onsdag 10. desember 2008

Lysmesse i Nyksund - hverdagsgudstjeneste

Forrige søndag var det første søndag i advent, adventstiden har begynt og vi begynte et nytt kirkeår. Og i kollektbønnen for denne uka står kirkeåret omtalt som et nytt Nådens år. Og i teksten vi leste fra Jesaja roper profeten ut det samme: Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.

Den som får nåde blir benådet. Benådet, kanskje er det et litt gammelmodig ord. Men vi finner det blant annet i vår grunnlov i § 20 der det står: Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden. Det som benåder er Kongen. Og i denne ukens evangelietekst møter vi Jesu når han hylles som konge:

Matteus 21, 1-9

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: 'Herren har bruk for dem.' Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

5 Si til Sions datter:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk, ridende på et esel,
og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!


Adventstiden begynner med påsketekst. Umiddelbart virker det litt underlig. Hvorfor en påsketekst i advenststiden. Advent er kirkens lille fastetid. Og faste handler om å forberede seg åndelig til høytiden som kommer. Og for å forberede oss på det lille barnets ankomst på julaften, inviteres vi til å rette blikket mot hva det lille barnet skal bli. Hva som er oppfyllelsen av engelens budskap om at frelser er født. På Palmesøndag gjør Jesus gjør sitt majestetiske inntog i Jerusalem. Han tas inn mot av folket med hyllest, men vi vet hva som venter han. Under en uke etter henger han på korset.

Om 19 dager skal vi feire julaften. Da er det ikke den korsfestede Jesus som står i fokus, men barnet Jesus. At Gud ble menneske, et lite menneskebarn, avhengig av sin mor Maria og Josef sin omsorg. Og vi kjenner julefortellingens etterspill. Herodes som sender ut sine soldater for å drepe guttebarnet som skal bli en konge. Men Josef er lydhør for engelens ord, og rømmer med moren og barnet til Egypt før soldatene når dem.

Herodes fryktet en konkurrerende konge. Herodes fryktet for sin jordiske makt og ære. Og lite skjønte han at det var himmelens konge som var født til jorden.
To ganger i løpet av den teksten fra Matteus vi leste sammen, referer Matteus til det gamle testamentets profetier. Og dette er noe vi finner gjennomgående hos Matteus. Stadig vekk i Matteus evangeliet kan vi lese formuleringer av typen: Dette skjedde for at det som er talt ved profetene skulle oppfylles. …også følger det et sitat fra det gamle testamentet.

Matteus skrev sitt evangelium hovedsakelig med tanke på de jødene som var blitt kristne. Og derfor er det en hovedsak for ham å vise at Jesus er ikke noe helt nytt og uventet fra Guds side. Jesus er forutsagt hos profetene som frelseren, som Messias.

Herodes var ikke den eneste som hadde sett for seg en konge med verdslig makt og myndighet. Jødenes Messiasforventningene var mangfoldige, men mange av dem ventet en konge som kunne kaste romerne på havet, og la jødefolket gjenvinne gammel storhet, slik som på Davids tid.

Men med Jesu komme, og Jesu kongedømme, slik vi har lærte å kjenne det gjennom hans liv og gjennom kirkens liv, varslet Gud et kongedømme og en kongemakt som er langt større enn noen jordisk konge noen gang har fått.

Et kongedømme som har vokst slik at det strekker seg over 2000 år, på tvers av alle nasjoner, folkeslag og språk, på tvers av generasjoner, politiske synspunkter, rikdom og sosial status. De som bekjenner Jesus som konge er jammen det mest mangfoldige folk noen konge noen gang har regjert. Og det e en kongemakt som ikke rår over verdslige maktmidler, men som hersker i hjertene. De verdslige myndigheter – staten - kan straffe oss med bøter og fengsel, men Jesus jobber på en annen måte. Dette er kongen som jobber i våre hjerter, gjennom vår samvittighet, og får oss til å selv angre, se hva vi har gjort galt, gjøre opp og han lar oss prøve på nytt.

Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden.

I trosbekjennelsen sier vi om Jesus: ..for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Og i teksten vi leste fra Jesaja står det:
Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren, en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud; jeg skal trøste alle som sørger,

Nådens år kobles sammen med gjengjeld og straff fra vår Gud. Nådens konge – Jesus, skal komme igjen for å dømme. Hva slags nåde er dette, hvis det skal straffes. Er ikke nåden nettopp å slippe straff. Selv om vi ikke liker å snakke om straff, så strider det mot vår rettferdighetssans hvis ugjerninger ikke straffes. Og den nåde som vi tilbys fra Gud gjelder ikke bare hverdagens små feiltrinn, den gjelder alt våre liv og alle andres liv inneholder av feiltrinn. Den er også en invitasjon til drapsmenn, overgripere, tyver og de som har ødelagt både sitt eget og andres liv. Og i denne verden er det myndighetene som straffer, men straffen som tilhører evigheten den har Gud selv båret, nettopp ved å bli menneske, la seg korsfeste av menneskene, men med guddommelig kraft overvinne dødens makt. Det lille barnet som vi venter på fødes nettopp for å ta vår straff, bære vår skyld, så vi kan forsones med Gud og hverandre, så vi kan benådes.

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.

Julen er nådens høytid. Julen er høytiden der Gud blir menneske, for å inviterer oss inn i det guddommelige fellesskap. Og for å kunne inkluderes i dette gudommelige fellesskapet må vi benådes. Og det lille barnet vi venter på, han har vokst til kongen som både kan og vil benåde oss. For Gud er kjærlighet, og hans nåde tar aldri slutt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Domssøndag

Matteus 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene sine. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop: 'Brudgommen kommer! Gå og møt ham!'Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke:'Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.' 'Nei,' svarte de kloke,'det blir ikke nok både til oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' Men han svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.' Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Kjære menighet!

Så er det siste søndag i kirkeåret. Søndagen som har fått navnet Domssøndag. Om en uke begynner et nytt kirkeår, og på nytt skal det ropes ut et ”Nådens år” fra Herren. Men denne søndagen er det tid for ettertanke, tid for å gjøre opp status i kristenlivet. Tid for å sjekke oljebeholdningen på lampene.

Hvem er det denne teksten handler om. Hvem retter den seg mot. Hvem er brudepikene, både de kloke og de uforstandige.

Evighetsalvoret er et viktig poeng i denne teksten. Noen blir avvist av selveste brudgommen: Jeg kjenner dere ikke! Men hvem er de som blir avvist? Er dette en tekst om de ufrelste? Eller har den noe å si til oss, vi som finner veien til kirken selv på domssøndag med godt vær og skiføre utenfor døra?

Når Jesus taler i liknelser så gir det stort rom for å tolke teksten. Det gir den enkelte mulighet til å finne seg selv i teksten ut fra egne erfaringer. Og jeg tror jo at Den hellige ånd også veileder oss i vår bibellesning, slik at vi klarer å se oss og vårt liv i teksten.

At brudgommen er Jesus tar jeg for gitt. Jesus sammenlikner seg selv med en brudgom tidligere i Matteus, i Matteus 9, 14-15 står det: ”Da kom Johannes’ disipler til ham og sa: «Både vi og fariseerne faster ofte; hvorfor faster ikke dine disipler?» 15 «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.” Og i Matteus 22 finner vi en annen liknelse der himmelriket sammenliknes med et bryllup, da er det snakk om kongesønnens bryllup.

Men hvem er brudepikene? Er brudepikene en gruppe eller er de kloke og de uforstandige brudepikene et bilde på to ulike grupper med mennesker?

Brudepikene – både de kloke og de uforstandige brudepikene venter på brudgommen. Både de kloke og de uforstandige brudepikene vet at brudgommen kommer, og forbereder seg på hans komme. Både de kloke og de uforstandige synes ventetiden blir lang og sovner alle sammen. Både de kloke og de uforstandige ønsker å gå ham i møte når han kommer. Men de uforstandige er ikke i stand til å fylle sin rolle i festen. De skal være med å lage et gledesstrålende fakkeltog for brudgommen som kommer. Men uten olje på lampen kan de ikke fylle sin rolle.

Kjære menighet. Brudepikene er et bilde på kirken. Fellesskapet av de troende som sammen venter på brudgommens komme. I to tusen år har det vært et felleskap på tvers av de fleste skillelinjer, på tvers av generasjoner og nasjoner. Et fellesskap av troende som har bedt ”la ditt rike komme”.

To tusen år, ventetiden kan virke lang, for enda har han ikke kommet. Men si at han skulle bestemme seg for å komme til verden i løpet av vår levetid – vil vi være klare. Eller si at vi blir en av de mange generasjoner som skal oppstå av våre graver når han er kommet tilbake – vil vi være klare.

Er vi blant de kloke eller de uforstandige?

Det er en liten detalj i teksten, som er verdt å legge merke til den søndagen. De uforstandige brudepikene tiltaler brudgommen på en spesiell måte. De sier ” Herre, herre, lukk opp for oss”. Ordet Herre – KYRIOS - på gresk forekommer mange ganger i Matteus. Det som er spesielt er repetisjonen: ”Herre, herre”. Det finner vi bare et annet sted i Matteus, og da kommer det to ganger i løpet av to vers: Matteus 7, 21-22 og vi tar med det påfølgende verset også:

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

”Profetert” og ”gjort mektige gjerninger” – her er det ikke snakk om det noen vil kalle lunkne kristne Dette må jo være de som virkelig selv har trodd at de sto på rett side av streken. Er dette da en tekst som vil ta fra oss frelsesvissheten, en tekst som ska få oss opp på et åndelig ”Tå hev”. Kan vi likevel ikke være sikre på frelsen i dåpen, kan vi ikke stole på at vår tro er nok?

Hele vår kirkes eksistens springer jo ut av munken Martin Luthers kamp for å kunne tro seg frelst. Munken Martin Luther fryktet at han skulle gå fortapt, han underkastet seg askese og var på alle måter en ivrig munk. Men han kunne ikke få ro for at han var frelst. Han fryktet Guds rettferdige vrede over synderen Martin Luther.

For Luther, og siden hele vår kirke, så bygger frelseslæren på Paulus sitt utsagn i
Romerbrevets første kapittel: Den rettferdige skal leve ved tro. I vår tradisjon er det blitt selve mantraet: Frelst ved tro. Det er det vi kaller læren om rettferdiggjørelse. Og slik står det i det mest sentrale læreskriftet i vår kirke, den augsburske bekjennelse der Luthers ”parti” legger fram sin lære for Keiser Karl den V på riksdagen i Augsburg i 1530:Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4.

Dette er blitt betegnet som det kirken står og faller med: Det er kun troen som frelser. Og så har vi ofte i vår kirke satt punktum. Og igjen og igjen kommer vi tilbake til dette: Det er troen som frelser. Det er troen som frelser. Derfor må du omvende deg. Du må omvende deg, du må omvende deg. Men hvorfor forkynne omvendelse for de omvendte?

Jeg tror de uforstandige brudepikene er godt omvendt. De er sikkert både døpt og konfirmert. Ja, hvis vi ser på teksten i Matteus 7, så har de kanskje både profetert og gjort mektige gjerninger. Brudepikene – de kloke og de uforstandige er alle kirken. Men søvnen – ventetiden har brent opp den oljen man hadde. Og de uforstandige, de dumme, hadde ikke tenkt på viktigheten av å kunne etterfylle.
Det er på tide å sette helliggjørelsen på dagsorden i vår kirke. I en tid der vi i vår kirke snakker varmt og høyt om trosopplæring for barn og ungdom, så må vi også forkynne helliggjørelse. For trosopplæring, enten det er for barn, ungdom eller voksne handler ikke om å lære et pensum. Det handler om å leve et liv nær Gud.
Gud har elsket oss først. Det er frelsen. Vi er Guds barn i dåpen, tatt imot av ham, i hans mektige farskjærlighet. Det er frelsen, det er trosgaven, det er rettferdiggjørelsen. Men barnet forblir ikke et spebarn for alltid.
Gud inviterer til mer enn å bli frelst. Gud inviterer til å bli hellig. I den ortodokse tradisjon har de et stort ord: guddommeliggjøring. Et ord som viser tilbake til hensikten med skapelsen av oss mennesker: å være Gud lik.

Og det hadde vært enkelt for meg og for dere, hvis jeg nå kunne presenterer den ene vei til hellighet. En tydelig oppskrift på hvordan vokse i hellighet. Men den finnes ikke. Vi mennesker er forskjellige. Også vår vei meg Gud er forskjellig. Men det finnes noen grunnleggende ting som hører med i kristenlivet, og som fremmer vår hellighet. Jeg vil kalle det hellige vaner. Og jeg kaller det med vilje for vaner. Vaner fordi det bør være preget av regelmessighet. Og vaner fordi det kanskje ikke alltid gir de ekstatisk følelsene, men det bygger oss opp over tid. Frokost er sjelden et høydepunkt i mitt liv, men uten frokost er også resten av dagen litt redusert.

Gudstjenstestliv – fellesskap med andre kristne. Om dette skjer med messesang eller mer i møtesjangeren tror jeg er underordnet. Men det er viktig for en kristen å ta del i et kristent fellesskap.

Nattverden – er Jesus sin gave til kirken, sammen med dåpen. Ved nattverdbordet møter vi Gud på en spesiell måte. Og Guds nåde blir konkret, den smakes – bokstavelig talt.
Bønn – er vår samtale med Gud. Den skkieller seg fra de samtalene vi har med hverandre, fordi det er sjelden responsen er så umiddelbar og hørbar som når vi snakker med hverandre. Men Gud hører bønn. Og ikke minst bønnen former vår livsinnstilling. Bønnen hjelper oss å være himmelvendte.

Bibellesning – Bibelen er Guds ord til oss. Og noen ganger treffer det oss midt i livet, andre ganger virket teksten mer fjern. Men vanen, vanen å lese sin Bibele og kjenne Guds Ord vil over tid prege vårt liv og vår livsinnstilling.
Gode gjerninger – hele vår kirke bygger på den grunnleggende tanken at ingen blir frelst ved gjerninger. Men det kristne livet, det som kommer etter frelsen bør preges av gode gjerninger. Ikke fordi det frelser oss, men fordi vi ønsker å leve etter Guds vilje. Vi ønsker ”la din vilje skje på jorden, som i himmelen”. Diakonien er trolig kirkens mektigste vitnesbyrd i en verden som ellers er rik på ord.

Syndsbekjennelse. Det skjer her søndag i gudstjenesten. Men jeg skulle ønske at flere i vår kirke tok i bruk skriftemålet, det å komme til en prest, som har en fullstendig taushetsplikt om det han hører i skriftemålet, og bekjenne sine synder. Skriftemålet, mange oppfatter kanskje det som noe katolsk. Men vår kirke har aldri avviklet skriftemålet. Men vi har aldri vært gode til å markedsføre det heller. Å skrifte er en erfaring av grusomt og fantastisk, eller lov og nåde. Å komme til en prest, og legge fram sine synder er ikke bare enkelt. For det som ellers skjedde i skjul blir synlig for et annet menneske. Og ingen i rommet prøver å bortforklare det som var galt. Og hvor godt er det ikke å oppleve at man likevel er tålt, likevel er elsket, og tilgitt. Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. Ingen i rommet korter ned på Guds grenseløse nåde.

Dagens tekst slutter med følgende linje: Våk, for dere vet ikke dagen eller timen. Kjære menighet. Åndelige skippertak er helt verdiløse, de er kanskje til og med skadelige – fordi de ofte gir grunnlag for dårlig samvittighet og motløshet. Om en uke begynner et nytt kirkeår. Kanskje skal det være året der du tar noen nye skritt i kristen vekst og modning, i helliggjørelse. Noen skritt nærmere å oppfylle Skaperens vilje med ditt liv: å være Gud lik.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

26. søndag etter pinse. Søndag for de forfulgte

Lukas 17, 20-30

20 En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. 21 Ingen vil kunne si: 'Se her er det', eller: 'Der er det'. For Guds rike er midt iblant dere.»
22 Til disiplene sa han: «Det skal komme en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. 23 Folk skal si til dere: 'Se der', eller: 'Se, her er han'. Men gå ikke dit og følg ikke etter! 24 For slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand, slik skal Menneskesønnen komme til syne på sin dag. 25 Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt.
26 Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 27 De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle. 28 På samme måte var det i Lots dager: De spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde. 29 Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. 30 Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.


Kjære menighet, i dag er det søndag for de forfulgte. På en spesiell måte skal vi legge oss på minne de som forfølges for sin kristne tro.

Norsk misjon i Øst som i dag som vi i dag tar inn offer til utfordrer hvert år landets menigheter til å bruke en spesiell søndag nettopp til å markere en spesiell søndag med fokus på de forfulgte. Og kjære menighet: VI har et åndelig ansvar for å be for de som er forfulgt og et praktisk ansvar for å støtte de forfulgte økonomisk og et politisk ansvar for å bekjempe all forfølgelse. Vi er i en situasjon de vi er fri til å fortelle om de forfulgte sin situasjon, vi er frie til å be for de forfulgte, vi er frie til å fortelle om deres liv og skjebner. Vi har råd til å understøtte dem og vi har mulighet til å sette forfølgelsen på den politiske dagsorden. Og ikke minst: Vi kan lære av de forfulgte kristne. De som for sin tros skyld er villig til å bære lidelse og smerte.

Historiene om de forfulgte er mangfoldige:
I India har man sett en oppblomstring av hinduistisk fundamentalisme. Og Norsk misjon i Øst forteller om opptøyer i mange indiske delstater dette året. Organisasjonen oppsummerer ødeleggelsen etter opptøyene fra 24. august til 29. september i delstaten Orissa slik: 300 kristne landsbyer ødelagt, 4500 hus nedbrent, 50 000 mennesker gjort hjemløse, minst 56 kristne drept 10 pastorer og nonner slått helseløse, 18 000 barn og unge sterkt skadet, 13 skoler ødelagt og 115 kirker ramponert og gjort ubrukelige.

Organisasjonen forteller om landet Jemen der hvertfall tre kristne konvertitter sitter fengslet, nettopp fordi de har konvertert. I Jemen er det forbudt å konvertere fra Islam til kristendommen ved lov.

Samtidig setter organisasjonen i år et spesielt fokus på staten Nord-Korea der den avdøde lederen Kim Il Sung er oppnevnt til noe som bare kan forstås som en avgud. Da et sentralt medlem av Norsk misjon i Øst besøkte landet på 90 tallet besøkte dette medlemmet en barnehage, der de ble fortalt at barna hver morgen resiterte følgende: Å du store leder, kom inn i mitt hjerte og bo sammen med meg for alltid”. Og dette var etter at Kim Il Sung var død. Vi er med andre ord vitne til et land som holder seg med en avgudsdyrkelse av en avdød leder. Nord-Korea er et land med desperat fattigdom for mange, politisk forfølgelse og et system med fangeleirer som minner om det sovjetiske Gulagsystemet, der man fengsles for å ikke ære den avdøde ledere, der man fengsles på grunn av mistanke eller vage beskyldninger. Et gjennomkorrupt regime som fører tusenvis av mennesker på flukt. Mange flykter til Kina, som tvangsreturnerer de flyktningen de får tak i. Disse flyktningene vil bli arrestert i Nord-Korea, sendt til leirer og høyst sannsynlig bli torturert. For å unngå tvangsretur gifter mange av de flyktende nord-koreanske kvinnene seg med kinesiske bønder. Og historiene om vold, undertrykkelse og plutselig bortsendelse når mannen er lei sin nye kone er hjerteskjærende og alt for mange. I Kina drives det et skjult arbeid av en kristen organisasjon som kaller seg ”Helping Hands Korea” de tilbyr de nord-koreanske flyktningene skjulesteder og husly når de jages av kinesisk politi og trues med tilbakesending til Nord-Korea, de inviterer flyktningene til kristent fellesskap og undervisning, de organiserer fluktruter for de nord-koreanske flyktningen til tredjeland som Thailand, Kambodsja og Mongolia – land der de ikke tvangsreturneres til tortur og fengsel i Nord-Korea. Land der de ofte kan nå fram til det som er deres mål: Sør-Korea.

22 Til disiplene sa han: «Det skal komme en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. 23 Folk skal si til dere: 'Se der', eller: 'Se, her er han'. Men gå ikke dit og følg ikke etter! 24 For slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand, slik skal Menneskesønnen komme til syne på sin dag. 25 Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt.


Historien om de som forfølges er så langt unna vår virkelighet. Kirken vår er bygd med kommunale midler, hvert år får vi penger fra kommunene for å drive kirken og prestene er ansatt av den norske stat. Sammenliknet med alle andre mennesker i hele verden, så har vi det godt. Lengselen etter å se Menneskesønnens dager – dagen da han skal komme igjen, er kanskje noe som treffer oss sterkest når vi står ved kisten til noen vi er glad i. Da kjenner vi på håpet om at en dag skal vi alle få leve sammen på en ny himmel og en ny jord. Vi er så overmåte godt velsignet med velstand, menneskerettigheter og trosfrihet at vår lengsel etter menneskesønnens dager ikke når imponerende høyder.

Kjære menighet. Det hadde nok vært annerledes hvis vi satt i en nord-koreansk fangeleir på grunn av vår tro, eller hvis vi måtte flykte fra hjemmet vårt fordi mobben hadde rasert våre hjem og brent vår kirke. Det hadde vært annerledes hvis vi måtte leve med vår tro i skjul, og frykte at politiet når som helst kunne storme inn i vår gudstjeneste, arrestere meg som prest, Tore som menighetsrådsleder, Siv som kirketjener og et vilkårlig antall av dere andre. Det hadde nok vært annerledes….

26 Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 27 De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle. 28 På samme måte var det i Lots dager: De spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde. 29 Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. 30 Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.


Et søk på google med søkeordene ”konvertere til kristendommen” viser at den norske debatten om dette har stort sett dreid seg om det jeg oppfatter som en mistenkeliggjøring av asylsøkere som konverterer fra islam til kristendommen. I stede for å innse hvor hårreisende det er for mennesker å skulle returnere til et land der dette faktisk er ulovlig, blir dette brukt mot mennesker. Man pynter på ordene, men det man sier er egentlig at dette er lykkejegere som døpes ene og alene for å få tilgang til det norske velferdssamfunnet. Og man begynner å diskutere om det er helt sikkert at de vil bli straffet, eller om de bare kanskje vil bli straffet.

For meg viser denne debatten to ting: For det første: Vi begynner å bli noen utrolig store egoister her i landet. Vi sitter på toppen av velferdsberget i verden og er livredd for å dele med flere enn vi absolutt må. Etterkrigstidens store slagord; solidaritet, er endt opp med å være en solidaritet begrenset til norske statsborgere, eller hvis man strekker det langt; til mennesker som bor i Norge. Kjære menighet: Det er dypt ukristelig. Det er en standard og en målestokk som ligger langt lavere enn den som bør springe ut av den enkleste og mest basale trossannheten: Alle mennesker, til enhver tid, på et hvert sted på kloden er skapt og elsket av Gud. Det er en standard som ligger uendelig mye lavere enn den standarden som Jesus legger når han ber oss elske våre neste som oss selv, ja elske våre fiender og be for dem som forfølger oss.

For det andre: Vi er et så sekularisert land, at det at mennesker faktisk finner en frihet og kjærlighet i evangeliet som verken andre religioner eller humanetikk eller ateisme kunne tilby dem, blir ikke en del av den offentlige debatt. I stede står vi der og vokter våre smekkfulle kjøttgryter, og håper at vi ikke skal dele med så mange at det merkes på vår egen levestandard. Det passer liksom ikke som dobbeltside i Dagbladet at i troen på Jesus fant jeg Guds kjærlighet og tilgivelse. Det er et tegn i tiden at grusomheter som begås i religionens navn – og som med rette skal belyses, kritiseres og bekjempes – de blir mediasaker. At noen forfølges fordi de kjemper for demokrati – det blir en mediasak, for det skjønner man verdien av langt inn i de største mediahusene. Men at noen forfølges fordi de er troende eller konverterer eller møter en positiv livsforandring ved å komme til en kristen tro, det dekkes oppsiktsvekkende sjelden som en mediasak. Vi lever i en kultur der tro er ekstremt privat, så privat at det helst ikke skal snakkes om.

Kjære menighet. Hvis likegyldigheten får ta oss, så er vi ikke blant de som ”lengter etter å se menneskesønnens dager”. Men vi er trolig blant de som bør frykte menneskesønnens dager. For på dommens dag så vil det bli et spørsmål om hva vi gjorde for våre minste. For de som led, for de som ble forfulgt, for de som døde av sykdom, nød og forfølgelse mens vi veltet oss i en overflod av materielle goder, velstand, friheter og rettigheter.

Kjære menighet. Jeg skulle ønske at jeg med mitt eget liv var et godt eksempel for dere alle. At jeg virkelig hadde et udelt hjerte som ga av min overflod. Jeg er ikke der. Jeg velter meg i relativ overflod, mens noen lider, noen forfølges, noen dør – og de kunne ha vært i live hvis jeg ikke insisterte på mitt, mitt, mitt.

Kjære menighet. I vår overflod og vår likegyldighet lever vi i synd. Og alt vi kan gjøre er å bekjenne vår synd, be om Guds tilgivelse og be om at Den hellige Ånd får en større plass i våre liv, så vi kan vokse i hellighet, vokse i kjærlighet, offervilje og tro fram til den dagen da han kommer igjen ”som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand”.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Allehelgenssøndag 2008

Johannes åpenbaring 21, 1-7

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." Og han la til: "Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord." Deretter sa han til meg: "Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn."
Slik lyder Herrens ord.

Allehelgensdag er en dag da vi minnes de døde. De som har gått sammen med oss i livet, de som ved sine roller i våre livet har formet oss til de vi er. Og i en så stor forsamling er det sikkert hele spekteret av minner: gode minner, vanskelig minner, hverdagslige minner, såre minner, de beste minnene og de vanskelige minnene. Sannheten om de vi minnes er det bare vi som eier, og ingen minner, ingen følelser er forbudt. Men felles for alle er at døden har satt en stopp for muligheten til å oppleve det gode en gang til eller gjøre opp det som ikke var bra. Døden er i vår verden et punktum for kontakt, for omsorg, for forsoning.

Allehelgensdag i kirken gir rom for sorgen. Men sammen med sorgen så tegnes en himmel over våre liv: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte…”. Dette livet med alle sine velsignelser og gleder, men også med sine slag, nederlag, sår og ondskap, skal en gang ta slutt. Men det skal komme noe mer. Livet stopper ikke med døden. Men alt som ikke er bra i denne verden stopper med døden.

De aller fleste av verdens religioner tenker om døden som kun en midlertidig slutt. De store monotesistiske relgionene: Islam, Jødedom og Kristendom ser for seg en himmel. Hindusimen ser for seg en rekke med nye liv, før man opparbeider seg en så god karma at man kan gå opp i verdensaltet, og forfedrerelgionene som vi finner i en rekke kulturer ser for seg at mennesket lever videre på ulike vis.

Hva skiller vårt himmelhåp fra andre religioners himmelhåp? Hva gjør vårt himmelhåp annerledes enn andre himmelhåp? På det spørsmålet finnes det kun et svar: Jesus. Vårt himmelhåp er knyttet til Jesus. Til hvem han var og hva han gjorde. Og Jesus sitt liv og virke er også en forsmak på hva himmelen skal være.

Det er kirkens tro, slik vi akkurat bekjente at Jesus er Gud enbårne sønn og at han ble korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige faders høyre hånd, skal derfra komme igjen og dømme levende og døde”. Vi har et håp om et evig liv, fordi Gud ble menneske, og som den eneste som kunne det, beseiret Jesus døden. Og ved dåpen ble den seieren vår, himmelhåpet er vår dåpsgave, himmelen eies av oss i tro. Himmelhåpet er ikke det siste velferdsgode hilsen velferdsstaten. Himmelen er ikke noe vi har fortjent, eller opptjent oss rettigheter til. Himmelen er gitt oss i gave fra Gud. For Gud vil ha oss tilbake dit vi hører hjemme. I hans nærhet.

På Bibelens første blader kan vi leste opp der Gud vandrer i hagen med de første menneskene. Det er et lykkeland som beskrives. Et lykkeland som menneskene velger å bryte ut fra for å gå sine gen veier. Og inn i verden kommer tårer, døden, sorgen, skrikene og smerten. Det går fra en såre god verden til en verden der mye er godt, men der det også er mange sår. En verden der det som skjer kan være meningsløst, vondt, uhåndterbart. Historien om de første menneskene i bibelen skal vi lese som en myte. Ikke som et eventyr, som bare er fantasi og dikt, men som en myte: mytene forteller oss noe sant, i bilder vi kan forstå. Og det som er sant er at Gud skapte oss til fellesskap med seg, men noe gikk galt. Sndefallet handler om at vi ved med våre valg, vår egenrådighet, vår selvsentrerthet, ved vår ondskap og dumskap valgte bort Gud. Men det er ikke bare vi som lever under syndefallet. Hele verden er falt. Det skaper rom for det meninegsløse, for sykdom som dreper unge og gamle, naturkatastrofer som dreper vilkårlig og uten å skjele til ond eller god.
Inn i denne verden valgte Gud å bli menneske. For igjen kunne vandre med oss i hagen, i våre byer, møte oss på veien. Og overalt hvor han kom fikk vi se en forsmak på himmelen: Mennesker opplevde tilgivelse, mennesker opplevde kjærlighet der andre ville fordømme, barnet ble holdt fram som forbilde når de stolte disiplene lurte på hvem som skulle sitte øverst ved bordet i guds rike, mennesker opplevde helbredelse.

”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." ”

På Bibelens første blader skaper Gud himmelen og på jorden. Og vår fortelling befinner seg på en av Bibelens siste ark, og det som fortelles om er en nyskapning: En ny start for hele skaperverket. For alt som er skapt skal det være en ny start.

Alt Jesus var en forsmak på, skal vi der få nyte i store drag. Alt som er ondt skal fordømmes. Alt som er godt skal forstørres.

Vår tekst slutter med et løfte. Et frelsesløfte: Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.
Da denne teksten ble til rettet den seg til kristne som opplevde forfølgelse. Troen kunne når som helst koste deg livet. De som først leste denne teksten valgte like fullt håpet om himmelen, de valgte kjærlighetens Gud, de valgte å tro på en Gud som vil oss godt, som vil vandre med oss i hagen, fjerne vår sorg og lidelse, og la oss leve som hans barn, i hans nærhet.

Ingen av oss behøver å frykte forfølgelse for vår tro. Men kanskje finnes det andre effektive måter å knekke gudstroa i våre dager. Jeg tror at troens største utfordring her i trygge Norge er vår likegyldighet. Vi er så rikelig velsignet at vi nesten ikke trenger Gud. Hvor fristende blir det ikke da å forkaste Jesus som ”vår Herre”, for i stede være sin egen Herre. Gud vil at alle skal bli frelst. Og ved dødens grense, ved en kiste, ved en grav så blir det så tydelig at den som er sin egen Herre, står uten håp ved en grav. Men den som kan dele kirkens bekjennelse: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre” Han eier også håpet om legemets oppstandelse og det evige liv.

I dåpen ble himmelhåpet vårt, håpet om at en dag skal vi se han som han er, knele ned og si: Min Konge og min Gud. Og han skal strekke hendene mot oss og si: mitt barn.

23. søndag etter pinse. "Han var imot"

Matteus 18, 15-20
Efeserne 4, 30 – 32
Esekiel 33, 7 - 11

Calvin Coolidge som var president i USA fra 1923 til 1929, var kjent for å være en fåmælt mann, en mann som sa lite. En søndag kom han hjem til Det hvite Hus etter å ha vært i kirken. Hans kone spurte sin mann om hva pastoren hadde snakket om denne søndagen.

- Han snakket om synd
- Åh, sa fruen, Hva sa han om synden da?
- Han var imot, svarte presidenten.

Og dagens tekster er klokkeklare på at synden er noe Gud er imot. At synden har konsekvenser. Teksten i Esekiel kobler i gammeltestamentlig stil sammen synden og døden, teksten fra brevet til menigheten i Efesos ber om at de kristne ikke ”skal gjøre Den hellige Ånds sorg” med hvordan de opptrer mot hverandre. Også til slutt teksten i Matteus der det fortelles hvordan man skal tale en bror som gjør synd til rette.

- Hva sa han om synden?
- Han var imot.

Det er et vesentlig poeng som er felles for alle disse tre tekstene: De handler om livet i Guds menighet. Esekiel teksten handler om Guds menighet før Jesus: Israels folk. Og det er profeten som er mennesket som tiltales i teksten. Profeten skal formane folket til å vende om. Og teksten til menigheten i Efesos handler om hvordan efeserne skal leve mot hverandre: ”Vær gode mot hverandre.” Det kunne sikkert ha stått ”Vær gode mot alle i Efesos”, og det ville sikkert Paulus at de skulle være. Men denne teksten handler ikke om det.

Denne teksten om hvordan man skal leve sammen i en menighet. Også Matteusteksten handler om livet i menigheten.

Hos Matteus er det fem taler av Jesus. Bergprekenen er den første og mest kjente av disse talene. Vår tekst er den fjerde talen og er hentet fra talen som ofte kalles for disippeltalen eller kirketalen. Her har Matteus samlet Jesus ord og liknelser om hvordan disiplene – vi, kirken , menighten , skal leve vårt liv. Når Matteus- evangeliet skrives ned en gang mellom år 80 og år 100 så er kirken allerede 50 år. Det er lenge siden man har opplevde de første kristne som ikke levde slik de burde, det er lenge siden man for første gang har opplevd ukjærlighet, splid og skandaløs oppførsel av kristne. Og det er inn i denne virkeligheten vi må lese kapittel 18.

- Hva sa han om synden?
- Han var imot.

Prekenteksten i dag burde ikke leses alene. Hvis vi ser hele kapittel 18 – Jesu tale om kirken – i sin sammenheng så er det et kapittel med mye nåde og tilgivelse, sammen med formaninger om å leve et hellig liv. Det er her vi finner teksten om å hugge av både hender og armer hvis de lokker deg til synd, eller rive ut øyet hvis det lokker deg til synd. Men vi finner også teksten om den ene sauen som går seg bort. Hvilken annen ”bedriftsleder” eller ”organisasjonsbygger” vil si det er lurt å forlate 99% av kundegruppen eller medlemsmassen, for å gå etter den 1% som faller av. Det er i dette kapittelet barnet gjøres som eksempel for vårt forhold til Gud. Og det er her vi finner teksten der Peter spør hvor ofte han skal tilgi en bror. Peter foreslår 7 ganger, og synes nok han er raus. Mens Jesus sier 70*7 og forteller liknelsen om den ubarmhjertige tjeneren. Han som får mye ettergitt av sin Herre, men som likevel kaster sin medtjener som skylder han uendelig mye mindre i fengsel.
Tjeneren som har fått så mye ettergitt blir avslørt og ”overlatt til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte.” ”Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en som ikke helhjertet tilgir sin bror”.

Rammene og forventningene som tegnes for Guds menighet hos Matteus er klare: det skal være et tilgivende fellesskap, det skal være et raust fellesskap. Vi skal være et tilgivende fellesskap, vi skal være et raust fellesskap. Vi skal være et fellesskap der den ene er trygg på at han er velkommen tilbake blant de hundre. For fellesskapets midtpunkt, fellesskapets herre, Hyrden for flokken er Nådens konge.

- Hva sa han om synden?
- Han var imot.

I alle våre liv, hos lek og lærd, så finnes det ting vi burde bekjent. Hos oss alle så finnes det mørke rom, der lyset ville vist sider av oss som vi foretrekker er skjult, fortellinger fra våre liv som gjør vondt, mønstre som skader oss selv, de vi er glad, menneskene rundt oss og fellesskapene vi deltar i, også menighetens fellesskap. Og jeg tror dessverre det finnes mange historier om medkristne som er blitt formant av kristne til å ta oppgjør med ting i sine liv, som i stede valgte å forlate fellesskapet enn å søke tilgivelse. Noen ganger fordi at de tingene som i menneskelig uvisdom ble kalt for synd, ikke var synd. Og noen ganger fordi de som ble formant ikke følte seg elsket, men kun fordømt.Og jeg synes Svein Ellingsen uttrykker det ganske presist i salmen ”Vi bærer mange med oss”.

Vi ber for dem vi savner
Mens vi er samlet her,
For dem som går i uro
i tvilens vind og vær,
for dem som vi har såret
og drevet bort fra deg,
for dem som høster smerte
av våre ja og nei.


….for dem som vi har såret og drevet bort fra deg. Formaningene var sikkert gitt i beste mening, sjeler skulle reddes for evigheten. Men så ble det så nådeløst, så lite kjærlighet, at resultatet var at noen valgte å gå for alltid. Kjære menighet: Hva tenkte vi på når vi sto der som tunge voktere av loven, uten at Kristi kjærlighet lyste av våre øyne, uten at hans omsorg kjentes som varme hender, uten at hans nåde fylte oss med ydmykhet og kjærlighet.

Det finnes mennesker som jeg kjenner godt, som jeg stoler på, som jeg vet at elsker meg. Forhåpentligvis har vi alle noen slike mennesker rundt oss. Mennesker vi kjenner godt, som vi stoler på og som vi vet elsker oss. Mennesker som gjennom handling, vennskap og omsorg har vist at de bryr seg. Hvis disse menneskene kommer til oss, og peker på noe i vårt liv som burde vært annerledes, så tror jeg vi er villig til å jobbe med det, kanskje til og med be om hjelp for å få til å leve annerledes. Hvis du er trygg på at formaningen kommer av kjærlighet, så høres det ikke ut som en formaning, men som en utstrakt hjelpende hånd. Våre egne valg og prioriteringer vasser vi rundt i hver eneste dag. Våre uvaner og vanskelig sider kan vi bli så vant til, at vi ikke lenger ser dem selv. Da kan det være godt når kjærlige øyne hjelper oss å se det som burde være annerledes i livet, da kan det være godt med en venn som sier: Dette ser jeg at ødelegger for deg og dine omgivelser. Og fordi jeg er glad i deg, så sier jeg ifra. Det handler om kjærlighet. En kjærlighet som ikke er teoretisk av typen: alle kristne elsker hverandre, men en kjærlighet som gjennom handling har vist sin styrke og sin omsorg. En kjærlighet som kjær, at den som får et mørkt rom opplyst, en smertefull sannhet om sitt liv lagt fram for seg, likevel er trygg på at den som sier fra er glad i en, ikke vil fordømme en, men sier fra fordi synden ødelegger for oss selv og for våre omgivelser.

- Hva sa han om synden?
- Han var imot.

Menigheten skal være et tilgivende fellesskap. Øksnes menighet skal være et tilgivende fellesskap. Menigheten skal være et kjærlighetens fellesskap. Øksnes menighet skal være et kjærlighetens fellesskap.

Og vi skal alle huske det som den utakknemlige tjeneren ikke husket: Vi har selv mottatt all nåde fra Gud, vi er tilgitt alle våre feiltrinn, Gud har sett våre mørkeste rom, våre tristeste sider, våre sørgeligste trekk…,men likevel…på tross av det: Så elsker han oss, har tilgitt oss, og kaller oss for sine barn. Hva annet skylder vi våre medkristne, enn å elske dem, tilgi dem og kalle dem ved deres rette navn: Guds barn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

18. søndag etter pinse. "Frihet" - Presentasjonsgudstjeneste

Johannes 8, 31 – 36:

31 Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» 33 De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» 34 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. 35 En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. 36 Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.


Frihet er et godt ord. Den som ikke er fri, lengter etter frihet. Frihet er et grunnleggende gode i vår verden. I Norge i dag regner vi oss som frie mennesker. Og vi har mange friheter som vi skal være takknemlig for0. I motsetning til mange mennesker i verden har vi frihet til å ytre vår politiske meninger, vi har frihet til å ta den utdannelsen vi ønsker, vi har frihet til å tro hva vi vil, vi har frihet til si nesten hva vi vil, vi har frihet til å bo hvor vi vil. Og mange har en økonomisk frihet til å gjøre mye av det vi vil. Vi er frie mennesker…

Men i dagens tekst sier Jesus: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Hvilken frihet kan Jesus tilby, som vi ikke allerede har? Finnes det en frihet som vi bare kan eie når vi tror på Jesus? Kan troen gi oss en frihet som ikke kan kjøpes for penger eller vinnes politisk?

Jødene som Jesus snakket med i denne teksten protesterer når Jesus sier at det er hans ord som er sannheten, og at sannheten skal frigjøre dem. Jødene protesterer og kommer med en oppsiktsvekkende påstand: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Den som kjenner Israels historie vet at jødene på dette tidspunktet var underlagt romerne, de var et okkupert folk. Virkelig fritt hadde ikke dette folket vært på flere hundre år, for landområdet og folket hadde stadig opplevd skiftende okkupanter. Noen ganger med et visst selvstyre, men virkelig fritt hadde ikke landet eller folket vært på flere hundre år.
Hva er det med disse jødene som Jesus møter denne dagen, mangler de kunnskap om at landet er okkupert? Neppe! Alle som bodde i Israel visste så alt for godt at landet var okkupert. Men dypest sett regnet ikke folket den romerske keiser som sin leder, dypest sett aksepterte ikke folket noen konge eller regjering som sin hersker. Dypest sett var det Gud som var folkets leder. Den jødiske bevisstheten om at de var Guds utvalgte folk, overstyrte de politiske realitetene i deres bevissthet. Politisk var ikke folket fritt, men som alle mennesker var de fri til å velge Gud som konge i sitt hjerte.

Friheten jødene referer til er friheten som ligger i det at Gud har etablert en spesiell pakt – eller avtale med dette folket, gjennom sin lov. Han skal være deres Gud og de skal være hans folk og følge hans lov. Jødene eide en frihet til å tjene sin Gud og tjene sine medmennesker. Guds lov var ikke en begrensning, men en bruksanvisning på hvordan denne friheten skulle brukes.

Og helt hit er jødene og Jesus enig, der de blir uenig det er hvilken rolle Jesus spiller i dette samspillet mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord. For i denne teksten, som i så mange andre historier om Jesus, tar Jesus på seg Guds rolle. Gjennom sine ord og gjennom sine handlinger opptrer han som Gud, som frelser. Ved å omtale seg selv som Guds Sønn, inntar han en plass som ikke noe annet menneske kan innta. Og her er vi ved kjernen av kristen tro: Enten var Jesus en bløffemaker, en som hadde skrudde ideer i hode om sin egen rolle i Guds frelsesverk, i så tilfelle bør han forsvinne inn i historiens glemmebok. Eller så er han den han sier han er, og som kirken bygger hele sin eksistens på: Guds Sønn, han som forteller oss sannheten om våre liv og om Gud.

Hvilken frihet er det Jesus tilbyr? Hva er det Sønnen kan gi oss, som loven ikke kunne?

Loven var noe i nærheten av en juridisk kontrakt mellom Gud og hans folk. Gud hadde gitt loven, folket skulle holde loven, hvis loven ble brutt, kunne Gud straffe. Det er jo bra med et rettsapparat, men det er vanskelig å elske dommeren bare fordi han er dommer. Den nye pakten – den nye avtalen mellom Gud og mennesker, den som inngås på korset og undertegnes med tro, handle ikke om lov og dom. Den handler om relasjon, om kjærlighet. Guds kjærlighet til oss som viser seg på korset, i oppstandelsen, ved nåde og håp, og vår kjærlighet til Gud som en respons på hans kjærlighet.

Friheten som Jesus tilbyr er en annerledes frihet basert på kjærlighet. Friheten som Jesus tilbyr er friheten til å være den man var ment til å være fra skapelsens morgen: et elsket Guds barn, som elsker Gud og sine medmennesker. Friheten som Jesus tilbyr er friheten til ikke å ha deg selv som din verdens midtpunkt. Friheten Jesus tilbyr er friheten til å ikke sette seg selv i fokus, men å sette Gud i fokus. Friheten Jesus kan tilby er friheten i å oppgi seg selv som verdens midtpunkt, og la din neste – dine medmennesker – bli verdens midtpunkt.

Og frihetens kjerne ligger i at Jesus døde for oss. At Gud elsket oss så høyt at han selv betalte prisen for våre synder. At Gud tilgir, tilgir og tilgir, elsker, elsker og elsker. For veien til ¨å elske sin neste ligger ikke i det å skjerpe seg, veien til å elske sin neste er å vite at man selv er elsket. Det er kjærligheten som skaper ny kjærlighet, det er nåden som gjør oss nådige, det er tilgivelsen som lærer oss å tilgi.

I Bibelen – hos profeten Esekiel står det: Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Det er dette tro handler om: Å la Gud jobbe med oss, at vi er åpne for hans kjærlighet, at vi lar oss lede av hans ånd. Den hellige ånd er ikke synonymt med å skjerpe seg, eller gode forsetter, Den hellige ånd er en levende realitet som kan forandre oss. Jeg vil gi dere et nytt hjerte…det er en handling fra Guds side.

Det finnes mange måter å la seg lede av Guds ånd, det finnes mange måter å søke etter Gud, også innenfor kirken. Men det som skjer i gudstjenesten er helt vesentlig for enhver som søker den kristen Gud. Her møter vi Guds Ord, her får vi be, og her får vi lov til å spise og drikke, Gud inviterer oss til måltid- til nattverd.

Og la oss ikke pakke det inn: For mange er nattverden en av kirkens skjulte skatter. Skjult fordi man ofte velger å ikke delta. Og det er en av våre kirkes ulykker at så mange av de døpte velger å la nattverden bli stående urørt. Gud inviterer til fest og måltid, men i stede for å delta i måltidet, velger man å se på maten.

Da Jesus for aller siste gang spiste sammen med sine venner, lærte han disiplene å feire nattverd. Han tok brødet etter måltidet, brøt det og ga disiplene og sa til dem: ta dette og et det. Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.

Likeså tok han begeret med vin etter måltidet, takket Gud og ga til dem og sa: Drikk alle av den. Denne kalken er den nye pakt – den nye avtalen mellom Gud og mennesker - i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg.

Og siden da har kirken alltid feiret nattverd, og kirken tror at dette er et måltid som forandrer oss. Vi spiser mat for å vokse oss sterke og holde oss friske. Nattverd er et hellig måltid, for at Gud skal kunne styrke oss og la oss vokse som hellige. Og vi tror det Jesus sa – det er hans legeme og hans blod. Det smaker ikke kjøtt, det smaker ikke blod, men i åndelig betydning er det Jesus legeme og Jesu blod. Et hellig måltid for et hellig folk – Guds folk.

Frihet, nåde, kjærlighet, Gud…det kan så lett bli ord. Derfor har Gud gitt oss noen synlige måter der vi møter Guds nærvær, Guds nåde, Guds kjærlighet. Her får vi hjelp til å se Gud, hans kjærlighet og hans nåde. Det er det vi kaller sakramenter: Dåpen og nattverden.

Dåpen er troens fostervann, eller badet som vasker oss rene for synd. Nattverden er måltidet som lar oss vokse, eller en hvilestasjon i en vanskelig verden.
Kjære menighet: da vi ble døpt ble vi Guds folk. Da vi ble døpt, ble vi ikke bare våte på hodet, vi fikk Guds hellige ånd, vi ble Guds barn og en del av Guds folk. Gjennom nattverden møter vi – Guds folk, Gud på en spesiell måte, vi får vokse som Guds barn, og vi får styrke til å leve som Guds folk.

Kjære menighet: Da Jesus lærte disiplene å feire nattverd var det tolv disipler rundt bordet. I dag er det millioner av disipler. Og ved dåpen fikk du plass ved dette bordet. Og det er et sted for å kjenne på, bli styrket i, oppleve friheten i Kristus: Friheten til å være elsket av Gud, til å elske Gud og våre medmennesker.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

tirsdag 9. september 2008

16. søndag etter pinse. "Hvem vil du være?"

Tekst: Matteus 6, 19 - 24

Hvem vil du være?”. For meg er dette det sentrale spørsmålene etter å ha hørt dagens tekster.  Hvem vil du være?”.

Identitet er et viktig ord i vår kultur, nettopp fordi vi har så mange muligheter til å velge vår identitet. Ekspertene sier vi lever i en postmoderne kultur der identitet er en mer flytende størrelse enn den har vært i tidligere tider. Og på mange måter så er det vår velstand som har gitt oss denne muligheten. Vi er ikke lengre forutbestemt til å jobbe med det samme som far, vi behøver ikke finne jobb i hjembygda, vi kan flytte på oss. Og det er klart at muligheten for alle i Norge til å ta utdanning, har vært en viktig pådriver i denne prosessen. Vi lever i verdens rikeste land, derfor er det grunn til å hevde at vi som lever i Norge i dag representerer de rikeste generasjonene verden noen gang har sett. Det har vært enkeltmenensker lenge for oss, som var rikere enn oss. Men samlet sett, som generasjoner, er nok vi de rikeste verden har sett. Det har gitt oss valgmuligheter som mennesker før oss ikke har hatt. På mange måter har det gitt oss frihet. Det spørs om Jesu påminnelse om valget mellom Gud og Mammon noen gang har vært mer betimelig enn til det norske folk i dag. 

For har rikdommen gjort oss lykkeligere? Er det slik at man blir lykkelig av å være rik. Svaret på det spørsmålet er ofte JA. Umiddelbart gir shopping en god følelse. Etter en av de største nedturene jeg noensinne har hatt gikk jeg og kjøpte meg ny mobil, en alt for dyr en. Og det ga en god følelse, det hjalp litt.  Umiddelbart er det godt å slippe å lure på om du har råd til å reparerer for eksempel en bil eller en vaskemaskin som har gått i stykker. Umiddelbart  kunne de fleste av oss godt tenke oss å ha penger til flere og lengre utenlandsferier. Kjære menighet, mange av oss hadde blitt lykkeligere av en uke mer i Syden hvert år.  

Men samtidig møter vi Jesu ord i dag om at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Hva er så farlig med å være rik. Gir det oss egentlig ikke bare gode valgmuligheter, mulighet for mer helse, et enklere liv, flere opplevelser, finere klær, vakrere omgivelser. Er det ikke sånn at rikdommen gjør oss lykkelig?

Det er da jeg tror det grunnleggende spørsmålet: Hvem vil du være? er viktig. Hvem vil du være? For rikdommen er ikke bare en lydig tjener for oss, den gjør også noe med oss. Den former oss, den skaper mål og mening i livet. Den som har mye, ønsker seg gjerne mer. Den som har alt han trenger, ser stadig nye behov. Rikdommen kan lett skifte rolle fra tjener til Herre. Rikdommen kan lett bli et mål i seg selv, det som fyller hverdagen, det som blir livsmålet.

Da er vi i den situasjonen at rikdommen begynner å styre våre valg og prioriteringer. Ja, søken etter rikdom kan få oss til å gjøre valg vi aldri ellers ville gjort. Jakten på penger, mer penger går ut over våre nærmeste, vår tid til nesten og vår evne til å lytte etter hva som var Guds kall med våre liv og i hverdagen.  Utfordringen midt i vår velstand er å definere for oss selv hva som skal være viktig i våre liv. Satt på spissen: Har jeg Gud eller mammon på førsteplass. Er det viktigst for meg å følge Guds kall, eller å bli enda rikere?  Luther sier at synden er at mennesket er innkrøket i seg selv. Med andre ord at vårt fokus er å være fokusert på oss selv, våre egne behov og vår egen tilfredsstillelse. Og sjelden blir denne forståelsen av synd mer synlig enn når det handler om penger. For vi vil ha mer, mer til oss selv. Og vi mister av syne at det ikke bare er vi, men alle Guds barn, som skal leve av de rikdommene som Herren har velsignet sitt skaperverk med.

Å tjene godt er ikke en synd i seg selv, synden ligger eventuelt i hvordan vi forvalter vår rikdom. Å leve i et rikt land er ikke synd, det er hvordan vårt land, og hvordan våre politikere forvalter vår rikdom på vegne av oss, som kan være synd. Hvor er fokuset? På oss selv, eller på alle som lever i Guds skapte verden?

For meg er det nokså talende når en statssekretær i regjerningen for litt siden gikk ut mot et forslag om en mer liberal innvandringspolitikk, med den begrunnelsen at dette ville undergrave vårt velferdsystem. Det ville bli flere som skulle dele på potten, og dermed mindre til hver. Eller når regjeringen sier at den ikke klarer å nå sitt mål om at 1% av statsbudsjettet skal brukes til bistand fordi norsk økonomi vokser så fort at det er vanskelig å finne prosjekter til så mange nye penger. Og la meg understreke at dette ikke er noe angrep på de partiene som for tiden sitter i regjering, akkurat i disse sakene er enigheten i norsk politikk bred og langvarig.

Kjære menighet, verden svømmes over av flyktninger, det finnes mennesker i verden som lever for mindre enn en dollar om dagen – og vi snakker ikke om noen få, men om millioner av mennesker.  Verdens fattigdom kan ikke løses ved å be alle fattige komme til Norge, men at det er mulig for rike Norge å drive en langt mer offensiv og raus politikk ovenfor fattige land i verden – det er jeg sikker på. Og for noen – for de som er forfulgt finnes det ingen annen løsning enn å flykte til at annet land.  Og det har vært rart å følge sommeren debatt om de sårt trengte nye asylmottakene. Det finnes faktisk flere tusen flyktninger i Norge, som mangler plass på et mottak. Og selvsagt er det helt legitimt av små kommuner å si fra at man mangler ressurser til å følge opp flyktningenes helse og opplæringsbehov … men jeg etterlyser likevel kommuner som kunne si noe sånt som: Vi tar gjerne imot. Dette er mennesker i nød, og vi vil gjøre noe for dem, men det følger for lite penger med osv. Når fokuset bare blir på problemene får man en snikende følelse at problemet ikke er pengene, men at man ikke vil ha asylsøkere i sin kommune. Verdens rikeste land, verdens rikeste generasjoner, verdens rikeste mennesker – vi -  vil ikke dele av sin overflod så det monner.  Det er synd. Vår synd.

Men la oss trekke fattigdommen enda nærmere oss. Som prest har jeg hvert år gleden av å ta imot nye konfirmantkull. Flotte ungdommer som kirken får lov til å følge ekstra tett et lite år. Og hvert år er det ungdommer som velger å stå over konfirmasjon, fordi de vet at mamma og pappa kan ikke finansiere bunaden alle de andre har, eller at festen blir for dyr. Og selvsagt kan man følge konfirmasjonsundervisning uten å skulle ha stor fest. Man kan bli konfirmert i ola bukser. Men det sosiale stigmaet blir for stor, ungdommene velger å droppe hele greia. For meg er slike historier en påminnelse om Bibelens ord, fra det gamle testamentet til det nye testamentet om å ta vare på de fattige. For den som tror burde det oppleves som et guddommelig kall til å arbeide for rettferdig omfordeling i et samfunn der de fleste er rikere enn de noen gang har vært. Det er et guddommelig kall til å tilby seg å lage en fest, bake en kake eller ti, kanskje låne ut en bunad, stille opp som kokk med kjøtt og fisk fra egen fryser. Og det burde mane til ettertanke:  Hvem er vi? Hvem vil vi være? Vil vi ha et samfunn, ei bygd, en menighet der penger definerer vår plass på den sosiale rangstigen? Eller skal vi se etter andre verdier og kvaliteter. 

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

15. søndag etter pinse, "Så fikk du den levende møte"

Tekst: Johannes 5, 1- 15

Johan Halmbrast sin kjente påskesalme: Å salige stund uten like slutter sitt siste vers med følgende ord: så fikk du den levende møte, å salige, salige stund. Og det var akkurat det som den syke mannen ved Betesda fikk oppleve. Han fikk oppleve å møte den levende Gud. Han hadde oppsøkt en hellig kilde, der han var med i et slags helbredelseslotteri – førstemann nedi, ble frisk. Men vår mann nådde aldri fram i tide. I stede fikk han møte den levende Gud – Jesus – og oppleve helbredelse. Han reiste seg, tok båren og gikk sin vei – frisk.

Den syke lengtet etter et under, et drag av guddommelig omsorg og nåde. Og han fikk oppleve underet, selv om det ble annerledes enn han kanskje hadde sett det for seg. Og kjære menighet – skulle vi ikke gjerne ha sett det oftere? Mennesker som kom til forbønn i kirken, og som løp ut hoppende glade, gjerne så friske at de glemte krykker og rullestoller ved alteret eller i våpenhuset, eller der det måtte passe dem. Vi skulle så gjerne ha sett det.

Når jeg leser i min Bibel er det nesten så jeg ikke forstår at det kunne være så mange som ikke trodde på Jesus. De må jo ha sett det. De må ha sett lamme som tok sine bårer og gikk, blinde, som plutselig så dem i øynene, spedalske som ikke lenger var fulle av sår og skam, men ble en del av samfunnet. De må ha sett det. Og hvor lett må det ikke ha vært å tro når man med egne øyne kunne se.

Også i dag hører vi historier om helbredelse. For de som følger med i Vårt Land har man i de siste kunne lese om den siste store vekkelsen i USA som kalles for det Lakeland outpouring, og norske kirkeledere bruker spaltemeter på spaltemeter til å angripe og eventuelt forsvare det som skjer i denne menigheten. Og for egen del så merke jeg at jeg møter historiene om helbredelse med en smule skepsis, jeg vil gjerne høre mer, få det dokumentert, før jeg kan tillate meg å tro at det er sant.

Så er vi kanskje ikke så annerledes enn de som levde på Jesu tid. De fikk se mirakler, hvertfall høre om dem, men det ble ikke alltid enklere å tro av den grunn.

Kjære menighet, jeg tror at Gud kan helbrede. At det ikke bare går an, men at det er riktig av en kristen å legge sin nød og sin smerte og sine sykdommer frem for Gud. Tidligere leste vi en lovprisningssalme fra Salmenes bok, men det finnes nok av salmer, som ikke lovpriser Gud, men som klager, lokker og tigger Gud om vise nåde og omsorg. Salmer som opplever Gud som langt borte og uinteressert. Men Gud tåler disse ropene fra fortvilte mennesker. Verken Vår Herre eller vi har brukt for et Gudsbilde som bare tåler solskinnsdager. Gud tåler vår klage, han ønsker å høre vår nød, og han står på vår side i lidelsen. Men enda er vi ikke der at vi har en verden uten sykdom og nød, enda er vi ikke der at ondskapen har tapt og det som er vondt er borte. Enda er vi ikke der.

Hvordan skal vi da forstå historien om den syke mannen som blir helbredet? I Johannes evangeliet omtales disse undrene som tegn. De er tegn på hvem Jesu er, Guds Sønn, han som kan gjøre det bare Gud kan: helbrede uten piller og medisiner, kun ved ord. Og disse tegn peker fremover på det livet som skal tilhøre evigheten. For enda er vi ikke der, men det skal komme en dag, da Gud skal reise oss fra våre graver…og vi skal se en ny himmel og en ny jord, en jord der ondskap ikke finnes, der sykdom ikke finnes, der vi lever tett på livets kilde, der døden ikke kan nå oss. Det blir sikkert nok å gjøre, men alle de av oss som har hele eller deler av vårt daglige virke knyttet opp mot sorg, død, ondskap og lidelse er nødt til å få nye oppgaver.

Lever vi da i en Gudsforlatt verden? Har Gud sendt sin sønn for å gjøre undre og mirakler, så dø og oppstå, for så å trekke seg tilbake og se hvordan det går?

Nei, kjære menighet. Gud lever midt iblant oss. Gud møtte oss i dåpen. Gud vil møte oss i nattverden som vi skal dele senere i dag. Gud er nærmere oss, enn vårt eget hjerteslag. Ofte så leter vi etter Gud i det ekstraordinære. Det kan virke som man tror Gud bare er på jobb når det skjer undre, mens han innimellom undrene bevilger seg en velfortjent fridag. Men slik er det ikke. Gud er ikke på jobb, for så å ha fri. Gud er…og Gud er nær oss hele tiden. Derfor skal vi takke Gud for livet, for solen som kommer tilbake, som går ned og kommer opp, for regnet som gir oss avlinger vi kan høste, for fisken som kommer tilbake år etter år, for vennskap og kjærlighet. Alle livets gode gaver er tegn på Guds omsorg, de er til, fordi Gud oppretteholder liv og godhet fra dag til dag. Men selv om det er vakker natur her i Vesterålen, så skal Gud synes også på andre vis.

For Gud har kalt oss til tjeneste for å synliggjøre hans godhet i verden. Som kristne er vi kalt til tjeneste – ikke bare for å peke på framtidens himmel, men også for å tegne en himmel over dette livet. Det kan bety å be for syke, når de syke ønsker forbønn. Men like mye kan det bety å tilby omsorg, besøk, mot til å være der i smerten, vilje til å komme igjen og igjen, evne til å lytte til gleder og sorger. Vi er kalt til å synliggjøre Guds kjærlighet og omsorg. Til – som Gud selv, være nær de som lider, de ensomme, de forlatte, de forsømte, de utstøtte. Til å tale de stemmeløses sak, og stå opp for de som holdes nede, trekke inn de som holdes utenfor og forsvare de som holdes fram til spott og spe.  Vi er enda ikke i himmelen, men vi er kalt til å gjøre Guds godhet synlig i verden. Vi er enda ikke ved hovedretten, men vi er kalt til å servere forretten.

Kirken er sendt til verden for å lovsynge Herrens for hans godhet, for å forkynne Guds nåde og kjærlighet, og for å synliggjøre denne kjærligheten i konkrete handlinger. Det er det vi kaller for diakoni. Og på samme viset som ikke bare presten, men alle kristner er satt til å fortelle om Gud, slik er det ikke bare diakonen, men alle kristnes kall å synliggjøre Guds kjærlighet i verden.

Men like fullt … hva med undrene. Hvorfor fikk den ene ved Betesda dammen bli frisk, men ikke de andre som lå ved dammen. Hvorfor får noen oppleve å bli friske, mens andre lider med sin sykdom, eller dør av den. Er det rettferdig? Er det Guds vilje? Sitter den allmektige Gud med hendene i fanget og ser på denne urettferdigheten?

Jesu liv, hans kors og hans død har ikke forandret på de grunnleggende vilkårene for å leve i denne verden. Sykdom finnes fortsatt. Ondskap finnes fortsatt, døden finnes fortsatt. 

Og den kristne tro gir ingen garantier for å være spart for lidelse og sykdom. En kristen tro er ingen forsikringsordning mot verdens ondskap. Og dermed er heller ikke lidelse eller manglende helbredelse en straff for manglende tro, eller lite tro eller feil tro. Ondskap, sykdom og lidelse synes å handle nokså uavhengig av tro.

Livet i verden leves under forskjellige vilkår. Noen får et liv preget av sykdom, noen får et kort liv, noen får et langt. Noen får lov til å være friske og raske hele livet. Og for å si det enkelt. Den friske er kalt til hjelpe den syke. Den sterke er kalt til å hjelpe den svake. Men hvem er egentlig sterk og hvem er egentlig svak. Hvem er egentlig frisk og hvem er egentlig syk? En av mine viktigste forbilder i livet er farfar. Han var misjonær i Indonesia, han var en mann som fikk til ting, ordnet opp. Men det er ikke derfor han er mitt ideal. Farfar ble mitt ideal det siste året han levde. Med en kreftsvulst i magen, som vokste og sakte tok krefter og handlekraft fra den store sterke mannen. Farfar ble ikke et ideal da han var stor og sterk, men da han skulle dø. Min døende farfar lærte meg at troen på Jesus kan holde helt inn i døden. At det å legge sitt liv i Guds hender gjør ikke døden til noe uten sorg eller brodd, men det gir et håp. ET HÅP OM ET EVIG LIV, ET GJENSYN. Eller den syke damen jeg møtte som ung teologistudent. Jeg var i praksis og diakonen i menigheten tok meg med hjem til en kvinne som hadde vært sengeliggende i mange år.  For alt jeg vet ba hun om sin egen helbredelse, men mest av alt ba hun for andre, for menigheten, for de som jobbet i menigheten, for familien sin, og for de hun hørte hadde det vanskelig. Hun var en bønnekjempe. Gud har kalt de sterke til å hjelpe de svake, men når alt kommer til alt, er det ikke alltid så lett å si hvem som er sterk og hvem som er svak. 

De fleste av oss stiller i begge kategorier. Noen kan vi hjelpe, og noen kan hjelpe oss.  

Og det er i disse møtene – møter mellom mennesker som er drevet av Guds kjærlighet og som vil gjøre hverandre godt at ordene fra påskesalmen bli sanne:  så fikk du den levende møte, å salige, salige stund.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.