Kjære menighet
Hva er mer passende på en nasjonaldag enn å sitere vår egen Konge.
«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»
Ordene falt da kong Harald i 1997 talte til Sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter.
Samme året vedtok Kirkemøtet er de "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette."
Kjære menighet
For oss som lever langt fra de samiske kjerneområdene så kan kanskje det å markere samefolkets dag virke underlig, eller hvertfall fremmed. Hvorfor har Den norske kirke satt det som en målsetting at denne dagens skal markeres i alle landets menigheter?
For det første tenker jeg at dette handler om Den norske kirkes misjon som Norges folkekirke. Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Det er vår oppdrag som kirke å følge folkets liv i gleder og sorg. Landets merke-og høytidsdager markeres med gudstjenester. Og når landet er etablert på to folks terretorier så skulle det bare mangle at vi markere merke- og høytidsdager for begge folk.
For det andre; denne dagen er en påminnelse om at Gud alltid tar side med de undertrykte, men kirken har ikke alltid valgt det rette. Kirken og Gud er ikke identiske størrelser. Og noen ganger går kirken seg vill, og må finne tilbake til Guds vilje.
Kjære menighet
Dagens første lesetekst er en kjent tekst: Moses som møter Gud i den brennende busken. Moses står på hellig grunn. Gud ber Moses ta av seg sandalene, og Moses skjuler ansiktet. Fordi han frykter å se Gud.
Men hvorfor viser Gud seg for Moses. Jo, det kommer rett i fortsettelsen av vår tekst:
«Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte» (2. mos 3,7)
Og Gud har et oppdrag til Moses:
«Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt». (2. mos 3.10)
Bibelens fortellinger er grunnleggende for vår kultur. Uavhengig av om vi tror eller ikke så gir Bibelen oss fortellinger som viser oss de gode valgene. Fortellingen om israelittenes oppbrudd fra Egypt, Exodus, er en slik grunnleggende fortelling om en Gud som leder folk ut av slaveri og til frihet. Jeg vil tro de fleste av oss kjenner til hvordan jødenes Exodus ble et forbilde for slavene i USA i deres frihets kamp, blant annet kjent gjennom sanger som Let my people go
Retten til å bruke eget språk, og til å ha sin egen kultur, og et levesett basert på tradisjonelle næringer har vært en kamp for det samiske folk. Det er en historisk kamp, men det er også en helt dagsaktuell kamp. Mange lokalsamfunn preges av motsetninger mellom det samiske og norske. Og så sent som i oktober 2021 slo Høyesterett fast at den norske stat hadde krenket reindriftsamers rettigheter når de hadde tillat vindkraftutbygging på vinterbeite til reinsamer i Fosen.
Kirkens forhold til samene er mangfoldig. Kristen tro står sterk blant samene. I perioder var kirken, men hele tiden har særlig den læstadianske bevegelsen vært et sted der det samiske språket og den samiske kulturen levde. Noen har beskrevet denne bevegelsen som den samiske folkekirken.
De første prestene som drev misjon blant samene var opptatt av å lære seg samisk og forkynne på samisk. Som lutherske prester var de opptatt av forkynnelse på morsmålet. Men etter hvert tok embetsmannen over og kirken også en aktør i fornorskningspolitikken.
Denne høsten skal Stortingets sannhets- og forsoningskommisjon som har gransket fornorskningspolitikken og urett ovenfor samer, kvener og finner legge fram sin rapport. Og jeg er ganske sikker på at den vil vise at vår kirke har synder som må bekjennes.
***
Den andre av dagens lesetekster var fra pinsedag, når Ånden kommer til disiplene som tunger av ild på hodene deres. Men kanskje vel så oppsiktsvekkende, så begynner de å tale fremmede språk.
Og i Jerusalem er det folk fra mange land som er samlet for å feire den jødiske pinsen, og til sin store overraskelse hører de forkynnelse på sitt eget språk.
«En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?» (Apg 2,6-8)
I fortsettelsen av denne teksten står Peter fram og forkynner. Og apostlenes gjerninger forteller at omkring tre tusen mennesker ble døpt denne dagen.
Kjære menighet.
Den kristne kirke har helt fra sin første stund vært preget av et mangfold. Allerede de første 30 årene spredte den seg gjennom misjon til hele den kjente romerske verden. Og etter hvert så kom den også til Norge, og etter hvert til sameland.
Å tilhøre den kristne kirke er å tilhøre et internasjonalt fellesskap, der troen bekjennes på ulike språk, der Gud lovsynges med musikk som har røtter i ulike kulturer. Der evangeliet leses med utgangspunkt i liv som er så forskjellige de kan være på denne kloden.
Mangfold kan være krevende. Ofte kunne ting vært enklere hvis alle var som oss. Da kan det være greit å minne oss selv på at evangeliet oppsto ikke på Romerike, med i en jødisk provins i Romerriket. Så et krav om likhet hadde neppe betydd at alle var som oss.
Mangfold er en av kirkens skatter. Den første kristne misjon gjorde ikke alle like, men den hadde som mål at alle skulle komme til tro på Jesus.
Verdens mangfold av kulturer, språk og folkeslag er ikke en del av syndefallet. Det er del av skapelsen. Norsk, samisk, amerikaner, afghaner, jøde som Paulus eller greker som Lukas. Kirken er ikke Guds enighet, men Guds menighet. Vi er ikke et jordisk folk, men Guds folk.
Alle forsøk i historien på å sette et folk over andre, ender med en nedvurdering av andre menneskers gudegitte menneskeverd. Kirken bør ikke si: «Kom som du er og bli som oss», men «Kom som du er, og bli med oss.»
For som Peter sa til folket på pinsedag: «For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» (Apg 2,39)
Kjære menighet
Undertrykkelse er selvsagt aller mest grusomt for de som undertrykkes. Men undertrykkelse fratar også undertrykkeren å bli beriket av den andres kultur og tradisjon.
Tenk om Norges politikk ovenfor samene ikke hadde vært fornorskning, men nysgjerrighet og sameksistens.
Tenk om Den norske kirke hadde møtt samisk språk og åndelighet med nysgjerrighet, i stede for fornorskning. Jeg tror kanskje vi langt tidligere hadde lært oss å se verdien av naturen, og langt tidligere hadde fått en teologi som tok høyde for naturens egenverdi.
Vi kunne hatt et annet språk for vår tro og i våre gudstjenester.
Hver eneste søndag synger vi gresk: Kyrie eleison – Herre miskunn deg, og hver eneste søndag synger vi hebraisk, halleluja – Gud være lovet. Kjære menighet – tenk om Den norske kirkes gudstjeneste – på hvert et sted – kunne være preget av at vi er folkekirke i et land grunnlagt på to folks land.
Jeg begynte denne gudstjenesten med å gjenta «I Faderens og sønnens og Den hellige ånds navn» på nord-samisk. Uttalelsen var helt sikkert komisk for en som kan språket. Men det er en liten påminnelse om den kulturelle bredden som enhver gudstjeneste trekker inn: Vi synger gresk – det nye testamentes språk, vi synger hebraisk, GTs språk og vi kan også bruke samisk som en påminner om hvor vi er kirke. Ikke bare for nordmenn, men i Norge – et land grunnlagt på folks landområder.
Kjære menighet
Dagens evangelietekst er et utdrag av en lengre fortelling. Det vi ikke får med i vår lesning er at disiplene har vært ute og fisket hele natten uten å få fisk. Så kommer de til land, og de møter en mann som de ikke kjenner igjen. Men han ber dem legge ut igjen og kaste garnet på høyre side av båten. Det er da de får en kjempefangst, og de kjenner igjen Jesus.
Fortellingen er på mange måter Johannes evangeliet sin misjonsbefaling. I både Markus, Lukas og Johannes så finner vi helt tidlig i evangeliene fortellinger om da Jesus kaller disiplene og sier han skal gjøre dem til menneskefiskere. Hos Johannes finner vi aldri dette begrepet menneskefisker. Men vi finner denne teksten om fiskefangsten flyttet helt mot slutten, etter oppstandelsen.
I kirkens lesning av Johannes evangeliet oppsto det tidlig en tradisjon for å lese dette som en tekst om kirkens misjonsoppdrag. Disiplene skal fiske mennesker, men det ikke deres egne krefter som gir resultater – de kom egentlig tomhendt til land. Det er fordi de legger ut på Jesu ord at de får fisk.
Akkurat som kirke og menighet ikke vokser ved menneskers kraft. Den vokser fordi Den hellige ånd virker i kirken på et utall av språk, og i forskjellige kulturer – akkurat som på pinsedag.
Men evangelieteksten er også en tekst om en Gud som møter menneskers behov. Disiplene hadde arbeidet hele natten som fiskere. Det er rimelig å tenke at de både var våte, kalde og sultne. Han tilbød et bål som ga varme, og brød og fisk som gjorde dem mette. Jesus møtte deres behov, akkurat som da Gud han sendte Moses for å frigi de som ble holdt som slaver i Egypt.
Kjære menighet
Det er også vårt kall. Ikke ved egne krefter, men ledet av Den hellige ånd, skal vi forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og som på pinsedag er det rom for mange språk og kulturer. Og som når Gud kalte Moses, og som da Jesus ga disiplene varme og mat, så er vi kalt til å se menneskers behov.
I 1997 sa Kirkemøtet at de «erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette.»
Som kirke har vi ikke alltid klart å følge kallet til å stå opp mot undertrykkelse, for en mangfoldig kirke eller se menneskers behov. Da må vi gå den veien som evangeliet kaller oss til: bekjenne vår synder, be om tilgivelse og gå forsoningens vei for å gjenopprette det som har gått i stykker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen
