fredag 23. desember 2016

3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård

fredag 3. april 2015

Langfredag 2015 Skedsmo kirke

Korsfestelsen, motiv fra altertavlen i Skedsmo kirke.

Langfredagspreken
Matteus 26, 30 – 27,50

Kjære menighet!
Langfredag utfordrer våre to aller vanligste forestillinger om Gud. Verken kjærlig eller allmektig går nødvendigvis lett opp med langfredagens drama. Tvert i mot er dette dagen dag Gud kan forstås som både hevngjerrig og avmektig.

Lidelsesberetningen finner vi i alle de fire evangeliene. I år så leser vi lidelseshistorien slik vi finner den i Matteus. Og det som slår meg i Matteushistorien er hvordan Jesus på et vis beholder kontrollen, og styrer mot sin egen undergang. Men først er det som om alt som skal skje oppsummeres i følgende to vers:

«Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: «Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.» Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea»

Oppstandelsen forutsies, lidelse og død får kun rollen som nødvendige hinder på vei mot seier.

Jesus beholder kontrollen ved å forutsi at Peter skal fornekte, selv ovenfor svikeren som har gitt navn til alle sviker; Judas, bevarer han en slags kontroll når han sier «Venn, nå har du gjort ditt», han stopper den som angriper tempelvakten med sverd, han feller nærmest dødsdommen over seg selv ved å bekrefte øverstepresten spørsmål om han er Messias, Guds Sønn. Og han hjelper ikke sin egen sak når Pilatus spør om han er jødenes konge, og kun svarer «Du sier det». Så blir Jesus taus, og lar konsekvensene utfolde seg i tur og orden; dom, tortur…

Og det er kun rett før han dør, at han tar ordet igjen. Og nå virker han verken til å ha kontroll eller regi. Jeg hører en dyp smerte, en angst i ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Orden er hentet fra Salme 22. Som begynner slik:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.
Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang.
Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut.
De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme.
Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.
Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet:
 «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»
         
I salme 22 ligger ikke kontrollen hos salmisten selv, tvert imot er salmisten nesten desperat, men tryggheten ligger i å overgi seg til Guds omsorg.
Døende så roper Jesus med disse ordene ut sin smerte, sin redsel foran det han i Getsemane ba om å slippe; «Min Far! Er det mulig så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil». «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er redsel og gudstro i dette ropet. Så dør Jesus.

Hadde vi lest bare noen vers til i Matteus, så hadde vi lest hvordan forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, at graver åpnet seg, og at mange av «de hellige» som var døde ble levende og gikk inn i Jerusalem og viste seg for mange. Her vi står i en Olavskirke, så er det som vi kan ane vikingenes Kvite-Krist, som har steget ned i dødsriket, og herjer med Satan og røver hans bytte. Gud dør, men døden kan ikke binde han, og Gud overvinner døden.

Matteusevangeliet særpreges ved at det ofte siterer det gamle testamentet. Evangelisten har nok som mål å overbevise jøder om at Jesus, og hans liv, er en oppfyllelse av profetiene i Det gamle testamentet. Det er en ny pakt som etableres, der mennesker ikke lenger er avhengig av tempelkulten, med alle sine ofringer og ritualer, for å kunne vær nær Gud. Offeret i tempelet er unødvendig, det er et nytt offerlam som har gjort opp for alle og alltid. Det bilde som tegnes av en Jesus som har kontroll på sin egen vei mot undergangen, er bildet av Guds eget, utvalgte og villige offer, som gjør opp en gang for alle. Jesus blir det offeret som må til for å forsone Gud og mennesker.

Men tanken butter imot vår tanke om en kjærlig Gud. Trengte Gud virkelig et offer? Måtte Gud se blod for å bli forsont med menneskene.

Så mildnes tanken litt ved at det er ikke et hvilket som helst menneske som ofres i vårt sted, men han som er Gud og menneske, og Guds egen Sønn. Gud blir menneske, for å ofre seg selv. Men likevel; trengte Gud et offer?
Jeg får aldri svarene til å gå helt opp. Påskens drama er ikke et regnestykke der skyld og soning, allmakt og avmakt, kjærlighet og rettferdighet går opp med to streker under svaret. Men jeg tror vi alle kan kjenne igjen behovet for oppgjør for oppnå rettferdighet. Overgrep, ydmykelser, og krenkelser kan ikke bare glemmes. Gud kan ikke bare si «vi bare glemmer det, ikke noe mer å snakke om» og likevel være en rettferdig Gud.

Ondskap kan tilgis, men kan vi godta at den ikke skal sones? Eller må ansvar og straff plasseres.

Så er det kanskje ikke først og fremst Guds råskap som slår oss i møte med denne historien. Men lederne – både det høye råd og Pilatus - sin vilje til å ofre et menneske, folkemengdens ønske om å se han dø, soldatenes råskap og vold, ja selv de som korsfestes med han finner krefter til å håne han i sin egen smerte.

Som mennesker er vi ansvarlige for våre valg, for de livene vi lever. Folket, lederne, Pilatus, og vi, er ikke marionetter i Guds dukketeater. Vi velger og må bære konsekvensene. Det er vi som velger det onde. Det er vi som velger de harde ordene, det er vi som velger løgn og svik, det er vi som velger vold og nådeløshet, det er vi som velger egenkjærlighet framfor trofasthet. Det var ikke Gud, eller alle andre sin feil, men det var min skyld som hengte Jesus på korset.

Og det er først når vi kommer hit, når vi innser at korset handler om meg og mitt liv, at det virkelig får betydning. Korset er Guds dom og oppgjør med ondskapen som kraft i verden, men det er også Guds dom over ondskapen som lever i oss – ikke bare oss i betydning menneskeheten, men i meg, i deg, i naboen din, i barna dine, i vennene dine og i dine fiender.

Korset minner oss om at ondskapen har konsekvenser. Og den minner oss samtidig om at tilgivelse er mulig. For vi vet at det kommer mer, vi vet at det kommer en åpen grav, en seier, et løfte og et håp. Men enda er vi ikke der. I dag er vi ved korset, og det vi ser er Guds dom over ondskapen, min ondskap, din ondskap, vår ondskap…

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.



torsdag 2. april 2015

Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25
Det står skrevet hos evangelisten Lukas
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»
Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)
Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet
Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Maria budskapsdag 2015 , Skedsmo kirke

Lesetekster: Jeremia 33,14-17 og Efeserne 1, 3-6

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da sa Maria:   «Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.        
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk 1,46-55)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet

Om 9 måneder er det bitte lille julaften. Da feirer vi Jesu fødsel, og da er det biologisk helt logisk at vi feirer Jesu unnfangelse i dag. For det er dette som er den historiske bakgrunnen i Jesus fortellingen for å feire Maria budskapsdag.

For hvis Gud skulle bli menneske, så måtte Gud også på et tidspunkt la seg unnfange som et foster i en kvinne. Denne dagen har sin bakgrunn i bekjennelsens ord: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd…

Dagens prekentekst er et utdrag fra en større sammenheng, og det er evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel. Den fortellingen begynner med Elias og Sakarja, som er barnløse, men Gud sender en engel til Sakarja mens han gjør tempeltjeneste og forteller at Elisabeth skal bli med barn. At barnet skal hete Johannes og om barnet sier engelen:

Han skal gå i forveien for Herren, med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna, og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk 1,17)

Barnet møter vi siden som Johannes døperen. Og når Maria får beskjed av engelen om at hun skal føde en sønn, som skal kalles Jesus, så får hun også beskjed om å besøke sin slektning Elisabeth.
Og det er når disse to kvinnen møtes, at fosteret i Elisabeth sin mage sparker, og Elisabeth blir fylt av Den hellige ånd og lovpriser Maria med ordenen som er sentrale i bønnen «Hill deg Maria»: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv». Det er da Maria bryter ut i sin lovsang som er dagens tekst.

Marias lovsang er en lovsang som passer godt til det bildet som tegnes av Jesus i Lukas evangeliet.  For i Lukasevangeliet så er det særlig tydelig hvordan Jesus hadde et ekstra øye til de fattige. I Lukas formanes de rike til å dele, kvinnene får større plass enn i de andre evangeliene. Og i Marias lovsang så er dette tydelig:

«Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»        

Marias budskapsdag er en festdag på den kirkelige kalender, men den er omgitt av fastetid. Og lovsangen til en Gud som frigjør og metter, passer til denne rammen av fastetid.

Men Marias lovsang begynner i det helt personlige:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Og denne personlige lovsangen tenker jeg er en utfordring til oss alle. Maria hadde en helt spesiell oppgave, hun skulle føde Gud til jorden, være hans mor, beskytte han, oppdra han, veilede han, bekymre seg for han og til slutt stå under et kors og gråte. Og her -  helt i begynnelsen av oppdraget, så lovpriser hun Gud for å ha gitt henne nåde til dette store oppdraget, som mennesker -  så lenge det finnes mennesker på jorden - vil huske at hun ble funnet verdig til. Maria ser det slik at Gud har vært god mot henne, og lovpriser Gud for dette.

Denne holdningen er en utfordring til oss alle. Lovpriser vi Gud for det han har gjort av godt mot oss. Setter vi ord på det. Snakker vi med naboen om det.

Liturgien hjelper oss hver uke til å sette ord på frelsens gave, takke og lovprise Gud, men slipper vi det helt inn i hjertet. Hvis noen spurte deg; Hva kan du takke Gud for? Hva ville du sagt? Hva har Gud gjort for deg? Hva har Gud gjort for meg? Er det en ektefølt glede bak de faste ordene, er det en jubel, en lovsang som ikke er tillært, men som bryter fram av seg selv.

Maria vitner med sin lovsang. I mange kristne sammenhenger så var vitnesbyrdet viktig tidligere. Jeg har sittet på mange møter i min barndom der noen skulle vitne om hva Gud hadde gjort for dem. Noen brukte egne ord, noen hadde funnet et sangvers som beskrev det de ville fortelle.
Å vitne kan gjøres på mange måter. Martyriet fra den første kristne kirke var et vitnesbyrd i handling som fikk verden rundt til å undre seg om det kunne være noe med denne Jesus likevel. Hvis han var verdt å dø for, så måtte han ha noe ekstra å by på.

Mange vil også kjenne historier om mennesker, også i vår tid, men kanskje med Mor Theresa som et slag stjerneeksempel, på mennesker som lever et liv preget av kristen tro på den måten at man var villig til å sette seg selv til side og tjene andre.

Men man kan bli motløs av eksempler som Mor Theresa. Disse «ekstremt gode menneskene» kan virke så langt fra det de fleste av oss kan få til i vår egen lille sammenheng. Men tjenesten som blir til et vitnesbyrd kan også handle om trofasthet i relasjoner, også når den andres sykdom gjør det tyngre å stå nær dette mennesker, vilje til å se mennesker i dine omgivelser som trenger deg, raushet i tilgivelse, raushet i ord. Det kan være det å sette av tid til andre mennesker sine behov. Vitnesbyrdet i gjerninger kan være så mye.

Men fortsatt så trengs også ordene. Ordene om at det Gud har gjort for deg betyr noe. Ordene over gjerdet til naboen. Ordenen til venner. Har du opplevd bønnesvar, eller kjent trygghet i fare, eller opplevd at Gud utfordret deg til å gå en ekstra mil med et menneske. Vitnesbyrdet, som lovsang eller i annen form, trengs fortsatt.

Maria lovpriser Gud for hans velgjerninger, og dypest sett for å ha gitt henne en plass, en oppgave i hans plan. Gud skal ikke fødes igjen, men Guds gjerning skal fortsatt merkes i verden, og da er han avhengig av vår vilje til å være villig å si som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Eller som vi ber i Vår Far: La din vilje skje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

søndag 12. oktober 2014

Høsttakkefest: Livets prioriteringer

Vakre Udenes kirke i Nes kommune. 

Høsttakkefest med deltagelse fra gullkonfirmanter i Udenes kirke den 12. oktober 2014



Det står skrevet hos evangelisten Lukas

En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
Så fortalte han dem en lignelse:

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Lukas 12,13-21)

Slik lyder det hellige evangeliume

Kjære menighet

I dag feirer vi høsttakkefest. En årlig fest som minner oss på hvem som er giveren bak naturens gode gaver til oss. Vi må gjerne takke både kua og bonden for melka. Men bak det hele står Gud som så klokelig har lagd verden slik at vi med jevne mellomrom kan høste fra land og fra hav. Og siden vi er midt i jakta, så kan man vel legge til jakta i den samme takkebønnen.

Den første bibelteksten vi leser viser oss at vi står i en lang jødisk-kristen tradisjon når vi takker Gud for grøden. I den teksten så leste vi at jødene ble pålagt, når de kom inn i det lovede landet, å ta med seg deler av førstegrøden til tempelet. Og der plasserer de seg selv og sitt eget liv, og den maten de har på bordet inn i Guds frelsesplan. De tegner en bue fra sitt liv og sitt matbord helt tilbake til da Jakob og sønnene hans flyttet til Egypt når de sier:

«Min far var en omflakkende arameer. - Det må være Jakob -  Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. - Det må være Jakob og sønnene, slik vi leser om det i fortellingen om Josef og brødrene hans.  Der ble han til et stort og sterkt og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så hvor mishandlet, plaget og undertrykt vi var. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd, utstrakt arm og skremmende kraft, med tegn og under. - Dette kjenner vi jo fra fortellingen om Moses.  Han førte oss til dette stedet, han ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.  Og se, jeg bringer førstegrøden av det som er høstet inn på den jorden du har gitt meg, Herre.» (Utdrag fra dagens første lesetekst som er 5. mosebok 26, 1-11)

Denne teksten, og det at vi feirer høsttakkefest minner oss på takknemlighet som en rett kristen innstilling, ikke bare til maten, men til hele livet. Det er varierende hvor lange liv vi har levd, men når man er gullkonfirmant, så er det avgjort at man er voksen, og det begynner å bli mange år man kan se tilbake på. Og enten vi har levd lenger eller kortere enn gullkonfirmantene så kan vi snu oss og se tilbake på et liv som er levd, du ser sikkert noe du hadde håpet å slippe, men ser du også det som man kan takke for, og hvem er det du takker?

Altertavlen i Udenes kirke


Før vi leste evangelieteksten så sang vi en salme som er skrevet over Frans av Assisi sin tekst: Solsangen. Frans het egentlig Giovanni Francesco di Bernardone, og levde i Italia i overgangen mellom 11 og 1200 tallet. Han var sønn av en rik kjøpmann. Han kunne selv ha levd et liv i behagelig rikdom. Men hadde han gjort det så hadde ingen av oss visst hvem Giovanni Francesco di Bernardone var i ettertiden. I stede valgte Frans et liv som etter de fleste målestokker må oppfattes som radialt. Det var et radikalt oppbrudd fra materiell rikdom til et liv som eiendomsløs munk. Det var et oppbrudd fra en ungdom der han ønsket å reise på korstog, til å bli en som for ettertiden har et markant budskap om fred mellom mennesker, mellom mennesker og naturen og mellom mennesker og Gud. Det var et oppbrudd fra et liv styrt av penger og gevinst til et liv preget av et ønske om å leve etter Guds vilje. Frans av Assisi sitt liv skapte begeistring allerede mens han levde, og han ble etterhvert leder for fransiskanerordenen. Og den nye paven i Roma, valgte Frans som sitt pavenavn, nettopp med henvisning til den hellige Frans. Giovanni Francesco di Bernardone er det ingen som vet hvem er, men den hellige Frans er kjent i hele verden.



Takknemlighet gjennomsyrer denne salmen som er inspirert av Frans sin Solsang: Det takkes for solen, for stjerne og måne, for hav og vann og regn, for ilden og varmen, for moder jord, men Frans takker også for dem som elsker Gud, de som går fredens vei og «dem som gav oss kjærlighet» før han til slutt takker for søster Død. Frans peker i denne salmen på hele eksistensen, også vår død, som Guds gode gave og han takker.

Prekestolen i Udenes kirke.


La oss vende tilbake til evangeliefortellingen. Jeg synes evangeliefortellingen er et sjarmerende vitnesbyrd om alt Jesus ble blandet inn i. Det sier noe om han rykte som en autoritet når en mann mener han kan spille en rolle i arveoppgjøret mellom han og broren. Men Jesus lar seg ikke trekke inn i pengekrangler. I stede får Jesus en mulighet til å si noe om hva som er viktig i livet.

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Hva er problemet til den rike mannen? Er det hans rikdom? Er det hans driftighet, at han river og utvider driftsbygningene sine? Er det at han har planer om en behagelig alderdom? Nei, ingenting av dette er det Jesus advarer mot.

Alle kan ikke bli munker som Frans. Alle kan ikke forlate butikken eller gården for å gå i kloster. Vi trenger driftige bønder, som denne mannen, og vi skal unne dem gode avlinger, slik som denne rike mannen opplever. Utfordringen i denne teksten ligger verken i mannens rikdom, eller i det at han velger å ekspandere med å bygge en større låve, utfordringen for den rike mannen handler om prioriteringer. Utfordringen for den rike mannen er at når søster Død kjører vognen stille fram, slik vi sang i salmen, så kunne Frans synge at han skulle hjem, mens den rike mannen kun hatt fokus på sitt hjem her i verden.

Teksten handler om livets prioriteringer. Den rike mannens utfordring er ikke at han er rik, men hvor viktig rikdommen er for han. At rikdommen er det viktigste. Og hvor lite det tjener til blir synlig når han dør. Denne historien minner om historien vi finner litt senere i Lukas. Da Jesus møter den rike mannen som har holdt loven siden han var ung. Jesus ber han så selge alt han eier og gi til de fattige og følge han. Da gikk den rike mannen bort fra Jesus.

Vår takknemlighet er en god målestokk på våre prioriteringer. Den som ikke ser Gud som bak livet, grøden og lykken, vil selvsagt ikke bruke tid på å takke han. Mens den som ser Gud bak livet, grøden og lykken vil takke Gud, og trolig lure på hvordan Gud vil at denne grøden, livet og lykken skal forvaltes.

Som nordmenn lever vi i et velsignet land. Sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, så har vi det uendelig godt. Vi er den rike mannen, og i dagens evangelium minner Jesus oss på at rikdom forplikter. Han minner oss om viktigheten av å holde orden på livets prioriteringer. Hva er viktigst i livet. Og hva betyr det for hvordan du prioriterer din tid, dine penger, dine krefter?

Og hvem takker du for alt du har? Og hva håper du på når søster Død kjører vognen stille frem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Udenes kirke - et kirkested med historie.


søndag 21. september 2014

15. søndag i treenighetsttiden: Viktig - Viktigere - Viktigst


Et litt uskarpt bilde av altertavlen i Fet kirke.

Gudstjeneste i Fet kirke med dåp og konfirmantpresentasjon

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Lukas 10, 38-42



Kjære menighet!

I denne teksten får Marta et godt råd av Jesus. Og denne helgen har det norske folk fått mange gode råd.

Hvor mange av dere har sett på TV2 fra fredagen denne helgen kl 1800 til lørdag kl 1800? La dere merke til alle de gode rådene i reklamepausene? 

For dette døgnet hadde en av landets største banker kjøpt all reklameplass på TV2. Og den brukte de til å vise 1000 gode råd om alt fra aspargesskrelling til åreknuter. Rådene hadde de samlet inn fra sine kunder, og de har brukt reklamebudsjettet sitt for å dele alle disse gode rådene med oss. Det er ingen revolusjonerende råd som kommer, men greie påminnelser.

Som den trøtte jenta som sier: Ikke se på neflix til kl 0600 om morgen, hvertfall ikke hvis du skal stå opp kl 0800»

Eller gutten som sier: «Bruk hjelm når du sykler, ellers så slår du deg.»

Og så kom det et kjøkkentriks: Hvis du har brent noe i en kjele eller en panne, så tar man vann i kjelen og panna og rører inn en spiseskje med bakepulver, så er visstnok problemet løst.

Hvorfor gjør banken dette, jo fordi den vil minne oss på at den har en døgnåpen kundeservice der man kan få gode råd av banken.

Kjære dåpsforeldre. Som nybakte foreldre så får man ofte gode råd. Fra venner og venninner, fra besteforeldre, fra jordmor og fra helsestasjonen. Ofte så er det gode råd, men det er jo ikke alt som har fungert for andre, som nødvendigvis fungerer for dere.

Og kjære konfirmanter. Verden er full av mennesker som vil gi ungdommen gode råd.  Og det er en viktig del av konfirmanttiden at man skal lære mer, så man finne ut mer om det man tror på og står for, for da blir det lettere å skille mellom gode og dårlige råd.

I går så skrev jeg følgende på min facebook vegg: Gode FB-venner. Det kan hende ditt svar blir brukt anonymisert i min preken i morgen. Men jeg lurer på, hvis du skulle snakket til unge mennesker, hva ville du sagt er det viktigste i livet?

Og det kom mange gode råd til oss alle.  Som; Tro ikke alt hva du hører. Si ikke alt hva du vet. Da slipper du mange bører, på sinn og samvittighet.

En ung voksen skrev følgende: Å være ærlig med seg selv og med verden rundt.

En ungdom skrev: Å ha mot til å forandre på livet, mot til å prøve ny ting. Mot til å være åpen for nye erfaringer. Det er det eneste som hjelper til å berike livet. Et menneske som ikke tørr og prøve noen nytt, og alltid tenker negativt om nye erfaringer vil ende opp med et ensomt liv, med mye anger. For vi kan ikke bare sitte å vente på at verden skal komme til oss, vi må ut å gripe den selv!

En pappa skrev: Vi pleier noen ganger å snakke om at det viktige ikke er om du roter, men om du rydder etter deg. Alle kan rote det til fra tid til annen enten det er ved å si noe man ikke burde sagt til noen, gjøre noe man ikke skulle gjort eller la være å gjøre noe man burde. Når det skjer er det noen som løper fra det og skylder på andre og noen som står i det, tar ansvar og rydder etter seg. Vær i den siste gruppen.

En mamma skrev: Finn ut hva Gud sier og mener om deg, og slutt å la andres tanker og meninger styre deg! Lær å legge bekymringene på Han. Det krever litt øvelse, men gjør hverdagen lettere.

 Og en fembarnsmor forteller at hun pleier å minne sine fem voksen barn på nå avdøde SV-politiker Hanna Kvanmo sine ord: Æ e meget nøye med kæm æ lar mæ fornærme av!

Kjære menighet! Det finnes mange som vil gi oss gode råd i livet. Og mange av dere konfirmanter vil på konfirmasjonsdagen oppleve både taler og sanger som vil gi dere gode råd om hvordan dere bør leve livet.

Gode råd kan være fint. Det er fint når vi opplever dem som nyttige, gitt i kjærlighet, og samtidig må de gi oss en frihet til å velge selv. Gode råd som egentlig er kamuflerte ordrer er ikke så bra.

Dagens bibeltekst er et godt råd til både unge og gamle. Jesus er på besøk hos Marta, og sammen med sikkert mange andre, så kommer Martas søster Maria til huset. Og mans Marta styrer rundt, så setter Maria seg for å høre på Jesus. Og når Marta klager så sier Jesus: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Det gode rådet i denne teksten handler om livets gradbøyning.  Det er mye i livet som er viktig, så er det en del som er viktigere enn det meste, og så er det noen få ting som er viktigst. Viktig, viktigere, viktigst. Mye er viktig, en del ting er viktigere, men noe er viktigst. Og i valget mellom å husarbeid og lytte til Jesus, så er Jesus viktigst.

Det betyr ikke at det alltid egentlig er viktigst å sitte stille og lytte til Gud. For måten vi tror på, at vi tror, ja at vi er kristne mennesker skal prege hele livet vårt. Hvordan vi er naboer med hverandre, hvordan vi bruker tiden og pengene våre.

Men blant livet mange gode formål og saker, så er det viktig å huske at noe er viktigere enn andre ting. Marta skjønte nok innerst inne at det var viktigere å høre på Jesus enn å stelle i huset. Men vil blir så lett fanget av krav og forventninger, av hva de andre gjør, og hva vi tror de mener vi skal gjøre.  Men det er da du skal huske Jesus sine ord til Marta. Ord om at det finnes noe som er viktigere enn det som er viktig, og det finnes noe som er viktigst, ja aller viktigst. Og blant de ting som er aller viktigst så finner du Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

søndag 1. juni 2014

Søndag før pinse - Dere skal også vitne

Vakre Gjerdrum kirke. Korskirke fra 1686. Foto: M . Enstad

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes.

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.
(Joh 15,26-27)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet! 

Nå står vi snart i sluttet av kirkens fest-halv-år. Kanskje du ikke har tenkt på det før, det er vel egentlig litt kirkenerdkunnskap, men alle de store festene i kirken kommer innenfor et halvt år. Jul i desember, så kommer påske, Kristi himmelfart og pinse i løpet av våren.  Også kommer et langt halvår helt uten store fester.

Og det som er felles for alle disse store festene er at de i grove trekk forteller oss Jesus historien, og hvordan Jesus historien føres videre gjennom kirken.


  • Julen – Jesus blir født
  • Påsken – Jesus innstifter nattverden, Jesus dør for våre synder, Jesus oppstår slik at vi skal kunne oppstå fra de døde. 
  • Kristi Himmelfart – Jesus blir tatt opp til himmelen, siden han ikke skal dø igjen, men være en levende Gud også for oss som lever nå. 
  • Og neste helg da er det pinse. Og da er vi ved det som Jesus lovte disiplene i dagens tekst: At Den hellige Ånd, Talsmannen som Jesus kaller han, skal komme til jorda. Og med pinsen så blir kirken født. 


Men i dagens tekst sier Jesus en ting til disiplene: «…også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»
Og alle disse festene vi har feiret dette halvåret minner oss om den historien vi skal vitne om: Jesushistorien.

***

Vitne, det er et ord som har litt preg av en rettsak. Vitner hentes fram av partene for å fortelle det de vet og det de har sett. Og på den måten så kan dommer og jury avgjøre hva som er sant og dømme deretter.
De første kristne var nesten konstant i en sånn «rettsak-situasjon». De kom med en ny tro. At Gud hadde blitt menneske, gått blant oss, spist og drukket, hatt venner, sagt kloke ting og gjort gode gjerninger, men …og… det var ofte her det ble utfordrende… han hadde dødd  og stått opp igjen, og nå var han i himmelen.

Og nettopp for å kunne bringe dette vitnesbyrdet videre i den store rettsaken om «Hvem var Jesus?» så ble evangeliene skrevet. I dag leste vi fra Johannes evangeliet. Men det aller mest detaljerte evangeliet skrev Lukas. Og han skrev også om de første kristne i boken Apostlenes gjerninger. Og begge disse bøkene skriver han for å vitne, og vise at det han forteller er pålitelig. Bøkene er skrevet til en som heter Teofilos, kanskje en rik romer som hadde penger til å betale for at Lukas sitt vitnesbyrd skulle kopieres av mange skrivere.

I innledningen til sitt evangelium om Jesus skriver han dette:

Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet.  Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i. Lukas 1,1-4

 ***
Kjære menighet! 

Det er en søndag formiddag med vakkert vært, og siden dere velger å bruke den i kirken så regner jeg med at dere kjenner Jesushistorien. Vi vet om Jesus. Vi har fått vår tro, nettopp fordi noen foran oss var villig til å vitne, fortelle om hvem Jesus var og hva han har gjort.

Langt nok tilbake så kan vi takke disiplene som ikke gikk tilbake til fiskerbåtene eller tollerboden sin, men turte å fortelle. Så gikk de og andre videre med Jesus fortellingen ut i det romerske verdensriket. Så var det andre som tok med evangeliet nordover, og tok det til Norge, og blant annet hit til Romerike og Gjerdrum.
Men det er trolig noen som er mye nærmere deg som enten gjennom ord eller handlinger har vitnet om at Jesus er viktig.

En voksen som lærte oss å be kveldsbønn eller Fader Vår, foresatte som valgte å bære oss til kirken for dåp, som tok oss med i kirken til jul, eller hverdager eller andre fester, en familie som ikke hadde noe annet sted å gå med sin sorg når døden var på besøk enn nettopp til Gud i Hans kirke. Noen som lærte deg å slå opp i en Bibel, som lærte deg en salme eller at «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord», eller en venn som fortalte deg at Gud hadde hørt bønn.

Og den som første gang viste deg veien til nattverdbordet, som du kunne se skrått bort på når du lurte på hvordan du nå egentlig skulle ta imot brød og vin.  Du og jeg vet om Jesus, du og jeg har en tro, fordi noen for lenge siden, og i vårt liv har valgt å vitne gjennom ord og gjerninger. En eller flere som har vist oss i ord og handling at Jesus er viktig, ikke bare som en historisk person, men som en levende Gud.

***

Kjære menighet!

Jeg jobber i Oslo. Og hver dag i forrige uke, så sto det en utenlandsk misjonær på en kasse utenfor Oslo S, og vitnet om Jesus, og utfordret til tro. Ut fra det lille jeg hørte var det ingenting å utsette på vitnesbyrdet. Han fortalte om den Jesus som jeg kjenner. Noen hastet fordi, andre stoppet for å lytte. Sikkert litt som når disiplene stilte seg opp i en ny by for å fortelle om Jesus.

Det er mange som ikke kjenner Jesushistorien. Og det er fortsatt mange som ikke tror.  Det er mange i land langt borte, dit norske kristne lenge har, og fortsatt skal sende misjonerer. Men det er stadig flere her, i vårt land, i våre nabolag, som ikke kjenner Jesushistorien, som aldri er blitt invitert til å tro. Derfor sender kristne i andre land misjonærer til Norge. Det er en tankevekker.

De fleste nordmenn har nok fortsatt, på grunn av undervisning om skolen, en viss faktakunnskap om Jesus, kirken og kristen tro.  Men stadig færre blir presentert for et vitnesbyrd om Jesus som forteller om at han er viktig, at han betyr noe for hele livet, at det er – slik kirken tror – bare er han som kan hekte oss og våre liv på Gud, Guds plan og Guds nærhet.

***

Kjære menighet. 

Fortsatt gjelder Jesu ord: «også dere skal vitne». Det kan hende du skal reise langt for å vitne. Kjære konfirmanter, det kan hende Gud har tenkt å sende deg til den andre siden av verden, men det kan også hende at Gud ikke har tenkt å sende oss lenger enn til nabogjerdet. Skal du nevne på jobben eller skolen på mandag at du var i kirken i dag? Har du noen ord, helt ærlig, dine ord, som kan si noe sant om hva det betyr for deg at livet ditt er hektet på Jesusfortellingen. For den store «Hvem var nå egentlig Jesus?»- rettsaken pågår fortsatt. Nye mennesker feller stadig sin dom om over Jesus. Og et viktig vitne er ikke nødvendigvis den som er flinkest med ord, men den som kan si noe ærlig og troverdig.
«også dere skal vitne». Hva betyr det i ditt liv?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.