 |
Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har
du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? (1 Kor 4,7)
|
Lesetekster: 5 Mos 8,11-14 og 1 Kor 4,7
Det står skrevet i evangeliet etter Lukas
På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.» (Luk 17,11-19)
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære menighet!
Gratulerer med dagen. Dette er dagen da vi få feire vår grunnlov. Det er grunnlovsdagen, og vi feirer at vi er et fritt folk, som velger våre egne folkevalgte, som vedtar våre egne lover. Vi er ikke bundne treller, men frie mennesker. Vi har frihet til både rettigheter og ansvar.
Dagens bibeltekster kan oppsummeres i et ord: Takknemlighet. Takknemlighet.
Neste år feirer grunnloven 200 år. Da var Norge et fattig land. Men man vant en viktig frihet med å få sitt egen Grunnlov og sitt eget Storting. Man hadde friheten, og den var og er verdt å feire. Selv om man måtte dele konge med Sverige til 1905. Norge er et land som på hundre år er gått fra å være blant Europas fattige land til å være blant et av Norges rikeste land. Så er de vel passende de ord som ble talt til Israelsfolket da de var på vei inn i det lovede land:
Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
Vi vet jo at vår rikdom i stor grad skyldes at vi vant i naturressurs-lotto. Oljen, vannkraften, gassen, fisken… alt vi ikke har skapt, men bare fått lagt i våre hender, er det som gjør oss rike. Vi har vært flinke til å forvalte våre ressurser og vi har skapt viktige fagmiljøer til å kunne hente ut naturressursene våre. Men om vi så er verdens beste på teknologi, ingen teknologi kan skape gass, fisk eller olje. Den har vi fått. Vårt demokrati springer ut av folkets valg, men vi må innse at vår velstand har kilder vi ikke har skapt selv.
Så er det da en passende påminnelse i det Paulus skriver til menigheten i Korint:
Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?
1 Kor 4,7
Kjære menighet!
Vi leste om Jesus som helbredet ti spedalske, men bare en kom tilbake takket. Er vi en av de ni utakknemlige spedalske, eller er vi som den ene som kom for å takke? Og hvordan skal denne takknemligheten komme til uttrykk? Skryter vi – og bruker vi – vår rikdom uten å huske at den er en gave?
Det er lett, og til tider populært, å svinge den moralistisk pisken over det norske folks rikdom. Det er både enkelt og fristende å raljere over vår rikdom og overflod, samtidig som mange fattige opplever våre grenser som stengte og vi på alvor diskuterer å forby enhver sivilisasjon påminnelse på fattigdommens eksistens: tigging. Det er enkelt å raljere over verdens rikeste land, der misnøye over det som for verdens flertall er detaljer, kan fylle forsidene med krigstyper.
Det er enkelt, men det spørs om det er rettferdig. For det norske folk skal ha ros for å ha valgt fellesskap og solidaritet. Jeg husker ingen tiggere fra min barndom. For gjennom politiske valg som har, og fortsatt samler, bred politisk støtte i Norge, så har vi valgt å fordele våre rikdom og vi har valgt å bygge et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Mange vil mene at vi hadde bygd drømmen, samfunnet der ingen skulle måtte stå med lua i hånda og tigge om verken penger eller arbeid. Vårt samfunn er ikke perfekt, men det svarer likevel godt på mange av de bibelske samfunnsidealer, der omsorg for de fattige, enker og farløse er helt sentralt.
Grunnloven er «vår». Og den skaper et «vi» som «vi som feirer 17. mai» tilhører. Den norske stat, grunnlagt på to folks territorier, det samiske folk og det norske folk. Bare i dette «vi» ligger det en spenning. Men også andre utfordrer dette «vi» som feirer 17. mai. Vår frihet, vårt demokrati og vår rikdom tiltrekker seg andre mennesker. Vi blir utfordret til å tenke på nytt gjennom hvem er dette «vi» som vi tilhører. Og hvem er «vi» villig til å inkluderer i vårt «vi».
Da jeg vokste opp var øst-europeere murt inne bak en mur vi kalte jernteppet. Vi var litt redd dem, det var jo de vi bygde opp NATO for å forsvare oss mot. Og vi synes litt synd på dem, der de levde under kommunistdiktaturer i ulike valører. Nå er de her som førsteklasses håndtverkere eller fiskeindustriarbeidere som jobber hardt og tjener sine ærlige penger her. Og på den måten opptjener de også rettigheter, rettigheter vi først og fremst hadde tenkt å ha for oss selv. Vi utfordres til å tenke nytt om hvem er det «VI» som får rettigheter i vår rikdom. Og de, som vi, ønsker selvsagt helst å bo sammen med sine familier, så dere barn kommer hit, går på skole, lærer vårt språk og blir våre barns venner. Og jeg tror barna kan lære oss mye i sin selvfølgelige forventning til at man skal bli venner selv om man snakker ulikt språk.
I min barndom var romfolket – eller sigøynere som vi kalte dem – et kuriøst folkeslag vi kunne se på reise om sommeren. Nå kommer det mange av dem hit, og det er sikkert mange av dem som jobber, men de vi leser om og ser de tigger. Nomadekulturen utfordrer vår ekstremt bofaste kultur. Deres anderledeshet utfordrer vår trygghet og komfort. Og deres utstrakte hånd, som ber om en del av vår rikdom, provoserer. For det var jo ikke slik vi skulle ha det her hos oss.
Og hvert år kommer tusener av mennesker hit og ber om beskyttelse. I fjor var det 9800 som søkte om asyl i Norge, og 5200 fikk innvilget asyl i Norge. For de som fikk ble Norge redningen, for mange av de som fikk avslag betydde avslaget knuste drømmer, for mange usikkerhet, og for andre frykt.
Utenlandske arbeidere, utenlandske tiggere og asylsøkere. De plasserer seg, eller hvertfall plasserer vi dem, lett utenfor det «vi» som feirer 17. mai. Og samtidig ber de på ulike måter om å få innpass i dette «vi». De ber om å bli regnet med. Men de har ikke makt til å tvinge seg inn. Vi som er «Vi»`et, må slippe dem inn.
Men hvordan handler dette om vår takknemlighet? Vi kan da ikke redde alle verdens fattige, verken individuelt eller som nasjon. Jeg synes Paulus sine ord til menigheten i Korint er en god vekker her:
Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?
1 Kor 4,7
Både arbeidsinnvandring, tigging og asylsaker reiser ganske kompliserte politiske problemstillinger. Det er den vanskelige politiske virkeligheten som kræsjer med den enkle grunntanken i alt vi har lært og lærer våre barn: «Du skal være snill, og du skal dele». Og så er bare ikke verden så enkel noen ganger.
Det kan ikke gis enkle eller fullstendige svar på disse spørsmålene fra en prekestol. Og det finnes ikke et kristelig svar, med to streker under, på slike spørsmål heller. Det er verken god teologi eller god politikk å vedta paradis på jord.
Dette er dagen vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati, og da feirer vi også at vi hvert fjerde år velger våre politikere i fredelige former til å utkjempe våre «kriger» på fredelig vis gjennom diskusjon og vedtak. De får mye urettferdig kjeft våre folkevalgte politikere, men de gjør en avgjørende viktig jobb for at demokratiet skal fungere. Det er politikkens oppgave å gjøre den vanskelige avveiningen mellom idealer og realiteter. Politikkens vesen er interessekonflikt, og vårt politiske system er i bunn og grunn et regelverk for hvordan vi avgjør vanskelige saker, når vi ikke kan bli enige. Kirken har ikke mandat til å diktere løsninger i politikkens verden.
Og samtidig, og det er avgjørende viktig, kirken skal ikke tannløst og uimotsagt la staten begå overgrep, eller enda verre, selv bli et verktøy for statens overgrep, slik det finnes eksempler på i norsk historie. NS-prestene under krigen hadde en teologi som gjorde det umulig for dem å stå opp mot styresmaktene. I den norske kirke har det vært en selvfølge etter krigen at det var galt. Det er kirkens oppgave å holde fram idealer, utfordre til handling og etterlyse engasjement, og påpeke opplagt overtramp og overgrep. Det må våre politikere finne seg i. Kirkens engasjement vil aldri begrense seg kun til borgernes evighetsskjebne. Og samtidig kan ikke kirken på Guds vegne kan levere detaljerte politiske forskrifter eller vedtak.
Politikken kan være komplisert, men menneskene er virkelige. Vi kan ikke late som de ikke finnes, romfolkets fattigdom, asylsøkeres frykt forsvinner ikke ved vi kaster dem ut. Vi kan ikke som en anstendig nasjon inviterer arbeidere hit, uten å være villig til å gi dem rettigheter og plass for deres familier. Om ikke kirken kan skrive ned løsningen med guddommelig pen, så er det kirkens oppgave å minne oss alle på alle menneskers likeverd, alle mennesker som gudevillet, gudeskapt og avhengig av hverandre.
Og noen ganger er det kirkens oppgave og minne verden på Guds harme på vegne av de fattige, de utstøtte, de små:
Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. (5 Mos 8,11-14)
Kjære menighet!
17. mai er en eneste stor feiring av det norske «vi». Men her i kirken så utfordrer dagens tekster dette «vi» til takknemlighet. Og når Guds ord minner oss på å være takknemlig, så minner det oss også på at alt det vi har fått, dypest sett ikke er vårt, men en gudegave. Vi som folk og individer har gjort både gode og onde valg, men vi har fått et utgangspunkt som er bedre enn de aller fleste folk og nasjoner i verden.
I evangelieteksten så er det et poeng at den ene som vendte tilbake var en fremmed. Han var samaritaner, mens de andre forutsettes å være jøder. Den fremmede ble nok mer overrasket over gaven, kanskje er det der vi kan finne nøkkelen til sann takknemlighet, å se vårt land og våre privilegerte liv gjennom de fremmedes øyne. Da tror jeg vi raskt vil se vår overflod, og vi vil kanskje bli slått av spørsmålet: Hvorfor deler de ikke mer?
Ja, kjære menighet: Hvorfor deler vi ikke mer?
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar