Lesetekst: 2. Samuelsbok 12,1-10
Prekentekst: Matteus 26, 36-45
Kjære menighet
Det gjelder å ha orden på sine prioriteringer i livet. Hva er
hyggelig, hva er nyttig, hva er viktig og hva er det aller viktigste?
I dag har vi døpt to barn. Og det å bli foreldre er en sånn
type livserfaring som røsker i prioriteringene våre. Plutselig sitter vi med
ansvaret for et barn som er helt avhengig av oss. Noe – barnets behov - blir
brått viktigere enn alt annet i livet. Og siden barnefødsler ikke gir oss et
lengre døgn så må plutselig andre ting vike. For noe er plutselig blitt
viktigere.
I de siste to ukene har vi også opplevd at det er blitt krig
i Europa. Ukraina har lenge levd med krigslignende tilstand på deler av sin
grense med Russland. Men nå er krigen åpenlys. Tusener av kvinner og barn
flykter. Og unge og gamle menn og kvinner mobiliseres til å bære våpen for sitt
lands selvstendighet. Noe er blitt viktigere enn alt annet de planla, ja selv
deres eget liv.
Også vi opplever at krigen i Ukraina endrer våre
prioriteringer. Selv om vår frykt ikke kan sammenliknes med de som flykter eller
mobiliseres i Ukraina, så kjenner vi på en ny type usikkerhet. Og det vi har
tatt for gitt: frihet, demokrati, sikkerhet og fred oppleves som truet. Selvsagt
gjør det noe med våre prioriteringer.
I to år har vi også levd med en pandemi som har tatt fra oss
mye. Noen har opplevd å miste noen de var glad i. Denne menigheten mistet sin
sokneprest til pandemien. Alle har opplevd at viktige fellesskap i barnehagen,
på skole, på arbeidsplassen og i fritiden er blitt begrenset eller borte. Noen
har mistet jobben sin og opplevd økonomisk utrygghet. Barn og unge har levd
helt unaturlig isolert. Kirker ble lukket, og selv begravelser har opplevde
antallsbegrensinger. Pandemien har på sitt vis, ved å sette oss i en posisjon
med savn, en ufrivillig faste fra vår hverdag, minnet oss på hva og hvem som er
viktig i livet.
Kjære menighet
Det gjelder å holde orden på sine prioriteringer. Og
fastetiden i kirken er en årlig påminnelse om dette.
I krig og fred, under pandemi og i velstandstider så er dette
en tid av året der bibeltekstene og bønnene i kirken er preget av et alvor, en
påminnelse om at noe er viktigere enn andre ting.
Men hva er dette som er aller viktigst?
Vi tror på en treenig Gud, som ikke bare eksisterer et sted
over skyene og titter ned på oss. Men som vil noe med vår verden, og våre liv.
Og nå skal du ikke se for deg at Gud ønsker at du skal være
en marionett-dukke som han skal styre med lange tråder fra et sted i
himmelriket. Men du skal se for deg en Gud som har skapt deg til fellesskap med
seg selv, og med andre mennesker. En Gud som har skapt deg med evne og vilje
til å elske Gud og mennesker. Men også med en frihet til å velge deg selv foran
andre.
Og dette er det som er aller viktigst: at vi er skapt til å
elske.
Og et av de verktøy som Gud har gitt oss i kjærlighetens
tjeneste er bønn. Bønn har alltid stått sentralt i kirkens fastetid. Kristen
bønn gir oss mulighet til å være i fellesskap med Gud. I bønn kan jeg legge fram
mitt liv for Gud, og lytte etter Guds stemme. Vi er mange som har opplevd å få
styrke til å møte det vanskelige når vi ber. Men vi er også mange som har
opplevd at bønn også styrker vår kjærlighet til andre mennesker når vi bærer
dem fram for Gud i bønn.
I dagens evangelietekst møter vi Jesus som vet han er på vei
mot lidelse og død. Og han forbereder seg ved å be. På vei mot døden så velger
Jesus å be. Til disiplene sier han: «Min sjeler er tynget til døden av sorg»,
og siterer både salme 42 og 43.
Da jeg forberedte denne prekenen så ble det ganske sterkt for
meg at vi opplever noe av det samme i vår tid. I Ukraina er Salme 31 blitt en
felles bønnesalme som millioner av Ukrainere, ifølge Norsk bibelselskapet, leser
på hvert sitt sted som en felles bønn mellom kl 16 og 17 hver dag. Det var den
ledende jødiske rabbineren som i Ukrainas religiøse råd løftet fram denne
salmen som en felles bønnesalme som kristne og jøder i hele Ukraina kan be.
I møte med døden valgte jøden Jesus å be, og i møte med krig
velger ukrainske jøder og kristne å be sammen:
Herre, jeg søker min tilflukt hos
deg,
La meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!
Vend øret til meg,
Skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
En borg til frelse.
Du er mitt berg og min borg,
For ditt navns skyld fører og leder
du meg.
Fri meg fra garnet de har spent ut
for meg!
For du er min tilflukt.
I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste
Gud.
Salme 31, 1- 6
I dag når vi kommer til forbønnen skal vi også få be med og
for det ukrainske folk. Bønnen er et av kjærlighetens språk. De vi ber for bryr
vi oss om. Og gjennom bønn styrkes vår kjærlighet til dem vi ber for.
Kjære menighet
Bibelen er ikke en heltefortelling. Veldig ofte så forteller
den oss om mennesker som svikter. Og dagens bibeltekster er nettopp slike
historier. Fra Matteusevangeliet hørte vi om disiplene som sovner mens Jesus
kjemper mot dødsangst i bønn. Ikke bare en gang, men to ganger.
Og fra 2. Samuelsbok hørte vi om profeten Natan sitt oppgjør
med Kong David. Forut for denne teksten ligger historien om Kong David som ser
den vakre Batseba fra sitt slottstak, kaller henne til seg og ligger med henne,
mens hennes mann Uria er i krig for David. Hun bli gravid. David kaller Uria
hjem fra krigen, og håper han skal reise hjem og ligge med sin kone, slik at
han tror at barnet er hans. Men Uria nekter seg slike gleder mens hans menn er
i krig. Og Davids løsning blir å sende Uria til fronten slik at han skal dø.
Uria dør, David kan ta Batseba som kona og samtidig skjule sin egen skammelige
handling. Kong David lot en mann dø, for å skjule sin egen synd. Men Gud sender
Natan til David. Og kortformen av Guds budskap til David er som følger: Jeg ga
deg så mye, jeg kunne gitt deg enda mer hvis du ba om det. Men jeg kan ikke
akseptere at du gjør det som er ondt.
Kjære menighet
Jeg er glad vi har en Bibel full av fortellinger om troende
mennesker som gjør store og små feil. Det gjør det lettere å kjenne seg igjen.
Det er forskjell på å sovne når man burde be sammen med en
venn i dødsangst, slik disiplene gjør, og sende en mann i døden, slik David
gjør.
Akkurat som det forskjell på å starte en krig, og de synder
som de fleste av oss har begått. Men store og små synder har den likheten at vi
prioriterer oss selv, vår makt, vår nytelse, vår komfort, våre gleder foran Gud
og andre mennesker.
Små og store synder har også det til felles av Gud kan tilgi.
Verken disiplene eller Kong David ble forkastet av Gud. Synden setter oss ikke
for alltid utenfor fellesskapet med Gud. Synden kan ikke overses eller
bortforklares, men den kan bekjennes og tilgis. Og tilgivelse gir oss en
mulighet til å prøve igjen å få orden på våre prioriteringer.
Kjære menighet
Fastetiden er en invitasjon til å bruke tid på å få orden på
egne prioriteringer. Bekjenne våre synder – og prøve på nytt.
Gud skapte oss til fellesskap med hverandre og seg selv. Gud
styrer oss ikke som marionetter. Men han skapte oss med evnen og frihet til å
elske.
Fastetiden inviterer oss til å tenke over våre prioriteringer
så vi elsker de riktige tingene: Gud og medmennesker framfor materielle gode,
egen makt, nytelse eller velbehag.
Og det er dette som er fastetidens evangelium: ikke en lang
rekke av: du skal, du bør, du skal ikke. Men en invitasjon til å elske: Gud og
mennesker.
Kjære menighet
Å velge kjærlighetens vei er en vei med mye glede, fest og
trygghet. Men som alle som har elsket vet - det er også en vei som vil be deg
om forsakelser.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er
og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Salmer:
117 Se vi går opp til Jerusalem
588 Vi samles til dåp i din kirke på jord
-----
455 Fall til ro
980.1 Fastelitaniet
614 Vår lovsang skal møte deg, Kristus
482 Deg å få skode er sæla å nå
