Hvem vil du bli? Allehelgenspreken på gruppelederkonferansen til KFUK- KFUM-speiderne,

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:

          «Salige er dere fattige,

          Guds rike er deres.

      

             Salige er dere som nå sulter,

          dere skal mettes.

          Salige er dere som nå gråter,

          dere skal le.

         

            Salige er dere når folk hater dere,

          når de utstøter dere og håner dere

          og skyr navnet deres som noe ondt –

          for Menneskesønnens skyld!

         

            Gled dere på den dagen og hopp av fryd,

          stor er lønnen dere har i himmelen.

          Slik gjorde også fedrene med profetene.

                                                           (Lukas 6, 20-23)

         

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære medledere!

I dag er det Allehelgenssøndag. Allehelgensdag er en av de virkelig gamle kirkefestene, den har vært feiret siden 600-tallet. Allehelgensdag er en dag som fra gammel tid pekte på alle kirkens helgener som ikke hadde en egen helgenfest. Alle de hellige som hadde gått troens vei før oss, og som kanskje allerede sto ved Guds trone. Alle de som har levd et liv som kan oppsummeres slik: De tjente Gud, hjalp andre mennesker og levde etter speiderloven.

De fleste av oss tilhører en kirketradisjon der helgener slik vi kjenner det i katolsk og ortodoks tradisjon ikke har spilt noen vesentlig rolle.  Men på bedehus, i frimenigheter og i vår lutherske tradisjon så har vi også hatt sterke historier om troshelter. Reformatorer, misjonærer, lekfolk som valgte å følge troens vei radikalt. Ja, de var rett og slett protestantiske helgener. Og jeg vil gjerne slå et slag for helgener av alle konfesjoner, enten vi finner dem i katolske kapell eller på lutherske bedehus. For meg er det nyttig og godt å bli inspirert av de som har gått foran meg på troens vei. De som, når livet var vanskelig, eller når livet tilbød overflod av fristelser, likevel valgte den smale vei i fotsporene til mannen fra Nasaret.

Da jeg var 7 år, så lovte jeg for første gang: Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og når jeg ser på min egen troshistorie så går det en vei fra dette løftet til andre viktige valg jeg har gjort i livet. Speideren ville aldri bare underholde meg, speideren ville bygge meg som menneske og kristen. Jeg tror veldig sterkt på at speiderløfte kan sette en avgjørende kurs for livet til den som avlegger løftet.  Jeg har tro på speideren som en øvelse i det å bli helgen.

I mitt liv, hvertfall som voksen, så fører speiderløftet meg stadig tilbake til et spørsmål: Hvem vil du bli?

Hvem vil du bli?

Og aller helst så vil jeg bli den aller beste utgaven av meg selv. Aller helst så vil jeg bli en som tjener Gud og mennesker og som lever opp til speiderlovens idealer. Og det finnes mange kirkedager da jeg får høre om nåden jeg trenger når jeg mislykkes med det. Men ikke i dag. I dag er dagen da vi skal få løfte blikket, se på idealene, på helgenene og tenke: Jeg vil bli den beste utgaven av meg selv.

Dagens tekst er hentet fra Lukas, og dette er ord som Jesus sier rett etter at han ha utvalgt de 12 apostlene. Jesus har valgt sitt lederteam. Førerpatruljen er etablert. Det er disse han skal bygge opp som ledere for den aller første kirke. Og ordene han sier er utfordrende. De snur mye på hodet.

          «Salige er dere fattige,

          Guds rike er deres.

Det er jo ikke sant. Det er lite salighet i denne verden for de som er fattig. Bare spør de av romfolket som tigger i Oslos gater, jeg går forbi dem hver dag på vei til forbundskontoret, eller barna som slutter å vise fra bursdaginvitasjoner hjemme, fordi de vet at mamma ikke har råd til gave. Er himmelen en trøstepremie for et liv som fattig?         

            Salige er dere som nå sulter,

          dere skal mettes.

          Salige er dere som nå gråter,

          dere skal le.

Dette er jo hvertfall løfte om noe godt. De sultne skal bli mette, og de som gråter skal få le.  Men sulten og gråten lever fortsatt i verden.    

            Salige er dere når folk hater dere,

          når de utstøter dere og håner dere

          og skyr navnet deres som noe ondt –

          for Menneskesønnens skyld!  

Et løfte om å bli hatet, utstøtt og hånet er ikke mye å rope HURRA for. Men i martyrene har fulgt kirken fra kirkens barndom til de nord-Koreanske fangeleirene i våre dager.

Hvem vil du bli? Vil også du aller helst bli den aller beste utgangen av deg selv?  Er du også en av de som tenker at speiderløfte ga retning for noe mer enn den tiden du tilbringer meg skjorte og skjerf på?

Hvem vil du bli? Jeg lurer ikke på hvem du har blitt, men hvem vil du bli? Du kan fortsatt vokse som menneske og kristen. Det er ikke bare speiderne som skal vokse på det speiderarbeidet som du driver – du skal også vokse. Løfte om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven er ikke et utviklingsprogram som stopper ved fylte 25 år. Det kan utfordre hele livet.

Hvem vil du bli? I speider`n så holder vi ofte fram St. Georg som en som representerer våre idealer. Hans kamp mot ondskapen i form av en drage er en liknelse som lett kan oversettes til moderne drager enten de heter fattigdom, sult, mobbing, vold eller grådighet.

Jeg synes helgener er inspirerende. Helgener kan på sitt beste gi meg lyst til å «hoppe lengre og høyere»  i mitt liv som kristen. De gir meg lyst til å bli litt mer lik Jesus. De hjelper meg til å se Jesus enda bedre, de hjelper meg til å gå i Jesu forspor.

Hvis rikmannsgutten Frans kunne velge å gi alt til de fattige på 1200-tallet, så må jeg klare å gi hvertfall litt mer.  Hvis Moder Therese ga et liv til de utstøtte i slummen, så bør vel jeg kunne gi ekstra tid til denne utstøtte og utagerende gutten som helt opplagt ikke finner sin plass i speidergruppa vår.

Hvem vil du bli? Har du tenkt på muligheten for å bli en helgen? Når du legger planer og gjør valg for livet ditt, tenker du da på hvilke av dine valg som bringer deg nærmest det Jesus ville gjort? Tenker du på at for mange speiderne dine så er kanskje du den med et tydelig kristent vitnesbyrd som står dem nærmest.

For mange av speiderne dine er du den som oftest forteller dem om Gud. For mange av speiderne dine er du litt som en helgen, et ordentlig menneske av kjøtt og blod, som viser dem hva det er å være en kristen, hva det er å tro, ja, hva Jesus ville gjort. Har du tenkt på at det ikke bare gjelder for speiderne, men også lederfellesskapet i gruppa. Jeg er sikker på at for mange voksne er lederfellesskapet i gruppa det viktigste kristne fellesskapet de tilhører.

Kjære medledere:

Salige er dere som nå sulter,  

dere skal mettes.

Salige er dere som nå gråter,

dere skal le.

Gud har ikke tenkt å løse dette med magi. Mat og glede kommer ikke til å bare dette ned fra himmelen. Nei, mat og glede må deles i et menneskelig fellesskap. Jesu løfte til de som gråter og sulter, er et kall til oss som medmennesker. Et kall til godhet, til helgentaktene i oss.

Salige er dere når folk hater dere,

når de utstøter dere og håner dere

og skyr navnet deres som noe ondt –

for Menneskesønnens skyld!

Jeg tror ikke det er spesielt fromt å være hatet. Det handler ikke om å bevisst legge opp til å være hatet og foraktet. Men det handler om å holde fast på det som er sant og rett, også når det er upopulært. Det handler om at noen må stå opp for de fattige, de syke, de utstøtte, og enda vanskeligere: De som vi har grunn til å ikke like, de som har gjort oss ondt, de som trenger nåde.

Kjære medledere.

Hvem vil du bli? Tørr du satse på å bli en helgen?

Vil du bli helgen, så må du gjøre det på speidermåten; learning by doing. Prøv å gjøre det Jesus ville gjort, og går det galt, javel, prøv en gang til.

Det er det som er nåde, vår gudegitte rett til å prøve en gang til … å bli en helgen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

"En invitasjon hjem", Bots- og bønnedagen, Sørum kirke

Lesetekster:  Mika 7, 18-19 og 2. Kor 13,5-8

Prekentekst: Lukas 15, 11-32.

Kjære menighet.

  

I dag er det Bots- og bønnedag. Det er en gammel kirke tradisjon. I gammel tid var det mange bededager, og på landet var en tid hver onsdag bededag da prestene skulle faste og be om fred i landet. 

Bot og bønn. Bot er et litt gammelmodig ord. Men vi kjenner det jo fra samfunnslivet, parkeringsBOT, fartsBOT, dagBØTER og man kan bli dømt til bot i domstolene. Bøter er faktisk den mest brukte straffeformen i Norge. Å betale en bot er å gjøre opp for seg, man blir ferdig med et forhold der man har brutt loven. Når boten er betalt, så er saken oppgjort. 

I kirken handler bot om å gjøre opp sin sak med Gud. Det som ligger mellom oss og Gud, det som ligger i veien mellom oss og Gud. Som i rettsvesenet handler det om å erkjenne straffeskyld, og gjøre opp for seg. 

Når det er snakk om å gjøre bot i en kristen sammenheng, så er de ofte nyttig å tenke i to dimensjoner, den menneskelige dimensjonen og den guddommelige dimensjonen. 

Den menneskelige dimensjonen handler om at synd sjelden skjer i et menneskelig tomrom. Syv av de de ti bud handler om hvordan vi mennesker behandler hverandre. Løgn, begjær etter det som ikke er vårt, troløshet, baktalelse, vold i ulike former. Dette er synd som vi ikke bare kan gjøre opp med to foldede hender gjemt i et bøttekott med Gud. Man kan ikke denge kona, og regne med at alt er greit ved å be Gud om tilgivelse. Man kan ikke være en mobber på skolen eller på arbeidsplassen og tro at alt kan gjøres opp på kne i en samtale med Gud. Det er både kristelig og menneskelig å forvente at de som har gjort en ondt, gjør opp for seg. At de erkjenner sin skyld, og gir noe tilbake som kan kompensere for smerten. Som kan vise at de mener det når de ber om tilgivelse. Å si unnskyld betyr å erkjenne skyld, og vilje til å gjøre opp denne skylden. Å gjøre bot, er det som skjer når vi gjør opp vår skyld. 

I forhold til Gud er dette annerledes. Det er allerede gjort opp for vår skyld ovenfor Gud. Vår ondskap er allerede sonet for ovenfor Gud. Som det sto i teksten fra Mika: «Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn.» Gud har selv gjort opp for vår skyld, da Gud ble menneske, ble korsfestet, døde og oppsto. Så hva skal denne dagen lære oss om vårt Gudsforhold? 

For det første så minner den oss om at vårt forhold til våre neste også handler om vårt Gudsforhold. Troens liv er ikke kun vårt bønneliv, vår gudstjenestegang, vår evne til stille meditasjon eller rørende salmesang eller andre åndelige «prestasjoner». Og for det andre så minner den oss om vår avhengighet av Guds nåde. Den minner oss om vår plass – både hvor vi egentlig hører hjemme, og hvor vi ofte befinner seg. 

For gjennom livet så vil de fleste av oss, gang på gang være som denne sønnen som krever arven. Sønnen som vil strekke på beina, ut å se seg om og klare seg på egenhånd. Sønnen som tror at hjemme er det stedet man drar fra og ikke det stedet man bor. 

Da legger vi ut på tur i livet, og i overmot tenker vi at nå har vi skjønt det. Vi har tatt greia nå, vi klarer oss selv nå. Vi trenger egentlig ingen andre enn oss selv, vår egen styrke, våre egne penger, vårt eget hode, vi klarer oss selv, og egentlig så er jeg og mitt det som er viktigst i mitt liv, så får andre ordne sitt liv. 

Mer enn synd, så handler historien om denne ukloke sønnen, om dumskap. Det står riktignok at han levde et vilt liv. Men det trekkes egentlig ikke fram at dette skulle være spesielt moralsk utsvevende. Mer enn at han er ond, forteller historien oss at han er dum. Han sløser bort alle pangene sine. Han går fra playboy til grisegjeter. Han satser på høy partyfaktor, og ender i rennesteinen. Han er uklok.

Men sønnen skjønner at rennesteinen er ikke noe blivende sted. Han reiser seg opp, og går hjem. Ikke for å være sønn, men for å være tjener. Men alle vi som har barn skjønner det faren gjør. Sønner og døtre som gjør noe dumt, de er like fullt dine unger. Når det handler om våre egne barn, så skjønner vi at sånn må det være. Utfordringen er å klare å tro det samme om oss selv i forhold til Gud. 

Dagens evangelium handler om å få komme hjem. Og hjem, det er hjem til Gud. I dag ble fire barn døpt her i kirken. Og over dem, som alle døpte så lød løftesordene: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…

...gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…Det handler om å få et hjem, en Far i himmlen, en tilhørighet hos Gud og i Hans kirke. 

Bots- og bønnedagen er en invitasjon til å komme hjem. Den minner oss på at vi alle har et hjem hos Gud. Og når vi ser oss om i livet så kan det hende vi oppdager at vi ikke er hjemme, men i fremmed land, og at det er på tide å komme seg hjem. At det er på tide å erkjenne at jeg ikke får det til selv, at det er på tide å erkjenne at jeg tok feil kurs, at jeg overså andre, gjorde andre vondt, ja ikke bare vondt, men ondt.  Bots- og bededag er en invitasjon til å sette kursen på nytt, ikke lenger ut, men hjemover. Det er en invitasjon til å vende bort fra meg og mitt, og vende tilbake til fellesskapet med Gud og mennesker. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Velkommen hjem" Sissel Kyrkjebø og Poel Krebs

"Takke den som takkes bør...." - Høsttakkefest Udenes kirke 6. oktober 2013

Altertavlen i Udenes kirke. Her kan du lese mer om Udenes kirke.

Lesetekst: Sal 104,24-30

Prekentekst: Lukas 11,3

Det står skrevet hos i Lukas i det 11. kapittel.

Gi oss hver dag vårt daglige brød.

Slik lyder det hellige evangelium        
 

Kjære menighet!

I dag skjer det mye i Udenes kirke. De er fire barn som skal døpes. Det er Høsttakkefest. Gullkonfirmantenene – de som ble konfirmert for 50 år siden – er invitert hit i dag og vi skal feire nattverd sammen.

I en og samme gudstjeneste så er det små barn, levde liv. Guds nåde i dåpsvannet – Guds nåde i form av høstens grøde og frukter og Guds nåde i brød og vin. Og da er de kanskje et ord som kan binde sammen alt dette, og det er ordet TAKKNEMLIGHET.

SMÅ BARN. Takknemlighet tror jeg er en følelse, som mellom ammetåke og bleier og nye oppgaver er å finne hos de fleste foreldre som har en baby i armen. Takknemlighet for en sønn eller datter, takknemlighet for det som gikk bra, takknemlighet for å være foreldre. Det gir kvaliteter til livet å få være mor og far. Også gir det utfordringer. SÅ kanskje er  vi ikke her i dag bare for å takke, men også for å be om hans beskyttelse, hjelp og styrke.

LEVD LIV. Når man er gull gullkonfirmantene så er man voksen. Man har mange dager å se tilbake på. 50 år det er  18250 dager, pluss at det må legges på litt skuddår og sånt. Det er lenge siden dere ble konfirmert. Og hvis vi går ut fra at dere er 65 år i snitt, så har dere 23 725 levedager å se tilbake på. Det har sikkert vært dager med skuffelser, men også sikkert dager da man kunne være takknemlig, glad, lykkelig.

GRØDEN. Og så feirer vi Høsttakkefest i dag. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har spist blåbærsyltetøy i høst, norske epler, plommer, eller fårikål.  Det er sånt som mange forbinder med høstens gleder. For høsten en tid vi forbinder med å høste det vi skal leve av resten av året. Det er nå det er som ferskest, det vi sanker i våre omgivelser, grøden som gror og vokser i vårt nærmiljø.

Små barn, levde liv og høstens frukt og grøde. ALT fyller oss med takknemlighet. Men hva har det med Gud å gjøre?  Vår prekentekst, det korte verset fra Lukas gir oss en pekepinn på hva dette har med Gud å gjøre, for der leste vi: «Gi oss hver dag vårt daglige brød». Og dette er et vers vi kjenner, for det er jo fra Fadervår. «Gi oss i dag vårt daglige brød».

Jeg vet ikke om du har tenkt på det, men takknemlighet har en viktig forutsetning. Det er så selvsagt at det er lett å glemme, men; skal det være noen mening i å være takknemlig, så må det finnes en å takke. Og den du takker må jo ha bidratt med noe. Jeg takker ikke mine kolleger for noe jeg har fått av min kone. Jeg takker ikke mine venner for noe jeg har fått av mine foreldre. Jeg takker ingen for noen for det jeg har gjort helt på egenhånd.

Små barn, levde liv, naturens grøde – er dette noe vi mennesker har gjort helt alene? Livet under som et nyfødt barn – er det bare biologi, celler som møtes og lager nytt liv, er det glimtet du ser av personlighet og sjel bare biologi eller en kjemisk cocktail i hodet – eller ser du også en glimt ånd og en sjel gitt barnet av Gud.

Og så var det de mange livsdagene som noen har fått lov til å ha allerede. Vennskap, erfaringer, hverdagsundrene og livet utfordringer – sto du helt alene i alt? Eller var det en der som brydde seg, en Gud som tegnet en himmel over hverdagene dine?

Og så naturens under, høst etter høst. Korn, frukt, dyrelivet fra generasjon til generasjon. Har det alt sitt utspring i et kjempesmell uten mål og mening, eller var det Guds kjempesmell med deg, og meg og naturens skjønnhet som et bestemt mål, som en mening lagt ned i verden før oss og utenfor oss.

Vi samles i kirken for å takke. Med bønner, med lovsang, med gaver – fordi vi tror at alt dette ikke er tilfeldig. «Gi oss i dag vårt daglige brød» ber vi til en Gud som vi tror har svart våre bønner.

Gud er ikke fjernt unna sitt skaperverk. Gud er ikke en svevende ånd langt unna og uinteressert i vår materielle verden. Tvert imot. Kjernen i vår kristne tro er jo at Gud er så opptatt av oss mennesker at han ble menneske. Det er jo julens budskap at Gud ble mennesket Jesus for å frelse oss.  Og i vår kristne tro er det to høytidelige handlinger som viser nettopp sammenhengen mellom himmel og jord. Og begge skjer her i dag. Det er DÅPEN, der Gud bruker noe så jordnært, noe så livsnødvendig og materielt som VANN for å gjøre oss til kristne mennesker. Og så er det NATTVERDEN, der Gud bruker den livsnødvendige maten  og drikken i form av brød og vin for å rekke oss sin nåde.

Dåp og nattverd. Det er to sider av samme mynt. Vi kan bare bli døpt en gang, men nattverd kan vi bruke så ofte vi vil – og begge steder skjer det samme: AT Gud gir oss sin nåde. At Gud oppretter fellesskap mellom himmel og jord. AT ånd og tro blir synlig gjennom det vi kan se, høre og smake – vann, brød og vin.

Takknemlighet. La det være overskriften for denne denne dagen. Ta med deg ordet hjem. Takknemlig for livets gave. Takknemlig for at Gud følger oss gjennom levd liv. Takknemlig for det Guds skaperverk gir oss. Og takknemlig for at Gud møter oss med fellesskap og nåde i dåpens vann, og i nattverdens brød og vin.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Konfirmantpresentasjon i Nes og Udnes kirke

Det står skrevet hos evangelisten Markus:

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.                       Mark 5,35-43

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, og på en særlig måte: Kjære konfirmanter for i dag er det særlig dere konfirmanter som står i fokus.

Konfirmasjonstiden er spesiell. Det er et år hvor det skjer så utrolig mye. Det er mye modning, mye som skjer og mange tanker om det som skjer i løpet av dette året. Det er tanker og følelser knyttet til framtida. Håp, glede, men kanskje noe også virker litt skummelt eller kiipt. Og midt opp i alt dette så har dere satt av tid til å følge kirkens konfirmasjonsundervisning. Midt oppi trening, øvelse, en endeløs rekke med nye app`er og TV-serier, lekser, forelskelser, kjærlighetssorg, sinne, gleder, gråt og glede skal det settes av tid til å bli kjent med kirkerom, Bibelen, troen og livets STORE spørsmål.

Dagens tekst er en ganske voldsom tekst, det er heftige saker som hender, det er ei jente på 12 år som dør. Det står ikke noe om hvorfor, men hun dør, mens pappa`n hennes er på vei for å hente Jesus for å helbrede henne. Og da tror alle at alt håp er ute, for så lenge det er liv er det håp, men når døden kommer, da er liksom håpet om helbredelse over også. Men Jesus vet råd, og vekker den lille jenta fra døden.

Men det går jo ikke an. All vet jo det at ingen kan vekke noen fra døden. Eller kan han det? Kan det hende at han som er så spesiell at vi ber til han, kunne noe vi andre ikke kan?

Det finnes mange utrolige historier om Jesus. Noen handler om at han sier noen utrolig flotte ting, som kan være vanskelig å følge, men vi skjønner det er rett, sånn som når han ber oss om å elske alle – også våre fiender. Også er det historier som dagen evangelietekst, som kan være vanskelig å tro – fordi vi kjenner ingen som kan gjøre det samme: vekke døde 12 åringer til live. Da blir historien utrolig på en vanskelig måte. Men det er ting med Jesus som er vanskelig å tro, men som kirken tviholder på, ja vi tror faktisk at de historiene er så viktig at de er verdt å leve og dø for, ja de er hele grunnen til at det finnes en kirke. Sånn som historien om at Jesus selv sto opp fra de døde. Og hvis Jesus selv sto opp fra de døde, så kan det vel også hende at han kunne vekke ei 12 år gammel jente til livet. Og så er det sånne vanskelige historier hvor Jesus sier vanskelig ting seg selv: som når han sier at han er Gud. Jesus han utfordrer oss, tanken vår og livet vårt.

Konfirmasjonstiden har to hovedspørsmål: Hvem er jeg? – ikke jeg altså, men du som er konfirmant. Og hvem er Gud? Og har disse to – Jeg og Gud noe med hverandre å gjøre. Kan svaret på spørsmålet «Hvem er jeg?» fortelle oss noe om Gud? Og er det motsatt: Kan svaret på spørsmålet «Hvem er Gud?» fortelle noe om deg?

Hvorfor vekket Jesus akkurat denne jenta? Er det noen i de to små ordene: Talita kumi! – lille jente  som tyder på at Jesus ble rørt. At han, i likhet med deg og med, kan bli rørt av at andre har det vondt, og derfor gjør noe med det? Kjenner vi igjen den kjærligheten vi kan finne mellom barn og foresatte – også når ungdomsopprøret setter inn? 

Og er det da sånn at Jesus ikke bare lot seg engasjere av ei lita jente på 12 år for 2000 år siden, men kanskje lar seg fortsatt berøre og engasjere av gutter og jenter i konfirmantalder i Nes kommune?

Kirken tror det. Og vi ønsker å være den broa mellom deg og Gud som man kan vandre trygt på. Men det er ikke så interessant hva vi tror eller dine foresatte tror. Det som er viktig i ditt liv og for deg er selvsagt hva du tror.

Kjære foresatte!

De aller fleste som blir konfirmert i kirken er båret til dåpen av sine foresatte som små. Da gjorde dere et valg. Snakk om det hjemme nå i konfirmasjonstiden. Hvorfor valgte dere dåp? Hva tror dere på? Hva tror dere ikke på? Og hvis du ikke døpte barnet ditt, men nå har et barn som vil følge kirkens konfirmasjonsundervisning, så snakk om det også. Det er sånn i både verden og Norge at det vanligste er å tro på Gud. Vi nordmenn – i og utenfor kirken – tror forskjellig, men vi tror. Vi må slutte å se ned når vi snakkerom at vi tror. Løft blikket og våg de viktige samtalene hjemme rundt bordet og med kolleger og venner. De viktige samtalene om hva du tror på og hvorfor.

«Frykt ikke, bare tro» sa Jesus til Jairus, den døde jentas pappa når han fikk vite at hun var død. Det var mye å be om. Kanskje må det holde å ha som målsetting å frykte mindre og tro mer. Det kan være en god målsetning uavhengig av alder. Frykte mindre – tro mer – må Gud hjelpe oss til det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann du fra evighet og til evighet. Amen. 

5 speiderandakter over tekster fra Markusevangeliet

Trenger du fem andakter med speiderstil til en leir i sommer? Under finner du fem andakter, basert på Markusevangeliet. Opplegget er basert på at alle speiderne har fått sin egen utgave av Markusevangeliet i friluftsutgave (se lenke). Det er dette som i det følgende kalles for "kartet". Hvis ikke det er mulig så går det jo an å bare lese teksten fra en bibel. Da må andakten på "Dag 2" justeres noe.  Hver dag har en bibeltekst, en aktivitet og en kort tekst til ettertanke. Respons fra "brukere" mottas gjerne som kommentar eller melding. Her er et forslaget: 

Dag 1: hvem er størst ?
Markus 10,13-16

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Stafett. Hver patrulje står bak hverandre, og lager tunnel mellom bena. Det må være like mange på hvert lag. Alle lag har en ball. Førstemann sender ballen bak til bakerste mann gjennom beina til laget. Sistemann skal så krype gjennom/ under bena til alle på laget med ballen i hånda, og så sende ballen bakover til neste mann. Det laget der alle har krøpet først, vinner.

Andakt: 
Noen ganger er det en fordel å være stor og sterk, utvilsomt. Men det finnes oppgaver der det er en fordel å være liten og kjapp også. På leir er det noen som har vært mange ganger, og noe er her for første gang. Vi msk er kjappe til å ordne hverandre i rang. Det er ofte best å være stor og sterk, eller ha mye erfaring. Men Jesus lærer oss at i Guds rike er det motsatt. Det er de minste som er idealet for hvordan vi blir Guds barn. For på samme måte som små mennesker er avhengige av store, så er vi msk avhengig av Gud. De store og sterke glemmer ofte det.


Dag 2: Å prioritere tid til Gud.
Markus 4,1-20

Utstyr: små potter (plast), jord, solsikkefrø. Evt: bed og stemorsblomster

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet:
Begynn med at speiderne planter hver sitt solsikkefrø i hver sin potte, evt at det er lagd et bed på området der de får plante hver sin solsikke eller f eks stemorsblomst, eller liknende.

Andakt:
Jesus sammenlikner Guds ord med et frø, som skal vokse opp og bli en stor og flott plante. Kanskje er det er korn, kanskje noe annet, men det skal hvertfall vokse og bli stort. Bonden er avhengig av det. Egentlig akkurat det samme skal skje med solsikken/stemorsblomsten vi har plantet. De skal vokse og bli store, men skal det skje, så må vi passe på den.

I går fikk dere deres eget Markus evangelium. Evangeliet er Guds ord. Det er et frø, en plante som kan gro i deres liv. Men da må vi passe på det, bruke tid med det, og akkurat som de som er flinkest med blomster også snakker med blomstene sine, så må vi snakke med vår plante - Guds ord

Dag 3: Trenger hjelp
Markus 2,1-12

Utstyr: Alle møter med jakke til andakten. Lederne skaffer to raier til hver patrulje. (Jakkebåre: http://www.kmspeider.no/?module=Articles%3Baction%3DArticle.publicShow%3BID%3D546)

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Noen ganger trenger vi hjelp. Hvis vi skader oss på tur kan det f. Eks være fint om noen kan bære oss hjem på båre. Vis hvordan man lage jakkebåre. Del ut to raier og la patruljene lage jakkebåre. Arranger et ENKELT båreløp, f eks over to hinder. Hinder må være laget på forhånd.

Andakt: 
Han vi leste om, han trengte hjelp av kameratene sine, akkurat som vi kan trenge hjelp. Men Jesus kunne gi han, og oss, noe som er enda viktigere, og det er tilgivelse. Det er bare Jesus som kan gi oss tilgivelse fra Gud, men vi kan gi hverandre tilgivelse. Akkurat som vi kan øve på å lage båre, må vi også øve oss i det å tilgi. Alle verdens speidere er enige om å "være beredt". La oss være beredt til å tilgi også.

Dag 4: Mitt og ditt og vårt. 
Markus 10, 17-22

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet:
Ha en stor bolle med godteri bak et forheng. kan f. eks være en Åpen sovepose som holdes opp av to ledere. Fortell at bak "forhenget" er det godteri, men ikke si hvor mye. Be speiderne komme fram en og en, be hver enkelt forsyne seg med det de mener er sin rettferdige andel, men du skal nekte å definere hva det betyr for den enkelte. Det må de bestemme selv. Og det kan de jo bare vite når de ser hvor mye som er i skåla. Alle må gjemme den andelen de har tatt i lomma til alle har forsynt seg. (Bør derfor være godteri med papir på).

Andakt:
Å dele er vanskelig, hva er rettferdig? hva er min andel? Det er ikke alltid lette svar på det. Men vi vet at vi som bor i Norge har mye mer enn de fleste andre i verden. Og kanskje vet du at du har mer enn andre barn som du kjenner. Som speidere har vi lovet å tjene Gud og hjelpe andre og leve etter speiderloven, det burde nok bety at vi må øve oss på å dele mer.

Dag 5: Å gjøre det rette
Markus 14,32-36

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Rett og galt quiz
(f.eks fra konfirmantspeiderhefte side 57 - http://www.ressursbanken.no/wp-content/uploads/2012/11/Ferdig-hefte.pdf)

eller

Vote with Your feet.
(F.eks side 6 i dette heftet for Globalaksjonen 2012-2013: http://www.kfuk-kfum.no/kmgalleri/filer/11_09_2012_13_06_00Globakaksjonshefte_2012_3.korr.pdf

Andakt:
Jesus har spist med vennene sine for siste gang. Han vet at det som ligger foran han vil gjøre vondt. Ikke litt vondt, ikke sånn vondt som går over, det vil gjøre veldig vondt og til slutt drepe han. Og han ber om å få slippe. Men bare hvis Gud vil.
"La din vilje skje på jorden som i himmelen"
Vi kjenner bønnen fra Fadervår. Og så kjenner vi resten av påskehistorien. Jesus dør, og han oppstår - Heldigvis for oss. Jesus gjør det som er rett selv om det kostet smerte og død.

