Konfirmantpreken 27. mai 2012 – 1. pinsedag

Lesetekst:
Det står skrevet i 1. mosebok:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. 1 Mos 1,1-5

Slik lyder Herrens ord

Prekentekst:
Det står skrevet i Apostelens gjerninger i det 2. kapittel

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.


I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:


 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
    I de siste dager skal det skje, sier Gud,
           at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
           Deres sønner og døtre skal profetere,
           de unge skal se syn,
           og de gamle skal drømme drømmer.
          
    Selv over mine slaver og slavekvinner
           vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          og de skal tale profetisk.
        
Apg 2,1-18

Slik lyder Herrens ord


Kjære konfirmanter!

Dette er deres dag. Det er dere som er sentrum i kirken her i dag. Det er dere vi samles rundt. Det er dere vi ønsker å sette i sentrum her i kirken og etterpå når venner og familie skal feire dere. I dag skal dere få kjenne på den kjærligheten og omsorgen som omslutter hver og en av dere. At det er noen rundt dere som gleder seg, ja fryder seg over å se dere vokse opp. For snart nærmer det seg dagen da du er voksen og selv skal ta et voksent ansvar for deg selv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen også en litt vemodig dag. Når jeg ser nedover rekka med ansikter så tenker jeg på opplevelser, samlinger og turer vi har hatt sammen. Det siste året har gjort at vi har vært spesielt mye sammen. Nå skal ikke konfirmasjonsdagen være et farvel med kirken, men jeg vet at vi ikke kommer til å se hverandre like ofte neste år, og det er litt vemodig. For dere er en flott gjeng. Dere er flott ungdommer. Dere har alle sammen unike kvaliteter som dere skal ta vare på og videreforedle på livsveien.
Dere blir konfirmert på pinsedagen. Kirkens mest hemmelige høytid. Alle spørreundersøkelser viser at de fleste vet hvorfor vi feirer jul, mange hvorfor vi feirer påske, men oppsiktsvekkende få hvorfor vi feirer pinse. Og når Peter skulle stå fram i Jerusalem å forklare hva som skjedde denne dagen, så kan han ikke ha det letteste utgangspunktet for han må begynne med å understreke at de ikke er fulle.

Jeg synes det er litt fascinerende. Dette er den første talen, vitnesbyrdet om kristentro, som Bibelen forteller om, etter at Jesus reiset til himmelen. Og den begynner med en forsikring om at apostlene ikke er fulle. Det er lov å smile av sånt.

Hva er det som skjer på pinsedagen? Og hva har pinsedagen å si til dere som blir konfirmert i dag?
Pinsen er kirkens fødseldag. Kirken blir til på pinsedagen. Allerede på Kristi himmelfartsdag, da Jesus for til himmelen, så hadde disiplene fått oppdraget: De skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler ved å døpe og lære dem om det Jesus hadde gjort og sagt. Men Jesus visste også at de var redde, og det var vel ikke så rart. Når pinsen kom så var det bare 40 dager siden Jerusalems høye herrer hadde korsfestet lederen deres – Jesus. Og selv om Jesus hadde stått opp fra de døde, så var de selvsagt redde. Men i Pinsen så får de den hjelpen som Jesus hadde lovet. De får kraft, styrke, mot, hjelp til å tro, men også fortelle om troen.  De får krefter til å ta tak i oppdraget. De får Den hellige ånd.

Det ble lest en annen Bibeltekst her i dag. Fra skapelsen. Om Gud som skaper himmel og jord ut av ingenting og lys i mørke. Det er ikke tilfeldig at det leses om skapelsen i pinsen. For skapelsen og ånden henger nøye sammen. Det står i Bibelen at guds ånd svevde over vannet – ånden var til stede da Gud skapte. Og når vi ble døpt så tror kirken at vi blir «født på nytt» ved Den hellige ånd. Og livet i verden og livet som kristne er ikke to forskjellig liv – vi har kun et liv på denne siden av evigheten, og det er det livet som ble gitt av Gud vår skaper, og det er det livet som ble satt i sammenheng med Gud da vi døpte, og det er til det livet vi henter kraft i felleskapet og i troen.

