Er Gud sint på oss? - Bots- og bededag

Lesetekster: 

Jesaja 59, 1-4 og 8-9


Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
          og hans øre er ikke for tungt til å høre.
          
     2 Nei, det er skylden
          som skiller dere fra deres Gud.
          Syndene deres skjuler ansiktet hans
          så han ikke hører dere.
          
     3 For hendene deres er tilsølt av blod
          og fingrene av skyld,
          leppene deres taler løgn,
          og tungen mumler svik.
          
     4 Ingen stevner til doms med rette,
          og ingen fører sak på ærlig vis.
          De stoler på tomhet og taler løgn,
          de unnfanger urett og føder ondskap.
  8 Fredens vei kjenner de ikke,
          det finnes ingen rett i fotsporene deres.
          De lager seg krokveier,
          den som går der, kjenner ikke fred.
          
     9 Derfor er retten langt borte fra oss,
          rettferdighet når oss ikke.
          Vi håper på lys, men se, det er natt,
          på lysglans, men vi går i mørke.


Matteus 3, 7-12
 7 Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?  8 Bær da frukt som svarer til omvendelsen!  9 Og tro ikke at dere kan si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. 10 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.
    11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» 

Prekentekst: Hebreerne 3, 7-14

Det står skrevet i brevet til Hebreerne i det 3. kapittel:
7 Derfor, som Den hellige ånd sier:
           I dag, om dere hører hans røst, 
          
     8  så gjør ikke hjertene harde
           som under opprøret,
           den dagen de utfordret meg i ørkenen. 
          
     9  Der utfordret fedrene deres meg,
           de satte meg på prøve,
           enda de hadde sett mine gjerninger
    10  i førti år.
           Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
           og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
           de kjenner ikke mine veier.
          
    11  Så sverget jeg i min vrede:
           Aldri skal de komme inn til min hvile! 
12 Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. 13 Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 14 Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen. 


Kjære menighet.

Øverst på mitt ark idag står det første jeg tenkte etter å ha lest dagens tekster når mine forberedelser begynte: Er Gud sint på oss?

Det er bots- og bededag. Og vi samles til gudstjeneste som inneholder en lang bønn om bot og bedring, bokstavlig talt. Og vi samles til allment skriftemål. Det er dagen da det settes ord på, og det males ut at jeg og du, er syndere. Det er dagen da det er rikelig grunn til å finne seg selv og sitt liv, ikke i kirkens heltegalleri, men i Bibelens ord og vendinger om synd.

Vi leste fra Hebreerne som litt løselig siterer Salme 95 fra GT når det står:
 Der utfordret fedrene deres meg,
           de satte meg på prøve,
           enda de hadde sett mine gjerninger
    10  i førti år.
           Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
           og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
           de kjenner ikke mine veier.
          
    11  Så sverget jeg i min vrede:
           Aldri skal de komme inn til min hvile! 

 Vi leste Johannes sin tiltale til den religiøse eliten, og det er vel fare for at det er oss han ville sagt det til idag.


«Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? 

Og vi leste fra Jesaja:

Nei, det er skylden
          som skiller dere fra deres Gud.
          Syndene deres skjuler ansiktet hans
          så han ikke hører dere.
          
     3 For hendene deres er tilsølt av blod
          og fingrene av skyld,
          leppene deres taler løgn,
          og tungen mumler svik.

Det er kraftig kost. Og jeg lurer på: Er Gud sint på oss? Er vi ferdig bedømt og fordømt av en allmektig Gud som ser alt. Selv tanker i den mørkeste krok av vår sjel. Selv de minste gjerninger vi ikke ser? Eller er det kun de stor og grove feil, som legges fram for dom på en dag som dette?

Hvor ble det av kjærlighetens Gud? Hvor ble det av nåden? Hvor ble det av han som tilgir og lar oss starte på nytt? Hvor ble den av den Gud som vi bøyer kne for, ikke i angst og age, men av kjærlighet og respekt?
Men det er kjærlighetens Gud som taler i disse tekstene. Guds dom over synden er en side av Guds forsoningsprosjekt som aldri kan oppgis. At vår synd påpekes, minner oss om at her skal det ikke lekes, men prekes sant om vårt liv og vårt ansvar. Det er kjærlighetens Gud som har tatt ordet:

Vi leste nemlig fra Jesaja:
Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
          og hans øre er ikke for tungt til å høre.

Og det enkle forhold at både Hebreerteksten og Matteusteksten kaller til omvendelse viser jo at det er håp. Var det ikke håp, så ville omvendelseskallet framstå merkelig.

Gud raser over våre synder, fordi han elsker alle mennesker. Min synd skaper smerte, nød og lidelse hos min neste. Og hvis Gud virkelig elsker min neste, så ødelegger min synd også mitt forhold til han. Det er som å se et av sine barn, være slem med sine søsken. Man elsker dem alle, men foreldrekjærlighet vil jo drive en til å handle, ikke bli passiv. Det er ikke sånn at vi ikke vil gripe, fordi vi elsker den som mobber eller slår. Vi vil gripe inn, nettopp fordi vi elsker begge to.

Bots- og bededag handler om det helt grunnleggende forholdet i vår kristen tro: Gud holder oss  ansvarlig for våre liv.

Vi leste fra Hebreerne:
12 Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. 13 Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 14 Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen. 

Dette er en oppfordring fra Hebreerbrevets forfatter. En påminnelse, om omvendelsens daglige og kontinuerlige karakter. Selv om dåpen er en engangs hendelse i våre liv, og korset en engangshendelse i Jesu liv, så er begge deler også en prosess i både vårt, Guds og verden. Gud slipper ikke oss, men vi kan slippe Gud. Gud forlater ikke oss, men vi kan forlate Gud. Gud slutter ikke å vise nåde, men vi kan slutte å gå på nådens vei.

Syndserkjennelse kan bli en destruktiv øvelse. Det er ikke slik at all syndserkjennelse er av det gode. Og Hebreerbrevets oppfordring om å oppmuntre hverandre til å stå i omvendelsen, har ofte blitt praktisert med både uvett og lite kjærlighet. Men verken for oss som mennesker eller som kirke finnes det noen annen mulighet enn å prøve på nytt.

Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Syndserkjennelse, og syndsbekjennelse kan lege det som er såret, reparere litt av det som er ødelagt. Kanskje blir ikke den knuste vasen hel igjen, men limt sammen, og på et underlig vis litt stygg pen å se på. En relasjon mellom to mennesker kan bli sterkere når en våger å si. Jeg tok feil. Jeg gjorde deg ondt. Kan du tilgi meg?

Men like viktig, min synderkjennelse kan hjelpe meg å se de destruktive spor i mitt liv. Hjelpe meg å se der hvor jeg pleier å velge feil. Og på den måten bevisstgjøre meg på hvor utfordringene i mitt liv er å finne.

Og til slutt: Syndserkjennelse, og bekjennelse, hjelper meg til å se at Gud er Gud, og jeg er bare et menneske. Det er ikke Gud som er ”problemet”. Det er ikke Gud som gjør det vanskelig ved å kalle ting ved sitt rette navn: Synd. Men det er jeg, som ved min synd, hver dag er avhengig av Guds nåde.  Derfor er det mye trøst i verset fra Jesaja:

Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
          og hans øre er ikke for tungt til å høre.

Vi kan ikke strekke ut Guds hånd, det må være Hans valg. Men vi kan gi lyd fra oss. Vi kan la bekjennelsen, og bønnen om nåde passere våre lepper, så Gud kan høre og rekke ut sin frelsende hånd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen