Lesetekster: Mika 7, 18-19 og 2. Kor 13,5-8
Prekentekst: Lukas 15, 11-32.
Kjære menighet.
I dag er det Bots- og bønnedag. Det er en gammel kirke tradisjon. I gammel tid var det mange bededager, og på landet var en tid hver onsdag bededag da prestene skulle faste og be om fred i landet.
Bot og bønn. Bot er et litt gammelmodig ord. Men vi kjenner det jo fra samfunnslivet, parkeringsBOT, fartsBOT, dagBØTER og man kan bli dømt til bot i domstolene. Bøter er faktisk den mest brukte straffeformen i Norge. Å betale en bot er å gjøre opp for seg, man blir ferdig med et forhold der man har brutt loven. Når boten er betalt, så er saken oppgjort.
I kirken handler bot om å gjøre opp sin sak med Gud. Det som ligger mellom oss og Gud, det som ligger i veien mellom oss og Gud. Som i rettsvesenet handler det om å erkjenne straffeskyld, og gjøre opp for seg.
Når det er snakk om å gjøre bot i en kristen sammenheng, så er de ofte nyttig å tenke i to dimensjoner, den menneskelige dimensjonen og den guddommelige dimensjonen.
Den menneskelige dimensjonen handler om at synd sjelden skjer i et menneskelig tomrom. Syv av de de ti bud handler om hvordan vi mennesker behandler hverandre. Løgn, begjær etter det som ikke er vårt, troløshet, baktalelse, vold i ulike former. Dette er synd som vi ikke bare kan gjøre opp med to foldede hender gjemt i et bøttekott med Gud. Man kan ikke denge kona, og regne med at alt er greit ved å be Gud om tilgivelse. Man kan ikke være en mobber på skolen eller på arbeidsplassen og tro at alt kan gjøres opp på kne i en samtale med Gud. Det er både kristelig og menneskelig å forvente at de som har gjort en ondt, gjør opp for seg. At de erkjenner sin skyld, og gir noe tilbake som kan kompensere for smerten. Som kan vise at de mener det når de ber om tilgivelse. Å si unnskyld betyr å erkjenne skyld, og vilje til å gjøre opp denne skylden. Å gjøre bot, er det som skjer når vi gjør opp vår skyld.
I forhold til Gud er dette annerledes. Det er allerede gjort opp for vår skyld ovenfor Gud. Vår ondskap er allerede sonet for ovenfor Gud. Som det sto i teksten fra Mika: «Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn.» Gud har selv gjort opp for vår skyld, da Gud ble menneske, ble korsfestet, døde og oppsto. Så hva skal denne dagen lære oss om vårt Gudsforhold?
For det første så minner den oss om at vårt forhold til våre neste også handler om vårt Gudsforhold. Troens liv er ikke kun vårt bønneliv, vår gudstjenestegang, vår evne til stille meditasjon eller rørende salmesang eller andre åndelige «prestasjoner». Og for det andre så minner den oss om vår avhengighet av Guds nåde. Den minner oss om vår plass – både hvor vi egentlig hører hjemme, og hvor vi ofte befinner seg.
For gjennom livet så vil de fleste av oss, gang på gang være som denne sønnen som krever arven. Sønnen som vil strekke på beina, ut å se seg om og klare seg på egenhånd. Sønnen som tror at hjemme er det stedet man drar fra og ikke det stedet man bor.
Da legger vi ut på tur i livet, og i overmot tenker vi at nå har vi skjønt det. Vi har tatt greia nå, vi klarer oss selv nå. Vi trenger egentlig ingen andre enn oss selv, vår egen styrke, våre egne penger, vårt eget hode, vi klarer oss selv, og egentlig så er jeg og mitt det som er viktigst i mitt liv, så får andre ordne sitt liv.
Mer enn synd, så handler historien om denne ukloke sønnen, om dumskap. Det står riktignok at han levde et vilt liv. Men det trekkes egentlig ikke fram at dette skulle være spesielt moralsk utsvevende. Mer enn at han er ond, forteller historien oss at han er dum. Han sløser bort alle pangene sine. Han går fra playboy til grisegjeter. Han satser på høy partyfaktor, og ender i rennesteinen. Han er uklok.
Men sønnen skjønner at rennesteinen er ikke noe blivende sted. Han reiser seg opp, og går hjem. Ikke for å være sønn, men for å være tjener. Men alle vi som har barn skjønner det faren gjør. Sønner og døtre som gjør noe dumt, de er like fullt dine unger. Når det handler om våre egne barn, så skjønner vi at sånn må det være. Utfordringen er å klare å tro det samme om oss selv i forhold til Gud.
Dagens evangelium handler om å få komme hjem. Og hjem, det er hjem til Gud. I dag ble fire barn døpt her i kirken. Og over dem, som alle døpte så lød løftesordene: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…
...gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…Det handler om å få et hjem, en Far i himmlen, en tilhørighet hos Gud og i Hans kirke.
Bots- og bønnedagen er en invitasjon til å komme hjem. Den minner oss på at vi alle har et hjem hos Gud. Og når vi ser oss om i livet så kan det hende vi oppdager at vi ikke er hjemme, men i fremmed land, og at det er på tide å komme seg hjem. At det er på tide å erkjenne at jeg ikke får det til selv, at det er på tide å erkjenne at jeg tok feil kurs, at jeg overså andre, gjorde andre vondt, ja ikke bare vondt, men ondt. Bots- og bededag er en invitasjon til å sette kursen på nytt, ikke lenger ut, men hjemover. Det er en invitasjon til å vende bort fra meg og mitt, og vende tilbake til fellesskapet med Gud og mennesker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar