 |
| Den seirende Kristus på alterveggen i Myre kirke, Øksnes kommune. Foto: Martin Enstad. |
Noen ord om denne prekenen først: Denne prekenen ble første gang holdt 1. januar 2004 i Tonsen kirke. Jeg var ordinert fire dager tidligere i Oslo Domkirke, og dette var min første preken som ordinert prest. Tonsen kirke var min menighet i hele studietiden. Tonsen kirke har lært meg mer enn noen annen institusjon om hva det er å være menighet i Den norske kirke. Jeg skylder Tonsen menighet masse, masse, masse. Da jeg i år skulle preke på Jesu navndag i år igjen, så gjorde jeg et søk på PC`en på jakt etter ideer. Og fant igjen denne prekenen. Og det ble et gledelig gjensyn. Det er med glede jeg konstanterer at jeg kan si det samme fortsatt. Den ville nok ikke blitt akkurat slik, hvis jeg skrev idag. Men jeg gjenkjenner temaer som fortsatt er viktig for meg. Og en evangelisk frimodighet på frelst av nåde mot slutten, som jeg gjerne vil beholde. Den er litt lang og bærer litt preg av en nyutdannet Cand. theol. sitt behov for å vise alt han har lært. Men min menighet på 1. nyttårsdag i Øksnes i 2013, liknet den menigheten som fant veien til Tonsen kirke 1 .nyttårsdag i 2004. De tåler litt grundig bibelundervisning. Men noen små endringer ble derfor prekenen brukt på nytt i år.
Lesetekster: Salme 72, 17 – 19 og Romerne 10, 8b – 13
Det står skrevet hos evangelisten Matteus:
18 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. 19 Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»22 Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
24 Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone 25 og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.
Matt 1,18-25
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvem er du? I
Hvem er du? Spørsmålet kan være både overfladisk og grunnleggende. Noen ganger holder det med et navn, andre ganger møter vi mennesker som spør og graver om oss, om livet vårt og familien vår. Men noen ganger er det nok med et navn. For det mest opplagte svaret på spørsmålet ”hvem er du?” er jo nettopp navnet vårt.
I dag feirer vi Jesu navndag. Det er åtte dager siden Jesus ble født, og ifølge Lukas var det i dag han ble omskåret og fikk navnet Jesus. Egentlig fikk han det hebraiske navnet Jesjua, som på gresk blir Jesus. Og Jesjua betyr Herren frelser. I dag var dagen da Josef og Maria var nærmest det å være dåpsforeldre i vår kirke. Gutten deres skulle få et varig kjennetegn på den tro han skulle oppdras til. De var nok spent. På dagen, men mest på framtiden. Et nyfødt barn, skjørt, lite. Et hode som ikke henger helt fast, nattevåk, såre bryster, men mest av alt: gleden og undringen i møte med et lite mirakel.
”Mor has dreiv og stelten og far hass sto og lo…” sier Prøysen i sin vakre julekveldsvisa. Og i dag forteller teksten oss om han som sto og lo. Josef – en av evangeliets biroller, men sikkert en viktig mann for Jesus. Selv om barnestell nok først og fremst var en sak for Maria, så er selvsagt også Josefs liv blitt forandret med Jesus sin ankomst. En til å være glad i, en til å forsørge, en sønn som skulle læres opp i Josef sitt yrke. En gutt som skal læres opp i folkets tro og skikker. En sønn som skal lære å feire sabbat, valfarte til templet og spise påskelammet hjemme. Josef var blitt far, og som fedre flest må han ha holdt dette barnet tett inntil seg, prøvd å fange blikket, og innimellom gagga og goggo, må han ha lurt på: ”Hvem er du?”
Hvem er du som får engler sendt til meg om natten? Hvem er du som Guds ånd unnfanger i min forlovede? Hvem er du englene har bestemt skal hete Jesus? Hvem er du som skal ”frelse vårt folk fra våre synder”?
Evangeliets ord er ikke tilfeldig. Matteus var ikke flue på veggen i Josef sin drøm. Og Josef var høyst sannsynlig død da Matteus startet å skrive sitt evangelium. Ja, tradisjonen antar han var dø før Jesus begynte sitt virke. For etter historien om Jesus som tolvåring i templet omtales Josef aldri mer. Matteus baserte seg kanskje på historier han hadde hørt. Men viktigst av alt: Matteus vil gi oss svar på vårt spørsmål til Jesus: nemlig: ”Hvem er du?”
Hvem er du? II
Og Matteus forteller oss i denne teksten at Jesus var av kongeslekt. For Josef tilhørte Israels kongeslekt. Han tiltales av engelen som ”Davids sønn”. Lukas omtaler oss som en mann av ”Davids hus og ætt”. Hadde Israel blitt selvstendig monarki i år 0, så hadde ikke Josef vært en kandidat til å overta tronen. Det var mange som tilhørte Davids hus og ætt.
Dessuten hadde ikke Israel hatt konger av Davids hus og ætt på flere hundre år. Snekkeren fra Nasaret var ingen storkar, men det vil overraske meg om han ikke bar på en stolthet over å tilhøre Davids hus og ætt. Han tilhørte den ætten i Israel som folket forventet at skulle bringe dem en frelser. Ved å ta til seg Maria, og ta henne til ekte, ved å oppdra Jesus som sin egen sønn, så anerkjennes Jesus av den gamle kongeslekten, Davidsslekten. Han blir Josef sin sønn, han blir en mann av Davids hus og ætt. Han blir kvalifisert for å oppfylle folkets forventning om en frelser. For Matteus er dette viktig. Matteus skriver sitt evangelium først og fremst for jødene, han vil påvise et samsvar mellom Det Gamle Testamentets forventninger og Jesus historien. For oss er det viktig. For selv om vi eksegerer og kritiserer Bibeleteksten, så holder vi fast på at den er Guds ord til oss. Og skal Bibelen være Guds Ord så må vi kunne forvente en viss konsekvens i Bibelmaterialet. Gud lover folket en frelser i GT, og Gt er full av eksempler på at disse løftene ble forstått ulikt. Men når vi skraper i de ulike forventningene, så ser vi at Jesus kan passe inn i folkets forventninger: Han er av Davids hus og ætt. Og er det noe som er klart i det gamle testamentet så er det folkets felles forventninger til Davids hus. David er jo selve gullkongen, Guds utvalgte, Han er et høydepunkt i Israels historie, som folket lengter etter at skal gjenta seg. Når Josef så ned på det lille nurket i sine hender, og spurt: Hvem er du? Så var Josef selv en del av det svaret. For ved å ta til seg Maria og Jesus, så var Jesus blitt en del av Israels kongeslekt.
Hvem er du III
Når Josef så på Jesusbarnet og lurte : hvem er du? så må han ha tenkt på sin drøm. Hvem er du som får engler sendt til meg midt på natten? Hvem er du som engelen sier at Guds ånd har unnfanget i min forlovede?
Jeg har drømt mye rart, og jeg er glad for at drømmer er noe vi har for oss selv. For det er opplagt at vårt våkne liv iblant besøker oss i drømmene. Mennesker vi kjenner, situasjoner vi frykter eller elsker. Og noen få ganger har drømmene mine fått meg til å handle. Den kan ha minnet meg på mennesker jeg burde snakke med om et spesielt tema, eller det hender jeg våkner med løsningen på et problemet som har surret på harddisken hele natta.
Å handle ut fra en drøm er vågalt, når det ikke framstår som absolutt logisk. Det er vanskelig å vite hva som var Josef sine motiver for å ta til seg Maria. Han hadde all grunn til å tro at hun var gravid med en annen mann. Og som jøde i år null i Nasaret, så hadde nok de fleste av oss brutt forlovelsen med Maria. Ja, selv i Øksnes i 2012 så ville vel de fleste forlovelser bli brutt når en av partene ble gravid med en utenfor forholdet. Men så griper Gud inn. Dette er tydeligvis et barn som Gud vil beskytte. For Gud lar ikke det som vanligvis ville ha skjedd, skje. I stede ber han Josef ta på seg rollen som adoptivfar. Han forsikrer ham om barnets unike karakter. At Gud er barnets egentlige far.
Det vi står ovenfor er en Jomfrufødsel. Ordet er litt klamt. I våre dager framstår det nesten som komisk. Vi blir ofte litt ekstra fromme, eller litt pinlig berørte når vi snakker om det. Vi merker en undertone av skam knyttet til seksualitet. En skam som fikk Augustin til å si at når vi levde som gifte i Paradis, så skulle ikke sex innebære lyst, for på den måten ville vi slutte å avle barn med arvesynd. Vi møter en forestillingsverden der jomfrulighet er ensbetydende med renhet. For vår tid er det kanskje en litt fremmed tanke. Men tro meg: det er ikke komisk, det er ikke spesielt fromt eller spesielt pinlig. Jomfrufødselen dreier seg ikke om et spesielt og usunt syn på seksualitet. Jomfrufødselen er en del av svaret på spørsmålet: Hvem er du?
Når Matteus skal gi oss et svar på hvem Jesus er, så er han menneske – født av Maria, men han er også Gud, fordi han ble unnfanget ved den Hellige Ånd. Det lille nusslige barnet, med det litt store hode som nakken ikke klarer å bære. Han er også Gud.
Hvem er du IV
Hvis Josef døde før Jesus sin siste påske, så fikk han aldri fullt og helt svar på sine siste spørsmål. Hvem er du som engelen sier skal hete Jesus? Hvem er du som skal ”frelse ditt folk fra sine synder.”
Frelseverket knytter vi gjerne til påsken. Men veien er aldri lang fra jul til påske. For i julen kommer Gud til jorden i skikkelsen av et lite barn. Dette vågespranget fra allmakt til avmakt viser Guds radikale kjærlighet. Og når dette spranget først er gjort så er avstanden mellom jul og påske blitt kort. For når Gud først ble menneske, helt og fullt. Så er det vanskelig å tenke seg en vei ut av det valget, som ikke inkluderer døden. For det eneste som er sikkert om alle mennesker, er at til slutt skal vi dø. Guds frelsesverk med oss begynner ikke i påsken, men i julen.
Ved å bli et barn i vår verden, så kastes Gud ut på den arenaen der kampen mellom det gode og onde virkelig står. Ved å bli menneske er han utsatt for den ondes angrep og menneskers ondskap. Den kampen er en kamp på liv og død, selv for Gud. Når det lille nusslige barnet er blitt voksen, så går han inn i kampen, utholder lidelsen, lar seg korsfeste og dø. Og når alt synes svart og kampen tapt, så bryter Gud dødens makt ved å gjenreise Jesus fra døden.
Ved å bli dødelig og dø, så blir Gud menneske. Ved å stå opp fra de døde viser Jesus at vi kan tro og bekjenne han som Gud. Og at han har vist en vei gjennom liv og død som vi skal få følge.
Hvem er du? V
Hvem er du? Til nå har vi stilt spørsmålet til Jesus. La oss nå rette spørsmålet til oss selv. Hvem er du? Siden vi alle er forskjellig, så vil selvsagt svarene varierer. Forskjellene handler om kjønn, de handler om nasjonalitet, de handler om sivilstand. Forskjellene handler om ulike livshistorier, ulike oppvekst, ulike foreldre.
Men bak alt dette. Før alle forskjellene, så finnes det noe som er felles for oss alle. Vi er alle ønsket og elsket av Gud, som mennesker og som troende. Vi er sett av han. Samme hvor misfornøyd du er med deg selv, så er det ingen som skal ta fra deg at du er elsket av Gud. Og neste gang du hører stemmen som sier du ikke er bra nok, så vit at det aldri er Gud, men djevelen som er anklageren. Hils på stemmen og fortell styggemannen at han tar feil. Du er bra nok, du er elsket.
Og da vil kanskje styggemannen spørre deg hvordan du kan tro at du er bra nok. For vel er det sånn at du går i kirken, men både han og Vår Herre vet jo om alt det andre i livet ditt. Alt det andre som ikke egner seg til å vitne om, alt det andre som du skjuler. På dette tidspunktet kan du godt bli litt sint på styggemannen å si at han tydeligvis har fulgt med dårlig i timen. For da du i morges ba ditt fadervår så ba du: forlat oss vår skyld…og i det øyeblikk du sa det, så ble dine synder slettet ut. Dessuten burde han ha fulgt med bedre for mange år siden, den dagen da du ble døpt. Den dagen burde styggemennen bedre enn noen andre vite at du døde med Kristus og oppsto med Kristus.
Fra den dagen da presten slo korstegnet på deg, har Guds ånd bodd i deg, og selv om ikke alt har gått som det burde, så vil Gud aldri sende deg bort.
Og hvis stygemannen ikke gir seg, så minn han på julen. Minn han på at Guds sønn ble menneske for å frelse oss mennesker. Og du er den som Jesus valgte å bli menneske for. Og du er den som gjorde at Gud våget spranget fra allmakt til avmakt. Fortell ham at Jesus aldri ville stille deg spørsmålet: Hvem er du? For Jesus vet alt om deg, og han har frelst deg. Så alt styggemannen kan komme trekkende med til Vår Herre om deg, er gammelt nytt. Ja, det er så gammelt at det er glemt.
Gud fortalte Josef at barnet skulle hete Jesus. Jesus betyr Herren frelser. Han som valgte å få det navnet var Herren selv. Han valgte selv å frelse deg. Han valgte krybbe, stall og kors…ikke for moro skyld, men for din frelses skyld. ”For Gud har sagt: jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.” Det er Gud som presterer, du skal få hvile i det han har gjort for deg.
”Hvem er du?” Det spørsmålet må du nesten svare på selv, men skal jeg svare for deg, så kan jeg hvertfall si at du er en som er elsket og frelst av Jesus. Derfor ber vi i Jesu navn. Derfor lovsynger vi Jesu navn og derfor tilber vi Jesu navn. Ikke for å bli frelst, men i takknemlighet for at vi er frelst.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar