Lese tekster: Jesja 52, 7-10 og Fil 4,4-7
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel
Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» 20 Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» 21 «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. 22 «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» 23 Han sa:
« Jeg er en røst som roper i ødemarken:
Gjør Herrens vei rett,
som profeten Jesaja har sagt.»
24 Noen av de utsendte var fariseere. 25 De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» 26 Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, 27 han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»
Slik lyder Herrens ord!
Johannesevangeliet begynner i Guds uendelighet, hans evighet, hans velde og makt, som opphavet til alle ting.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Joh 1, - 5)
Johannesprologen er Johannesevangeliet sitt juleevangelium. Her er ingen jomfruer, hyrder, staller eller folketellinger. Her er fokuset på dette store under at den veldige Gud blir menneske. Ordet, med stor O, blir menneske. Den sosial skandalen med en ugift mor, den himmelske lovsangen er skrellet bort til fordel for sakens kjerne: Gud blir menneske. Og samtidig forteller prologen om døperen Johannes som er sendt foran for å vitne om han som skal komme. De gamle profetord ropes ut på nytt: Vend om, Rydd vei for Herren.
Like etter Johannes prologen kommer vår tekst, der Johannes spørres ut hvem han er. Og han sier selv at han ikke er Messias, benekter at han er Elia, eller profeten. I stede framstiller han seg selv som Jesjabokens røst i ødemarken, den som roper: Rydd vei for Herren, legge en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen (Jesaja 40, 3b). Og bare to vers etter at vår tekst avsluttes så kommer Jesus til Johannes, og Johannes utbryter: Se Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1, 29b)
I dagens kollektbønn så takket vi Gud for å ha sendt profeter og budbærere til å vitne om sin Sønn Jesus Kristus. Og vi ba om nåde til å ta imot dere vitnesbyrd i tro, så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire Hans fødsel med hellig høytid i Guds kirke.
Det er en rekkefølge, en bevegelse i denne bønnen som er verdt å merke seg. Gud sender profeter og budbærere, og vi tar imot, ikke ved egen kraft eller visdom, men ved Guds nåde. Og mottagelsen gjør at vi kan feire.
Nå er vi ikke alle som har hørt døperen Johannes. Men vi har alle hørt evangeliet, ellers hadde vi ikke kommet til tro. Konfirmanter kan ofte fortelle om en bestemor som ba Fader Vår på senga og fortalte ”masse fra Bibelen”, for noen av oss var det mamma og pappa som ble de viktigste evangelieformidlerne, for noen er det en venn som ble den som tok dem med til en kristen sammenheng, eller en nabo, eller kanskje det var en krise i livet som bragte en tilbake til troen som man kjente fra barneårene.
Budbærene vi takker Gud for i dag, er ikke bare de bieblske budbærere, men også de som bragte budet til oss.
Og denne takken, og teksten evangelieteksten i dag er også et kall til oss om å være oss bevisst vår oppgave som budbærere for vår Gud. Som foreldre, som besteforeldre, som venner , kollegaer og sambygdinger…og til syvende og sist også i den store verden.
Skal vi formidle evangeliet så er ordene nødvendige. Troen trenger ord som gjør det klart hva vi tror på. Vi trenger fortellinger som inspirerer og forklarer. men ord alene, har liten kraft. Ordene må henge sammen med livene våre. Derfor er Paulus sine ord om troens liv, også i praksis uttrykk for noe som er misjonerende:
4 Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! 6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Gleden, bekymringsløsheten, påkallelsen og takken til Gud er ikke noe vi gjør, for å omvende mennesker. Men når vi gjør det, så ser mennesker troens frukter, og de kan virke fristende. Som troende har vi noe vi gjerne vil dele, og da må vi fortelle om og leve ut det vi har.
Kollektbønnen begynte med profeter og budbærere, så en bønn om å få ta imot troen, og til slutt en konsekvens: Så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire hellig høytid i din kirke.
I en tid da handelstanden og nissen virker til å ha tatt over mye av julen peker prekenteksten og kollektbønnen på viktigheten av å se hva vi feirer. Vi feirer Kristi fødsel. Vi feirer at Gud ble menneske.
Og gjennom hele adventstiden så har vi møtt tekster, som på ulike måter er et ekko av røsten i Jesajabokens utrop: Rydd vei for Herren. La han ikke drukne i gaver og mat, rydd vei for festens hovedperson.
Alle bør kunne glede seg til jul. Det er både dypt menneskelig og dypt kristelig å glede seg til fest og gaver, å glede seg til å samle familie og venner. Utfordringen er å kunne stå i denne gledens høytid og først og fremst ha hjertet sitt i høytidens kjerne: At Gud ble menneske.
Det betyr ikke at vi skal feste mindre, eller med håndbrekket på. At Gud ble menneske er ingen grunn til å glede seg mindre eller feste mindre. Men det er viktig å holde fast på hvorfor vi samles til glede og fest. Så vi i julen, slik Paulus skriver til menigheten i Fillipi, gleder oss i Herren.
Nå står julehøytiden ved døren. La oss minne hverandre på profetens utrop: Rydd vei for Herren.
Vi må rydde plass til Herren i våre liv. Rydd vei for Herren. For han er kommet, han som var lovet, han som Johannes ikke var verdig til å løsne sandalremmen for, han som gjennom kors, død og oppstandelse gir oss liv, nåde og fred. Han skal vi få feire å glede oss over til klokkene ringer til julefest.
Når det får synke inn er det god grunn til å si med Paulus: Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar