lørdag 22. februar 2020

Fastelavenssøndag 2020, Skedsmo kirke


Skedsmo kirke 23. februar 2020, høymesse med dåp


Kjære menighet!
Det er godt å se dere som er kommet til Skedsmo kirke denne søndagen. Og mens vi er samlet her så er andre kristne samlet i andre kirker her Lillestrøm kommune. Uten at jeg har sjekket gudstjenestelisten for denne søndagen i detalj, så kan det godt hende at akkurat nå er en annen flokk samlet til gudstjeneste i St. Magnus kirke, hos OKS Romerikskirken, i Metodistkirken eller på Frelsesarmeen, for å nevne noen kirker i vårt nærmiljø. På hvert vårt sted, for å lese den samme bibel, bekjenne den samme Gud, be til den samme Gud. Men likevel så samles vi hver for oss.

Vi lever med et mangfold av kristne menigheter. Og det er fullt mulig å tenke positivt om dette mangfoldet. Vi kan se på alle menigheten som en fiskeflåte med menneskefiskere som er utstyrt med mange ulike redskaper; noen fisker med trål, noen med line, andre med garn og noen er ute med et robåt på stangfiske. Noen båter går langt fra land, mens andre fisker nærmere kysten. Flåten er sjøsatt av Vårherre i vårt lokalsamfunn for å nå flest mulig mennesker.

Men dagens evangelietekst utfordrer en slik harmonisk forståelse av dette mangfoldet. For ifølge Johannes så ber Jesus om at de kristne skal være ett.
Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh 17, 21) Jesu bønn om enhet har en konsekvens: for at verden skal tro.

Mangfoldet av menigheter har sine gode sider. Det skaper også mangfold av gudstjenesteuttrykk, prekenformer, musikk og kultur. Men det er dessverre også et vitnesbyrd om at vi kristne ikke er enige om hva vi tror på, eller hva det er å være en kristen. Og uenigheten er så dyp av ikke bare verdens kristne, eller Norges kristne, men selv ikke alle kristne i Lillestrøm vil kunne samles rundt samme nattverdbord eller til dåp i samme døpefont.

Uenighet ikke nytt i kirken
Men er manglende enhet noe nytt i kirken? Nei, dette er ikke en moderne utfordring. Det holder med å lese det nye testamentet for å se at det raskt ble uenighet og splittelse mellom de kristne.

Paulus skriver for eksempel til korinterne drøyt 20 år etter oppstandelsen «For noen av Kleos folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «jeg holder meg til Paulus», mens andre sier, «til Appolos», «til Kefas» eller «til Kristus»» (1. Kor 1.11)

Dagens evangelietekst er skrevet ca 60 år etter oppstandelsen. Og la oss for et lite øyeblikk forestille oss at vi er blant de aller første leserne av Johannesevangeliet. Da er det ganske sannsynlig at vi er godt kjent med at det er til dels store spenninger mellom ulike grupper av kristne. Og i dette rykende ferske evangeliet som vi nå har foran oss så ville vi som tekstens aller første lesere kunne legge merke to Jesusfortellinger som kommenterte denne splittelsen.

For først vil vi legge merke til fortellingen som vi finner i kapittel 10, der Jesus sier: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli en flokk og en gjeter» (Joh 10, 15b-16).

Som de aller første leserne av denne teksten så tror jeg vi hadde hatt et ganske klart bilde av hvem disse andre flokkene var. Flokkene ble ikke kalt for romersk-katolske, lutheranere eller pinsevenner, men kanskje «de som fulgte Johannes», «de som fulgte Paulus», «Appolos» eller «Kristus».

Og så ville vi lagt merke til det samme når vi kom det som er denne søndagens tekst, der Jesus ber om enhet. En enhet de første leserne visste at ikke var en realitet. Det må ha vært minst like utfordrende for de første leserne av Johannesevangeliet, som for oss, å høre at Jesu bønn om at de som tror på han skulle være ett, - en flokk, med en gjeter – så verden skal tro.

Arbeid for enhet
Kirkehistorien viser oss århundrer med splittelse. Men det skjer også veldig mye godt arbeid for kirkenes enhet. For på tross av kirkesplittelser så har ikke evangeliet forandret seg, og opp gjennom historien så har troende igjen og igjen blitt utfordret av Jesu bønn om enhet…for av verden skal tro.

I 1948 ble den verdensomfattende organisasjonen Kirkenes Verdensråd etablert. Og Kirkenes verdensråd er et verdensfellesskap av kristne kirker. Og når de skal beskrive målet med sitt arbeid så peker de rett på dagens bibeltekst. På sin hjemmeside skriver de: Kirkenes verdensråd er et fellesskap av kirker … som arbeider for å oppnå den enheten som Jesus ba om for sine etterfølgere «for at verden skal tro». (min oversettelse fra: www.oikoumene.org – About us)

I Norge har vi en organisasjon som heter Norges kristne råd. Denne organisasjonen har store deler av kristenheten i Norge som medlemmer. Og på sine hjemmesider bruker også de akkurat dagens evangelietekst når de skal fortelle hvem de er: Norges kristne råd er et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn, med bibelen som kilde, som tilber og bekjenner en Gud – inspirert av Jesu bønn: «Må de alle være ett».

Og her i Lillestrøm kommune, som i mange andre lokalsamfunn, har vi et lokalt råd, som samler de kristne menighetene til felles arrangementer. Det er felles gudstjenester, lovsangskvelder og korsvandring på langfredag i Lillestrøms gater. Man deltar med en felles stand under byfesten i Lillestrøm. På ulike vis samler man prester og pastorer til fellesskap. Man samles når det er Bønneuken for Kristen enhet, og når det er kvinnenes internasjonale bønnedag.

Kjære menighet! Det er verdt et hallelujah når verdens kirker, skritt for skritt nærmer seg hverandre.

Enhet ikke enighet
Kjære menighet. Dagens tekst er et kall til å jobbe for kristen enhet, men hvordan skal vi oppnå det?

Jeg tror det er viktig å skille mellom enhet og enighet. Guds stor menighet sitt fremste kjennetegn kan ikke være massive enighet. En verdensvid kirke må ikke bare leve med teologiske forskjeller, den lever også med enorme kulturelle forskjeller. Enhet i en verdensvid kirke må kunne være et flerstemt kor, men det må være et mål at alle i koret synger på samme melodi.

Enhet gjennom kjærlighet
Den enheten Jesus ber om er ikke en enhet basert på underkastelse, hierarki, eller lydighet. Det er en enhet som skapes gjennom kjærlighet. «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh 17, 23b), ber Jesus.
Startpunktet for all kristen enhet er Guds kjærlighet. Det er den som samler oss, det er den vi vitner om, det er den som sender oss til tjeneste i verden. Veien til kristen enhet må alltid ha som utgangspunkt å tviholde på Guds kjærlighet.

For det betyr noe hvor vi retter fokuset. Hvis fokuset vårt er på det som skiller oss, enten det er teologi, møteformer eller musikkstil, så er det skillelinjene som får fokus. Hvis fokuset er det som samler oss, så er det Guds kjærlighet som får fokus.

Diakonien er derfor et godt sted å synliggjøre og videreutvikle kristen enhet. Den Gud som elsker oss, har også kalt oss til på vise hans kjærlighet i verden. Derfor er det viktig at kristne kan stå sammen i arbeid som peker på Guds kjærlighet til menneskene, lokalt, men også nasjonalt og globalt være en stemme som løfter fram nåde, rettferdighet og kjærlighet i møte med krig, flyktninger og klimautfordringene. 

Også må vi la Guds kjærligheten jobbe i oss selv. Hvordan snakker vi om våre medkristne? Hva fokuserer vi på når vi er sammen. Noen vil Gud kalle til å jobbe i komiteer som kan overvinne århundrer med teologiske uenigheter. Noen vil Gud kalle til felles diakonal innsats med andre kristne. Noen vil Gud kalle til å bygge enhet gjennom felles bønn og vennskap. Noen vil Gud kalle til å vise oss hvordan kirkens mangfold kan berike oss alle. Guds kjærligheten må få jobbe.

På vei inn i fastetiden vil jeg oppfordre deg til å la Jesu bønn bli din. Og kanskje kan du be den sånn:
Himmelske Far, la oss som tror på din Sønn bli ett, forent av din kjærlighet, så verden kan tro. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.