Pinsen handler om å få krefter til et oppdrag man har fått. Og kjære konfirmanter. Livet som ligger foran dere er et oppdrag dere har fått. Med dere bærer dere masse flotte ressurser. Hver og en av dere har krefter og anlegg, styrker og interesser. Og vi som kjenner dere vet jo også at dere er ulike. Det som er enkelt for en er vanskelig for en annen. Det en tørr er det andre som kvier seg for. Det en kan ordne er det andre som ikke ser noen løsning på. Vi kan si at dere er ulike, men det er ikke så bra ord. To varer kan være ulike, og den ene kan være opplagt dårligere enn den andre. I stede vi jeg si det sånn: DERE ER ALLE UNIKE, altså enestående.

Ingen av de andre har akkurat din kombinasjons av evner, muligheter og egenskaper.  Og dette gir dere ulike og unike muligheter når dere går inn i det oppdraget som ditt liv er.

Dere er unike, enestående, dere har unike liv og dermed unike oppdrag. Sånn var det også i disippelflokken. Peter han var leder i disippelflokken, men også litt oppfarende og kanskje litt feig. Legendene vil ha det til at apostelen Peter havnet i Roma, der han ble kirken i Romas første biskopen, og til slutt korsfestet opp ned. Mens Tomas, han som skiller seg ut i apostelflokken med sin tvil og sine spørsmål, han reiste helt til India og grunnla kirke der. Mens Jesus sin bror, Jakob, var en stillfaren mann og han forble leder for menigheten i Jerusalem. Og Paulus, han var nok en 110% mann, intet halvveis, han begynte som kristenomsforfølger, han endte som misjonær og som den som fikk 13 av sine brev i Det nye testamentet. Disiplene var like forskjellige, unike,  som oss. De hadde alle del i den samme oppdraget, men brukte sine unike kvaliteter til å løse det på sin måte.

Det finnes ikke en måte å løse «oppdrag Livet». Det finnes ikke en hemmelig mal for det gode liv, som alle bør prøve å kopiere. Det finnes ikke en type menneske, som alle burde være – egentlig. Eller en kvalitet eller kunnskap som er bedre enn alle andre – sånn egentlig. Vår mangfoldighet er gudsvillet og gudeskapt. Det som er unikt, og dermed det som er ulikt ved dere alle sammen, er gudeskapt og gudevillet. Det er faktisk inderlig viktig at du har tro på at du er bra, gudevillet, gudeskapt, unik og prima vare, akkurat slik du er.
Pinsen ga disiplene krefter til å løse et oppdrag de allerede hadde fått. Og med pinsen så begynner kirken å vokse. Disiplene får mot til å gå ut og fortelle.

Og jeg håper at det dere har opplevd i konfirmasjonstiden, og det som skjer her denne dagen er med på å gi dere mot til å si: Det er her jeg hører til. Her i kirken hører jeg til med alle mine kvaliteter, med det jag kan og med det jeg strever med. Jeg håper at dere har sett at dette er ikke prestens kirke, eller de gamles kirke, eller de flinkes kirke eller de som alltid får det til sin kirke. Dette er Guds kirke, og dermed er det også din kirke. For i Guds hus, der hører Guds barn til.

Kjære konfirmanter!
Dette rommet tåler hele vårt liv. Det er hit vi ble båret som barn i dåpen. Det er her vi blir konfirmert, kanskje gift en dag, og til slutt skal vi bæres ut. Dette rommet, Guds hus, favner festen og gleden, sorgen og sinnet, spørsmål og undring. Dette huset, og kirkens fellesskap, kan gi trøst, fellesskap, varme og omsorg, det er svar å hente her og det er kraft å hente her. Kraft til å løse oppdraget som ligger foran dere – Ditt UNIKE LIV.

Kjære konfirmanter!
Vær stolt av den du er. Ikke bøy nakken. Du er bra, du er unik, du er gudeskapt og gudevillet. Jeg ber om at Gud vil velsigne dere i dag og i framtiden. At han vil gi dere kraft og styrke til livet. Og at han vil bevare dere i troen som dere fikk i dåpen gjennom liv og død. Jeg ber om at Gud må velsigne dere i dag – og alle dager!

Ære være Faderen og Sønnen, og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på konfirmasjonsgudstjenestene mai 2012

Lesetekst:


Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel. 

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.  For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.


Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!  


Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.


(Matt 7,7-12)

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. I dag skal dere få være i sentrum her i kirken og etterpå når familie og vennes samles. Dette er dagen da dere skal få høre at det er noen rundt dere som er glad i dere og bryr seg om dere. Det er noen rundt dere som gleder seg over å se at dere vokser til, at det nærmer seg den dagen da du er voksen og tar ansvaret for eget liv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen en litt vemodig dag. For et år sammen gjør at man er blitt kjent med dere. Og når jeg ser ansiktene deres så knytter jeg minner og historier til dem. Enten fra Skogsøya, fra gudstjenester eller undervisningstimer. Og jeg kan uten noen form for forbehold si at dere er en flott gjeng. Nå er det jo ikke meningen at konfirmasjonsdagen skal være et farvel til kirken, men likevel, vi kommer ikke til å se hverandre så ofte som det siste året.

På konfirmasjonsdagen så får dere med dere en bibeltekst som både inneholder et løfte og en formaning fra Jesu munn. Og jeg tenker dette er ord fra Jesus som der kan bygge både liv og framtid på.

Løftet fra Jesu er som følger: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Og når Jesus skal forklare dette bibelverset så begrunner han det i Guds kjærlighet. For akkurat som foresatte ikke normalt gir sine barn stein når de ber om brød, eller orm når de ber om fisk, så vil også Gud gi oss gode gaver. Gud elsker oss og vil oss godt.

«Be, så skal du få. Bank på, så skal det lukkes opp.» Det kan jo få Gud til å høres ut som en himmelsk minibank. Og på konfirmasjonsdagen kunne kanskje det vært greit for både konfirmanter og foreldre. Men 2000 år etter Jesus så må vi trygt kunne si at det er ikke sånn det fungerer. Det er en kristen erfaring at Gud svarer bønn, men det er ikke alltid vi får de svarene vi ønsker. Og det er ikke alltid vi skjønner at det er svar vi har fått. Men ofte så kan vi i ettertid se at Gud ga svar, det la seg til rette, men kanskje ikke akkurat slik vi ville eller hadde planlagt.

«Pappa, pappa, kan jeg få leke med motorsaga?» Det er ikke alle bønner som bør få et ja. Kjære konfirmanter, det vet deres foresatte. Og jeg tror at dere også er så modne at dere vet at noen ganger så er «nei» det riktige svaret.

Hva er vitsen med Gud og med bønn, hvis jeg ikke får alt jeg ber om? Det er litt som å si: Hva er vitsen med foreldre. Uten at deres foreldre fant hverandre for ca 15 – 16 år siden, så hadde dere ikke eksistert. Det fantes noen før dere, som skapte dere. På samme måte så fantes Gud før oss, det er ikke vi som skaper Gud. Men det er vi som selv må avgjøre hvordan vi vil forholde oss til Gud.

Og da er vi ved kjernen av konfirmasjonsdagens betydning. De fleste nordmenn blir båret til dåpen når de er små babyer. Ved døpefonten lover de foresatte å oppdra barnet til en kristen. Men så kommer det en dag - «omtrent på denne tiden» at dere må ta ansvar for deres eget trosliv og trosvalg. Det var ikke bare mennesker som avga løfter ved døpefonten. Også Gud lovet at du ved dåpen ble hans barn, han ga deg sin hellige ånd og troen.  Men nå er det du som må avgjøre hva du gjør med dette. Gud tror på deg og elsker deg – tror du på Gud? Elsker du Gud?

Og da kan vi gå fra Jesu løfte til Jesu formaning: Hvis man elsker, så får dette konsekvenser for hvordan man oppfører seg. Det er ikke slik at Gud stiller seg likegyldig til hvordan hans barn oppfører seg. Gud sier ikke at det «ikke er så farlig» eller «samme det, kom til meg, så tilgir jeg alt og vi kan glemme hele greia». Det er sant at Guds kjærlighet tåler alt, at den kan tilgi alt, men den sier ikke at alt er greit.

Dere har sikkert måttet bryne dere på regler hjemme. Og selv prakteksemplarer av arten «norsk ungdom anno 2012» har vel en gang i blant brutt noen regler, eller ønsket seg slappere regler. Men dere vet jo at regler og grenser settes fordi de voksne bryr seg. Det er ikke for å plage dere, men for å beskytte dere og fellesskapet – enten det er familien, klassen, laget eller bygda og samfunnet at vi har regler. Og kjære konfirmanter. Uten å stresse de kommende besteforeldrene så veldig: Det er ikke så mange år til dere selv skal lage regler for deres barn, ikke for å plage dem, men for å beskytte dem.

Og det er kjernen i alle regler, oppsummeringen av alle Guds bud, styringsverktøyet for rett og galt gjennom alle tider som Jesu lærer oss når han formaner disiplene: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Da er det viktig å sette seg noen forbilder. Og det ble lest her et vers fra Johannes sitt tredje brev: Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11).

Dere lever i en verden som pøser på med alternative forbilder. Jeg mener selv at jeg ikke er så gammel, men jeg husker et Norge der det kun fantes en TV-kanal. Internett og facebook var ikke påtenkt, hvertfall ikke for hvermannsens bruk. Vi holdt på med noe som het brevvenner når vi skulle ha kontakt med ungdom i andre deler av verden eller Norge. Det var dyrt å ringe i telefon, og hvor langt man kunne gå med en telefon ble avgjort av lengden på ledningen. For dere er venner, forbilder og et utall serier og helter og forbilder kun tasteklikk unna. Det har sine flotte og gode sider. Dere har mer og umiddelbar kontakt med informasjon og mennesker i andre samfunn enn deres eget. Dere vet mer om de gode heltene, men dere har også fått mange fristelser og dårlige helter som tyter ut av skjermen på rommet deres. Store muskler og kraftige våpen, raske penger og deilige kropper, det finnes langt eldre mennesker enn dere – ofte kalt voksne - som synes det høres fristende ut.

Derfor er Johannes sin oppfordring ikke umoderne, men topp aktuell: ta ikke det onde til forbilde, men det gode!

Så vet vi alle, enten vi er 15, 35, 70 eller 100 år at vi ikke alltid klarte å gjøre de gode valgene. Synd er ikke et beklagelig begrep oppfunnet av kirken, synd er et ord som beskriver ondskapen som finnes rundt oss og i oss. Vi mennesker gjør det som er ondt. Og det som er ondt bryter ned våre egne liv, fellesskapet mellom mennesker og fellesskapet mellom Gud og mennesker. En del av det å bli voksen er å lære seg å ta ansvar for sine egne handlinger og valg. Også det onde vi gjør. Det er voksent å si: Dette er mitt ansvar. Jeg gjorde deg vondt. Det er mitt ansvar. At du ikke fikk til å leve opp til gode idealer skal ikke føre til at du forkaster idealene. Nei, hold fast på det gode som forbilde. Men ta ansvar for det onde, så det gode kan seire. For den som innrømmer et ansvar kan også be om tilgivelse. Jeg kan ikke be verken Gud eller andre mennesker om tilgivelse for andre menneskers ondskap. Jeg må be om tilgivelse for min egen synd. Også skjer det noe flott, som beskrives godt i den ene bønnen i Fader Vår: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Når vi lærer og erfarer at vi kan ta ansvar for og få tilgivelse for egen synd, da blir det riktig å la andre også få tilgivelse. For som Jesus sa: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen. Og til lykke med framtiden. Velg dere gode forbilder, som kan være med å forme dere videre. Jeg vet ikke om Jesus virker som et kult forbilde. Han snakket mest om Gud, om kjærlighet og tilgivelse. Men det var ikke bare prat med Jesus. For når det kom til stykke, så valgte han å la seg korsfeste for å sone dine og mine synder. Og på dager som en vanskeligere enn denne, så er det nettopp det vi trenger: En Gud som elsker oss uansett, som peker på det gode som den gode vei, men som kan tilgi oss når vi ikke fikk det til.

Jeg håper og ber om at Gud skal velsigne dere i dag, styrke den troen han ga dere i dåpen, og bevare dere gjennom liv og død.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken 17. mai 2012

Lesetekst:


Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,1-4)

Prekentekst:
Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?  Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»  «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»  De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei. (Matt 22,17-22)


Kjære menighet.

Vi skjer i en tid der det skjer mange viktige ting i kirken. Vi har fått en ny bibeloversettelse i år. Vi skal senest 1. søndag i advent dette året begynne å bruke en ny liturgi, som gir lokalmenighetene en lokal liturgisk frihet som de aldri tidligere har hatt. Og som en del av dette har vi også fått nye tekstrekker. Altså nye bestemmelser om hvilke bibeltekster oms skal leses på hvilke dager i kirkeåret.

Og begge dagens tekst er en nye tekster for 17. mai. Og det er tekster som taler rett inn i den spenningen som vi står i som kirke. Og de taler ikke først og fremst til det norske folk, men til de kristne. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til staten. Hva er forholdet mellom vårt borgerskap i himmelen og vårt jordiske statsborgerskap?

I mange hundre år har det vært identiske størrelser i Norge. Å være norsk var å være kristen. Og etter reformasjonen og fram til 1843 var det identisk med å tilhøre statsreligionen, den evangelisk-lutherske tro. I 1843 fikk katolikkene adgang til å danne en menighet i hovedstaden. Og dette må kunne regnes som startskuddet for en sakte liberalisering der jøder etter hvert fikk adgang til riket, og kristne frikirker etter hvert ble tillatt, en utvikling som slutter ved dagens mangfoldige Norge. Et Norge der det ikke er noen selvfølge at man er kristen, selv om man er norsk. Der det meget sjelden er slik at staten lurer på hva kirken mener om saker som skal vedtas. Og der det er slik at vi fra neste år ikke lenger kan sies å ha en statskirke, selv om kirken fortsatt skal være stats og kommunefinansiert.

Og rett utenfor dette kirkerommet fikk vi jo en demonstrasjon av dette mangfoldet rett før gudstjenestens begynnelse. Alle alsvågværinger kan samle seg om toget og om høytidlighetene ved bautaen. Men så skilles vi – for noen er gudstjeneste naturlig eller hvertfall en mulighet, for andre helt uaktuelt. Men like fullt er det naturlig, ja jeg vil mene en selvfølge for kirken å feire gudstjeneste på grunnlovsdagen. Hvorfor?
Vi leste fra Paulus første brev til den unge Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

Statskirke eller ei. Kristendommen er ikke en evig pågående revolusjonsbevegelse. At Paulus i en tid med forfølgelse og hedenske konger og styresmakter kan si; «Be for konger og alle i ledende stillinger», sier noe grunnleggende om at den kristne stat og den kristne konge er den første kirke helt fremmed. Paulus levde og virket i en verden som var religiøst og kulturelt mangfoldig. Ja, der flerguderi og hedenskap sett fra et kristent ståsted var normalen.  Likevel kunne man be for konger så «vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt» .  Hvor mye mer bør ikke vi, med vår grunnlov, med styresett og med vår velferd, takke og be for kongen og de som styrer.

Paulus kunne be for konger i en tid med forfølgelse og hedenskap. Og Jesus sitt svar til fariseerne er selve kjernen i skillet mellom tro og stat, mellom Gud og kongen. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Kjernen i dette svaret er det som skaper grunnlaget for et samfunn der vi kan leve i fred med hverandre, selv om vi deler ulik tro. Og i motsetning til ulike fundamentalister så virker det som både Paulus og Jesus kan «leve med», ja ser for seg en virkelighet der mennesker lever med ulik tro. At de begge forholder seg selvfølgelig til en hverdag der det er forskjell på trosfellesskapet og fellesskapet innenfor en stat. Og der de ikke preker en nødvendig motsetning mellom disse fellesskapene. For Paulus inkluderer rubb og rake når han sier til Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

Etter at religion i en lang periode har fått mindre og mindre plass i vårt samfunn, så har det de siste ti årene kommet tydeligere på banen som en markør som skaper skiller mellom folk og innad i landet, men like mye mellom folk og land globalt.

Det er vanskelig å glede seg over skiller. Men kirken bør glede seg over at Gudtro ikke lenger feies inn i et hjørne som irrelevant i de fleste av livets forhold. For oss som tror er faktisk tro styrende i mange av livets forhold. Men det betyr ikke at alle må være enige med oss, eller at vi ikke kan omgås, ja selv ha vennskap og kjærlighet til de som ikke tror. Det betyr hvertfall ikke at det er vanskelig for oss å engasjere seg i samfunn og politikk på nokså sekulære premisser. Skole, helse, vei, næringspolitikk, kulturpolitikk, det finnes veldig mange politiske spørsmål som ikke har ET kristent svar.

I en tid der tro er blitt en markør for skiller, så er det viktig å forkynne og dele de sider av troen som ikke skaper forskjeller, men som bygger broer. Det er viktig å markere på godt Grundtvigs vis at vi er «mennesker først, kristne så». I en tid der fundamentalismen fører et høyrøstet språk, og påstår å være det religiøse svaret, så er Jesu ord viktige å framholde: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Men betyr dette at vi kristne skal være totalt servile, helt uten holdninger og handlinger til de saker som angår staten. Skal vi takke Gud for alt statsmakten skulle finne på? En slik servil holdning var det som dannet grunnplanken i teologien om staten i den lille NS-kirken under krigen. Mens alle biskopene og de aller fleste prestene brøt med staten, så var det en liten gruppe som ble igjen i det vi kan kalle NS-kirken. Delvis politisk motivert, de var nasjonalsosialister, men også teologisk motivert: Staten var Guds sverd, og skulle ikke korrigeres av kirken som kun skulle tale i de åndelige spørsmål.

Det var da Den norske kirke gjorde noen viktige grenseoppganger mot staten. Staten kan kun anerkjennes som stat når den har demokratisk legitimitet, og kirken kan ikke unnlate å påtale ondskap som utføres av staten. Selv om vi ber for konger og alle i ledende stillinger, så betyr det ikke at vi støtter dem. Det betyr heller ikke at vi ikke kritiserer dem. Det betyr ikke at kirken fastholder sin rett til å påpeke hva som er rett og galt, ikke bare for kristne men for alle mennesker, og dermed også for staten.

Kirken skal ikke, og kan ikke, være et politisk parti. Men kirken kan og skal være talerør for Guds lov og Guds evangelium. Kirken kan og skal være samvittighetens røst. Kirken kan og skal fastholde hva som er ond, og framholde det som er godt. Kirken skal peke på det enkelte mennesket sin verdi, når staten kun ser systemer og tall.

Å være kirke betyr ikke å være upolitisk, selv om man ikke skal være partipolitisk. Kirken har aldri rettet sine øyne kun mot det himmelske riket. For gjennom forkynnelse og diakoni har kirken også ønsket å skape endring i de jordiske riker.

Vi kjenner det fra Jesu egen bønn:
La din vilje skje på jorden, som i himmlen.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere

Disse tre bønnelinjene fra Fadervår er i høyeste grad politiske. På samme måte som flere av de ti bud.
I en samtid der religion er blitt en markør for skiller mellom folk, så skal vi våge å framholde det som bygger bro. Verken Jesu eller Paulus forutsetter eller oppfordrer til konflikt mellom de troende og staten, eller de troende og andre mennesker. Forbønn for alle mennesker, også konger og de i ledende stillinger er et uttrykk for kirken og de troendes omsorg.

Men samtidig skal vi for eget liv og ovenfor samfunnet aldri oppgi å holde fast hva som er rett og sant. Og vi skal ikke slutte å påtale ondskap ved sitt rette navn. Det finnes mange eksempler på at bånd mellom kirke og stat ble så tette at kirken legitimerte og til og med utførte overgrep i både kongen og Gud sitt navn.
Den stadig pågående sekulariseringen gjør båndene mellom kirke og stat svakere og svakere. Det tror jeg vi skal glede oss over. Men den pågående sekulariseringen gir også mer og mer lyd til de som mener at kirken skal tie om alt som handler om noe annet enn Gud og himmelen. Det kan vi ikke finne oss i. Gud tier ikke om ondskapen, og derfor skal kirken tale ondskapen midt imot.

Amen!

Preken 29. april 2012 – St. Georgsdag med speidergudstjeneste

Prekentekst

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Joh 13,30-35


Dramatisering av legenden om St.Georg med speiderkonfirmanter


St. Georg er en klassisk helt. Han saler sin hest og rir til kamp mot ondskapen. Han er en helt og en helgen fordi han velger å bruke sin styrke og sitt mot til å kjempe for det gode, og mot ondskapen. Det ser vi når han kaster seg inn i kampen med dragen. Også vet vi at Georg til slutt ble drept, ikke av dragen, men av den romerske keiseren i en kristendomsforfølgelse. Hadde Georg valgt å kjempe for det onde, ville han ikke vært en helt og en helgen, men en skurk og en forbryter.

Georg var modig nok til å stå for det han trodde på, selv når det kostet han livet. Så enten det var drager eller keiseren som ville drepe han, så kjempet han for det han trodde var sant og rett. Og han som satte mot i Georg var jo nettopp Jesus. Han som sier til sine disipler, til Georg og til oss: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».

St. Georg er en helt og en helgen som hjelper oss å skjønne hva Jesu ord betyr, når Jesus sier: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Det oppfordrer oss til å være modige. Til å sloss for de som trenger vår hjelp.

Menneskene i byen Silena trengte Georg sin hjelp for å bli kvitt dragen. I våre omgivelser kan dragen være en som mobber i skolegården, en som ikke vil la dem få være med på laget som ikke er blant de raskeste eller kuleste. En som aldri vil la deg glemme feil du har gjort, selv om du er tilgitt av både Gud og mennesker. Eller kanskje dragen er de som heller vil prioriterer det å tjene penger enn å ta hensyn til naturen, klimaet og fattige mennesker som lider særlig under de klimaendringene som vi opplever i verden.

Å elske er egentlig noe av det modigste som finnes. For den som elsker er villig til å sloss for andre enn seg selv. Den som elsker er villig til å la andre være like viktig, ja til og med viktigere enn seg selv.

Den som elsker likner litt på St. Georg, som var villig til å dø i kampen mot dragen. Den som elsker likner litt på Jesus som var villig til å dø for oss. Den som elsker, har trukket sitt sverd, ikke for å drepe, men for å beskytte.

Da er det viktig å vite hva man vil beskytte. Og enten man da er speider eller «sivil» så kan vi finne god hjelp i speiderløftets ord: I tro på Guds hjelp lover jeg å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.

Amen.