Det står skrevet i evangeliet etter Lukas
Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.
(Luk 24,45-48)
Slik lyder det hellige evangelium
Kjære menighet!
Det er underlig å stå her og tiltale dere som nettopp det: «Kjære menighet» for siste gang. Og tillat meg et lite øyeblikk å bruke en gammeldags formulering: Det er ikke fordi jeg ikke lenger har dere kjær, men fordi det snart er en annens oppgave å være sokneprest for den flokken av døpte mennesker som heter Øksnes menighet. Det er underlig, det er vemodig, men det er også med stor grad av takknemlighet. For det er ikke en ubetenksom frase verken i dag eller tidligere når jeg i mine prekener nokså konsekvent bruker ordene: «kjære menighet». For meg har det vært og er et oppriktig uttrykk for kjærlighet og takknemlighet for det vi har sammen som fellesskap.
Det har vært mitt privilegium å være sendt som sokneprest til Øksnes menighet. Det vil alltid være en del av min historie. Kirken sendte meg og tok imot meg i Øksnes. Og da er vi også ved kjernen i dagens tekster: å være sendt.
Prost Gunnar leste for oss fra det gamle testamentet, om profeten Jesaja som hører Gud sitt spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Og Jesaja svarer: «Jeg! Send meg!»
Og vi leste om Paulus, han som begynte som en som forfulgte de kristen, men som endte som en stor misjonær. Det krevde mot å stå midt i den antikke storbyen Athen, og fortelle dem at alle deres guder var døde, slik vi hørte Mie lese om. Men Paulus var trofast mot misjonærkallet helt til romerne skilte hodet fra kroppen.
Og så leste vi fra evangeliet hvordan Jesus forklarer disiplene kjernen i kristen tro: At han skal dø for våre synder, og oppstå til vår frelse, og så sier han: Dere er vitner om dette. Disiplene ble sendt.
Fra den første disippelflokken og fram til oss som er her i dag, så er det en rekke av mennesker som har sagt som Jesaja: «Send meg». Og alle de som ble sendt, alle de som tok troen videre til en ny generasjon eller til et nytt sted, var lenker i den lange kjede som binder vår tro til den historien som er kjerne i all vår tro: at Jesus døde for våre synder, og oppsto så vi skulle få evig liv. Alle som ble sendt var hender og føtter og munn for Kristus.
Kjære menighet!
I vår kirke har noen fått spesielle oppgaver til å preke, døpe og dele ut nattverden, det er prestene. Noen er satt til å lede kirkens diakonale arbeid, det er diakonene. Noen er satt til å drive med undervisning som kateketer, noen har ansvaret for musikken, det er organistene, og noen må ordne med penger, administrasjon, bygninger og kirkegårder. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken.
Kirken trenger at noen av dere som er unge i dag får lyst til å bli prest, organist, diakon, kirkeverge, kirketjener, sekretær, ja, alle de jobbene som skal og må fylles i kirken. Og nå henvender jeg meg særlig til dere unge. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken. Kirken trenger at ungdom har lyst til å ha kirken som en mulig arbeidsplass i framtiden.
De fleste konfirmanter har jeg hatt en liten prat med om utdanning, også har jeg slengt ut…Du har ikke tenkt på prest da…så trodde du kansje det var en spøk. Men det var ikke det. Kirkens framtid henger på at unge mennesker i framtiden vil la seg sende til en jobb i kirken. Kjære barn og ungdommer i Øksnes, kanskje er du en framtidig prest, diakon, organist, kirketjener, sekretær eller kirkeverge. Hvis du har lyst, så våg å følge den drømmen. Det er både fint og viktig å jobbe i kirken.
Men Kjære menighet.
Alle er sendt! I Øksnes har jeg lært et noen uttrykk jeg ikke kunne fra før, ikke alle kan gjentas her på en prekestol, men det er et uttrykk som jeg vil bruke her idag. Og det er når man spør barn om hvem de er «opp under». Hvem er du «opp under»? Det er et spørsmål om hvilken familie du tilhører, hvem er dine foreldre, besteforeldre, hvilken sammenheng hører du til i, hvor kommer du fra. Og det ligger liksom i kortene når man spør et slikt spørsmål at vi vet nok hva du er for en, når vi vet hvem som er foreldrene dine. Og den som blir spurt skjønner at hvordan man opptrer kan både styrke og svekke, ikke bare eget, men hele slektas rykte.
I dåpen ble vi Guds barn. Alle døpte er «opp under» Vårherre selv. Vi er hans barn og hans utsendinger. Jesu ord til disiplene: Dere er vitner om dette, er også ord til oss. Det handler ikke bare da primært om hvilken jobb vi har, men om hvordan vi opptrer i de fleste av livets sammenhenger.
Vi er alle sendt! Alle skal ikke bli profeter som Jesaja, ikke så mange skal bli misjonærer som Paulus, alle burde ikke aller helst bli prest, diakon eller kirkelig ansatt. Du må ikke jobbe i kirken for å være sendt av Gud. For vi er alle sendt til å leve livet som Guds utsendinger. Da vi ble døpt, så ble vi døpt til å leve som Guds utsendinger
Kjære menighet
I vår fikk den katolske kirke en ny pave, og han tok navnet Frans. Og han tok navnet Frans etter den hellige Frans av Assisi. Navnevalget var enormt populært. Frans av Assisi er den katolske kirkes mest populære helgen, mener mange. Og det er ganske symptomatisk at selv mange av oss lutheranere som ikke snakker så ofte om helgener, likevel kjenner til navnet Frans av Assisi godt. Frans som sa nei til fars rikdom, for å vie seg til å Guds kall til å gjenoppbygge Guds kirke. Først trodde han helt konkret at Guds kall var å restaurere falleferdige kirker. Men etter hvert ble det klart at den viktigste gjenoppbygningen av Guds kirke som Frans skulle bidra med ikke handlet om å restaurere gamle hus, men det handlet om et liv i tjeneste. Et liv i tjeneste for de syke, de fattige og for fredens sak. Og den dag i dag, så finnes det munker – fransiskanere i hele verden – som er ønsker å bruke livet sitt til å tjene de fattigste, de utstøtte, de syke, de som andre går utenom.
Kjære menighet!
Jeg er prest, det er et yrke og en tradisjon med mange ord. Jeg har tro på Ordets kraft. Jeg har sett at ord og Ordet kan forandre liv, jeg har selv opplevd at ord i satte ting på plass, skapte klarhet og ga omvendelse og ny kurs i mitt liv. Men ordene alene betyr lite. Det er når ord skaper handling at de blir viktige. «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord» skal visstnok Frans ha sagt til sine etterfølgere. Det er ikke våre ord, men våre liv, som er det viktigste vitnesbyrdet om vår kristne tro. Det er ikke prekener om Kristus som tjener, men vår vilje til å tjene, som gir evangeliet føtter å gå på. Det er ikke ord om Guds kjærlighet, men våre varme hender som bringer Guds kjærlighet til verden. Ja, kjære menighet, det er ikke hva man kaller seg, enten man er prest eller lekfolk, som er avgjørende, men det er hva vi gjør. Kan menneskene, ja, kan verden se Guds kjærlighet i våre liv? Er våre liv et ja til Gud spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»
Kjære menighet.
Det har vært rikt å få være sendt til Øksnes som prest. Jeg er trygg på at det er riktig å gjøre andre ting nå. Og jeg tror at Gud vil sende andre som skal fylle den ledige presteplassen i Øksnes. Andre som vil gjøre ting annerledes, men sånn må det være, ingen er god på å være en kopi av andre. Det hender at Vårherre bruker mer tid enn vi ønsker, da få vi mase på han når vi ber, men noen vil komme.
Og den som kommer er jeg sikker på at vil få oppleve det samme som jeg har fått oppleve. At noe av rikdommen med å være prest i Øksnes er at man ikke alene om å være sendt i Øksnes. Her er det mennesker som på ulike måter vier tid og krefter til å bære Guds kjærlighet ut til Øksnes samfunnet. Gjennom diakoni, gjennom musikk, gjennom besøkstjenester, gjennom speiderarbeidet, Ten Sing, kor og annet frivillig arbeid, gjennom fellesskap, gjennom bare det å komme og delta. Gjennom varme ord og noen ganger store offer.
Og kjære menighet. Det er fint at man kan merke at mange er sendt. Det er en ressurs for Øksnes menighet og Øksnessamfunnet. Men bli ikke motløs når du eller andre gjør feil, ja ikke bare feil, men synd. Men jeg er en som er avhengig av Guds nåde. Hvis dere så inn i mitt innerste mørke, så hadde dere ikke blitt særlig imponert. Men vi skal ikke gi ikke opp selv når verken våre liv eller våre ord blir et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Da skal vi minne hverandre på at Gud bruker bare syndere. Guds kjærlighet og tilgivelse handler jo ikke bare om alle andre, men først og fremst om oss og våre liv. Også du, ikke bare alle de andre, men også DU, er en som Jesus synes det var verdt å dø for.
Kjære menighet
Vårt viktigste vitnesbyrd handler aldri om vår kjærlighet, men om Guds kjærlighet som endret våre liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar