4. søndag i åpenbaringstiden 2025, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Lesetekster: 

Salomos ordspråk  14, 21-22.25.31

Paulus brev til Filipperne 1.20

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

10 En sabbat underviste han i en av synagogene. 11 Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. 12 Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» 13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

14 Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» 15 «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? 16 Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» 17 Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukas 13,10-17)

Slik lyder Herrens ord. 

Kjære menighet

For et lite år siden la et utvalgt oppnevnt av Bispemøtet og mellomkirkelig råd fram en utredning som heter Den norske kirke i møte med jødedom og jøder. Utredningen er på 300 sider, og den er en verdifull og selvkritisk gjennomgang fra Den norske kirke om hvordan kirken har forholdt seg til jøder og jødedom. Og hvordan kristen teologi og forkynnelse opp gjennom historien – utvilsomt har bidratt til antisemittisme også i Norge. 

Hvorfor begynner jeg denne prekenen med å trekke fram denne utredningen? Jo fordi en del av utredningen ser også på hvordan man i kristen forkynnelse, salmer og trosopplæring ofte har tegnet opp en karikatur av jødisk tro og praksis, og dermed bidratt til en polarisert framstilling av forholdet mellom jødedom og kristendom, på en måter der jøder og jødedom blir de slemme, de hjerteløse, og Jesus, og dermed de kristne og kirken blir de snille.

Og dagens evangelietekst er en nokså typisk tekst som inviterer til en slik utlegning. For her kommer Jesus og helbreder en kvinne som har vært syk i 18 år. Jesus gjør det som er godt, og så kommer synagoge-forstanderen, altså lederen for den lokale synagogen, og protesterer på at Jesus helbreder på sabbaten.

Det er lett og det er fristende ved første øyekast å tegne opp et bilde av jødedommen som en håpløs lov- religion, der regler styrer alt, mens Jesus og kristendommen er nådens religion, med menneske i sentrum. Eventuelt en litt mildere form der synagogeforstanderen er den hardhjertede, i møte med den omsorgsfulle Jesus. 

I sin forklaring til det 8. bud: Du skal ikke lyve, sier Luther dette: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.

Så la oss prøve å ikke lyve eller tale ondt om denne synagogeforstanderen, men unnskylde han, tale vel om ham og ta alt i beste mening. Hvilke gode ting er det denne synagogeforstanderen prøver å forsvare?

Sabbaten – hviledagen, er ingen selvfølge. Vi finner den i de ti bud, som det fjerde budet: Du skal holde hviledagen hellig.  Et raskt søkt på Store norske leksikon vil for eksempel fortelle oss at hinduismen har ingen ukefridag. Men alle de tre Abrahams religionene – Jødedom, kristendom og Islam har en ukentlig hviledag. Den er ulike i de tre religionene, men det var jødenes sabbat – som den eldste av disse tre religionene - som etablerte tanken om viktigheten av en ukentlig fridag. 

For oss kan det virke helt selvfølgelig med fridager. Men historisk er ikke dette selvfølgelig. Og det radikale med sabbaten var omfanget av hvem som skulle hvile. 

I 5. mosebok, kapittel 5, så står det: 

Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! 13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 14 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren i byene dine. Tjeneren og tjenestekvinnen skal få hvile, de som du. 15 Husk at du selv var trell i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.

Sabbaten er med andre ord en hviledag, som også gir slaver og dyr fri fra arbeidet. Det er ikke vanskelig å se for seg epoker og situasjoner opp gjennom historien der det har vært nødvendig med en nokså rigid håndhevelse av en sånn regel, for det er så lett å argumenterer for …ja , men hvis bare…

Hvis bare slavene ikke får fri hele sabbaten, eller kanskje bare annenhver sabbat, så kunne vi …tjent mer penger, utnyttet arbeidskraften mer effektivt osv osv. 

Det er med andre ord noe dypt menneske og dyrevennlig med en praksis som insiterer på at en gang i blant – ja hver 7. dag trenger vi å hvile. 

Det beste er det godes fiende, er et uttrykke. Og jeg tenker det er det som skjer når denne synagogeforstanderen protesterer. For synagogeforstanderen er ikke mot at kvinnen blir helbredet, men som vi leste: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.». 

Kjære medkristne

Synagogeforstanderen, kunne like gjerne vært en kristen prest, en politiker, en lærer eller en forelder, eller et barn. Vi står alle i fare for å bli regelryttere, som glemmer at de fleste regler finnes ikke for sin egen skyld, men fordi de skal bevare noe som er verdifullt i våre liv, i vårt gudsforhold eller mellom mennesker.

Denne søndagen så minner Jesus oss på å se det enkelte mennesket, og gi det verdi. La hensynet til din neste være det som styrer ditt etiske kompass. Så får det hele være at vi må bryte noen regler iblant – selv om regelen kommer fra Bibelen selv. Amen

Stefanusdagen 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Tekster:

Johannes 16, 1-4a

Klagesangenen 3, 52-57

Paulus brev til filipperne 1, 27-30

Kjære menighet!

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. juledag, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet: 

I begynnelsen var Ordet.

         Ordet var hos Gud,

          og Ordet var Gud. (joh 1,1)

Og Ordet ble kjøtt 

          og tok bolig iblant oss,

          og vi så hans herlighet,

          en herlighet som den enbårne+1

          har fra sin Far,

          full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)

Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. 

Også kommer vi til dagen i dag, 2. juledag, og det som blir tydelig er at det å bekjenne troen Jesus, det å være hans disippel, sletts ikke alltid vil være enkelt.

2. juledag kalles for Stefanusdagen, og tekstene vi leser i dag punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.

Dagen har sitt navn etter kirkens første martyr, Stefanus, som vi kan lese om i Apostelens gjerninger kapittel 6 og 7. Stefanus var en av kirkens første 7 diakoner, og etter å ha vitnet om sin tro i en synagoge i Jerusalem ble han ført fram for Øverstepresten og Rådet i Jerusalem, og de dømte han til døden ved steining. Dette er også første gang vi møter Paulus, for det står at han sto og passet på kappene til de som steinet Stefanus. Og det står at Paulus, som da het Saulus, var enig i drapet på Stefanus.

Vi leste i dagens evangelietekst at Jesus sa til sine disipler: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Den unge kristne kirke levde med forfølgelse, vilkårlig fengsling, pisking og henrettelser. De som tilhørte den første kristne kirke visste at prisen kunne være høy. Og at deres Herre og Mester dessverre også fikk rett når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. 

Men forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

Denne menigheten har sitt misjonsprosjekt gjennom Stefanusalliansen, og det er en organisasjon som har en særlig vekt på kampen for trosfrihet. 

Nå før jul har de hatt et særlig fokus på forholdene i Nord- Korea. Stefanusalliansen emner dett er det verste landet i verden å være kristen. I Nord-Korea er det å være religiøs, det samme som å være en fiende av staten. Å eie en bibel er nok til å havne i grusomme fangeleirer, de utsettes for tortur, og de er dømt til et liv blant de fattigste, i et land der det er helt reelt at mennesker sulter til døde. 

I desemberutgaven av Magasinet Stefanus retter de også særlig oppmerksomheten mot kristne i Iran, der mange velger å feire julen i hemmelighet, fordi julen er en tid der myndigheten pleier å arrestere kristne. Myndighetene følger nøye med på alle kristne kirker i Iran, og undertrykkelsen er særlig hard ovenfor konvertitter, som har gått fra å være muslimer til å bli kristne. 

Vi skal ikke lenger enn til vårt naboland Russland, der alle andre kristne kirker enn den ortodokse kirke opplever økende kontroll og begrensninger. 

I Nicaragua fengsles og deporteres prester og biskoper som kritiserer diktaturet. Kirker, kirkelige skoler og kirkelige sykehus stenges.

I 2014 kom det hindu-nasjonalistiske partiet BJP til makten i India. Og i de ti årene som har fulgt så har det vært en økende vold mot kristne og muslimer som framstilles som en trussel mot et hinduistisk India. 

I Pakistan vet vi at Blasfemilover brukes til å undertrykke kristne, og andre troende som ikke er sunni-muslimer. 

Kjære menighet!

Vi som lever i trygge Norge. Og som er aktive i en kirke som i stor grad er finansierte av offentlige midler. Vi som nyter en grunnlovsfestet rett til å tro hva vi vil, og utøve vår religion. Vi trenger å bli minnet på vår privilegerte situasjon. Men vi trenger også å bli minnet om evangeliets brodd, og Jesus kall til oss til å være hans etterfølgere. 

Det lille barnet i krybben skulle bli en omstridt mann. Han gjør krav på å være unik. Han gjør krav på å være Guds Sønn og verdens frelser. Og det er vår tro at han er unik, en levende Gud, vår frelser. Det vekket motstand da Jesus levde, og var en viktig grunn til at han ble korsfestet. Det vekket motstand da den kristen kirke var ung og ny. Og det vekker fortsatt motstand, slik våre kristne søsken i andre land kan vitne om. 

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang. 

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. 

Det er vår tro at verden faktisk hadde vært ganske annerledes, hvis djevelen fikk bragt barnet til himmelen før han fikk talt til oss, før han steg opp på korset, og før han sprengte graven. 2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, og at vi er kalt til å være hans etterfølgere. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel også vår etterfølgelsen være? 

Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, jeg mener vi skylder dem å dele med dem av vår velstand, og vi skylder dem å engasjere oss politisk, slik at vi kan skape en verden der mennesker ikke forfølges på grunn av sin tro. 

Amen

3. søndag i advent 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Tekster: 

Johannes 5,31–36

Malaki 4,4-6

2. Petersbrev 1,19-21

Kjære menighet

I dag er det tredje søndag i advent. Og i kirken så har vi kledd oss i fiolett. Og i kirkeåret så er adventstiden den lille fastetiden. Før påske har vi den lange fasten på 40 dager, og før jul så har vi den lille fastetiden på fire uker. Og som alltid når kirken kler seg i fiolett – fastetiden, adventstiden og i gravferd  -  så er det tid for ettertanke og forberedelser. 

*

Hvis vi skal prøve å forestille oss adventstiden som en bibelsk person, så er Johannes døperen er kandidat. Han som roper i ødemarken. Han refser, han kaller til omvendelse, han sier – følg med, nå skjer det snart. Rydd vei for Herren.

En annen kandidat kan være Maria. Hun som velger lydighetens vei uten å mukke. Adventstiden er også for oss en anledning til å lytte etter Guds kall med våre liv, og velge lydighetens vei. 

*

Til adventstiden så hører det med proklamerende salmer, som to av de salmene vi har sunget til nå: «Gjør døren høy, gjør porten vid, se ærens konge kommer hit», og «Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud» Tonen er en litt annen, enn i juletidens største salmeslagere.

*

Dagens evangelietekst er en del av en lengre diskusjon som Jesus har med noen av sine motstandere. Og diskusjonen begynner med at Jesus helbreder en syk ved Betesda-dammen, som har vært syk i 38 år. 

Og dette opprører de som han diskuterer med. Og de blir så opprørt at de ønsker å få Jesus drept. Og det er to ting som opprører dem. Og det er at Jesus helbredet på sabbaten, men enda mer fordi han kaller Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud.

Jeg tenker situasjonen Jesus står i dagens evangelietekst er påfallende gjenkjennelig i en moderne verden. For Jesu motstandere de kan leve med at han er en profet. De kunne nok vendt seg til at han helbredet på sabbaten, men det er når han gjør krav på å være noe helt spesielt, at det blir for mye for dem. Det avgjørende poenget som vekker motstand i kapittel 5 hos Johannes er at han har kalt Gud sin egen Far og gjort seg Gud lik. 

Og hvis dere går hjem i dag og leser Johannes kapittel 5, så vil dere se at et gjennomgående tema i dette kapittelet er at Jesus setter likhetstegn mellom Gud og seg selv, som Far og sønn. Sønnen gjør det Faderen vil, Sønnen sier det Faderen vil, Sønnen har fått sin myndighet og makt fra Faderen. Å tro på Sønnen er avgjørende for forholdet til Gud Fader.

At dette utfordrer og splitter, er gjenkjennelig også i vår verden. Det er mange som kan synes at Jesus er en hyggelig fyr, en spennende filosof, en klok mann. Men det er langt vanskeligere for mange når vi er tydelige på at vi tror at Jesus er mer enn som så. At han er verdens frelser, som døde for våre synder. At han er Guds eneste Sønn, den som til sist skal holde dom over levende og døde. At han ikke er en av mange, men unik. At han ikke er en som var, men en som er. At han ikke er en som levde, men som lever. At ahn ikke bare er en vi kan høre om, men en som vi alle sammen, hver for oss, kan ha en relasjon til. At han ikke er en som påsto at han var Gud en gang i fortiden, men at han er en levende Gud. 

*

I dag så minner evangelieteksten oss på at det lille barnet som vi venter på i julen, han ble en ganske omstridt mann, som krever at vi tar stilling til hans eget utsagn om at Han er Guds Sønn og Gud lik. 

Det er i grunnen et ganske voldsomt utsagn. Og det er vel egentlig så enkelt som at enten var Jesus gal, eller så var han den han sa. 

 *

Det er et uttrykk som sier at handling er viktigere enn ord. Og det er noe i nærheten av dette som dagens evangelietekst slutter med: 

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Det er som om Jesus sier til sine motstandere: Dere behøver ikke tro verken Johannes døperen sine ord om meg, eller mine ord om meg. Det som kommer til å være det avgjørende er hva jeg gjør, for det jeg skal gjøre er det som kommer til å vise at jeg er Guds Sønn. 

Til slutt i dag skal vi synge en julesalme, og det siste verset oppsummerer ganske presist hva hvilken gjerning Jesus var sendt for å utføre:

Fra krybben til korset gikk veien for deg

Slik åpnet du porten til himlen for meg. 

Det er dette som er vår tro. At barnet vi venter han er Guds Sønn, han er Gud lik, og han ble menneske for at vi skulle bli frelst. 

Han er ikke en som var, men en som er.  

Vår frelser. Vår Gud

Amen

Tekstmeditasjon på Bots- og bønnedagen 2024. Kveldsgudstjeneste med keltisk preg i Skedsmo kirke, tekstrekke II

 Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Lukas 18,9-14)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære medkristne. 

I dag er det Bots- og bededag. En dag som utvilsomt har et alvorspreg. Teksten og bønnene denne dagen minner oss på at det å være en kristen er en livslang prosess. 

Jeg tror ingen her ville formulert sine bønner slik fariseeren i denne liknelsen ber: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker…». Og jeg er vel usikker på om det fantes fariseere på Jesu tid som vill be en så karikert bønn. Dette er tross alt en liknelse. Og jeg tenker at Jesus gjør personene i liknelsen litt overtydelig, fordi han vil tydeliggjøre poenget. 

Og jeg tror dette er poenget i dagens liknelse: Det er en nærliggende og farlig fristelse for oss som regner oss som kristne, at vi faller til en slags ro, der vi tenker at vi har vår sak i orden med Gud. Vi går til gudstjeneste, vi deltar med frivillighet, vi sitter i råd og utvalg. Vi lever relativt vanlig og pyntelige liv, som sjelden skaper skandale i våre omgivelser. Vi er ikke verre enn andre, kanskje synes vi selv at vi er litt bedre. Men så lar vi samtidig synd som grådighet, sinne, begjær ha en slags kontrollert plass i livet vårt. Det er så lett å tenke at «ingen er perfekt» og slå seg til ro med det. 

Noen gamle jeg kjente, hadde et uttrykk det er lenge siden jeg har hørt. Og det var uttrykket «billig nåde». Billig nåde var når kristenlivet mistet sitt alvor. Når nåden blir en selvfølge. Når vi forventer Guds tilgivelse uten at vi egentlig har tenkt å kjempe med synden i vårt liv. Billig nåde er når vi slår oss til ro med at det vi gjør er godt nok, når vi tenker at det ikke lenger er behov for omvendelse og kamp med det onde som også er en del av vårt liv. 

Kjernen i vår lutherske tro er at vi som syndere er rettferdiggjort for Gud, ved Jesu død på korset. Og ved å tro dette, så blir vi frelst. Men det betyr jo ikke at Gud aksepterer synden. Gud elsker synderen, men han hater synden. Gud hater synden i våre liv, for synden bryter ned våre fellesskap, den ødelegger relasjoner, den skaper ufred, den skaper sorg, den skaper splittelse, hat, hevngjerrighet og sinne. Billig nåde er når vi glemmer den viktige forskjellen på at Gud elsker og rettferdiggjør synderen, ikke synden. 

Luther snakket også om behovet for den daglige omvendelse. Altså at vi hver dag må stoppe opp, og overgi vårt liv til Guds vilje. At vi hver dag må ta et oppgjør med synden. At vi hver dag må erkjenne at i oss lever ondskapen, og at vi er avhengig av Guds nåde. 

Når tolleren holdes fram som eksempel i denne liknelsen så er det ikke fordi han er en synder. For det var han, og det var opplagt for alle som hørte denne historien første gang den ble fortalt. Men tolleren er et eksempel fordi han vet han er en synder. Han gjør seg ikke bedre enn han er. Og han gjør det som er alle synderes håp; han ber ydmykt om tilgivelse. 

Kjære medkristne. Verken du eller jeg vil noen gang kunne leve et liv som er uten synd. Men vårt kall som kristne er å ikke bli likegyldige til synden i vårt liv. Vi skal aldri bli venn med den. Vi må som tolleren be ‘Gud, vær meg synder nådig!’. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det. 

Kjære medkristne. Guds nåde er alltid ny. Gud er aldri sen til å tilgi. Gud er som den Faren som har tid og tålmodighet til å vente på at hans døtre og sønner kommer til seg selv, og setter kursen hjemover. Og når vi kommer, så tar han alltid imot oss med kjærlighet. Derfor gikk tolleren hjem rettferdig for Gud. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det. 

For Gud elsker synderen, men han hater synden. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det.  Amen

21. søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, Tekstrekke II -

Tekster: 

Lukas 16, 19-31 Lignelsen om den rike mannen og Lasarus

5. mosebok 15, 7-8,10-11

2. Johannes 3, 16-18

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er en liknelse som Jesus forteller, og den er av det ramsalte slaget. Og jeg tror det er lett for oss å bli fanget ordene om dødsriket og den rike mannens pine. Men denne teksten handler ikke hvem som går fortapt og hvem som blir frelst. Denne teksten handler Guds vilje i verden, og den forpliktelsen som Gud pålegger oss ovenfor hverandre i denne verden. 

Det er en rød tråd som vi finner gjennom hele Bibelen som handler om Guds omsorg for de fattige og avmektige. Om de som har sin forpliktelse ovenfor de som ikke har. Om de som har makt sitt ansvar for de maktesløse. 

Om vi ikke finner det på bibelens aller første blad, så finner vi det allerede tidlig i Moseloven, der enker og farløse plasseres under Guds direkte beskyttelse i ganske voldsomme ordelag. 

Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres (5. mos 22, 22f).

Og det er ikke småtteri Guds har tenkt å gjøre på vegne av enker og farløse, for det fortsetter med: 

Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd så konene deres blir enker og barna deres blir farløse. (5. mos 22,23)

I Mosebøkene finner vi også regler som beskyttere innflyttere i landet, gjeldsslaver, slaver på rømmen, dagarbeidere og mennesker med funksjonshemninger. 

Vi finner krasse domsord i flere profetbøker, over de mektige som undertrykker og utnytter de avmektige og ikke hjelper de fattige i samfunnet. 

Og vi finner det i Det nye testamentet. 

Som kristne er vi ofte vant til å tenke på Jesus som en som utfordrer eller nyanserer den jødiske sammenhengen han tilhører, og kanskje særlig fariseernes tolkning av Moseloven. Men i denne sammenhengen så står Jesus fjellstøtt i en lang jødisk tradisjon. Den rike som har sviktet de fattige dømmes av Gud. De mektige som utnytter de avmektige dømmes av Gud. 

Hvis du går hjem og leser denne bibelteksten i sin sammenheng så vil du se at også denne liknelsen fortelles i et krast ordskifte med fariseerne. Men det som er vesentlig i denne sammenhengen er ikke at de er fariseere, men at de som Jesus diskuterer med karakteriseres som pengekjære. 

Guds omsorg for de fattige og undertrykte er en rød tråd gjennom hele Bibelen, men blant de fire evangeliene så er det særlig i Lukas at de fattige løftes fram. Mange av de tekstene som vi kun finner hos Lukas – som dagens liknelse - handler om omsorgen for de fattige og undertrykte, og den tonen slås an allerede i innledningen til Lukas evangeliet. Der Jesus bruker ord fra Jesaja som et slags program for sitt virke: 

Herrens Ånd er over meg,

for han har salvet meg

til å forkynne et godt budskap for fattige. (Lukas 4,18)

En annen historie som vi kun finner hos Lukas er fortellingen om Sakkeus. Den kortvokste tolleren Sakkeus opplever det vi kan kalle en omvendelse, og Sakkeus sin respons på sin nye tro er påfallende praktisk: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen». (Lukas 19,8)

Og sånn kunne vi fortsatt med flere tekster fra Lukas, de andre evangeliene og fra de ulike brevene der det advares mot rikdom, og med formaninger om å ta seg av de fattige. Tekster der de med makt pålegges et ansvar for de avmektige. 

Bibelen har et komplekst forhold til rikdom. I fortellingene om Abraham, Isak og Jakob så er det ingen tvil om at rikdom sees på som et uttrykk for velsignelse fra Gud. Vi vet at både Jesus, Paulus, og de første kristne menighetene var helt avhengige av velstående mennesker som støttet opp om deres arbeid. De første kristne husmenighetene holdt ofte til i huset til velstående mennesker. 

Og samtidig er det mange advarsler i Bibelen mot å stole på materiell rikdom.  Og advarsler om at rikdom kan føre til synd, slik Paulus skriver til Timoteus: 

Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og ødeleggelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. (1.Tim 6,9f)

Dommen over den rike mannen i dagens lignelse kommer ikke av at han er rik, men at han er rik uten å ha gjort noe for Lasarus som ligger fattig og syk ved porten hans. 

Kjære medkristne!

Når jeg jobber med tekster av dette så blir jeg fylt av begeistring. Jeg kjenner på en sånn: Wow, jeg elsker Jesus! Og noe av det som gjør at jeg elsker Jesus er nettopp hans radikale utfordring til nestekjærlighet. Jeg elsker at han ikke bare er snill og grei, og at alt er greit, men at han utfordrer. At han peker på hva som virkelig betyr noe i livet, også når det gjør vondt målt opp mot mitt eget liv. 

Jeg er trygt plassert i middelklassen i verdens rikeste land. Statistisk målt så gjør det meg til et av verdens heldigste mennesker målt i materiell velstand. Sett i en global sammenheng så er jeg, og veldig mange av oss Den rike mannen. Vi kunne lent meg tilbake og tenkt, Gud er god, vi er velsignet. Men dagens evangelietekst – og ganske mange andre bibeltekster holder oss fast i vårt ansvar for vår neste. Fra vi var små så har vi lært å takke Gud for alt vi har. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Men den takknemligheten skal også være en spore til handling, til omsorg og til ansvar. 

Og la oss begynne med det jeg tror det er enkleste for oss å nikke til. Evangeliet utfordrer oss til handling på strukturnivå. Opp gjennom historien, så har kirkens forkynnelse og kirkens diakonale handlinger skapt endringer på strukturnivå. Med kristendommen kom nye idealer som endret lovverk, og styrket både kvinner, treller, enker og fattiges rettigheter. Og med kirken så kom munke- og nonne ordner som drev omfattende diakonalt arbeid.  Senere fikk vi – med utgangspunkt i de lavkirkelige vekkelsene på slutten av 1800-tallet- viktige diakonale organisasjoner som Kirken bymisjon, og institusjoner som tok seg av syke, eldre. mennesker med funksjonshemninger, fattige og mennesker med rusproblemer. 

Kjære medkristne

Vi skal med rette være stolte av det kirken og kristendommen har gjort, og som har bidratt til å skape et samfunn der de fattige ikke lenger skal ligge ved porten, drømmer om smuler og oppleve at hundene slikker sårene deres. 

Og samtidig så må vi ikke tro at den kampen er over. Vi lever i en tid der vi stadig hører om at det må strammes inn i offentlig pengebruk. Og uten at kirken skal begynne å bære partifaner for verken den ene eller andre regjeringen, så er det vår fortsatt oppgave å holde fram for de rike og mektige det som er Bibelens klare norm: De rike har ansvar for de fattige, de mektige har ansvar for de avmektige. For å bli i Moselovens begreper: enker, farløse, innflytter, gjeldsslaver og mennesker med funksjonshemninger er under Guds spesielle omsorg og beskyttelse. Og det er Guds krav til oss som fellesskap at vi tar vare på disse. 

Og la oss da skru til skruen litt, og gjøre det hakket mer personlig. 

Det er lett å peke på politikere, byråkrater, de rike, noen andre enn oss selv. Det er lett å tenke at det er de som har ansvaret for Lasarus i vårt velfredssamfunn. Det er så behagelig hvis det er noen andre enn oss – som er Den rike mannen som skal stå til ansvar for dette. Og ja, de har en del av ansvaret. Ja, evangeliet utfordrer oss som fellesskap, men det utfordrer også oss som enkeltpersoner. 

For noen år siden så jobbet jeg i en menighet der diakonen til initiativ til matutdeling før jul. Og det som var interessant var at blant de første reaksjonene som kom var at «dette kan umulig trenges her, det finnes ikke fattige i denne bygda». Så viste jo erfaringen med matutdelingen at, jo, de fantes. De var bare veldig usynlig for det store flertallet. Denne matutdelingen ble da, og den blir fortsatt finansiert av private gaver. 

Det er fristende i møte med Guds krav, Guds pekefinger om man vil, å tenke at denne peker på noen andre enn meg. Men dagens evangelietekst er av det ramsalte slaget, og i dag peker fingeren ikke bare på strukturer og politikere, men den peker også på oss. De aller fleste av oss har nok til å dele med andre. Noen kan dele mye, mange kan dele en del og enda flere kan dele litt. 

Kanskje kjenner vi oss ikke igjen i bildet av den rike mannen «som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag». Men kanskje kan vi, hvis vi tillater oss å være selvkritiske, kjenne oss igjen i Lukasevangeliet sin beskrivelse av de fariseerne som Jesus diskuterer med som pengekjære. 

I dag skal vi ta opp offer til Kirkens bymisjon i Lillestrøm. Se på det som en åndelig øvelse, din egen lille kamp mot pengekjærheten, når du finner fram vippsen under nattverdsalmen. I dag er vi samlet kirkefolk fra hele Lillestrøm kommune og vi inviteres til å gi en gave til en diakonal organisasjon som jobber med de fattige og utsatte i vårt nærmiljø. Jeg synes det er lov å håpe på at det blir et offer som merkes. 

God medkristne!

Mens vi tar opp offeret så skal vi synge den Hovlandsalmen som begynner slik: Intet er vårt, alt er ditt. Og særlig de to siste versene her snakker godt med dagens evangelietekst: 

Og verden er din. Dens nød er ditt rop. Det kaller oss. Intet er vårt, alt er ditt. Alt er vårt i deg. 

I fattiges hånd skal gaven bli lagt som er fra deg. Intet er vårt. Alt er ditt. Alt er vårt i deg. 

Og jeg tror nøkkelen til å se evangeliet, og ikke bare Guds pekefinger, i dagens evangelietekst ligger her. Evangeliet er et radikalt tilbud om å løfte blikket fra egen navle og se dine medmennesker med Guds omsorgsfulle blikk. En mulighet til å bevege seg bort fra meg og mitt, til vi og vårt.  

Det er veldig sjelden at Gud operer i verden gjennom mirakler. Det kommer ikke til å komme rikdom deisende ned fra himmelen til alle som er fattig. Og det vil ikke komme himmelske engler som kaster undertrykkere fra makten. 

Men det kan komme mennesker som er lydhøre for Guds vilje, som har Guds blikk på sine medmennesker, og som er villige til å både dele og kjempe. 

Gud trenger oss som sine hender og føtter. Og Gud trenger vår tid og vår lommebok. Guds omsorg kan vise seg gjennom gode strukturer i vårt samfunn der vi omfordeler og tar vare på hverandre. Men det handler også om vår personlige vilje til å dele av egen rikdom, egen makt og av egen tid. 

Og i dette, så ligger det også et tilbud om en frihet. For Lasarus er det et tilbud om frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Og for den rike mannen et tilbud om frihet fra pengejag og i stedet satse på varige verdier. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

13. søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

2. Krønikebok 1,7–12

Efeserne 4,11–16

Lukas 12,41–48

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst tar oss med til en verden som vi ikke umiddelbart kjenner igjen, fordi de som vi møter i denne teksten er slaver, som tjener en Herre. Men la meg utbrodere teksten litt for dere, så tror jeg at vi vil kunne kjenne oss igjen, også i vår tid. 

På Jesu tid var slaver en helt vanlig ting. Man mener at mellom 5 og 10% av innbyggerne i Romerriket var slaver. Slaver er en annen manns eiendom, og de var bort imot rettsløse i forhold til sine eiere. Og samtidig så var ikke det å være slave en entydig ting. Det fantes slaver som jobbet i gruver og på jorder, som hadde hardt fysisk arbeid. Det fantes slaver som var tjenere i husene. Men det fantes slaver som hadde høye administrative stillinger og mye ansvar, og f.eks ordet pedagog kommer av det greske ordet pais – gutt og agos – fører, og ble brukt om den slaven som fulgte rikere borgere sine sønner til og fra skolen, og hjalp dem med leksene. 

I dagens evangelietekst så handler det om «den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?» Dette er med andre ord en slave som kan sammenliknes med en leder. Og det som er interessant er at dagens tekst har ikke fokus på at denne lederen skal drive fram resultater på vegne eieren, tvert imot så handler hele teksten om hvordan denne lederen har ansvaret for de andre tjeneres velvære:

Hele teksten begynner med: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?». Hele begrunnelsen for dette lederoppdraget er omsorg for de som skal ledes. 

Og når dette gjøres godt, så vil Herren belønne denne slaven. «Lykkelig er denne slaven som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.»

Men som dere kanskje har hørt om, eller erfart, så finnes det også ledere som misbruker makten sin. Som ikke har de han leder sitt ve og vel for øye, men prioriterer seg selv.  Også i denne fortellingen: 

Men sett at denne slaven sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå slaveguttene og slavejentene og spise og drikke til han blir full.

Vel på samme vis som den gode lederen blir belønnet, så blir den dårlige lederen straffet: 

46 Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. 47 En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. 48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Historisk tolkning

Dagens evangelietekst er fra Lukasevangeliet, dette er et evangelium som trolig ble skrevet en gang mellom år 75 – 90 etter Kristus. Det betyr at det har gått rundt 50-60 år siden Jesus døde. Det betyr også at når dette evangeliet ble skrevet så hadde kirken begynt å etablere seg som organisasjon.. Det var menigheter rundt om i hele romerriket, og i disse menighetene så begynte det å danne seg lederstrukturer. 

Nå er det ikke sånn at det finnes noe organisasjonskart i Det nye testamentet om at akkurat slik skal kirken være organisert. Men vi finner mønstre som går igjen flere steder. Dette ser vi blant annet i teksten vi leste fra Efeserbrevet: 

11 Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, 12 for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp,

Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, dette er oppgaver som vi ser som et mønster flere steder. Og så var jo veldig mange av disse menighetene grunnlagt av Paulus, eller noen som reiste med han. Så det er vel grunn til å tro at selv om det ikke var helt likt overalt, så bidro Paulus sin rolle som menighetsplanter til en oppgavefordeling og struktur i menigheten som han brukte flere steder. 

Jeg er ganske sikker på at de første kristne som leste Lukas evangeliet kunne kjenne seg og menigheten sin igjen i denne liknelsen. Den Herren som er bortreist er Jesus selv, og «den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid?» er de som er satt til å være Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere i menigheten. 

Hva er det denne teksten viser fram av idealer. Jo den løfter fram det å lede som en tjenende oppgave. Forvalteren er slave, på samme vis som de han skal lede. Og det som er oppgaven hans er «gi dem mat i rett tid?». Det er en omsorgsoppgave. Å lede er i denne liknelsen ikke å herske, men det er å ta seg av andre. Og samtidig så er teksten en sterk advarsel mot maktmisbruk. 

Opp gjennom historien så kjenner vi historier om prester og andre kirkelig ansatte som ikke har tjent, men som har brukt sin posisjon til å utnytte eller krenke andre mennesker, og til å løfte seg selv opp. Denne Bibelteksten er en advarsel til alle som har ansvar for andre mennesker- å lede er en tjeneroppgave, det krever et tjenersinn. For til syvende og sist er det ikke du som leder som er viktig. Du er også bare en slave, som er satt til oppgaven for å tjene til Guds ære. Og Gud selv vil holde deg ansvarlig. 

Aktuell tolkning

Kjære menighet. 

Denne teksten minner oss på at kirken skal være et tjenende fellesskap. Der det å ha ansvar og lederoppgaver ikke er noe vi gjør for vår egen ære, men til Guds ære, og at Gud vil holde oss ansvarlig for hvordan vi forvalter vårt ansvar, og da særlig hvordan vi tok vare på de av våre medmennesker som vi hadde et ansvar overfor. Derfor er dagens bibeltekst en særlig påminnelse til ansatte, rådsmedlemmer og frivillige i vår menighet, og i alle menigheter. Å ha en lederoppgave i Guds menighet er ikke noe vi skal gjøre for egen ære, men til Guds ære. Og Jesus ber oss være tjenere, som ikke hersker eller utnytter, men som ser til å gi «mat i rett tid». 

Men jeg tror at tekstene vi møter i dag skal lære oss noe viktig som går utover kirken og kirkens liv. For de forventningene som Gud har til ledere i kirken, har han også til andre som har en form for lederoppgave. Og her tror jeg vi skal tenke raust om lederbegrepet. De aller fleste av oss har på et aller annet vis relasjoner der vi har ansvar for andre mennesker. Foreldrerollen er en slik rolle. Foreldre er på et vis barna sine ledere. Som foreldre skal man oppdra sine barn, man skal vise dem hva som er de gode valgene i livet, og lære dem til å bli ansvarlige mennesker i verden. 

Lærere har elever, alle som jobber i helse og sosialsektoren har pasienter, mange av dere som er her i dag har store eller små lederoppgaver i arbeidslivet eller i frivilligheten. 

Denne søndagen så minner evangeliet oss på vårt ansvar når vi har andre menneskers liv i våre hender. Og vi minnes på at det Gud vil er at vi skal være gode forvaltere av de ansvarsoppgavene vi har, så vi passer på at de andre får det de trenger, når de trenger det. Det betyr ikke at vi skal være viljeløse nikkedukker som skal gi alle andre alt de ber om. Oppdragelse, ledelse, ansvar betyr også å si nei når det er riktig. Men både våre nei og våre ja skal være styrt av den andre sitt beste. 

For det er rett og godt slik det sto i slutten av vår evangelietekst: 

Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen 

12 søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

Lukas 8,1–3

Jesaja 49,13–16

2. Korinter 9,1–8

Kjære menighet!

Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Ikke fordi Gud ikke bryr seg om hvordan vi lever våre liv, men fordi samme hvordan vi lever våre liv, så vil Gud alltid elske oss like høyt. 

Vi leste i stad fra Jesajaboken, der Gud sammenlikner sin omsorg med en mors omsorg. 

Kan en kvinne glemme sitt diende barn,

en omsorgsfull mor det barnet hun bar?

Også er det jo noe farlig med alle slike sammelikninger. Enten Gud sammenliknes med en mor eller en far, så vil det finnes mennesker i verden som vet at det finnes både mødre og fedre som ikke er snille med sine barn. Og de fleste av oss som er foreldre vet at selv om vi er veldig, veldig glad i våre barn, så har vi ikke alltid klart å ha dem som vår viktigste prioritet. Og det visste man også på profeten Jesaja sin tid: For profeten legger til: 

Selv om de skulle glemme,

skal ikke jeg glemme deg.

Se, jeg har tegnet deg i mine hender,…

At Gud elsker alle mennesker, betyr også at alle mennesker er like verdifulle. Gud deler ikke mennesker inn i hierarkier. Både Profeten Jesaja, Jesus - og vi lever i en verden der det finnes statusforskjeller. Vi kjenner det fra samfunnet rundt oss. Det har høyere status å være rik enn fattig, det har høyere status å være funksjonsfrisk enn funksjonshemmet, det har høyere status å være slank enn tjukk, heller sporty enn tungpustet, heller høy enn kort, og vi som har lys hud opplever ikke den diskrimineringen som mange med mørk hud opplever i Norge, og vi lever i en verden der det gjennomgående gir flere privilegier å være mann enn kvinne. 

Derfor er dagens korte evangelietekst om kvinnene som fulgte Jesus en viktig tekst. Og det er kanskje typisk at vi finner den bare i Lukasevangeliet. Evangelisten Lukas er særlig opptatt av å fortelle om hvordan Jesus så de «små» i samfunnet. Jesus levde i et patriarkalsk samfunn, der menn dominerte de aller fleste sider av livet. I teksten vi leste så står det om kvinnene som fulgte han at de «var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer.». Dette var tilstander som hadde gjort dem urene religiøst, også sosialt isolert. Når Jesus hadde helbredet dem, så hadde han ikke bare gitt dem plass i folkets religiøse liv, han hadde også gitt dem tilbake deres plass i samfunnet. 

Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Guds kjærlighet betyr at alle er like mye verdt. Og ved å inkludere kvinner, også kvinner som hadde hatt sykdommer og vært plaget av onde ånder så river Jesus ned samtidens fordommer. 

Vi er Jesu etterfølgere, og selv om verken vi eller kirken alltid har klart å praktisere dette radikale likeverdet, så er denne teksten er påminnelse til oss alle. Foran Gud er vi alle like, og han kaller oss til å se på hverandre som likeverdige. Vi er alle Guds barn, vi er søsken som skal elske hverandre. Som Paulus skrev til Galaterne. 

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal 3, 28)

Til slutt: Men det er også en liten setning til i denne evangelieteksten som vi skal stoppe ved. For det var nok ikke hvilke som helst kvinner som nevnes ved navn i denne teksten. Vi leste: «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.». Det var ikke gratis for Jesus og disiplene han å reise rundt og forkynne. De måtte spise og bo. De trengte noen som støttet dem økonomisk. Og disse kvinnen hjalp Jesus og disiplene med det de eide. Så disse tre kvinnen tilhørte nok middelklassen og kanskje overklassen i Gallilea. 

Den siste teksten vi leste, fra Paulus 2. brev til korinterne, handlet om en givertjeneste som Paulus organiserte. Han organiserte en innsamling til de kristne i Jerusalem. Innsamlingen var nok delvis ment som en takk fra de nye menigheten til den menigheten som tok evangeliet ut i verden, men den var også en solidaritetshandling fordi mange i denne menigheten var fattige.  

Og her – i historien om kvinnen som finansierte Jesus sin virksomhet, og innsamlingen blant de kristne til menigheten i Jerusalem, så ligger det en utfordring til oss. 

Hvis Gud ønsker en verden der alle mennesker har et radikalt likeverd, så er det også en utfordring til oss. Det handler om hvordan vi møter mennesker i hverdagen – som naboer, som venner, som de som flytter til landet vårt, de du møter på jobb, på idrettsbanen eller i kirken. Ja, alle steder du møter mennesker. Men det er også en utfordring til oss som har, til å dele mer av vår overflod.  

Hvis Guds vilje skal prege vår verden, så er faktisk Gud avhengig av vår lydighet. Gud er ikke verdens største tryllekunstner som med et Sim Sala Bim kan endre all urettferdighet. Ja, vi tror at han en dag skal komme igjen å opprette en verden med fred, rettferdighet, uten sorg og smerte. Men i denne verden, i vår tid, så er Guds ord en utfordring til oss som tror. 

Gud elsker oss som en mor som aldri kan glemme sitt barn. Men ikke bare oss, men alle mennesker. Og for oss som tro så er det et kall å omsette denne kjærligheten i verden. Med gode ord, med gode handlinger, med omsorg, og ved å dele av det vi har med den som trenger vår omsorg. 

For det er vi som er Guds hender og føtter i denne verden. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Treenighetssøndagen 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster: 

1. Mosebok 18,1–8 Herren gjester Abraham

Romerne 11,33–36 Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!

Lukas 10,21–24 Hvem Sønnen er

Kjære menighet!

I dag er det treenighetssøndagen. Bak oss har vi kirkens festhalvår, der de store kirkelige festene har kommet på rekke og rad: advent – påske – pinse. Mange av kirkens festdager markerer konkretet hendelser i Jesu liv, og i kirkens liv: 

• Jul, Jesus blir født,

• Påske, inntoget i Jerusalem, siste måltid med disiplene og nattverden innstiftes, korsfestelse, død og oppstandelse

• Kristi Himmelfart – Jesus farer fra jorden til Gud Faders Høyre hånd.

• Pinse, disiplene får den hellige ånd og den kristne kirke blir til gjennom forkynnelse og dåp.

Og hadde vi holdt oss med flere helgener, så hadde vi jevnt og trutt blitt minnet på sterke troshistorier og viktige personer i kirkens historie gjennom ulike helgendager. Men det eneste vi har som likner er Olsok den 29. juli. Til minne om hellige Olav, en slags bursdag for kirken i Norge.

Ja, merkedager i kirkeåret er ofte knyttet til historiske hendelser. Men ikke treenighetsøndagen. Treenighetssøndagen markerer en trossannhet. På første søndag etter pinse, denne søndagen, så ser kirken seg tilbake i frelseshistorien. Og den ser Gud som skaper – Faderen, den ser Gud som frelser – Sønnen, og den ser Den hellig Ånds gjerning i historien, kirken og menneskers liv. Og samtidig holder vi fast på at Gud er en. 

Dagens tekster

Kjære menighet!

Dagens tekster gjenspeiler en utvikling i troen på vår Gud, fra sine jødiske røtter til den kristne kirkes tro på den treeninge Gud. Den første teksten er det patriarken Abraham som får besøk av tre menn. Hadde vi lest videre i teksten så hadde vi sett at den ene tiltales som Herren, og de to andre omtales som engler.  Men i den kristne tradisjonen er disse tre mannsskikkelser som besøkte Abraham blitt tolket som den treenige Gud. Og hvis dere gjør et googlesøk når dere kommer hjem, så vil dere kunne finne mange ikoner særlig fra ortodoks tradisjon som framstiller dette besøket av den treenige Gud hos Abraham. 

I dagens evangelieteksten, så finner vi et av de få bibelversene der den treenige Gud omtales innenfor et vers. 

 I samme stund jublet han  - altså Jesus - i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.

Sammenhengen som dagens evangelietekst tilhører er at de 72 disiplene, som har vært utsendt av Jesus, kommer tilbake. Og de har erfart at i Jesu navn kan de både helbrede og drive ut onde ånder. Men Jesus oppfordrer dem til å ikke glede seg over det de kan gjøre i Jesu navn, men at «Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen». 

Og når Paulus henter opp ulike tekster fra det gamle testamentet i sitt brev til romerne, og spør: Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav han noe først, så han skulle få vederlag? Så ser nok Paulus for seg det guddommelige fellesskap mellom og i den ene Guds tre personer, selv om dogmer og læresetninger kom lenge etter Paulus.

Treenighetslæren

Kjære menighet

Treenighetslæren er det ved vår tro som skiller oss tydeligst fra de tre andre Abrahams religionene. For både jødedom og Islam er det utenkelig at Gud er noe mer eller annerledes enn en Gud, en i person og et i vesen. Mens for oss så er Gud tre personer, men ett i vesen. 

Det finnes ingen steder i vår Bibel, der Jesus eller andre setter seg ned og utlegger treenighetslæren. 

Men når den kristne kirke skulle systematisere sine tanker om Gud, sette ord på sin teologi, så måtte den forholde seg til at Gud hadde åpenbart seg på ulike vis. 

Utgangspunktet var jødedommens klokkeklare monoteistiske tro – at Gud er en. Men hvordan skulle Kirken forholde seg til at Jesus omtalte Gud som sin Far, og samtidig gikk tydelig inn i roller som var forbeholdt Gud, som å tilgi synd. Hva betydde det at han hadde oppstått fra de døde, og at disiplene hadde sett han bli hentet opp til himmelen. 

Og hvordan skulle den forholde seg til hvordan den opplevde at Den hellige Ånd, ikke bare var framstilt i det gamle testamentet, og det nye testamentet, men også hvordan de opplevde Åndens virke i den første kirke. 

Den endelige løsningen landet ikke kirken før den først på kirkemøtet i Nikea i 325 ble enige om at Kristus var av samme vesen som Faderen, og på Kirkemøtet i Konstantinopel i 381 ble enige om en liknende formulering om Den hellige ånd. 

Treenighetslæren er ikke en matematisk formel som går opp. Men det er kirkens bekjennelse i møte med hvordan vi opplever at Gud har vist seg i historien. Som Skaper, som frelser ved Jesus, og som Den hellige ånd som skaper tro og liv. Treenighetslæren er et trossprang der kirken setter ord på hvordan den har opplevd Gud i historien, Som en, men samtidig som tre. 

Gud som fellesskap

Kjære menighet

Til sist: Noen ord om fellesskap. En treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Gud er fellesskap, og han inviterer oss til fellesskap. Bilde av Gud i opphøyd og ensom majestet på tronen, i himmelens høye slott, passer dårlig på en Gud som er treenig. For en treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Og Gud inviterer oss inn til fellesskap med seg. 

Gud ønsker felleskap med oss mennesker. Ikke for å kontrollere eller tukte oss, men fordi Gud elsker oss. Derfor ble Gud menneske. Og derfor virker Den hellige ånd blant oss, og skaper tro og bygger kirken. 

Fellesskap i kjærlighet er Guds vesen, og det er vår tros vesen. Kjernen i kirkens liv har alltid vært gudstjenesten, der vi samles til fellesskap, for å møte Guds kjærlighet, men også for å møte den omsorgen som ligger i det å ha fellesskap med andre mennesker. 

Å være en kristen er å gå inn i et kjærlig fellesskap med den treenige Gud og det er å gå inn i fellesskap med andre som tror. Veien inn til dette fellesskapet er dåpen. Alle vi som er her i dag, og alle kristne i hele verden har i dag blitt bundet sammen med Mateo og Even på en annen måte enn vi var i går. Og det samme skjedde med meg og med deg, da vi ble døpt. For ved å bli døpt er å tre i fellesskap med den treenige Gud, men også i det synlige menneskelige fellesskapet som heter Skedsmo menighet og hele den verdensvide kirke. 

Og det er her – i fellesskapet med Gud og mennesker at troen vokser. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Søndag før pinse 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke II

Tekster:

Sakarja 14,6–9

Johannes' åpenbaring 21,22–27

Johannes 3,16–21

Kjære menighet

Det finnes ikke så mange bibelvers som er mer kjent enn Johannes 3:16 som vi finner i dagens evangelietekst. 

At det er så kjent er godt hjulpet av at det har fått merkelappen «Den lille bibel». Denne merkelappen er ikke så gammel. Den kan ha opphav i en preken som Martin Luther holdt, men det er først de siste 200 år at akkurat dette verset har fått merkelappen «Den lille bibel». 

Dagens bibeltekst er en del av en lengre samtale mellom Jesus og Nikodemus. Nikodemus tilhørte den jødiske grupperingen som ble kalt fariseere, som var opptatt av en streng overholdes av Moseloven. Han var også en av de 70 jødene som satt i Det høye råd. Av samtalen kommer det fram at han også er en lærer, så ikke bare tilhørere han fariseerne, men han er en av de som underviser på vegen av denne gruppe. Det er med andre ord en lærd, dypt from mann, med betydelig religiøs og politisk innflytelse som Jesus snakker med. 

Det Jesus snakker med Nikodemus om at han må bli født på ny, og vi husker sikkert Nikodemus sitt spørsmål: Hvordan kan en som er gammel bli født? Så underviser Jesus han om at den nye fødsel skjer ved vann og ånd. 

Og her blir vi jo minnet på døperen Johannes som døpte Jesus, og så Den hellige ånd kom ned over Jesus, og som i Johannes 1, 33 sier at Jesus er den som skal døpe med den hellige ånd. 

Og dette peker jo også på vår dåp. Vår kristne dåp kombinerer vannet, et symbol på renselse, men også det å bli født på nytt. Men dåpen er ikke bare et symbol. Det er vår kirkes tro at i dåpen så handler Gud. Vi blir ikke bare symbolsk født på ny, det skjer en faktisk endring fordi vi i dåpen får Den hellige ånd. 

Merkelappen Den lille bibel, og tradisjonen med å lære enkeltvers utenat har pedagogisk verdi, men det kan også hindre oss å se sammenhenger. Når Jesus sier «for at hver den som tror», så kan vi lett bli fanget av en tanke av det å tro som en personlig prestasjon.  Men det er ikke umiddelbart sånn når vi leser verset i sin sammenheng. 

Jesus snakker om å bli født på ny. Og ingen av oss har faktisk valgt å bli født, det var noen andre, og litt biologisk flaks som gjorde at akkurat vi ble født. Jesus sier også til Nikodemus 

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (Johannes 3,7-8)

Det er vel ikke klokkeklart hvordan dette skal tolkes. Men bruken av vind som metafor tyder vel på at Åndens gjerning ikke kan styres av mennesker. 

Akkurat som det å bli født er en gave noen andre gir oss, så er også troen en gave vi har fått ved Den hellige ånd. Det er ikke vår prestasjon. 

Så tilbake til dagens prekentekst: 

16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Utgangspunktet i dagens prekentekst er den treenige Guds kjærlighet. Den treenige Gud elsker verden. Kosmos står det i den greske grunnteksten. Det er altså ikke bare oss mennesker, men det er alt som finnes og er til. Og han elsker oss så mye at han blir menneske, ved Sønnen. Og oppdraget er ikke å dømme verden, emn å frelse den. 

Det er frelse som er Guds vilje og mål. Hvordan skal vi forstå frelse. Hva er det å bli frelst? 

Nokså nylig som kom det en ny oversettelse av Bibelen. Og som sikkert mange av dere har lagt merke til bare i løpet av denne prekenen så har de blant annet endret et ord i dagens preken tekst. Mens det i den forrige sto ikke skal gå fortapt, så står det nå ikke skal gå tapt. Dette samsvarer godt med andre oversettelser på andre språk, og det er en like god oversettelse av det greske ordet apolymai. 

Når man skal oversette en tekst som er kjent, så må man også ta hensyn til hvordan et ord tolkes og forstås til enhver tid, i den kulturen, og på den tiden man gjør oversettelsen. Det er en fin balansegang mellom det å gjengi en tekst, hva som faktisk står der ord for ord, og det å oversette det slik at det gir samme mening som man tror forfatteren ønsket å formidle til sine første lesere. 

Problemet med ordet fortapelse er at det vekker assosiasjoner som har mer med Dantes inferno, og bilder av et brennende helvete med smådjevelser som plager de fortapte, enn det har med Bibelens ord å gjøre. Og samtidig, enten vi oversetter det fortapt eller gå tapt, så viser jo fortsettelsen av verset, men ha evig liv, at det er en motsetning i Jesu budskap mellom liv og ikke-liv her. 

Problemet oppstår hvis ordet fortapelse får legge føring på hele vår forståelse av hva det er å være frelst. Å være frelst er ikke det samme som, og det er heller ikke begrenset til å ha en himmelbillett. 

Frelse handler først og fremst om å kunne tre inn i fellesskap med Gud. Det er et fellesskap som vi inviteres til i dag, her, i vår verden, i vår levetid. Så tror vi at det vil bli fullkomment og annerledes når vi ser han ansikt til ansikt, men vi er allerede inkludert i dette fellesskapet. Og det er et fellesskap som er livsforandrende. 

Dagens lesetekster kan være med å kaste lys over frelsen som fellesskap. 

De handler begge om tempelet i Jerusalem. Hos Sakarja handler det helt konkret om det fysiske tempelet som ble gjenoppbygd i Jerusalem da jødene vendte tilbake fra sitt tvangseksil i Babylonia. Sakarja var en profet som har sterke messianske forventninger til gjenoppbyggelsen av tempelet. Og teksten vi leser er fra slutten av boken der Sakarja her en endetidsvisjon, der Jerusalem og tempelet blir åstedet for en siste kamp mellom folkeslagene. En kamp som ender med at Gud er alle folkeslags Herre, og at alle folkeslag valfarter til tempelet for å tilbe Gud. 

Den andre leseteksten er fra Johannes Åpenbaring, som også har en endetidsvisjon. Men en markant forskjell fra Sakarja sin endetidsvisjon er at i det Jerusalem som befinner seg på en ny jord, så finnes det ikke noe tempel: 

Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh Åp 21, 22-25

Det trengs ikke noe tempel i det nye Jerusalem, for Gud er blant menneskene. Det er fellesskap mellom Gud og mennesker. Dette er en forskjell som også minner oss om hva som skjedde i Matteus sin versjon av Jesu død på korset: 

Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. (Matteus 27, 50-51)

Forhenget i det aller helligste, der kun øverstepresten kunne gå inn en gang i året revnet. 

Alt dette er bilder på vår tro på at Jesus inviterer til en ny og radikal nærhet mellom Gud og mennesker.

Så hvordan kan vi oppleve dette fellesskapet. 

I keltisk spiritualitet så snakker man om thin places.  Tynne steder, direkte oversatt. Thin places i keltisk spiritualitet er steder der det virker som det ikke er noe skille mellom himmel og jord, steder der Gud er lettere tilgjengelig. Det er ofte blitt til hellige steder, en kirke, en hellig kilde, og dere hører jo nå med en gang at dette kan henge sammen med pilegrimstradisjonen som vi er en del av. For pilegrimen er jo på vei til et hellig mål. Men på vei til Nidarosdomen, Roma, Jerusalem eller Santiago compostella, som finnes det kirker – som denne –  eller hellige kilder – eller fjellheimer der Gud føles så underlig nær. 

Jeg tror at Thin places kan være mer en konkrete steder. For meg er nattverdbordet alltid vært et slik sted der Gud føles så underlig nær. Thin places kan også være fellesskap, med venner, med menigheten, med barnebarn. Steder som overvelder oss, med godhet og kjærlighet.

Thin places kan også være å ha tid alene, eller sammen med andre over en åpen bibel, eller i bønn. 

Vi er ikke de første kristne på jorden. Det finnes velprøvde måter å søke fellesskap med Gud. Gudstjenesten, nattverden, bibellesning, bønn, salmesang, skriftemål, pilegrimsvandring, fortrolige samtaler. Men det som kjennetegner alt dette er at det krever en prioritering, og det krever ro, tilstedeværelse, at man lytter. 

Å søke fellesskap med Gud er ikke så helt annerledes enn når vi søker felleskap med venner, med familie eller en kjæreste eller ektefelle. Fellesskap trenger tid og prioritering, hvis ikke så dør de sakte, men når de får tid og prioritet så vokser de, fordypes og skaper vekst i våre liv. 

Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. (Johannes 3,19-21)

Kjære menighet!

Som kristne er vi kalt til fellesskap med den treenige Gud. Gud vil frelse, og han inviterer oss inn i lyset. Og på samme måte som det spirer og gror rundt oss utendørs nå på våren, fordi sola igjen varmer jorden, slik er vi kalt til vekst i lyset fra han. For Gud vil frelse, han ønsker fellesskap med deg, med meg, og med hele kosmos. 

Nå er det snart pinse, og vi skal feire at Den hellige ånd kom til jorden på en ny og annerledes måte på pinsedag. Pinsen er kirkens fødselsdag, og det er på pinsedag at vi ser en Gud som på en radikal måte inviterer til fellesskap. Evangeliet forkynnes på mange språk, og det inviteres til fellesskap med Gud uavhengig av etnisitet, alder, og alt som skiller oss mennesker. Jesus sa til Nikodemus født på nytt av Vann og Ånd, det er det samme som Peter forkynner på pinsedagen: 

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (Apg 2,38)

I vår dåp ble vi født på ny gjennom vann og ånd, og vi ble ble inkludert i fellesskapet med den treenige Gud. Vi er kalt til å leve og vokse i lyset fra han. For Gud vil frelse. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kristi himmelfartsdag 2024, Skedsmo kirke

Denne prekenen ble holdt på min innsettelsesgudstjeneste som sokneprest i Skedsmo 9. mai 2024.

Tekster: 
Daniel 7, 13-14
Romerne 10, 6-10
Lukas 10, 24, 46-53

Kjære menighet
Kristi himmelfart er broen mellom historien om Jesus sitt virke på jorden, og den Jesus som vi tilber i hver eneste gudstjeneste. 

Kristi himmelfart er broen over 2000 år fra den Jesus som disiplene kjente, og den Jesus som vi kjenner i dag.

Sammen med vitnesbyrdet til kvinnene og disiplene om at de møtte den oppstandne, så er disiplenes vitnesbyrd om at Jesus ble løftet opp til Gud, grunnlaget for vår tro, når vi fortsatt i dag regner med å bli hørt når vi ber eller sukker: Kjære Jesus

Denne dagen står i spennet mellom påske og pinse. Disiplene hadde møtt den oppstandne Jesus, men de hadde enda ikke fått Den hellige ånd. Men i dag, på Kristi himmelfart så hjelper Jesus disiplene enda en gang med å forstå hva som har skjedd, og han forbereder dem på det som skal skje: 

Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.

Dagens evangelietekst er Lukas sin misjonsbefaling. 

Og den inneholder troens kjerne; Jesus død, Jesu oppstandelse, omvendelse og tilgivelse for syndene. 

Og i Lukas evangeliets bind II, Apostlenes gjerninger, så kan vi lese hvordan evangeliet sprer seg utover den kjente verden for disiplene, til både Romerrikets sentrum og utkanter.
Og så sitter vi her i dag - i Skedsmo kirke - fordi historien om Jesus har ikke latt seg stoppe. Den kom også hit til Skedsmo, og navnet Jesus vinner stadig nye generasjoner. 
Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag – også til oss her på Skedsmo.

Det gjelder oss: Jesu oppstandelse gjelder oss, muligheten for omvendelse og tilgivelse gjelder oss. 

* Oppstandelse
* Omvendelse 
* Tilgivelse

Dette er kjernepunkter i vår tro. Og jeg vil stoppe ved disse tre ordenen i dag: 
Oppstandelse, Omvendelse, Tilgivelse.

Oppstandelse! 
Kjære menighet, jeg vil tro at det første vi forbinder med dette ordet er vår tro på Jesu oppstandelse fra de døde, og vårt håp om at vi også skal oppstå fra de døde. Og det gir oss håp. Denne våren har jeg fulgt to familiemedlemmer til graven. Og i sorgen så har dette håpet kraft. 

Men i ganske mange år av mitt liv har troen på de dødes oppstandelse vært et nokså perifert håp. Jeg er en av de som måtte bli nesten 50 år før det gikk opp for meg – sånn på ordentlig – at også jeg skal dø en gang, og at det faktisk er mye nærmere nå enn da jeg var 20 år. 
Håpet om et evig liv er et viktig håp for oss kristne. Men oppstandelsestroen handler om mye mer, enn bare vår eller andres oppstandelse fra de døde.  

Oppstandelsestroen er et opprør mot alle dødskrefter i verden. Oppstandelsestroens kjerne er håp. Troen på at liv skal seire over død, lys over mørke, det gode skal seire over det onde. Og det gjelder mye mer enn bare døden.  

Vi lever i en tid med klimakrise og en tid der faktiske krigshandlinger er nærmere oss geografisk nå enn det har vært siden 1945. Det er ikke nytt at det er krig i verden, men nyheter 24/7 og på alle flater gjør at det kommer nærmere oss. Vi lever i en tid som ruster opp igjen, og der gamle og nye demokratier trues av polarisering. Nyhetene forteller oss at flere unge ser mørkere på framtiden i dag, enn i deres foreldregenerasjon gjorde da de var unge. De evige framskrittenes tid synes å være over. Vi lever i en tid som trenger håp. 

Kjære menighet 
Det er en del av vårt oppdrag å forkynne håp til alle som trenger det. Håp om evig liv til de døende, men også håp til de som har mange år foran seg, men som tynges ned av sykdom, av angst, av frykt, av fordommer, av motløshet, vold og sult. 

Men Gud er ikke en tryllekunstner. Verden er et vanskelig sted. I denne verden så finnes det død og lidelse, hat og vold. Her finnes angst og sykdom. Men det er ikke alt som finnes.
I denne verden så finnes det også oppstandelseskrefter, livskrefter, som helbreder, som skaper noe nytt, som skaper forsoning, som skaper tilgivelse, som skaper kjærlighet, som skaper trygghet og som skaper liv.

Gud er ingen tryllekunstner, men han inviterer oss til å være med i hans håpsbevegelse. 
Vi leste fra Lukas: 

Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.

Når disiplene tok fatt på sitt oppdrag, først i Jerusalem, også videre ut i verden, så skapte de noe radikalt nytt. Selv om gamle Adam satt godt i, og han sitter vel fortsatt godt i hos de fleste av oss, så skapte de en annerledes verden som radikalt sidestilte alle mennesker framfor Gud – her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. 

Kjære menighet!
Vi lever i en verden som er så gjennommarinert av kristen tro og tanke, at det er vanskelig for oss å se hvor mye vi har fått gjennom den håpsbevegelsen som Jesus satte i gang. Men Jesus utfordret oss til nestekjærlighet, ja fiendekjærlighet, han helbredet syke, og avviste at sykdom skyldes synd, han pekte på en nådig Gud og tilgivelse mellom mennesker. Og hans ord, og det han gjorde, har skapt en annen verden enn den som Jesus selv levde i. 
Som kristne tilhører vi en håpsbevegelse som faktisk har forandret verden, og som stadig skaper nye håp. 

Omvendelse og Tilgivelse!

Kjære menighet. 
To av de kraftigste verktøyene til denne håpsbevegelsen er omvendelse og tilgivelse. 
Omvendelse handler om å ta et oppgjør med oss selv. For det er ikke sånn at på innsiden av oss selv så bor det bare gode ting. Vi bærer alle sammen på både evne og vilje til å prioritere oss selv som viktigere enn andre mennesker. Vi bærer alle sammen på evnen og viljen til å gjøre det onde. Og noen ganger så gjør vi det. 

Omvendelse handler om å innta sin rettmessige plass i verden. Ikke som verdens sentrum, men som et Guds barn. Elsket og sett, dyrebar i Guds øyne, likeverdig alle andre mennesker. Men du er et av Guds barn, ikke det eneste. Det betyr ikke at du er uviktig, men din neste er like viktig som deg. 

Derfor handler omvendelse om våre liv. Hvis vi skal ta del i den håpsbevegelsen som Jesus skapte, og stadig skaper på nytt, så må vi være villig til å både dele og ta imot. Den rike må dele med den fattige, noen må trøste den sørgende, noen må være der for den redde, noen må helbrede den syke, noen må lære de unge og noen må ta seg av de eldre. Noen må forsake av den overfloden som livet har gitt dem av penger, krefter og overskudd, så de som mangler det grunnleggende kan få det de trenger. 

Men det gjelder også motsatt. Den fattige, de sørgende, de syke, de , de gamle, de som mangler skal også kunne at imot med verdighet. 

For de aller fleste av oss så blir livet slik at vi får anledning til å både gi og ta imot. 
Omvendelse handler ikke om å la seg overkjøre, eller utnytte. Det handler ikke om å være dumsnill eller naiv. Tvert imot så tar omvendelsen utgangspunkt i at du er et selvstendig menneske, som må velge hvem du skal tjene. Det står ikke akkurat sånn i Bibelen, men Bob Dylan sier det godt at det gjerne kunne stått der: You`re gonna have to serve somebody. It may be the Devil or it may be the Lord. But you`re gonna have to serve somebody.

For noen er omvendelsen et øyeblikk, en dag de husker godt. Dagen da de ble frelst. For mange er dåpen det mest konkrete de kan peke på hvis man spør dem når de ble kristne. 
Men omvendelsen er en jevnlig øvelse. De gamle snakket om den daglige omvendelse. Andre kirker snakker mer enn oss om helliggjørelse.  Samme hvilket ord vi setter på det så handler det om å stadig bestemme oss på nytt for å følge han. Stadig på nytt åpne seg for Den hellige ånds gjerning. 

Tilgivelse
Og omvendelsens søster er tilgivelsen. For når vi følger Jesus, så er har vi også lagt ut på en vei som peker på tilgivelsens mulighet. Vi er tilgitt av Gud, vi kan tilgi oss selv, og vi kan tilgi andre. 

Slik Jesus lærte oss å be: …tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. 

Nå har jeg levd i snart 50 år. Og jeg har hatt høye idealer for det livet jeg skulle leve. Høye idealer kan være inspirerende, men det kan også være kvelende. Og gang etter gang har jeg vært nokså ulykkelig når jeg må konstantere at jeg enda en gang kavet rundt i et gjørmebad av synd. Men som en klok sjelesørger spurte meg en gang: Tror du Gud er overrasket når du synder? 

Kjære menighet!
Vår grunnsynd er at vi mennesker er innkrøkte i oss selv. Vi graver rundt i vår egen navle, og er opptatt av meg, meg og meg. Og et overdrevent fokus på egen synd er faktisk bare en forlengelse av dette meg, meg, meg – fokuset. Kjære menighet! Vi kommer ikke til å slutte å gjøre det som er galt, og vi kan ikke fortjene nåden. Men vi kan overgi oss til Guds nåde. Og vi kan fortelle om denne nåden til andre. Vi kan erfare og dele tilgivelsens mulighet. 

Oppstandelse, Omvendelse og Tilgivelse.Det er gode nyheter for verden. Og vi er sendt med disse nyhetene.  Dere skal vitne om dette, sa Jesus til disiplene. Og i dag sier han det til oss. 

Vitne
Og det var kanskje her jeg skulle satt i støtet som ny sokneprest i Skedsmo, og fortelle om alle oppgavene denne menigheten trenger frivillige til, og alle de innsamlede midlene vi trenger. Og alt det er sant. Bortimot enhver menighet trenger til enhver tid mer penger og flere frivillige.

Men kjære menighet
Å være et vitne begynner ikke med å ta på seg oppgaver. Det er så lett som menighet og som kristne å havne i aktivitetsfella. Der fromhet kan telles i aktiviteter og giverkroner. Og sin verste form blir det en form for gjerningskristendom, der hva vi gjør blir viktigere enn hva vi tror. Å være et vitne handler om leve nær Jesus. Det handler om å gi plass til oppstandelseshåpet, omvendelsen og tilgivelsen i eget liv. Og når du lever nær Jesus, så vil andre ting vokse fram.  Det er det som er Den hellige ånds gjerning i oss. 

Disiplene ventet i Jerusalem til de fikk Den hellige ånd. Og så lot de Ånden lede dem. I Bibelen blir vi kjent med apostler som reiser ut og forkynner evangeliet, og som regel lider martyrdøden. Alt dette er viktig, og det trengs fortsatt at mennesker melder seg til tjeneste for evangeliet. 

Men de aller fleste av historiens troende reiste aldri langt. De levde det helt vanlige livet, på helt vanlige steder – som SKEDSMO -  med gleder og sorger, men livene deres var inspirert av Jesus. De lot seg døpe, ba sitt Fader vår, leste sin bibel, tok imot nattverden og la fram for Gud sine sorger i gleder i bønn. Dette rommet vitner om generasjoner som har levd slik. De forsørget og ble forsørget. De sørget og de trøstet. De gråt og de lo. De ga og de fikk. De sang lovsanger og klagesanger. De var sterke og de var svake. De tilga og ble tilgitt. Og gjennom helt vanlige liv – inspirert av Jesus – så ble de et vitne:Om oppstandelseshåp, omvendelsens mulighet og tilgivelsens gave. 

Og det er dette vi også inviteres til når Jesus sier: Dere er vitner om dette. Vi inviteres til å la oppstandelseskreftene, omvendelsen og tilgivelsen prege våre liv. Det kan vi ikke gjøre av oss selv. Til det trenger vi Den hellige ånd, og derfor gleder vi oss allerede til pinse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.