Bots- og bønnedagen 2022, Skedsmo kirke
 |
| Skedsmo kirke |
Kjære menighet!
Dagens evangelietekst er en av de aller mest kjente bibelfortellingene. Om man ikke kan så mange bibelfortellinger, så er trolig denne blant de man kjenner.
Fortellingen er en liknelse. Og liknelser skal lære oss noe om Gud, om troen og oss selv. Og hvordan skal vi tolke denne fortellingen? Det spennende med liknelser er jo at de aldri helt er ferdigtolket. De ble talt inn i en samtid, men så gjenfortelles de til ulike mennesker, til ulike tider og i ulike kulturer. I dag er det vi som hører den, i Skedsmo kirke, på bots- og bønnedagen i 2022.
Bots- og bønnedag er en invitasjon til å møte Guds kjærlighet. Men også vår egen ufullkommenhet. Og de to tingene henger uløselig sammen. Hvis vi mennesker bare var gode, sånn helt av oss selv, så hadde vel ikke Guds kjærlighet til oss vært så imponerende.
La oss gå inn i liknelsen.
Og la oss først se på liknelsens sammenheng. Den store sammenhengen er Lukasevangeliet der Jesus gjennomgående tar side med de fattige og undertrykte. Det skal ropes ut en nådenes tid fra Gud. Generelt i Lukas tar Jesus side med de som holdes utenfor det gode selskap enten det er religiøst eller sosialt.
Og foranledningen til vår liknelse i dag finner vi i begynnelsen av Lukas kapittel 15, der det står:
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: "«Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:" (Lukas 15,1-3)
Så forteller ham dem tre liknelser: Om den ene av de 100 sauene som var blitt borte, som gjeteren leter etter (Lukas 15, 4-7), så om kvinnen som hadde mistet en av sine ti sølvmynter som hun leter etter, finner og inviterer venner og naboer til fest (Lukas 15, 8-10), og så vår liknelse i dag om faren og de to sønnene.
Liknelsen fortelles med andre ord som en korreks til de som tilhørte den religiøse eliten, som motsetter seg at Jesus velger å være sammen med syndere. Hadde jeg vært en av de skriftlærde eller fariseerne som hørt på denne liknelsen, så hadde jeg nok tenkt at Jesus hadde plassert meg i rollen som den broren som ble hjemme, og som ikke tok imot broren hjemkomst med glede.
I forbønnen etterpå, så skal vi blant annet be: «Du har kalt oss til å vitne om din frelse for de mennesker som ikke kjenner deg. Men vi har ofte sviktet ditt kall, fordi vi ikke ville gi deg vårt liv og vår eiendom. Og din kirke har søkt trygghet og støtte i denne verden istedenfor å sette sin lit til deg alene. Derfor bærer vi ansvar når vitnesbyrdet om dine gjerninger ikke blir hørt, og når ditt navn ikke blir æret.»
Det er Bots- og bededag. På en sånn dag så er det naturlig å høre denne liknelsen også som en advarsel til oss som tror. En advarsel mot at vi som tror på Jesus alltid må være våkne for radikaliteten i Jesu budskap. Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på mennesker som Frans av Assisi eller William og Cathrine Booth, som måtte bryte ut av kirken komfortsone, for å gå til de fattige, til de med en annen tro, til de utstøtte, til de som har utfordringer med rus, eller til de som sitter i fengsel for å forkynne og virkeliggjøre Guds radikale kjærlighet.
Men la oss nå se på selve liknelsen.
Det ligger noe uhørt i den yngste Sønnens krav på sin del av formuen. Han bryter med faren og familien, i et samfunn der det viktigste sosiale sikkerhetsnettet er familien, og der faren er familiens udiskutable overhode.
Men enda mer uhørt er det som skjer videre. Det står at han dro til et land langt borte. Det var mange jøder som levde i et land langt borte, og de var ofte samlet rundt synagoger og andre jødiske institusjoner som også kunne tilby religiøs tilhørighet og sosial trygghet. Men ingenting i historien tyder på at den yngste sønnen oppsøkte dette. Han lever «et vilt liv» (v.13), pengene brukes opp, og på grunn av en hungersnød så ender han som en som passer grisene, og alt han får å spise er den samme maten som grisen. «..og ingen ga han noe» sier Jesus.
Det er neppe tilfeldig at det spesifiseres at han ender blant griser, som av jødene – også Jesus og disiplene – ble regnet som et urent dyr. Beskrivelsen av sønnens skjebne er ikke bare at han nå er sosialt på bunnen, han er også utenfor det gode religiøse selskap.
Så leser vi: «Da kom han til seg selv…» (v 17 a)
La oss stoppe opp litt her.
Det er Bots og bededag. Og denne historien har ofte blitt lest nærmest som en eksempelfortelling om hvordan det er å bli frelst. Mennesker som lever borte fra troen, møtes Jesus, og legger om livet helt. Paulus var en sånn som ble «herlig frelst» i møte med Jesus. Og vi kjenner sånne historier, enten fordi vi har møtt disse menneskene selv, eller vi har lest om mennesker som får slike opplevelser.
Men jeg tenker denne historien også handler om oss som har levd hele livet med en kristen tro. Vi, som de fariseerne og de skriftlærde som hørte denne historien første gang, kan identifisere oss også med den yngste sønnen.
I dagens tekstlesning, så leste vi også fra Paulus andre brev til korinterne, der Paulus skriver: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. kor 13, 5a)
Jeg tror vi er mange som kan oppleve at det å være en kristen lett blir en vane. God vaner er jo en god ting, men det kan også bli en vei til sløvhet. Bønnene blir færre, jeg oppsøker det kristne fellesskapet sjeldnere, bibellesningen erstattes med andre aktiviteter. Og mitt blikk på verden endres. Det mister den radikaliteten som Jesus lærer oss å se de fattige, de som faller utenfor, min neste og meg selv med. Og slangens spørsmål i Paradis sniker seg inn: «Har Gud virkelig sagt...» (1. mosebok 3,1), eller bare et resignert: «Det er vel ikke så farlig» eller «Jeg er ikke noe verre enn andre». Om man ikke akkurat sitter blant griser i et fremmed land, så har man lagt ut på veien bort hjemmefra. Det var andre ting som ble viktig.
For meg er det da godt å møte dager som denne søndagen. Jeg trenger både søndager, bønner og tekster som røsker i meg. Dager der Paulus får utfordre meg: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!»
Evangeliet lar oss ikke henge i håpløsheten
Og når Guds ord utfordrer oss til å prøve oss selv, og vi gjør det ærlig, så blir alltid konklusjonen at vi lever ikke opp til Jesus sitt radikale budskap. Vi er ikke Jesus eller helgener. Vi er syndige mennesker som gang etter gang blir gravende rundt i vår egen navlelo, framfor å se våre medmennsker. Vi ender gang etter gang opp med å sette oss selv foran andre. Og vi lever i verden som om det var vår verden, og ikke Guds verden. Sånne søndager hjelper meg, som den yngste sønnen i liknelsen å komme til meg selv.
Og når vi kommer til oss selv, ser vår tilkortkommenhet, så lar evangeliet oss aldri bli hengende i håpløshet.
Denne liknelsen fra Lukas er jo selve eksempelfortellingen på at det alltid er håp. For yngstegutten reiser fra grisematen, og setter kurs mot hjemgården i håp om å kunne være tjener.
Og den faren han møter er vel personifiseringen av den kjærligheten vi alle drømmer om å møte i livet. Den kjærlighet som ikke bare tar imot en angrende, men som kommer den angrende løpende i møte. Som ikke vil høre bønnen om å være tjener, men møter han med kyss, med glede, med fest, og som gir han status som sønn i huset.
Kjære menighet
Det er sånn Gud vil møte oss, når vi kommer til oss selv. Enten det er for første gang eller tusende gang. Gud vil møte den som vender hjem til han med kjærlighet uansett.
Slik vi leste fra Mika:
Herren skal igjen vise
barmhjertighet mot oss
og trå vår skyld under fot.
Du skal kaste alle våre synder
ned i havets dyp. (Mika 7,19)
Kjære menighet!
Bots og bededag er en invitasjon til, som den yngste sønnen, «å komme til seg selv». Stoppe opp og innse at omvendelse er noe vi trenger også i vårt eget liv. Denne dagen er en invitasjon til å snu kursen, og komme hjem til Guds nåde. En nåde uten betingelser og forbehold, ikke en engangsnåde, ikke en delvis nåde, men en nåde som er villig til å la deg begynne radikalt på nytt. Hver eneste dag står nådens tilbud ved lag. Hver eneste dag kommer han løpende mot oss med en kjærlighet som glemmer våre feiltrinn og forsømmelser, men som hilser oss som Guds barn.
Det ligger en livsforvandlende mulighet i denne kjærligheten.
Jeg synes denne livsforvandlende kjærlighetens mulighet er best beskrevet i 1. Johannes 4, der forfatteren av dette brevet skriver:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 10-12)
Den vanskelige nåden
Den eldste sønnen synes ikke det var så lett å se broren med nådens øyne. Faren forsikrer han om hans status er ikke endret, og oppfordrer han til å glede seg og delta på festen. Så stopper fortellingen. Det står ikke at broren gikk inn og gledet seg med faren og broren. Eller om han ikke klarte å legge bort sitt sinne, og kanskje forlot gården selv.
Jeg tenker denne åpne slutten står her som en utfordring til de som hørte fortellingen første gang, og til oss som troende og som menighet.
Guds radikale nåde er provoserende. Det er en nåde basert på at Gud selv har sonet straffen. Det er en nåde uten forbehold. Den er ikke rettferdig, eller fortjent, den er nåde.
Kjære menighet
Om litt skal vi samles i bededagsbønnen. Det er ikke til å legge skjul på at den er ganske krass. La den utfordre deg til å ransake deg selv. Og bli med i bønnen om Guds tilgivelse.
Og så kjære kristne, skal vi feire nattverd. Kom fram og ta imot brødet og vinen som det det er: Guds nåde til deg, som kommer deg løpende i møte, som ikke vil høre noen bønn om å være tjener, men som kaller deg for Sønn og Datter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
