søndag 12. april 2009

Gi din støtte - din underskrift for et menneske i nød











Påskenatt - Kristus seirer

Markus 16,1-8

Kjære menighet

Dette er den natten da vi feirer det som egentlig ikke kan beskrives med ord.

For denne natten er det Kristus herjer i dødsrike som en kjempe. Og jeg ser han for meg, en rasende Kristus, slik han var da han renset Templet. Veltet pengevekslerne boder og raste mot de som gjorde Guds hus til en røver hule og ikke et bønnens hus. Slik trådte han ned i dødsriket, og bekjempet dødskreftene. For i sin varetekt hadde de fått en som ikke kunne bindes av døden. En som sto der uten skyld for Guds lov fra evighet av. For midt i dødsriket sto en som aldri kunne bindes av døden – Guds egen Sønn. I møte med død, lidelse og ondskap er ikke Kristus ydmyk, men stridsklar. Det er en kriger, som herjer med dødskreftene på livets vegne.

Med sår i pannen etter tornekronen, med sår i hender og på føttene, med sår i siden etter lansen i siden. Drept av mennesker.  Men oppdraget i dødsriket var et annet. Oppdraget var å frelse menneskene. For Gud er liv, Gud er lys, Gud er glede, Gud er nåde. Og dødsrikets krefter, som bringer død, mørke, sorg og dom, de ble nedkjempet av Kristus. Ja, bakdøra i dødsriket ble sparket kraftig opp, så hengslene røyk. For aldri mer skulle døden holde menneskene for alltid. Aldri mer skulle døden hindre mennesker og Gud fra fellesskap. I stede skulle døden være gangen inn til det himmelske fellesskap. Et fellesskap som vi her på jorden ser i gåter og bilder, men der, der skal vi se han som han er – ansikt til ansikt.

Ja, denne natten ser vi i undring at døden ikke er noen endelig grense, og vi jubler og lovsynger den Gud som rekker oss livet som gave. Først dette livet, men siden det evige liv. Han rekker det fram mot oss som en gave. Å ta i mot denne gaven, stole på at det er sant, være takknemlig for håpet, lyset, gleden og nåden. Det er å tro.

Bibelens sammenheng mellom synd og død er knust, for med Jesus er våre synder sont. Med korsdøden bar Jesus byrden av våre synder. Ved korsdøden sonte han Guds krav mot oss mennesker, og han viste oss at synden er ikke uten konsekvenser. Synden ydmyker, synden ødelegger, synden bryter ned, ja til slutt så dreper den glede, håp og liv – Ja, selv vår Herre på korset.  Men prisen skulle ikke vi betale, den bar Gud selv.

En ny pakt gjelder fra denne natt: Troens pakt, tilgivelsen pakt, nådens pakt. Guds pakt med menneskene inngått når Kristus bryter dødens makt. Det er fred mellom Gud og mennesker. Det er fellesskap mellom Gud og mennesker. Vår Gud har forkastet den gamle lov og ber oss elske Han og hverandre. For lovens ånd var kjærlighet. Men lovens liv ble trelldom. Derfor byr ikke Gud deg å leve under loven, men leve i kjærlighet til Gud og din neste. Han byr deg ikke status som tjener eller trell, men som hans barn. I denne påskenatt gir Gud deg alt du trenger: Oppreisning, nåde, fred og kjærlighet. Dommen er sont, sannheten forkynt, Gud ser på deg i nåde – og kaller deg sitt barn.

Kjære menighet: Kristus er sannelig oppstanden, det er vår tro, det er vårt håp. Liv, nåde og Guds kjærlighet – alt er vårt.   

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

lørdag 11. april 2009

Langfredag 2009 - Korsets gåte

Matteus 26,30-27,50

Kjære menighet!

Langfredag er en forstyrrende dag i kirkens budskap om en kjærlig Gud. Langfredag er det store hindret for å tilrettelegge den kristne tro som en menneskevennlig, utviklende og god vei å gå for alle mennesker.  Langfredag reises et kors i verden. Og Gud korsfester mennesket, og menneskene korsfester Gud.  Langfredag er oppgjørets dag.

Langfredag: ydmykelse, lidelse og død. Kristus ydmykes, Kristus lider, Kristus dør. Hvorfor?

Skal man nærme seg korsets gåte, så må vi også erkjenne sannheten om vårt eget liv. Våre liv er ikke slik Gud hadde tenkt de skulle være. Vi lever ikke som Guds tillitsfulle barn. Vi elsker ikke vår neste som oss selv. Vi har ikke elsket Gud slik vi burde. Vi har ikke elsket hverandre slik vi burde.  Med et minstemål av selvinnsikt så vet vi at sannheten om oss selv er noe annet enn Guds lov krever av oss.

For hadde vi elsket Gud som tillitsfulle barn, så hadde vi lagt vår liv i Hans hender. I stede velger vi å gå våre egne veier, og ber Gud velsigne våre valg, og hjelpe oss i vår nød. Hadde vi elsket vår neste som oss selv, så hadde vi ikke veltet oss i overflod, mens våre medmennesker lider. Da hadde vi ikke latt det private forbruket vokse mot himmelen, mens naboen sliter med å betale sine forpliktelser. Da hadde vi ikke latt vår glede forbli vår egen, men delt den med fremmede. Da hadde vi ikke kjent ord som fremmed, fiende og motstander.

Livet som Gud barn i Guds have tilhører utopiens verden. Og nettopp ved å plassere det i utopien – i et drømmeland som ikke kan finnes, så erkjenner vi også avstanden mellom våre liv og den ideelle fordring.

Det kan sikkert skrives bøker med syndekataloger, og det kan holdes lange og taler som lukter av svovel og fortapelse over temaer som grådighet, vold og begjær. Men verken syndekataloger eller svovelprekener kommer til å endre på sannheten om våre liv: Vi er innkrøket i oss selv. Gamle Adam kan tidvis holdes i sjakk, men han vil ikke dø før vi går i graven med han.

Og det er et grunnleggende premiss i vår tro at synden og døden hører sammen.

Langfredag er oppgjørets time mellom Gud og gamle Adam. Mellom hellighet og skrøplighet, mellom liv og død, mellom nåde og straff. For på korset så synliggjøres vår avstand til Gud. For gamle Adam korsfester sin Herre og Gud. Gud som menneske, uten skyld, men med et klart og utfordrende budskap om Gud, om kjærligheten og om mennesket, han er det Adam – menneskene - korsfester. Og Gud korsfester et menneske. Og på den måten synliggjøres Guds dom over våre liv. Det er en sammenheng mellom synd og død. Det er en avstand mellom den hellige Gud og skrøpelige mennesker. På korset er det ingen belønning å hente for gode gjerninger, ingen rabatt for god oppførsel, kun dom over våre synder. ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”.

Hvor blir det av den Gud som elsker? Hvor blir det av den Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker?   Er det Guds sanne jeg vi ser på korset? Den hellige Gud som lar sin vrede renne over? Er dette en Gud som ber oss elske ham? Eller er dette en Gud som anlegger frykt som en hovedstrategi for å presse menneskene til å bøye kne?

Kristologien – kirkens lære om Kristus – holder to ting sammen som logisk er helt umulig, men også det eneste mulige svar på korsets utfordring. Jesus er helt og fullt menneske, og helt og fullt Gud. Han er ikke en miks eller bastard. Han er ikke først det ene, så det andre. Han er ikke litt av begge deler. Han er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud, og begge deler på likt.

Så den hellige Gud som holder sitt oppgjør med menneskene, han velger å bære prisen og byrden ved dette oppgjøret selv. Gud blir menneske, for å holde sitt oppgjør med menneske, men også for å frelse mennesket. For med Jesus så brytes sammenhengen mellom synd og død.

PÅ korset viser Gud oss ondskapens konsekvens på flere plan.

Korset viser oss ondskapen som opprør mot Gud. De menneskelige aktører i påskedramaet viser oss opprøret mot Gud på mange forskjellige plan. De jødiske lederne som føler sin religiøse posisjon truet, og bruker sin makt til å få han henrettet.  Egen makt framfor sannheten.  Judas, svikeren som skulle gi navn til alle de groveste svikere i menneskets historie, lot sitt pengebegjær styre og overga sin Herre til de som ville drepe han. Grådighet framfor sannheten.  Peter, lederen i disippelflokken som hadde sagt at han ikke skulle svikte om alle andre sviktet, han endte med å fornekte. Egen trygghet framfor sannheten. Pilatus som i redsel for folket toer sine hender og lar den urett skje, som trengte hans godkjennelse. En henrettelse krevde Pilatus sitt samtykke. En oppvisning i fatal politisk korrekthet framfor sannheten. I sum bragte disse aktørenes unnfallenhet i forhold til sannheten vår frelser til korset.  Og de står der som bærere av en ondskap – et opprør mot Gud – som ender med at de dreper Gud. Vår ondskap gjør Guds plass i hans verden mindre og mindre, fordi vi i vår innkrøkethet tror at dette er vår verden.

Men ved å betrakte korset som Guds dom over vår ondskap, så synliggjøres også konsekvensene av vår ondskap i verden. Synd er ikke uten konsekvenser. De skaper avstand til Gud, men de bringer også lidelse og smerte over våre medmennesker, og over oss selv. Loven er brutt, og selv i et terapisamfunn som vårt så tilsier en grunnleggende rettsfølelse hos oss alle, at ondskap må straffes. For hvis ikke ondskapen straffes, hvordan kan vi da gi oppreisning til ofrene? Hvordan kan vi fortelle ofrene at de betyr noe, at de er noe verdt, at vi virkelig bryr oss, hvis ikke ondskap også fører til straff? Hvordan skal ondskapens ofre tro på Guds kjærlighet, hvis han stilte uten evne til å straffe som et svar på deres lidelse, deres smerte, deres ydmykelser, deres krenkelser og deres tap?

På korset synliggjør Gud vår opprør mot han, livets skaper og opprettholder. Og på korset holder Gud dom over våre synder. Vår synd møter Guds hellighet. Vår skrøpelighet møter Hans fullkommenhet. Og den fullkomne snur død til liv, nederlag til seier og dom til nåde. 

Langfredag er dagen for å sørge over våre synder. For er det en dag du skal tillate deg å fokusere på deg selv, så er det i dag.  Det var min synd som hengte Kristus til korset. Og det var min frelse Kristus vant på korset. Korset er den hellige Guds dom over vår skrøpelighet, vår synd og vår skyld. Korset er en gåte, der livet vinner gjennom døden. Der frelsen springer ut av lidelse, der nåde springer ut gjennom straff. Døden, lidelsen og straffen var det Kristus som bar. Livet, frelsen og nåden var det vi som vant.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

torsdag 9. april 2009

Skjærtorsdag 2009 – Fellesskap

Matteus 26, 17 – 29

Å bli invitert til fest er som regel en glede. Men så hender det at man kommer på en fest der man ikke kjenner så mange. Og samtalen kan gå litt trått til å begynne med. Men når man får satt seg til bord, og middagen og drikkevarene kommer på bordet, så løsner gjerne samtalen en god del. Og samtalen begynner gjerne med hvilket forhold man har til verten. For selv om ikke alle gjestene kjenner hverandre så godt, så kan man anta at verten – han som har i invitert til fest – kjenner alle sine gjester.

Nattverden er en fest som begynte med Jesus og de tolv disiplene. Og rundt det bordet trodde nok de fleste at de kjente hverandre godt, etter å ha gått sammen med Jesus i tre år. Men verten viste seg å kjenne de bedre enn de kjente hverandre, ja kanskje bedre enn de kjente seg selv. For Jesus vet at en skal forråde ham, men han jager han ikke bort, han lar han delta i måltidet. Og hadde vi lest noen vers videre så hadde vi lest hvordan Jesus forteller den litt eplekjekke Peter som sier at han skal stå ved Jesu side, om så alle vender seg imot ham, at han også kommer til å svikte. Han kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer.  

Det er siste kvelden Jesu er i sammen med sine disipler. I tre år har de fulgt ham. Og han vet at læretiden nærmer seg slutten. Snart skal han reise fra dem. Først til dødsriket, så treffe dem igjen, før han farer til himmelen. Han vil gi dem noe som minner dem om han, en måte de kan være sammen med han, uten at de kan se ham. Så tar han brødet, og bryter det. Og når brødet brytes så minner det oss om Jesu død. Hans kropp brytes – drepes – for vår skyld. Brødet må brytes – for Jesus må dø, men like mye må et brød som skal dels brytes opp i mindre biter. For Jesus dør ikke for bare sine tolv disipler. Historien om Jesus, troen på Jesus som viste oss Guds kjærlighet skal gå videre ut i verden. Til steder disiplene aldri hadde hørt om, som for eksempel Øksnes. Der mennesker to tusen år etter tar et lite brød i munnen, hører ordene – Dette er Jesu legeme, tenker på han og vet, ja kanskje kjenner, at Gud er nær. Og de samme menneskene skal få en liten kopp med vin, og høre ordene: Dette er Jesu blod. Og de skal drikke det, og vite, ja kanskje kjenne, at Gud er nær.

Det handler om fellesskap. Fellesskap mellom Gud og mennesker. Gud er en Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker. Og han bruker skapelsens velsignede gaver til å skape dette fellesskapet. Med vann – som er livets forutsetning – gjorde han oss til sine barn i dåpen. Og med brød og  vin – god mat og god drikke – enhver fest sin forutsetning – kaller han oss livet igjennom inn til fellesskap med seg.

Jeg begynte med å fortelle om en fest der man ikke kjenner så mange av de andre som er invitert. Men når samtalen begynner å gli, så kunne forholdet til verten være et trygt sted å starte samtalen. For alle gjester i en fest, står i et forhold til verten. Slik er det også ved nattverdbordet. Om vi ikke kjenner hverandre så godt, så er det forholdet til verten som samler oss.  Vi er invitert til fest ved Guds alter ikke av alle de andre som kneler, ikke av presten, men av verten selv – Jesus. Det er han som har bedt oss feire nattverd til minne om han. Samtidig som han ved ordene – dette er min kropp, dette er mitt blod – har lovet oss å være til stede. For Jesus er en Gud som ønsker fellesskap med oss mennesker. Ikke med perfekte mennesker – for da hadde ingen kunne kommet til nattverd, men med alle mennesker som i dåpen er blitt Guds barn. I dåpen ble vi Guds barn, og mottok en stående invitasjon til nattverdbordet. Gud ønsker fellesskap med deg, derfor er du invitert til Herrens nattverdbord. Og skulle du lure på om du er verdig, så minn deg selv på at rundt verden første nattverdbord  var det plass både til svikeren Judas, fornekteren Peter og disiplene Thomas – som ikke ville tro på oppstandelsen før han fikk se Jesu sår i hans hender og føtter.

Verten har invitert til fest, og på en skikkelig fest er gjerne bordplasseringen godt gjennomtenkt. Og en god bordplassering byr både på gamle bekjentskaper og noen nye man kan bli kjent med. En klok vert klarer å match sine gjester slik at noen som ikke kjenner hverandre, men gjerne har felles interesser, havner i nærheten av hverandre. Verten vil skape nye vennskap mellom sine venner. Også nattverden handler om fellesskap oss mennesker imellom. For rundt det samme alterbordet samles forskjellige mennesker: Kjenninger og fremmede, venner og mennesker vi kanskje sliter med å like, gamle og unge, alle hudfarger, øyenfarger og språk, glade mennesker og triste mennesker, mennesker som har mye å takke Gud for og mennesker som kommer med sin rettferdige klage mot Gud. Men alle har vi det felles at vi er Guds barn. Og det er vel ofte slik når vi går til nattverd at vi kneler og ser fromt ned helt til presten kommer med vin og brød. Det er ikke spesielt fromt å se på et kirkegulv. SE deg heller om i ringen. Og tenk: Gud har gjort oss til en fellesskap: Gud har gitt oss troen, dette er mine brødre og søstre. Gud vil jeg skal elske dem og Gud vil de skal elske meg.

Og på en god fest kan man også få mange gode samtaler ut av maten. Og nå vil kanskje noen mene at jeg er dårlig vant når jeg kan påstå at nattverden – en liten kjeks og et veldig lite glass med vin er storslått servering. Men nattverden er storslått servering, for det du får, er så mye mer enn det du ser. For i nattverden så gir Gud oss sin tilgivelse, sin nåde, sin omsorg, sin fred.  Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod – alt Jesus gjorde for deg får du smake – bokstavlig talt – i nattverden. Og når du løfter blikket og ser deg rundt, så ser du at han har gitt deg enda mer: Han har gitt deg et fellesskap der troen kan leve og hente næring. For det er sannelig et himmelsk måltid. Mange av Bibelens bilder handler om å være invitert til en festmiddag. Og i de aller fleste kirker, så er alterringen, ikke en hel ring, men en halv ring, sånn er det også i vår kirke. Og den halve ringen skal minne oss på at når vi mottar nattverden så stiller vi oss i et fellesskap som krysser tid og rom, som krysser alle grenser kjent for mennesker – og tar del i det fellesskapet som en gang skal bli synlig når Gud samler oss til fest i himmelen.

I alt for lang tid har vi mennesker klart å sette opp en dørstokk foran alterbordet, som gjør at mange velger å se på, i stede for å delta. I vår kirke ønsker jeg at den terskelen skal slipes ned, eller enda bedre:  hogges ut og kastes på bålet. For den Gud vi tror og bekjenner er en Gud som ønsker fellesskap. Mellom seg selv og oss, og oss mennesker i mellom. Og i nattverden er det nettopp det vi får: Fellesskap med Gud, et fellesskap som gir oss nåde, tilgivelse og fred. Og fellesskap med mennesker som sammen vil leve i Guds nåde, av Hans tilgivelse og strekke seg etter Guds fred.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

søndag 5. april 2009

Palmesøndag – Hosianna – gi frelse!

Familiegudstjeneste, Myre kirke

Johannes 12, 1-13

1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. 3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. 4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: 5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» 6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. 7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. 8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
    9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. 11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. 12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet være han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!

I dag er det palmesøndag og kirkens eldste og viktigste fest – påsken – står ved sin innledning. Foran oss ligger den mest intense uken i evangeliet. Og det helt sentrale innholdet i den kristne tro rommes av den uken vi har foran oss.

Og hvilken sentral plass påsken har i kristen tro blir veldig tydelig når vi leser trosbekjennelsens andre artikkel – den om Jesus. Den om taler jula med to linjer:

som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,

Før den hopper over hele Jesu liv, all hans forkynnelse, alle hans mektige gjerninger, alle helbredelsene, alle møtene med mennesker. Og lander midt i langfredag:

pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,

Uten påsken, ingen kristendom. Mer enn noe annet så er det påskens budskap som stiller oss mennesker på valg. Guds sønn eller bare et godt menneske? Guds sønn eller bare en profet? Dø og oppstanden, eller kun dø? Den kjente reklamemannen, forfatteren, kåsøren og fotballentusiasten Ingebrigt Steen Jensen har en fast spalte i avisen Vårt Land en fredag i måneden. Og etter alt oppstyret rundt Snåsamannen etter jul våget han seg frempå med noen tanker om likheten mellom Snåsamannen og Jesus. Og husker jeg rett. så lurte han vel på om Ikke Jesus kunne forklares som sin tid Snåsamann. Og jeg tror mange nordmenn, også langt inn i kirkebøkene har et slikt forhold til Jesus – Fin mann, med varme hender og flink til å snakke i liknelser og stå for gode ting. Nå på lørdag – i går – var det et intervju i avisen Vårt Land i en intervjuserie som kalles  ”Min tro” med Snåsamannen selv. Den tidligere klokkeren har en tydelig kristen tro, og ser sin evne, kun som Guds gave. Noe Gud har gitt ham, men som ikke tjener han til ære, men skal tjene Gud til ære. Men like fullt kan jo hver og en av oss tenke for oss selv at Snåsamennen tar feil. Og at forskjellen på han og Jesus ikke er så stor.

Påsken umuliggjør den tanken. De mettede dagene som ligger foran oss, stappfulle av vennskap, Gud, mennesker, svik, kjærlighet, død og til slutt oppstandelsen gjør det umulig å tenke Jesus inn i noen kategori som kan sammenliknes med noe annet.

I dagens tekst leser vi at mange var kommet til Betania, der Jesu var. Og de ville ikke bare se Jesus, de ville se Lasarus, som han hadde vekket fra de døde. Noen ganger i evangeliene er det akkurat som om vi bys på en forsmak av Himmlen: Lasasrus som vekkes opp fra de døde er en slik forsmak på himmelen.  Og historien som har gitt denne dagen sitt navn: Palmesøndag – det at Jesus tas imot og hylles som konge, og som han som oppfyller løftene i det gamle testamentet, er også en dag som gir oss en forsmak på himmelen. . Hosianna ropte folket – og det betyr: gi frelse. Og det var akkurat det han var kommet for å gjøre: Gi frelse. En frelse som ikke handlet om kortvarig lykke for landet Israel, men som handlet om frelse for en hel verden.

Når ungene og jeg ser på en spennende film sammen, så hender det jeg må forsikre vår minste om at det går bra til slutt. Foran oss i påsken ligger det dager fylt av drama, men i dag – på palmesøndag er det akkurat som Vår herre visker stille til oss: Det går bra til slutt. For helt til slutt skal vi alle få hylle Jesus som den han er: Gud sønn – vår frelser. Den eneste som kunne gi et skikkelig svar på vårt rop om frelse: Hosianna.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd – som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.