13. søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

2. Krønikebok 1,7–12

Efeserne 4,11–16

Lukas 12,41–48

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst tar oss med til en verden som vi ikke umiddelbart kjenner igjen, fordi de som vi møter i denne teksten er slaver, som tjener en Herre. Men la meg utbrodere teksten litt for dere, så tror jeg at vi vil kunne kjenne oss igjen, også i vår tid. 

På Jesu tid var slaver en helt vanlig ting. Man mener at mellom 5 og 10% av innbyggerne i Romerriket var slaver. Slaver er en annen manns eiendom, og de var bort imot rettsløse i forhold til sine eiere. Og samtidig så var ikke det å være slave en entydig ting. Det fantes slaver som jobbet i gruver og på jorder, som hadde hardt fysisk arbeid. Det fantes slaver som var tjenere i husene. Men det fantes slaver som hadde høye administrative stillinger og mye ansvar, og f.eks ordet pedagog kommer av det greske ordet pais – gutt og agos – fører, og ble brukt om den slaven som fulgte rikere borgere sine sønner til og fra skolen, og hjalp dem med leksene. 

I dagens evangelietekst så handler det om «den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?» Dette er med andre ord en slave som kan sammenliknes med en leder. Og det som er interessant er at dagens tekst har ikke fokus på at denne lederen skal drive fram resultater på vegne eieren, tvert imot så handler hele teksten om hvordan denne lederen har ansvaret for de andre tjeneres velvære:

Hele teksten begynner med: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?». Hele begrunnelsen for dette lederoppdraget er omsorg for de som skal ledes. 

Og når dette gjøres godt, så vil Herren belønne denne slaven. «Lykkelig er denne slaven som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.»

Men som dere kanskje har hørt om, eller erfart, så finnes det også ledere som misbruker makten sin. Som ikke har de han leder sitt ve og vel for øye, men prioriterer seg selv.  Også i denne fortellingen: 

Men sett at denne slaven sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå slaveguttene og slavejentene og spise og drikke til han blir full.

Vel på samme vis som den gode lederen blir belønnet, så blir den dårlige lederen straffet: 

46 Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. 47 En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. 48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Historisk tolkning

Dagens evangelietekst er fra Lukasevangeliet, dette er et evangelium som trolig ble skrevet en gang mellom år 75 – 90 etter Kristus. Det betyr at det har gått rundt 50-60 år siden Jesus døde. Det betyr også at når dette evangeliet ble skrevet så hadde kirken begynt å etablere seg som organisasjon.. Det var menigheter rundt om i hele romerriket, og i disse menighetene så begynte det å danne seg lederstrukturer. 

Nå er det ikke sånn at det finnes noe organisasjonskart i Det nye testamentet om at akkurat slik skal kirken være organisert. Men vi finner mønstre som går igjen flere steder. Dette ser vi blant annet i teksten vi leste fra Efeserbrevet: 

11 Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, 12 for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp,

Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, dette er oppgaver som vi ser som et mønster flere steder. Og så var jo veldig mange av disse menighetene grunnlagt av Paulus, eller noen som reiste med han. Så det er vel grunn til å tro at selv om det ikke var helt likt overalt, så bidro Paulus sin rolle som menighetsplanter til en oppgavefordeling og struktur i menigheten som han brukte flere steder. 

Jeg er ganske sikker på at de første kristne som leste Lukas evangeliet kunne kjenne seg og menigheten sin igjen i denne liknelsen. Den Herren som er bortreist er Jesus selv, og «den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?» er de som er satt til å være Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere i menigheten. 

Hva er det denne teksten viser fram av idealer. Jo den løfter fram det å lede som en tjenende oppgave. Forvalteren er slave, på samme vis som de han skal lede. Og det som er oppgaven hans er «gi dem mat i rett tid?». Det er en omsorgsoppgave. Å lede er i denne liknelsen ikke å herske, men det er å ta seg av andre. Og samtidig så er teksten en sterk advarsel mot maktmisbruk. 

Opp gjennom historien så kjenner vi historier om prester og andre kirkelig ansatte som ikke har tjent, men som har brukt sin posisjon til å utnytte eller krenke andre mennesker, og til å løfte seg selv opp. Denne Bibelteksten er en advarsel til alle som har ansvar for andre mennesker- å lede er en tjeneroppgave, det krever et tjenersinn. For til syvende og sist er det ikke du som leder som er viktig. Du er også bare en slave, som er satt til oppgaven for å tjene til Guds ære. Og Gud selv vil holde deg ansvarlig. 

Aktuell tolkning

Kjære menighet. 

Denne teksten minner oss på at kirken skal være et tjenende fellesskap. Der det å ha ansvar og lederoppgaver ikke er noe vi gjør for vår egen ære, men til Guds ære, og at Gud vil holde oss ansvarlig for hvordan vi forvalter vårt ansvar, og da særlig hvordan vi tok vare på de av våre medmennesker som vi hadde et ansvar overfor. Derfor er dagens bibeltekst en særlig påminnelse til ansatte, rådsmedlemmer og frivillige i vår menighet, og i alle menigheter. Å ha en lederoppgave i Guds menighet er ikke noe vi skal gjøre for egen ære, men til Guds ære. Og Jesus ber oss være tjenere, som ikke hersker eller utnytter, men som ser til å gi «mat i rett tid». 

Men jeg tror at tekstene vi møter i dag skal lære oss noe viktig som går utover kirken og kirkens liv. For de forventningene som Gud har til ledere i kirken, har han også til andre som har en form for lederoppgave. Og her tror jeg vi skal tenke raust om lederbegrepet. De aller fleste av oss har på et aller annet vis relasjoner der vi har ansvar for andre mennesker. Foreldrerollen er en slik rolle. Foreldre er på et vis barna sine ledere. Som foreldre skal man oppdra sine barn, man skal vise dem hva som er de gode valgene i livet, og lære dem til å bli ansvarlige mennesker i verden. 

Lærere har elever, alle som jobber i helse og sosialsektoren har pasienter, mange av dere som er her i dag har store eller små lederoppgaver i arbeidslivet eller i frivilligheten. 

Denne søndagen så minner evangeliet oss på vårt ansvar når vi har andre menneskers liv i våre hender. Og vi minnes på at det Gud vil er at vi skal være gode forvaltere av de ansvarsoppgavene vi har, så vi passer på at de andre får det de trenger, når de trenger det. Det betyr ikke at vi skal være viljeløse nikkedukker som skal gi alle andre alt de ber om. Oppdragelse, ledelse, ansvar betyr også å si nei når det er riktig. Men både våre nei og våre ja skal være styrt av den andre sitt beste. 

For det er rett og godt slik det sto i slutten av vår evangelietekst: 

Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen 

12 søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

Lukas 8,1–3

Jesaja 49,13–16

2. Korinter 9,1–8

Kjære menighet!

Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Ikke fordi Gud ikke bryr seg om hvordan vi lever våre liv, men fordi samme hvordan vi lever våre liv, så vil Gud alltid elske oss like høyt. 

Vi leste i stad fra Jesajaboken, der Gud sammenlikner sin omsorg med en mors omsorg. 

Kan en kvinne glemme sitt diende barn,

en omsorgsfull mor det barnet hun bar?

Også er det jo noe farlig med alle slike sammelikninger. Enten Gud sammenliknes med en mor eller en far, så vil det finnes mennesker i verden som vet at det finnes både mødre og fedre som ikke er snille med sine barn. Og de fleste av oss som er foreldre vet at selv om vi er veldig, veldig glad i våre barn, så har vi ikke alltid klart å ha dem som vår viktigste prioritet. Og det visste man også på profeten Jesaja sin tid: For profeten legger til: 

Selv om de skulle glemme,

skal ikke jeg glemme deg.

Se, jeg har tegnet deg i mine hender,…

At Gud elsker alle mennesker, betyr også at alle mennesker er like verdifulle. Gud deler ikke mennesker inn i hierarkier. Både Profeten Jesaja, Jesus - og vi lever i en verden der det finnes statusforskjeller. Vi kjenner det fra samfunnet rundt oss. Det har høyere status å være rik enn fattig, det har høyere status å være funksjonsfrisk enn funksjonshemmet, det har høyere status å være slank enn tjukk, heller sporty enn tungpustet, heller høy enn kort, og vi som har lys hud opplever ikke den diskrimineringen som mange med mørk hud opplever i Norge, og vi lever i en verden der det gjennomgående gir flere privilegier å være mann enn kvinne. 

Derfor er dagens korte evangelietekst om kvinnene som fulgte Jesus en viktig tekst. Og det er kanskje typisk at vi finner den bare i Lukasevangeliet. Evangelisten Lukas er særlig opptatt av å fortelle om hvordan Jesus så de «små» i samfunnet. Jesus levde i et patriarkalsk samfunn, der menn dominerte de aller fleste sider av livet. I teksten vi leste så står det om kvinnene som fulgte han at de «var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer.». Dette var tilstander som hadde gjort dem urene religiøst, også sosialt isolert. Når Jesus hadde helbredet dem, så hadde han ikke bare gitt dem plass i folkets religiøse liv, han hadde også gitt dem tilbake deres plass i samfunnet. 

Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Guds kjærlighet betyr at alle er like mye verdt. Og ved å inkludere kvinner, også kvinner som hadde hatt sykdommer og vært plaget av onde ånder så river Jesus ned samtidens fordommer. 

Vi er Jesu etterfølgere, og selv om verken vi eller kirken alltid har klart å praktisere dette radikale likeverdet, så er denne teksten er påminnelse til oss alle. Foran Gud er vi alle like, og han kaller oss til å se på hverandre som likeverdige. Vi er alle Guds barn, vi er søsken som skal elske hverandre. Som Paulus skrev til Galaterne. 

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal 3, 28)

Til slutt: Men det er også en liten setning til i denne evangelieteksten som vi skal stoppe ved. For det var nok ikke hvilke som helst kvinner som nevnes ved navn i denne teksten. Vi leste: «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.». Det var ikke gratis for Jesus og disiplene han å reise rundt og forkynne. De måtte spise og bo. De trengte noen som støttet dem økonomisk. Og disse kvinnen hjalp Jesus og disiplene med det de eide. Så disse tre kvinnen tilhørte nok middelklassen og kanskje overklassen i Gallilea. 

Den siste teksten vi leste, fra Paulus 2. brev til korinterne, handlet om en givertjeneste som Paulus organiserte. Han organiserte en innsamling til de kristne i Jerusalem. Innsamlingen var nok delvis ment som en takk fra de nye menigheten til den menigheten som tok evangeliet ut i verden, men den var også en solidaritetshandling fordi mange i denne menigheten var fattige.  

Og her – i historien om kvinnen som finansierte Jesus sin virksomhet, og innsamlingen blant de kristne til menigheten i Jerusalem, så ligger det en utfordring til oss. 

Hvis Gud ønsker en verden der alle mennesker har et radikalt likeverd, så er det også en utfordring til oss. Det handler om hvordan vi møter mennesker i hverdagen – som naboer, som venner, som de som flytter til landet vårt, de du møter på jobb, på idrettsbanen eller i kirken. Ja, alle steder du møter mennesker. Men det er også en utfordring til oss som har, til å dele mer av vår overflod.  

Hvis Guds vilje skal prege vår verden, så er faktisk Gud avhengig av vår lydighet. Gud er ikke verdens største tryllekunstner som med et Sim Sala Bim kan endre all urettferdighet. Ja, vi tror at han en dag skal komme igjen å opprette en verden med fred, rettferdighet, uten sorg og smerte. Men i denne verden, i vår tid, så er Guds ord en utfordring til oss som tror. 

Gud elsker oss som en mor som aldri kan glemme sitt barn. Men ikke bare oss, men alle mennesker. Og for oss som tro så er det et kall å omsette denne kjærligheten i verden. Med gode ord, med gode handlinger, med omsorg, og ved å dele av det vi har med den som trenger vår omsorg. 

For det er vi som er Guds hender og føtter i denne verden. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Treenighetssøndagen 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

1. Mosebok 18,1–8 Herren gjester Abraham

Romerne 11,33–36 Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!

Lukas 10,21–24 Hvem Sønnen er

Kjære menighet!

I dag er det treenighetssøndagen. Bak oss har vi kirkens festhalvår, der de store kirkelige festene har kommet på rekke og rad: advent – påske – pinse. Mange av kirkens festdager markerer konkretet hendelser i Jesu liv, og i kirkens liv: 

• Jul, Jesus blir født,

• Påske, inntoget i Jerusalem, siste måltid med disiplene og nattverden innstiftes, korsfestelse, død og oppstandelse

• Kristi Himmelfart – Jesus farer fra jorden til Gud Faders Høyre hånd.

• Pinse, disiplene får den hellige ånd og den kristne kirke blir til gjennom forkynnelse og dåp.

Og hadde vi holdt oss med flere helgener, så hadde vi jevnt og trutt blitt minnet på sterke troshistorier og viktige personer i kirkens historie gjennom ulike helgendager. Men det eneste vi har som likner er Olsok den 29. juli. Til minne om hellige Olav, en slags bursdag for kirken i Norge.

Ja, merkedager i kirkeåret er ofte knyttet til historiske hendelser. Men ikke treenighetsøndagen. Treenighetssøndagen markerer en trossannhet. På første søndag etter pinse, denne søndagen, så ser kirken seg tilbake i frelseshistorien. Og den ser Gud som skaper – Faderen, den ser Gud som frelser – Sønnen, og den ser Den hellig Ånds gjerning i historien, kirken og menneskers liv. Og samtidig holder vi fast på at Gud er en. 

Dagens tekster

Kjære menighet!

Dagens tekster gjenspeiler en utvikling i troen på vår Gud, fra sine jødiske røtter til den kristne kirkes tro på den treeninge Gud. Den første teksten er det patriarken Abraham som får besøk av tre menn. Hadde vi lest videre i teksten så hadde vi sett at den ene tiltales som Herren, og de to andre omtales som engler.  Men i den kristne tradisjonen er disse tre mannsskikkelser som besøkte Abraham blitt tolket som den treenige Gud. Og hvis dere gjør et googlesøk når dere kommer hjem, så vil dere kunne finne mange ikoner særlig fra ortodoks tradisjon som framstiller dette besøket av den treenige Gud hos Abraham. 

I dagens evangelieteksten, så finner vi et av de få bibelversene der den treenige Gud omtales innenfor et vers. 

 I samme stund jublet han  - altså Jesus - i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.

Sammenhengen som dagens evangelietekst tilhører er at de 72 disiplene, som har vært utsendt av Jesus, kommer tilbake. Og de har erfart at i Jesu navn kan de både helbrede og drive ut onde ånder. Men Jesus oppfordrer dem til å ikke glede seg over det de kan gjøre i Jesu navn, men at «Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen». 

Og når Paulus henter opp ulike tekster fra det gamle testamentet i sitt brev til romerne, og spør: Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav han noe først, så han skulle få vederlag? Så ser nok Paulus for seg det guddommelige fellesskap mellom og i den ene Guds tre personer, selv om dogmer og læresetninger kom lenge etter Paulus.

Treenighetslæren

Kjære menighet

Treenighetslæren er det ved vår tro som skiller oss tydeligst fra de tre andre Abrahams religionene. For både jødedom og Islam er det utenkelig at Gud er noe mer eller annerledes enn en Gud, en i person og et i vesen. Mens for oss så er Gud tre personer, men ett i vesen. 

Det finnes ingen steder i vår Bibel, der Jesus eller andre setter seg ned og utlegger treenighetslæren. 

Men når den kristne kirke skulle systematisere sine tanker om Gud, sette ord på sin teologi, så måtte den forholde seg til at Gud hadde åpenbart seg på ulike vis. 

Utgangspunktet var jødedommens klokkeklare monoteistiske tro – at Gud er en. Men hvordan skulle Kirken forholde seg til at Jesus omtalte Gud som sin Far, og samtidig gikk tydelig inn i roller som var forbeholdt Gud, som å tilgi synd. Hva betydde det at han hadde oppstått fra de døde, og at disiplene hadde sett han bli hentet opp til himmelen. 

Og hvordan skulle den forholde seg til hvordan den opplevde at Den hellige Ånd, ikke bare var framstilt i det gamle testamentet, og det nye testamentet, men også hvordan de opplevde Åndens virke i den første kirke. 

Den endelige løsningen landet ikke kirken før den først på kirkemøtet i Nikea i 325 ble enige om at Kristus var av samme vesen som Faderen, og på Kirkemøtet i Konstantinopel i 381 ble enige om en liknende formulering om Den hellige ånd. 

Treenighetslæren er ikke en matematisk formel som går opp. Men det er kirkens bekjennelse i møte med hvordan vi opplever at Gud har vist seg i historien. Som Skaper, som frelser ved Jesus, og som Den hellige ånd som skaper tro og liv. Treenighetslæren er et trossprang der kirken setter ord på hvordan den har opplevd Gud i historien, Som en, men samtidig som tre. 

Gud som fellesskap

Kjære menighet

Til sist: Noen ord om fellesskap. En treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Gud er fellesskap, og han inviterer oss til fellesskap. Bilde av Gud i opphøyd og ensom majestet på tronen, i himmelens høye slott, passer dårlig på en Gud som er treenig. For en treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Og Gud inviterer oss inn til fellesskap med seg. 

Gud ønsker felleskap med oss mennesker. Ikke for å kontrollere eller tukte oss, men fordi Gud elsker oss. Derfor ble Gud menneske. Og derfor virker Den hellige ånd blant oss, og skaper tro og bygger kirken. 

Fellesskap i kjærlighet er Guds vesen, og det er vår tros vesen. Kjernen i kirkens liv har alltid vært gudstjenesten, der vi samles til fellesskap, for å møte Guds kjærlighet, men også for å møte den omsorgen som ligger i det å ha fellesskap med andre mennesker. 

Å være en kristen er å gå inn i et kjærlig fellesskap med den treenige Gud og det er å gå inn i fellesskap med andre som tror. Veien inn til dette fellesskapet er dåpen. Alle vi som er her i dag, og alle kristne i hele verden har i dag blitt bundet sammen med Mateo og Even på en annen måte enn vi var i går. Og det samme skjedde med meg og med deg, da vi ble døpt. For ved å bli døpt er å tre i fellesskap med den treenige Gud, men også i det synlige menneskelige fellesskapet som heter Skedsmo menighet og hele den verdensvide kirke. 

Og det er her – i fellesskapet med Gud og mennesker at troen vokser. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Søndag før pinse 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster:

Sakarja 14,6–9

Johannes' åpenbaring 21,22–27

Johannes 3,16–21

Kjære menighet

Det finnes ikke så mange bibelvers som er mer kjent enn Johannes 3:16 som vi finner i dagens evangelietekst. 

At det er så kjent er godt hjulpet av at det har fått merkelappen «Den lille bibel». Denne merkelappen er ikke så gammel. Den kan ha opphav i en preken som Martin Luther holdt, men det er først de siste 200 år at akkurat dette verset har fått merkelappen «Den lille bibel». 

Dagens bibeltekst er en del av en lengre samtale mellom Jesus og Nikodemus. Nikodemus tilhørte den jødiske grupperingen som ble kalt fariseere, som var opptatt av en streng overholdes av Moseloven. Han var også en av de 70 jødene som satt i Det høye råd. Av samtalen kommer det fram at han også er en lærer, så ikke bare tilhørere han fariseerne, men han er en av de som underviser på vegen av denne gruppe. Det er med andre ord en lærd, dypt from mann, med betydelig religiøs og politisk innflytelse som Jesus snakker med. 

Det Jesus snakker med Nikodemus om at han må bli født på ny, og vi husker sikkert Nikodemus sitt spørsmål: Hvordan kan en som er gammel bli født? Så underviser Jesus han om at den nye fødsel skjer ved vann og ånd. 

Og her blir vi jo minnet på døperen Johannes som døpte Jesus, og så Den hellige ånd kom ned over Jesus, og som i Johannes 1, 33 sier at Jesus er den som skal døpe med den hellige ånd. 

Og dette peker jo også på vår dåp. Vår kristne dåp kombinerer vannet, et symbol på renselse, men også det å bli født på nytt. Men dåpen er ikke bare et symbol. Det er vår kirkes tro at i dåpen så handler Gud. Vi blir ikke bare symbolsk født på ny, det skjer en faktisk endring fordi vi i dåpen får Den hellige ånd. 

Merkelappen Den lille bibel, og tradisjonen med å lære enkeltvers utenat har pedagogisk verdi, men det kan også hindre oss å se sammenhenger. Når Jesus sier «for at hver den som tror», så kan vi lett bli fanget av en tanke av det å tro som en personlig prestasjon.  Men det er ikke umiddelbart sånn når vi leser verset i sin sammenheng. 

Jesus snakker om å bli født på ny. Og ingen av oss har faktisk valgt å bli født, det var noen andre, og litt biologisk flaks som gjorde at akkurat vi ble født. Jesus sier også til Nikodemus 

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (Johannes 3,7-8)

Det er vel ikke klokkeklart hvordan dette skal tolkes. Men bruken av vind som metafor tyder vel på at Åndens gjerning ikke kan styres av mennesker. 

Akkurat som det å bli født er en gave noen andre gir oss, så er også troen en gave vi har fått ved Den hellige ånd. Det er ikke vår prestasjon. 

Så tilbake til dagens prekentekst: 

16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Utgangspunktet i dagens prekentekst er den treenige Guds kjærlighet. Den treenige Gud elsker verden. Kosmos står det i den greske grunnteksten. Det er altså ikke bare oss mennesker, men det er alt som finnes og er til. Og han elsker oss så mye at han blir menneske, ved Sønnen. Og oppdraget er ikke å dømme verden, emn å frelse den. 

Det er frelse som er Guds vilje og mål. Hvordan skal vi forstå frelse. Hva er det å bli frelst? 

Nokså nylig som kom det en ny oversettelse av Bibelen. Og som sikkert mange av dere har lagt merke til bare i løpet av denne prekenen så har de blant annet endret et ord i dagens preken tekst. Mens det i den forrige sto ikke skal gå fortapt, så står det nå ikke skal gå tapt. Dette samsvarer godt med andre oversettelser på andre språk, og det er en like god oversettelse av det greske ordet apolymai. 

Når man skal oversette en tekst som er kjent, så må man også ta hensyn til hvordan et ord tolkes og forstås til enhver tid, i den kulturen, og på den tiden man gjør oversettelsen. Det er en fin balansegang mellom det å gjengi en tekst, hva som faktisk står der ord for ord, og det å oversette det slik at det gir samme mening som man tror forfatteren ønsket å formidle til sine første lesere. 

Problemet med ordet fortapelse er at det vekker assosiasjoner som har mer med Dantes inferno, og bilder av et brennende helvete med smådjevelser som plager de fortapte, enn det har med Bibelens ord å gjøre. Og samtidig, enten vi oversetter det fortapt eller gå tapt, så viser jo fortsettelsen av verset, men ha evig liv, at det er en motsetning i Jesu budskap mellom liv og ikke-liv her. 

Problemet oppstår hvis ordet fortapelse får legge føring på hele vår forståelse av hva det er å være frelst. Å være frelst er ikke det samme som, og det er heller ikke begrenset til å ha en himmelbillett. 

Frelse handler først og fremst om å kunne tre inn i fellesskap med Gud. Det er et fellesskap som vi inviteres til i dag, her, i vår verden, i vår levetid. Så tror vi at det vil bli fullkomment og annerledes når vi ser han ansikt til ansikt, men vi er allerede inkludert i dette fellesskapet. Og det er et fellesskap som er livsforandrende. 

Dagens lesetekster kan være med å kaste lys over frelsen som fellesskap. 

De handler begge om tempelet i Jerusalem. Hos Sakarja handler det helt konkret om det fysiske tempelet som ble gjenoppbygd i Jerusalem da jødene vendte tilbake fra sitt tvangseksil i Babylonia. Sakarja var en profet som har sterke messianske forventninger til gjenoppbyggelsen av tempelet. Og teksten vi leser er fra slutten av boken der Sakarja her en endetidsvisjon, der Jerusalem og tempelet blir åstedet for en siste kamp mellom folkeslagene. En kamp som ender med at Gud er alle folkeslags Herre, og at alle folkeslag valfarter til tempelet for å tilbe Gud. 

Den andre leseteksten er fra Johannes Åpenbaring, som også har en endetidsvisjon. Men en markant forskjell fra Sakarja sin endetidsvisjon er at i det Jerusalem som befinner seg på en ny jord, så finnes det ikke noe tempel: 

Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh Åp 21, 22-25

Det trengs ikke noe tempel i det nye Jerusalem, for Gud er blant menneskene. Det er fellesskap mellom Gud og mennesker. Dette er en forskjell som også minner oss om hva som skjedde i Matteus sin versjon av Jesu død på korset: 

Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. (Matteus 27, 50-51)

Forhenget i det aller helligste, der kun øverstepresten kunne gå inn en gang i året revnet. 

Alt dette er bilder på vår tro på at Jesus inviterer til en ny og radikal nærhet mellom Gud og mennesker.

Så hvordan kan vi oppleve dette fellesskapet. 

I keltisk spiritualitet så snakker man om thin places.  Tynne steder, direkte oversatt. Thin places i keltisk spiritualitet er steder der det virker som det ikke er noe skille mellom himmel og jord, steder der Gud er lettere tilgjengelig. Det er ofte blitt til hellige steder, en kirke, en hellig kilde, og dere hører jo nå med en gang at dette kan henge sammen med pilegrimstradisjonen som vi er en del av. For pilegrimen er jo på vei til et hellig mål. Men på vei til Nidarosdomen, Roma, Jerusalem eller Santiago compostella, som finnes det kirker – som denne –  eller hellige kilder – eller fjellheimer der Gud føles så underlig nær. 

Jeg tror at Thin places kan være mer en konkrete steder. For meg er nattverdbordet alltid vært et slik sted der Gud føles så underlig nær. Thin places kan også være fellesskap, med venner, med menigheten, med barnebarn. Steder som overvelder oss, med godhet og kjærlighet.

Thin places kan også være å ha tid alene, eller sammen med andre over en åpen bibel, eller i bønn. 

Vi er ikke de første kristne på jorden. Det finnes velprøvde måter å søke fellesskap med Gud. Gudstjenesten, nattverden, bibellesning, bønn, salmesang, skriftemål, pilegrimsvandring, fortrolige samtaler. Men det som kjennetegner alt dette er at det krever en prioritering, og det krever ro, tilstedeværelse, at man lytter. 

Å søke fellesskap med Gud er ikke så helt annerledes enn når vi søker felleskap med venner, med familie eller en kjæreste eller ektefelle. Fellesskap trenger tid og prioritering, hvis ikke så dør de sakte, men når de får tid og prioritet så vokser de, fordypes og skaper vekst i våre liv. 

Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. (Johannes 3,19-21)

Kjære menighet!

Som kristne er vi kalt til fellesskap med den treenige Gud. Gud vil frelse, og han inviterer oss inn i lyset. Og på samme måte som det spirer og gror rundt oss utendørs nå på våren, fordi sola igjen varmer jorden, slik er vi kalt til vekst i lyset fra han. For Gud vil frelse, han ønsker fellesskap med deg, med meg, og med hele kosmos. 

Nå er det snart pinse, og vi skal feire at Den hellige ånd kom til jorden på en ny og annerledes måte på pinsedag. Pinsen er kirkens fødselsdag, og det er på pinsedag at vi ser en Gud som på en radikal måte inviterer til fellesskap. Evangeliet forkynnes på mange språk, og det inviteres til fellesskap med Gud uavhengig av etnisitet, alder, og alt som skiller oss mennesker. Jesus sa til Nikodemus født på nytt av Vann og Ånd, det er det samme som Peter forkynner på pinsedagen: 

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (Apg 2,38)

I vår dåp ble vi født på ny gjennom vann og ånd, og vi ble ble inkludert i fellesskapet med den treenige Gud. Vi er kalt til å leve og vokse i lyset fra han. For Gud vil frelse. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kristi himmelfartsdag 2024, Skedsmo kirke

Denne prekenen ble holdt på min innsettelsesgudstjeneste som sokneprest i Skedsmo 9. mai 2024.

Tekster: 
Daniel 7, 13-14
Romerne 10, 6-10
Lukas 10, 24, 46-53

Kjære menighet
Kristi himmelfart er broen mellom historien om Jesus sitt virke på jorden, og den Jesus som vi tilber i hver eneste gudstjeneste. 

Kristi himmelfart er broen over 2000 år fra den Jesus som disiplene kjente, og den Jesus som vi kjenner i dag.

Sammen med vitnesbyrdet til kvinnene og disiplene om at de møtte den oppstandne, så er disiplenes vitnesbyrd om at Jesus ble løftet opp til Gud, grunnlaget for vår tro, når vi fortsatt i dag regner med å bli hørt når vi ber eller sukker: Kjære Jesus

Denne dagen står i spennet mellom påske og pinse. Disiplene hadde møtt den oppstandne Jesus, men de hadde enda ikke fått Den hellige ånd. Men i dag, på Kristi himmelfart så hjelper Jesus disiplene enda en gang med å forstå hva som har skjedd, og han forbereder dem på det som skal skje: 

Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.

Dagens evangelietekst er Lukas sin misjonsbefaling. 

Og den inneholder troens kjerne; Jesus død, Jesu oppstandelse, omvendelse og tilgivelse for syndene. 

Og i Lukas evangeliets bind II, Apostlenes gjerninger, så kan vi lese hvordan evangeliet sprer seg utover den kjente verden for disiplene, til både Romerrikets sentrum og utkanter.
Og så sitter vi her i dag - i Skedsmo kirke - fordi historien om Jesus har ikke latt seg stoppe. Den kom også hit til Skedsmo, og navnet Jesus vinner stadig nye generasjoner. 
Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag – også til oss her på Skedsmo.

Det gjelder oss: Jesu oppstandelse gjelder oss, muligheten for omvendelse og tilgivelse gjelder oss. 

* Oppstandelse
* Omvendelse 
* Tilgivelse

Dette er kjernepunkter i vår tro. Og jeg vil stoppe ved disse tre ordenen i dag: 
Oppstandelse, Omvendelse, Tilgivelse.

Oppstandelse! 
Kjære menighet, jeg vil tro at det første vi forbinder med dette ordet er vår tro på Jesu oppstandelse fra de døde, og vårt håp om at vi også skal oppstå fra de døde. Og det gir oss håp. Denne våren har jeg fulgt to familiemedlemmer til graven. Og i sorgen så har dette håpet kraft. 

Men i ganske mange år av mitt liv har troen på de dødes oppstandelse vært et nokså perifert håp. Jeg er en av de som måtte bli nesten 50 år før det gikk opp for meg – sånn på ordentlig – at også jeg skal dø en gang, og at det faktisk er mye nærmere nå enn da jeg var 20 år. 
Håpet om et evig liv er et viktig håp for oss kristne. Men oppstandelsestroen handler om mye mer, enn bare vår eller andres oppstandelse fra de døde.  

Oppstandelsestroen er et opprør mot alle dødskrefter i verden. Oppstandelsestroens kjerne er håp. Troen på at liv skal seire over død, lys over mørke, det gode skal seire over det onde. Og det gjelder mye mer enn bare døden.  

Vi lever i en tid med klimakrise og en tid der faktiske krigshandlinger er nærmere oss geografisk nå enn det har vært siden 1945. Det er ikke nytt at det er krig i verden, men nyheter 24/7 og på alle flater gjør at det kommer nærmere oss. Vi lever i en tid som ruster opp igjen, og der gamle og nye demokratier trues av polarisering. Nyhetene forteller oss at flere unge ser mørkere på framtiden i dag, enn i deres foreldregenerasjon gjorde da de var unge. De evige framskrittenes tid synes å være over. Vi lever i en tid som trenger håp. 

Kjære menighet 
Det er en del av vårt oppdrag å forkynne håp til alle som trenger det. Håp om evig liv til de døende, men også håp til de som har mange år foran seg, men som tynges ned av sykdom, av angst, av frykt, av fordommer, av motløshet, vold og sult. 

Men Gud er ikke en tryllekunstner. Verden er et vanskelig sted. I denne verden så finnes det død og lidelse, hat og vold. Her finnes angst og sykdom. Men det er ikke alt som finnes.
I denne verden så finnes det også oppstandelseskrefter, livskrefter, som helbreder, som skaper noe nytt, som skaper forsoning, som skaper tilgivelse, som skaper kjærlighet, som skaper trygghet og som skaper liv.

Gud er ingen tryllekunstner, men han inviterer oss til å være med i hans håpsbevegelse. 
Vi leste fra Lukas: 

Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.

Når disiplene tok fatt på sitt oppdrag, først i Jerusalem, også videre ut i verden, så skapte de noe radikalt nytt. Selv om gamle Adam satt godt i, og han sitter vel fortsatt godt i hos de fleste av oss, så skapte de en annerledes verden som radikalt sidestilte alle mennesker framfor Gud – her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. 

Kjære menighet!
Vi lever i en verden som er så gjennommarinert av kristen tro og tanke, at det er vanskelig for oss å se hvor mye vi har fått gjennom den håpsbevegelsen som Jesus satte i gang. Men Jesus utfordret oss til nestekjærlighet, ja fiendekjærlighet, han helbredet syke, og avviste at sykdom skyldes synd, han pekte på en nådig Gud og tilgivelse mellom mennesker. Og hans ord, og det han gjorde, har skapt en annen verden enn den som Jesus selv levde i. 
Som kristne tilhører vi en håpsbevegelse som faktisk har forandret verden, og som stadig skaper nye håp. 

Omvendelse og Tilgivelse!

Kjære menighet. 
To av de kraftigste verktøyene til denne håpsbevegelsen er omvendelse og tilgivelse. 
Omvendelse handler om å ta et oppgjør med oss selv. For det er ikke sånn at på innsiden av oss selv så bor det bare gode ting. Vi bærer alle sammen på både evne og vilje til å prioritere oss selv som viktigere enn andre mennesker. Vi bærer alle sammen på evnen og viljen til å gjøre det onde. Og noen ganger så gjør vi det. 

Omvendelse handler om å innta sin rettmessige plass i verden. Ikke som verdens sentrum, men som et Guds barn. Elsket og sett, dyrebar i Guds øyne, likeverdig alle andre mennesker. Men du er et av Guds barn, ikke det eneste. Det betyr ikke at du er uviktig, men din neste er like viktig som deg. 

Derfor handler omvendelse om våre liv. Hvis vi skal ta del i den håpsbevegelsen som Jesus skapte, og stadig skaper på nytt, så må vi være villig til å både dele og ta imot. Den rike må dele med den fattige, noen må trøste den sørgende, noen må være der for den redde, noen må helbrede den syke, noen må lære de unge og noen må ta seg av de eldre. Noen må forsake av den overfloden som livet har gitt dem av penger, krefter og overskudd, så de som mangler det grunnleggende kan få det de trenger. 

Men det gjelder også motsatt. Den fattige, de sørgende, de syke, de , de gamle, de som mangler skal også kunne at imot med verdighet. 

For de aller fleste av oss så blir livet slik at vi får anledning til å både gi og ta imot. 
Omvendelse handler ikke om å la seg overkjøre, eller utnytte. Det handler ikke om å være dumsnill eller naiv. Tvert imot så tar omvendelsen utgangspunkt i at du er et selvstendig menneske, som må velge hvem du skal tjene. Det står ikke akkurat sånn i Bibelen, men Bob Dylan sier det godt at det gjerne kunne stått der: You`re gonna have to serve somebody. It may be the Devil or it may be the Lord. But you`re gonna have to serve somebody.

For noen er omvendelsen et øyeblikk, en dag de husker godt. Dagen da de ble frelst. For mange er dåpen det mest konkrete de kan peke på hvis man spør dem når de ble kristne. 
Men omvendelsen er en jevnlig øvelse. De gamle snakket om den daglige omvendelse. Andre kirker snakker mer enn oss om helliggjørelse.  Samme hvilket ord vi setter på det så handler det om å stadig bestemme oss på nytt for å følge han. Stadig på nytt åpne seg for Den hellige ånds gjerning. 

Tilgivelse
Og omvendelsens søster er tilgivelsen. For når vi følger Jesus, så er har vi også lagt ut på en vei som peker på tilgivelsens mulighet. Vi er tilgitt av Gud, vi kan tilgi oss selv, og vi kan tilgi andre. 

Slik Jesus lærte oss å be: …tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. 

Nå har jeg levd i snart 50 år. Og jeg har hatt høye idealer for det livet jeg skulle leve. Høye idealer kan være inspirerende, men det kan også være kvelende. Og gang etter gang har jeg vært nokså ulykkelig når jeg må konstantere at jeg enda en gang kavet rundt i et gjørmebad av synd. Men som en klok sjelesørger spurte meg en gang: Tror du Gud er overrasket når du synder? 

Kjære menighet!
Vår grunnsynd er at vi mennesker er innkrøkte i oss selv. Vi graver rundt i vår egen navle, og er opptatt av meg, meg og meg. Og et overdrevent fokus på egen synd er faktisk bare en forlengelse av dette meg, meg, meg – fokuset. Kjære menighet! Vi kommer ikke til å slutte å gjøre det som er galt, og vi kan ikke fortjene nåden. Men vi kan overgi oss til Guds nåde. Og vi kan fortelle om denne nåden til andre. Vi kan erfare og dele tilgivelsens mulighet. 

Oppstandelse, Omvendelse og Tilgivelse.Det er gode nyheter for verden. Og vi er sendt med disse nyhetene.  Dere skal vitne om dette, sa Jesus til disiplene. Og i dag sier han det til oss. 

Vitne
Og det var kanskje her jeg skulle satt i støtet som ny sokneprest i Skedsmo, og fortelle om alle oppgavene denne menigheten trenger frivillige til, og alle de innsamlede midlene vi trenger. Og alt det er sant. Bortimot enhver menighet trenger til enhver tid mer penger og flere frivillige.

Men kjære menighet
Å være et vitne begynner ikke med å ta på seg oppgaver. Det er så lett som menighet og som kristne å havne i aktivitetsfella. Der fromhet kan telles i aktiviteter og giverkroner. Og sin verste form blir det en form for gjerningskristendom, der hva vi gjør blir viktigere enn hva vi tror. Å være et vitne handler om leve nær Jesus. Det handler om å gi plass til oppstandelseshåpet, omvendelsen og tilgivelsen i eget liv. Og når du lever nær Jesus, så vil andre ting vokse fram.  Det er det som er Den hellige ånds gjerning i oss. 

Disiplene ventet i Jerusalem til de fikk Den hellige ånd. Og så lot de Ånden lede dem. I Bibelen blir vi kjent med apostler som reiser ut og forkynner evangeliet, og som regel lider martyrdøden. Alt dette er viktig, og det trengs fortsatt at mennesker melder seg til tjeneste for evangeliet. 

Men de aller fleste av historiens troende reiste aldri langt. De levde det helt vanlige livet, på helt vanlige steder – som SKEDSMO -  med gleder og sorger, men livene deres var inspirert av Jesus. De lot seg døpe, ba sitt Fader vår, leste sin bibel, tok imot nattverden og la fram for Gud sine sorger i gleder i bønn. Dette rommet vitner om generasjoner som har levd slik. De forsørget og ble forsørget. De sørget og de trøstet. De gråt og de lo. De ga og de fikk. De sang lovsanger og klagesanger. De var sterke og de var svake. De tilga og ble tilgitt. Og gjennom helt vanlige liv – inspirert av Jesus – så ble de et vitne:Om oppstandelseshåp, omvendelsens mulighet og tilgivelsens gave. 

Og det er dette vi også inviteres til når Jesus sier: Dere er vitner om dette. Vi inviteres til å la oppstandelseskreftene, omvendelsen og tilgivelsen prege våre liv. Det kan vi ikke gjøre av oss selv. Til det trenger vi Den hellige ånd, og derfor gleder vi oss allerede til pinse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

2. søndag i fasten 2023, Skedsmo kirke

Den kaananeiske kvinnen av P. del Po etter  Annibale Carracci.1600-tallet. Wellcome-samlingen. Public Domain. https://wellcomecollection.org/works/unswb8f2

Lesetekster:

Første mosebok 32, 24-30

Jakobs brev 1, 2-8

Prekentekst: Matteus 15,21-28

Kjære menighet

I dagens tekst fra Matteusevangeliet så møter vi en høyst usympatisk Jesus. Dette er ikke en Jesus som av seg selv ser den som lider, og helbreder. Nei, den Jesus vi møter virker hard, etnisk og religiøst ekskluderende og kjønnsdiskriminerende.

Hard fordi han ikke bryr seg i møte med en kvinne som kjemper for sin datter. Han svarer henne ikke når hun roper ut sin nød. Rabbien fra Nasaret er taus. Han vi kaller Gud er taus.

Etnisk og religiøst ekskluderende fordi han omtaler henne, - og det handler neppe om henne personlig – men om henne som kanaaneer-  som hund, mens jødene i dialogen omtales som bortkomne sauer og barn.

Og kjønnsdiskriminerende fordi tidligere i Matteus, i kapittel 8, så har vi en nærmest parallell fortelling der en romersk offiser kommer til Jesus og ber Jesus helbrede tjenestegutten hans som er lam. Denne mannlige romerske offiseren blir ikke oversett, han blir ikke kalt hund av Jesus. Tvert imot sier Jesus: «Jeg skal komme og helbrede ham» (Matt 8,7). Så står det videre:

Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.  For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund. (Matt 8,8-13)

Det er en påfallende, og for Jesus en lite fordelaktig forskjell, på hvordan Matteus mener at Jesus møtte en romersk offiser og en kanaaneisk kvinne.  Mens den ene får umiddelbart en positiv respons, så blir den andre oversett. Det er lett å få inntrykk av en mann som respekterer en annen mann med makt, men ser ned på en maktesløs kvinne.

Og det er underlig at Jesus i kapittel 8 helt tydelig åpner for en frelse som strekker utenfor Israels folk når han sier: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.». Men i kapittel 15 er kanaanere hunder, og israelitter barn.

Kjære menighet

Vår tekst i dag er fra Matteusevangeliet, og la oss stoppe opp litt, og se nærmere på dette evangeliet. Dette er det evangeliet som regnes som mest jødisk. Oftere i dette evangeliet, enn i de tre andre evangeliene, så blir Det gamle testamentet brukt til å forklare hvem Jesus er, og hvorfor han gjør det han gjør.

I Matteus så finner vi flere ganger denne spenningen, denne dobbeltheten mellom Israels folk, og hedningene.

For eksempel helt i begynnelsen av evangeliet så får Josef åpenbart i en drøm at han skal gi Marias sønn navnet Jesus «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21), men allerede rett etterpå kommer Vismennene fra Østen – som jo er hedninger - for å hylle Jesusbarnet som jødenes konge. Selv om de ikke kaller han sin egen, eller verdens konge, så er det jo påfallende at hedninger kommer for å hylle barnet.

Og når Jesus begynner sitt virke så henvender han seg til jødene. I kapittel 4 leser vi:: «Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (Matteus 4:23). Men så blir det også nokså raskt tydelig at budskapet blir ikke tatt imot akkurat slik Jesus hadde tenkt, og da trekker han fram hedenske byer som forbilder. I Kapittel 11 leser vi:

«Da begynte Jesus å refse de byene hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske.» (Matteus 11:20-21)

Og når Jesus sender ut disiplene i Matteus kapittel 10, for å forkynne, helbrede og drive ut onde ånder, så sier han til dem helt eksplisitt: «Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke til samarianernes byer! Gå heller til de bortkomne sauer i Israels hus» (Matt 10:5b – 6). Mens hele evangeliet slutter med misjonsbefalingen: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: …» (Matt 28: 18b – 19a)

Matteusevangeliet minner oss – kristne hedninger 2000 år etter Jesus – på at ikke bare var Jesus jøde, men det var jødene han henvendte seg til primært i sin levetid, og det var først etter Jesu død og oppstandelse at det virker som evangeliet bevisst blir forkynt også for ikke-jøder.

Selv om Jesus i denne teksten kan virke både hard og fremmed for oss. Så tenker jeg at det er en viktig påminnelse til oss i denne fastetiden. For det er mange triste eksempler på hvordan kirken opp gjennom historien har bidratt til mobbing, undertrykkelse og hat mot jøder. Matteus, og dagens evangelietekst lar oss ikke glemme, at Jesus var jøde, forkynte for jøder, og at vår frelse springer ut av jødedommens tekster, den jødiske tro og deres håp om en frelser. 

Kjære menighet

La oss vende tilbake til denne søndagens tekst. Denne søndagen skal vi la oss inspirere av den navnløse kanaaneiske kvinnen sin kamp mot en taus, avvisende Gud. Hun lar seg heller ikke kue av at Jesus kaller henne en hund, men går i forhandlinger med han. Hun ydmyker seg, godtar beskrivelsen hund, men påpeker at selv hunder får smuler. Jesus ser hennes tro, og helbreder datteren.

Å forhandle eller kjempe med Gud er det lange bibelske tradisjoner for. Vi leste fra 1. mosebok om Jakob, som sloss mot Gud: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» (1. mosebok 32:26b). Denne kampen skjer natten før Jakob igjen skal møte sin bror Esau. Og Jakob er livredd for å møte broren som han lurte for farens velsignelse. Den kanaaneiske kvinnen kjemper for sin datter. Jakob frykter for sitt liv.

Men også Jakob sin bestefar Abraham hadde forhandlet med Gud. Da herren gjestet Abraham (1. mosebok kap 18), så skal han videre til Sodoma og Gomorra, for å straffe byene for sine synder. Med Abraham går i forhandlinger. Hva hvis det er 50 rettferdige, vil Gud utslette byen da? Gud går med på at byen skal få stå hvis han finner 50 rettferdige. Moses fortsetter forhandlingene, først til 45, så 40, så 30, så 20 og til slutt 10 rettferdige. Abraham kjempet for at rettferdige ikke skulle lide under Guds straff.

Også en av de som regnet Jakob som sin stamfar – Moses - forhandlet med Gud. I 2. mosebok finner vi historien om Gullkalven, avguden som Israelsfolket får Aron til å lage, når Moses blir lenge hos Gud på fjellet. Gud ser gullkalven, og sier han vil la sin vrede flamme opp mot folket og «fortære dem» (2. mosebok 32, 11) Men Moses går i forbønn for folket, eller kanskje vi skal kalle det forhandlinger med Gud. Han påpeker at i så fall vil jo egypterne kunne si at Gud kun førte folket ut i ørkenen for å fortære dem, og han minner om Guds løfter til Abraham, Isak og Israel. «Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket.» (2. mosebok 32:14).

Og i salmenes bok – den jødiske bibelens bønnebok - så finner vi mange klagesalmer. Omtrent en tredjedel av salmene i Salmenes bok er klagesalmer, der den bedende ber Gud våkne, handle, trå til og redde den bedende fra det som truer. Slå gjerne opp Salme 13 når du kommer hjem, som begynner med: «Hvor lenge Herre? Vil du glemme med for alltid?» Og i denne salmen, som i alle klagesalmer så finner vi en avslutning som ber Gud handle nettopp fordi den bedende setter sin lit til Herren.

Også i Lukas evangeliet finner vi en liknelse der det kan virke som også Jesus mener det kan hjelpe å mase på Gud. I Lukas kapittel 18 så forteller Jesus om en enke, som bor i en by med en hensynsløs dommer som ikke bryr seg om mennesker. Enken klaget sin sak til dommeren gang etter gang. Og til slutt gir dommeren etter, ikke fordi han er god, men for å få slutt på maset (Lukes 18:1-7). Og da sier Jesus: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» (Lukas 18:7a).

Kjære menighet

Det er fastetid. Og i begynnelsen av denne gudstjenesten så ba vi: «Uransakelig Gud, du ser vårt liv og våre kamper. Vi ber deg: Gi oss en utholdende tro, så vi aldri slipper deg, men venter på din velsignelse, ..»

Til tross for alle lærde bøker som er skrevet om Gud så er Gud ikke ferdig forklart. Gud er ikke er forutsigbar. Det blir like feil å si at Gud aldri vil gripe inn i våre liv, som å si at han alltid vil gjøre det. Men det vi vet er at vi alltid kan legge alt i våre liv framfor han. Vår tro og vår tvil, våre sykdommer og våre bekymringer, vår synd og våre seire. Som Jakob kan vi gripe fast i han og rope: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg». Som den kanaaneiske kvinnen kan vi nøde han med våre bekymringer for våre barn, eller våre egne liv.

Når den tause Jesus til slutt handler så er det fordi han ser kvinnens tro.  «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil». Å kjempe med Gud er nettopp et uttrykk for tro. Ateisten vil ikke kjempe med Gud, det vil jo være fullstendig bortkastet tid å bruke tid på å kjempe med en man ikke tror eksisterer. Det er nettopp fordi vi tror at det gir mening å nøde Gud, mase på Gud, utfordre Gud.

Snart skal vi synge salmen «Jesus din søte forening å smake», og når vi kommer til det siste verset så gjør vi den kanaaneiske kvinnen til vårt forbilde når vi som i en bønn synger:

Jeg vil med kvinnen fra Kanaaans egne

rope i lengsel og aldri bli still

før du på bønnen til slutning må tegne:

Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Ta med deg denne kvinnen hjem i dag som et forbilde. Hun som ikke lot seg overse, hun som ikke lot seg parkere, men nødet Jesus med sin tro til å handle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 Salmeseddel:

 117 Se vi går opp til Jerusalem

471 Nærmere deg min Gud

158 Jesus din søte forening å smake 

615 Vi bærer mange med oss

409 I dine hender Fader blid

Bots- og bønnedagen 2022, Skedsmo kirke

Skedsmo kirke

Lukas 15, 11-32

Mika 7, 18-19

2. Kor 13, 5-8

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er en av de aller mest kjente bibelfortellingene. Om man ikke kan så mange bibelfortellinger, så er trolig denne blant de man kjenner. 

Fortellingen er en liknelse. Og liknelser skal lære oss noe om Gud, om troen og oss selv. Og hvordan skal vi tolke denne fortellingen? Det spennende med liknelser er jo at de aldri helt er ferdigtolket. De ble talt inn i en samtid, men så gjenfortelles de til ulike mennesker, til ulike tider og i ulike kulturer. I dag er det vi som hører den, i Skedsmo kirke, på bots- og bønnedagen i 2022. 

Bots- og bønnedag er en invitasjon til å møte Guds kjærlighet.  Men også vår egen ufullkommenhet. Og de to tingene henger uløselig sammen. Hvis vi mennesker bare var gode, sånn helt av oss selv, så hadde vel ikke Guds kjærlighet til oss vært så imponerende. 

La oss gå inn i liknelsen. 

Og la oss først se på liknelsens sammenheng. Den store sammenhengen er Lukasevangeliet der Jesus gjennomgående tar side med de fattige og undertrykte. Det skal ropes ut en nådenes tid fra Gud. Generelt i Lukas tar Jesus side med de som holdes utenfor det gode selskap enten det er religiøst eller sosialt. 

Og foranledningen til vår liknelse i dag finner vi i begynnelsen av Lukas kapittel 15, der det står: 

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.  Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: "«Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»  Da fortalte han dem denne lignelsen:" (Lukas 15,1-3)

Så forteller ham dem tre liknelser: Om den ene av de 100 sauene som var blitt borte, som gjeteren leter etter (Lukas 15, 4-7), så om kvinnen som hadde mistet en av sine ti sølvmynter som hun leter etter, finner og inviterer venner og naboer til fest (Lukas 15, 8-10), og så vår liknelse i dag om faren og de to sønnene. 

Liknelsen fortelles med andre ord som en korreks til de som tilhørte den religiøse eliten, som motsetter seg at Jesus velger å være sammen med syndere. Hadde jeg vært en av de skriftlærde eller fariseerne som hørt på denne liknelsen, så hadde jeg nok tenkt at Jesus hadde plassert meg i rollen som den broren som ble hjemme, og som ikke tok imot broren hjemkomst med glede. 

I forbønnen etterpå, så skal vi blant annet be: «Du har kalt oss til å vitne om din frelse for de mennesker som ikke kjenner deg. Men vi har ofte sviktet ditt kall, fordi vi ikke ville gi deg vårt liv og vår eiendom. Og din kirke har søkt trygghet og støtte i denne verden istedenfor å sette sin lit til deg alene. Derfor bærer vi ansvar når vitnesbyrdet om dine gjerninger ikke blir hørt, og når ditt navn ikke blir æret.»

Det er Bots- og bededag. På en sånn dag så er det naturlig å høre denne liknelsen også som en advarsel til oss som tror. En advarsel mot at vi som tror på Jesus alltid må være våkne for radikaliteten i Jesu budskap. Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på mennesker som Frans av Assisi eller William og Cathrine Booth, som måtte bryte ut av kirken komfortsone, for å gå til de fattige, til de med en annen tro, til de utstøtte, til de som har utfordringer med rus, eller til de som sitter i fengsel for å forkynne og virkeliggjøre Guds radikale kjærlighet.

Men la oss nå se på selve liknelsen. 

Det ligger noe uhørt i den yngste Sønnens krav på sin del av formuen. Han bryter med faren og familien, i et samfunn der det viktigste sosiale sikkerhetsnettet er familien, og der faren er familiens udiskutable overhode. 

Men enda mer uhørt er det som skjer videre. Det står at han dro til et land langt borte. Det var mange jøder som levde i et land langt borte, og de var ofte samlet rundt synagoger og andre jødiske institusjoner som også kunne tilby religiøs tilhørighet og sosial trygghet. Men ingenting i historien tyder på at den yngste sønnen oppsøkte dette. Han lever «et vilt liv» (v.13), pengene brukes opp, og på grunn av en hungersnød så ender han som en som passer grisene, og alt han får å spise er den samme maten som grisen. «..og ingen ga han noe» sier Jesus. 

Det er neppe tilfeldig at det spesifiseres at han ender blant griser, som av jødene – også Jesus og disiplene – ble regnet som et urent dyr. Beskrivelsen av sønnens skjebne er ikke bare at han nå er sosialt på bunnen, han er også utenfor det gode religiøse selskap. 

Så leser vi: «Da kom han til seg selv…»   (v 17 a)

La oss stoppe opp litt her. 

Det er Bots og bededag. Og denne historien har ofte blitt lest nærmest som en eksempelfortelling om hvordan det er å bli frelst. Mennesker som lever borte fra troen, møtes Jesus, og legger om livet helt. Paulus var en sånn som ble «herlig frelst» i møte med Jesus. Og vi kjenner sånne historier, enten fordi vi har møtt disse menneskene selv, eller vi har lest om mennesker som får slike opplevelser. 

Men jeg tenker denne historien også handler om oss som har levd hele livet med en kristen tro. Vi, som de fariseerne og de skriftlærde som hørte denne historien første gang, kan identifisere oss også med den yngste sønnen. 

I dagens tekstlesning, så leste vi også fra Paulus andre brev til korinterne, der Paulus skriver: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. kor 13, 5a)

Jeg tror vi er mange som kan oppleve at det å være en kristen lett blir en vane. God vaner er jo en god ting, men det kan også bli en vei til sløvhet. Bønnene blir færre, jeg oppsøker det kristne fellesskapet sjeldnere, bibellesningen erstattes med andre aktiviteter. Og mitt blikk på verden endres. Det mister den radikaliteten som Jesus lærer oss å se de fattige, de som faller utenfor, min neste og meg selv med. Og slangens spørsmål i Paradis sniker seg inn: «Har Gud virkelig sagt...» (1. mosebok 3,1), eller bare et resignert: «Det er vel ikke så farlig» eller «Jeg er ikke noe verre enn andre». Om man ikke akkurat sitter blant griser i et fremmed land, så har man lagt ut på veien bort hjemmefra. Det var andre ting som ble viktig.

For meg er det da godt å møte dager som denne søndagen. Jeg trenger både søndager, bønner og tekster som røsker i meg. Dager der Paulus får utfordre meg: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!»  

Evangeliet lar oss ikke henge i håpløsheten

Og når Guds ord utfordrer oss til å prøve oss selv, og vi gjør det ærlig, så blir alltid konklusjonen at vi lever ikke opp til Jesus sitt radikale budskap. Vi er ikke Jesus eller helgener. Vi er syndige mennesker som gang etter gang blir gravende rundt i vår egen navlelo, framfor å se våre medmennsker. Vi ender gang etter gang opp med å sette oss selv foran andre. Og vi lever i verden som om det var vår verden, og ikke Guds verden. Sånne søndager hjelper meg, som den yngste sønnen i liknelsen å komme til meg selv.

Og når vi kommer til oss selv, ser vår tilkortkommenhet, så lar evangeliet oss aldri bli hengende i håpløshet. 

Denne liknelsen fra Lukas er jo selve eksempelfortellingen på at det alltid er håp. For yngstegutten reiser fra grisematen, og setter kurs mot hjemgården i håp om å kunne være tjener.

Og den faren han møter er vel personifiseringen av den kjærligheten vi alle drømmer om å møte i livet. Den kjærlighet som ikke bare tar imot en angrende, men som kommer den angrende løpende i møte. Som ikke vil høre bønnen om å være tjener, men møter han med kyss, med glede, med fest, og som gir han status som sønn i huset.

Kjære menighet

Det er sånn Gud vil møte oss, når vi kommer til oss selv. Enten det er for første gang eller tusende gang. Gud vil møte den som vender hjem til han med kjærlighet uansett. 

Slik vi leste fra Mika:

Herren skal igjen vise 

barmhjertighet mot oss

og trå vår skyld under fot. 

Du skal kaste alle våre synder

ned i havets dyp. (Mika 7,19)

Kjære menighet!

Bots og bededag er en invitasjon til, som den yngste sønnen, «å komme til seg selv». Stoppe opp og innse at omvendelse er noe vi trenger også i vårt eget liv. Denne dagen er en invitasjon til å snu kursen, og komme hjem til Guds nåde. En nåde uten betingelser og forbehold, ikke en engangsnåde, ikke en delvis nåde, men en nåde som er villig til å la deg begynne radikalt på nytt. Hver eneste dag står nådens tilbud ved lag. Hver eneste dag kommer han løpende mot oss med en kjærlighet som glemmer våre feiltrinn og forsømmelser, men som hilser oss som Guds barn. 

Det ligger en livsforvandlende mulighet i denne kjærligheten. 

Jeg synes denne livsforvandlende kjærlighetens mulighet er best beskrevet i 1. Johannes 4, der forfatteren av dette brevet skriver: 

«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 10-12)

Den vanskelige nåden

Den eldste sønnen synes ikke det var så lett å se broren med nådens øyne. Faren forsikrer han om hans status er ikke endret, og oppfordrer han til å glede seg og delta på festen. Så stopper fortellingen. Det står ikke at broren gikk inn og gledet seg med faren og broren. Eller om han ikke klarte å legge bort sitt sinne, og kanskje forlot gården selv. 

Jeg tenker denne åpne slutten står her som en utfordring til de som hørte fortellingen første gang, og til oss som troende og som menighet. 

Guds radikale nåde er provoserende. Det er en nåde basert på at Gud selv har sonet straffen. Det er en nåde uten forbehold. Den er ikke rettferdig, eller fortjent, den er nåde. 

Kjære menighet

Om litt skal vi samles i bededagsbønnen. Det er ikke til å legge skjul på at den er ganske krass. La den utfordre deg til å ransake deg selv. Og bli med i bønnen om Guds tilgivelse. 

Og så kjære kristne, skal vi feire nattverd. Kom fram og ta imot brødet og vinen som det det er: Guds nåde til deg, som kommer deg løpende i møte, som ikke vil høre noen bønn om å være tjener, men som kaller deg for Sønn og Datter. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen