Vil også dere gå bort ? – Konfirmasjon

Lesetekster: 5. Mos 6 – 4-7 og Fil. 4,4 – 9

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh 6,66-69)

Slik lyder herrens Ord.

Kjære menighet.

I riktig gamle dager styrte sjømennene etter stjernene. Ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet.

Kjære konfirmanter.

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. At dette har vært et år der du ble invitert til mer kunnskap, men enda viktigere: kjennskap til Gud, til troens liv og til troens utfordringer. At dette var et år, der du fikk se noen stjerner, som du kan navigere etter.

En av stjernene som har blitt holdt fram for dere dette året er Bibelen. Og i dag så møtes dere av en bibeltekst som forteller om at mange av disiplene trakk seg unna Jesus, og gikk ikke lenger omkring med ham. Og det må nok ha vært merkbart mange som trakk seg unna, for Jesus spør til slutt de tolv: Vil også dere gå bort?

Den som går bort, han går bort fra et sted der han allerede er. Å gå bort er en bevegelse, en beslutning, som begynner når man allerede står et sted. I dåpen ble dere tatt inn i kirkens fellesskap, og der ble Guds barn. Dere ble en av hans disipler. Det er her – i Guds hus – du er hjemme. Enten det heter Myre kirke, Alsvåg kirke, Bodø Domkirke, St. Peterskirken eller du kommer innom en sjømannskirke. Enten du står i en stor og overdådig katedralen eller i en liten enkelt tre kirke, så er du kommet hjem. Du er kommet til Guds hus, der Guds barn hører hjemme.

I konfirmanttimene så er spørsmålet kommet opp: Hva er en kristen? Og en kristen det er et døpt menneske. Et døpt menneske er tatt opp i Guds familie, og hører til i kirken. Foreldre gjør mange valg for sine barn. Bare ved å ha valgt hverandre en gang i tiden, har de også valgt sine barns besteforeldre. Ved å velge å bo her i Øksnes, så ga foreldrene deres noen valg til dere, og de fratok dere andre valg. Ved å oppdra dere slik de har oppdratt dere så har de gitt dere en ballast – der det er mye å takke for, og som regel noe vi gjerne skulle sluppet. Og ved å følge dere hit i dag – enten dere ble døpt i kirken som små, eller har valgt det selv i konfirmasjonstiden, så har de også vært med og gjort valg for dere.

Vi leste fra 5. mosebok der folket lærer at troen skal gis videre fra slekt til slekt. I en verden der det vanlige var å tro på mange guder, skal israelittene lære sine barn om den ene Gud. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.

Troen var ikke en privatsak for Israelsfolket, og det er ikke det i kirken heller. For å tro er ikke noe vi gjør hver for oss. Troen hører til i et fellesskap. Troen skal gis videre fra foreldre til barn, fra venn til venn, fra menneske til menneske. Vi lever i en tid da troen på individet er sterkt. Hver og en skal realisere seg selv, hver og en skal få utvikle i sine muligheter – og så langt er det vel og bra. Men det blir fort vanskeligere når hver og en skal finne svar på alle de store spørsmålene alene, når hver og en skal bære byrden av sine feil alene, når hver og en skal takle livets motgang alene. Paulus skriver et sted at vi verken lever eller dør for oss selv, for enten vi lever eller dør så hører vi Herren til. Og den som hører Herren til, han hører også til i kirken. En privatpraktiserende tro mangler ofte kunnskap, den mangler næring, den mangler glede og alvor. Og alt dette fordi den mangler fellesskap. For troen ble til i et fellesskap, den skal formes av fellesskapet og den leves i et fellesskap. Fellesskapet - kirken – er en av livets stjerner, som hjelper deg å finne målet.

"Vil også dere gå bort?" Dere er eller blir snart 15 år. Både samfunnet, kirken, skolen, foreldrene og dere selv forventer at dere tar større og større ansvar for deres egne liv. Snart er du skipper på egen skute, og må selv velge hvilke stjerner som skal styre kursen.

”Vil også dere gå bort?" er et spørsmål du må svare på selv. Trosvalg er store valg. De former livet ditt, hva du prioriterer, hva du regner som rett og galt, hvordan du velger å bruke tiden din. Og i vår verden i dag, så aner vi at tro og religion er noe som ofte er konfliktfylt. Da kan det være fristende å finne en nøytral posisjon. Men det finnes ikke en nøytral posisjon når vi snakker om tro. Å ikke tro er ikke mer nøytralt enn å tro. Det er kirkens og min bønn, og jeg vil tro dine foreldres bønn, at du ikke velger å gå bort. At du velger å forbli det du er: et døpt menneske, en kristen, et Guds barn.

Du tilhører her i dette fellesskapet, fellesskapet rundt Guds Ord, rundt dåpen og rundt nattverden. Det fellesskapet der troen skapes, formes og leves. Og dette fellesskapet er det som ønsker å be for deg i dag. Vi som fellesskap bryr oss om deg, derfor vil vi be for deg. Og vi har løfter fra Gud at han hører bønn. Og bønnene vi skal be handler om at du på ulikt vis skal bli bevart i troen gjennom livet. Sånn at når spørsmålet kommer: "Vil også dere gå bort?" så kan du svare som Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Kjære konfirmanter.

Jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. For dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der mennesker samles om troens fellesskap. Her skapes tro, her formes troen og her leves troens liv. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjon - Kristi himmelfartsdag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel

Lukas 24, 46-53

Kjære menighet

En liten gutt var på besøk hos sin døende bestefar. Og gutten spurte tappert sin bestefar om det var noe han ønsket seg. Og bestefar, som hele sitt liv hadde jobbet på havet, sukket litt dypt. Jeg skulle ønske jeg fikk se havet. Den lille gutten pilte ut av rommet. Og etter en stund kom han tilbake med litt havvann i et lite syltetøyglass. ”se her, bestefar” ropte gutten ”se her, her har du havet”.

Kjære konfirmanter

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. Og likevel – når temaet blir Gud, så er vi alle som den lille gutten som trodde havet kunne fanges i et syltetøyglass.

For Gud er større en tanken, universet Herre kan ikke fanges av universet. Guds kjærlighet kan egentlig ikke forstås, bare anes gjennom bilder fra vår egen verden. Men selv om Gud sprenger alle våre tanker, forestillinger og bilder, så presser han på. Og i to tusen år har vi funnet et ansikt på Gud som vi kunne kjenne igjen når vi så Jesus. I to tusen år har vi hørt ord som vi kunne ane guddommelig kraft gjennom, og som vi likevel forsto, i Jesu ord. Og i to tusen år har vi hørt historier om denne Jesus, historier som forteller om en mann som var seg slik Gud skulle være – hvis han ble menneske og gikk blant oss.

Havet kan ikke fanges i et syltetøyglass, men stikker du nesa godt nede i glasset kan du ane lukta, og stikker du tunga borti så er saltsmaken der med en gang.

Konfirmasjonsåret har vært din anledning til dytte nesa ned i glasset, og stikke tunga bort for å kjenne saltsmaken. For Gud kan ikke fanges i ord eller tanker, men likevel kan vi ane, kjenne, ja tro at han er der, og vil oss noe.

I dag er det Kristi himmelfartsdag. Dagen som beskrives med fire ord i trosbekjennelsen vi har pugget: for opp til himmelen. Slik slutter historien om Jesus sitt liv på jorda. Det kunne sluttet annerledes.  Kanskje kunne historien om Jesus ha slutte med at han etter oppstandelsen ble konge i Israel og kastet romerne på havet før han døde elsket, vellykket og mett av dager. Men da hadde det ikke vært en levende Jesus å tro på i dag. Jesus for opp til himmelen, for å vise oss hvem han er: Gud. Og han for opp til himmelen for at vi – to tusen år etter – skulle kunne – som disiplene - tilbe han. Ikke som et minne eller en fordums helt, men som en levende Gud.

 Vi leste Jesu siste ord til disiplene, slik Lukas beskriver det: messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min far har lovet.

Hvis kristendommen skal summeres opp i et eneste ord, så tror jeg at det er ordet tilgivelse. Tilgivelse. Et flott ord og et vanskelig ord. For enten vi er konfirmant eller noe eldre, så har vi erfart at vi noen ganger trenger tilgivelse. For det var ikke alltid vi gjorde det vi burde. Det var ikke alltid vi valgte det gode, det var noen ganger vi rett og slett valgte det onde, eller vi valgte å være egoister. Og det er ikke noe vi vokser av oss. Ondskapen følger oss livet igjennom. Og selv om det kunne være tungt å be om unnskyld, så gjorde det noe godt når den vi hadde såret sa: Jeg tilgir deg. 

Tilgivelse – det handler om hvem vi er i forhold til Gud. Vi er mennesker som trenger Guds og hverandres tilgivelse. Men det noe like viktig, det sier noe om hvem Gud er: Gud er en som elsker oss. For tilgivelsen vokser ut av kjærlighet. Den som elsker tilgir. Og Gud elsker deg. 

Derfor handler tro om noe helt annet enn å kunne de ti bud utenat, eller trosbekjennelsen i søvne. Tro det handler om å være i et forhold til Gud. Tro er ikke en prestasjon, det er en relasjon. 

Og jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. Dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der du stadig vekk kan kjenne det lukte hav og smaker salt, eller for å si det med andre bilder: Her skal det lukte av himmel og smake av tilgivelse. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

17. mai: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

Prekentekst: Lukas 1, 50-53

Lesetekst: Salme 127, 1-2

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet – ja alle de friheter som vi daglig nyter godt av har sitt feste i grunnloven. Vi lever som frie mennesker, i et fritt land, styrt av lov. For oss er det en selvfølge, men for mange mennesker, i mange land,  er dette fortsatt et ukjent gode.

Demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet – mange mennesker fengsles, tortureres, drepes i kampen for å oppnå dette i sitt land. Mens hos oss er det en selvfølge, som feires med et barnetog. Ingen våpen som viser kampen, ingen prangende militærparader som viser styrke og evne til å knuse andre nasjoner, men et barnetog. Et barnetog som viser fremtid og håp. Som lar barna juble over landet de en gang skal styre, og lar de voksne se hvorfor de skylder å styre det vel.

Vi leste fra Lukas: Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små de opphøyet han.

Uten å skulle tolke barnetoget som et religiøst opptog, så er det kristelig sett en god måte vi ferier vårt land og vår frihet. De små får stå i fokus.

For min generasjon er det nesten ubegripelig. Men historien forteller oss at det ikke er lenge siden Norge var et fattig land i Europa. Norge etter 1814 og i de første ti årene etter 1905 var et fattig land i Europa. Vi hadde frihet og demokrati, men vi var fattige. Handel, olje og teknologiutvikling har gitt oss en velstand som ikke kan sammenliknes med velstanden til så mange andre land og folk i denne verden.  På tross av hyppige avisoverskrifter om alt som burde og kunne vært gjort annerledes eller mer av fra det offentlige – det er et enkelt faktum at vi er blant de rikeste i verden, både som enkeltmennesker og som folk. Bare det at du vet at vi har mat på bordet hver dag, gratis skole og gratis helsevesen gjør oss til en av de virkelig heldige i denne verden.

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet  – men like mye så er det vel også blitt en dag da vi feirer andre goder. Vi feirer at vi lever i fred,  ja vi feirer vel egentlig også vår velstand. At vi ikke bare lever i fred og frihet, men at vi lever godt.

Vi leste fra Lukas: Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.

Vi er rikelig velsigent. Vi var sultne, men har fått rikelige gaver.  Ikke kastet ned i fanget, men vi har forvaltet Guds gaver; vårt vett og våre naturressurser, på en god måte, og sånn skapt noe godt. Men når den fattige blir rik, så skal han også føle på ansvaret til den som er rik. Et ansvar til å gi av sin overflod og et ansvar til å lære bort til andre hvordan de best kan forvalte sine gaver.

Vi leste fra Salme 127: Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.

Salmedikteren, teologen og professor i hebraisk, Elias Blix, kjente nok Salme 127 godt.  Så da han kom til det 6. verset i fedrelandssalmen ble det slik: Vil Gud ikkje være bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikke verkja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja.

Norge er et land vel verdt å rope Hurra for. Og helt uavhengig av vår velstand, så er vår frihet og vårt demokrati vel verdt å feire. For landet skal bygges med lov. Og Norge er et land med framtid og håp. Vi har alle slags mulige forutsetninger for å håndtere de fleste kriser. Men dermed har vi også alle slags muligheter for å bety forandring for mennesker og land, som enda ikke har det vi tar som en selvfølge. Som enda ikke lever i et demokrati, som enda ikke har ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet, ja alle de friheter vi tar for gitt. Den som er rikelig velsignet har mye å dele. Det er vårt kall å ta et stort ansvar for nøden og lidelsen i verden. Og det er vårt privilegium å ha fått mye å dele med de som trenger mer. 

Vi skal glede oss over å være rikelig velsignet, men gaven skal forvaltes på en god måte. For som det sto i Lukas, og det kan leses som både en oppmuntring og formaning: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

La oss i takknemlighet vise sann gudsfrykt, takke ham for det vi har fått, og gladelig dele med de som har mindre enn oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Gi din støtte - din underskrift for et menneske i nød

Påskenatt - Kristus seirer

Markus 16,1-8

Kjære menighet

Dette er den natten da vi feirer det som egentlig ikke kan beskrives med ord.

For denne natten er det Kristus herjer i dødsrike som en kjempe. Og jeg ser han for meg, en rasende Kristus, slik han var da han renset Templet. Veltet pengevekslerne boder og raste mot de som gjorde Guds hus til en røver hule og ikke et bønnens hus. Slik trådte han ned i dødsriket, og bekjempet dødskreftene. For i sin varetekt hadde de fått en som ikke kunne bindes av døden. En som sto der uten skyld for Guds lov fra evighet av. For midt i dødsriket sto en som aldri kunne bindes av døden – Guds egen Sønn. I møte med død, lidelse og ondskap er ikke Kristus ydmyk, men stridsklar. Det er en kriger, som herjer med dødskreftene på livets vegne.

Med sår i pannen etter tornekronen, med sår i hender og på føttene, med sår i siden etter lansen i siden. Drept av mennesker.  Men oppdraget i dødsriket var et annet. Oppdraget var å frelse menneskene. For Gud er liv, Gud er lys, Gud er glede, Gud er nåde. Og dødsrikets krefter, som bringer død, mørke, sorg og dom, de ble nedkjempet av Kristus. Ja, bakdøra i dødsriket ble sparket kraftig opp, så hengslene røyk. For aldri mer skulle døden holde menneskene for alltid. Aldri mer skulle døden hindre mennesker og Gud fra fellesskap. I stede skulle døden være gangen inn til det himmelske fellesskap. Et fellesskap som vi her på jorden ser i gåter og bilder, men der, der skal vi se han som han er – ansikt til ansikt.

Ja, denne natten ser vi i undring at døden ikke er noen endelig grense, og vi jubler og lovsynger den Gud som rekker oss livet som gave. Først dette livet, men siden det evige liv. Han rekker det fram mot oss som en gave. Å ta i mot denne gaven, stole på at det er sant, være takknemlig for håpet, lyset, gleden og nåden. Det er å tro.

Bibelens sammenheng mellom synd og død er knust, for med Jesus er våre synder sont. Med korsdøden bar Jesus byrden av våre synder. Ved korsdøden sonte han Guds krav mot oss mennesker, og han viste oss at synden er ikke uten konsekvenser. Synden ydmyker, synden ødelegger, synden bryter ned, ja til slutt så dreper den glede, håp og liv – Ja, selv vår Herre på korset.  Men prisen skulle ikke vi betale, den bar Gud selv.

En ny pakt gjelder fra denne natt: Troens pakt, tilgivelsen pakt, nådens pakt. Guds pakt med menneskene inngått når Kristus bryter dødens makt. Det er fred mellom Gud og mennesker. Det er fellesskap mellom Gud og mennesker. Vår Gud har forkastet den gamle lov og ber oss elske Han og hverandre. For lovens ånd var kjærlighet. Men lovens liv ble trelldom. Derfor byr ikke Gud deg å leve under loven, men leve i kjærlighet til Gud og din neste. Han byr deg ikke status som tjener eller trell, men som hans barn. I denne påskenatt gir Gud deg alt du trenger: Oppreisning, nåde, fred og kjærlighet. Dommen er sont, sannheten forkynt, Gud ser på deg i nåde – og kaller deg sitt barn.

Kjære menighet: Kristus er sannelig oppstanden, det er vår tro, det er vårt håp. Liv, nåde og Guds kjærlighet – alt er vårt.   

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Langfredag 2009 - Korsets gåte

Matteus 26,30-27,50

Kjære menighet!

Langfredag er en forstyrrende dag i kirkens budskap om en kjærlig Gud. Langfredag er det store hindret for å tilrettelegge den kristne tro som en menneskevennlig, utviklende og god vei å gå for alle mennesker.  Langfredag reises et kors i verden. Og Gud korsfester mennesket, og menneskene korsfester Gud.  Langfredag er oppgjørets dag.

Langfredag: ydmykelse, lidelse og død. Kristus ydmykes, Kristus lider, Kristus dør. Hvorfor?

Skal man nærme seg korsets gåte, så må vi også erkjenne sannheten om vårt eget liv. Våre liv er ikke slik Gud hadde tenkt de skulle være. Vi lever ikke som Guds tillitsfulle barn. Vi elsker ikke vår neste som oss selv. Vi har ikke elsket Gud slik vi burde. Vi har ikke elsket hverandre slik vi burde.  Med et minstemål av selvinnsikt så vet vi at sannheten om oss selv er noe annet enn Guds lov krever av oss.

For hadde vi elsket Gud som tillitsfulle barn, så hadde vi lagt vår liv i Hans hender. I stede velger vi å gå våre egne veier, og ber Gud velsigne våre valg, og hjelpe oss i vår nød. Hadde vi elsket vår neste som oss selv, så hadde vi ikke veltet oss i overflod, mens våre medmennesker lider. Da hadde vi ikke latt det private forbruket vokse mot himmelen, mens naboen sliter med å betale sine forpliktelser. Da hadde vi ikke latt vår glede forbli vår egen, men delt den med fremmede. Da hadde vi ikke kjent ord som fremmed, fiende og motstander.

Livet som Gud barn i Guds have tilhører utopiens verden. Og nettopp ved å plassere det i utopien – i et drømmeland som ikke kan finnes, så erkjenner vi også avstanden mellom våre liv og den ideelle fordring.

Det kan sikkert skrives bøker med syndekataloger, og det kan holdes lange og taler som lukter av svovel og fortapelse over temaer som grådighet, vold og begjær. Men verken syndekataloger eller svovelprekener kommer til å endre på sannheten om våre liv: Vi er innkrøket i oss selv. Gamle Adam kan tidvis holdes i sjakk, men han vil ikke dø før vi går i graven med han.

Og det er et grunnleggende premiss i vår tro at synden og døden hører sammen.

Langfredag er oppgjørets time mellom Gud og gamle Adam. Mellom hellighet og skrøplighet, mellom liv og død, mellom nåde og straff. For på korset så synliggjøres vår avstand til Gud. For gamle Adam korsfester sin Herre og Gud. Gud som menneske, uten skyld, men med et klart og utfordrende budskap om Gud, om kjærligheten og om mennesket, han er det Adam – menneskene - korsfester. Og Gud korsfester et menneske. Og på den måten synliggjøres Guds dom over våre liv. Det er en sammenheng mellom synd og død. Det er en avstand mellom den hellige Gud og skrøpelige mennesker. På korset er det ingen belønning å hente for gode gjerninger, ingen rabatt for god oppførsel, kun dom over våre synder. ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”.

Hvor blir det av den Gud som elsker? Hvor blir det av den Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker?   Er det Guds sanne jeg vi ser på korset? Den hellige Gud som lar sin vrede renne over? Er dette en Gud som ber oss elske ham? Eller er dette en Gud som anlegger frykt som en hovedstrategi for å presse menneskene til å bøye kne?

Kristologien – kirkens lære om Kristus – holder to ting sammen som logisk er helt umulig, men også det eneste mulige svar på korsets utfordring. Jesus er helt og fullt menneske, og helt og fullt Gud. Han er ikke en miks eller bastard. Han er ikke først det ene, så det andre. Han er ikke litt av begge deler. Han er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud, og begge deler på likt.

Så den hellige Gud som holder sitt oppgjør med menneskene, han velger å bære prisen og byrden ved dette oppgjøret selv. Gud blir menneske, for å holde sitt oppgjør med menneske, men også for å frelse mennesket. For med Jesus så brytes sammenhengen mellom synd og død.

PÅ korset viser Gud oss ondskapens konsekvens på flere plan.

Korset viser oss ondskapen som opprør mot Gud. De menneskelige aktører i påskedramaet viser oss opprøret mot Gud på mange forskjellige plan. De jødiske lederne som føler sin religiøse posisjon truet, og bruker sin makt til å få han henrettet.  Egen makt framfor sannheten.  Judas, svikeren som skulle gi navn til alle de groveste svikere i menneskets historie, lot sitt pengebegjær styre og overga sin Herre til de som ville drepe han. Grådighet framfor sannheten.  Peter, lederen i disippelflokken som hadde sagt at han ikke skulle svikte om alle andre sviktet, han endte med å fornekte. Egen trygghet framfor sannheten. Pilatus som i redsel for folket toer sine hender og lar den urett skje, som trengte hans godkjennelse. En henrettelse krevde Pilatus sitt samtykke. En oppvisning i fatal politisk korrekthet framfor sannheten. I sum bragte disse aktørenes unnfallenhet i forhold til sannheten vår frelser til korset.  Og de står der som bærere av en ondskap – et opprør mot Gud – som ender med at de dreper Gud. Vår ondskap gjør Guds plass i hans verden mindre og mindre, fordi vi i vår innkrøkethet tror at dette er vår verden.

Men ved å betrakte korset som Guds dom over vår ondskap, så synliggjøres også konsekvensene av vår ondskap i verden. Synd er ikke uten konsekvenser. De skaper avstand til Gud, men de bringer også lidelse og smerte over våre medmennesker, og over oss selv. Loven er brutt, og selv i et terapisamfunn som vårt så tilsier en grunnleggende rettsfølelse hos oss alle, at ondskap må straffes. For hvis ikke ondskapen straffes, hvordan kan vi da gi oppreisning til ofrene? Hvordan kan vi fortelle ofrene at de betyr noe, at de er noe verdt, at vi virkelig bryr oss, hvis ikke ondskap også fører til straff? Hvordan skal ondskapens ofre tro på Guds kjærlighet, hvis han stilte uten evne til å straffe som et svar på deres lidelse, deres smerte, deres ydmykelser, deres krenkelser og deres tap?

På korset synliggjør Gud vår opprør mot han, livets skaper og opprettholder. Og på korset holder Gud dom over våre synder. Vår synd møter Guds hellighet. Vår skrøpelighet møter Hans fullkommenhet. Og den fullkomne snur død til liv, nederlag til seier og dom til nåde. 

Langfredag er dagen for å sørge over våre synder. For er det en dag du skal tillate deg å fokusere på deg selv, så er det i dag.  Det var min synd som hengte Kristus til korset. Og det var min frelse Kristus vant på korset. Korset er den hellige Guds dom over vår skrøpelighet, vår synd og vår skyld. Korset er en gåte, der livet vinner gjennom døden. Der frelsen springer ut av lidelse, der nåde springer ut gjennom straff. Døden, lidelsen og straffen var det Kristus som bar. Livet, frelsen og nåden var det vi som vant.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Skjærtorsdag 2009 – Fellesskap

Matteus 26, 17 – 29

Å bli invitert til fest er som regel en glede. Men så hender det at man kommer på en fest der man ikke kjenner så mange. Og samtalen kan gå litt trått til å begynne med. Men når man får satt seg til bord, og middagen og drikkevarene kommer på bordet, så løsner gjerne samtalen en god del. Og samtalen begynner gjerne med hvilket forhold man har til verten. For selv om ikke alle gjestene kjenner hverandre så godt, så kan man anta at verten – han som har i invitert til fest – kjenner alle sine gjester.

Nattverden er en fest som begynte med Jesus og de tolv disiplene. Og rundt det bordet trodde nok de fleste at de kjente hverandre godt, etter å ha gått sammen med Jesus i tre år. Men verten viste seg å kjenne de bedre enn de kjente hverandre, ja kanskje bedre enn de kjente seg selv. For Jesus vet at en skal forråde ham, men han jager han ikke bort, han lar han delta i måltidet. Og hadde vi lest noen vers videre så hadde vi lest hvordan Jesus forteller den litt eplekjekke Peter som sier at han skal stå ved Jesu side, om så alle vender seg imot ham, at han også kommer til å svikte. Han kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer.  

Det er siste kvelden Jesu er i sammen med sine disipler. I tre år har de fulgt ham. Og han vet at læretiden nærmer seg slutten. Snart skal han reise fra dem. Først til dødsriket, så treffe dem igjen, før han farer til himmelen. Han vil gi dem noe som minner dem om han, en måte de kan være sammen med han, uten at de kan se ham. Så tar han brødet, og bryter det. Og når brødet brytes så minner det oss om Jesu død. Hans kropp brytes – drepes – for vår skyld. Brødet må brytes – for Jesus må dø, men like mye må et brød som skal dels brytes opp i mindre biter. For Jesus dør ikke for bare sine tolv disipler. Historien om Jesus, troen på Jesus som viste oss Guds kjærlighet skal gå videre ut i verden. Til steder disiplene aldri hadde hørt om, som for eksempel Øksnes. Der mennesker to tusen år etter tar et lite brød i munnen, hører ordene – Dette er Jesu legeme, tenker på han og vet, ja kanskje kjenner, at Gud er nær. Og de samme menneskene skal få en liten kopp med vin, og høre ordene: Dette er Jesu blod. Og de skal drikke det, og vite, ja kanskje kjenne, at Gud er nær.

Det handler om fellesskap. Fellesskap mellom Gud og mennesker. Gud er en Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker. Og han bruker skapelsens velsignede gaver til å skape dette fellesskapet. Med vann – som er livets forutsetning – gjorde han oss til sine barn i dåpen. Og med brød og  vin – god mat og god drikke – enhver fest sin forutsetning – kaller han oss livet igjennom inn til fellesskap med seg.

Jeg begynte med å fortelle om en fest der man ikke kjenner så mange av de andre som er invitert. Men når samtalen begynner å gli, så kunne forholdet til verten være et trygt sted å starte samtalen. For alle gjester i en fest, står i et forhold til verten. Slik er det også ved nattverdbordet. Om vi ikke kjenner hverandre så godt, så er det forholdet til verten som samler oss.  Vi er invitert til fest ved Guds alter ikke av alle de andre som kneler, ikke av presten, men av verten selv – Jesus. Det er han som har bedt oss feire nattverd til minne om han. Samtidig som han ved ordene – dette er min kropp, dette er mitt blod – har lovet oss å være til stede. For Jesus er en Gud som ønsker fellesskap med oss mennesker. Ikke med perfekte mennesker – for da hadde ingen kunne kommet til nattverd, men med alle mennesker som i dåpen er blitt Guds barn. I dåpen ble vi Guds barn, og mottok en stående invitasjon til nattverdbordet. Gud ønsker fellesskap med deg, derfor er du invitert til Herrens nattverdbord. Og skulle du lure på om du er verdig, så minn deg selv på at rundt verden første nattverdbord  var det plass både til svikeren Judas, fornekteren Peter og disiplene Thomas – som ikke ville tro på oppstandelsen før han fikk se Jesu sår i hans hender og føtter.

Verten har invitert til fest, og på en skikkelig fest er gjerne bordplasseringen godt gjennomtenkt. Og en god bordplassering byr både på gamle bekjentskaper og noen nye man kan bli kjent med. En klok vert klarer å match sine gjester slik at noen som ikke kjenner hverandre, men gjerne har felles interesser, havner i nærheten av hverandre. Verten vil skape nye vennskap mellom sine venner. Også nattverden handler om fellesskap oss mennesker imellom. For rundt det samme alterbordet samles forskjellige mennesker: Kjenninger og fremmede, venner og mennesker vi kanskje sliter med å like, gamle og unge, alle hudfarger, øyenfarger og språk, glade mennesker og triste mennesker, mennesker som har mye å takke Gud for og mennesker som kommer med sin rettferdige klage mot Gud. Men alle har vi det felles at vi er Guds barn. Og det er vel ofte slik når vi går til nattverd at vi kneler og ser fromt ned helt til presten kommer med vin og brød. Det er ikke spesielt fromt å se på et kirkegulv. SE deg heller om i ringen. Og tenk: Gud har gjort oss til en fellesskap: Gud har gitt oss troen, dette er mine brødre og søstre. Gud vil jeg skal elske dem og Gud vil de skal elske meg.

Og på en god fest kan man også få mange gode samtaler ut av maten. Og nå vil kanskje noen mene at jeg er dårlig vant når jeg kan påstå at nattverden – en liten kjeks og et veldig lite glass med vin er storslått servering. Men nattverden er storslått servering, for det du får, er så mye mer enn det du ser. For i nattverden så gir Gud oss sin tilgivelse, sin nåde, sin omsorg, sin fred.  Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod – alt Jesus gjorde for deg får du smake – bokstavlig talt – i nattverden. Og når du løfter blikket og ser deg rundt, så ser du at han har gitt deg enda mer: Han har gitt deg et fellesskap der troen kan leve og hente næring. For det er sannelig et himmelsk måltid. Mange av Bibelens bilder handler om å være invitert til en festmiddag. Og i de aller fleste kirker, så er alterringen, ikke en hel ring, men en halv ring, sånn er det også i vår kirke. Og den halve ringen skal minne oss på at når vi mottar nattverden så stiller vi oss i et fellesskap som krysser tid og rom, som krysser alle grenser kjent for mennesker – og tar del i det fellesskapet som en gang skal bli synlig når Gud samler oss til fest i himmelen.

I alt for lang tid har vi mennesker klart å sette opp en dørstokk foran alterbordet, som gjør at mange velger å se på, i stede for å delta. I vår kirke ønsker jeg at den terskelen skal slipes ned, eller enda bedre:  hogges ut og kastes på bålet. For den Gud vi tror og bekjenner er en Gud som ønsker fellesskap. Mellom seg selv og oss, og oss mennesker i mellom. Og i nattverden er det nettopp det vi får: Fellesskap med Gud, et fellesskap som gir oss nåde, tilgivelse og fred. Og fellesskap med mennesker som sammen vil leve i Guds nåde, av Hans tilgivelse og strekke seg etter Guds fred.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.