Lesetekst: 1.Mos. 32, 24-30
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 15. kapittel.
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Matt 15, 21 -28
Slik lyder Herrens ord
Å kjempe med Gud.
Jakob kjempet med Gud. ”Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg”, sier Jakob til den ukjente mannen han sloss med. Mannen som også gir han et nytt navn: Israel, fordi han har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.
Den kannaneiske kvinnen kjemper med Gud. Hun tigger Jesus om hjelp, ydmyker seg ved å godta Jesu bilde av henne som en hund som spiser smuler fra eiernes bord, for å røre Jesu hjerte. Og Jesus lar seg bevege, og helbreder hennes datter fra den onde ånden.
**
I dagens bibeltekst så møter vi det jeg opplever som en usympatisk Jesus. En kvinne er i desperat nød for sin datter, og Jesus avviser henne fordi hun ikke er jøde, men var kanaaneer, og derfor var hun ikke jøde verken etnisk eller religiøst. Han sammenlikner henne med en hund, mens israelittene kalles for barn. Det er som vi ser et lite glimt av den gamle etniske stammeguden, som beskyttet kun sitt ene folk. En underlig tekst å ta med seg på vei til Jerusalems kors og oppstandelse. For er det ikke slik at korset gjelder for hele verden. Er det ikke slik at Jesus skal dø for alle verdens mennesker og folkeslag. Hvorfor så hard mot denne ulykkelige kvinnen? Hvorfor må hun ydmyke seg selv? En usympatisk Gud, En fjern Gud. Det er ofte slik vi kan oppleve han når det er behov for å kjempe med Gud i våre liv.
**
Kjempe med Gud. Jakob og den kanaaneiske kvinnen kjemper med Gud. Bibelen har mange slike tekster der Gud utfordres av menneskene, og lar seg bevege. Salmenes bok i det gamle testamentet er også full av klagesalmer, der man minner Gud på hans løfter, hans makt og hans ære for å få Gud til å handle.
Kjempe med Gud. Bibelen inneholder flere historier om mennesker som går i direkte forhandlinger med Gud. Som krever noe av Gud. Og det som brukes mot Gud i flere slike sammenhenger er Guds egne ord om seg selv. Hvis du er rettferdig, så kan du vel ikke… Hvis du er kjærlighet, så kan du vel ikke…
Kjempe med Gud. I Bibelen ser det ut som at de som kjemper med Gud, har en god sjanse til å lykkes. De fremstilles ikke som frekke eller dårlige mennesker i Guds øyne. De er mer å regne som troshelter. Helter som kan lære oss å kjempe, ikke bare mot verdens ondskap, men mot det som virker som en fjern og usympatisk Gud.
**
Den som skal kjempe med Gud tror. Troen gjør det meningsfullt å bruke tid og krefter på å kjempe med Gud. Hvis Gud er død, så er det ingen å kjempe med. Hvis Gud er død så finnes det ingen guddommelig makt å mobilisere på sin side. Men den som tror kan rope til den Gud man tror på: Gud se meg! For den kanaaneiske kvinnen, så er det troen, Jesus trekker fram. Troen på at det finnes en Gud som kan beveges til å bry seg, til å handle. Og hele Bibelens vitnesbyrd handler om at det er troen som er veien til å bevege Gud, oppleve Gud, se Gud.
Dagens to bibelhistorier forteller oss noe viktig om Gud. Gud er ikke en statue i himmelen, med full kontroll og utenfor vår påvirkning. Noen ganger så opererer vi med et Gudsbilde, der Gud sitter på tronen med en evig plan, og det som skjer, av godt og ondt, skjer til fastsatt tid. Vårt bilde av en slik evig plan må nok revurderes. For Gud lar seg engasjere, Gud kan overtales til å endre sine planer, Gud kan ikke tvinges på banen, men han kan nødes på banen. Hvorfor skulle vi be, hvis vi uansett ikke kunne påvirke Gud?
Gud har ikke bare skapt menneskene, han lar seg engasjere av dem også. Han lar seg berøre av våre rop om hjelp, nåde, styrke, kraft og mot. I en verden der tsunamier kan utslette byer og drepe tusener, der vold ikke bare møter den som går til krig, men det kan møte oss på gata og i hjemmet, i en verden der lidelsen er urettferdig fordelt, og der fordelingen av både penger og makt er urettferdig. I en verden der mennesker idag dør i kamp for frihet og demokrati i kamp mot diktatur. I en verden der kvinner fortsatt selges som slaver til menns forlystelse, i en verden der både fedre og mødre, besteforeldre og fremmede begår overgrep mot barn, i en verden der andre mødre må gråte over barn som dør i deres armer, i en verden der sorgfulle fedre må bære sine sønner til graven, i en verden der nøden og lidelsen i høyeste grad er til stede, så kan vi rope til Gud. Kjempe med Gud, nøde Gud til å handle.
Den som tror på en rettferdig Gud, skal ikke nøle med å rope på Gud i en urettferdig verden Den som tror på en kjærlighetens Gud, skal midt i hatet rettet sitt blikk mot himmelen og rope ut: Hvor er du? Den som tror på lysets Gud, skal rope på han i mørke. For Gud kan beveges, så vi ser glimt av himmel, nåde og kjærlighet, midt i vår verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
søndag 20. mars 2011
mandag 7. mars 2011
Fastelavenssøndag - Karnevalsgudstjeneste
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel:
Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.
Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
Slik lyder Herrens ord!
Kjære menighet!
I dag så samles vi til karnevalsfest her i Guds hus. Det er fest og glede i Guds hus. Og det er alltid grunn til å glede seg i Guds hus, for vi har en Gud som elsker oss. Og i dag er det karneval, og da lurte jeg på om noen av alle de som har kledd seg ut så fint, kan komme opp hit og vise kostymene sine.
*Barna kommer opp og vi ser på og presenterer kostymene. *
Jeg tror ikke Jesus noen gang var på karneval. Jeg har aldri hørt om karneval i det gamle Israel. Men på en måte så var det som han var kledd ut hele livet sitt. For Jesus han var menneske, og så ut som en vanlig mann, også var han samtidig Gud. Men noen ganger så kunne disiplene oppleve ting som gjorde at de skjønte at det var noe spesielt med Jesus. Som i den historien vi leste i dag, når Jesus helbreder en som var blind.
Jesus hjalp den blinde mannen. Ingen av oss kan helbrede en som er blind, men vi kan velge å hjelpe de som trenger hjelp. Enten det er en venn som vi møter hver dag, eller ved å bruke disse fastebøssene og hjelpe en som bor langt borte. I dag når du går hjem, så kan du ta med deg en slik bøsse, og sette den på kjøkkenbordet hjemme. Også kan dere legge penger på den helt til påske, og ta den med tilbake hit i kirken. Så skal vi passe på at de pengene kommer til Kirkens Nødhjelp. Og Kirkens Nødhjelp de hjelper de som trenger mat, hus eller rent vann eller hjelp på annen måte for å kunne klare seg.
Jeg synes Jesus stiller et fint spørsmål til den blinde mannen: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Skal vi si det i kor? Hva vil du at jeg skal gjøre for deg. Det er et flott spørsmål. Det er et flott spørsmål fordi det betyr at man vil hjelpe til. Og når vi hjelper andre, så er det akkurat som vi kler oss ut som Jesus for en liten stund. For Jesus vil hjelpe oss, og han vil at vi skal hjelpe hverandre. Derfor er det flott når vi som Jesus kan si: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg!
Amen!
tirsdag 1. mars 2011
Såmannssøndagen - Ungdomsgudstjeneste
Tekst: Lukas 8, 4 – 15
Jesus sammenlikner Guds ord med såkorn som en bonde sår. Og når Jesus levde hadde de ikke så flotte såmaskiner som i dag. Man gikk rundt og kastet ut såkornet. Noe havnet der det skulle, i god jord, men som vi hørte så havnet også noe av kornet der det ikke kunne vokse.
Det som slo meg når jeg leste denne liknelsen før dagens gudstjeneste er to spørsmål: Hvem er bonden? Og hva mener Jesus med Guds ord.
Jesus forklarer liknelsen for disiplene, men han svarer ikke konkret på disse spørsmålene når han forklarer disiplene liknelsen.
La oss begynne med hvem er bonden?
Et svar kan jo være at bonden er Gud selv. Gud sår sitt eget ord ut i verden. Hvis vi tenker at Gud er bonden så minner det oss om en viktig ting i kirkens tro; mennesker kommer ikke til tro ved seg selv. Det er Gud som gir oss troen. Troen er ikke noe jeg velger, sånn jeg velger klær i skapet eller pålegg på brødskiva.
Troen har vi fordi Gud har gitt oss troen. Troen er en gave. Men det er lov å si nei til gaver. Gud ga deg troen i dåpen. Ikke lykke og beskyttelse mot alt ond; men troen. Troen på at det er en himmel over jorden, og en Gud som sloss for det onde. Gaven – troen – er en invitasjon til å ta del i den kampen, på Guds lag.
Et annet svar er jo at det er vi som er bonden. At det er vi som skal gå ut og så Guds ord i verden. Da vi ble døpt, så lød jo nettopp Jesus sin befaling: Gå derfor ut og gjør alle mennesker til mine disipler. Døp dem i Faderens, Sønnen og Den hellige Ånds navn. Lær dem alt jeg har befalt dere, og se jeg er med dere alle dager inntil verden ende. Hvis vi tenker at det er vi som er bonden, så synes jeg vi skal merke oss at liknelsen ikke handler om å snakke, men å gjøre. Ingen bonde får sådd jorda si ved å prate om å så. Du må ut på åkeren og jobbe.
Kjære menighet, kristne prater alt for mye og gjør alt for lite. Helgenen Frans av Assisi sa til sine venner: Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord! Mye viktigere enn å snakke om Jesus, er at du i ditt liv viser at du kjenner han. Viktigere enn å snakke om å elske din neste, er det at du elsker din neste. Viktigere enn å preke barmhjertighet, er det at vi er barmhjertige. Viktigere enn å snakke om at alle burde bry seg, er det at du bryr deg. I familien,
i skolegården, på arbeidsplassen, med naboen og med de langt borte som du vet at du kan gi litt av alt du eier.
Og til slutt: Hva mener Jesus når han sier at såkornet er Guds Ord. Kanskje merkelig at en prest spør om det, kirken sier jo at Bibelen er Guds Ord. Men Jesus kan umulig ha ment Bibelen slik vi kjenner den. For ikke en eneste side i Det nye testamentet var skrevet da Jesus fortalte denne liknelsen. Så hva er dette Guds Ordet som Jesus snakker om?
Jeg tror svaret på det er å finne i Johannes evangeliet, der Johannes omtaler Jesus som Ordet. Gud har snakket til oss mennesker på mange måter opp gjennom historien, gjennom profeter, gjennom kulturen, gjennom vår samvittighet, og aller tydligst har han snakket til oss da Gud ble mennesket Jesus, og vi kunne se og høre han selv. Hver gang vi stopper opp, og lurer, er det dette Gud vil? Da skal du huske fire enkle bokstaver WWJD, What would Jesus do?
Gud sår tro i verden, og som kristen mennesker er vi hans avling. Og modent korn kan sås på nytt og gi nye korn. Det har vært mange sesonger for kornet siden Jesus fortalte disiplene denne liknelsen.
Men fortsatt er det kraft i såkornet. Fortsatt kommer mennesker til tro, og fortsatt er vi mange som kan fortelle at vi opplever at Gud vil oss noe, at han snakker til oss. Og det han vil oss aller mest er at vi skal gå ut og gjøre kjærlighet i verden.
Amen!
Jesus sammenlikner Guds ord med såkorn som en bonde sår. Og når Jesus levde hadde de ikke så flotte såmaskiner som i dag. Man gikk rundt og kastet ut såkornet. Noe havnet der det skulle, i god jord, men som vi hørte så havnet også noe av kornet der det ikke kunne vokse.
Det som slo meg når jeg leste denne liknelsen før dagens gudstjeneste er to spørsmål: Hvem er bonden? Og hva mener Jesus med Guds ord.
Jesus forklarer liknelsen for disiplene, men han svarer ikke konkret på disse spørsmålene når han forklarer disiplene liknelsen.
La oss begynne med hvem er bonden?
Et svar kan jo være at bonden er Gud selv. Gud sår sitt eget ord ut i verden. Hvis vi tenker at Gud er bonden så minner det oss om en viktig ting i kirkens tro; mennesker kommer ikke til tro ved seg selv. Det er Gud som gir oss troen. Troen er ikke noe jeg velger, sånn jeg velger klær i skapet eller pålegg på brødskiva.
Troen har vi fordi Gud har gitt oss troen. Troen er en gave. Men det er lov å si nei til gaver. Gud ga deg troen i dåpen. Ikke lykke og beskyttelse mot alt ond; men troen. Troen på at det er en himmel over jorden, og en Gud som sloss for det onde. Gaven – troen – er en invitasjon til å ta del i den kampen, på Guds lag.
Et annet svar er jo at det er vi som er bonden. At det er vi som skal gå ut og så Guds ord i verden. Da vi ble døpt, så lød jo nettopp Jesus sin befaling: Gå derfor ut og gjør alle mennesker til mine disipler. Døp dem i Faderens, Sønnen og Den hellige Ånds navn. Lær dem alt jeg har befalt dere, og se jeg er med dere alle dager inntil verden ende. Hvis vi tenker at det er vi som er bonden, så synes jeg vi skal merke oss at liknelsen ikke handler om å snakke, men å gjøre. Ingen bonde får sådd jorda si ved å prate om å så. Du må ut på åkeren og jobbe.
Kjære menighet, kristne prater alt for mye og gjør alt for lite. Helgenen Frans av Assisi sa til sine venner: Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord! Mye viktigere enn å snakke om Jesus, er at du i ditt liv viser at du kjenner han. Viktigere enn å snakke om å elske din neste, er det at du elsker din neste. Viktigere enn å preke barmhjertighet, er det at vi er barmhjertige. Viktigere enn å snakke om at alle burde bry seg, er det at du bryr deg. I familien,
i skolegården, på arbeidsplassen, med naboen og med de langt borte som du vet at du kan gi litt av alt du eier.
Og til slutt: Hva mener Jesus når han sier at såkornet er Guds Ord. Kanskje merkelig at en prest spør om det, kirken sier jo at Bibelen er Guds Ord. Men Jesus kan umulig ha ment Bibelen slik vi kjenner den. For ikke en eneste side i Det nye testamentet var skrevet da Jesus fortalte denne liknelsen. Så hva er dette Guds Ordet som Jesus snakker om?
Jeg tror svaret på det er å finne i Johannes evangeliet, der Johannes omtaler Jesus som Ordet. Gud har snakket til oss mennesker på mange måter opp gjennom historien, gjennom profeter, gjennom kulturen, gjennom vår samvittighet, og aller tydligst har han snakket til oss da Gud ble mennesket Jesus, og vi kunne se og høre han selv. Hver gang vi stopper opp, og lurer, er det dette Gud vil? Da skal du huske fire enkle bokstaver WWJD, What would Jesus do?
Gud sår tro i verden, og som kristen mennesker er vi hans avling. Og modent korn kan sås på nytt og gi nye korn. Det har vært mange sesonger for kornet siden Jesus fortalte disiplene denne liknelsen.
Men fortsatt er det kraft i såkornet. Fortsatt kommer mennesker til tro, og fortsatt er vi mange som kan fortelle at vi opplever at Gud vil oss noe, at han snakker til oss. Og det han vil oss aller mest er at vi skal gå ut og gjøre kjærlighet i verden.
Amen!
Såmannssøndagen - Tenkedagsgudstjeneste
Tekst: Lukas 8, 4 – 15
Kjære speidere og andre.
I dag feirer vi Tenkedagen. I 84 år har speidere over hele verden feiret denne dagen. Og fra gammelt av så var dette særlig jentespeidernes dag. Fokuset denne dagen er å tenke på det verdensvide fellesskapet mellom verdens 38 millioner speidere. 38 millioner speidere, det er mange det, det er 8 ganger så mange mennesker som bor i Norge, og litt til.
I 1991 var jeg på en jamboree, en verdensspeiderleir i Sør – Korea med 20 000 speidere. Der var vi hele speiderfamilien samlet. Med ulike uniformer, ulike hudfarger, ulike språk. men likevel fikk man en merkelig følelse at vi kjente hverandre, for vi hadde noe felles. Speidere i hele verden har noe felles i det at de har avlagt et speiderløft, og de har sin egen speiderlov. Og både speiderløfte og speiderloven kommer i mange varianter, men de handler alle om tre ting:
Om at man vil leve et liv der man står til tjeneste for Gud, der man tar ansvar for seg selv og andre, og der man kjenner og respekterer naturen.
Og speiderbevegelsen har aldri vært noen liten nasjonal organisasjon. Speideren spredte seg fra begynnelsen som ild i tørt gress fra England til andre land. I 1907 arrangerte Baden Powell verdens første speiderleir i England med 21 gutter. Og allerede i 1911, 4 år etterpå, så starter den første speidergruppa i Norge. Så når vi speidere bestemmer oss for å ta ansvar for andre mennesker, så handler det ikke bare om de som bor i vårt nærmiljø, men for mennesker i hele verden, siden vi har speiderbrødre og søstre i hele verden.
1911 – kom den første speidergruppa til Norge, og det er jo nøyaktig hundre år siden. I år så har speiderbevegelsen i Norge hundreårsjubileum. Og hundre års jubileet skal vi bruke til å blankpusse idealene, om at moro og alvor, kan gå hånd i hånd, at idealer og lek, kan gå hånd i hånd, at det å ta ansvar for seg selv og andre ikke er motsetninger, men hører nøye sammen. At speiding er ”learning by doing” – lære ved å gjøre. Derfor snakker vi ikke bare om at det er viktig å være solidariske, men vi er solidariske. Vi lærer om andre speiderland, vi samler inn penger til speidervenner og andre som trenger det mer enn oss, og i dag skal vi på en spesiell måte huske på vår vennskapsgruppe i Madrososoa i forbønnen etterpå. Vi speider bryr oss om hverandre – i patruljen, troppen og gruppa, og vi bryr oss om alle mennesker som trenger en hånd. For vi, vi er ALLTID BEREDT!
100 år er lang tid. Men kirken er enda eldre. For 2000 år siden vandret Jesus på jorda og lærte menneskene om hva Gud vil med livet vårt. Og en av de historiene som Jesus fortalte var den historien vi hørte om såmannen som sår, og såkornet som ble kastet ut var Guds ord. Og det er ikke alt kornet som vokser like godt. Det som er litt spennende med teksten er at Jesus sier ikke noe om hvem som er den bonden som sår.
Er det Gud selv, eller er det deg og meg?
Hvis vi tenker oss at bonden som sår er Gud selv, så minner liknelsen oss på at tro er ikke noe vi mennesker kan skape. Det er Gud som skaper tro. Det er ikke presten som gjorde oss til en kristen da vi ble døpt, det er Gud som gjorde oss til en kristen i dåpen. Men selv når Gud selv sår, så er det noe av kornet som dør, og ikke blir til tro. Det minner oss om at vi mennesker kan velge å ta imot eller la vær, det Gud vil gi oss.
En speider er åpen for Gud og hans ord, står det i speiderloven. Så er det kanskje likevel en utfordring noen ganger å høre eller se det Gud vil med oss. Derfor trenger vi hverandre. Og akkurat som vi speider sammen øver på å bli gode til å se spor i naturen, til å tenne bål og til å kaste livline, så må vi sammen øve oss på å lytte og setter hva Gud vil med oss. Og når vi øver sammen, så kan det hende vi både ser og hører forskjellige ting, også kan vi lære av hverandre.
Men la oss også tenke oss at det ikke er Gud, men vi som er såmannen som sår. At det er vi som er ute og sår Gud ut i verden. Da vil jeg du skal tenke på hvordan du kan så Guds Ord i verden. Selvsagt kan vi snakke om Gud. På speideren, hjemme, i klassen, med venner. Men kanskje enda viktigere enn ord er hva vi gjør. For 800 år siden levde det en mann som het Frans av Assisi. Frans hadde nok vært speider i dag. Han elsket naturen, han elsket Gud og han elsket andre mennesker. Frans, han var munk. Og han valgte å leve som fattig, men brukte hele livet sitt på å hjelpe andre mennesker. Etterhvert fikk han mange munkebrødre, og enda i dag så finnes det en stor munkeorden som heter fransiskanerne, og som prøver å ligne på Frans av Assisi. Frans han sa til vennene sine at de skulle fortelle verden om Gud, om nødvendig med ord. Frans hadde skjønt at det viktigste er ikke hva man sier, men ha man gjør. Speiding er learning by doing, lære ved å gjøre. Og viktigere enn mange, mange flere ord om Gud, er at mennesker i livet vårt kan se at vi tror på Gud.
At vi akkurat som speiderloven sier, er åpen for Gud, er en god venn, tar ansvar for oss selv og andre, arbeider for fred og forståelse mellom mennesker. Vi kan være Guds så menn i verden, rett og slett ved å være gode speidere. For speider, som kristen, er noe man er hele tiden og ikke bare når man er på møter eller i kirken.
Kjære menighet, la oss vise verden hvem Jesus er på speidermåten. Learning by doing, ikke så mye prat, men la vitnesbyrdet bli synlig i det vi gjør.
Kjære speidere og andre.
I dag feirer vi Tenkedagen. I 84 år har speidere over hele verden feiret denne dagen. Og fra gammelt av så var dette særlig jentespeidernes dag. Fokuset denne dagen er å tenke på det verdensvide fellesskapet mellom verdens 38 millioner speidere. 38 millioner speidere, det er mange det, det er 8 ganger så mange mennesker som bor i Norge, og litt til.
I 1991 var jeg på en jamboree, en verdensspeiderleir i Sør – Korea med 20 000 speidere. Der var vi hele speiderfamilien samlet. Med ulike uniformer, ulike hudfarger, ulike språk. men likevel fikk man en merkelig følelse at vi kjente hverandre, for vi hadde noe felles. Speidere i hele verden har noe felles i det at de har avlagt et speiderløft, og de har sin egen speiderlov. Og både speiderløfte og speiderloven kommer i mange varianter, men de handler alle om tre ting:
Om at man vil leve et liv der man står til tjeneste for Gud, der man tar ansvar for seg selv og andre, og der man kjenner og respekterer naturen.
Og speiderbevegelsen har aldri vært noen liten nasjonal organisasjon. Speideren spredte seg fra begynnelsen som ild i tørt gress fra England til andre land. I 1907 arrangerte Baden Powell verdens første speiderleir i England med 21 gutter. Og allerede i 1911, 4 år etterpå, så starter den første speidergruppa i Norge. Så når vi speidere bestemmer oss for å ta ansvar for andre mennesker, så handler det ikke bare om de som bor i vårt nærmiljø, men for mennesker i hele verden, siden vi har speiderbrødre og søstre i hele verden.
1911 – kom den første speidergruppa til Norge, og det er jo nøyaktig hundre år siden. I år så har speiderbevegelsen i Norge hundreårsjubileum. Og hundre års jubileet skal vi bruke til å blankpusse idealene, om at moro og alvor, kan gå hånd i hånd, at idealer og lek, kan gå hånd i hånd, at det å ta ansvar for seg selv og andre ikke er motsetninger, men hører nøye sammen. At speiding er ”learning by doing” – lære ved å gjøre. Derfor snakker vi ikke bare om at det er viktig å være solidariske, men vi er solidariske. Vi lærer om andre speiderland, vi samler inn penger til speidervenner og andre som trenger det mer enn oss, og i dag skal vi på en spesiell måte huske på vår vennskapsgruppe i Madrososoa i forbønnen etterpå. Vi speider bryr oss om hverandre – i patruljen, troppen og gruppa, og vi bryr oss om alle mennesker som trenger en hånd. For vi, vi er ALLTID BEREDT!
100 år er lang tid. Men kirken er enda eldre. For 2000 år siden vandret Jesus på jorda og lærte menneskene om hva Gud vil med livet vårt. Og en av de historiene som Jesus fortalte var den historien vi hørte om såmannen som sår, og såkornet som ble kastet ut var Guds ord. Og det er ikke alt kornet som vokser like godt. Det som er litt spennende med teksten er at Jesus sier ikke noe om hvem som er den bonden som sår.
Er det Gud selv, eller er det deg og meg?
Hvis vi tenker oss at bonden som sår er Gud selv, så minner liknelsen oss på at tro er ikke noe vi mennesker kan skape. Det er Gud som skaper tro. Det er ikke presten som gjorde oss til en kristen da vi ble døpt, det er Gud som gjorde oss til en kristen i dåpen. Men selv når Gud selv sår, så er det noe av kornet som dør, og ikke blir til tro. Det minner oss om at vi mennesker kan velge å ta imot eller la vær, det Gud vil gi oss.
En speider er åpen for Gud og hans ord, står det i speiderloven. Så er det kanskje likevel en utfordring noen ganger å høre eller se det Gud vil med oss. Derfor trenger vi hverandre. Og akkurat som vi speider sammen øver på å bli gode til å se spor i naturen, til å tenne bål og til å kaste livline, så må vi sammen øve oss på å lytte og setter hva Gud vil med oss. Og når vi øver sammen, så kan det hende vi både ser og hører forskjellige ting, også kan vi lære av hverandre.
Men la oss også tenke oss at det ikke er Gud, men vi som er såmannen som sår. At det er vi som er ute og sår Gud ut i verden. Da vil jeg du skal tenke på hvordan du kan så Guds Ord i verden. Selvsagt kan vi snakke om Gud. På speideren, hjemme, i klassen, med venner. Men kanskje enda viktigere enn ord er hva vi gjør. For 800 år siden levde det en mann som het Frans av Assisi. Frans hadde nok vært speider i dag. Han elsket naturen, han elsket Gud og han elsket andre mennesker. Frans, han var munk. Og han valgte å leve som fattig, men brukte hele livet sitt på å hjelpe andre mennesker. Etterhvert fikk han mange munkebrødre, og enda i dag så finnes det en stor munkeorden som heter fransiskanerne, og som prøver å ligne på Frans av Assisi. Frans han sa til vennene sine at de skulle fortelle verden om Gud, om nødvendig med ord. Frans hadde skjønt at det viktigste er ikke hva man sier, men ha man gjør. Speiding er learning by doing, lære ved å gjøre. Og viktigere enn mange, mange flere ord om Gud, er at mennesker i livet vårt kan se at vi tror på Gud.
At vi akkurat som speiderloven sier, er åpen for Gud, er en god venn, tar ansvar for oss selv og andre, arbeider for fred og forståelse mellom mennesker. Vi kan være Guds så menn i verden, rett og slett ved å være gode speidere. For speider, som kristen, er noe man er hele tiden og ikke bare når man er på møter eller i kirken.
Kjære menighet, la oss vise verden hvem Jesus er på speidermåten. Learning by doing, ikke så mye prat, men la vitnesbyrdet bli synlig i det vi gjør.
Abonner på:
Innlegg (Atom)