Lesetekstene: 2 Mos 3,13-15 og 1 Kor 8,5-6
Det står skrevet hos evangelisten Johannes
15 Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
16 Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
17 For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
18 Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.
Joh 1,15-18
Kjære menighet.
Vi mellom jul og faste i kirkeåret – og tiden har fått navnet åpenbaringstiden. Åpenbaringen er den årlige vandringen i kirkeåret fra krybben til korset og den åpne grav. Og i åpenbaringstiden lar tekstene oss bli bedre kjent med Jesus. Hvem er han? Hva vil han? Og hvem han er viktig både for å forstå krybben, korset og den åpne graven.
Sammensetningen av dagene tekster peker på en tilsynelatende motsetning. Guds bestandighet – kanskje kan vi si uforanderlighet: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» (2. mos 3, 15).
Samtidig som den peker på Guds foranderlighet: For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.(Johannes 1, 17).
Men er Gud foranderlig? Forandrer Gud mål og mening underveis? Har ikke Gud vært fra evighet og er det ikke et kjennetegn nettopp ved det guddommelige at det er ufeilbarlig. Burde det ikke så fall være merkelig å endre mål og mening underveis, ja selv å endre strategi burde være unødvendig for en ufeilbarlig Gud.
Jeg tror vi skal tenke mer dynamisk om Gud. Jeg er helt sikker på at Gud forandrer seg. For Gud står jo i relasjon, i forhold til sitt skaperverk. Til oss mennesker. Og på samme måte som vi lar oss forme og prege av de vi er sammen med, så må Gud la seg forme og prege av å stå i relasjon til sitt skaperverk. Gud må forholde seg til oss. Våre bønner, våre opprør og vår tilbedelse. Vi er ikke forhåndsprogrammerte roboter. Vi handler og agerer i forhold til hverandre og i forhold til gud, og begge deler utfordrer Gud til handling og forandring.
Men dagens tekster, og særlig evangelieteksten peker på en utvikling i Guds forhold til menneskene. Først kom loven, med Moses. Så kom evangeliet med Jesus, eller som Johannes skriver det: For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. (Johannes 1, 17)
La oss nå vende oss til altertavlen vår her i Langenes kirke. For her finner vi begge deler. Moses med Guds lov. Og evangelisten Johannes som symboliserer evangeliet – Nådestilbudet. Det er dette som ofte har vært de to hovedordene i luthersk teologi: Loven og evangeliet. Guds lov som holder fram hva som er rett og galt, og som dermed dømmer oss mennesker når vi jevnt og trutt ikke holder mål. Også evangeliet med nåden, som formidler nåde for syndere, selv om vi jevnt og trutt ikke holder mål. Det er en umulig likning som ikke kan gå opp: Guds lov, og Guds tilgivelse.
 | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Altertavlen i Langenes kirke, Øksnes kommune. Les mer om altertavlens historie i dette blogginnlegget. |
I midten av denne tavlen finner vi de tre mest intense dagene i Jesus historien. Skjærtorsdag, korsfestelsen og oppstandelsen. Og det er disse tre dagene som gir oss løsningen på den umulige likningen, motsetningen mellom Guds lov og Guds nåde.
For Gud vil være sammen med menneskene. Han søker vårt fellesskap, det er julens budskap – Gud blir menneske - og det er skjærtorsdags budskap – vi mennesker kan gjennom nattverden ha fellesskap med Gud. Guds ønske om fellesskap driver Gud til å betale prisen. Oppgjøret for vår ondskap betales på korset.
Korset er undringens sted. Er det ikke litt voldsomt å la seg korsfeste for hverdagens små og litt større synder. Men så kan vi også si: Er det ikke litt smått for de voldsorgiene som vi mennesker har utført i krig etter krig, i århundrer etter århundrer. Da er det på tide å minne om at dette ikke er matematikk. Det er offer. Når Gud ble menneske kunne han ikke ofre mer enn alt. Men han var villig til å ofre alt. Og det er også alt han ofrer når han dør på korset. For oss som syndere er det en evig påminnelse om at våre synder har en pris, nåden var ikke gratis for Gud, han døde for den.
Og for oss som offer er korset en evig påminnelse om at lidelsen er ikke Gud fremmed. Gud har også blitt hånet, torturert og drept.
Også blir altertavlen kronet med oppstandelsen. Evig liv. Et vitnesbyrd om hva som skjedde med Jesus. Men også et løfte til oss. Vi skal, som han, få oppstå til evig liv.
Men jeg synes også vi skal se en tredje betydning i oppstandelsen som kroner altertavla vår. For nytt liv – også på denne siden av evigheten, er et mulig resultat av den kristne tro.
Lovisk kristendom fornekter nådens realitet, og trenger egentlig ikke korset, fordi man prøver desperat å tilfredstille Gud lov i eget liv. En kristendom uten grenser, der alt er greit, trenger heller ikke korset, fordi de forkaster Guds lov, og dermed behovet for Guds nåde. Men når lov og evangelium får spille sammen i vårt liv, da skapes et nytt liv med en spennende dynamikk mellom Guds lov og Guds nåde. Loven får peke på den rette vei. Loven får også vise min avhengighet av Gud. Men det jeg gjør springer ikke ut av en frykt for Guds dom, men er et svar på Guds kjærlighet – hans nåde til meg. Jeg vil mene at det er himmel og jord i forskjell på å følge Guds lov av frykt for lovens konsekvenser, eller som vårt svar på Guds kjærlighet og hans nåde.
«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» (Johannes 1, 18) skriver Johannes.
For Gud ønsker fellesskap med sitt folk (altertavlen: nattverden). Derfor er han villig til å sone sitt folks synder (altertavlen:korset) – så Gud og mennesker kan være sammen i tid og evighet (altertavlen:oppstandelsen)
Ære være faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar