18. søndag etter pinse - Preken på "Eldres kirkesøndag"

Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28

Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.

Romerne 14, 1 – 8

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.

Slik lyder Herrens Ord

Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.

Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.

Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.

Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:

2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.

For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:

Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.

For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.

Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.

Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.

Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.

Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.

I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.

Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.

Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.

Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.

Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.

Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!

Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:

At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.

14. søndag etter pinse - Preken ved gjenåpning av Alsvåg kirke

Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18 og 1. Johannes 4, 7-10

Prekentekst: Lukas 10, 25-37

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

Slik lyder Herrens ord!

Kjære menighet.

Mellom oss og denne fortellingen ligger det to tusen år i avstand. Den er blitt til i en annen verdensdel enn vår, i en annen tid, i en annen kultur. Selv om mange kjenner denne historien ut og inn fra søndagsskolen, så skal det litt til å kalle fram de samme tankene og kjenne den samme nærheten til innholdet i denne historien som Jesu tilhørere hadde. For vi har alle begrenset med erfaring med både samaritanere, røvere, jødiske prester og jødiske hjelpeprester – slik levittene var. Det Jesus gjør er å benytte seg av karikaturer for å få fram sitt poeng.

Og noen ganger kan det være greit å benytte seg av karikaturer. Selv om de kan oppleves som urettferdige, så kan de hjelpe oss med å ta poenget. For vi har jo alle våre bilder av hva en søring er, en narkoman, en bedehusmann, en bruktbilselger, eller en prest for den sakens skyld. Og hvis vi nå alle sammen kan senke skuldrene og tillate oss å være litt selvironiske på egne vegne: Så har vi vel også noen forestillinger om hvordan myreværinger, alsvågpatrioter, meløyværingene, sørvågfolket og folket på Stø er også.

Jesu tilhørere hadde umiddelbare bilder av de karikaturene som tegnes opp i liknelsen: en prest, en levitt, en samaritaner og røverne. La meg prøve å gjenfortelle bibelfortellingen og liknelsen, med et lite smil om munnen, slik den kanskje hadde blitt hvis Jesu hadde møtt den lovkyndige mannen her i Alsvåg, i vår tid.

En from kirkegjenger, med plettfri vandel, veloppdragne barn og en god jobb sto fram og ville sette Jesus på prøve. "Du, Jesus," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i Bibelen?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men den fromme kirkegjengeren synes egentlig ikke han hadde fått noe svar og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:

En mann var på vei fra Myre til Sortland en sen lørdagskveld. Han la veien om Alsvåg, men før han kom særlig langt, ja rett før han kom til Badebukta ble han overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø til damene på Stø. De halte han ut av bilen, slo han ned, tok lommeboka, ipoden, mobilen og bilen. Tidlig søndag morgen kom soknepresten, kjørende forbi, på vei til gudstjenesten i Myre kirke. Han så mannen som lå nokså forkommen og mørbanket i veikanten. ”Ja, ja, så har han lært å drikke med måte til en annen gang”, tenkte soknepresten og kjørte videre. Han hadde dårlig tid. Han måtte rekke å prate med organisten før gudstjenesten begynte. Fyll og spetakkel fikk andre ta seg av, og det passet dårlig med spy og blod på den mørke dressen. Hva skulle dåpsfølge si, hvis han luktet av gammel spy. Litt senere kom han som skulle lese teksten på gudstjenesten kjørende. Han så også den forkomne og mørbankede mannen. I stor trekk tenkte han som soknepresten. Han måtte skynde seg videre, for han måtte rekke å prate litt med presten før gudstjenesten. Tekstleseren synes at Gud var så sen til å svare hans bønner, og lurte på om soknepresten visste om en mer effektiv måte å be på. Tenk om den arme sjelen bare kunne finne veien til Jesus, tenkte han mens han kjørte forbi den mørbankede myreværingen, samtidig trykket han litt ekstra på gassen, han hadde dårlig tid. Det gikk en times tid, gudstjenesten var godt i gang. Både soknepresten og tekstleseren hadde glemt den forkomne og mørbankede myreværingen som lå i veikanten rett før badebukta. Det var da hun kom kjørende fordi, lederen for Humanetisk Forbund i Øksnes. Hun så den forkommne og mørbankede mannen. Etter å ha lappet sammen noen stygge sår, fikk hun mannen inn i bilen. Ambulansen er sikkert ute på tur, og kommunen har jo nedlagt bakvakta, så jeg får kjøre han til Stokmarknes sjøl, tenkte lederen i Humanetisk Forbund. Da hun kom til Stokmarknes fikk hun lagt inn den forkomne og mørbankede myreværingen, og hun ble hos han helt til han sovnet på en god dose smertestillende. Og hver dag, helt til mannen ble utskrevet, dro han på besøk.

Jesus så nå på den fromme kirkegjengeren og spurte ham hvem han syntes viste seg som en neste for ham som ble overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

I kirken sier vi ofte at det er troen som frelser oss. Det er troen på Jesus som Herre og frelser som gir oss det evige liv. Og fordelen med det svaret er selvsagt at hvis det var våre gjerninger som frelste oss, så ville vi alle trolig være fortapt. For ingen av oss vil den dagen det skal gjøres opp sluttregnskap kunne si at man har gjort alt rett, alt godt. Ja, hvis vi ser dypt nok inn oss selv så vil vi se at veldig mye av det vi gjorde av godt var drevet av langt mindre edle motiver enn det vi selv og andre tror.

Og kjære menighet, det er sant og rett at det er troen som frelser oss, for som Jesus sier til Nikodemus: For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men kjære menighet vi er kalt til mer enn å bli frelst.

Frelst det blir de fleste i Norge, mens de enda ikke kan prate og de bæres til døpefonten. Men dåpen er jo ikke en slags enkel barneforsikring som sikrer en plass i evigheten og som betales ved at familien kommer og fyller kirken en søndag. Dåpen er en forvandling, i dåpen blir vi Guds barn, og vi blir kalt til å leve et liv som et hellig folk. Og Guds hellige folk de er kalt til å elske.

Vi leste hva Johannes skrev i sitt første brev: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.

Det Jesus roper ut er en radikal frihet. Fanger skal få sin frihet, blinde skal bli satt fri fra sitt mørke, undertrykte skal kaste lenkene. Og den som leser evangeliene vet at det ropes ut frihet, frihet, frihet. Frihet fra synd, frihet fra religiøse ritualer, frihet fra tvang og fra Loven. Det ropes ut en frihet til å gjøre det vi er skapt for å gjøre: Elske. En frihet til å elske Gud – uten redsel, en frihet til å elske vår neste – uten å være bundet av religiøse, kulturelle eller nedarvede fordommer. Og en frihet til å elske oss selv. For hvis du skal elske din neste som deg selv, så må du elske deg selv. Så selv om vi hadde klart for oss alt vi hadde gjort som ikke var bra nok, selv om vi selv er misfornøyde med kroppen vår, håret vårt, samlingen med statussymboler og vår egen sosiale status. Jesus ber deg om å elske deg selv. Han elsker deg akkurat sånn du er.

Du er elsket først. Barn må oppleve kjærlighet fra sine foreldre, for selv å bli barn og siden voksne som kan gi kjærlighet videre. Vi er Guds barn, som han elsker og elsker, slik at vi kan vokse i troen og gi kjærlighet videre. Derfor faller både soknepresten og tekstleseren, eller skal vi holde oss til originalen å si: presten og levitten, igjennom. For vi er ikke kalt til utvendige ritualer eller selvpålagt askese. Vi er kalt til kjærlighet.

Vi står i en nyrenovert Alsvåg kirke. Et hus til Guds ære. Og det er blitt en fantastisk flott rom. Når jeg kom inn her på fredag og ganske mye var på plass, så kjente jeg et sånt herlig sug i magen. For en fantastisk atmosfære, denne kirken er vakkert. Ja, selv om jeg var glad i Alsvåg kirke fra før, så tror jeg vi alle mente at renoveringen hadde vært nokså påtrengende ganske lenge, så vi kan kanskje si at dette rommet er blitt den stygge andungen, som nå er blitt en vakker svane. Men hvis ikke dette rommet skaper kjærlighet, så er det verdiløst.

Og kjære menighet. Hvis det bare blir et sted for ritualer, eller enda verre: en arena for kristen selvgodhet, så er renoveringen bortkastet, ja direkte skadelig. For det nytter ikke bare å snakke om kjærlighet. Ingen blir ikke mett av bilder i en kokebok. Kjærlighet er praksis. Kjærlighet er handling. Vi må gjøre kjærlighet. Derfor - I dette rommet skal vi ha kjærlighetsfester- ofte kalt gudstjenester, vi skal ha kvelder hvor vi nyter vår gudeskapte kreativitet – ofte kalt kulturkvelder, vi skal møtes i så mange varianter og på så mange måter dere ønsker for å fylle på med nåde fra Gud, gudommelig kjærtegn, glede over skaperverket, og suge inn en vanvittig blanding av handlekraft, pågangsmot og fred, som vi kan bære videre ut i verden. For Guds ære bygges ikke med planker og maling, men med kjærlighet. Til Gud, til nesten og til oss selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

6. søndag etter pinse (Aposteldagen)

Prekentekst: Lukas 5, 1-11

Lesetekster: 1. mosebok 12, 1-4a og 1. Tim. 1,12-17.

Historien om Peters fiskefangst er en av de virkelig kjente Bibelhistorien. Det var en av slagerne på søndagsskolen. Og moralen var klar – vi skulle gjøre som Jesus – forlate alt og følge han. Men hva innebærer det for oss i dag? Hva kan vi hente fra denne historien – hva sier den oss.

Det første vi skal stoppe ved er Peters reaksjon når den enorme fangsten hales om bord. Før båten er lagt til land, før fangsten er reddet. Ja, om bord i en båt som er så fullastet at den er nær ved å synke, så kaster Peter seg ned foran Jesus og sier: Gå fra meg Herre, for jeg er en syndig mann. Det står at han var grepet av forferdelse. For yrkesfiskeren Peter er det helt klart at han nok ikke bare står ovenfor et heldig kast, men ovenfor et under. Han har hørt Jesu forkynne til folkemengden fra sin egen båt. Han har nok begynt på å lure på hva det er med denne rabbien Jesus som nokså nylig har stått fra. Og når kjempefangsten dras om bord så er det underet som bekrefter det han har tenkt: Dette er en mann fra Gud.

Det hadde opplagt vært andre måter å reagere på. Han kunne tenkt at denne Jesus var rene gullgruven og nok måtte være med han på fisketur oftere. Hankunne foreslått en deal. Du får låne båten min hver gang du forkynner her i området – betalingen er fisketur i etterkant. han kunne på ulike vi ha lurt på hvordan han – Peter – skulle få noe ut av denne mannen.

Men det er ikke Peter. Peters reaksjon er syndsbekjennelse. Og når han ber Jesus gå bort, så høres det ikke ut som det er fordi han IKKE vil være sammen med Jesus. Men fordi han føler seg uverdig. Han vet nok om seg selv og sitt eget liv til at han kaller seg selv for en synder.

Kirken har en trist historie når det gjelder å få mennesker til å føle seg uverdig. Enten det dreide seg om ugifte mødre, eller det dreide seg om kirkemedlemmer som ikke hadde så mange ord om den troen de bar på. At hensikten ofte var gode, er en dårlig unnskyldning. I stede skulle jo kirken røst ha vært en gjenklang av Jesu budskap til Peter: Vær ikke redd.

For hvis Jesus skulle ha gått bort hver gang han møtte en synder hadde han ikke kommet til å gjøre noe annet enn å gå. Sannheten om våre liv er ikke alltid like oppmuntrende. På vårt beste er vi Guds bilde. På vårt verste er vi direkte onde. Og jeg tror Luther treffer spikeren på hode når han sier at vår grunnsynd er at vi er innkrøket i oss selv. I stede for å leve som himmelvendte mennesker som spør etter Guds vilje, så er vi navlebeskuende, ser oss selv først, så kanskje våre nærmeste, men i liten grad våre søsken – Guds barn – som ikke lever i vår umiddelbare nærhet.

Men det stopper ikke Jesus fra å ville ha kontakt med oss. For Guds kirke bygges, fylles, ledes, trekker til seg og henvender seg til nettopp syndere. For det finnes jo ikke noe annet.

Ikke vær redd sier Jesus til Peter. Fra nå av skal du fiske mennesker. Synderen Peter skulle bli lederen i disippelflokken, tradisjonen vil ha det til at da han døde martyrdøden i Roma så var det som biskop av Roma. Katolikkene regner han som den første pave. Men både før og etter Jesus død og oppstandelse, ja sikker til sin dødsdag så var og forble Peter en synder. Men han ble en synder med en tro.

En tro på at Jesus som hadde kalt han til å bli menneskefisker hadde vist han Guds sanne ansikt – som en Gud som elsker og tilgir. En Gud som ikke forkaster mennesket fordi det er en synder, men som selv – ved å dø og oppstå – betaler syndens pris og overvinner døden. En Gud som ikke ser deg først og fremst som synderen, men som ser korsmerket fra dåpen, og kaller deg sitt barn.

Det siste vi skal stoppe ved er Jesu utfordring til Peter: Fra nå av skal du fange mennesker. Eller kanskje det ikke var noen utfordring, kanskje det rett og slett er en konstatering. En konstantering av hva noe ethvert kristent menneske er – en menneskefisker.

Mens noen operer som trålbåter og prøver å fylle båten på kortest mulig tid, så er andre sjarkfiskere og fisker mindre kvanta, nærmere land, men leverer til gjengjeld ferskvare. Mens noen dyrker kunsten ved å dra i land fisk ene etter en med stang. Hva slags fisker man er handler om hva man trives med, lynne, personlighet og hvilke muligheter man får. Mon tro om det ikke finnes en og annen fisker på en trål som helst ville hatt sin egen sjark, eller motsatt. Og hadde de hatt mulighet ville kanskje begge likt å stå med begge beina i ei elv og dra laks en etter en.

Det er mulig du ikke kjenner deg igjen verken som trålfisker, sjarkfisker eller sportsfisker – for når fisket du sist et menneske. Hva er din fangst?

Å bære sine barn til dåpen og oppdra dem i den kristne forsakelse og tro, er en måte å være menneskefisker på. Å leve sitt liv slik at det blir et vitnesbyrd om håp, tilgivelse og nåde er en annen måte å fiske mennesker. Å leve med et tydelig kristent vitnesbyrd som man gjerne snakker høyt om, er en annen måte å være menneskefisker. Lista kunne vært gjort lang, men ting hører sammen. Et høylytt vitnesbyrd mangler troverdighet, hvis det er helt uten gjerninger. Hvordan kan en som hater med troverdighet snakke om tilgivelse. Hvordan kan man oppdra barn til kristne uten å fortelle dem hva som er troens innhold.

Å fiske mennesker er å lede mennesker inn i en trekant der ingen av sidene kan tas ut. Den ene siden er det kristne fellesskapet – et fellesskap som blir synlig i gudstjenesten – som her i dag. Den andre siden er livene vi lever – det må være sammenheng mellom liv og lære – tro og handlinger. Det betyr ikke at vi må få til alt. For troens hovedpunkt er Guds nåde. Og den siste siden i trekanten er Ord. Troen trenger Ord – ord om tro, som trosbekjennelsen, Fader Vår, historiene om Jesus, om den første kirke, om Abraham, Jakob og Moses.

Det er i denne trekanten – fellesskapet – handlinger og troens ord at det kristne livet lever. Det er ut fra denne sammenhengen det fiskes mennesker opp i kirkeskipet. Og fortsatt er det plass til mange flere før skipet truer med å synke.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

5. søndag etter pinse - Øve seg

Dagens prekentekst: Jakob 4, 11-12.

Lesetekster: Matteus 7, 1-5 og 1. mosebok 4, 8-15

Dagens prekentekst står i Jakobsbrev, i det 4. kapittel

Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Etter et langt festhalvår som begynte med advent, så jul, så fastetiden, så påsketiden og til slutt pinse – så er vi nå kommet til den lange perioden i kirkeåret som heter treenighetstiden som varer fram til pinse. Følelsen av hverdag er blitt noe utsatt hos oss her i Øksnes på grunn av ordinasjonen for to uker siden. Men nå er kirkeårets hverdager her for fullt. I tiden foran oss er det ingen store fester eller faster før vi kommer til advent. Tekstene som møter oss i tiden framover handler om hvordan det kristne livet skal leves. Derfor er det ganske så passende at kirkeårsfargen er grønn. For det vi utfordres til er vekst. Vekst i kristenlivet, vekst som mennesker, vekst som medmennesker.

Dagens prekentekst er hentet fra Jakobs brev. Og Jakobs brev er et av de mest kontroversielle brevene i Det nye testamentet. Og en så sen person i kirkehistorien som Martin Luther vurderte å ta brevet ut av det nye testamentet. Og det som gjør brevet kontroversielt er dets klare fokus på gjerninger. For Luther, for vår kirke, og for oss som menighet, som klamrer oss til Paulus sin understrekning av nåden alene og troen alene så er dette brevet en utfordring. Ja, hvordan kan vi stole på at vi er frelst hvis det er som Jakob skriver i kapittel 2, vers 14-15

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær eller mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: "Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette" - hva hjelper det - dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: har den ikke gjerninger, er denn rett og slett død.

Tradisjonen forteller at det er Jakob, Jesu bror, som skrev dette brevet. Han ble regnet som en av lederne i menigheten i Jerusalem, og vi kan bl.a lese om han i Apostlenes gjerninger kapittel 15. I så fall er brevet trolig noe av den eldste teksten i hele Det nye testamentet, kanskje skrevet rundt år 50. Bibelforskere i dag vil mene at brevet er skrevet noe senere, trolig en gang mellom år 70 og 110.

Det som alltid har provosert med Jakobs brev er dets understrekning av gjerninger. Her refses de rike, de stolte, de som regner seg som vise, rettferdige eller har mange ord om tro, men få gjerninger. Et sylskrapt fokus settes på synd som Jakob trolig kjenner i menigheten, og som han vil ta et oppgjør med.

Og i dagens prekentekst handler det om en synd som kan ramme både fattig og rik. Om baktalelse. En synd begått av tungen – en liten, nyttig men også mektig kroppsdel. Ja, slik skriver Jakob om tungen i sitt tredje kapittel, fra det 2. til det 11. verset:

Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele krooppen i tømme. Vi legger jo bissel i munnen på en hest for at den skal lystre oss, og da kan vi styre hele hesten. Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. ja en liten ild kan sette den største skog i brann! Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen. Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. med den lovpriser vi vår far og herre, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde?

Jakob må ha vært en engasjert mann. Han fører hvertfall et engasjert språk. Kanskje hadde han selv, som mange av oss som liker å prate, opplevd at tungen gikk raskere enn hodet. Kanskje hadde han selv ydmykt måttet be en annen om tilgivelse etter å ha ødelagt den andres navn og rykte ovenfor andre medkristne.

Og hvor lett er det ikke å la det falle en skjev, en ond eller en humoristisk kommentar på andres bekostning, eller fortelle en nabo, en kollega eller en venn noe vi vet at absolutt ikke burde gått videre. Hvor lett sprer ikke de saftige historiene seg i en liten kommune som vår. Hvor lett får ikke unge jenter et rykte som løse på tråden, eller aktive, unge gutter et rykte som umulige og ville. Hvor lett løper ikke historiene rundt en skilsmisse, en politianmeldelse eller en nabofeide. Og plutselig er vi mange som vet at den har gjort det, og da sa han sånn, og da ringte han til den, som igjen tok saken opp med en han kjente i kommunen, på bruket, i vellaget eller i kirken. Så løper historien som ild i en tørr sommerskog. En gnist blir til en skogbrann, en fjær til fem høns. Eller kanskje det virkelig var så ille som vi alle har hørt. Men tapet av ære, stolthet og egenverd ble så utrolig mye større ved at vi alle visste om det.

Vi leste fra Jakob:

Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer e bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hav den sier, men setter deg til doms over den. Det er en som er lovgiver og dommer, hans om har makt både til å frelse og til å ødelegge. men hvem er du som dømmer din neste?

Det er en tydelig formanende stemme. En stemme som framholder at noe rett, og noe er galt. Har vi ikke hørt en liknende stemme? Jo, som tekstlesning i dag leste vi fra Jesus sin Bergpreken (Matteus 7, 1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: "La meg ta ut flisen av av øyet ditt", når du har en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først ut bjelken av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta ut flisen av dn brors øye.

I Bergpreknen møter vi en Jesus som er kompromissløs på hva som er rett og galt. En radikalisert utgave av jødenes lov.

Nå heter et ikke lenger: Øye for øye - tann for tann. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Nå heter det ikke lengre: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.

Kjære medkristne! Vi er frelst ved nåden. Uten nåden hadde vi alle vært hjelpesløse i møte med Guds rettferdige dom. Men nåden var aldri ment som en sovepute. Det er ikke slik at nåden opphever skillet mellom rett og galt, mellom sannhet og løgn, mellom godt og ondt. Det er nettopp fordi det er forskjell på godt og ondt, sannhet og løgn, rett og galt at vi har brukt for nåden.

For både nåden og loven springer ut av det samme: Kjærligheten. Det er Guds kjærlighet som ga oss loven. Loven viste oss den gode vei. Loven peker på det gode liv for hver og en av oss, og det beskytter våre medmennesker mot vår iboende ondskap. Og nåden springer ut av den kjærligheten som tilgir oss, for Gud ønsker fellesskap med oss, selv om vi ikke lever opp til lovens krav.

Denne dobbeltheten: Lov og tilgivelse finner en genial formel i Jesu ord til kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Og jeg tror de fleste kjenner historien. De vil sette Jesus på prøve, og kommer slepende med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd. De ber Jesu felle dommen. Loven sier hun skal stenes. Og Jesus sier at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Alle som sto der med steiner i hendene lar steinene falle til jorden og går sin vei. Jesus lar kvinnen konstantere at ingen av de andre har fordømt henne før han sier: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av.

Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av. I et så tettpakket utsagn formidler Jesus nåden samtidig som han fastholder idealene med sitt: Synd ikke mer.

Bibelen forteller oss at Gud vil omskape våre steinhjerter til kjøtthjerter. Vår vantro til tro. Og det er sant og rett. Det er Gud som ga oss troens gave. Men vi er ikke viljeløse kjøttklumper i Guds hender. Det går an å øve seg, det går an å sette seg mål, det går an å jobbe med sin hellighet.

Du kan ikke øve deg på å bli frelst, du kan ikke sette deg som mål å bli frelst, du kan ikke bestemme at du skal bli en av de hellige. For alt dette er Guds gaver som han gir uten våre gjerninger eller fortjeneste når han skjenker oss troen. Men vil du vokse i hellighet, så handler det faktisk til en viss grad om selvdisiplin.

Gud sender ikke en engel fra himmelen for å lese Bibelen for deg om kvelden. Gud sender ikke brev i posten som minner deg på å be. Gud tar ikke penger fra kontoen din og gir dem til de fattige. Han sender ikke regn hver søndag i gudstjenestetiden, slik at det er bedre å gå i kirken enn på tur. Og han klipper ikke ut tungen på den som baktaler sin nabo, kollega, venn, ektefelle, fiende eller konkurrent. Men du kan bestemme deg for øve. For å ta et oppgjør med vaner i ditt liv som baktalelse, vaner som drar deg bort fra sannheten, kjærligheten, ja fra Gud. Og som i de fleste sammenhenger i livet, så hjelper det å øve.

Og når de dagene kommer da du ikke får det til, så vend deg mot nåden. Innrøm at det ikke gikk, be om nåde, men aldri – aldri skal du oppgi idealene. Jakob fastholder idealene, han lar ikke troen bli lunken.

Og hvis den kirkelige tradisjon er rett, og brevet er skrevet av Jakob – Jesu bror, så likner han ganske så mye på den broren som kompromissløst forkynte rett og galt – men like fullt kunne si: Heller ikke jeg fordømmer deg.

Så la dagens kollektbønn bli vår egen bønn:

Evige, allmektige Gud, du som er en rettferdig og barmhjertig dommer, fri oss fra dømmesyke og smålighet, så vi bærer over med hverandre fram mot den dagen da vi alle skal avlegge regnskap for vårt liv.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen.

Vil også dere gå bort ? – Konfirmasjon

Lesetekster: 5. Mos 6 – 4-7 og Fil. 4,4 – 9

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh 6,66-69)

Slik lyder herrens Ord.

Kjære menighet.

I riktig gamle dager styrte sjømennene etter stjernene. Ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet.

Kjære konfirmanter.

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. At dette har vært et år der du ble invitert til mer kunnskap, men enda viktigere: kjennskap til Gud, til troens liv og til troens utfordringer. At dette var et år, der du fikk se noen stjerner, som du kan navigere etter.

En av stjernene som har blitt holdt fram for dere dette året er Bibelen. Og i dag så møtes dere av en bibeltekst som forteller om at mange av disiplene trakk seg unna Jesus, og gikk ikke lenger omkring med ham. Og det må nok ha vært merkbart mange som trakk seg unna, for Jesus spør til slutt de tolv: Vil også dere gå bort?

Den som går bort, han går bort fra et sted der han allerede er. Å gå bort er en bevegelse, en beslutning, som begynner når man allerede står et sted. I dåpen ble dere tatt inn i kirkens fellesskap, og der ble Guds barn. Dere ble en av hans disipler. Det er her – i Guds hus – du er hjemme. Enten det heter Myre kirke, Alsvåg kirke, Bodø Domkirke, St. Peterskirken eller du kommer innom en sjømannskirke. Enten du står i en stor og overdådig katedralen eller i en liten enkelt tre kirke, så er du kommet hjem. Du er kommet til Guds hus, der Guds barn hører hjemme.

I konfirmanttimene så er spørsmålet kommet opp: Hva er en kristen? Og en kristen det er et døpt menneske. Et døpt menneske er tatt opp i Guds familie, og hører til i kirken. Foreldre gjør mange valg for sine barn. Bare ved å ha valgt hverandre en gang i tiden, har de også valgt sine barns besteforeldre. Ved å velge å bo her i Øksnes, så ga foreldrene deres noen valg til dere, og de fratok dere andre valg. Ved å oppdra dere slik de har oppdratt dere så har de gitt dere en ballast – der det er mye å takke for, og som regel noe vi gjerne skulle sluppet. Og ved å følge dere hit i dag – enten dere ble døpt i kirken som små, eller har valgt det selv i konfirmasjonstiden, så har de også vært med og gjort valg for dere.

Vi leste fra 5. mosebok der folket lærer at troen skal gis videre fra slekt til slekt. I en verden der det vanlige var å tro på mange guder, skal israelittene lære sine barn om den ene Gud. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.

Troen var ikke en privatsak for Israelsfolket, og det er ikke det i kirken heller. For å tro er ikke noe vi gjør hver for oss. Troen hører til i et fellesskap. Troen skal gis videre fra foreldre til barn, fra venn til venn, fra menneske til menneske. Vi lever i en tid da troen på individet er sterkt. Hver og en skal realisere seg selv, hver og en skal få utvikle i sine muligheter – og så langt er det vel og bra. Men det blir fort vanskeligere når hver og en skal finne svar på alle de store spørsmålene alene, når hver og en skal bære byrden av sine feil alene, når hver og en skal takle livets motgang alene. Paulus skriver et sted at vi verken lever eller dør for oss selv, for enten vi lever eller dør så hører vi Herren til. Og den som hører Herren til, han hører også til i kirken. En privatpraktiserende tro mangler ofte kunnskap, den mangler næring, den mangler glede og alvor. Og alt dette fordi den mangler fellesskap. For troen ble til i et fellesskap, den skal formes av fellesskapet og den leves i et fellesskap. Fellesskapet - kirken – er en av livets stjerner, som hjelper deg å finne målet.

"Vil også dere gå bort?" Dere er eller blir snart 15 år. Både samfunnet, kirken, skolen, foreldrene og dere selv forventer at dere tar større og større ansvar for deres egne liv. Snart er du skipper på egen skute, og må selv velge hvilke stjerner som skal styre kursen.

”Vil også dere gå bort?" er et spørsmål du må svare på selv. Trosvalg er store valg. De former livet ditt, hva du prioriterer, hva du regner som rett og galt, hvordan du velger å bruke tiden din. Og i vår verden i dag, så aner vi at tro og religion er noe som ofte er konfliktfylt. Da kan det være fristende å finne en nøytral posisjon. Men det finnes ikke en nøytral posisjon når vi snakker om tro. Å ikke tro er ikke mer nøytralt enn å tro. Det er kirkens og min bønn, og jeg vil tro dine foreldres bønn, at du ikke velger å gå bort. At du velger å forbli det du er: et døpt menneske, en kristen, et Guds barn.

Du tilhører her i dette fellesskapet, fellesskapet rundt Guds Ord, rundt dåpen og rundt nattverden. Det fellesskapet der troen skapes, formes og leves. Og dette fellesskapet er det som ønsker å be for deg i dag. Vi som fellesskap bryr oss om deg, derfor vil vi be for deg. Og vi har løfter fra Gud at han hører bønn. Og bønnene vi skal be handler om at du på ulikt vis skal bli bevart i troen gjennom livet. Sånn at når spørsmålet kommer: "Vil også dere gå bort?" så kan du svare som Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Kjære konfirmanter.

Jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. For dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der mennesker samles om troens fellesskap. Her skapes tro, her formes troen og her leves troens liv. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjon - Kristi himmelfartsdag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel

Lukas 24, 46-53

Kjære menighet

En liten gutt var på besøk hos sin døende bestefar. Og gutten spurte tappert sin bestefar om det var noe han ønsket seg. Og bestefar, som hele sitt liv hadde jobbet på havet, sukket litt dypt. Jeg skulle ønske jeg fikk se havet. Den lille gutten pilte ut av rommet. Og etter en stund kom han tilbake med litt havvann i et lite syltetøyglass. ”se her, bestefar” ropte gutten ”se her, her har du havet”.

Kjære konfirmanter

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. Og likevel – når temaet blir Gud, så er vi alle som den lille gutten som trodde havet kunne fanges i et syltetøyglass.

For Gud er større en tanken, universet Herre kan ikke fanges av universet. Guds kjærlighet kan egentlig ikke forstås, bare anes gjennom bilder fra vår egen verden. Men selv om Gud sprenger alle våre tanker, forestillinger og bilder, så presser han på. Og i to tusen år har vi funnet et ansikt på Gud som vi kunne kjenne igjen når vi så Jesus. I to tusen år har vi hørt ord som vi kunne ane guddommelig kraft gjennom, og som vi likevel forsto, i Jesu ord. Og i to tusen år har vi hørt historier om denne Jesus, historier som forteller om en mann som var seg slik Gud skulle være – hvis han ble menneske og gikk blant oss.

Havet kan ikke fanges i et syltetøyglass, men stikker du nesa godt nede i glasset kan du ane lukta, og stikker du tunga borti så er saltsmaken der med en gang.

Konfirmasjonsåret har vært din anledning til dytte nesa ned i glasset, og stikke tunga bort for å kjenne saltsmaken. For Gud kan ikke fanges i ord eller tanker, men likevel kan vi ane, kjenne, ja tro at han er der, og vil oss noe.

I dag er det Kristi himmelfartsdag. Dagen som beskrives med fire ord i trosbekjennelsen vi har pugget: for opp til himmelen. Slik slutter historien om Jesus sitt liv på jorda. Det kunne sluttet annerledes.  Kanskje kunne historien om Jesus ha slutte med at han etter oppstandelsen ble konge i Israel og kastet romerne på havet før han døde elsket, vellykket og mett av dager. Men da hadde det ikke vært en levende Jesus å tro på i dag. Jesus for opp til himmelen, for å vise oss hvem han er: Gud. Og han for opp til himmelen for at vi – to tusen år etter – skulle kunne – som disiplene - tilbe han. Ikke som et minne eller en fordums helt, men som en levende Gud.

 Vi leste Jesu siste ord til disiplene, slik Lukas beskriver det: messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min far har lovet.

Hvis kristendommen skal summeres opp i et eneste ord, så tror jeg at det er ordet tilgivelse. Tilgivelse. Et flott ord og et vanskelig ord. For enten vi er konfirmant eller noe eldre, så har vi erfart at vi noen ganger trenger tilgivelse. For det var ikke alltid vi gjorde det vi burde. Det var ikke alltid vi valgte det gode, det var noen ganger vi rett og slett valgte det onde, eller vi valgte å være egoister. Og det er ikke noe vi vokser av oss. Ondskapen følger oss livet igjennom. Og selv om det kunne være tungt å be om unnskyld, så gjorde det noe godt når den vi hadde såret sa: Jeg tilgir deg. 

Tilgivelse – det handler om hvem vi er i forhold til Gud. Vi er mennesker som trenger Guds og hverandres tilgivelse. Men det noe like viktig, det sier noe om hvem Gud er: Gud er en som elsker oss. For tilgivelsen vokser ut av kjærlighet. Den som elsker tilgir. Og Gud elsker deg. 

Derfor handler tro om noe helt annet enn å kunne de ti bud utenat, eller trosbekjennelsen i søvne. Tro det handler om å være i et forhold til Gud. Tro er ikke en prestasjon, det er en relasjon. 

Og jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. Dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der du stadig vekk kan kjenne det lukte hav og smaker salt, eller for å si det med andre bilder: Her skal det lukte av himmel og smake av tilgivelse. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

17. mai: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

Prekentekst: Lukas 1, 50-53

Lesetekst: Salme 127, 1-2

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet – ja alle de friheter som vi daglig nyter godt av har sitt feste i grunnloven. Vi lever som frie mennesker, i et fritt land, styrt av lov. For oss er det en selvfølge, men for mange mennesker, i mange land,  er dette fortsatt et ukjent gode.

Demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet – mange mennesker fengsles, tortureres, drepes i kampen for å oppnå dette i sitt land. Mens hos oss er det en selvfølge, som feires med et barnetog. Ingen våpen som viser kampen, ingen prangende militærparader som viser styrke og evne til å knuse andre nasjoner, men et barnetog. Et barnetog som viser fremtid og håp. Som lar barna juble over landet de en gang skal styre, og lar de voksne se hvorfor de skylder å styre det vel.

Vi leste fra Lukas: Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små de opphøyet han.

Uten å skulle tolke barnetoget som et religiøst opptog, så er det kristelig sett en god måte vi ferier vårt land og vår frihet. De små får stå i fokus.

For min generasjon er det nesten ubegripelig. Men historien forteller oss at det ikke er lenge siden Norge var et fattig land i Europa. Norge etter 1814 og i de første ti årene etter 1905 var et fattig land i Europa. Vi hadde frihet og demokrati, men vi var fattige. Handel, olje og teknologiutvikling har gitt oss en velstand som ikke kan sammenliknes med velstanden til så mange andre land og folk i denne verden.  På tross av hyppige avisoverskrifter om alt som burde og kunne vært gjort annerledes eller mer av fra det offentlige – det er et enkelt faktum at vi er blant de rikeste i verden, både som enkeltmennesker og som folk. Bare det at du vet at vi har mat på bordet hver dag, gratis skole og gratis helsevesen gjør oss til en av de virkelig heldige i denne verden.

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet  – men like mye så er det vel også blitt en dag da vi feirer andre goder. Vi feirer at vi lever i fred,  ja vi feirer vel egentlig også vår velstand. At vi ikke bare lever i fred og frihet, men at vi lever godt.

Vi leste fra Lukas: Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.

Vi er rikelig velsigent. Vi var sultne, men har fått rikelige gaver.  Ikke kastet ned i fanget, men vi har forvaltet Guds gaver; vårt vett og våre naturressurser, på en god måte, og sånn skapt noe godt. Men når den fattige blir rik, så skal han også føle på ansvaret til den som er rik. Et ansvar til å gi av sin overflod og et ansvar til å lære bort til andre hvordan de best kan forvalte sine gaver.

Vi leste fra Salme 127: Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.

Salmedikteren, teologen og professor i hebraisk, Elias Blix, kjente nok Salme 127 godt.  Så da han kom til det 6. verset i fedrelandssalmen ble det slik: Vil Gud ikkje være bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikke verkja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja.

Norge er et land vel verdt å rope Hurra for. Og helt uavhengig av vår velstand, så er vår frihet og vårt demokrati vel verdt å feire. For landet skal bygges med lov. Og Norge er et land med framtid og håp. Vi har alle slags mulige forutsetninger for å håndtere de fleste kriser. Men dermed har vi også alle slags muligheter for å bety forandring for mennesker og land, som enda ikke har det vi tar som en selvfølge. Som enda ikke lever i et demokrati, som enda ikke har ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet, ja alle de friheter vi tar for gitt. Den som er rikelig velsignet har mye å dele. Det er vårt kall å ta et stort ansvar for nøden og lidelsen i verden. Og det er vårt privilegium å ha fått mye å dele med de som trenger mer. 

Vi skal glede oss over å være rikelig velsignet, men gaven skal forvaltes på en god måte. For som det sto i Lukas, og det kan leses som både en oppmuntring og formaning: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

La oss i takknemlighet vise sann gudsfrykt, takke ham for det vi har fått, og gladelig dele med de som har mindre enn oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.