunnet sin side.

Det nære

Men å være en tydelig røst om hvordan verden burde styres er ingen motsetning til også være en tydelig røst på det som gjelder de nære relasjoner. Og jeg skal innrømme at det som prest kan være makeligere fra denne prekenstolen å preke om verdens nød, enn den synden som lever og florere i mitt eget liv, i menighetens liv, i lokalsamfunnet. Selv om alle ordinære høymesser begynner med at vi bekjenner at vi er syndige mennesker, så virker det som vi har en forlegenhet knyttet til å snakke om de konkrete synder.

Og samtidig har vi som kristen kirke en kjempeutfordring når vi skal snakke sant om synden. For hvor ofte er ikke kirken blitt beskyldt for å være en gjeng med moralister, bedrevitere, fordømmende mennesker som ser ned på andre. Og jeg tror de fleste kirkegjengere og ansatte i kirken føler at dette er en urimelig, ja direkte usann beskrivelse av kirken, slik vi opplever den. Men samme hvordan vi opplever kirken og vårt fellesskap, så kommer vi ikke unna at det finnes nok av andre som opplever kirken – eller skal vi si – opplever oss slik. Hvorfor der det sånn?

Først av alt tror jeg det sier noe om den motstand som oppstår når noen fastholder rett og galt, ikke bare som noe vi velger selv, men som et gudegitt skille, som et skille som gjelder alle. For når det påpekes at noe er rett og noe er galt, så vet hver og en med seg selv at dette rammer også meg.

For det andre tror jeg at det skyldes at denne motsanden gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også oss. Den gjelder innad i menigheten og hver enkelt kristen. Vi har en motstand i oss til å erkjenne vår egen synd. Slangens ord: Har Gud virkelig sagt… lever i beste velgående også i våre liv.

Derfor har vi kanskje ofte snakket om synd som noe som gjelder andre mer enn oss. Og vi har kanskje ofte hatt et fokus på synder som vi ikke selv sliter med. Jeg har lite tro på at kirken og vi kristne skal gå rundt og peke på alle andres synder. Vi må ha fokus på egen synder. Vi må erkjenne, bekjenne og omvende oss fra våre egne synder.

I stede for å irriterer deg over naboens synder, så skal du sørge over dine egne synder. I stede for å være lovens nidkjære vokter ovenfor dine egne barn, venner eller bekjente, så hold loven opp som et speil for deg selv.

Hvordan lever du ditt liv? Hvilke av budene er din akillishæl? Hva er det som stadig er en fristelse for deg? Hvor er det du faller gang på gang? Hvilke synder var det Jesus bar til korset for deg?

For dine synder er ikke diffuse, de er konkrete. Så konkrete at du burde kunne sette ord på dem. Dine synder har krenket andre mennesker, de har ført til at du hevdet deg på bekostning av andre, de har fratatt Gud ære og tilbedelse, og sakte, men sikkert bryter de ned din selvrespekt, din ære, ditt gode navn og rykte. Hvordan forvalter du alt Gud har gitt deg? Din kropp, dine evner, din tid, dine penger, dine evner? Og hvem ga du æren for dine seire – fikk Gud æren? Og hvem ga du ansvaret for dine nederlag – fikk din neste det ansvaret?

Guds vrede

Det gamle testamentet er tydelig på at Gud vil straffe folkets synder. Og hadde vi lest videre i kapittel 59, så hadde vi kommet til det 18. verset, der det står: Han gjengjelder folk etter det de har gjort, med harme mot uvenner, hevn over fiender, selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld. I møte med ondskapen er Gud det godes kriger, for han er det gode og det sanne sitt opphav. Guds oppgjør og straff over ondskapen profiteres gjennom hele det gamle testamentet. Og det er en profeti som er oppfylt for den som tror på en korsfestet Kristus.

Korset har mange perspektiver. Og korset kan ikke forstås på en formel. Men et vesentlig perspektiv ved korset er at det også er Guds vredesdom over synden.

og Guds nåde

Men i stede for å straffe synderen, velger Gud å bære straffen selv. Ved å bli menneske, bli pint under Pontius Pilatus og bli korsfestet. Jesus er offeret for alle verdens synder. Jesus hang på korset for min synd. Jesus hang på korset fro din synd. Og ved hans oppstandelse så ser vi at Jesu ord på korset – det er fullbragt – er sant.

Den som kjenner sin synd, vet også hvor avhengig man er av Guds nåde. Den som kjenner sin synd, kjenner ingen rett til å fordømme andre. Den som kjenner sin synd, vet at nåden er det man trenger. Derfor skal vårt vitnesbyrd være et vitnesbyrd om nåden, nåden som vi selv trengte og som vi har erfart.

Bekjennelse og omvendelse

Synden er en uutslettelig del av våre menneskeliv. Så lenge vi lever vil det finnes synd i våre liv. Det er et faktum som kan føre til kynisk resignasjon. Jeg er synder – tilgi meg Herre! Men hvis det er vår innstilling som når vi ikke langt. En slik innstilling burde være umulig for den som har erkjent sin synd. Den som virkelig ser hva synden bryter ned, kan ikke la vær å prøve å bekjempe sin egen synd. For vi er kalt til noe langt mer enn å innse fakta. Vi er kalt til å vokse i helliggjørelse. I dåpen ble vi Guds hellige folk, og vi fikk den hellige ånd. Og ånden skal veilede oss til et hellig liv. Et liv som grener på vintreet, et liv som Kristi lemmer i verden. Vi er kalt til å bekjenne vår synd, og til omvendelse.

For de fleste av oss, så er det nok sånn at det er gjerne en synd som vi stadig sliter med. Vi har et ”svakt punkt” som vi gjerne kaller det. Et sted i liv, en utfordring, der vi stadig vekk trår feil. Og ofte så vokser denne synden seg så stor at den skygger for andre synder i vårt liv. Men det er greit, det er menneskelig. Vi klarer ikke å jobbe med alt hele tiden. Derfor skal du ta tak i det som er din hovedutfordring. Den synden som du stadig sliter med. Der hvor du stadig trår feil. Og når eller hvis du klarer å slutte å stadig begå denne synden, så skal du få kjenne på en stolthet og glede og takknemlighet til Gud – som jobber med deg ved sin Hellige Ånd. Og når denne store synden, som du synes har fylt hele synsranden er lagt til side, så vil du se nye felt som du kan jobbe med.

Og ut fra erfaring og Bibelen, så vil jeg si at det kun er en god måte å ta tak i det som er synd i ditt liv. Og det er å bekjenne dine synder. Når du ber for deg selv, så skal du slutte å bruke runde og vage formuleringer som ”Herre du ser det som er vanskelig for meg”, eller” Herre, du som kjenner meg, tilgi meg alle mine synder”. Vær konkret. Sett ord på dine synder. Gud kjenner dem allerede, du kan ikke skjule dine synder for ham. Det er oss selv vi prøver å lure når vi pakker våre synder inn i runde og vage formuleringer. Hvis det er pengebegjær, misunnelse, baktalelse, banning, en spesiell person, eller avguder, eller hav det måtte være – så vær konkret. Ikke lur deg selv. Vær konkret.

Også skulle jeg ønske at flere i vår menighet så verdien av å skrifte. Skriftemålet er en skatt som også vår kirke eier, men som alt for få av kirkens medlemmer velger å benytte. Og dette er en personlig erfaring. Å gå til en prest for å skrifte er det verste og det beste jeg gjør. Jeg gruer meg hver gang, for nettopp i skriftemålet så blir syndene konkrete. Uten unnskyldninger og utenomsnakk så får jeg sette ord på de synder som plager min samvittighet. De som tar hele utsikten, de som bryter ned min frimodighet som kristen. Og på Guds vegne sitter det et menneske og lytter. Spør når det trengs, hjelper meg til å se muligheter for å bryte med mine destruktive mønstre, og til slutt: legger han hånda på mitt hode og på Guds vegne tilsier meg alle mine synders nådige tilgivelse.

Og gang etter gang har jeg komet tilbake med de samme syndene. Og jeg har fått erfare at Guds nåde er tålmodig, ja mer enn tålmodig den er uendelig. Og jeg har fått erfare at skriftemålets vei, bekjennelsens vei, også var veien til seier over synd, til helliggjørelse. Og det har gitt meg frimodighet til å ta tak i andre deler av livet der synden har fått boltre seg.

Vi bærer med oss en motstand for å snakke helt sant om våre liv. Men skriftemålets erfaring er at Gud tåler sannheten om mitt liv. Ja, han kjente den lenge før jeg kom for å skrifte. Men i skriftemålet får jeg innenfor en trygg ramme av absolutt taushetsplikt, erfare hvor viktig det er å snakk sant om min egen synd, og jeg får erfare at i møte med en angrende synder, finnes det kun en måte som Gud reagere: med tilgivelse.

For den som kjenner sin synd vet at han trenger Guds nåde. Og synderen møter ikke dom og straff hos Gud, men nåde og en ny start.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

20. søndag etter pinse - Preken på presentasjonsgudstjeneste

Prekentekst: Markus 2, 1-12

Lesetekster: 1. mosebok 15, 1-6 og Romerne 4, 1-8

Det viktigste først…

Fra fredag til lørdag var jeg på tur med 19 speidere i Elvedalen. Turen begynte klokka fem på ettermiddagen. Værmeldingen hadde lovet oss oppholdsvær akkurat i den perioden som turen skulle vare. Og vi begynte å gå i et behaglig tur vær. Ikke for varmt, og opphold. Og det gikk oppover, og oppover og oppover. For noen var sekken tung. Og før vi var kommet fram til overnattingsplassen, så var klokka blitt over seks. Det hadde begynt å regne og det hadde haglet litt, og det begynte å blåse – skikkelig. Så sto vi der en gjeng med slitne, litt våte speidere og lurte på ”hva skal vi gjøre først”. Spise eller sette opp teltene? Hva var viktigst?

Hva er viktigst?

I den historien vi leste fra evangeliet etter Markus, så samles masse mennesker seg om Jesus. Det står han er hjemme. Og de stimler seg sammen om han for å høre Jesus forkynne. Denne teksten er hentet fra kapittel to i Markus, men allerede i kapittel 1 kan vi lese av menneskene i Kapernaum kom til Jesus med syke og besatte. Så de kom nok med et håp, ikke bare om å høre en usedvanlig gode preken, men for å bli helbredet eller få være vitne til helbredelser.

Men ikke alle kunne komme på egne bein. Den lamme var avhengig av fire gode venner som kunne bære han. Ja, ikke bare det at de bar han til Jesus. når de ikke kunne komme inn, så brøyt de opp takket og firte den lamme ned foran Jesus. Kanskje var han redd, den lamme mannen, når han bli firt ned. Hva ville huseieren si? Hva ville Jesus si? Eller kanskje han bare var full av forhåpning. Nå skulle endelig får reise seg fra båren. Løpe og gå. Og ikke minst han skulle kunne begynne å arbeide, han skulle ikke lenger være avhengig av andre sine almisser. Også står det: Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn dine synder er tilgitt”.

”Sønn dine synder er tilgitt”.

Det står ingenting om hva den lamme mannen følte. Men jeg vil tro det var en alle tiders nedtur. ”Sønn dine synder er tilgitt”. Det var vel ikke tilgivelse han var kommet for. Kunne ikke Jesus se de lamme bena hans. Skjønte han ikke at det var helbredelse han var kommet for?

Skal vi spise eller sette opp teltene først? – Hva er viktigst?

De skriftlærde som var der, ble sinte. Og de lurte på hvem denne Jesus trodde han var som kunne tilgi synd. Ikke noe menneske kan tilgi synd, det er det bare Gud som kan. Undere kunne de tydeligvis godta at han utførte. Men tilgi synd, det måtte han bare holde seg langt unna.

Og kanskje kan vi kjenne oss igjen. Hvis vi en sjelden gang hører om eller blir vitne til et under, så kan vi glede oss. Det er mange som prøver seg på bønneveien, eller ber andre be når sykdommen rammer. Ja, det virker som det er lettere å akseptere undere. Enn å akseptere at Jesus er Guds sønn, og dermed den eneste som kan gjøre opp for våre synder.

Hva er viktigst spise eller sette opp teltene? – Å bli tilgitt sine synder eller få oppleve helbredelse?

Jesus stopper ikke med å tilgi den lamme mannens synder. Han helbreder også den lamme mannen, nettopp for at det skal bli lettere for folket å tro at han også kan tilgi synder. Han gir en demonstrasjon av sin egen makt i himmelen – tilgivelsen og på jorden – helbredelsen.

I denne gudstjenesten har vi også lest om Abram, han som siden fikk navnet Abraham og som regnes som både jødenes og muslimenes stamfar. Vi leste om hvordan Gud regnet han som rettferdig – ikke pga hans gjerninger, men pga hans tro.

Og her er et nøkkelord: Rettferdig. Å være rettferdig for Gud. Det betyr i praksis at Gud kan se på deg å si: Her er en mann, en kvinne, en gutt eller en jente som har valgt å gjøre det rette. Dette er en som har fulgt mine regler, og levd livet slik han og hun var skapt til å leve sitt liv.

I trosbekjennelsen, så bekjenner vi sammen om Jesus at han skal komme igjen og dømme levende og døde. Å være rettferdig for Gud er å kunne gå bort fra denne domstolen som frikjent, uten skyld.

I egen kraft vil ingen av oss kunne gå frikjent fra en slik domstol. Kirken peker på hver enkelt av oss, prest som klokker, konfirmant som foreldre. og sier: Du er en synder, som trenger Guds nåde. Vi har alle gjort, gjør igjen og vil så lenge vi lever gjøre gale ting. Vi lever ikke som lydige Guds barn. Som den lamme mannen trenger vi alle Guds tilgivelse.

Og tilgivelsen den har en pris. Synden har en pris. Akkurat som vi ikke kan akseptere at en voldsmann bare skal sendes bort med et klapp på skulderen, og med beskjed om ikke å gjøre det igjen. Like lite kan Gud bare se bort fra all verdens ondskap, vaske sine hender og si: ikke gjør det igjen. Men i stede for å la oss bære straffen for våre synder, valgte Jesus å ta på seg straffen for våre synder. På korset er det ikke sine synder Jesus bærer straffen for, men det er mine synder, dine synder, ja alle menneskers synder.

For så høyt har Gud elsket verden, at Gud selv ble menneske, og bar straffen for alle verdens synders ved å la seg korsfeste og dø. Og han beviste sin makt over synden og døden ved å oppstå fra de døde.

Og når vi tror at dette er sant. At Jesus er Guds Sønn, og at han gir oss nåde, så blir nåden vår.

Men hva med underet? Kan vi tro på helbredelser?

Bibelen er helt tydelig på at vi har lov til å be om helbredelse. Ikke bare har vi lov. Bibelen ber oss legge hele vårt liv i Guds hender, våre gleder og våre seire, men også våre sorger og plager.

Og helbredelsene skjer, noen i det stille, andre får stor oppmerksomhet. Samtidig så skal vi huske at selv da Jesus vandret på jorden, så var det fortsatt syke igjen i Israel. Når Jesus helbreder så er det for å gi oss en forsmak på himmelen. Sykdom, nød og lidelse er en del av denne verdens kår, de er en del av de uforanderlige vilkårene for å leve i denne verden.

Når jeg blir spurt om jeg tror på bønn, så følers det noen ganger som om jeg kjenner en vidundermedisin som kan kurere alt som er vondt i denne verden. Og en slik medisin kjenner jeg ikke. Men det jeg kjenner er en Gud som bryr seg om hele meg.

Og som når livet har vært vanskelig har sendt meg hjelp, som oftest gjennom mennesker som bryr seg, tar seg tid, ser meg, løfter meg opp igjen og gir meg nytt mot eller hjelp til å leve med det som er vanskelig.

Livet i denne verden er fantastisk. Ja sitt i elvedalen en kveld med et bål, oppholdsvær og en vanvittig stjernehimmel over deg, en kaffekopp i handa og bacon som snart er ferdig over bålet. Da er livet godt å leve.

Men samtidig vil det alltid være sorg, smerte og lidelse. Gudstro forandrer ikke på det. Men Gudstroa inneholder et kall til å være på Guds parti, og bekjempe det som er ondt, det som gir smerte, det som skaper lidelse. For Gud ønsker det gode, Gud kaller oss til å være gode, og Gud gir oss stadig ny kraft og frimodighet til å gå i kampen for det gode. Derfor passer det godt at dette er TV-aksjons søndagen, der vi både her og hjemme skal få gi penger til organisasjonen Care, som ved hjelp av de pengene som kommer inn i dag skal hjelpe hjelpe 1 million kvinner i 13 land med å få bedre inntekt, mer trygghet, bedre helse, mer kunnskap, utdanning og kompetanse.

Hva er viktigst? Telt eller mat? Det er ikke så lett å avgjøre, men det ble litt av begge deler. Hva er viktigst- syndenes tilgivelse eller helbredelse? Begge deler er viktig. Men i valget mellom det viktige og det aller viktigste så er tilgivelsen det aller viktigst. Den trenger vi alle. Og når vi selv er tilgitt så får vi frimodighet til å gå ut i verden og være Guds helbredende hender i verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

18. søndag etter pinse - Preken på "Eldres kirkesøndag"

Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28

Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.

Romerne 14, 1 – 8

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.

Slik lyder Herrens Ord

Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.

Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.

Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.

Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:

2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.

For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:

Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.

For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.

Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.

Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.

Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.

Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.

I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.

Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.

Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.

Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.

Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.

Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!

Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:

At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.