Markus 16, 1-8
Kjære menigheten!
Dette er natten da Gud bryter dødens lenker. Dette er natten som ga mening til kirkens tro og bekjennelse om Jesus som Herre og frelser. Dette er natten da døden mister sin kraft, og vi kan få håpe på evig liv med Kristus. Og slik er det, fordi vi sammen med kirken gjennom tid og evighet bekjenner:
Kristus er sannelig oppstanden.
Da vi på Langfredag så vår Herre korsfestet, var vi som foreldreløse barn, som Gudsløse mennesker, som en flokk uten hyrde. Men i natt feirer vi underet som de første disiplene knapt kunne tro. Men som sendte dem ut som budbringere for dødens overmann. Et budskap som ga dem trygghet i nød og fare, mot under motstand og spott, håp når de ble stilt ovenfor døden. Og til slutt nådde budskapet også oss, vårt folk og vår bygd. Og derfor bekjenner vi her i Langenes kirke i natt, sammen med kirken gjennom tid og inn i evighet:
Kristus er sannelig oppstanden.
I to tusen år har kjærlighetens kraft strømmet fra den åpne graven. For den oppstandne vitner først og fremst om en ting: Guds kjærlighet til oss mennesker. Vår ondskap drepte Han. Men Guds kraft overvant døden. Døden, vår fiende fra livets begynnelse, har i Kristus funnet sin overmann. Vi tror og bekjenner det disiplene så og vitnet om: Døden er beseiret. Derfor bekjenner vi med kirken gjennom tid og evighet:
Kristus er sannelig oppstanden.
I møte med ondskap vil vi stå opp i kampen for det gode. I møte med nød, fortvilelse og sorg, vil vi lindre, gi håp og trøst. I møte med de ensomme vil vi inviterer til fellesskap. For Kristus som ga seg selv for oss, som lot sin seier bli vår seier: Han elsket oss, og lærte oss at kjærlighet er gudsfolkets vei. Og kraften i Hans kjærlighet finner vi i denne enkle bekjennelse som vi deler med kirken gjennom tid og evighet:
Kristus er sannelig oppstanden.
I møte med døden, vår egen og andres, så vil vi vitne om troen på dødens overmann, og vårt håp om et evig liv. Verden kan spotte oss, vitenskapen kan be om bevis. Men vi lar oss ikke bøye, for vi tror med vårt hjerte det som kirken har bekjent i tid og evighet:
Kristus er sannelig oppstaden.
Dette er det viktigste vi kan lære våre barn. Dette er grunnsteinen i vår tro. Dette er det vi skal gi videre fra slekt til slekt, fra generasjon til generasjon, fra folk til folk. Dette er det vår tro står og faller ved, dette er det vi aldri kan gi opp, dette er sannheten som vi bekjenner sammen med kirken i tid og evighet:
Kristus er sannelig oppstaden.
Så finnes det ikke lenger noe som kan binde oss, eller dømme oss fra livet. Gud har vist sin kjærlighet.
Og Guds folk sier: Halleluja.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 24. april 2011
fredag 22. april 2011
Korset, Langfredag 2011, Alsvåg kirke
Tekst: Lukas 22,39-23,46
Det vanskelige og det gode korset
Langfredag er alltid et møte med korset.
Det vanskelig korset.
Det gode korset.
Det uforståelige korset.
Korset som gir mening og håp.
Korset har ikke en tolkning. Vi kan ikke uttømmende i en preken, eller en bok, si alt som kan sies om korset. Det er noe av korsets kraft. Korset står der, og gir mening og svar til så forskjellige liv og så forskjellige mennesker som hele verden kan romme.
Våre liv, og våre erfaringer gir oss nye perspektiver på korset. Der vi iblant ser trøst i en som lider som oss, ser vi andre ganger dom over ting som burde vært oppgjort. Der vi iblant ser smerte og død, ser vi andre ganger mot og kamp. Der vi noen blir tatt av det menneskelige drama, så er det andre ganger det blir viktigere å se den kosmiske kampen mellom Gud og djevel.
Korsets provokasjon
I år, i mine påskeforberedelser, har korset først og fremst blitt en provokasjon. Jeg kan kjenne det inn i margen. Det skjærer i hjertet. Er det virkelig nødvendig med all denne lidelsen, med all denne smerten, med alt dette dramaet og blodet? Må Jesus virkelig dø, ja ikke bare dø, men piskes og lide i timesvis for mine og mine medmenneskers synder?
Kjære Far i himmelen, så ille har jeg da ikke vært?
Hva slags Gud krever slikt? Er Gud en Gud som må se blod, for å tilgi oss? Hadde det ikke da vært bedre om vi, som det gamle Israel, slaktet sauer og ofret dyr i templene, hvis det er blod som er nødvendig?
Ja, er dette en Gud jeg kan knele for i noe annet enn frykt? Kan jeg peke på denne Guden og si: Dette er sannheten. Dette er kjærligheten Gud.
Inn i dette er det tre tanker som har blitt viktige for meg. Og som jeg vil dele med dere.
Korset er ikke matematikk
For det første: Korset er ikke matematikk. Det er ikke en viss mengde synder, som skal sones med en viss mengde lidelse. Det er ikke en rettferdig straffeutmåling utført av en allvitende dommer, som hadde målt ut en straff for alle synder i tid og evighet. Korset er først og fremst et menneskelig og eksistensielt drama. Jesus korsfestes ikke av en Gud som må se blod for å tilgi. Hvis vi går til Det gamle testamentet så finner vi der en Gud som er villig til å tilgi kun fordi han elsker, og de sanneste gudsbilder vi finner i GT er ikke en Gud som roper etter blod, straff eller hevn. Tvert imot er det en Gud som forakter religiøse fester uten innhold, for det han ønsker seg er menneskenes hjerter, deres tro, deres kjærlighet.
Korset er ikke Guds triumf, det er Guds nederlag. Når Gud åpenbarer seg for verden, så er det ikke i et håp eller med et mål om å bli korsfestet. Jesus inviterer til tro og disippelskap. Menneskene korsfester han. Og vi kan finne oss selv igjen i dramaet. Noen ganger som sovende disipler, som slett ikke er der vi burde være i kampen. Noen ganger som den feige Peter som i redsel ikke tørr å stå opp for det han tror og har vært med på. Noen ganger som Ondskapens medhjelpere slik som de som står i Pilatus sin borggård og roper: Korsfest, korsfest. Noen ganger som den politiske opportunisten Pilatus som er villig til å drepe et uskyldig menneske og slippe en morder fri, for å bevare fred og stabilitet. Noen ganger som en Simon fra Kyrène som må smake en liten del av Jesu lidelse. Noen ganger som de romerske soldater som lojalt utførte sin rutine i ondskapens tjeneste. Vi fulgte bare ordre. Noen ganger som den spottende røver, som i sin egen lidelse lar desperasjon bli til spott. Noen ganger som den røver som i møte med dødens vold, ber om å bli husket av Guds Sønn. Noen ganger som de spottende Rådsherrer ved korset, som full av religiøs selvsikkerhet, er trygg på at det de bevitner er Guds vilje. Noen ganger som den gråtende Maria som maktesløs ser ondskapen herje med sin elskede Sønn.
Men samme hvor vi plasserer oss. Samme hvilke rolle som er vår denne påsken. Det vi ser er ikke Guds triumf, men Guds nederlag. Det vi ser er ikke kjærlighet, men ondskap. Det vi ser er ikke Guds handling, men fravær av Guds frelse. Jesus var ikke overlatt til Guds dom, men menneskenes ondskap.
Påskemorgen, ikke Langfredag, bringer frelsen
Det leder meg til den andre tanken som er blitt viktig for meg i møtet med korset i år. Det er påskemorgen som bringer frelsen, ikke Langfredags lidelse. Vi er nok vant til å tenke på korset som frelsens sted. Det er korset som er blitt de kristnes symbol, framfor alle andre. Men hvis korset var Jesus historiens slutt, så fantes ingen frelse, ingen kristen tro. Hvis korset var slutten på historien om Jesus, så er vår Gud død, kanskje minneverdig, men maktesløs.
Derfor på Langfredag så møter vi ikke først og fremst frelsen, men den ondskap som vi må frelses fra. På Langfredag skal vi stoppe opp, og la det sige inn at menneskets makt er så stor at vi kunne drepe Gud. På langfredag skal vi stoppe opp, se på våre egne liv, se på verden rundt oss, og se om det ikke fortsatt er slik at det onde kan drepe det gode. Er det ikke fortsatt slik at religiøse ledere og menneskers iver, karriereklatreres politisk opportunisme, menneskers grådighet og feighet lar det gode bukke under i kampen mot det onde. Ikke alltid, ikke hele tiden, men alt for ofte.
Er det ikke slik at vi fortsatt trenger et offer, en som er villig til å ofre seg? Når vi kommer med det vi ikke fikk til, det vi ikke en gang prøvde, med våre svik og nederlag. Da trenger vi en er ofret som kan si: Dette var for deg.
Men skal Jesus kunne si: Dette var for deg, så må han først seire. Død må bli liv, nederlag må bli seier. Det skjer ikke i dag, ikke på Langfredag, men påskemorgen. I dag råder mørket, men vi vet at lyset vil seire. Vi vet at ondskapen skal tape, vi vet at døden kan overvinnes. Vi vet at det kommer en morgen der graven er tom, og vi vet at det vil forandre verden.
Korset er et kall til å leve diakonalt!
Og da er jeg ved den tredje og siste tanken jeg vil dele med dere i dag: Korset er et kall til å leve diakonalt! Diakonien er evangeliet i handling, det er tjenesten for nesten. Korset, volden, lidelsen, døden. Hos de fleste av oss vil dette kalle på viljen til å handle. Til å stoppe grusomheten.
Utfordringen er å se korset i andre menneskers liv. Se vår Herres lidelse i hos de fattige, hos de foraktede, hos de fordømte og de dømte, hos de som ikke passer inn, hos de som ikke er som oss.
Hos en gråtende mor eller en rasende far etter at våre soldater har drept deres barn. Hos de som ser ørkenen spre seg, og ta over åkerlandet, eller ser flommen rive alt de har kjært, fordi vi ikke er villig til å ta prisen ved å legge om forbruket vårt. Hos verdens politiske fanger, men også hos den grove og skyldige drapsmannen som sitter på Death Row i Texas og venter på fullbyrdelsen av sin dødsdom.
Eller mye nærmere, hos de i vårt land, i vår bygd som bærer på sorg, som foraktes, som støtes ut, som vi ikke orker å se, ta oss av, eller bry oss om. Hos barn som mobbes, voksne som holdes utenfor, eldre som glemmes, hos voksne som ikke får høre til. Hos syke, ensomme og forlatte. Hos de som lever med vold i sin hverdag. Hos de som lever med psykisk sykdom eller kjemper med døden.
Korset er et kall til å handle, og til å være der for andre. Og når vi ser korset sammen med den tomme graven, så gir det håp. For langfredag varer ikke for alltid, lidelse, nød og død skal ta slutt. Det gode kan seire også i denne verden, når vi lar oss vekke og kalle av Guds kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Det vanskelige og det gode korset
Langfredag er alltid et møte med korset.
Det vanskelig korset.
Det gode korset.
Det uforståelige korset.
Korset som gir mening og håp.
Korset har ikke en tolkning. Vi kan ikke uttømmende i en preken, eller en bok, si alt som kan sies om korset. Det er noe av korsets kraft. Korset står der, og gir mening og svar til så forskjellige liv og så forskjellige mennesker som hele verden kan romme.
Våre liv, og våre erfaringer gir oss nye perspektiver på korset. Der vi iblant ser trøst i en som lider som oss, ser vi andre ganger dom over ting som burde vært oppgjort. Der vi iblant ser smerte og død, ser vi andre ganger mot og kamp. Der vi noen blir tatt av det menneskelige drama, så er det andre ganger det blir viktigere å se den kosmiske kampen mellom Gud og djevel.
Korsets provokasjon
I år, i mine påskeforberedelser, har korset først og fremst blitt en provokasjon. Jeg kan kjenne det inn i margen. Det skjærer i hjertet. Er det virkelig nødvendig med all denne lidelsen, med all denne smerten, med alt dette dramaet og blodet? Må Jesus virkelig dø, ja ikke bare dø, men piskes og lide i timesvis for mine og mine medmenneskers synder?
Kjære Far i himmelen, så ille har jeg da ikke vært?
Hva slags Gud krever slikt? Er Gud en Gud som må se blod, for å tilgi oss? Hadde det ikke da vært bedre om vi, som det gamle Israel, slaktet sauer og ofret dyr i templene, hvis det er blod som er nødvendig?
Ja, er dette en Gud jeg kan knele for i noe annet enn frykt? Kan jeg peke på denne Guden og si: Dette er sannheten. Dette er kjærligheten Gud.
Inn i dette er det tre tanker som har blitt viktige for meg. Og som jeg vil dele med dere.
Korset er ikke matematikk
For det første: Korset er ikke matematikk. Det er ikke en viss mengde synder, som skal sones med en viss mengde lidelse. Det er ikke en rettferdig straffeutmåling utført av en allvitende dommer, som hadde målt ut en straff for alle synder i tid og evighet. Korset er først og fremst et menneskelig og eksistensielt drama. Jesus korsfestes ikke av en Gud som må se blod for å tilgi. Hvis vi går til Det gamle testamentet så finner vi der en Gud som er villig til å tilgi kun fordi han elsker, og de sanneste gudsbilder vi finner i GT er ikke en Gud som roper etter blod, straff eller hevn. Tvert imot er det en Gud som forakter religiøse fester uten innhold, for det han ønsker seg er menneskenes hjerter, deres tro, deres kjærlighet.
Korset er ikke Guds triumf, det er Guds nederlag. Når Gud åpenbarer seg for verden, så er det ikke i et håp eller med et mål om å bli korsfestet. Jesus inviterer til tro og disippelskap. Menneskene korsfester han. Og vi kan finne oss selv igjen i dramaet. Noen ganger som sovende disipler, som slett ikke er der vi burde være i kampen. Noen ganger som den feige Peter som i redsel ikke tørr å stå opp for det han tror og har vært med på. Noen ganger som Ondskapens medhjelpere slik som de som står i Pilatus sin borggård og roper: Korsfest, korsfest. Noen ganger som den politiske opportunisten Pilatus som er villig til å drepe et uskyldig menneske og slippe en morder fri, for å bevare fred og stabilitet. Noen ganger som en Simon fra Kyrène som må smake en liten del av Jesu lidelse. Noen ganger som de romerske soldater som lojalt utførte sin rutine i ondskapens tjeneste. Vi fulgte bare ordre. Noen ganger som den spottende røver, som i sin egen lidelse lar desperasjon bli til spott. Noen ganger som den røver som i møte med dødens vold, ber om å bli husket av Guds Sønn. Noen ganger som de spottende Rådsherrer ved korset, som full av religiøs selvsikkerhet, er trygg på at det de bevitner er Guds vilje. Noen ganger som den gråtende Maria som maktesløs ser ondskapen herje med sin elskede Sønn.
Men samme hvor vi plasserer oss. Samme hvilke rolle som er vår denne påsken. Det vi ser er ikke Guds triumf, men Guds nederlag. Det vi ser er ikke kjærlighet, men ondskap. Det vi ser er ikke Guds handling, men fravær av Guds frelse. Jesus var ikke overlatt til Guds dom, men menneskenes ondskap.
Påskemorgen, ikke Langfredag, bringer frelsen
Det leder meg til den andre tanken som er blitt viktig for meg i møtet med korset i år. Det er påskemorgen som bringer frelsen, ikke Langfredags lidelse. Vi er nok vant til å tenke på korset som frelsens sted. Det er korset som er blitt de kristnes symbol, framfor alle andre. Men hvis korset var Jesus historiens slutt, så fantes ingen frelse, ingen kristen tro. Hvis korset var slutten på historien om Jesus, så er vår Gud død, kanskje minneverdig, men maktesløs.
Derfor på Langfredag så møter vi ikke først og fremst frelsen, men den ondskap som vi må frelses fra. På Langfredag skal vi stoppe opp, og la det sige inn at menneskets makt er så stor at vi kunne drepe Gud. På langfredag skal vi stoppe opp, se på våre egne liv, se på verden rundt oss, og se om det ikke fortsatt er slik at det onde kan drepe det gode. Er det ikke fortsatt slik at religiøse ledere og menneskers iver, karriereklatreres politisk opportunisme, menneskers grådighet og feighet lar det gode bukke under i kampen mot det onde. Ikke alltid, ikke hele tiden, men alt for ofte.
Er det ikke slik at vi fortsatt trenger et offer, en som er villig til å ofre seg? Når vi kommer med det vi ikke fikk til, det vi ikke en gang prøvde, med våre svik og nederlag. Da trenger vi en er ofret som kan si: Dette var for deg.
Men skal Jesus kunne si: Dette var for deg, så må han først seire. Død må bli liv, nederlag må bli seier. Det skjer ikke i dag, ikke på Langfredag, men påskemorgen. I dag råder mørket, men vi vet at lyset vil seire. Vi vet at ondskapen skal tape, vi vet at døden kan overvinnes. Vi vet at det kommer en morgen der graven er tom, og vi vet at det vil forandre verden.
Korset er et kall til å leve diakonalt!
Og da er jeg ved den tredje og siste tanken jeg vil dele med dere i dag: Korset er et kall til å leve diakonalt! Diakonien er evangeliet i handling, det er tjenesten for nesten. Korset, volden, lidelsen, døden. Hos de fleste av oss vil dette kalle på viljen til å handle. Til å stoppe grusomheten.
Utfordringen er å se korset i andre menneskers liv. Se vår Herres lidelse i hos de fattige, hos de foraktede, hos de fordømte og de dømte, hos de som ikke passer inn, hos de som ikke er som oss.
Hos en gråtende mor eller en rasende far etter at våre soldater har drept deres barn. Hos de som ser ørkenen spre seg, og ta over åkerlandet, eller ser flommen rive alt de har kjært, fordi vi ikke er villig til å ta prisen ved å legge om forbruket vårt. Hos verdens politiske fanger, men også hos den grove og skyldige drapsmannen som sitter på Death Row i Texas og venter på fullbyrdelsen av sin dødsdom.
Eller mye nærmere, hos de i vårt land, i vår bygd som bærer på sorg, som foraktes, som støtes ut, som vi ikke orker å se, ta oss av, eller bry oss om. Hos barn som mobbes, voksne som holdes utenfor, eldre som glemmes, hos voksne som ikke får høre til. Hos syke, ensomme og forlatte. Hos de som lever med vold i sin hverdag. Hos de som lever med psykisk sykdom eller kjemper med døden.
Korset er et kall til å handle, og til å være der for andre. Og når vi ser korset sammen med den tomme graven, så gir det håp. For langfredag varer ikke for alltid, lidelse, nød og død skal ta slutt. Det gode kan seire også i denne verden, når vi lar oss vekke og kalle av Guds kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 17. april 2011
Palmesøndag 2011, 2-1 til Jesus
Familiegudstjeneste, Sortland kirke
Bibeltekst Johannes 12, 1-13
I dag så feirer vi den første høytidsdagen i påsken: Palmesøndag. Og foran oss ligger det noen dager hvor det skjer veldig mye og veldig viktige ting med Jesus. Hvis det ikke hadde vært for påsken, så hadde neppe vi her i Vesterålen hørt om Jesus. For det er påsken, og det som skjer i påsken som viser oss at Jesus er det vi tror han er: Verdens frelser.
Jeg har tatt med meg en fotball hit i dag. Og fotballkamper de vinner man med å score flest mulig mål. Det hele er ganske enkelt. Det er to omganger, og den som har scoret flest mål når kampen er over har vunnet. Og nå tenkte jeg at vi skulle se for oss påsken som en fotballkamp. Og like viktig som spillerne er jo supporterne. Kan jeg få høre ropet til Jesus lagets supportere:
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
La oss sette over til kampkommentatoren:
”Velkommen hit til årets match. På det ene laget så finner vi Jesus. Han er lagets kaptein og det er forventet at han blir lagets hovedmann. Ja, så sentral er han, at laget faktisk heter Jesuslaget.
På den andre banehalvdelen så har vi en mystisk lagkaptein. Han viser sjelden sitt ansikt, og det sies at selv de som spiller på lag med han ofte, sjelden vet hva han egentlig heter. Han går under mange navn: Gamle Erik, Styggemannen eller han Tykje. Vi kan trygt si at et fryktet barn har mange navn. Det er vanskelig å forklare men det er noe dødstrist med spillestilen til dette laget, som likevel har vunnet så mange slag med sin hemningsløst onde stil. Styggemannens lag har få fans, men på tribunen finner vi Jesuslagets ivrige supportere: Sortland menighet. Kan vi få høre et jubelrop fra supporterne…..
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Ja, det er nesten som man skulle mistenke dem for å tilhøre laget selv.
Blåser i fløyta
Kampen er i gang. Første omgang starter med ganske mange folk på banen. Vi er i middagsselskap hjemme hos Lasarus, og Marta og Maria. Det er jo en ganske utrolig mengde med folk her. Lasarus som hadde vært død, men som Jesus vekket til liv er veldig sentral. Mange folk kommer for å se. Nyskjerrige på om det er sant at Lasarus lever igjen. Jesus har ledelsen i kampen nå. Men det er en del spenning i det som skjer. Man skulle jo tro at alle synes at det er fantasisk at Lasarus har stått opp, men hva er det som skjer: Overprestene begynner nå å legge skumle planer. De vil drepe både Jesus og LASARUS. Helt utrolig.
Vi nærmere oss slutten i omgangen, og hva er det som nå skjer. Jo, Jesuslaget, med Jesus i spissen, legger opp til et løp mot mål, mot Jerusalem. Jesus leder an, og nærmer seg nå mål med en litt uvanlig taktikk. Han kommer faktisk ridende på et esel. Og hva skjer, hva skjer. Vi vet jo at overprestene har lagt planer om å drepe Jesus. Og nå samler det seg masse folk rundt Jesus…. Men dette ser da ikke ut som et drapsforsøk. Tvert imot, folket river ned palmegrener og vifter med dem. De roper til Jesus. Hosianne. De lovpriser Gud, og kaller Jesus for Israels konge. Jeg tror vi trygt kan kalle dette for et mål. Det er MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL og 1 -0 til Jesuslaget. Kan vi høre supporterne rope….
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Blåser i fløyta
1. omgang er over og lagene går til pause. Jesus laget leder 1 – 0
Velkommen tilbake nå som vi nærmer oss 2. omgang. Vi er nå ved skjærtorsdag. Og så vidt vites har Jesus og vennene hans spist godt i pausen. En noe uvanlig avslutning på måltidet har kanskje gjort disiplene litt forvirret. Jesus tok et brød og kalte det for sin kropp, og ba disiplene om å spise. Og han ga dem vin og kalte det for sitt blod og ba dem drikke. Det kan jo nesten virke som han har tenkt å forlate dem.
Blåser i fløyta
Nå er 2. omgang i gang. Jesus tar med seg disiplene til et hjørne av banen som heter Getsemane. Laget virker litt slitent. De sovner faktisk, alle sammen utenom Jesus. Jesus ber for harde livet, bokstavlig talt. Men han lykkes ikke med å mobilisere sine lagkamerater. Men det er en som mangler på laget. JUDAS. Hvor er JUDAS? Å nei, hva skjer, der kommer Judas, men ikke alene. Han kommer sammen med motstanderlaget. Det er jo en skandale! JUDAS har skiftet lag, midt i kampen. Det går da ikke an!
Dette var en tøff start på 2. omgang for Jesuslaget. Og nå blir kapteinen på laget, Jesus, ført bort av motstanderlaget og plassert i fengsel. Dette er en veldig tøff start på omgangen. For nå blir Jesus bragt til Pilatus for forhør. Og hva er det de gjør: Du pisker og håner Jesus, og hva skjer nå: NEI, og nei! Dette var en skikkelig GRUSOM takling. Jesus henges på korset. De tar rett og slett livet av han. Jesus dør.
Det er ikke med glede vi sier dette folkens, men vi må innrømme at det er MÅÅÅÅÅÅÅL til Tykje og laget hans. Jeg kan ikke fatte at dommeren ikke griper inn mot dette grisespillet, men igjen får vi demonstrer Gamle Eriks sitt lag sin evne og vilje til ondskapsfullt spill.
Nå er det fullt kaos på banen. Det blir mørkt, det lyner og tordner og resten av Jesuslaget virker til å gjemme seg i en krok av banen. Hva skal skje nå? De kan neppe klare seg med sin elskede kaptein satt ut av spill. Det spørs om ikke alt er tapt nå.
Dette ser ut til å bli en lang omgang. Og vi er nå ved tidlig, tidlig søndag morgen. Og spillet nærmer seg nå avslutningsminuttene. Men nå skjer det noe uventet dere. Noen av de kvinnelige deltagerne på Jesuslaget er på vei til Jesu grav. De har tenkt å vise sin elskede kaptein en siste ære, ved å smøre kroppen han inn i velluktende salver. Det virker som de tenker: Mulig vi har tapt, men vi skal tape med stil! Men – Oi!! Dette var en overraskelse. Graven er tom, og der ser vi en engel. En engel som forteller at Jesus er oppstått fra de døde. For et vendepunkt. For et vendepunkt! Kan vi høre supporterne?
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Vi trodde jo at Jesuslaget nå var håpløst fortapt, og at hele verden skulle bli bekjempet av Tykje sin nådeløse og ondskapsfulle strategi. Men NÅ som Jesus er oppstått ser jo dette bildet helt annerledes ut. Hva er det han sier. Jesus - lagkaptein - tar nå ordet og sier han har overvunnet døden. Og at alle som tror på han, som velger å spille på Hans lag, aldri mer skal være dø for alltid. Dette er utrolig. Det er definitivt MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL.
Blåse i fløyta
Det er mål og Jesus laget vinner 2- 1, kan jeg høre et jubelbrøl fra supporterskaren…….
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Påsken var ingen lek, som en fotballkamp. Påsken var veldig alvorlig, men noen ganger er alvoret lettere å ta inn når vi kan få smile samtidig. For Jesus var påsken hans livs kamp, og for oss er det også en avgjørende kamp. For det handler om kampen mellom Gud og Djevel, mellom Liv og Død, mellom Kjærlighet og Ondskap.
Men når vi velger å spille på Jesus laget så har vi valgt side for Kjærlighet, for Liv og for Nåde. Påsken handler om at vi mennesker må velge lag. Og selv om vi ikke alltid klarer å spille slik vår lagkaptein vil. Ja, selv om vi iblant spiller som om vi tilhørte han Tykje sitt lag, så kan vi alltid få gå til lagkapteinen å få tilgivelse. Og vår kaptein vil aldri sette oss utenfor laget.
Og hver gang vi møter døden, enten det er bestemor sin død, eller vår egen død, så vet vi at Jesus har lovet at dette er ikke kampslutt, det er bare en pause før vi – som han skal oppstå og leve evig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Bibeltekst Johannes 12, 1-13
I dag så feirer vi den første høytidsdagen i påsken: Palmesøndag. Og foran oss ligger det noen dager hvor det skjer veldig mye og veldig viktige ting med Jesus. Hvis det ikke hadde vært for påsken, så hadde neppe vi her i Vesterålen hørt om Jesus. For det er påsken, og det som skjer i påsken som viser oss at Jesus er det vi tror han er: Verdens frelser.
Jeg har tatt med meg en fotball hit i dag. Og fotballkamper de vinner man med å score flest mulig mål. Det hele er ganske enkelt. Det er to omganger, og den som har scoret flest mål når kampen er over har vunnet. Og nå tenkte jeg at vi skulle se for oss påsken som en fotballkamp. Og like viktig som spillerne er jo supporterne. Kan jeg få høre ropet til Jesus lagets supportere:
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
La oss sette over til kampkommentatoren:
”Velkommen hit til årets match. På det ene laget så finner vi Jesus. Han er lagets kaptein og det er forventet at han blir lagets hovedmann. Ja, så sentral er han, at laget faktisk heter Jesuslaget.
På den andre banehalvdelen så har vi en mystisk lagkaptein. Han viser sjelden sitt ansikt, og det sies at selv de som spiller på lag med han ofte, sjelden vet hva han egentlig heter. Han går under mange navn: Gamle Erik, Styggemannen eller han Tykje. Vi kan trygt si at et fryktet barn har mange navn. Det er vanskelig å forklare men det er noe dødstrist med spillestilen til dette laget, som likevel har vunnet så mange slag med sin hemningsløst onde stil. Styggemannens lag har få fans, men på tribunen finner vi Jesuslagets ivrige supportere: Sortland menighet. Kan vi få høre et jubelrop fra supporterne…..
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Ja, det er nesten som man skulle mistenke dem for å tilhøre laget selv.
Blåser i fløyta
Kampen er i gang. Første omgang starter med ganske mange folk på banen. Vi er i middagsselskap hjemme hos Lasarus, og Marta og Maria. Det er jo en ganske utrolig mengde med folk her. Lasarus som hadde vært død, men som Jesus vekket til liv er veldig sentral. Mange folk kommer for å se. Nyskjerrige på om det er sant at Lasarus lever igjen. Jesus har ledelsen i kampen nå. Men det er en del spenning i det som skjer. Man skulle jo tro at alle synes at det er fantasisk at Lasarus har stått opp, men hva er det som skjer: Overprestene begynner nå å legge skumle planer. De vil drepe både Jesus og LASARUS. Helt utrolig.
Vi nærmere oss slutten i omgangen, og hva er det som nå skjer. Jo, Jesuslaget, med Jesus i spissen, legger opp til et løp mot mål, mot Jerusalem. Jesus leder an, og nærmer seg nå mål med en litt uvanlig taktikk. Han kommer faktisk ridende på et esel. Og hva skjer, hva skjer. Vi vet jo at overprestene har lagt planer om å drepe Jesus. Og nå samler det seg masse folk rundt Jesus…. Men dette ser da ikke ut som et drapsforsøk. Tvert imot, folket river ned palmegrener og vifter med dem. De roper til Jesus. Hosianne. De lovpriser Gud, og kaller Jesus for Israels konge. Jeg tror vi trygt kan kalle dette for et mål. Det er MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL og 1 -0 til Jesuslaget. Kan vi høre supporterne rope….
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Blåser i fløyta
1. omgang er over og lagene går til pause. Jesus laget leder 1 – 0
Velkommen tilbake nå som vi nærmer oss 2. omgang. Vi er nå ved skjærtorsdag. Og så vidt vites har Jesus og vennene hans spist godt i pausen. En noe uvanlig avslutning på måltidet har kanskje gjort disiplene litt forvirret. Jesus tok et brød og kalte det for sin kropp, og ba disiplene om å spise. Og han ga dem vin og kalte det for sitt blod og ba dem drikke. Det kan jo nesten virke som han har tenkt å forlate dem.
Blåser i fløyta
Nå er 2. omgang i gang. Jesus tar med seg disiplene til et hjørne av banen som heter Getsemane. Laget virker litt slitent. De sovner faktisk, alle sammen utenom Jesus. Jesus ber for harde livet, bokstavlig talt. Men han lykkes ikke med å mobilisere sine lagkamerater. Men det er en som mangler på laget. JUDAS. Hvor er JUDAS? Å nei, hva skjer, der kommer Judas, men ikke alene. Han kommer sammen med motstanderlaget. Det er jo en skandale! JUDAS har skiftet lag, midt i kampen. Det går da ikke an!
Dette var en tøff start på 2. omgang for Jesuslaget. Og nå blir kapteinen på laget, Jesus, ført bort av motstanderlaget og plassert i fengsel. Dette er en veldig tøff start på omgangen. For nå blir Jesus bragt til Pilatus for forhør. Og hva er det de gjør: Du pisker og håner Jesus, og hva skjer nå: NEI, og nei! Dette var en skikkelig GRUSOM takling. Jesus henges på korset. De tar rett og slett livet av han. Jesus dør.
Det er ikke med glede vi sier dette folkens, men vi må innrømme at det er MÅÅÅÅÅÅÅL til Tykje og laget hans. Jeg kan ikke fatte at dommeren ikke griper inn mot dette grisespillet, men igjen får vi demonstrer Gamle Eriks sitt lag sin evne og vilje til ondskapsfullt spill.
Nå er det fullt kaos på banen. Det blir mørkt, det lyner og tordner og resten av Jesuslaget virker til å gjemme seg i en krok av banen. Hva skal skje nå? De kan neppe klare seg med sin elskede kaptein satt ut av spill. Det spørs om ikke alt er tapt nå.
Dette ser ut til å bli en lang omgang. Og vi er nå ved tidlig, tidlig søndag morgen. Og spillet nærmer seg nå avslutningsminuttene. Men nå skjer det noe uventet dere. Noen av de kvinnelige deltagerne på Jesuslaget er på vei til Jesu grav. De har tenkt å vise sin elskede kaptein en siste ære, ved å smøre kroppen han inn i velluktende salver. Det virker som de tenker: Mulig vi har tapt, men vi skal tape med stil! Men – Oi!! Dette var en overraskelse. Graven er tom, og der ser vi en engel. En engel som forteller at Jesus er oppstått fra de døde. For et vendepunkt. For et vendepunkt! Kan vi høre supporterne?
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Vi trodde jo at Jesuslaget nå var håpløst fortapt, og at hele verden skulle bli bekjempet av Tykje sin nådeløse og ondskapsfulle strategi. Men NÅ som Jesus er oppstått ser jo dette bildet helt annerledes ut. Hva er det han sier. Jesus - lagkaptein - tar nå ordet og sier han har overvunnet døden. Og at alle som tror på han, som velger å spille på Hans lag, aldri mer skal være dø for alltid. Dette er utrolig. Det er definitivt MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL.
Blåse i fløyta
Det er mål og Jesus laget vinner 2- 1, kan jeg høre et jubelbrøl fra supporterskaren…….
Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)
Påsken var ingen lek, som en fotballkamp. Påsken var veldig alvorlig, men noen ganger er alvoret lettere å ta inn når vi kan få smile samtidig. For Jesus var påsken hans livs kamp, og for oss er det også en avgjørende kamp. For det handler om kampen mellom Gud og Djevel, mellom Liv og Død, mellom Kjærlighet og Ondskap.
Men når vi velger å spille på Jesus laget så har vi valgt side for Kjærlighet, for Liv og for Nåde. Påsken handler om at vi mennesker må velge lag. Og selv om vi ikke alltid klarer å spille slik vår lagkaptein vil. Ja, selv om vi iblant spiller som om vi tilhørte han Tykje sitt lag, så kan vi alltid få gå til lagkapteinen å få tilgivelse. Og vår kaptein vil aldri sette oss utenfor laget.
Og hver gang vi møter døden, enten det er bestemor sin død, eller vår egen død, så vet vi at Jesus har lovet at dette er ikke kampslutt, det er bare en pause før vi – som han skal oppstå og leve evig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)