Såmannssøndagen - Tenkedagsgudstjeneste

Tekst: Lukas 8, 4 – 15

Kjære speidere og andre.

I dag feirer vi Tenkedagen. I 84 år har speidere over hele verden feiret denne dagen. Og fra gammelt av så var dette særlig jentespeidernes dag. Fokuset denne dagen er å tenke på det verdensvide fellesskapet mellom verdens 38 millioner speidere. 38 millioner speidere, det er mange det, det er 8 ganger så mange mennesker som bor i Norge, og litt til.

I 1991 var jeg på en jamboree, en verdensspeiderleir i Sør – Korea med 20 000 speidere. Der var vi hele speiderfamilien samlet. Med ulike uniformer, ulike hudfarger, ulike språk. men likevel fikk man en merkelig følelse at vi kjente hverandre, for vi hadde noe felles. Speidere i hele verden har noe felles i det at de har avlagt et speiderløft, og de har sin egen speiderlov. Og både speiderløfte og speiderloven kommer i mange varianter, men de handler alle om tre ting:
Om at man vil leve et liv der man står til tjeneste for Gud, der man tar ansvar for seg selv og andre, og der man kjenner og respekterer naturen.

Og speiderbevegelsen har aldri vært noen liten nasjonal organisasjon. Speideren spredte seg fra begynnelsen som ild i tørt gress fra England til andre land. I 1907 arrangerte Baden Powell verdens første speiderleir i England med 21 gutter. Og allerede i 1911, 4 år etterpå, så starter den første speidergruppa i Norge. Så når vi speidere bestemmer oss for å ta ansvar for andre mennesker, så handler det ikke bare om de som bor i vårt nærmiljø, men for mennesker i hele verden, siden vi har speiderbrødre og søstre i hele verden.

1911 – kom den første speidergruppa til Norge, og det er jo nøyaktig hundre år siden. I år så har speiderbevegelsen i Norge hundreårsjubileum. Og hundre års jubileet skal vi bruke til å blankpusse idealene, om at moro og alvor, kan gå hånd i hånd, at idealer og lek, kan gå hånd i hånd, at det å ta ansvar for seg selv og andre ikke er motsetninger, men hører nøye sammen. At speiding er ”learning by doing” – lære ved å gjøre. Derfor snakker vi ikke bare om at det er viktig å være solidariske, men vi er solidariske. Vi lærer om andre speiderland, vi samler inn penger til speidervenner og andre som trenger det mer enn oss, og i dag skal vi på en spesiell måte huske på vår vennskapsgruppe i Madrososoa i forbønnen etterpå. Vi speider bryr oss om hverandre – i patruljen, troppen og gruppa, og vi bryr oss om alle mennesker som trenger en hånd. For vi, vi er ALLTID BEREDT!

100 år er lang tid. Men kirken er enda eldre. For 2000 år siden vandret Jesus på jorda og lærte menneskene om hva Gud vil med livet vårt. Og en av de historiene som Jesus fortalte var den historien vi hørte om såmannen som sår, og såkornet som ble kastet ut var Guds ord. Og det er ikke alt kornet som vokser like godt. Det som er litt spennende med teksten er at Jesus sier ikke noe om hvem som er den bonden som sår.
Er det Gud selv, eller er det deg og meg?

Hvis vi tenker oss at bonden som sår er Gud selv, så minner liknelsen oss på at tro er ikke noe vi mennesker kan skape. Det er Gud som skaper tro. Det er ikke presten som gjorde oss til en kristen da vi ble døpt, det er Gud som gjorde oss til en kristen i dåpen. Men selv når Gud selv sår, så er det noe av kornet som dør, og ikke blir til tro. Det minner oss om at vi mennesker kan velge å ta imot eller la vær, det Gud vil gi oss.

En speider er åpen for Gud og hans ord, står det i speiderloven. Så er det kanskje likevel en utfordring noen ganger å høre eller se det Gud vil med oss. Derfor trenger vi hverandre. Og akkurat som vi speider sammen øver på å bli gode til å se spor i naturen, til å tenne bål og til å kaste livline, så må vi sammen øve oss på å lytte og setter hva Gud vil med oss. Og når vi øver sammen, så kan det hende vi både ser og hører forskjellige ting, også kan vi lære av hverandre.

Men la oss også tenke oss at det ikke er Gud, men vi som er såmannen som sår. At det er vi som er ute og sår Gud ut i verden. Da vil jeg du skal tenke på hvordan du kan så Guds Ord i verden. Selvsagt kan vi snakke om Gud. På speideren, hjemme, i klassen, med venner. Men kanskje enda viktigere enn ord er hva vi gjør. For 800 år siden levde det en mann som het Frans av Assisi. Frans hadde nok vært speider i dag. Han elsket naturen, han elsket Gud og han elsket andre mennesker. Frans, han var munk. Og han valgte å leve som fattig, men brukte hele livet sitt på å hjelpe andre mennesker. Etterhvert fikk han mange munkebrødre, og enda i dag så finnes det en stor munkeorden som heter fransiskanerne, og som prøver å ligne på Frans av Assisi. Frans han sa til vennene sine at de skulle fortelle verden om Gud, om nødvendig med ord. Frans hadde skjønt at det viktigste er ikke hva man sier, men ha man gjør. Speiding er learning by doing, lære ved å gjøre. Og viktigere enn mange, mange flere ord om Gud, er at mennesker i livet vårt kan se at vi tror på Gud.

At vi akkurat som speiderloven sier, er åpen for Gud, er en god venn, tar ansvar for oss selv og andre, arbeider for fred og forståelse mellom mennesker. Vi kan være Guds så menn i verden, rett og slett ved å være gode speidere. For speider, som kristen, er noe man er hele tiden og ikke bare når man er på møter eller i kirken.

Kjære menighet, la oss vise verden hvem Jesus er på speidermåten. Learning by doing, ikke så mye prat, men la vitnesbyrdet bli synlig i det vi gjør.