Bots- og bededag

Prekenstekst: Jesaja 59, 1-4.8-9

Lesetekst Galaterne 5 16-24 og Matteus 3, 7-12

Kjære menighet!

Det er Bots- og bededag. Og vi kalles denne søndagen til å grunne over våre synder, sørge over våre synder og bekjenne våre synder. For på den måten å se Guds nåde mot oss. For den som dømmer synderen nådeløst dømmer seg selv. Men den som ikke ser sin egen synd, gjør Guds nåde liten.

nåde og synd

Jeg ønsker meg en kirke som kjennetegnes nettopp ved nåden. Jeg ønsker meg en kirke der nåden preger menighetslivet, at vi kan være nådefulle mot hverandre. Jeg ønsker meg en kirke som lokalmiljøet opp fatter som et nådens sted. Og jeg ønsker meg en kirke som når ut i verden med det glade budskapet om at Gud har vist oss syndere nåde.

Men skal budskapet om nåde ha kraft, skal det bli forstått, ja skal det i det hele tatt ha mening, så må vi også snakke sant om synden. For hvis synden minimeres, bortforklares eller ties om, da har heller ikke budskapet om nåde noen kraft. For det er når vi ser synden i all sin gru, at budskapet om nåde får mening. Det er når vi ser våre egne løgner, halvsannheter, de vi har krenket, vår gudsforakt, vår onde tunge, vår gjerrighet og vårt begjær etter det som ikke var vårt – for å nevne noe – at vi ser at vi trenger nåde.

verden

Bots- og bededag er en lite trendy dag. Budskapet om erkjennelse, bekjennelse og omvendelse er ikke tiden melodi. Og jeg tror kanskje aldri det har vært et moderne budskap. Men samtidig så synes jeg vi ser tegn i vår tid som viser at hvertfall på noen områder er vi åpne for denne dagens budskap; for eksempel har vår tid en større erkjennelse av at vår livsstil fører til miljøødeleggelser enn noen generasjon før oss.

Og vi lever i en tid der miljøødeleggelsen står på dagsorden. Og hvertfall i vårt land, så aksepterer de fleste av oss den overveldende forskningen som slår fast at verden er på vei mot en miljøkatastrofe. Vi er i ferd med å erkjenne vår synd mot vår Skaper, vi er klar for å bekjenne, og vi står foran en livsstilsendring som i praksis er en omvendelse. Og jeg vil mene det hviler et stort ansvar på de politikere og de få forskerne som fortsatt roper at vi ikke vet nok, at vi ikke behøver å legge om livsstilen enda, at det kanskje ikke er så farlig, alternativt at dette bare er naturlige svingninger som vi ikke kan gjøre noe med. For mens vi her opp i vårt rike hjørne av verden trolig vil klare oss gjennom de endringene som ligger foran oss, så finnes det mennesker i vår verden som ser sitt land synke i havet, som allerede lever i fattigdom, og som pga hyppigere naturkatastrofer vil kastes ned i en enda dypere fattigdom. Og for noen av dem vil det bety den visse død. Hvis ikke vi i den rike verden er villig til å legge om vår livsstil radikalt, så vil millioner av mennesker tvinges på flukt, millioner vil oppleve mer sykdom, millioner vil oppleve større fattigdom, millioner vil oppleve mer nød, trengsel og smerte. Profeten Jesaja sine ord: Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, er sant om oss. Vi står med verdens fattige sitt blod på våre hender.

Men så er det altså noen som finner det passelig å slå tvil om katastrofens realitet, eller om det er noen vits å endre kurs, for kanskje det ikke hjelper likevel. Og i et åpent og demokratisk samfunn skal vi sette pris på den frie ytring. Men vi behøver ikke omfavne en hver mindretallsmening som en kjær sannhet. Jeg er redd at det disse ytringene fører til er en klassisk taktikk fra djevelen når mennesker begynner å erkjenne sin synd.

Han skaper tvil. Har Gud virkelig sagt… Det er djevelens ord fra Paradis. Tvil om det de fleste forskere regner som et faktum: at vi er på vei mot en miljømessig katastrofe. Til det vil jeg spørre tilbake: Har du mer kompetanse på miljø og klima enn FNs forskerpanel. Og jeg vil spørre: Vet du bedre enn menneskene på Tuvalu, om havet holder på å sluke deres land eller ikke? Tvil om det virkelig er så ille: Det kan da ikke være millioner som rammes? Til det vil jeg spørre tilbake: Hvis din livsstil tok fra et – kun et – annet menneske hans land, hans liv, hans helse, hans familie – kunne du leve med det? Eller er det kanskje sånn at katastrofens kompleksitet og enorme omfang gjør den mer upersonlig enn om det bare var et eller noen få mennesker vi måtte se i øynene når vi skal forsvare oss. Og når tvilen er blitt tilstrekkelig stor så slår han til med: Er det egentlig så nøye. Kanskje det ikke er synd likevel, kanskje jeg bare kan fortsette som før, uten denne ubehagelige erkjennelsen, uten den pinlige bekjennelsen, og uten alle de endringer som omvendelsen vil kreve. Kanskje jeg kan fortsette å spise frukten som slangen har vist meg, det smaker jo så godt. Så blir det sant som profeten Jesaja sier: leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder løgn. Vårt oppdrag som jordens forvaltere er ikke begrenset til vår egen hage, til vårt eget lokalsamfunn. Vi er politiske mennesker som velger politiske ledere. Og våre ledere agerer i et verdenssamfunn som er blitt mindre og mindre. Verdens ledere kan ikke lenger skylde på kunnskapsløshet. De vet. Men de vet også at de er ansatt på kontrakt, en kontrakt som er slutt hver gang det er valg. Derfor er det viktig at vi som kristne borgere er tydelige på våre krav til våre ledere. Vi vil at dere skal gjøre alt dere kan for å stoppe klimaendringene, og vi vet at det vil koste, men vi er villige til å betale prisen.

11 av våre biskoper skal delta på Kirkens Nødhjelp sin klimaseilas til København for å kreve et godt miljøresultat. Og miljøvern er stadig et tema i vår kirke. Jeg synes vi skal være stolte av at kirken er en tydelig og radikal røst i disse sakene. For en kirke som vil være Kristi lemmer i verden, kan ikke annet enn å stille seg på de svake, de marginaliserte, de fattige og de undertrykte i verdenssamfunnet sin side.

Det nære

Men å være en tydelig røst om hvordan verden burde styres er ingen motsetning til også være en tydelig røst på det som gjelder de nære relasjoner. Og jeg skal innrømme at det som prest kan være makeligere fra denne prekenstolen å preke om verdens nød, enn den synden som lever og florere i mitt eget liv, i menighetens liv, i lokalsamfunnet. Selv om alle ordinære høymesser begynner med at vi bekjenner at vi er syndige mennesker, så virker det som vi har en forlegenhet knyttet til å snakke om de konkrete synder.

Og samtidig har vi som kristen kirke en kjempeutfordring når vi skal snakke sant om synden. For hvor ofte er ikke kirken blitt beskyldt for å være en gjeng med moralister, bedrevitere, fordømmende mennesker som ser ned på andre. Og jeg tror de fleste kirkegjengere og ansatte i kirken føler at dette er en urimelig, ja direkte usann beskrivelse av kirken, slik vi opplever den. Men samme hvordan vi opplever kirken og vårt fellesskap, så kommer vi ikke unna at det finnes nok av andre som opplever kirken – eller skal vi si – opplever oss slik. Hvorfor der det sånn?

Først av alt tror jeg det sier noe om den motstand som oppstår når noen fastholder rett og galt, ikke bare som noe vi velger selv, men som et gudegitt skille, som et skille som gjelder alle. For når det påpekes at noe er rett og noe er galt, så vet hver og en med seg selv at dette rammer også meg.

For det andre tror jeg at det skyldes at denne motsanden gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også oss. Den gjelder innad i menigheten og hver enkelt kristen. Vi har en motstand i oss til å erkjenne vår egen synd. Slangens ord: Har Gud virkelig sagt… lever i beste velgående også i våre liv.

Derfor har vi kanskje ofte snakket om synd som noe som gjelder andre mer enn oss. Og vi har kanskje ofte hatt et fokus på synder som vi ikke selv sliter med. Jeg har lite tro på at kirken og vi kristne skal gå rundt og peke på alle andres synder. Vi må ha fokus på egen synder. Vi må erkjenne, bekjenne og omvende oss fra våre egne synder.

I stede for å irriterer deg over naboens synder, så skal du sørge over dine egne synder. I stede for å være lovens nidkjære vokter ovenfor dine egne barn, venner eller bekjente, så hold loven opp som et speil for deg selv.

Hvordan lever du ditt liv? Hvilke av budene er din akillishæl? Hva er det som stadig er en fristelse for deg? Hvor er det du faller gang på gang? Hvilke synder var det Jesus bar til korset for deg?

For dine synder er ikke diffuse, de er konkrete. Så konkrete at du burde kunne sette ord på dem. Dine synder har krenket andre mennesker, de har ført til at du hevdet deg på bekostning av andre, de har fratatt Gud ære og tilbedelse, og sakte, men sikkert bryter de ned din selvrespekt, din ære, ditt gode navn og rykte. Hvordan forvalter du alt Gud har gitt deg? Din kropp, dine evner, din tid, dine penger, dine evner? Og hvem ga du æren for dine seire – fikk Gud æren? Og hvem ga du ansvaret for dine nederlag – fikk din neste det ansvaret?

Guds vrede

Det gamle testamentet er tydelig på at Gud vil straffe folkets synder. Og hadde vi lest videre i kapittel 59, så hadde vi kommet til det 18. verset, der det står: Han gjengjelder folk etter det de har gjort, med harme mot uvenner, hevn over fiender, selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld. I møte med ondskapen er Gud det godes kriger, for han er det gode og det sanne sitt opphav. Guds oppgjør og straff over ondskapen profiteres gjennom hele det gamle testamentet. Og det er en profeti som er oppfylt for den som tror på en korsfestet Kristus.

Korset har mange perspektiver. Og korset kan ikke forstås på en formel. Men et vesentlig perspektiv ved korset er at det også er Guds vredesdom over synden.

og Guds nåde

Men i stede for å straffe synderen, velger Gud å bære straffen selv. Ved å bli menneske, bli pint under Pontius Pilatus og bli korsfestet. Jesus er offeret for alle verdens synder. Jesus hang på korset for min synd. Jesus hang på korset fro din synd. Og ved hans oppstandelse så ser vi at Jesu ord på korset – det er fullbragt – er sant.

Den som kjenner sin synd, vet også hvor avhengig man er av Guds nåde. Den som kjenner sin synd, kjenner ingen rett til å fordømme andre. Den som kjenner sin synd, vet at nåden er det man trenger. Derfor skal vårt vitnesbyrd være et vitnesbyrd om nåden, nåden som vi selv trengte og som vi har erfart.

Bekjennelse og omvendelse

Synden er en uutslettelig del av våre menneskeliv. Så lenge vi lever vil det finnes synd i våre liv. Det er et faktum som kan føre til kynisk resignasjon. Jeg er synder – tilgi meg Herre! Men hvis det er vår innstilling som når vi ikke langt. En slik innstilling burde være umulig for den som har erkjent sin synd. Den som virkelig ser hva synden bryter ned, kan ikke la vær å prøve å bekjempe sin egen synd. For vi er kalt til noe langt mer enn å innse fakta. Vi er kalt til å vokse i helliggjørelse. I dåpen ble vi Guds hellige folk, og vi fikk den hellige ånd. Og ånden skal veilede oss til et hellig liv. Et liv som grener på vintreet, et liv som Kristi lemmer i verden. Vi er kalt til å bekjenne vår synd, og til omvendelse.

For de fleste av oss, så er det nok sånn at det er gjerne en synd som vi stadig sliter med. Vi har et ”svakt punkt” som vi gjerne kaller det. Et sted i liv, en utfordring, der vi stadig vekk trår feil. Og ofte så vokser denne synden seg så stor at den skygger for andre synder i vårt liv. Men det er greit, det er menneskelig. Vi klarer ikke å jobbe med alt hele tiden. Derfor skal du ta tak i det som er din hovedutfordring. Den synden som du stadig sliter med. Der hvor du stadig trår feil. Og når eller hvis du klarer å slutte å stadig begå denne synden, så skal du få kjenne på en stolthet og glede og takknemlighet til Gud – som jobber med deg ved sin Hellige Ånd. Og når denne store synden, som du synes har fylt hele synsranden er lagt til side, så vil du se nye felt som du kan jobbe med.

Og ut fra erfaring og Bibelen, så vil jeg si at det kun er en god måte å ta tak i det som er synd i ditt liv. Og det er å bekjenne dine synder. Når du ber for deg selv, så skal du slutte å bruke runde og vage formuleringer som ”Herre du ser det som er vanskelig for meg”, eller” Herre, du som kjenner meg, tilgi meg alle mine synder”. Vær konkret. Sett ord på dine synder. Gud kjenner dem allerede, du kan ikke skjule dine synder for ham. Det er oss selv vi prøver å lure når vi pakker våre synder inn i runde og vage formuleringer. Hvis det er pengebegjær, misunnelse, baktalelse, banning, en spesiell person, eller avguder, eller hav det måtte være – så vær konkret. Ikke lur deg selv. Vær konkret.

Også skulle jeg ønske at flere i vår menighet så verdien av å skrifte. Skriftemålet er en skatt som også vår kirke eier, men som alt for få av kirkens medlemmer velger å benytte. Og dette er en personlig erfaring. Å gå til en prest for å skrifte er det verste og det beste jeg gjør. Jeg gruer meg hver gang, for nettopp i skriftemålet så blir syndene konkrete. Uten unnskyldninger og utenomsnakk så får jeg sette ord på de synder som plager min samvittighet. De som tar hele utsikten, de som bryter ned min frimodighet som kristen. Og på Guds vegne sitter det et menneske og lytter. Spør når det trengs, hjelper meg til å se muligheter for å bryte med mine destruktive mønstre, og til slutt: legger han hånda på mitt hode og på Guds vegne tilsier meg alle mine synders nådige tilgivelse.

Og gang etter gang har jeg komet tilbake med de samme syndene. Og jeg har fått erfare at Guds nåde er tålmodig, ja mer enn tålmodig den er uendelig. Og jeg har fått erfare at skriftemålets vei, bekjennelsens vei, også var veien til seier over synd, til helliggjørelse. Og det har gitt meg frimodighet til å ta tak i andre deler av livet der synden har fått boltre seg.

Vi bærer med oss en motstand for å snakke helt sant om våre liv. Men skriftemålets erfaring er at Gud tåler sannheten om mitt liv. Ja, han kjente den lenge før jeg kom for å skrifte. Men i skriftemålet får jeg innenfor en trygg ramme av absolutt taushetsplikt, erfare hvor viktig det er å snakk sant om min egen synd, og jeg får erfare at i møte med en angrende synder, finnes det kun en måte som Gud reagere: med tilgivelse.

For den som kjenner sin synd vet at han trenger Guds nåde. Og synderen møter ikke dom og straff hos Gud, men nåde og en ny start.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

20. søndag etter pinse - Preken på presentasjonsgudstjeneste

Prekentekst: Markus 2, 1-12

Lesetekster: 1. mosebok 15, 1-6 og Romerne 4, 1-8

Det viktigste først…

Fra fredag til lørdag var jeg på tur med 19 speidere i Elvedalen. Turen begynte klokka fem på ettermiddagen. Værmeldingen hadde lovet oss oppholdsvær akkurat i den perioden som turen skulle vare. Og vi begynte å gå i et behaglig tur vær. Ikke for varmt, og opphold. Og det gikk oppover, og oppover og oppover. For noen var sekken tung. Og før vi var kommet fram til overnattingsplassen, så var klokka blitt over seks. Det hadde begynt å regne og det hadde haglet litt, og det begynte å blåse – skikkelig. Så sto vi der en gjeng med slitne, litt våte speidere og lurte på ”hva skal vi gjøre først”. Spise eller sette opp teltene? Hva var viktigst?

Hva er viktigst?

I den historien vi leste fra evangeliet etter Markus, så samles masse mennesker seg om Jesus. Det står han er hjemme. Og de stimler seg sammen om han for å høre Jesus forkynne. Denne teksten er hentet fra kapittel to i Markus, men allerede i kapittel 1 kan vi lese av menneskene i Kapernaum kom til Jesus med syke og besatte. Så de kom nok med et håp, ikke bare om å høre en usedvanlig gode preken, men for å bli helbredet eller få være vitne til helbredelser.

Men ikke alle kunne komme på egne bein. Den lamme var avhengig av fire gode venner som kunne bære han. Ja, ikke bare det at de bar han til Jesus. når de ikke kunne komme inn, så brøyt de opp takket og firte den lamme ned foran Jesus. Kanskje var han redd, den lamme mannen, når han bli firt ned. Hva ville huseieren si? Hva ville Jesus si? Eller kanskje han bare var full av forhåpning. Nå skulle endelig får reise seg fra båren. Løpe og gå. Og ikke minst han skulle kunne begynne å arbeide, han skulle ikke lenger være avhengig av andre sine almisser. Også står det: Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn dine synder er tilgitt”.

”Sønn dine synder er tilgitt”.

Det står ingenting om hva den lamme mannen følte. Men jeg vil tro det var en alle tiders nedtur. ”Sønn dine synder er tilgitt”. Det var vel ikke tilgivelse han var kommet for. Kunne ikke Jesus se de lamme bena hans. Skjønte han ikke at det var helbredelse han var kommet for?

Skal vi spise eller sette opp teltene først? – Hva er viktigst?

De skriftlærde som var der, ble sinte. Og de lurte på hvem denne Jesus trodde han var som kunne tilgi synd. Ikke noe menneske kan tilgi synd, det er det bare Gud som kan. Undere kunne de tydeligvis godta at han utførte. Men tilgi synd, det måtte han bare holde seg langt unna.

Og kanskje kan vi kjenne oss igjen. Hvis vi en sjelden gang hører om eller blir vitne til et under, så kan vi glede oss. Det er mange som prøver seg på bønneveien, eller ber andre be når sykdommen rammer. Ja, det virker som det er lettere å akseptere undere. Enn å akseptere at Jesus er Guds sønn, og dermed den eneste som kan gjøre opp for våre synder.

Hva er viktigst spise eller sette opp teltene? – Å bli tilgitt sine synder eller få oppleve helbredelse?

Jesus stopper ikke med å tilgi den lamme mannens synder. Han helbreder også den lamme mannen, nettopp for at det skal bli lettere for folket å tro at han også kan tilgi synder. Han gir en demonstrasjon av sin egen makt i himmelen – tilgivelsen og på jorden – helbredelsen.

I denne gudstjenesten har vi også lest om Abram, han som siden fikk navnet Abraham og som regnes som både jødenes og muslimenes stamfar. Vi leste om hvordan Gud regnet han som rettferdig – ikke pga hans gjerninger, men pga hans tro.

Og her er et nøkkelord: Rettferdig. Å være rettferdig for Gud. Det betyr i praksis at Gud kan se på deg å si: Her er en mann, en kvinne, en gutt eller en jente som har valgt å gjøre det rette. Dette er en som har fulgt mine regler, og levd livet slik han og hun var skapt til å leve sitt liv.

I trosbekjennelsen, så bekjenner vi sammen om Jesus at han skal komme igjen og dømme levende og døde. Å være rettferdig for Gud er å kunne gå bort fra denne domstolen som frikjent, uten skyld.

I egen kraft vil ingen av oss kunne gå frikjent fra en slik domstol. Kirken peker på hver enkelt av oss, prest som klokker, konfirmant som foreldre. og sier: Du er en synder, som trenger Guds nåde. Vi har alle gjort, gjør igjen og vil så lenge vi lever gjøre gale ting. Vi lever ikke som lydige Guds barn. Som den lamme mannen trenger vi alle Guds tilgivelse.

Og tilgivelsen den har en pris. Synden har en pris. Akkurat som vi ikke kan akseptere at en voldsmann bare skal sendes bort med et klapp på skulderen, og med beskjed om ikke å gjøre det igjen. Like lite kan Gud bare se bort fra all verdens ondskap, vaske sine hender og si: ikke gjør det igjen. Men i stede for å la oss bære straffen for våre synder, valgte Jesus å ta på seg straffen for våre synder. På korset er det ikke sine synder Jesus bærer straffen for, men det er mine synder, dine synder, ja alle menneskers synder.

For så høyt har Gud elsket verden, at Gud selv ble menneske, og bar straffen for alle verdens synders ved å la seg korsfeste og dø. Og han beviste sin makt over synden og døden ved å oppstå fra de døde.

Og når vi tror at dette er sant. At Jesus er Guds Sønn, og at han gir oss nåde, så blir nåden vår.

Men hva med underet? Kan vi tro på helbredelser?

Bibelen er helt tydelig på at vi har lov til å be om helbredelse. Ikke bare har vi lov. Bibelen ber oss legge hele vårt liv i Guds hender, våre gleder og våre seire, men også våre sorger og plager.

Og helbredelsene skjer, noen i det stille, andre får stor oppmerksomhet. Samtidig så skal vi huske at selv da Jesus vandret på jorden, så var det fortsatt syke igjen i Israel. Når Jesus helbreder så er det for å gi oss en forsmak på himmelen. Sykdom, nød og lidelse er en del av denne verdens kår, de er en del av de uforanderlige vilkårene for å leve i denne verden.

Når jeg blir spurt om jeg tror på bønn, så følers det noen ganger som om jeg kjenner en vidundermedisin som kan kurere alt som er vondt i denne verden. Og en slik medisin kjenner jeg ikke. Men det jeg kjenner er en Gud som bryr seg om hele meg.

Og som når livet har vært vanskelig har sendt meg hjelp, som oftest gjennom mennesker som bryr seg, tar seg tid, ser meg, løfter meg opp igjen og gir meg nytt mot eller hjelp til å leve med det som er vanskelig.

Livet i denne verden er fantastisk. Ja sitt i elvedalen en kveld med et bål, oppholdsvær og en vanvittig stjernehimmel over deg, en kaffekopp i handa og bacon som snart er ferdig over bålet. Da er livet godt å leve.

Men samtidig vil det alltid være sorg, smerte og lidelse. Gudstro forandrer ikke på det. Men Gudstroa inneholder et kall til å være på Guds parti, og bekjempe det som er ondt, det som gir smerte, det som skaper lidelse. For Gud ønsker det gode, Gud kaller oss til å være gode, og Gud gir oss stadig ny kraft og frimodighet til å gå i kampen for det gode. Derfor passer det godt at dette er TV-aksjons søndagen, der vi både her og hjemme skal få gi penger til organisasjonen Care, som ved hjelp av de pengene som kommer inn i dag skal hjelpe hjelpe 1 million kvinner i 13 land med å få bedre inntekt, mer trygghet, bedre helse, mer kunnskap, utdanning og kompetanse.

Hva er viktigst? Telt eller mat? Det er ikke så lett å avgjøre, men det ble litt av begge deler. Hva er viktigst- syndenes tilgivelse eller helbredelse? Begge deler er viktig. Men i valget mellom det viktige og det aller viktigste så er tilgivelsen det aller viktigst. Den trenger vi alle. Og når vi selv er tilgitt så får vi frimodighet til å gå ut i verden og være Guds helbredende hender i verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

18. søndag etter pinse - Preken på "Eldres kirkesøndag"

Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28

Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.

Romerne 14, 1 – 8

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.

Slik lyder Herrens Ord

Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.

Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.

Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.

Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:

2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.

For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:

Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.

For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.

Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.

Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.

Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.

Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.

I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.

Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.

Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.

Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.

Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.

Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!

Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:

At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.

14. søndag etter pinse - Preken ved gjenåpning av Alsvåg kirke

Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18 og 1. Johannes 4, 7-10

Prekentekst: Lukas 10, 25-37

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

Slik lyder Herrens ord!

Kjære menighet.

Mellom oss og denne fortellingen ligger det to tusen år i avstand. Den er blitt til i en annen verdensdel enn vår, i en annen tid, i en annen kultur. Selv om mange kjenner denne historien ut og inn fra søndagsskolen, så skal det litt til å kalle fram de samme tankene og kjenne den samme nærheten til innholdet i denne historien som Jesu tilhørere hadde. For vi har alle begrenset med erfaring med både samaritanere, røvere, jødiske prester og jødiske hjelpeprester – slik levittene var. Det Jesus gjør er å benytte seg av karikaturer for å få fram sitt poeng.

Og noen ganger kan det være greit å benytte seg av karikaturer. Selv om de kan oppleves som urettferdige, så kan de hjelpe oss med å ta poenget. For vi har jo alle våre bilder av hva en søring er, en narkoman, en bedehusmann, en bruktbilselger, eller en prest for den sakens skyld. Og hvis vi nå alle sammen kan senke skuldrene og tillate oss å være litt selvironiske på egne vegne: Så har vi vel også noen forestillinger om hvordan myreværinger, alsvågpatrioter, meløyværingene, sørvågfolket og folket på Stø er også.

Jesu tilhørere hadde umiddelbare bilder av de karikaturene som tegnes opp i liknelsen: en prest, en levitt, en samaritaner og røverne. La meg prøve å gjenfortelle bibelfortellingen og liknelsen, med et lite smil om munnen, slik den kanskje hadde blitt hvis Jesu hadde møtt den lovkyndige mannen her i Alsvåg, i vår tid.

En from kirkegjenger, med plettfri vandel, veloppdragne barn og en god jobb sto fram og ville sette Jesus på prøve. "Du, Jesus," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i Bibelen?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men den fromme kirkegjengeren synes egentlig ikke han hadde fått noe svar og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:

En mann var på vei fra Myre til Sortland en sen lørdagskveld. Han la veien om Alsvåg, men før han kom særlig langt, ja rett før han kom til Badebukta ble han overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø til damene på Stø. De halte han ut av bilen, slo han ned, tok lommeboka, ipoden, mobilen og bilen. Tidlig søndag morgen kom soknepresten, kjørende forbi, på vei til gudstjenesten i Myre kirke. Han så mannen som lå nokså forkommen og mørbanket i veikanten. ”Ja, ja, så har han lært å drikke med måte til en annen gang”, tenkte soknepresten og kjørte videre. Han hadde dårlig tid. Han måtte rekke å prate med organisten før gudstjenesten begynte. Fyll og spetakkel fikk andre ta seg av, og det passet dårlig med spy og blod på den mørke dressen. Hva skulle dåpsfølge si, hvis han luktet av gammel spy. Litt senere kom han som skulle lese teksten på gudstjenesten kjørende. Han så også den forkomne og mørbankede mannen. I stor trekk tenkte han som soknepresten. Han måtte skynde seg videre, for han måtte rekke å prate litt med presten før gudstjenesten. Tekstleseren synes at Gud var så sen til å svare hans bønner, og lurte på om soknepresten visste om en mer effektiv måte å be på. Tenk om den arme sjelen bare kunne finne veien til Jesus, tenkte han mens han kjørte forbi den mørbankede myreværingen, samtidig trykket han litt ekstra på gassen, han hadde dårlig tid. Det gikk en times tid, gudstjenesten var godt i gang. Både soknepresten og tekstleseren hadde glemt den forkomne og mørbankede myreværingen som lå i veikanten rett før badebukta. Det var da hun kom kjørende fordi, lederen for Humanetisk Forbund i Øksnes. Hun så den forkommne og mørbankede mannen. Etter å ha lappet sammen noen stygge sår, fikk hun mannen inn i bilen. Ambulansen er sikkert ute på tur, og kommunen har jo nedlagt bakvakta, så jeg får kjøre han til Stokmarknes sjøl, tenkte lederen i Humanetisk Forbund. Da hun kom til Stokmarknes fikk hun lagt inn den forkomne og mørbankede myreværingen, og hun ble hos han helt til han sovnet på en god dose smertestillende. Og hver dag, helt til mannen ble utskrevet, dro han på besøk.

Jesus så nå på den fromme kirkegjengeren og spurte ham hvem han syntes viste seg som en neste for ham som ble overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

I kirken sier vi ofte at det er troen som frelser oss. Det er troen på Jesus som Herre og frelser som gir oss det evige liv. Og fordelen med det svaret er selvsagt at hvis det var våre gjerninger som frelste oss, så ville vi alle trolig være fortapt. For ingen av oss vil den dagen det skal gjøres opp sluttregnskap kunne si at man har gjort alt rett, alt godt. Ja, hvis vi ser dypt nok inn oss selv så vil vi se at veldig mye av det vi gjorde av godt var drevet av langt mindre edle motiver enn det vi selv og andre tror.

Og kjære menighet, det er sant og rett at det er troen som frelser oss, for som Jesus sier til Nikodemus: For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men kjære menighet vi er kalt til mer enn å bli frelst.

Frelst det blir de fleste i Norge, mens de enda ikke kan prate og de bæres til døpefonten. Men dåpen er jo ikke en slags enkel barneforsikring som sikrer en plass i evigheten og som betales ved at familien kommer og fyller kirken en søndag. Dåpen er en forvandling, i dåpen blir vi Guds barn, og vi blir kalt til å leve et liv som et hellig folk. Og Guds hellige folk de er kalt til å elske.

Vi leste hva Johannes skrev i sitt første brev: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.

Det Jesus roper ut er en radikal frihet. Fanger skal få sin frihet, blinde skal bli satt fri fra sitt mørke, undertrykte skal kaste lenkene. Og den som leser evangeliene vet at det ropes ut frihet, frihet, frihet. Frihet fra synd, frihet fra religiøse ritualer, frihet fra tvang og fra Loven. Det ropes ut en frihet til å gjøre det vi er skapt for å gjøre: Elske. En frihet til å elske Gud – uten redsel, en frihet til å elske vår neste – uten å være bundet av religiøse, kulturelle eller nedarvede fordommer. Og en frihet til å elske oss selv. For hvis du skal elske din neste som deg selv, så må du elske deg selv. Så selv om vi hadde klart for oss alt vi hadde gjort som ikke var bra nok, selv om vi selv er misfornøyde med kroppen vår, håret vårt, samlingen med statussymboler og vår egen sosiale status. Jesus ber deg om å elske deg selv. Han elsker deg akkurat sånn du er.

Du er elsket først. Barn må oppleve kjærlighet fra sine foreldre, for selv å bli barn og siden voksne som kan gi kjærlighet videre. Vi er Guds barn, som han elsker og elsker, slik at vi kan vokse i troen og gi kjærlighet videre. Derfor faller både soknepresten og tekstleseren, eller skal vi holde oss til originalen å si: presten og levitten, igjennom. For vi er ikke kalt til utvendige ritualer eller selvpålagt askese. Vi er kalt til kjærlighet.

Vi står i en nyrenovert Alsvåg kirke. Et hus til Guds ære. Og det er blitt en fantastisk flott rom. Når jeg kom inn her på fredag og ganske mye var på plass, så kjente jeg et sånt herlig sug i magen. For en fantastisk atmosfære, denne kirken er vakkert. Ja, selv om jeg var glad i Alsvåg kirke fra før, så tror jeg vi alle mente at renoveringen hadde vært nokså påtrengende ganske lenge, så vi kan kanskje si at dette rommet er blitt den stygge andungen, som nå er blitt en vakker svane. Men hvis ikke dette rommet skaper kjærlighet, så er det verdiløst.

Og kjære menighet. Hvis det bare blir et sted for ritualer, eller enda verre: en arena for kristen selvgodhet, så er renoveringen bortkastet, ja direkte skadelig. For det nytter ikke bare å snakke om kjærlighet. Ingen blir ikke mett av bilder i en kokebok. Kjærlighet er praksis. Kjærlighet er handling. Vi må gjøre kjærlighet. Derfor - I dette rommet skal vi ha kjærlighetsfester- ofte kalt gudstjenester, vi skal ha kvelder hvor vi nyter vår gudeskapte kreativitet – ofte kalt kulturkvelder, vi skal møtes i så mange varianter og på så mange måter dere ønsker for å fylle på med nåde fra Gud, gudommelig kjærtegn, glede over skaperverket, og suge inn en vanvittig blanding av handlekraft, pågangsmot og fred, som vi kan bære videre ut i verden. For Guds ære bygges ikke med planker og maling, men med kjærlighet. Til Gud, til nesten og til oss selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

6. søndag etter pinse (Aposteldagen)

Prekentekst: Lukas 5, 1-11

Lesetekster: 1. mosebok 12, 1-4a og 1. Tim. 1,12-17.

Historien om Peters fiskefangst er en av de virkelig kjente Bibelhistorien. Det var en av slagerne på søndagsskolen. Og moralen var klar – vi skulle gjøre som Jesus – forlate alt og følge han. Men hva innebærer det for oss i dag? Hva kan vi hente fra denne historien – hva sier den oss.

Det første vi skal stoppe ved er Peters reaksjon når den enorme fangsten hales om bord. Før båten er lagt til land, før fangsten er reddet. Ja, om bord i en båt som er så fullastet at den er nær ved å synke, så kaster Peter seg ned foran Jesus og sier: Gå fra meg Herre, for jeg er en syndig mann. Det står at han var grepet av forferdelse. For yrkesfiskeren Peter er det helt klart at han nok ikke bare står ovenfor et heldig kast, men ovenfor et under. Han har hørt Jesu forkynne til folkemengden fra sin egen båt. Han har nok begynt på å lure på hva det er med denne rabbien Jesus som nokså nylig har stått fra. Og når kjempefangsten dras om bord så er det underet som bekrefter det han har tenkt: Dette er en mann fra Gud.

Det hadde opplagt vært andre måter å reagere på. Han kunne tenkt at denne Jesus var rene gullgruven og nok måtte være med han på fisketur oftere. Hankunne foreslått en deal. Du får låne båten min hver gang du forkynner her i området – betalingen er fisketur i etterkant. han kunne på ulike vi ha lurt på hvordan han – Peter – skulle få noe ut av denne mannen.

Men det er ikke Peter. Peters reaksjon er syndsbekjennelse. Og når han ber Jesus gå bort, så høres det ikke ut som det er fordi han IKKE vil være sammen med Jesus. Men fordi han føler seg uverdig. Han vet nok om seg selv og sitt eget liv til at han kaller seg selv for en synder.

Kirken har en trist historie når det gjelder å få mennesker til å føle seg uverdig. Enten det dreide seg om ugifte mødre, eller det dreide seg om kirkemedlemmer som ikke hadde så mange ord om den troen de bar på. At hensikten ofte var gode, er en dårlig unnskyldning. I stede skulle jo kirken røst ha vært en gjenklang av Jesu budskap til Peter: Vær ikke redd.

For hvis Jesus skulle ha gått bort hver gang han møtte en synder hadde han ikke kommet til å gjøre noe annet enn å gå. Sannheten om våre liv er ikke alltid like oppmuntrende. På vårt beste er vi Guds bilde. På vårt verste er vi direkte onde. Og jeg tror Luther treffer spikeren på hode når han sier at vår grunnsynd er at vi er innkrøket i oss selv. I stede for å leve som himmelvendte mennesker som spør etter Guds vilje, så er vi navlebeskuende, ser oss selv først, så kanskje våre nærmeste, men i liten grad våre søsken – Guds barn – som ikke lever i vår umiddelbare nærhet.

Men det stopper ikke Jesus fra å ville ha kontakt med oss. For Guds kirke bygges, fylles, ledes, trekker til seg og henvender seg til nettopp syndere. For det finnes jo ikke noe annet.

Ikke vær redd sier Jesus til Peter. Fra nå av skal du fiske mennesker. Synderen Peter skulle bli lederen i disippelflokken, tradisjonen vil ha det til at da han døde martyrdøden i Roma så var det som biskop av Roma. Katolikkene regner han som den første pave. Men både før og etter Jesus død og oppstandelse, ja sikker til sin dødsdag så var og forble Peter en synder. Men han ble en synder med en tro.

En tro på at Jesus som hadde kalt han til å bli menneskefisker hadde vist han Guds sanne ansikt – som en Gud som elsker og tilgir. En Gud som ikke forkaster mennesket fordi det er en synder, men som selv – ved å dø og oppstå – betaler syndens pris og overvinner døden. En Gud som ikke ser deg først og fremst som synderen, men som ser korsmerket fra dåpen, og kaller deg sitt barn.

Det siste vi skal stoppe ved er Jesu utfordring til Peter: Fra nå av skal du fange mennesker. Eller kanskje det ikke var noen utfordring, kanskje det rett og slett er en konstatering. En konstantering av hva noe ethvert kristent menneske er – en menneskefisker.

Mens noen operer som trålbåter og prøver å fylle båten på kortest mulig tid, så er andre sjarkfiskere og fisker mindre kvanta, nærmere land, men leverer til gjengjeld ferskvare. Mens noen dyrker kunsten ved å dra i land fisk ene etter en med stang. Hva slags fisker man er handler om hva man trives med, lynne, personlighet og hvilke muligheter man får. Mon tro om det ikke finnes en og annen fisker på en trål som helst ville hatt sin egen sjark, eller motsatt. Og hadde de hatt mulighet ville kanskje begge likt å stå med begge beina i ei elv og dra laks en etter en.

Det er mulig du ikke kjenner deg igjen verken som trålfisker, sjarkfisker eller sportsfisker – for når fisket du sist et menneske. Hva er din fangst?

Å bære sine barn til dåpen og oppdra dem i den kristne forsakelse og tro, er en måte å være menneskefisker på. Å leve sitt liv slik at det blir et vitnesbyrd om håp, tilgivelse og nåde er en annen måte å fiske mennesker. Å leve med et tydelig kristent vitnesbyrd som man gjerne snakker høyt om, er en annen måte å være menneskefisker. Lista kunne vært gjort lang, men ting hører sammen. Et høylytt vitnesbyrd mangler troverdighet, hvis det er helt uten gjerninger. Hvordan kan en som hater med troverdighet snakke om tilgivelse. Hvordan kan man oppdra barn til kristne uten å fortelle dem hva som er troens innhold.

Å fiske mennesker er å lede mennesker inn i en trekant der ingen av sidene kan tas ut. Den ene siden er det kristne fellesskapet – et fellesskap som blir synlig i gudstjenesten – som her i dag. Den andre siden er livene vi lever – det må være sammenheng mellom liv og lære – tro og handlinger. Det betyr ikke at vi må få til alt. For troens hovedpunkt er Guds nåde. Og den siste siden i trekanten er Ord. Troen trenger Ord – ord om tro, som trosbekjennelsen, Fader Vår, historiene om Jesus, om den første kirke, om Abraham, Jakob og Moses.

Det er i denne trekanten – fellesskapet – handlinger og troens ord at det kristne livet lever. Det er ut fra denne sammenhengen det fiskes mennesker opp i kirkeskipet. Og fortsatt er det plass til mange flere før skipet truer med å synke.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

5. søndag etter pinse - Øve seg

Dagens prekentekst: Jakob 4, 11-12.

Lesetekster: Matteus 7, 1-5 og 1. mosebok 4, 8-15

Dagens prekentekst står i Jakobsbrev, i det 4. kapittel

Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Etter et langt festhalvår som begynte med advent, så jul, så fastetiden, så påsketiden og til slutt pinse – så er vi nå kommet til den lange perioden i kirkeåret som heter treenighetstiden som varer fram til pinse. Følelsen av hverdag er blitt noe utsatt hos oss her i Øksnes på grunn av ordinasjonen for to uker siden. Men nå er kirkeårets hverdager her for fullt. I tiden foran oss er det ingen store fester eller faster før vi kommer til advent. Tekstene som møter oss i tiden framover handler om hvordan det kristne livet skal leves. Derfor er det ganske så passende at kirkeårsfargen er grønn. For det vi utfordres til er vekst. Vekst i kristenlivet, vekst som mennesker, vekst som medmennesker.

Dagens prekentekst er hentet fra Jakobs brev. Og Jakobs brev er et av de mest kontroversielle brevene i Det nye testamentet. Og en så sen person i kirkehistorien som Martin Luther vurderte å ta brevet ut av det nye testamentet. Og det som gjør brevet kontroversielt er dets klare fokus på gjerninger. For Luther, for vår kirke, og for oss som menighet, som klamrer oss til Paulus sin understrekning av nåden alene og troen alene så er dette brevet en utfordring. Ja, hvordan kan vi stole på at vi er frelst hvis det er som Jakob skriver i kapittel 2, vers 14-15

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær eller mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: "Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette" - hva hjelper det - dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: har den ikke gjerninger, er denn rett og slett død.

Tradisjonen forteller at det er Jakob, Jesu bror, som skrev dette brevet. Han ble regnet som en av lederne i menigheten i Jerusalem, og vi kan bl.a lese om han i Apostlenes gjerninger kapittel 15. I så fall er brevet trolig noe av den eldste teksten i hele Det nye testamentet, kanskje skrevet rundt år 50. Bibelforskere i dag vil mene at brevet er skrevet noe senere, trolig en gang mellom år 70 og 110.

Det som alltid har provosert med Jakobs brev er dets understrekning av gjerninger. Her refses de rike, de stolte, de som regner seg som vise, rettferdige eller har mange ord om tro, men få gjerninger. Et sylskrapt fokus settes på synd som Jakob trolig kjenner i menigheten, og som han vil ta et oppgjør med.

Og i dagens prekentekst handler det om en synd som kan ramme både fattig og rik. Om baktalelse. En synd begått av tungen – en liten, nyttig men også mektig kroppsdel. Ja, slik skriver Jakob om tungen i sitt tredje kapittel, fra det 2. til det 11. verset:

Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele krooppen i tømme. Vi legger jo bissel i munnen på en hest for at den skal lystre oss, og da kan vi styre hele hesten. Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. ja en liten ild kan sette den største skog i brann! Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen. Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. med den lovpriser vi vår far og herre, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde?

Jakob må ha vært en engasjert mann. Han fører hvertfall et engasjert språk. Kanskje hadde han selv, som mange av oss som liker å prate, opplevd at tungen gikk raskere enn hodet. Kanskje hadde han selv ydmykt måttet be en annen om tilgivelse etter å ha ødelagt den andres navn og rykte ovenfor andre medkristne.

Og hvor lett er det ikke å la det falle en skjev, en ond eller en humoristisk kommentar på andres bekostning, eller fortelle en nabo, en kollega eller en venn noe vi vet at absolutt ikke burde gått videre. Hvor lett sprer ikke de saftige historiene seg i en liten kommune som vår. Hvor lett får ikke unge jenter et rykte som løse på tråden, eller aktive, unge gutter et rykte som umulige og ville. Hvor lett løper ikke historiene rundt en skilsmisse, en politianmeldelse eller en nabofeide. Og plutselig er vi mange som vet at den har gjort det, og da sa han sånn, og da ringte han til den, som igjen tok saken opp med en han kjente i kommunen, på bruket, i vellaget eller i kirken. Så løper historien som ild i en tørr sommerskog. En gnist blir til en skogbrann, en fjær til fem høns. Eller kanskje det virkelig var så ille som vi alle har hørt. Men tapet av ære, stolthet og egenverd ble så utrolig mye større ved at vi alle visste om det.

Vi leste fra Jakob:

Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer e bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hav den sier, men setter deg til doms over den. Det er en som er lovgiver og dommer, hans om har makt både til å frelse og til å ødelegge. men hvem er du som dømmer din neste?

Det er en tydelig formanende stemme. En stemme som framholder at noe rett, og noe er galt. Har vi ikke hørt en liknende stemme? Jo, som tekstlesning i dag leste vi fra Jesus sin Bergpreken (Matteus 7, 1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: "La meg ta ut flisen av av øyet ditt", når du har en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først ut bjelken av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta ut flisen av dn brors øye.

I Bergpreknen møter vi en Jesus som er kompromissløs på hva som er rett og galt. En radikalisert utgave av jødenes lov.

Nå heter et ikke lenger: Øye for øye - tann for tann. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Nå heter det ikke lengre: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.

Kjære medkristne! Vi er frelst ved nåden. Uten nåden hadde vi alle vært hjelpesløse i møte med Guds rettferdige dom. Men nåden var aldri ment som en sovepute. Det er ikke slik at nåden opphever skillet mellom rett og galt, mellom sannhet og løgn, mellom godt og ondt. Det er nettopp fordi det er forskjell på godt og ondt, sannhet og løgn, rett og galt at vi har brukt for nåden.

For både nåden og loven springer ut av det samme: Kjærligheten. Det er Guds kjærlighet som ga oss loven. Loven viste oss den gode vei. Loven peker på det gode liv for hver og en av oss, og det beskytter våre medmennesker mot vår iboende ondskap. Og nåden springer ut av den kjærligheten som tilgir oss, for Gud ønsker fellesskap med oss, selv om vi ikke lever opp til lovens krav.

Denne dobbeltheten: Lov og tilgivelse finner en genial formel i Jesu ord til kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Og jeg tror de fleste kjenner historien. De vil sette Jesus på prøve, og kommer slepende med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd. De ber Jesu felle dommen. Loven sier hun skal stenes. Og Jesus sier at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Alle som sto der med steiner i hendene lar steinene falle til jorden og går sin vei. Jesus lar kvinnen konstantere at ingen av de andre har fordømt henne før han sier: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av.

Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av. I et så tettpakket utsagn formidler Jesus nåden samtidig som han fastholder idealene med sitt: Synd ikke mer.

Bibelen forteller oss at Gud vil omskape våre steinhjerter til kjøtthjerter. Vår vantro til tro. Og det er sant og rett. Det er Gud som ga oss troens gave. Men vi er ikke viljeløse kjøttklumper i Guds hender. Det går an å øve seg, det går an å sette seg mål, det går an å jobbe med sin hellighet.

Du kan ikke øve deg på å bli frelst, du kan ikke sette deg som mål å bli frelst, du kan ikke bestemme at du skal bli en av de hellige. For alt dette er Guds gaver som han gir uten våre gjerninger eller fortjeneste når han skjenker oss troen. Men vil du vokse i hellighet, så handler det faktisk til en viss grad om selvdisiplin.

Gud sender ikke en engel fra himmelen for å lese Bibelen for deg om kvelden. Gud sender ikke brev i posten som minner deg på å be. Gud tar ikke penger fra kontoen din og gir dem til de fattige. Han sender ikke regn hver søndag i gudstjenestetiden, slik at det er bedre å gå i kirken enn på tur. Og han klipper ikke ut tungen på den som baktaler sin nabo, kollega, venn, ektefelle, fiende eller konkurrent. Men du kan bestemme deg for øve. For å ta et oppgjør med vaner i ditt liv som baktalelse, vaner som drar deg bort fra sannheten, kjærligheten, ja fra Gud. Og som i de fleste sammenhenger i livet, så hjelper det å øve.

Og når de dagene kommer da du ikke får det til, så vend deg mot nåden. Innrøm at det ikke gikk, be om nåde, men aldri – aldri skal du oppgi idealene. Jakob fastholder idealene, han lar ikke troen bli lunken.

Og hvis den kirkelige tradisjon er rett, og brevet er skrevet av Jakob – Jesu bror, så likner han ganske så mye på den broren som kompromissløst forkynte rett og galt – men like fullt kunne si: Heller ikke jeg fordømmer deg.

Så la dagens kollektbønn bli vår egen bønn:

Evige, allmektige Gud, du som er en rettferdig og barmhjertig dommer, fri oss fra dømmesyke og smålighet, så vi bærer over med hverandre fram mot den dagen da vi alle skal avlegge regnskap for vårt liv.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen.