fredag 23. desember 2016

3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård