søndag 12. oktober 2014

Høsttakkefest: Livets prioriteringer

Vakre Udenes kirke i Nes kommune. 

Høsttakkefest med deltagelse fra gullkonfirmanter i Udenes kirke den 12. oktober 2014



Det står skrevet hos evangelisten Lukas

En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
Så fortalte han dem en lignelse:

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Lukas 12,13-21)

Slik lyder det hellige evangeliume

Kjære menighet

I dag feirer vi høsttakkefest. En årlig fest som minner oss på hvem som er giveren bak naturens gode gaver til oss. Vi må gjerne takke både kua og bonden for melka. Men bak det hele står Gud som så klokelig har lagd verden slik at vi med jevne mellomrom kan høste fra land og fra hav. Og siden vi er midt i jakta, så kan man vel legge til jakta i den samme takkebønnen.

Den første bibelteksten vi leser viser oss at vi står i en lang jødisk-kristen tradisjon når vi takker Gud for grøden. I den teksten så leste vi at jødene ble pålagt, når de kom inn i det lovede landet, å ta med seg deler av førstegrøden til tempelet. Og der plasserer de seg selv og sitt eget liv, og den maten de har på bordet inn i Guds frelsesplan. De tegner en bue fra sitt liv og sitt matbord helt tilbake til da Jakob og sønnene hans flyttet til Egypt når de sier:

«Min far var en omflakkende arameer. - Det må være Jakob -  Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. - Det må være Jakob og sønnene, slik vi leser om det i fortellingen om Josef og brødrene hans.  Der ble han til et stort og sterkt og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så hvor mishandlet, plaget og undertrykt vi var. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd, utstrakt arm og skremmende kraft, med tegn og under. - Dette kjenner vi jo fra fortellingen om Moses.  Han førte oss til dette stedet, han ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.  Og se, jeg bringer førstegrøden av det som er høstet inn på den jorden du har gitt meg, Herre.» (Utdrag fra dagens første lesetekst som er 5. mosebok 26, 1-11)

Denne teksten, og det at vi feirer høsttakkefest minner oss på takknemlighet som en rett kristen innstilling, ikke bare til maten, men til hele livet. Det er varierende hvor lange liv vi har levd, men når man er gullkonfirmant, så er det avgjort at man er voksen, og det begynner å bli mange år man kan se tilbake på. Og enten vi har levd lenger eller kortere enn gullkonfirmantene så kan vi snu oss og se tilbake på et liv som er levd, du ser sikkert noe du hadde håpet å slippe, men ser du også det som man kan takke for, og hvem er det du takker?

Altertavlen i Udenes kirke


Før vi leste evangelieteksten så sang vi en salme som er skrevet over Frans av Assisi sin tekst: Solsangen. Frans het egentlig Giovanni Francesco di Bernardone, og levde i Italia i overgangen mellom 11 og 1200 tallet. Han var sønn av en rik kjøpmann. Han kunne selv ha levd et liv i behagelig rikdom. Men hadde han gjort det så hadde ingen av oss visst hvem Giovanni Francesco di Bernardone var i ettertiden. I stede valgte Frans et liv som etter de fleste målestokker må oppfattes som radialt. Det var et radikalt oppbrudd fra materiell rikdom til et liv som eiendomsløs munk. Det var et oppbrudd fra en ungdom der han ønsket å reise på korstog, til å bli en som for ettertiden har et markant budskap om fred mellom mennesker, mellom mennesker og naturen og mellom mennesker og Gud. Det var et oppbrudd fra et liv styrt av penger og gevinst til et liv preget av et ønske om å leve etter Guds vilje. Frans av Assisi sitt liv skapte begeistring allerede mens han levde, og han ble etterhvert leder for fransiskanerordenen. Og den nye paven i Roma, valgte Frans som sitt pavenavn, nettopp med henvisning til den hellige Frans. Giovanni Francesco di Bernardone er det ingen som vet hvem er, men den hellige Frans er kjent i hele verden.



Takknemlighet gjennomsyrer denne salmen som er inspirert av Frans sin Solsang: Det takkes for solen, for stjerne og måne, for hav og vann og regn, for ilden og varmen, for moder jord, men Frans takker også for dem som elsker Gud, de som går fredens vei og «dem som gav oss kjærlighet» før han til slutt takker for søster Død. Frans peker i denne salmen på hele eksistensen, også vår død, som Guds gode gave og han takker.

Prekestolen i Udenes kirke.


La oss vende tilbake til evangeliefortellingen. Jeg synes evangeliefortellingen er et sjarmerende vitnesbyrd om alt Jesus ble blandet inn i. Det sier noe om han rykte som en autoritet når en mann mener han kan spille en rolle i arveoppgjøret mellom han og broren. Men Jesus lar seg ikke trekke inn i pengekrangler. I stede får Jesus en mulighet til å si noe om hva som er viktig i livet.

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Hva er problemet til den rike mannen? Er det hans rikdom? Er det hans driftighet, at han river og utvider driftsbygningene sine? Er det at han har planer om en behagelig alderdom? Nei, ingenting av dette er det Jesus advarer mot.

Alle kan ikke bli munker som Frans. Alle kan ikke forlate butikken eller gården for å gå i kloster. Vi trenger driftige bønder, som denne mannen, og vi skal unne dem gode avlinger, slik som denne rike mannen opplever. Utfordringen i denne teksten ligger verken i mannens rikdom, eller i det at han velger å ekspandere med å bygge en større låve, utfordringen for den rike mannen handler om prioriteringer. Utfordringen for den rike mannen er at når søster Død kjører vognen stille fram, slik vi sang i salmen, så kunne Frans synge at han skulle hjem, mens den rike mannen kun hatt fokus på sitt hjem her i verden.

Teksten handler om livets prioriteringer. Den rike mannens utfordring er ikke at han er rik, men hvor viktig rikdommen er for han. At rikdommen er det viktigste. Og hvor lite det tjener til blir synlig når han dør. Denne historien minner om historien vi finner litt senere i Lukas. Da Jesus møter den rike mannen som har holdt loven siden han var ung. Jesus ber han så selge alt han eier og gi til de fattige og følge han. Da gikk den rike mannen bort fra Jesus.

Vår takknemlighet er en god målestokk på våre prioriteringer. Den som ikke ser Gud som bak livet, grøden og lykken, vil selvsagt ikke bruke tid på å takke han. Mens den som ser Gud bak livet, grøden og lykken vil takke Gud, og trolig lure på hvordan Gud vil at denne grøden, livet og lykken skal forvaltes.

Som nordmenn lever vi i et velsignet land. Sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, så har vi det uendelig godt. Vi er den rike mannen, og i dagens evangelium minner Jesus oss på at rikdom forplikter. Han minner oss om viktigheten av å holde orden på livets prioriteringer. Hva er viktigst i livet. Og hva betyr det for hvordan du prioriterer din tid, dine penger, dine krefter?

Og hvem takker du for alt du har? Og hva håper du på når søster Død kjører vognen stille frem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Udenes kirke - et kirkested med historie.


søndag 21. september 2014

15. søndag i treenighetsttiden: Viktig - Viktigere - Viktigst


Et litt uskarpt bilde av altertavlen i Fet kirke.

Gudstjeneste i Fet kirke med dåp og konfirmantpresentasjon

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Lukas 10, 38-42



Kjære menighet!

I denne teksten får Marta et godt råd av Jesus. Og denne helgen har det norske folk fått mange gode råd.

Hvor mange av dere har sett på TV2 fra fredagen denne helgen kl 1800 til lørdag kl 1800? La dere merke til alle de gode rådene i reklamepausene? 

For dette døgnet hadde en av landets største banker kjøpt all reklameplass på TV2. Og den brukte de til å vise 1000 gode råd om alt fra aspargesskrelling til åreknuter. Rådene hadde de samlet inn fra sine kunder, og de har brukt reklamebudsjettet sitt for å dele alle disse gode rådene med oss. Det er ingen revolusjonerende råd som kommer, men greie påminnelser.

Som den trøtte jenta som sier: Ikke se på neflix til kl 0600 om morgen, hvertfall ikke hvis du skal stå opp kl 0800»

Eller gutten som sier: «Bruk hjelm når du sykler, ellers så slår du deg.»

Og så kom det et kjøkkentriks: Hvis du har brent noe i en kjele eller en panne, så tar man vann i kjelen og panna og rører inn en spiseskje med bakepulver, så er visstnok problemet løst.

Hvorfor gjør banken dette, jo fordi den vil minne oss på at den har en døgnåpen kundeservice der man kan få gode råd av banken.

Kjære dåpsforeldre. Som nybakte foreldre så får man ofte gode råd. Fra venner og venninner, fra besteforeldre, fra jordmor og fra helsestasjonen. Ofte så er det gode råd, men det er jo ikke alt som har fungert for andre, som nødvendigvis fungerer for dere.

Og kjære konfirmanter. Verden er full av mennesker som vil gi ungdommen gode råd.  Og det er en viktig del av konfirmanttiden at man skal lære mer, så man finne ut mer om det man tror på og står for, for da blir det lettere å skille mellom gode og dårlige råd.

I går så skrev jeg følgende på min facebook vegg: Gode FB-venner. Det kan hende ditt svar blir brukt anonymisert i min preken i morgen. Men jeg lurer på, hvis du skulle snakket til unge mennesker, hva ville du sagt er det viktigste i livet?

Og det kom mange gode råd til oss alle.  Som; Tro ikke alt hva du hører. Si ikke alt hva du vet. Da slipper du mange bører, på sinn og samvittighet.

En ung voksen skrev følgende: Å være ærlig med seg selv og med verden rundt.

En ungdom skrev: Å ha mot til å forandre på livet, mot til å prøve ny ting. Mot til å være åpen for nye erfaringer. Det er det eneste som hjelper til å berike livet. Et menneske som ikke tørr og prøve noen nytt, og alltid tenker negativt om nye erfaringer vil ende opp med et ensomt liv, med mye anger. For vi kan ikke bare sitte å vente på at verden skal komme til oss, vi må ut å gripe den selv!

En pappa skrev: Vi pleier noen ganger å snakke om at det viktige ikke er om du roter, men om du rydder etter deg. Alle kan rote det til fra tid til annen enten det er ved å si noe man ikke burde sagt til noen, gjøre noe man ikke skulle gjort eller la være å gjøre noe man burde. Når det skjer er det noen som løper fra det og skylder på andre og noen som står i det, tar ansvar og rydder etter seg. Vær i den siste gruppen.

En mamma skrev: Finn ut hva Gud sier og mener om deg, og slutt å la andres tanker og meninger styre deg! Lær å legge bekymringene på Han. Det krever litt øvelse, men gjør hverdagen lettere.

 Og en fembarnsmor forteller at hun pleier å minne sine fem voksen barn på nå avdøde SV-politiker Hanna Kvanmo sine ord: Æ e meget nøye med kæm æ lar mæ fornærme av!

Kjære menighet! Det finnes mange som vil gi oss gode råd i livet. Og mange av dere konfirmanter vil på konfirmasjonsdagen oppleve både taler og sanger som vil gi dere gode råd om hvordan dere bør leve livet.

Gode råd kan være fint. Det er fint når vi opplever dem som nyttige, gitt i kjærlighet, og samtidig må de gi oss en frihet til å velge selv. Gode råd som egentlig er kamuflerte ordrer er ikke så bra.

Dagens bibeltekst er et godt råd til både unge og gamle. Jesus er på besøk hos Marta, og sammen med sikkert mange andre, så kommer Martas søster Maria til huset. Og mans Marta styrer rundt, så setter Maria seg for å høre på Jesus. Og når Marta klager så sier Jesus: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Det gode rådet i denne teksten handler om livets gradbøyning.  Det er mye i livet som er viktig, så er det en del som er viktigere enn det meste, og så er det noen få ting som er viktigst. Viktig, viktigere, viktigst. Mye er viktig, en del ting er viktigere, men noe er viktigst. Og i valget mellom å husarbeid og lytte til Jesus, så er Jesus viktigst.

Det betyr ikke at det alltid egentlig er viktigst å sitte stille og lytte til Gud. For måten vi tror på, at vi tror, ja at vi er kristne mennesker skal prege hele livet vårt. Hvordan vi er naboer med hverandre, hvordan vi bruker tiden og pengene våre.

Men blant livet mange gode formål og saker, så er det viktig å huske at noe er viktigere enn andre ting. Marta skjønte nok innerst inne at det var viktigere å høre på Jesus enn å stelle i huset. Men vil blir så lett fanget av krav og forventninger, av hva de andre gjør, og hva vi tror de mener vi skal gjøre.  Men det er da du skal huske Jesus sine ord til Marta. Ord om at det finnes noe som er viktigere enn det som er viktig, og det finnes noe som er viktigst, ja aller viktigst. Og blant de ting som er aller viktigst så finner du Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

søndag 1. juni 2014

Søndag før pinse - Dere skal også vitne

Vakre Gjerdrum kirke. Korskirke fra 1686. Foto: M . Enstad

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes.

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.
(Joh 15,26-27)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet! 

Nå står vi snart i sluttet av kirkens fest-halv-år. Kanskje du ikke har tenkt på det før, det er vel egentlig litt kirkenerdkunnskap, men alle de store festene i kirken kommer innenfor et halvt år. Jul i desember, så kommer påske, Kristi himmelfart og pinse i løpet av våren.  Også kommer et langt halvår helt uten store fester.

Og det som er felles for alle disse store festene er at de i grove trekk forteller oss Jesus historien, og hvordan Jesus historien føres videre gjennom kirken.


  • Julen – Jesus blir født
  • Påsken – Jesus innstifter nattverden, Jesus dør for våre synder, Jesus oppstår slik at vi skal kunne oppstå fra de døde. 
  • Kristi Himmelfart – Jesus blir tatt opp til himmelen, siden han ikke skal dø igjen, men være en levende Gud også for oss som lever nå. 
  • Og neste helg da er det pinse. Og da er vi ved det som Jesus lovte disiplene i dagens tekst: At Den hellige Ånd, Talsmannen som Jesus kaller han, skal komme til jorda. Og med pinsen så blir kirken født. 


Men i dagens tekst sier Jesus en ting til disiplene: «…også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»
Og alle disse festene vi har feiret dette halvåret minner oss om den historien vi skal vitne om: Jesushistorien.

***

Vitne, det er et ord som har litt preg av en rettsak. Vitner hentes fram av partene for å fortelle det de vet og det de har sett. Og på den måten så kan dommer og jury avgjøre hva som er sant og dømme deretter.
De første kristne var nesten konstant i en sånn «rettsak-situasjon». De kom med en ny tro. At Gud hadde blitt menneske, gått blant oss, spist og drukket, hatt venner, sagt kloke ting og gjort gode gjerninger, men …og… det var ofte her det ble utfordrende… han hadde dødd  og stått opp igjen, og nå var han i himmelen.

Og nettopp for å kunne bringe dette vitnesbyrdet videre i den store rettsaken om «Hvem var Jesus?» så ble evangeliene skrevet. I dag leste vi fra Johannes evangeliet. Men det aller mest detaljerte evangeliet skrev Lukas. Og han skrev også om de første kristne i boken Apostlenes gjerninger. Og begge disse bøkene skriver han for å vitne, og vise at det han forteller er pålitelig. Bøkene er skrevet til en som heter Teofilos, kanskje en rik romer som hadde penger til å betale for at Lukas sitt vitnesbyrd skulle kopieres av mange skrivere.

I innledningen til sitt evangelium om Jesus skriver han dette:

Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet.  Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i. Lukas 1,1-4

 ***
Kjære menighet! 

Det er en søndag formiddag med vakkert vært, og siden dere velger å bruke den i kirken så regner jeg med at dere kjenner Jesushistorien. Vi vet om Jesus. Vi har fått vår tro, nettopp fordi noen foran oss var villig til å vitne, fortelle om hvem Jesus var og hva han har gjort.

Langt nok tilbake så kan vi takke disiplene som ikke gikk tilbake til fiskerbåtene eller tollerboden sin, men turte å fortelle. Så gikk de og andre videre med Jesus fortellingen ut i det romerske verdensriket. Så var det andre som tok med evangeliet nordover, og tok det til Norge, og blant annet hit til Romerike og Gjerdrum.
Men det er trolig noen som er mye nærmere deg som enten gjennom ord eller handlinger har vitnet om at Jesus er viktig.

En voksen som lærte oss å be kveldsbønn eller Fader Vår, foresatte som valgte å bære oss til kirken for dåp, som tok oss med i kirken til jul, eller hverdager eller andre fester, en familie som ikke hadde noe annet sted å gå med sin sorg når døden var på besøk enn nettopp til Gud i Hans kirke. Noen som lærte deg å slå opp i en Bibel, som lærte deg en salme eller at «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord», eller en venn som fortalte deg at Gud hadde hørt bønn.

Og den som første gang viste deg veien til nattverdbordet, som du kunne se skrått bort på når du lurte på hvordan du nå egentlig skulle ta imot brød og vin.  Du og jeg vet om Jesus, du og jeg har en tro, fordi noen for lenge siden, og i vårt liv har valgt å vitne gjennom ord og gjerninger. En eller flere som har vist oss i ord og handling at Jesus er viktig, ikke bare som en historisk person, men som en levende Gud.

***

Kjære menighet!

Jeg jobber i Oslo. Og hver dag i forrige uke, så sto det en utenlandsk misjonær på en kasse utenfor Oslo S, og vitnet om Jesus, og utfordret til tro. Ut fra det lille jeg hørte var det ingenting å utsette på vitnesbyrdet. Han fortalte om den Jesus som jeg kjenner. Noen hastet fordi, andre stoppet for å lytte. Sikkert litt som når disiplene stilte seg opp i en ny by for å fortelle om Jesus.

Det er mange som ikke kjenner Jesushistorien. Og det er fortsatt mange som ikke tror.  Det er mange i land langt borte, dit norske kristne lenge har, og fortsatt skal sende misjonerer. Men det er stadig flere her, i vårt land, i våre nabolag, som ikke kjenner Jesushistorien, som aldri er blitt invitert til å tro. Derfor sender kristne i andre land misjonærer til Norge. Det er en tankevekker.

De fleste nordmenn har nok fortsatt, på grunn av undervisning om skolen, en viss faktakunnskap om Jesus, kirken og kristen tro.  Men stadig færre blir presentert for et vitnesbyrd om Jesus som forteller om at han er viktig, at han betyr noe for hele livet, at det er – slik kirken tror – bare er han som kan hekte oss og våre liv på Gud, Guds plan og Guds nærhet.

***

Kjære menighet. 

Fortsatt gjelder Jesu ord: «også dere skal vitne». Det kan hende du skal reise langt for å vitne. Kjære konfirmanter, det kan hende Gud har tenkt å sende deg til den andre siden av verden, men det kan også hende at Gud ikke har tenkt å sende oss lenger enn til nabogjerdet. Skal du nevne på jobben eller skolen på mandag at du var i kirken i dag? Har du noen ord, helt ærlig, dine ord, som kan si noe sant om hva det betyr for deg at livet ditt er hektet på Jesusfortellingen. For den store «Hvem var nå egentlig Jesus?»- rettsaken pågår fortsatt. Nye mennesker feller stadig sin dom om over Jesus. Og et viktig vitne er ikke nødvendigvis den som er flinkest med ord, men den som kan si noe ærlig og troverdig.
«også dere skal vitne». Hva betyr det i ditt liv?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

mandag 21. april 2014

Ved den tomme graven - 1. påskedag 2014 i Myre kirke

Den oppstandne Kristus.
Fra alterveggen i Myre kirke, Øksnes. 

Lesetekster: Salmens bok 118, 14-24 og 1. korinterne 15,1-11

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. (Lukas 24, 1-9)

Kjære menighet
Det er påskedagen, oppstandelsesdagen, det er seiersdagen etter vår vandring inn i mørket på Langfredag.


Kjære menighet
Dagens bibeltekster er utgangspunktet og grunnlaget for hele år kristne tro, Denne dagens tekster og innhold er kristentroen og kirkens være eller ikke være. Det er denne dagens innhold som er evangeliet – de gode nyhetene som bærer hele vår kirke, hele vår tro, alt vi har å fortelle verden.  Det er for oss som for Paulus, det vi har tatt imot er dette:

at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han stod opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Det er dette som er evangeliet, det er dette som er gleden, de gode nyhetene vi har å gå med til verden: Jesus døde for våre synder og sto opp fra de døde.

La oss reise oss å synge vår høytidsvers (NOS 193) «Han er oppstanden».

Den tomme graven kaster lys nytt lys over påskeuken. 
Når vi står ved den den tomme graven påskemorgen, så kastes et nytt lys over de hendelsene som vi har fulgt Jesus gjennom den siste uken.

Forrige søndag – Palmesøndag – sitt triumferende inntog framsto fredag og lørdag som en trist forestilling. Riktignok hadde de tatt imot han med hyllest og jubel, men når den samme byen fem dager etter krevde han korsfestet og lot han dø halvnaken sammen med røvere, så var vel ikke hyllesten særlig mye verdt.  Hvor ble det av de som hyllet han, når folket ropte korsfest. Hadde det religiøse svermeriet sluknet i møte med overmakten? Var det virkelig ingen som sto opp for han når de dømte han? Langfredag virket ikke Palmesøndag som en triumf, kun som et pinlig minne. Men nå, når vi står ved den tomme graven så ser vi at det var inntoget til en triumf mye større enn noen i mengden hadde mulighet til å forstå.

Skjærtorsdag. Denne underlige kvelden der Jesus bryter all tradisjon når han legger nye ord og tolkninger til jødenes tradisjonsrike påskemåltid. Han snakker om brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Og begge deler knytter han til frelsen. Og dagen etter er Jesu blodige kropp virkelig i fokus der han piskes, korsfestes og drepes, men det er ingen frelse å se. Ingen redning, kun død og smerte. Men nå, ved den tomme graven så kan vi se frelsen i oppstandelsen, vi kan se frelseshandlingen på korset, vi kan se frelsen i måltidet der han minner lar oss smake frelsens redskaper – hans kropp og blod - helt konkret.

Den tomme graven kaster lys nytt lys over GT og Jesu egne ord. 
Kjære menighet, ved den tomme graven ser vi at døden er veien til livet. Vi ser at korset er soning for våre synder og vi ser brød og vin er et måltid der vi minnes og erfarer hans nåde.  Og vi ser at tekster fra det gamle testamentet åpner seg opp på en ny måte for oss.  Slik som dagens tekst fra Salmenes bok.

Jeg priser deg fordi du svarte meg,
Du ble min frelser.
Steinen som byggningsmennene vraket,
er blitt hjørnesteinen.

For oss er dette selvsagt ord om Jesus. Den vrakede steinen er han, rabbien Jesus, som blir forkastet av de skriftlærde, folket og romerne, for så påskemorgen å vise seg som noe mye mer enn en rabbi, ja faktisk som Messias, frelseren. Det er da vi ser at Palmesøndag var ikke en glipp, men en profetisk hendelse som pekte fram mot påskemorgen og den tomme graven. Påskemorgen gir ny tolkning til det gamle testamentets tekster, og det kaster nytt lys på Jesu ord om seg selv, som menneskesønnen, som verdens lys, som liv og til Peters bekjennelse til Jesus som Messias og den levende Guds sønn.

Evangeliets troverdighet
Alle vi som er her i dag er født lenge etter den første påskemorgen, hele det nye testamentet er også skrevet etter at de fant graven tom. Hver gang vi har gått inn i påsken, hver gang vi har møtt Langfredag så vet vi at det kommer en oppstandelsesmorgen. Men for kvinnene som kom til den tomme graven og for disiplene som fikk deres vitnesbyrd var dette et dypt sjokk. Likrøveri framsto nok umiddelbart som langt mer troverdig enn oppstandelse. Så er det kanskje godt at de møter to engler, to menn i skinnende klær som minner dem på Jesu egne ord om at han skulle dø og oppstå.

For meg handler alt dette om oppstandelsens troverdighet. Det bidrar til troverdighet at det er sammenheng mellom det Jesus selv sa, og det som skjedde. Det bidrar til troverdighet at Jesus fortellingen gir mening når vi leser det gamle testamentets profetier om en frelser. Det bidrar til troverdighet når Jesus ikke bare viste seg for noen få, men for mange slik som Paulus skriver:

at han stod opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen har sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Alle sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.

Kaster lys over mitt liv og gir mening i mitt liv
Men selv om profetier, vitnesbyrd og Jesu egne ord gjør hendelsen troverdig, så er oppstandelsesfortelling til slutt noe som må tros. Kanskje var det noen som stjal liket, kanskje var han skinndød, kanskje led disiplene av en kollektiv vrangforestilling, kanskje løy de for å redde sin egen ære. Vi kan ikke eliminere tvilens mange kanskje fullstendig.  Vi kommer ikke unna troens mysterium. At det til slutt, selv etter all verdens kunnskap og gode argumenter er på plass, så gjenstår det et sprang, spranget vi kaller for tro.

Og kjære menighet, tro kan du ikke presteres. Troen er til slutt en Guds gave gitt oss i dåpens vann, ved forkynnelsen av Ordet og i nattverden brød og vin. Men selv om tro ikke kan presteres, så kan vi oppsøke de steder der den deles ut, i nattverden, i dåpen og der de kristne møtes for å dele Guds ord og be sammen.

Kjære menighet! Det er vel grunn til å tro at vi som samles i kirken en søndag faktisk enten tror eller har et sterkt ønske om å gjøre det. Troens sprang har vi allerede erfart.Og derfor er også vi en viktig del av det som avgjør evangeliets troverdighet i verden.   Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag er ikke nitidig granskning av evangeliets ekthet eller historie. Kunnskap er viktig, men det er ikke avgjørende. Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag – blant våre naboer – i vårt folk – blant de menneskene vi møter – er vårt vitnesbyrd om hva evangeliet betyr for oss, nå, i dag, i vårt liv.

Hva betyr det for deg at Jesus døde for dine synder? Hva betyr det for deg at Jesus oppsto fra de døde og rekker deg et håp om et evig liv? Hva betyr det for deg at Gud inviterer deg til fellesskap? Hva betyr det for deg å vær en kristen, å være tilgitt, å eie håpet om et evig liv og tilhøre fellesskapet som tilber og takker Jesus. Hva betyr det for deg at vi på denne dagen kan ønske hverandre god påske, og det handler ikke om påskeegg eller påskeharen eller våren som spirer fram, nei, det handler om den tomme graven:

«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Lukas 24, 5b-7

Hva betyr det for deg? Og hvordan merker sin nabo at dette er viktig?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Dette er oppstandelsesnatten" - Påskenatt 2014 i Langenes kirke

Altertavlen i Langenes kirke, Øksnes.
Her kan du lese mer om altertavlens historie.
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Markus 16,1-8

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten da ord vanskelig kan bli store nok. For det vi feirer er dødens nederlag. Dette er natten som endrer livets horisont fra å telles i dager og år til å peke mot en evighet.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten vi bærer med oss til dager og tider preget av sorg og død. For dette er natten som endrer vårt farvel ved en kiste til "på gjensyn". Aldri mer skal vi møte døden uten håp.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten som lar oss tro at Jesus er mer en enda et godt menneske drept av folket og myndighetene. Oppstandelsen er det avgjørende vi forkynner. Oppstandelsen er trosspranget. Oppstandelsen er evangeliets avgjørende bevis og samtidig den største snublesteinen. For vel kan vi akseptere undere og kloke ord, men oppstandelse fra de døde er ikke mulig. Men denne natten roper til oss: Tro og du skal leve!

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten som utfordrer oss til å være en del av livets krefter i verden. Denne natten tennes det lys i gravens mørke og Vår Herre kaller oss til å tenne lys i verdens mørke. For enda rår dødskreftene i verden. Men ikke alene, vi sloss for livet side ved side med han som skapte liv og lys.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Dette er natten da du på nytt kan gripe alt Gud gir deg: frelse fra dine synder, evig liv gjennom døden og et eksempel og et kall for dette livet.

Kjære menighet. Dette er oppstandelsesnatten. Dette er kjærlighetsnatten, dette er natten da du igjen kan si til Jesus: Jeg er din. Dette er natten du kan la kallet fra din Gud fornyes, natten du kan rette på kursen, finne tilbake til leia, natten da synden dør og nåden lever også i ditt liv.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten og i takknemlighet over livets seier over døden, for lyset i mørket og håpet i døden sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

fredag 18. april 2014

"Det er fullbragt" - Langfredag 2014 i Alsvåg kirke

Krusefiks med malt bakgrunn som henger på veggen bak prekestolen i Alsvåg kirke.
Gitt til Alsvåg kirke av lensmann Standahl. Arbeidet er utført av fotograf O. Söberg i Bø i Vesterålen 1933.
Prekentekst: Johannes 18,1-19,42

Langfredagsteksten er en vandring i menneskelivets mørke sider. Venner som svikter, enten ved å være relgelrette forrædere eller ved å fornekte at de kjente Jesus. Her finner vi enkeltmennesket - se dette mennesket - som ofres på religionen og politikkens alter. "Han sier han er Gud", "Han sier han er konge", "drep han, drep han, drep han". Hans liv legges i hendene på prester, militære, en politisk leder og folket. Pilatus er den som framstår som mest motvillig i hele prosessen, og samtidig er det hans valg som driver volden fremover. Folk og ledere - alle bidrar de med sitt for å løfte vår frelser opp på korset, kjøre naglene gjennom han, spotte han og la han dø. Det er et makabert spill det som skjer. Det er ondskap.

Og samtidig er det både oppsummerende og profetisk når Jesus avslutter sitt liv i følge Johannes med ordene: "Det er fullbragt."

Hva er fullbragt?

Årets lidelsesberetning er hentet fra Johannes. Han som begynner sitt evangelium med å trekke opp det virkelig store bildet fra før skapelsen om Ordet som var i begynnelsen, om Ordet som var Gud (Joh 1,1) og om Ordet som skapte alt liv (Joh 1,3) . Og livet som ble til ved han var lys (Joh 1,4). Og denne kilden til liv og lys kom så til verden som det sanne lys (Joh 1,9).

"Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot han" Johannes 1,10-11

Hva er fullbragt?

Det er viktig å fastholde at Jesus er Guds ord i egentlig forstand, slik Johannes sier i innledningen til sitt evangelium. Guds ord er ikke dypest sett bibelvers som vi både kan  slå hverandre i hodet med og bruke til å styrke troen,  men det er Jesus. Det han gjør og sier. For Guds ord er ikke det samme som prat, prat, prat. Gjennom hele Bibelen så ser vi at  Guds ord er handling. Gud handler i hele Bibelen ved å tale. Gud sier "bli" og det blir. Og med Jesus så ble Guds vilje, hans ord, hans handlingsmønster tydelig i helbredelser, formaninger, liknelser, i form av de ordene vi er mange som lengter etter: "dine synder er tilgitt".

Men hva er fullbragt?

Folket og lederne sammen må bære ansvaret for dette drapet, de spiller alle en rolle. Og historisk har jødenes rolle i henrettelsen av Jesus vært brukt som legetimering av grusomme forfølgelser. For det er så deilig å kunne peke på noen andre og si: de er skyldige, det er deres feil. Men Langfredag peker ikke på alle andre, men på hver og en av oss. For kjære menighet,  kunne det vært oss? Kunne det vært oss som ropte korsfest, kunne det vært oss som lot religiøse prinsipper ta livet av en mann, kunne det vært oss som av politiske grunner ofret en annen, kunne det vært oss som på kommando svingte pisken, kjørte inn naglene og spottet en ofret mann. Kunne det vært oss?

Ja, det kunne vært oss. Langfredag slipper ingen av oss unna sannheten om våre liv. Det kunne vært oss. Gitt de rette omstendigheter så bærer vi alle i oss lysten, evnen og viljen til å gjøre det onde. Langfredag er Guds dom over vår menneskelige natur. Langfredag henger resultat av vårt onde potensiale opp foran oss som en slaktet mann på et kors. Se dette mennesket, roper Pilatus som en bønn, se han, se han lider, kom igjen, be meg være barmhjertig. Men i stede svarte vi: korsfest, korsfest. Se dette mennesket, død for våre synder.

Det er fullbragt.

Og det som er fullbragt når han utånder er dette. Det som skulle sies, var sagt. Det som skulle gjøres var gjort. Og det siste han gjorde var å la seg ofre for våre synder.

Korset viser oss to viktige ting. For det første: Ondskapen er ikke uten konsekvenser. Våre onde handlinger må både vi og våre medmennesker leve med. Ondskapen har en pris.Og for det andre: Gud var villig til å bære den prisen selv. Det er kjærlighet. I stede for gjengjeldelsen logikk, så er Gud villig til å betale syndens pris selv, ved å ofre seg selv som et sonoffer.

Kjære menighet. Det er derfor våre engelske venner kaller dagen for "good fridag" den gode fredagen.For det er dagen du Gud kjøpte oss fri fra straff og død til fellesskap og evig. Det er derfor vi finner disse orden malt og brodert  på veggen, på altertavlen og plattformer i så mange kristne gudshus. For ordene - det er fullbragt - er vårt frelseshåp.

Det er sjelden bedre grunn til å si  dette: Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Satt fri til å tjene" - Skjærtorsdag 2014 i Myre kirke.



Lesetekster:  2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8

Prekentekst:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.     20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Matt 26,17-30

Kjære menighet

I kveld er det skjærtorsdag, og kristne i hele verden samles for å minnes den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler. Kvelden da han ga påskemåltidet en ny mening, og på den måten markerte både kontinuiteten – sammenhengen og oppbruddet med den jødiske tro.

Det Jesus og disiplene møtes for å feire denne kvelden er det jødiske påskemåltidet. Et ritualisert, religiøst måltid som gjennom rettene som serveres og bibeltekster som leses underveis minnet jødene på hvordan Gud frelste dem ut fra slaveriet i Egypt.

Og det er noe jordnært med den frelsen som jødene feirer denne kvelden. Det handler om frihet fra slaveriet. Og undertrykte i hele verden kan kjenne seg igjen i lengselen etter en Gud som frelser på den måten, ikke i det hinsidige, men fra lenker og slavekår her og nå. En Gud som handler i verden. Og dette feirer de i et okkupert Jerusalem. Gud hadde reddet dem ut av Egypt. Ville Gud rense Jerusalem for den nye okkupanten, farao eller keiser, hedningkonger var de begge, og begge hadde undertrykt Guds folk. Ville Gud handle enda en gang og frelse sitt folk fra lenker? Ville Gud handle i verden enda en gang?

En Gud som handler i verden. Det er nettopp det han er der han står midt i blant dem og bryter brødet og gir dem vinen. Han er gudemennesket som taler Guds ord i menneskenes verden. Han er gudemennesket på vei til Golgata for å bryte dødens lenker, syndens lenker, jorden lenker, hatets lenker, gjengjeldelsens lenker. Naglene som skal drives gjennom han, spydet som skal spidde han, smerten, lidelsen, døden. Ikke så unikt. Det har skjedd andre både før og siden, men aldri meg Gud. Og nå står han er som en Gud som handler i verden og forteller dem at Gud som handler i verden han kan la brød og vin bli frelsens midler.

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Matt 26, 26-28

For på samme måte som jødenes påskemåltid minnet jødene på når Gud frelste dem fra Egypt, på samme måte minner nattverdmåltidet oss om påsken – og dermed frelsens drama. Og samtidig er nattverden mer enn en påminnelse om noe som skjedde den gang da. Nattverden handler ikke bare om det som har skjedd, men det som skjer hver gang vi feirer nattverd sammen, nemlig at Jesus er til stede i brød og vin. For Luther og vår kirken er dette et sted vi tar Jesus bokstavelig: «Dette er min kropp» og «Dette er mitt blod». Vi ser at det både smaker, lukter og har konsistensen til brød og vin, men vi tror det er noe annet. Det er mer enn vi ser. Det er Gud som handler i verden. Det er ikke slik at vi bare minnes om frelsen, men vi frelses, vi spiser oss til himmels, vi spiser nåde, vi svelger nåden. På en veldig fysisk og konkret måte bli Gud i oss.

Men hvor jordnær er den frelsen vi feirer når vi samles rundt et nattverdbord. Mens jødene feiret frihet fra slavelenker i Egypt, hva feirer vi? Har vi flyttet frelses over i det hinsidige, bort fra vår verden, bort fra det konkrete som kan erfares på denne siden av evigheten. Mens jødene kunne feire en frihet som var til å forstå for levende mennesker, hva er det vi kan feire.

Kjære menighet!
Det er nesten så jeg tviler på om nattverden vil gange oss hvis vi kun bruker den som religiøs pynt, som en religiøs rite eller suggesjon som kun peker fram mot himmelen. Det er nesten så jeg tviler på om det gagner oss å knele ved Herrens alter hvis vårt bøyde hode gjør oss blind for mennesker i lenker eller synden som er en del av vårt eget liv. Ja, nattverdens brød og vin er frelsens sted, den setter oss fri fra å gjøre opp for vår egen synd ovenfor Gud, men hva er vi da satt fri til?

Dette året feirer vi at det er 200 år siden grunnloven ble skrevet, og Den norske kirke har valgt følgende som motto for året: fri til å tale, tro og tjene. Og jeg synes dette på en god måte kan oppsummere vår kristne frihet også lenger etter at grunnlovsjubileet er ferdig.

Vi er frie til å tale om korset, oppstandelsen, troen. En hver kristen kan tale om det, ikke bare prester eller kirkelige ansatte. En hver som har krøpet ut av dåpen er fri til å sette ord på sin kristne tro. Men vi er også fri til å tale mot urettferdighet, undertrykkelse, krenkelser, enten de skjer i vår menighet, i vår bygd, i vårt land eller ute i den store verden. Nattverdbordet kaller meg til å se meg som del av et fellesskap, som en helhet, som en del av Guds menneskehet.

Vi er frie til å tro oss frelst. Gud har satt oss fri fra lovgjerninger, fra gjengjeldelsens logikk, fra tanken om en Gud som må se meg lide for mine synder. Men da er vi også fri til å tro på en Guds om handler i verden. Tro på tilgivelse, forsoning, tro på at kjærlighet er en måte å leve på som menighet, som menneske og samfunn.  Nattverdbordet gir meg tilgivelse, og det kaller meg til å tilgi.

Og vi er fri til å tjene. Han som begynte nattverdfesten med å knele ned og vaske disiplenes føtter, Gud som var villig til å bli menneske og frelse oss mennesker, han kaller oss til å knele hos de syke og utslåtte, til å gå til de utstøtte og forlatte, til å gå til dem som faller utenfor fellesskapet, bortenfor mediebildet, ut av familier, fellesskap og vennekrets. Han som gikk til samaritanere, tollere og horer kaller deg til å ikke være så sabla kresen, men se mennesket bak det som har gått i stykker, bak harde masker, bak ødelagte liv, bak tårer, bak feil, bak lukt, bak ubehag. Han kaller oss til å tjene. Bære brød til de fattige, og bryte sultens bånd. Bære vin og fukte strupen til de som tørster etter nåde, fred, rettferdighet eller og frelse.

Vi kjenner ordene: Kom, for alt er ferdig. Ja, kom til nådens sted og hent kraft. Men for all, etterpå skal du gå, gå ut i verden og tjene. For det er menneskene som trenger dine gjerninger, ikke Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

søndag 30. mars 2014

"Åndenes makt", 3. søndag i fasten, 30. mars 2014, Fenstad kirke


Lesetekster: 1 Samuelsbok 18,6-14 og Efeserne 5,1-2.8-11

Det står skrevet hos evangelisten Lukas

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.»  Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» 28 Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

Luk 11,14-28

Slik lyder det hellige evangeliet

Kjære menighet!

Det er ikke alltid det er lett å møte en bibeltekst med våre moderne briller. I dagens evangelietekst driver Jesus ut en ond ånd, og den besatte får talen tilbake. Og Jesus snakker om urene ånder som farer rundt og leter etter et nytt hjem, egentlig et nytt menneske å flytte inn i.

Onde eller urene ånder er ikke dagligtale i kirken vår. Og veldig ofte så forklarer vi disse tekstene med at dette var forestillinger man hadde i tidligere tider for å beskrive sykdom og anderledeshet.

Det er lettere for oss å forholde oss til en annen Jesus. Den Jesus som taler klokt om kjærlighet og tilgivelse, den Jesus som inkluderer utstøtte. Den Jesus som raust tilgir oss våre synder. Og samtidig - hvis det var hele Jesus - så var det vel en tam versjon i møte med åndskrefter vi ikke forstår, ondskap som virker råere og mer gjennomgående enn den vi jevnlig møter i hverdagen, i eget eller sambygdingers liv.

Åndenes makt, som går på TV Norge er et populært program. Og når jeg har møtt konfirmanter og snakket om det kristne håper som et liv etter døden, så er det mange konfirmanter som er mer preget av åndenes makt sin forkynnelse enn en klassisk kristen tro. Åndenes makt er ikke et program rettet spesielt mot ungdommer. Det har mange seere i mange aldersgrupper. Og jeg tror mange her finner beskrevet en virkelighet de regner som sann, men som man ikke kan snakke så høyt om i alle sammenhenger. Men mange både regner med og forholder seg til spøkelser og åndsmakter som vi ofte ikke snakker om i kirken. Hva har kirken å si i møte med dette?

Jeg er ingen ekspert på de delene av livet som beskrives i disse programmene.  Men jeg har vært i hus med uro og bråk og bedt og velsignet, og mennesker har etterpå følt at det ble ro. Kanskje var det noen ganger psykologi, men jeg har også vært der hvor det var ordentlig ubehagelig å være til stede. At det hjalp å be og velsigne handler ikke om meg eller prestetitler. Men det handler om alle kristne sin mulighet til å bruke Jesu navn og be om Guds omsorg i møte med det som oppleves som utrygt og vanskelig i livet. Også det vi ikke forstår eller har oversikt over, men som plager oss.

I dag har vi hatt tre dåp. Det er en fest i kirken hver gang noen døpes. Og dåpen inneholder alltid det vi kaller for forsakelsen og trosbekjennelsen. Forsakelsen: jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Før man positivt sier hva man tror på; jeg tror på ...så kommer det om Gud fader, sønnen og den hellige ånd. At forsakelsen hører med er jo nettopp en påminnelse om at det er et alternativ i livet å overgi seg til det onde.

Forsakelsen og trosbekjennelsen i dåpshandlingen illustrerer veldig godt hva det er å bli en kristen - hva som skjer når man blir døpt. Man vender seg bort fra mørket - djevelen, og bestemmer seg for å følge veien i retning lyset - Gud.

Kjære menighet, vi er i fastetiden. De 40 dagene før påske er en årlig påminnelse for oss alle om den veien vi ble satt på da vi ble døpt. Bort fra mørket og mot lyset. La oss gi hverandre styrke og frimodighet til å fortsette den vandringen og stadig ta med oss flere.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen