 |
| Den kaananeiske kvinnen av P. del Po etter Annibale Carracci.1600-tallet. Wellcome-samlingen. Public Domain. https://wellcomecollection.org/works/unswb8f2 |
Lesetekster:
Første mosebok 32, 24-30
Jakobs brev 1, 2-8
Prekentekst: Matteus 15,21-28
Kjære menighet
I dagens tekst fra Matteusevangeliet så møter vi en høyst
usympatisk Jesus. Dette er ikke en Jesus som av seg selv ser den som lider, og
helbreder. Nei, den Jesus vi møter virker hard, etnisk og religiøst ekskluderende
og kjønnsdiskriminerende.
Hard fordi han ikke bryr seg i møte med en kvinne som kjemper
for sin datter. Han svarer henne ikke når hun roper ut sin nød. Rabbien fra
Nasaret er taus. Han vi kaller Gud er taus.
Etnisk og religiøst ekskluderende fordi han omtaler henne, -
og det handler neppe om henne personlig – men om henne som kanaaneer- som hund, mens jødene i dialogen omtales som
bortkomne sauer og barn.
Og kjønnsdiskriminerende fordi tidligere i Matteus, i
kapittel 8, så har vi en nærmest parallell fortelling der en romersk offiser
kommer til Jesus og ber Jesus helbrede tjenestegutten hans som er lam. Denne
mannlige romerske offiseren blir ikke oversett, han blir ikke kalt hund av
Jesus. Tvert imot sier Jesus: «Jeg skal komme og helbrede ham» (Matt 8,7). Så
står det videre:
Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke
verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil
tjenestegutten min bli helbredet. For
jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’
så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør
dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til
dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet
hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og
sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn
skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til
offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble
frisk i samme stund. (Matt 8,8-13)
Det er en påfallende, og for Jesus en lite fordelaktig forskjell,
på hvordan Matteus mener at Jesus møtte en romersk offiser og en kanaaneisk
kvinne. Mens den ene får umiddelbart en
positiv respons, så blir den andre oversett. Det er lett å få inntrykk av en
mann som respekterer en annen mann med makt, men ser ned på en maktesløs
kvinne.
Og det er underlig at Jesus i kapittel 8 helt tydelig åpner for en frelse som strekker utenfor Israels folk når han sier: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.». Men i kapittel 15 er kanaanere hunder, og israelitter barn.
Kjære menighet
Vår tekst i dag er fra Matteusevangeliet, og la oss stoppe
opp litt, og se nærmere på dette evangeliet. Dette er det evangeliet som regnes
som mest jødisk. Oftere i dette evangeliet, enn i de tre andre evangeliene, så
blir Det gamle testamentet brukt til å forklare hvem Jesus er, og hvorfor han
gjør det han gjør.
I Matteus så finner vi flere ganger denne spenningen, denne
dobbeltheten mellom Israels folk, og hedningene.
For eksempel helt i begynnelsen av evangeliet så får Josef
åpenbart i en drøm at han skal gi Marias sønn navnet Jesus «for han skal
frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21), men allerede rett
etterpå kommer Vismennene fra Østen – som jo er hedninger - for å hylle
Jesusbarnet som jødenes konge. Selv om de ikke kaller han sin egen, eller
verdens konge, så er det jo påfallende at hedninger kommer for å hylle barnet.
Og når Jesus begynner sitt virke så henvender han seg til
jødene. I kapittel 4 leser vi:: «Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han
underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all
sykdom og plage hos folket» (Matteus 4:23). Men så blir det også
nokså raskt tydelig at budskapet blir ikke tatt imot akkurat slik Jesus hadde
tenkt, og da trekker han fram hedenske byer som forbilder. I Kapittel 11 leser
vi:
«Da begynte Jesus å refse de byene
hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde
vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som
er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha
vendt om i sekk og aske.» (Matteus 11:20-21)
Og når Jesus sender ut disiplene i Matteus kapittel 10, for å
forkynne, helbrede og drive ut onde ånder, så sier han til dem helt eksplisitt:
«Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke til samarianernes
byer! Gå heller til de bortkomne sauer i Israels hus» (Matt 10:5b – 6).
Mens hele evangeliet slutter med misjonsbefalingen: «Jeg har fått all makt i
himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: …»
(Matt 28: 18b – 19a)
Matteusevangeliet minner oss – kristne hedninger 2000 år
etter Jesus – på at ikke bare var Jesus jøde, men det var jødene han henvendte
seg til primært i sin levetid, og det var først etter Jesu død og oppstandelse
at det virker som evangeliet bevisst blir forkynt også for ikke-jøder.
Selv om Jesus i denne teksten kan virke både hard og fremmed
for oss. Så tenker jeg at det er en viktig påminnelse til oss i denne
fastetiden. For det er mange triste eksempler på hvordan kirken opp gjennom
historien har bidratt til mobbing, undertrykkelse og hat mot jøder. Matteus, og
dagens evangelietekst lar oss ikke glemme, at Jesus var jøde, forkynte for
jøder, og at vår frelse springer ut av jødedommens tekster, den jødiske tro og deres
håp om en frelser.
Kjære menighet
La oss vende tilbake til denne søndagens tekst. Denne
søndagen skal vi la oss inspirere av den navnløse kanaaneiske kvinnen sin kamp
mot en taus, avvisende Gud. Hun lar seg heller ikke kue av at Jesus kaller
henne en hund, men går i forhandlinger med han. Hun ydmyker seg, godtar
beskrivelsen hund, men påpeker at selv hunder får smuler. Jesus ser hennes tro,
og helbreder datteren.
Å forhandle eller kjempe med Gud er det lange bibelske
tradisjoner for. Vi leste fra 1. mosebok om Jakob, som sloss mot Gud: «Jeg
slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» (1. mosebok 32:26b). Denne
kampen skjer natten før Jakob igjen skal møte sin bror Esau. Og Jakob er
livredd for å møte broren som han lurte for farens velsignelse. Den kanaaneiske
kvinnen kjemper for sin datter. Jakob frykter for sitt liv.
Men også Jakob sin bestefar Abraham hadde forhandlet med Gud.
Da herren gjestet Abraham (1. mosebok kap 18), så skal han videre til Sodoma og
Gomorra, for å straffe byene for sine synder. Med Abraham går i forhandlinger.
Hva hvis det er 50 rettferdige, vil Gud utslette byen da? Gud går med på at
byen skal få stå hvis han finner 50 rettferdige. Moses fortsetter
forhandlingene, først til 45, så 40, så 30, så 20 og til slutt 10 rettferdige.
Abraham kjempet for at rettferdige ikke skulle lide under Guds straff.
Også en av de som regnet Jakob som sin stamfar – Moses - forhandlet
med Gud. I 2. mosebok finner vi historien om Gullkalven, avguden som
Israelsfolket får Aron til å lage, når Moses blir lenge hos Gud på fjellet. Gud
ser gullkalven, og sier han vil la sin vrede flamme opp mot folket og «fortære
dem» (2. mosebok 32, 11) Men Moses går i forbønn for folket, eller kanskje vi
skal kalle det forhandlinger med Gud. Han påpeker at i så fall vil jo egypterne
kunne si at Gud kun førte folket ut i ørkenen for å fortære dem, og han minner
om Guds løfter til Abraham, Isak og Israel. «Da angret Herren det onde han
hadde sagt han ville gjøre mot folket.» (2. mosebok 32:14).
Og i salmenes bok – den jødiske bibelens bønnebok - så finner
vi mange klagesalmer. Omtrent en tredjedel av salmene i Salmenes bok er
klagesalmer, der den bedende ber Gud våkne, handle, trå til og redde den
bedende fra det som truer. Slå gjerne opp Salme 13 når du kommer hjem, som
begynner med: «Hvor lenge Herre? Vil du glemme med for alltid?» Og i
denne salmen, som i alle klagesalmer så finner vi en avslutning som ber Gud
handle nettopp fordi den bedende setter sin lit til Herren.
Også i Lukas evangeliet finner vi en liknelse der det kan
virke som også Jesus mener det kan hjelpe å mase på Gud. I Lukas kapittel 18 så
forteller Jesus om en enke, som bor i en by med en hensynsløs dommer som ikke
bryr seg om mennesker. Enken klaget sin sak til dommeren gang etter gang. Og
til slutt gir dommeren etter, ikke fordi han er god, men for å få slutt på
maset (Lukes 18:1-7). Og da sier Jesus: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine
utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» (Lukas 18:7a).
Kjære menighet
Det er fastetid. Og i begynnelsen av denne gudstjenesten så
ba vi: «Uransakelig Gud, du ser vårt liv og våre kamper. Vi ber deg: Gi oss en
utholdende tro, så vi aldri slipper deg, men venter på din velsignelse, ..»
Til tross for alle lærde bøker som er skrevet om Gud så er Gud
ikke ferdig forklart. Gud er ikke er forutsigbar. Det blir like feil å si at
Gud aldri vil gripe inn i våre liv, som å si at han alltid vil gjøre det. Men
det vi vet er at vi alltid kan legge alt i våre liv framfor han. Vår tro og vår
tvil, våre sykdommer og våre bekymringer, vår synd og våre seire. Som Jakob kan
vi gripe fast i han og rope: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner
meg». Som den kanaaneiske kvinnen kan vi nøde han med våre bekymringer for
våre barn, eller våre egne liv.
Når den tause Jesus til slutt handler så er det fordi han ser
kvinnens tro. «Kvinne, din tro er
stor. Det skal bli som du vil». Å kjempe med Gud er nettopp et uttrykk for
tro. Ateisten vil ikke kjempe med Gud, det vil jo være fullstendig bortkastet
tid å bruke tid på å kjempe med en man ikke tror eksisterer. Det er nettopp
fordi vi tror at det gir mening å nøde Gud, mase på Gud, utfordre Gud.
Snart skal vi synge salmen «Jesus din søte forening å smake»,
og når vi kommer til det siste verset så gjør vi den kanaaneiske kvinnen til
vårt forbilde når vi som i en bønn synger:
Jeg vil med kvinnen fra Kanaaans egne
rope i lengsel og aldri bli still
før du på bønnen til slutning må tegne:
Amen, ja amen, deg skje som du vil!
Ta med deg denne kvinnen hjem i dag som et forbilde. Hun som ikke lot seg overse, hun som ikke lot seg parkere, men nødet Jesus med sin tro til å handle.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og
blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
158 Jesus din søte forening å smake
615 Vi bærer mange med oss
409 I dine hender Fader blid