Vi kan ikke bære verdens synder, slik Jesus gjorde. Men inspirert av Han som bar verdens synder, så kan vi stå opp det som er rett. Også når det koster oss ubehag, smerte eller tid. Inspirert av han som elsket oss så høyt at Han var villig til å dø for oss, kan vi stå opp for andre mennesker. Andre mennesker som trenger vår tid, vår omsorg, vår stemme og våre krefter.

Å være sendt... - Preken ved avskjedsgudstjenesten i Øksnes, 26. mai 2013

Lesetekster: Jesaja 6,1-8 og Apostlenes gjerninger 17,22-34

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.

(Luk 24,45-48)

Slik lyder det hellige evangelium



Kjære menighet!

Det er underlig å stå her og tiltale dere som nettopp det: «Kjære menighet» for siste gang.  Og tillat meg et lite øyeblikk å bruke en gammeldags formulering: Det er ikke fordi jeg ikke lenger har dere kjær, men fordi det snart er en annens oppgave å være sokneprest for den flokken av døpte mennesker som heter Øksnes menighet. Det er underlig, det er vemodig, men det er også med stor grad av takknemlighet. For det er ikke en ubetenksom frase verken i dag eller tidligere når jeg i mine prekener nokså konsekvent bruker ordene: «kjære menighet». For meg har det vært og er et oppriktig uttrykk for kjærlighet og takknemlighet for det vi har sammen som fellesskap.

Det har vært mitt privilegium å være sendt som sokneprest til Øksnes menighet. Det vil alltid være en del av min historie. Kirken sendte meg og tok imot meg i Øksnes. Og da er vi også ved kjernen i dagens tekster: å være sendt.

Prost Gunnar leste for oss fra det gamle testamentet, om profeten Jesaja som hører Gud sitt spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Og Jesaja svarer: «Jeg! Send meg!»

Og vi leste om Paulus, han som begynte som en som forfulgte de kristen, men som endte som en stor misjonær. Det krevde mot å stå midt i den antikke storbyen Athen, og fortelle dem at alle deres guder var døde, slik vi hørte Mie lese om. Men Paulus var trofast mot misjonærkallet helt til romerne skilte hodet fra kroppen.

Og så leste vi fra evangeliet hvordan Jesus forklarer disiplene kjernen i kristen tro: At han skal dø for våre synder, og oppstå til vår frelse, og så sier han: Dere er vitner om dette. Disiplene ble sendt.

Fra den første disippelflokken og fram til oss som er her i dag, så er det en rekke av mennesker som har sagt som Jesaja: «Send meg».  Og alle de som ble sendt, alle de som tok troen videre til en ny generasjon eller til et nytt sted, var lenker i den lange kjede som binder vår tro til den historien som er kjerne i all vår tro: at Jesus døde for våre synder, og oppsto så vi skulle få evig liv. Alle som ble sendt var hender og føtter og munn for Kristus.

Kjære menighet! 

I vår kirke har noen fått spesielle oppgaver til å preke, døpe og dele ut nattverden, det er prestene. Noen er satt til å lede kirkens diakonale arbeid, det er diakonene. Noen er satt til å drive med undervisning som kateketer, noen har ansvaret for musikken, det er organistene, og noen må ordne med penger, administrasjon, bygninger og kirkegårder. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken.
Kirken trenger at noen av dere som er unge i dag får lyst til å bli prest, organist, diakon, kirkeverge, kirketjener, sekretær, ja, alle de jobbene som skal og må fylles i kirken. Og nå henvender jeg meg særlig til dere unge. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken. Kirken trenger at ungdom har lyst til å ha kirken som en mulig arbeidsplass i framtiden.

De fleste konfirmanter har jeg hatt en liten prat med om utdanning,  også har jeg slengt ut…Du har ikke tenkt på prest da…så trodde du kansje det var en spøk. Men det var ikke det. Kirkens framtid henger på at unge mennesker i framtiden vil la seg sende til en jobb i kirken. Kjære barn og ungdommer i Øksnes, kanskje er du en framtidig prest, diakon, organist, kirketjener, sekretær eller kirkeverge. Hvis du har lyst, så våg å følge den drømmen. Det er både fint og viktig å jobbe i kirken.

Men Kjære menighet.

Alle er sendt! I Øksnes har jeg lært et noen uttrykk jeg ikke kunne fra før, ikke alle kan gjentas her på en prekestol, men det er et uttrykk som jeg vil bruke her idag. Og det  er når man spør barn om hvem de er «opp under». Hvem er du «opp under»? Det er et spørsmål om hvilken familie du tilhører, hvem er dine foreldre, besteforeldre, hvilken sammenheng hører du til i, hvor kommer du fra. Og det ligger liksom i kortene når man spør et slikt spørsmål at vi vet nok hva du er for en, når vi vet hvem som er foreldrene dine. Og den som blir spurt skjønner at hvordan man opptrer kan både styrke og svekke, ikke bare eget, men hele slektas rykte.

I dåpen ble vi Guds barn. Alle døpte er «opp under» Vårherre selv. Vi er hans barn og hans utsendinger. Jesu ord til disiplene: Dere er vitner om dette, er også ord til oss.  Det handler ikke bare da primært om hvilken jobb vi har, men om hvordan vi opptrer i de fleste av livets sammenhenger.

Vi er alle sendt! Alle skal ikke bli profeter som Jesaja, ikke så mange skal bli misjonærer som Paulus, alle burde ikke aller helst bli prest, diakon eller kirkelig ansatt. Du må ikke jobbe i kirken for å være sendt av Gud. For vi er alle sendt til å leve livet som Guds utsendinger. Da vi ble døpt, så ble vi døpt til å leve som Guds utsendinger

Kjære menighet

I vår fikk den katolske kirke en ny pave, og han tok navnet Frans. Og han tok navnet Frans etter den hellige Frans av Assisi. Navnevalget var enormt populært. Frans av Assisi er den katolske kirkes mest populære helgen, mener mange. Og det er ganske symptomatisk at selv mange av oss lutheranere som ikke snakker så ofte om helgener, likevel kjenner til navnet Frans av Assisi godt. Frans som sa nei til fars rikdom, for å vie seg til å Guds kall til å gjenoppbygge Guds kirke. Først trodde han helt konkret at Guds kall var å restaurere falleferdige kirker. Men etter hvert ble det klart at den viktigste gjenoppbygningen av Guds kirke som Frans skulle bidra med ikke handlet om å restaurere gamle hus, men det handlet om et liv i tjeneste. Et liv i tjeneste for de syke, de fattige og for fredens sak. Og den dag i dag, så finnes det munker – fransiskanere i hele verden – som er ønsker å bruke livet sitt til å tjene de fattigste, de utstøtte, de syke, de som andre går utenom.

Kjære menighet!

Jeg er prest, det er et yrke og en tradisjon med mange ord.  Jeg har tro på Ordets kraft. Jeg har sett at ord og Ordet kan forandre liv, jeg har selv opplevd at ord i satte ting på plass, skapte klarhet og ga omvendelse og ny kurs i mitt liv. Men ordene alene betyr lite. Det er når ord skaper handling at de blir viktige. «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord» skal visstnok Frans ha sagt til sine etterfølgere. Det er ikke våre ord, men våre liv, som er det viktigste vitnesbyrdet om vår kristne tro. Det er ikke prekener om Kristus som tjener, men vår vilje til å tjene, som gir evangeliet føtter å gå på. Det er ikke ord om Guds kjærlighet, men våre varme hender  som bringer Guds kjærlighet til verden. Ja, kjære menighet, det er ikke hva man kaller seg, enten man er prest eller lekfolk, som er avgjørende, men det er hva vi gjør. Kan menneskene, ja, kan verden se Guds kjærlighet i våre liv? Er våre liv et ja til Gud spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»

Kjære menighet.

Det har vært rikt å få være sendt til Øksnes som prest. Jeg er trygg på at det er riktig å gjøre andre ting nå. Og jeg tror at Gud vil sende andre som skal fylle den ledige presteplassen i Øksnes.  Andre som vil gjøre ting annerledes, men sånn må det være, ingen er god på å være en kopi av andre. Det hender at Vårherre bruker mer tid enn vi ønsker, da få vi mase på han når vi ber, men noen vil komme.

Og den som kommer er jeg sikker på at vil få oppleve det samme som jeg har fått oppleve. At noe av rikdommen med å være prest i Øksnes er at man ikke alene om å være sendt i Øksnes. Her er det mennesker som på ulike måter vier tid og krefter til å bære Guds kjærlighet ut til Øksnes samfunnet. Gjennom diakoni, gjennom musikk, gjennom besøkstjenester, gjennom speiderarbeidet, Ten Sing, kor og annet frivillig arbeid, gjennom fellesskap, gjennom bare det å komme og delta. Gjennom varme ord og noen ganger store offer.

Og kjære menighet. Det er fint at man kan merke at mange er sendt. Det er en ressurs for Øksnes menighet og Øksnessamfunnet.  Men bli ikke motløs når du eller andre gjør feil, ja ikke bare feil, men synd.  Men jeg er en som er avhengig av Guds nåde. Hvis dere så inn i mitt innerste mørke, så hadde dere ikke blitt særlig imponert. Men vi skal ikke gi ikke opp selv når  verken våre liv eller våre ord blir et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Da skal vi minne hverandre på at Gud bruker bare syndere. Guds kjærlighet og tilgivelse handler jo ikke bare om alle andre, men først og fremst om oss og våre liv. Også  du, ikke bare alle de andre, men også DU, er en som Jesus synes det var verdt å dø for.

Kjære menighet

Vårt viktigste vitnesbyrd handler aldri om vår kjærlighet, men om Guds kjærlighet som endret våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Når vårt "vi" utfordres, 17.mai 2013, Alsvåg kirke

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har 

du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? (1 Kor 4,7)

Lesetekster:  5 Mos 8,11-14 og 1 Kor 4,7

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.  Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!»  Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene.  Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?  Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»              (Luk 17,11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!

Gratulerer med dagen.  Dette er dagen da vi få feire vår grunnlov. Det er grunnlovsdagen, og vi feirer at vi er et fritt folk, som velger våre egne folkevalgte, som vedtar våre egne lover. Vi er ikke bundne treller, men frie mennesker. Vi har frihet til både rettigheter og ansvar.

Dagens bibeltekster kan oppsummeres i et ord: Takknemlighet. Takknemlighet.

Neste år feirer grunnloven 200 år. Da var Norge et fattig land. Men man vant en viktig frihet med å få sitt egen Grunnlov og sitt eget Storting. Man hadde friheten, og den var og er verdt å feire. Selv om man måtte dele konge med Sverige til 1905.  Norge er et land som på hundre år er gått fra å være blant Europas fattige land til å være blant et av Norges rikeste land. Så er de vel passende de ord som ble talt til Israelsfolket da de var på vei inn i det lovede land:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

Vi vet jo at vår rikdom i stor grad skyldes at vi vant i naturressurs-lotto. Oljen, vannkraften, gassen, fisken… alt vi ikke har skapt, men bare fått lagt i våre hender, er det som gjør oss rike. Vi har vært flinke til å forvalte våre ressurser og vi har skapt viktige fagmiljøer til å kunne hente ut naturressursene våre. Men om vi så er verdens beste på teknologi, ingen teknologi kan skape gass, fisk eller olje. Den har vi fått. Vårt demokrati springer ut av folkets valg, men vi må innse at vår velstand har kilder vi ikke har skapt selv.

Så er det da en passende påminnelse i det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? 
1 Kor 4,7

Kjære menighet!

Vi leste om Jesus som helbredet ti spedalske, men bare en kom tilbake takket. Er vi en av de ni utakknemlige spedalske, eller er vi som den ene som kom for å takke? Og hvordan skal denne takknemligheten komme til uttrykk? Skryter vi – og bruker vi – vår rikdom uten å huske at den er en gave?

Det er lett, og til tider populært, å svinge den moralistisk pisken over det norske folks rikdom. Det er både enkelt og fristende å raljere over vår rikdom og overflod, samtidig som mange fattige opplever våre grenser som stengte og vi på alvor diskuterer å forby enhver sivilisasjon påminnelse på fattigdommens eksistens: tigging. Det er enkelt å raljere over verdens rikeste land, der misnøye over det som for verdens flertall er detaljer, kan fylle forsidene med krigstyper.

Det er enkelt, men det spørs om det er rettferdig. For det norske folk skal ha ros for å ha valgt fellesskap og solidaritet. Jeg husker ingen tiggere fra min barndom. For gjennom politiske valg som har, og fortsatt samler, bred politisk støtte i Norge, så har vi valgt å fordele våre rikdom og vi har valgt å bygge et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Mange vil mene at vi hadde bygd drømmen, samfunnet der ingen skulle måtte stå med lua i hånda og tigge om verken penger eller arbeid. Vårt samfunn er ikke perfekt, men det svarer likevel godt på mange av de bibelske samfunnsidealer, der omsorg for de fattige, enker og farløse er helt sentralt.

Grunnloven er «vår». Og den skaper et «vi» som «vi som feirer 17. mai» tilhører. Den norske stat, grunnlagt på to folks territorier, det samiske folk og det norske folk. Bare i dette «vi» ligger det en spenning. Men også andre utfordrer dette «vi» som feirer 17. mai.  Vår frihet, vårt demokrati og vår rikdom tiltrekker seg andre mennesker. Vi blir utfordret til å tenke på nytt gjennom hvem er dette «vi» som vi tilhører. Og hvem er «vi» villig til å inkluderer i vårt «vi».

Da jeg vokste opp var øst-europeere murt inne bak en mur vi kalte jernteppet. Vi var litt redd dem, det var jo de vi bygde opp NATO for å forsvare oss mot. Og vi synes litt synd på dem, der de levde under kommunistdiktaturer i ulike valører. Nå er de her som førsteklasses håndtverkere eller fiskeindustriarbeidere som jobber hardt og tjener sine ærlige penger her. Og på den måten opptjener de også rettigheter, rettigheter vi først og fremst hadde tenkt å ha for oss selv. Vi utfordres til å tenke nytt om hvem er det «VI» som får rettigheter i vår rikdom. Og de, som vi, ønsker selvsagt helst å bo sammen med sine familier, så dere barn kommer hit, går på skole, lærer vårt språk og blir våre barns venner. Og jeg tror barna kan lære oss mye i sin selvfølgelige forventning til at man skal bli venner selv om man snakker ulikt språk.

I min barndom var romfolket – eller sigøynere som vi kalte dem – et kuriøst folkeslag vi kunne se på reise om sommeren. Nå kommer det mange av dem hit, og det er sikkert mange av dem som jobber, men de vi leser om og ser de tigger. Nomadekulturen utfordrer vår ekstremt bofaste kultur. Deres anderledeshet utfordrer vår trygghet og komfort. Og deres utstrakte hånd, som ber om en del av vår rikdom, provoserer. For det var jo ikke slik vi skulle ha det her hos oss.

Og hvert år kommer tusener av mennesker hit og ber om beskyttelse. I fjor var det 9800 som søkte om asyl i Norge, og 5200 fikk innvilget asyl i Norge. For de som fikk ble Norge redningen, for mange av de som fikk avslag betydde avslaget knuste drømmer, for mange usikkerhet, og for andre frykt.

Utenlandske arbeidere, utenlandske tiggere og asylsøkere. De plasserer seg, eller hvertfall plasserer vi dem, lett utenfor det «vi» som feirer 17. mai. Og samtidig ber de på ulike måter om å få innpass i dette «vi». De ber om å bli regnet med. Men de har ikke makt til å tvinge seg inn. Vi som er «Vi»`et, må slippe dem inn.

Men hvordan handler dette om vår takknemlighet? Vi kan da ikke redde alle verdens fattige, verken individuelt eller som nasjon.  Jeg synes Paulus sine ord til menigheten i Korint er en god vekker her:

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? 
1 Kor 4,7

Både arbeidsinnvandring, tigging og asylsaker reiser ganske kompliserte politiske problemstillinger. Det er den vanskelige politiske virkeligheten som kræsjer med den enkle grunntanken i alt vi har lært og lærer våre barn: «Du skal være snill, og du skal dele». Og så er bare ikke verden så enkel noen ganger.

Det kan ikke gis enkle eller fullstendige svar på disse spørsmålene fra en prekestol. Og det finnes ikke et kristelig svar, med to streker under, på slike spørsmål heller. Det er verken god teologi eller god politikk å vedta paradis på jord.

Dette er dagen vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati, og da feirer vi også at vi hvert fjerde år velger våre politikere i fredelige former til å utkjempe våre «kriger» på fredelig vis gjennom diskusjon og vedtak. De får mye urettferdig kjeft våre folkevalgte politikere, men de gjør en avgjørende viktig jobb for at demokratiet skal fungere. Det er politikkens oppgave å gjøre den vanskelige avveiningen mellom idealer og realiteter. Politikkens vesen er interessekonflikt, og vårt politiske system er i bunn og grunn et regelverk for hvordan vi avgjør vanskelige saker, når vi ikke kan bli enige. Kirken har ikke mandat til å diktere løsninger i politikkens verden.

Og samtidig, og det er avgjørende viktig, kirken skal ikke tannløst og uimotsagt la staten begå overgrep, eller enda verre, selv bli et verktøy for statens overgrep, slik det finnes eksempler på i norsk historie. NS-prestene under krigen hadde en teologi som gjorde det umulig for dem å stå opp mot styresmaktene. I den norske kirke har det vært en selvfølge etter krigen at det var galt. Det er kirkens oppgave å holde fram idealer, utfordre til handling og etterlyse engasjement, og påpeke opplagt overtramp og overgrep. Det må våre politikere finne seg i. Kirkens engasjement vil aldri begrense seg kun til borgernes evighetsskjebne. Og samtidig kan ikke kirken på Guds vegne kan levere detaljerte politiske forskrifter eller vedtak.

Politikken kan være komplisert, men menneskene er virkelige.  Vi kan ikke late som de ikke finnes, romfolkets fattigdom, asylsøkeres frykt forsvinner ikke ved vi kaster dem ut. Vi kan ikke som en anstendig nasjon inviterer arbeidere hit, uten å være villig til å gi dem rettigheter og plass for deres familier. Om ikke kirken kan skrive ned løsningen med guddommelig pen, så er det kirkens oppgave å minne oss alle på alle menneskers likeverd, alle mennesker som gudevillet, gudeskapt og avhengig av hverandre.

Og noen ganger er det kirkens oppgave og minne verden på Guds harme på vegne av de fattige, de utstøtte, de små:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.  (5 Mos 8,11-14)

Kjære menighet!

17. mai er en eneste stor feiring av det norske «vi». Men her i kirken så utfordrer dagens tekster dette «vi» til takknemlighet. Og når Guds ord minner oss på å være takknemlig, så minner det oss også på at alt det vi har fått, dypest sett ikke er vårt, men en gudegave.  Vi som folk og individer har gjort både gode og onde valg, men vi har fått et utgangspunkt som er bedre enn de aller fleste folk og nasjoner i verden.

I evangelieteksten så er det et poeng at den ene som vendte tilbake var en fremmed. Han var samaritaner, mens de andre forutsettes å være jøder.  Den fremmede ble nok mer overrasket over gaven, kanskje er det der vi kan finne nøkkelen til sann takknemlighet, å se vårt land og våre privilegerte liv gjennom de fremmedes øyne. Da tror jeg vi raskt vil se vår overflod, og vi vil kanskje bli slått av spørsmålet: Hvorfor deler de ikke mer?

Ja, kjære menighet: Hvorfor deler vi ikke mer?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjonspreken III i Øksnes våren 2013

Lørdag 11. mai 2013 i Myre kirke

Lese tekst Salme 121

Det står skrevet hos evangelisten Johannes 

«Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?». Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»».

Johannes 6, 66- 69

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen. Dette er din dag, I dag er det du som skal få lov til å ha fokus. Det er deg familie, venner og bygda samles for å feire. Det er deg vi ønsker å heie på i dag. På vei over i de voksnes rekker så ønsker vi å vise deg at vi er her, vi bryr oss, vi er her for deg.

Ungdomstida er en brytningstid. Om ikke så lenge så er du ute av redet. Du skal danne din egen familie, selv om det på ingen måte haster så veldig. Men det er den veien det går nå. Mot selvstendighet, mot oppbrudd, mot det å stå på egne bein. For noen er det en enkel prosess, men for de fleste så er det også litt bråkete. Når du var mindre så var et naturlige «vi» deg og dine foresatte. Mens nå er du på vei til å skulle danne ditt eget «vi», ditt eget rede, ditt eget hjem, egen identitet eget liv. Hvis du beveger deg utenfor Øksnes så er det ingen som lurer på hvem du er «opp under», hvem som er dine foresatte, de lurer på hvem DU er. Hva er du for en kar eller dame. Hva står du for? Er det tæl og guts og vett i deg. Er du en å satse på som partner, som venn, som kollega.

Kjære konfirmanter
Grip livet med begge hender. Vær deg sjøl. Du er antagelig best på rollen som deg selv. Ingen andre kan fylle den. Og det er bare den rollen som kan gjøre deg lykkelig. Men rollen som

Navn på konfirmantene

Det finne ikke noe ferdig manus til den rollen. Du må fylle den hver dag. Men fyll den med noe ekte, med det som er sant, med det du kan stå for. Og da vil du også noen ganger måtte våge å stå alene.

Vi leste fra Johannes evangeliet. Teksten vi leste fra er fra det 6. kapittelet. Det er tidlig i Johannes. Til å begynne med har Jesus vært populær, men så begynner han å bli tydeligere for dem som følger han. De skjønner at Jesus ikke bare ser på seg selv som en profet, men som noe helt spesielt, som veien til Gud.  Også begynner de å forlate, en og en, og noen i flokker. Til slutt må Jesus spørre de tolv, de som var kjernen i flokken som fulgte han, disiplene hans:  Vil også dere gå bort?

Det ligger mye sårbarhet i det spørsmålet. Kanskje lurte Jesus på om det var han det var noe galt med, siden alle forlot. For jeg tror ikke Jesus våknet hver morgen og tenkte; Geee, Jeg er Guds Sønn, skal vi se hvilke undre vi skal gjøre i dag, I got the power…

Nei, at Gud ble menneske betyr at han også måtte kjenne de vanskelige følelser vi kan kjenne fra livet vårt. Redselen for å bli forlatt, være den som tok feil, den som ingen vil være sammen med. Peter sine ord betydde nok mye for Jesus, de er jeg helt sikker på.

Kjære konfirmanter. 
Når du skal fylle rollen som deg, når du skal skape ditt liv, så må du også gjøre valg som handler om tro. Det er jo det kirkelig konfirmasjons handler. Hjelpe deg til å modnes og reflekterer foran voksenlivet, og særlig om tro. Dere har lært mer om Jesus enn betydningen av idrett, for å si det sånn, dette konfirmasjonsåret. Det er ditt valg nå: Skal Bibelen kun samle støv eller gis til ASVO, eller skal den faktisk blir lest i blant. Skal du kneppe dine hender enten sammen med andre eller alene, og sende en bønn oppover, eller be ditt Fadervår. Hva svarer du når noen litt bråkjekt lirer av seg at « du er vel ikke religøs elller gudelig?» Hva med  når du selv en gang blir mor eller far? Skal barnet bæres til dåpen?

Kjære Konfirmant, hva er ditt svar på Jesus sitt spørsmål: Skal du også gå bort?

Kjære konfirmant.
Jobben min er jo på en måte å være salgsmann for troen på Jesus. For jobben min er å forkynne, fortelle om Jesus igjen og igjen, samle folk til gudstjenster og lede oss i bønn, sang og tilbedelse. Og strekke Jesus fram i Ordet og i nattverden og i dåpen.

Og vet dere hva? Jesus hadde gjort jobben mye enklere for meg hvis jeg kunne love dere en quick fix, som gjorde livet ditt enkelt. Tenk så greit hvis jeg hadde lomma full av helbredelser, eller kunne si: Tro på Jesus så blir du aldri syk, eller tro på Jesus så blir det lettere å gjøre det som er godt, eller du får gode karakterer  på skolen, eller blir rik, eler lever lengre. Det hadde vært greit, men det er ikke sånn. Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristne har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil.

Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.

Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?

Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.

«Vil også dere gå bort?». Det er et utfordrende spørsmål. Kjære konfirmanter det er mitt håp at du med dine ord, kan bekjenne som Peter. At også du kan si: «Nei jeg blir, for jeg tror på deg jeg Jesus.».

Kjære konfirmanter, det er min bønn at Gud må velsigne dere hver og en, i dag og alle dager. Amen

Konfirmasjonspreken II i Øksnes våren 2013

Torsdag 9. mai 2013, Kristi himmelfartsdag, i Langenes kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand.  Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære,  for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

(Matt 7, 24-29)

Slik lyder det hellige evangeliet.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er din dag. I dag så er det du som er i fokus, her i kirken og når dere samles til fest etterpå. Det å skulle ha så mye fokus en hel dag kan både være fantastisk, og litt vanskelig. Men prøv og nyte det. For vi er samlet her i dag, familie, venner, bygda, for å fortelle deg at du er viktig. At vi bryr oss om deg.  Og her i kirken spesielt fordi Gud bryr seg om deg. Du er betydningsfull.

Og samtidig så forteller konfirmasjonsdagen deg at du begynner å nærme deg det å bli voksen. Det er ikke som for to generasjoner siden, da gutta kunne gå i fiskebåten og være arbeidskar dagen etter man var konfirmert, eller jente søke huspost denne sommeren. Men om samfunnet ikke lenger regner dere som voksne etter konfirmasjonen, så begynner likevel å nærme dere. Vi – familien, bygda, samfunnet, kirken - har større forventninger til dere nå, enn da dere kom for få 4 års boka i kirken, eller Bibelen som 11 åringer. Vi har større forventninger, men vi er like glad i dere nå, som da. Vi som er her, er her fordi vi bryr oss om dere.

Å feire konfirmasjonsdagen i kirken henger også nøye sammen med det å markere en tilhørighet til kirken. Dere er alle, eller blir snart, 15 år. Da er dere religiøst myndige. Det betyr at dere uten de foresattes samtykke kan melde dere ut av kirken, og eventuelt inn i andre kristne kirker, bli ateister eller vende dere til andre religioner. Og Kirkemøtet har vedtatt at de ønsker at Stortinget i den nye kirkeloven vedtar at dere skal få stemmerett ved alle kirkelige valg som 15 åringer. Samfunnet og kirken tenker nokså likt om dette, at dere nå er gamle nok til å ta egne valg når det handler om tro og kirke. Og kirken mener at dere er modne nok til å være med å bestemme over kirken.  For kjære konfirmanter: Det er deres kirke.

Kirken er først og fremst Guds hus. Og i Guds hus er det plass til alle Guds barn. Det betyr at dette huset tilhører deg i like stor grad som de gamle, tilhører dere like mye som presten og kirketjeneren, tilhører dere like mye mamma og pappa. Dette huset er gitt åndelige barndomshjem. Og i konfirmasjonstiden har dere tatt kirken i bruk. Gjennom gudstjenester, undervisning, samlinger, med alvorlige temaer, sikkert noen kjedelige temaer, noen spennende temaer, ja konfirmasjonsåret har forhåpentligvis inneholdt alt. Ja, jeg håper dere vet at kirken er et rom for glede, på dager som i dag, og som når dere ble døpt, kanskje en gang skal gifte dere, eller dager da vi møtes her for å feire de kristne festene jul og påske.

Og jeg håper dere også vet at kirken også har plass til dager med sorg, som når dere følger noen dere er glad i til graven, eller dager som er fylt med skuffelse og sinne over egne eller andres valg. Den har plass til det som gikk galt i livet. Kirken tåler din synd og andres synd. Kirken rommer faktisk kun en type mennesker og det er syndere. De som mener å ikke ha synd trenger egentlig ikke kirken.

Også vet dere da sikkert at Kirken rommer de mange, mange hverdagene som det er flest av i livet. Da vi kommer til Gud med drømmer og planer, små problemer og store utfordringer, eller med takk, takk for gleder livet har gitt oss.

Kjære konfirmanter. 
Jesus sammenlikner det å stole på han med å bygge huset sitt på fjell. Og den som ikke hører på Hans ord, med en kar som bygger hus på sand. Det ene huset blir stående selv når det stormer, det andre huset raser sammen.

Kjære konfirmanter
Til nå har mange andre deltatt ivrig på byggingen av det huset som er livet ditt. Foreldre, familie, barnehage, skole, og fritidsaktiviteter som dere mer eller mindre frivillig har deltatt på. Og da dine foreldre bar deg til dåpen, så begynte de å bygge huset ditt på troens fjell. Kanksje valgte de troens fjell gjennom dåpens mest fordi det var tradisjon, for andre fordi det var en dyp overbevisning, og for noen som et resultat av en tro uten så mange ord, men like fullt en tro. En tro på at det er bra å bære det flotteste som har skjedd meg, mitt barn, til Gud.

Nå som du er blitt eldre så må du ta større ansvaret for ditt eget husprosjekt, ditt eget liv. Kanskje vil du flytte huset ned på stranda, der det ser ut som det er mye bedre å bo på solskinnsdager. Livet er ditt, grip det meg begge hendene. Men det er også ditt ansvar. For det er ikke bare moroa som er ditt ansvar, også konsekvensene må du ta med deg. Pass på at de verdiene, den troa, de holdningen du velger å bygge livet ditt på, også tåler livets trøkker og stormer.

Kjære konfirmanter
Når man står til konfirmasjon her i Langenes kirke, så er det veldig tydelig at man står i en lang tradisjon. Disse veggene har rommet generasjoner på generasjoner sine bønner og håp. I fler hundre år før deg har mennesker kommet hit for å lære sitt Fadervår, der oppe på vegge har vi jo en tavle med fadervår fra 1602, som helt sikkert bel brukt til å undervise de gamle langnesværingene. Hit kom de for å lære sin troslære, sin trosbekjennelse, for å lære om Guds regler for livet, men også om Guds endeløse tilgivelse. I flere hundre år har mennesker funnet trøst, mening og kraft i det å kalle seg en kristen og prøve å leve slik Jesus lærte oss.

Kjære konfirmant.
Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristen har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil. Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.
 Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?

Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.

Kjære konfirmanter! 
Til lykke med dagen. Det er min bønn at Gud må velsigne denne dagen, og alle dager, så du alltid vet at han er nær.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.