2. søndag i fasten 2023, Skedsmo kirke

Den kaananeiske kvinnen av P. del Po etter  Annibale Carracci.1600-tallet. Wellcome-samlingen. Public Domain. https://wellcomecollection.org/works/unswb8f2

Lesetekster:

Første mosebok 32, 24-30

Jakobs brev 1, 2-8

Prekentekst: Matteus 15,21-28

Kjære menighet

I dagens tekst fra Matteusevangeliet så møter vi en høyst usympatisk Jesus. Dette er ikke en Jesus som av seg selv ser den som lider, og helbreder. Nei, den Jesus vi møter virker hard, etnisk og religiøst ekskluderende og kjønnsdiskriminerende.

Hard fordi han ikke bryr seg i møte med en kvinne som kjemper for sin datter. Han svarer henne ikke når hun roper ut sin nød. Rabbien fra Nasaret er taus. Han vi kaller Gud er taus.

Etnisk og religiøst ekskluderende fordi han omtaler henne, - og det handler neppe om henne personlig – men om henne som kanaaneer-  som hund, mens jødene i dialogen omtales som bortkomne sauer og barn.

Og kjønnsdiskriminerende fordi tidligere i Matteus, i kapittel 8, så har vi en nærmest parallell fortelling der en romersk offiser kommer til Jesus og ber Jesus helbrede tjenestegutten hans som er lam. Denne mannlige romerske offiseren blir ikke oversett, han blir ikke kalt hund av Jesus. Tvert imot sier Jesus: «Jeg skal komme og helbrede ham» (Matt 8,7). Så står det videre:

Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.  For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund. (Matt 8,8-13)

Det er en påfallende, og for Jesus en lite fordelaktig forskjell, på hvordan Matteus mener at Jesus møtte en romersk offiser og en kanaaneisk kvinne.  Mens den ene får umiddelbart en positiv respons, så blir den andre oversett. Det er lett å få inntrykk av en mann som respekterer en annen mann med makt, men ser ned på en maktesløs kvinne.

Og det er underlig at Jesus i kapittel 8 helt tydelig åpner for en frelse som strekker utenfor Israels folk når han sier: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.». Men i kapittel 15 er kanaanere hunder, og israelitter barn.

Kjære menighet

Vår tekst i dag er fra Matteusevangeliet, og la oss stoppe opp litt, og se nærmere på dette evangeliet. Dette er det evangeliet som regnes som mest jødisk. Oftere i dette evangeliet, enn i de tre andre evangeliene, så blir Det gamle testamentet brukt til å forklare hvem Jesus er, og hvorfor han gjør det han gjør.

I Matteus så finner vi flere ganger denne spenningen, denne dobbeltheten mellom Israels folk, og hedningene.

For eksempel helt i begynnelsen av evangeliet så får Josef åpenbart i en drøm at han skal gi Marias sønn navnet Jesus «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21), men allerede rett etterpå kommer Vismennene fra Østen – som jo er hedninger - for å hylle Jesusbarnet som jødenes konge. Selv om de ikke kaller han sin egen, eller verdens konge, så er det jo påfallende at hedninger kommer for å hylle barnet.

Og når Jesus begynner sitt virke så henvender han seg til jødene. I kapittel 4 leser vi:: «Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (Matteus 4:23). Men så blir det også nokså raskt tydelig at budskapet blir ikke tatt imot akkurat slik Jesus hadde tenkt, og da trekker han fram hedenske byer som forbilder. I Kapittel 11 leser vi:

«Da begynte Jesus å refse de byene hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske.» (Matteus 11:20-21)

Og når Jesus sender ut disiplene i Matteus kapittel 10, for å forkynne, helbrede og drive ut onde ånder, så sier han til dem helt eksplisitt: «Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke til samarianernes byer! Gå heller til de bortkomne sauer i Israels hus» (Matt 10:5b – 6). Mens hele evangeliet slutter med misjonsbefalingen: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: …» (Matt 28: 18b – 19a)

Matteusevangeliet minner oss – kristne hedninger 2000 år etter Jesus – på at ikke bare var Jesus jøde, men det var jødene han henvendte seg til primært i sin levetid, og det var først etter Jesu død og oppstandelse at det virker som evangeliet bevisst blir forkynt også for ikke-jøder.

Selv om Jesus i denne teksten kan virke både hard og fremmed for oss. Så tenker jeg at det er en viktig påminnelse til oss i denne fastetiden. For det er mange triste eksempler på hvordan kirken opp gjennom historien har bidratt til mobbing, undertrykkelse og hat mot jøder. Matteus, og dagens evangelietekst lar oss ikke glemme, at Jesus var jøde, forkynte for jøder, og at vår frelse springer ut av jødedommens tekster, den jødiske tro og deres håp om en frelser. 

Kjære menighet

La oss vende tilbake til denne søndagens tekst. Denne søndagen skal vi la oss inspirere av den navnløse kanaaneiske kvinnen sin kamp mot en taus, avvisende Gud. Hun lar seg heller ikke kue av at Jesus kaller henne en hund, men går i forhandlinger med han. Hun ydmyker seg, godtar beskrivelsen hund, men påpeker at selv hunder får smuler. Jesus ser hennes tro, og helbreder datteren.

Å forhandle eller kjempe med Gud er det lange bibelske tradisjoner for. Vi leste fra 1. mosebok om Jakob, som sloss mot Gud: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» (1. mosebok 32:26b). Denne kampen skjer natten før Jakob igjen skal møte sin bror Esau. Og Jakob er livredd for å møte broren som han lurte for farens velsignelse. Den kanaaneiske kvinnen kjemper for sin datter. Jakob frykter for sitt liv.

Men også Jakob sin bestefar Abraham hadde forhandlet med Gud. Da herren gjestet Abraham (1. mosebok kap 18), så skal han videre til Sodoma og Gomorra, for å straffe byene for sine synder. Med Abraham går i forhandlinger. Hva hvis det er 50 rettferdige, vil Gud utslette byen da? Gud går med på at byen skal få stå hvis han finner 50 rettferdige. Moses fortsetter forhandlingene, først til 45, så 40, så 30, så 20 og til slutt 10 rettferdige. Abraham kjempet for at rettferdige ikke skulle lide under Guds straff.

Også en av de som regnet Jakob som sin stamfar – Moses - forhandlet med Gud. I 2. mosebok finner vi historien om Gullkalven, avguden som Israelsfolket får Aron til å lage, når Moses blir lenge hos Gud på fjellet. Gud ser gullkalven, og sier han vil la sin vrede flamme opp mot folket og «fortære dem» (2. mosebok 32, 11) Men Moses går i forbønn for folket, eller kanskje vi skal kalle det forhandlinger med Gud. Han påpeker at i så fall vil jo egypterne kunne si at Gud kun førte folket ut i ørkenen for å fortære dem, og han minner om Guds løfter til Abraham, Isak og Israel. «Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket.» (2. mosebok 32:14).

Og i salmenes bok – den jødiske bibelens bønnebok - så finner vi mange klagesalmer. Omtrent en tredjedel av salmene i Salmenes bok er klagesalmer, der den bedende ber Gud våkne, handle, trå til og redde den bedende fra det som truer. Slå gjerne opp Salme 13 når du kommer hjem, som begynner med: «Hvor lenge Herre? Vil du glemme med for alltid?» Og i denne salmen, som i alle klagesalmer så finner vi en avslutning som ber Gud handle nettopp fordi den bedende setter sin lit til Herren.

Også i Lukas evangeliet finner vi en liknelse der det kan virke som også Jesus mener det kan hjelpe å mase på Gud. I Lukas kapittel 18 så forteller Jesus om en enke, som bor i en by med en hensynsløs dommer som ikke bryr seg om mennesker. Enken klaget sin sak til dommeren gang etter gang. Og til slutt gir dommeren etter, ikke fordi han er god, men for å få slutt på maset (Lukes 18:1-7). Og da sier Jesus: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» (Lukas 18:7a).

Kjære menighet

Det er fastetid. Og i begynnelsen av denne gudstjenesten så ba vi: «Uransakelig Gud, du ser vårt liv og våre kamper. Vi ber deg: Gi oss en utholdende tro, så vi aldri slipper deg, men venter på din velsignelse, ..»

Til tross for alle lærde bøker som er skrevet om Gud så er Gud ikke ferdig forklart. Gud er ikke er forutsigbar. Det blir like feil å si at Gud aldri vil gripe inn i våre liv, som å si at han alltid vil gjøre det. Men det vi vet er at vi alltid kan legge alt i våre liv framfor han. Vår tro og vår tvil, våre sykdommer og våre bekymringer, vår synd og våre seire. Som Jakob kan vi gripe fast i han og rope: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg». Som den kanaaneiske kvinnen kan vi nøde han med våre bekymringer for våre barn, eller våre egne liv.

Når den tause Jesus til slutt handler så er det fordi han ser kvinnens tro.  «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil». Å kjempe med Gud er nettopp et uttrykk for tro. Ateisten vil ikke kjempe med Gud, det vil jo være fullstendig bortkastet tid å bruke tid på å kjempe med en man ikke tror eksisterer. Det er nettopp fordi vi tror at det gir mening å nøde Gud, mase på Gud, utfordre Gud.

Snart skal vi synge salmen «Jesus din søte forening å smake», og når vi kommer til det siste verset så gjør vi den kanaaneiske kvinnen til vårt forbilde når vi som i en bønn synger:

Jeg vil med kvinnen fra Kanaaans egne

rope i lengsel og aldri bli still

før du på bønnen til slutning må tegne:

Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Ta med deg denne kvinnen hjem i dag som et forbilde. Hun som ikke lot seg overse, hun som ikke lot seg parkere, men nødet Jesus med sin tro til å handle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 Salmeseddel:

 117 Se vi går opp til Jerusalem

471 Nærmere deg min Gud

158 Jesus din søte forening å smake 

615 Vi bærer mange med oss

409 I dine hender Fader blid

Bots- og bønnedagen 2022, Skedsmo kirke

Skedsmo kirke

Lukas 15, 11-32

Mika 7, 18-19

2. Kor 13, 5-8

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er en av de aller mest kjente bibelfortellingene. Om man ikke kan så mange bibelfortellinger, så er trolig denne blant de man kjenner. 

Fortellingen er en liknelse. Og liknelser skal lære oss noe om Gud, om troen og oss selv. Og hvordan skal vi tolke denne fortellingen? Det spennende med liknelser er jo at de aldri helt er ferdigtolket. De ble talt inn i en samtid, men så gjenfortelles de til ulike mennesker, til ulike tider og i ulike kulturer. I dag er det vi som hører den, i Skedsmo kirke, på bots- og bønnedagen i 2022. 

Bots- og bønnedag er en invitasjon til å møte Guds kjærlighet.  Men også vår egen ufullkommenhet. Og de to tingene henger uløselig sammen. Hvis vi mennesker bare var gode, sånn helt av oss selv, så hadde vel ikke Guds kjærlighet til oss vært så imponerende. 

La oss gå inn i liknelsen. 

Og la oss først se på liknelsens sammenheng. Den store sammenhengen er Lukasevangeliet der Jesus gjennomgående tar side med de fattige og undertrykte. Det skal ropes ut en nådenes tid fra Gud. Generelt i Lukas tar Jesus side med de som holdes utenfor det gode selskap enten det er religiøst eller sosialt. 

Og foranledningen til vår liknelse i dag finner vi i begynnelsen av Lukas kapittel 15, der det står: 

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.  Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: "«Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»  Da fortalte han dem denne lignelsen:" (Lukas 15,1-3)

Så forteller ham dem tre liknelser: Om den ene av de 100 sauene som var blitt borte, som gjeteren leter etter (Lukas 15, 4-7), så om kvinnen som hadde mistet en av sine ti sølvmynter som hun leter etter, finner og inviterer venner og naboer til fest (Lukas 15, 8-10), og så vår liknelse i dag om faren og de to sønnene. 

Liknelsen fortelles med andre ord som en korreks til de som tilhørte den religiøse eliten, som motsetter seg at Jesus velger å være sammen med syndere. Hadde jeg vært en av de skriftlærde eller fariseerne som hørt på denne liknelsen, så hadde jeg nok tenkt at Jesus hadde plassert meg i rollen som den broren som ble hjemme, og som ikke tok imot broren hjemkomst med glede. 

I forbønnen etterpå, så skal vi blant annet be: «Du har kalt oss til å vitne om din frelse for de mennesker som ikke kjenner deg. Men vi har ofte sviktet ditt kall, fordi vi ikke ville gi deg vårt liv og vår eiendom. Og din kirke har søkt trygghet og støtte i denne verden istedenfor å sette sin lit til deg alene. Derfor bærer vi ansvar når vitnesbyrdet om dine gjerninger ikke blir hørt, og når ditt navn ikke blir æret.»

Det er Bots- og bededag. På en sånn dag så er det naturlig å høre denne liknelsen også som en advarsel til oss som tror. En advarsel mot at vi som tror på Jesus alltid må være våkne for radikaliteten i Jesu budskap. Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på mennesker som Frans av Assisi eller William og Cathrine Booth, som måtte bryte ut av kirken komfortsone, for å gå til de fattige, til de med en annen tro, til de utstøtte, til de som har utfordringer med rus, eller til de som sitter i fengsel for å forkynne og virkeliggjøre Guds radikale kjærlighet.

Men la oss nå se på selve liknelsen. 

Det ligger noe uhørt i den yngste Sønnens krav på sin del av formuen. Han bryter med faren og familien, i et samfunn der det viktigste sosiale sikkerhetsnettet er familien, og der faren er familiens udiskutable overhode. 

Men enda mer uhørt er det som skjer videre. Det står at han dro til et land langt borte. Det var mange jøder som levde i et land langt borte, og de var ofte samlet rundt synagoger og andre jødiske institusjoner som også kunne tilby religiøs tilhørighet og sosial trygghet. Men ingenting i historien tyder på at den yngste sønnen oppsøkte dette. Han lever «et vilt liv» (v.13), pengene brukes opp, og på grunn av en hungersnød så ender han som en som passer grisene, og alt han får å spise er den samme maten som grisen. «..og ingen ga han noe» sier Jesus. 

Det er neppe tilfeldig at det spesifiseres at han ender blant griser, som av jødene – også Jesus og disiplene – ble regnet som et urent dyr. Beskrivelsen av sønnens skjebne er ikke bare at han nå er sosialt på bunnen, han er også utenfor det gode religiøse selskap. 

Så leser vi: «Da kom han til seg selv…»   (v 17 a)

La oss stoppe opp litt her. 

Det er Bots og bededag. Og denne historien har ofte blitt lest nærmest som en eksempelfortelling om hvordan det er å bli frelst. Mennesker som lever borte fra troen, møtes Jesus, og legger om livet helt. Paulus var en sånn som ble «herlig frelst» i møte med Jesus. Og vi kjenner sånne historier, enten fordi vi har møtt disse menneskene selv, eller vi har lest om mennesker som får slike opplevelser. 

Men jeg tenker denne historien også handler om oss som har levd hele livet med en kristen tro. Vi, som de fariseerne og de skriftlærde som hørte denne historien første gang, kan identifisere oss også med den yngste sønnen. 

I dagens tekstlesning, så leste vi også fra Paulus andre brev til korinterne, der Paulus skriver: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. kor 13, 5a)

Jeg tror vi er mange som kan oppleve at det å være en kristen lett blir en vane. God vaner er jo en god ting, men det kan også bli en vei til sløvhet. Bønnene blir færre, jeg oppsøker det kristne fellesskapet sjeldnere, bibellesningen erstattes med andre aktiviteter. Og mitt blikk på verden endres. Det mister den radikaliteten som Jesus lærer oss å se de fattige, de som faller utenfor, min neste og meg selv med. Og slangens spørsmål i Paradis sniker seg inn: «Har Gud virkelig sagt...» (1. mosebok 3,1), eller bare et resignert: «Det er vel ikke så farlig» eller «Jeg er ikke noe verre enn andre». Om man ikke akkurat sitter blant griser i et fremmed land, så har man lagt ut på veien bort hjemmefra. Det var andre ting som ble viktig.

For meg er det da godt å møte dager som denne søndagen. Jeg trenger både søndager, bønner og tekster som røsker i meg. Dager der Paulus får utfordre meg: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!»  

Evangeliet lar oss ikke henge i håpløsheten

Og når Guds ord utfordrer oss til å prøve oss selv, og vi gjør det ærlig, så blir alltid konklusjonen at vi lever ikke opp til Jesus sitt radikale budskap. Vi er ikke Jesus eller helgener. Vi er syndige mennesker som gang etter gang blir gravende rundt i vår egen navlelo, framfor å se våre medmennsker. Vi ender gang etter gang opp med å sette oss selv foran andre. Og vi lever i verden som om det var vår verden, og ikke Guds verden. Sånne søndager hjelper meg, som den yngste sønnen i liknelsen å komme til meg selv.

Og når vi kommer til oss selv, ser vår tilkortkommenhet, så lar evangeliet oss aldri bli hengende i håpløshet. 

Denne liknelsen fra Lukas er jo selve eksempelfortellingen på at det alltid er håp. For yngstegutten reiser fra grisematen, og setter kurs mot hjemgården i håp om å kunne være tjener.

Og den faren han møter er vel personifiseringen av den kjærligheten vi alle drømmer om å møte i livet. Den kjærlighet som ikke bare tar imot en angrende, men som kommer den angrende løpende i møte. Som ikke vil høre bønnen om å være tjener, men møter han med kyss, med glede, med fest, og som gir han status som sønn i huset.

Kjære menighet

Det er sånn Gud vil møte oss, når vi kommer til oss selv. Enten det er for første gang eller tusende gang. Gud vil møte den som vender hjem til han med kjærlighet uansett. 

Slik vi leste fra Mika:

Herren skal igjen vise 

barmhjertighet mot oss

og trå vår skyld under fot. 

Du skal kaste alle våre synder

ned i havets dyp. (Mika 7,19)

Kjære menighet!

Bots og bededag er en invitasjon til, som den yngste sønnen, «å komme til seg selv». Stoppe opp og innse at omvendelse er noe vi trenger også i vårt eget liv. Denne dagen er en invitasjon til å snu kursen, og komme hjem til Guds nåde. En nåde uten betingelser og forbehold, ikke en engangsnåde, ikke en delvis nåde, men en nåde som er villig til å la deg begynne radikalt på nytt. Hver eneste dag står nådens tilbud ved lag. Hver eneste dag kommer han løpende mot oss med en kjærlighet som glemmer våre feiltrinn og forsømmelser, men som hilser oss som Guds barn. 

Det ligger en livsforvandlende mulighet i denne kjærligheten. 

Jeg synes denne livsforvandlende kjærlighetens mulighet er best beskrevet i 1. Johannes 4, der forfatteren av dette brevet skriver: 

«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 10-12)

Den vanskelige nåden

Den eldste sønnen synes ikke det var så lett å se broren med nådens øyne. Faren forsikrer han om hans status er ikke endret, og oppfordrer han til å glede seg og delta på festen. Så stopper fortellingen. Det står ikke at broren gikk inn og gledet seg med faren og broren. Eller om han ikke klarte å legge bort sitt sinne, og kanskje forlot gården selv. 

Jeg tenker denne åpne slutten står her som en utfordring til de som hørte fortellingen første gang, og til oss som troende og som menighet. 

Guds radikale nåde er provoserende. Det er en nåde basert på at Gud selv har sonet straffen. Det er en nåde uten forbehold. Den er ikke rettferdig, eller fortjent, den er nåde. 

Kjære menighet

Om litt skal vi samles i bededagsbønnen. Det er ikke til å legge skjul på at den er ganske krass. La den utfordre deg til å ransake deg selv. Og bli med i bønnen om Guds tilgivelse. 

Og så kjære kristne, skal vi feire nattverd. Kom fram og ta imot brødet og vinen som det det er: Guds nåde til deg, som kommer deg løpende i møte, som ikke vil høre noen bønn om å være tjener, men som kaller deg for Sønn og Datter. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen 

1. søndag i fastetiden, Skedsmo kirke

 Lesetekst: 2. Samuelsbok 12,1-10

Prekentekst: Matteus 26, 36-45

Kjære menighet

Det gjelder å ha orden på sine prioriteringer i livet. Hva er hyggelig, hva er nyttig, hva er viktig og hva er det aller viktigste?

I dag har vi døpt to barn. Og det å bli foreldre er en sånn type livserfaring som røsker i prioriteringene våre. Plutselig sitter vi med ansvaret for et barn som er helt avhengig av oss. Noe – barnets behov - blir brått viktigere enn alt annet i livet. Og siden barnefødsler ikke gir oss et lengre døgn så må plutselig andre ting vike. For noe er plutselig blitt viktigere.

I de siste to ukene har vi også opplevd at det er blitt krig i Europa. Ukraina har lenge levd med krigslignende tilstand på deler av sin grense med Russland. Men nå er krigen åpenlys. Tusener av kvinner og barn flykter. Og unge og gamle menn og kvinner mobiliseres til å bære våpen for sitt lands selvstendighet. Noe er blitt viktigere enn alt annet de planla, ja selv deres eget liv.

Også vi opplever at krigen i Ukraina endrer våre prioriteringer. Selv om vår frykt ikke kan sammenliknes med de som flykter eller mobiliseres i Ukraina, så kjenner vi på en ny type usikkerhet. Og det vi har tatt for gitt: frihet, demokrati, sikkerhet og fred oppleves som truet. Selvsagt gjør det noe med våre prioriteringer.

I to år har vi også levd med en pandemi som har tatt fra oss mye. Noen har opplevd å miste noen de var glad i. Denne menigheten mistet sin sokneprest til pandemien. Alle har opplevd at viktige fellesskap i barnehagen, på skole, på arbeidsplassen og i fritiden er blitt begrenset eller borte. Noen har mistet jobben sin og opplevd økonomisk utrygghet. Barn og unge har levd helt unaturlig isolert. Kirker ble lukket, og selv begravelser har opplevde antallsbegrensinger. Pandemien har på sitt vis, ved å sette oss i en posisjon med savn, en ufrivillig faste fra vår hverdag, minnet oss på hva og hvem som er viktig i livet.

Kjære menighet

Det gjelder å holde orden på sine prioriteringer. Og fastetiden i kirken er en årlig påminnelse om dette.

I krig og fred, under pandemi og i velstandstider så er dette en tid av året der bibeltekstene og bønnene i kirken er preget av et alvor, en påminnelse om at noe er viktigere enn andre ting.

Men hva er dette som er aller viktigst?

Vi tror på en treenig Gud, som ikke bare eksisterer et sted over skyene og titter ned på oss. Men som vil noe med vår verden, og våre liv.

Og nå skal du ikke se for deg at Gud ønsker at du skal være en marionett-dukke som han skal styre med lange tråder fra et sted i himmelriket. Men du skal se for deg en Gud som har skapt deg til fellesskap med seg selv, og med andre mennesker. En Gud som har skapt deg med evne og vilje til å elske Gud og mennesker. Men også med en frihet til å velge deg selv foran andre.

Og dette er det som er aller viktigst: at vi er skapt til å elske.

Og et av de verktøy som Gud har gitt oss i kjærlighetens tjeneste er bønn. Bønn har alltid stått sentralt i kirkens fastetid. Kristen bønn gir oss mulighet til å være i fellesskap med Gud. I bønn kan jeg legge fram mitt liv for Gud, og lytte etter Guds stemme. Vi er mange som har opplevd å få styrke til å møte det vanskelige når vi ber. Men vi er også mange som har opplevd at bønn også styrker vår kjærlighet til andre mennesker når vi bærer dem fram for Gud i bønn.

I dagens evangelietekst møter vi Jesus som vet han er på vei mot lidelse og død. Og han forbereder seg ved å be. På vei mot døden så velger Jesus å be. Til disiplene sier han: «Min sjeler er tynget til døden av sorg», og siterer både salme 42 og 43.

Da jeg forberedte denne prekenen så ble det ganske sterkt for meg at vi opplever noe av det samme i vår tid. I Ukraina er Salme 31 blitt en felles bønnesalme som millioner av Ukrainere, ifølge Norsk bibelselskapet, leser på hvert sitt sted som en felles bønn mellom kl 16 og 17 hver dag. Det var den ledende jødiske rabbineren som i Ukrainas religiøse råd løftet fram denne salmen som en felles bønnesalme som kristne og jøder i hele Ukraina kan be.

I møte med døden valgte jøden Jesus å be, og i møte med krig velger ukrainske jøder og kristne å be sammen:

 

Herre, jeg søker min tilflukt hos deg,

La meg aldri bli til skamme!

Fri meg ut i din rettferdighet!

Vend øret til meg,

Skynd deg og redd meg!

Vær meg et vern, en klippe,

En borg til frelse.

Du er mitt berg og min borg,

For ditt navns skyld fører og leder du meg.

Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!

For du er min tilflukt.

I dine hender overgir jeg min ånd,

du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Salme 31, 1- 6

I dag når vi kommer til forbønnen skal vi også få be med og for det ukrainske folk. Bønnen er et av kjærlighetens språk. De vi ber for bryr vi oss om. Og gjennom bønn styrkes vår kjærlighet til dem vi ber for.

Kjære menighet

Bibelen er ikke en heltefortelling. Veldig ofte så forteller den oss om mennesker som svikter. Og dagens bibeltekster er nettopp slike historier. Fra Matteusevangeliet hørte vi om disiplene som sovner mens Jesus kjemper mot dødsangst i bønn. Ikke bare en gang, men to ganger.

Og fra 2. Samuelsbok hørte vi om profeten Natan sitt oppgjør med Kong David. Forut for denne teksten ligger historien om Kong David som ser den vakre Batseba fra sitt slottstak, kaller henne til seg og ligger med henne, mens hennes mann Uria er i krig for David. Hun bli gravid. David kaller Uria hjem fra krigen, og håper han skal reise hjem og ligge med sin kone, slik at han tror at barnet er hans. Men Uria nekter seg slike gleder mens hans menn er i krig. Og Davids løsning blir å sende Uria til fronten slik at han skal dø. Uria dør, David kan ta Batseba som kona og samtidig skjule sin egen skammelige handling. Kong David lot en mann dø, for å skjule sin egen synd. Men Gud sender Natan til David. Og kortformen av Guds budskap til David er som følger: Jeg ga deg så mye, jeg kunne gitt deg enda mer hvis du ba om det. Men jeg kan ikke akseptere at du gjør det som er ondt.

 

Kjære menighet

Jeg er glad vi har en Bibel full av fortellinger om troende mennesker som gjør store og små feil. Det gjør det lettere å kjenne seg igjen.

Det er forskjell på å sovne når man burde be sammen med en venn i dødsangst, slik disiplene gjør, og sende en mann i døden, slik David gjør.

Akkurat som det forskjell på å starte en krig, og de synder som de fleste av oss har begått. Men store og små synder har den likheten at vi prioriterer oss selv, vår makt, vår nytelse, vår komfort, våre gleder foran Gud og andre mennesker.

Små og store synder har også det til felles av Gud kan tilgi. Verken disiplene eller Kong David ble forkastet av Gud. Synden setter oss ikke for alltid utenfor fellesskapet med Gud. Synden kan ikke overses eller bortforklares, men den kan bekjennes og tilgis. Og tilgivelse gir oss en mulighet til å prøve igjen å få orden på våre prioriteringer.

Kjære menighet

Fastetiden er en invitasjon til å bruke tid på å få orden på egne prioriteringer. Bekjenne våre synder – og prøve på nytt.

Gud skapte oss til fellesskap med hverandre og seg selv. Gud styrer oss ikke som marionetter. Men han skapte oss med evnen og frihet til å elske.

Fastetiden inviterer oss til å tenke over våre prioriteringer så vi elsker de riktige tingene: Gud og medmennesker framfor materielle gode, egen makt, nytelse eller velbehag.

Og det er dette som er fastetidens evangelium: ikke en lang rekke av: du skal, du bør, du skal ikke. Men en invitasjon til å elske: Gud og mennesker.

Kjære menighet

Å velge kjærlighetens vei er en vei med mye glede, fest og trygghet. Men som alle som har elsket vet - det er også en vei som vil be deg om forsakelser.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salmer:

117 Se vi går opp til Jerusalem

588 Vi samles til dåp i din kirke på jord

-----

455 Fall til ro

980.1 Fastelitaniet

614 Vår lovsang skal møte deg, Kristus

482 Deg å få skode er sæla å nå 

Samefolkets dag 2022, Skedsmo kirke

Dagens tekster: 2. mosebok 3,1-6, Apostlenes gjerninger 2,1-12 og Johannes 21,9-13 

Kjære menighet 

Hva er mer passende på en nasjonaldag enn å sitere vår egen Konge. 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» 

 Ordene falt da kong Harald i 1997 talte til Sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter. 

 Samme året vedtok Kirkemøtet er de "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette." 

Kjære menighet 

 For oss som lever langt fra de samiske kjerneområdene så kan kanskje det å markere samefolkets dag virke underlig, eller hvertfall fremmed. Hvorfor har Den norske kirke satt det som en målsetting at denne dagens skal markeres i alle landets menigheter? 

 For det første tenker jeg at dette handler om Den norske kirkes misjon som Norges folkekirke. Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Det er vår oppdrag som kirke å følge folkets liv i gleder og sorg. Landets merke-og høytidsdager markeres med gudstjenester. Og når landet er etablert på to folks terretorier så skulle det bare mangle at vi markere merke- og høytidsdager for begge folk. 

 For det andre; denne dagen er en påminnelse om at Gud alltid tar side med de undertrykte, men kirken har ikke alltid valgt det rette. Kirken og Gud er ikke identiske størrelser. Og noen ganger går kirken seg vill, og må finne tilbake til Guds vilje. 

 Kjære menighet 

Dagens første lesetekst er en kjent tekst: Moses som møter Gud i den brennende busken. Moses står på hellig grunn. Gud ber Moses ta av seg sandalene, og Moses skjuler ansiktet. Fordi han frykter å se Gud. 

Men hvorfor viser Gud seg for Moses. Jo, det kommer rett i fortsettelsen av vår tekst: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte» (2. mos 3,7) 

Og Gud har et oppdrag til Moses: «Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt». (2. mos 3.10) 

Bibelens fortellinger er grunnleggende for vår kultur. Uavhengig av om vi tror eller ikke så gir Bibelen oss fortellinger som viser oss de gode valgene. Fortellingen om israelittenes oppbrudd fra Egypt, Exodus, er en slik grunnleggende fortelling om en Gud som leder folk ut av slaveri og til frihet. Jeg vil tro de fleste av oss kjenner til hvordan jødenes Exodus ble et forbilde for slavene i USA i deres frihets kamp, blant annet kjent gjennom sanger som Let my people go 

Retten til å bruke eget språk, og til å ha sin egen kultur, og et levesett basert på tradisjonelle næringer har vært en kamp for det samiske folk. Det er en historisk kamp, men det er også en helt dagsaktuell kamp. Mange lokalsamfunn preges av motsetninger mellom det samiske og norske. Og så sent som i oktober 2021 slo Høyesterett fast at den norske stat hadde krenket reindriftsamers rettigheter når de hadde tillat vindkraftutbygging på vinterbeite til reinsamer i Fosen. 

Kirkens forhold til samene er mangfoldig. Kristen tro står sterk blant samene. I perioder var kirken, men hele tiden har særlig den læstadianske bevegelsen vært et sted der det samiske språket og den samiske kulturen levde. Noen har beskrevet denne bevegelsen som den samiske folkekirken. 

De første prestene som drev misjon blant samene var opptatt av å lære seg samisk og forkynne på samisk. Som lutherske prester var de opptatt av forkynnelse på morsmålet. Men etter hvert tok embetsmannen over og kirken også en aktør i fornorskningspolitikken. 

Denne høsten skal Stortingets sannhets- og forsoningskommisjon som har gransket fornorskningspolitikken og urett ovenfor samer, kvener og finner legge fram sin rapport. Og jeg er ganske sikker på at den vil vise at vår kirke har synder som må bekjennes. 

 *** 

Den andre av dagens lesetekster var fra pinsedag, når Ånden kommer til disiplene som tunger av ild på hodene deres. Men kanskje vel så oppsiktsvekkende, så begynner de å tale fremmede språk. 

Og i Jerusalem er det folk fra mange land som er samlet for å feire den jødiske pinsen, og til sin store overraskelse hører de forkynnelse på sitt eget språk. 

 «En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?» (Apg 2,6-8) 

I fortsettelsen av denne teksten står Peter fram og forkynner. Og apostlenes gjerninger forteller at omkring tre tusen mennesker ble døpt denne dagen. 

 Kjære menighet. 

Den kristne kirke har helt fra sin første stund vært preget av et mangfold. Allerede de første 30 årene spredte den seg gjennom misjon til hele den kjente romerske verden. Og etter hvert så kom den også til Norge, og etter hvert til sameland. 

 Å tilhøre den kristne kirke er å tilhøre et internasjonalt fellesskap, der troen bekjennes på ulike språk, der Gud lovsynges med musikk som har røtter i ulike kulturer. Der evangeliet leses med utgangspunkt i liv som er så forskjellige de kan være på denne kloden. 

 Mangfold kan være krevende. Ofte kunne ting vært enklere hvis alle var som oss. Da kan det være greit å minne oss selv på at evangeliet oppsto ikke på Romerike, med i en jødisk provins i Romerriket. Så et krav om likhet hadde neppe betydd at alle var som oss. 

Mangfold er en av kirkens skatter. Den første kristne misjon gjorde ikke alle like, men den hadde som mål at alle skulle komme til tro på Jesus. Verdens mangfold av kulturer, språk og folkeslag er ikke en del av syndefallet. Det er del av skapelsen. Norsk, samisk, amerikaner, afghaner, jøde som Paulus eller greker som Lukas. Kirken er ikke Guds enighet, men Guds menighet. Vi er ikke et jordisk folk, men Guds folk. Alle forsøk i historien på å sette et folk over andre, ender med en nedvurdering av andre menneskers gudegitte menneskeverd. Kirken bør ikke si: «Kom som du er og bli som oss», men «Kom som du er, og bli med oss.» For som Peter sa til folket på pinsedag: «For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» (Apg 2,39) 

Kjære menighet 

Undertrykkelse er selvsagt aller mest grusomt for de som undertrykkes. Men undertrykkelse fratar også undertrykkeren å bli beriket av den andres kultur og tradisjon. 

Tenk om Norges politikk ovenfor samene ikke hadde vært fornorskning, men nysgjerrighet og sameksistens. 

 Tenk om Den norske kirke hadde møtt samisk språk og åndelighet med nysgjerrighet, i stede for fornorskning. Jeg tror kanskje vi langt tidligere hadde lært oss å se verdien av naturen, og langt tidligere hadde fått en teologi som tok høyde for naturens egenverdi. Vi kunne hatt et annet språk for vår tro og i våre gudstjenester. 

Hver eneste søndag synger vi gresk: Kyrie eleison – Herre miskunn deg, og hver eneste søndag synger vi hebraisk, halleluja – Gud være lovet. Kjære menighet – tenk om Den norske kirkes gudstjeneste – på hvert et sted – kunne være preget av at vi er folkekirke i et land grunnlagt på to folks land. 

 Jeg begynte denne gudstjenesten med å gjenta «I Faderens og sønnens og Den hellige ånds navn» på nord-samisk. Uttalelsen var helt sikkert komisk for en som kan språket. Men det er en liten påminnelse om den kulturelle bredden som enhver gudstjeneste trekker inn: Vi synger gresk – det nye testamentes språk, vi synger hebraisk, GTs språk og vi kan også bruke samisk som en påminner om hvor vi er kirke. Ikke bare for nordmenn, men i Norge – et land grunnlagt på folks landområder. 

 Kjære menighet 

Dagens evangelietekst er et utdrag av en lengre fortelling. Det vi ikke får med i vår lesning er at disiplene har vært ute og fisket hele natten uten å få fisk. Så kommer de til land, og de møter en mann som de ikke kjenner igjen. Men han ber dem legge ut igjen og kaste garnet på høyre side av båten. Det er da de får en kjempefangst, og de kjenner igjen Jesus. 

 Fortellingen er på mange måter Johannes evangeliet sin misjonsbefaling. I både Markus, Lukas og Johannes så finner vi helt tidlig i evangeliene fortellinger om da Jesus kaller disiplene og sier han skal gjøre dem til menneskefiskere. Hos Johannes finner vi aldri dette begrepet menneskefisker. Men vi finner denne teksten om fiskefangsten flyttet helt mot slutten, etter oppstandelsen. 

 I kirkens lesning av Johannes evangeliet oppsto det tidlig en tradisjon for å lese dette som en tekst om kirkens misjonsoppdrag. Disiplene skal fiske mennesker, men det ikke deres egne krefter som gir resultater – de kom egentlig tomhendt til land. Det er fordi de legger ut på Jesu ord at de får fisk. Akkurat som kirke og menighet ikke vokser ved menneskers kraft. Den vokser fordi Den hellige ånd virker i kirken på et utall av språk, og i forskjellige kulturer – akkurat som på pinsedag. 

 Men evangelieteksten er også en tekst om en Gud som møter menneskers behov. Disiplene hadde arbeidet hele natten som fiskere. Det er rimelig å tenke at de både var våte, kalde og sultne. Han tilbød et bål som ga varme, og brød og fisk som gjorde dem mette. Jesus møtte deres behov, akkurat som da Gud han sendte Moses for å frigi de som ble holdt som slaver i Egypt. 

 Kjære menighet 

Det er også vårt kall. Ikke ved egne krefter, men ledet av Den hellige ånd, skal vi forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og som på pinsedag er det rom for mange språk og kulturer. Og som når Gud kalte Moses, og som da Jesus ga disiplene varme og mat, så er vi kalt til å se menneskers behov. 

 I 1997 sa Kirkemøtet at de «erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette.» 

Som kirke har vi ikke alltid klart å følge kallet til å stå opp mot undertrykkelse, for en mangfoldig kirke eller se menneskers behov. Da må vi gå den veien som evangeliet kaller oss til: bekjenne vår synder, be om tilgivelse og gå forsoningens vei for å gjenopprette det som har gått i stykker. 

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen

2. søndag i fasten 2021, Utegudstjeneste på kirkebakken utenfor Skedsmo kirke

Gudstjeneste rundt bålpanna på kirkebakken foran Skedsmo kirke.
Foto Elisabeth Kristiansen. 

Evangelietekst Lukas 7, 36-50

Kjære menighet

I denne gudstjenesten har vi valgt blant superkjendisene i salmeverden. Vi har allerede sunget Amazing grace, som ble skrevet av John Newton, som i denne salmen lovpriser nåden, som reddet selv han, som hadde livnært seg på slavetrafikk.

Og til slutt i dag skal vi synge den norske salmen Navnet Jesus. Den ble skrevet av den norske frelsesoffiseren David Welander i 1923. Og gjennom Frelsesarmeen, frikirkeligheten og misjonsorganisasjonene har den vandret ut i verden. Og mange mener det er den norske salmeteksten som er oversatt til flest språk, og vi finner den også i vår Salmebok.

Begge disse superkjendisene i salmeverden peker på tre kjerneord i vår kristne tro, som vi også finner i dagens bibeltekst: synd – nåde - glede

Kjære menighet!

La oss dukke litt ned i dagens tekst. Den første vi møter i teksten er fariseeren Simon som har invitert Jesus til sitt hus. Og Simon – som en sterkt troende mann er nok nysgjerrig på hvem Jesus er. Teksten tyder på at Simon lurer på om Jesus er en profet. Men samtidig er det også mye som tyder på at Simon nok har hatt sine reservasjoner mot Jesus også.

Han har ikke tilbudt Jesus vann til å vaske føttene, han har ikke gitt han et velkomstkyss eller salvet Jesu hode med olje.

Og som motsats til Simon finner vi den navnløse kvinnen som i følge Lukas lever et syndefullt liv. Hun står ved Jesu føtter og gråter, og hun lager en sosial skandale. For mens Simon hadde droppet både vaskevannet, velkomstkysset og oljen, så kysser hun Jesu føtter, tørker dem med håret sitt. kysser dem og smører dem med en kostbar salve. Det var på ingen måte vanlig eller akseptert at en kvinne oppfører seg på denne måten. Det er ikke sånn at evangeliet her forteller oss om en fremmed skikk som vi skal lære om. Nei, situasjonen er skandalløs.

Men hvorfor gråter hun. Er det skam? Er det sorg? Liknelsen Jesus forteller tolker også hennes tårer og handlinger. Det er ikke skam, det er ikke sorg, det er glede, takknemlighet over tilgivelsen. Det må ha skjedd et møte mellom henne og Jesus som evangeliet ikke forteller om. Kanskje et personlig møte, eller kanskje har det holdt for henne å høre Jesu forkynnelse. Men møtet har gitt henne en møte med Guds nåde.

Simon ser en syndefull kvinne. Men Jesus ser et Guds barn som er tilgitt. Simon ser en som hører til utenfor det gode religiøse selskap, Jesus ser en som har blitt møtt med en Amazing grace, hun er ikke lenger utenfor, men innenfor.

Kjære menighet!

Hva skjer videre med fariseeren Simon? Tar han poenget i Jesu liknelse?  

Denne historien har en åpen slutt. Det står ingen ting i Lukasevangeliet om hva Simon gjør i fortsettelsen. 

Lar han seg overbevise av Jesu liknelse? Av kjærligheten han ser hos denne kvinnen? Av Jesus autoritet når han sier til kvinnen «Din tro har frelst deg». Eller blir han provosert?

Det er faste, vi er på vei mot påsken. Hvor er Simon når vi kommer til langfredag? Er han blant de som gråter ved korset? Eller er han en av de ser Jesus på korset og sier «Andre har han frelst,… la ham nå frelse seg selv…»

Kjære menighet

Denne teksten handler også om oss. Som kristent fellesskap – og som enkeltkristne. Likner vi mest på den navnløse kvinnen eller fariseeren Simon.

Likner vi på kvinnen som er villig til å være en sosial skandale for å uttrykke sin kjærlighet til Jesus.

Eller likner vi mer på fariseeren Simon sin lunkne interesse.

Kjære menighet

På vårt beste må vi håpe at vi som felleskap og enkeltkristne likner kvinnen som ikke kan holde sin kjærlighet tilbake. At vi er blant dem som i kjærlighet til han som tilga oss våre synder også søker, elsker og inkluderer de som er utenfor. At vi er et gledens fellesskap som alltid har plass til flere.

På sitt dårligste kan kirken - og vi kristne - alltid fristes til å være blant de lunkne. Vi blir voktere av god moral og det sosialt akseptable.

Kjære medkristne, som troende er det en kontinuerlig fare for at vi skal bli religiøst selvgode – at vi begynner å stole på vår egen fromhet eller gjerninger. At den snikende tanken om at det vi gjør - som å møte opp på gudstjeneste selv under en pandemi, våre bønner og vår frivillighet - gjør at vi fortjener Guds nåde.  Den snikende følelsen av at vi er innenfor, og noen andre er utenfor. Men når vi merker sånne tendenser så skal vi huske at vi - som Simon - har et valg.

Slutten på historien om Simon er åpen. Og slutten på vår historie er også åpen.

Simon – og vi - har muligheten til å si: Herre, tilgi meg.

Kjære menighet

Det er faste. Fastetiden er tid for selvransakelse, det er tid for å søke Guds vilje. Det tid for å la religiøs selvgodhet dø. Det tid for å huske at nåden har vi fått, ikke fortjent. Og alt vi kan gi videre er troen på ufortjent nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Fastelavenssøndag 2020, Skedsmo kirke

Skedsmo kirke 23. februar 2020, høymesse med dåp

Evangelietekst: Johannes 17, 20-26

Lesetekster: Høys. 8, 6-7 og 1. Kor 13, 1-7

Kjære menighet!

Det er godt å se dere som er kommet til Skedsmo kirke denne søndagen. Og mens vi er samlet her så er andre kristne samlet i andre kirker her Lillestrøm kommune. Uten at jeg har sjekket gudstjenestelisten for denne søndagen i detalj, så kan det godt hende at akkurat nå er en annen flokk samlet til gudstjeneste i St. Magnus kirke, hos OKS Romerikskirken, i Metodistkirken eller på Frelsesarmeen, for å nevne noen kirker i vårt nærmiljø. På hvert vårt sted, for å lese den samme bibel, bekjenne den samme Gud, be til den samme Gud. Men likevel så samles vi hver for oss.

Vi lever med et mangfold av kristne menigheter. Og det er fullt mulig å tenke positivt om dette mangfoldet. Vi kan se på alle menigheten som en fiskeflåte med menneskefiskere som er utstyrt med mange ulike redskaper; noen fisker med trål, noen med line, andre med garn og noen er ute med et robåt på stangfiske. Noen båter går langt fra land, mens andre fisker nærmere kysten. Flåten er sjøsatt av Vårherre i vårt lokalsamfunn for å nå flest mulig mennesker.

Men dagens evangelietekst utfordrer en slik harmonisk forståelse av dette mangfoldet. For ifølge Johannes så ber Jesus om at de kristne skal være ett.

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh 17, 21) Jesu bønn om enhet har en konsekvens: for at verden skal tro.

Mangfoldet av menigheter har sine gode sider. Det skaper også mangfold av gudstjenesteuttrykk, prekenformer, musikk og kultur. Men det er dessverre også et vitnesbyrd om at vi kristne ikke er enige om hva vi tror på, eller hva det er å være en kristen. Og uenigheten er så dyp av ikke bare verdens kristne, eller Norges kristne, men selv ikke alle kristne i Lillestrøm vil kunne samles rundt samme nattverdbord eller til dåp i samme døpefont.

Uenighet ikke nytt i kirken

Men er manglende enhet noe nytt i kirken? Nei, dette er ikke en moderne utfordring. Det holder med å lese det nye testamentet for å se at det raskt ble uenighet og splittelse mellom de kristne.

Paulus skriver for eksempel til korinterne drøyt 20 år etter oppstandelsen «For noen av Kleos folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «jeg holder meg til Paulus», mens andre sier, «til Appolos», «til Kefas» eller «til Kristus»» (1. Kor 1.11)

Dagens evangelietekst er skrevet ca 60 år etter oppstandelsen. Og la oss for et lite øyeblikk forestille oss at vi er blant de aller første leserne av Johannesevangeliet. Da er det ganske sannsynlig at vi er godt kjent med at det er til dels store spenninger mellom ulike grupper av kristne. Og i dette rykende ferske evangeliet som vi nå har foran oss så ville vi som tekstens aller første lesere kunne legge merke to Jesusfortellinger som kommenterte denne splittelsen.

For først vil vi legge merke til fortellingen som vi finner i kapittel 10, der Jesus sier: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli en flokk og en gjeter» (Joh 10, 15b-16).

Som de aller første leserne av denne teksten så tror jeg vi hadde hatt et ganske klart bilde av hvem disse andre flokkene var. Flokkene ble ikke kalt for romersk-katolske, lutheranere eller pinsevenner, men kanskje «de som fulgte Johannes», «de som fulgte Paulus», «Appolos» eller «Kristus».

Og så ville vi lagt merke til det samme når vi kom det som er denne søndagens tekst, der Jesus ber om enhet. En enhet de første leserne visste at ikke var en realitet. Det må ha vært minst like utfordrende for de første leserne av Johannesevangeliet, som for oss, å høre at Jesu bønn om at de som tror på han skulle være ett, - en flokk, med en gjeter – så verden skal tro.

Arbeid for enhet

Kirkehistorien viser oss århundrer med splittelse. Men det skjer også veldig mye godt arbeid for kirkenes enhet. For på tross av kirkesplittelser så har ikke evangeliet forandret seg, og opp gjennom historien så har troende igjen og igjen blitt utfordret av Jesu bønn om enhet…for av verden skal tro.

I 1948 ble den verdensomfattende organisasjonen Kirkenes Verdensråd etablert. Og Kirkenes verdensråd er et verdensfellesskap av kristne kirker. Og når de skal beskrive målet med sitt arbeid så peker de rett på dagens bibeltekst. På sin hjemmeside skriver de: Kirkenes verdensråd er et fellesskap av kirker … som arbeider for å oppnå den enheten som Jesus ba om for sine etterfølgere «for at verden skal tro». (min oversettelse fra: www.oikoumene.org – About us)

I Norge har vi en organisasjon som heter Norges kristne råd. Denne organisasjonen har store deler av kristenheten i Norge som medlemmer. Og på sine hjemmesider bruker også de akkurat dagens evangelietekst når de skal fortelle hvem de er: Norges kristne råd er et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn, med bibelen som kilde, som tilber og bekjenner en Gud – inspirert av Jesu bønn: «Må de alle være ett».

Og her i Lillestrøm kommune, som i mange andre lokalsamfunn, har vi et lokalt råd, som samler de kristne menighetene til felles arrangementer. Det er felles gudstjenester, lovsangskvelder og korsvandring på langfredag i Lillestrøms gater. Man deltar med en felles stand under byfesten i Lillestrøm. På ulike vis samler man prester og pastorer til fellesskap. Man samles når det er Bønneuken for Kristen enhet, og når det er kvinnenes internasjonale bønnedag.

Kjære menighet! Det er verdt et hallelujah når verdens kirker, skritt for skritt nærmer seg hverandre.

Enhet ikke enighet

Kjære menighet. Dagens tekst er et kall til å jobbe for kristen enhet, men hvordan skal vi oppnå det?

Jeg tror det er viktig å skille mellom enhet og enighet. Guds stor menighet sitt fremste kjennetegn kan ikke være massive enighet. En verdensvid kirke må ikke bare leve med teologiske forskjeller, den lever også med enorme kulturelle forskjeller. Enhet i en verdensvid kirke må kunne være et flerstemt kor, men det må være et mål at alle i koret synger på samme melodi.

Enhet gjennom kjærlighet

Den enheten Jesus ber om er ikke en enhet basert på underkastelse, hierarki, eller lydighet. Det er en enhet som skapes gjennom kjærlighet. «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh 17, 23b), ber Jesus.

Startpunktet for all kristen enhet er Guds kjærlighet. Det er den som samler oss, det er den vi vitner om, det er den som sender oss til tjeneste i verden. Veien til kristen enhet må alltid ha som utgangspunkt å tviholde på Guds kjærlighet.

For det betyr noe hvor vi retter fokuset. Hvis fokuset vårt er på det som skiller oss, enten det er teologi, møteformer eller musikkstil, så er det skillelinjene som får fokus. Hvis fokuset er det som samler oss, så er det Guds kjærlighet som får fokus.

Diakonien er derfor et godt sted å synliggjøre og videreutvikle kristen enhet. Den Gud som elsker oss, har også kalt oss til på vise hans kjærlighet i verden. Derfor er det viktig at kristne kan stå sammen i arbeid som peker på Guds kjærlighet til menneskene, lokalt, men også nasjonalt og globalt være en stemme som løfter fram nåde, rettferdighet og kjærlighet i møte med krig, flyktninger og klimautfordringene. 

Også må vi la Guds kjærligheten jobbe i oss selv. Hvordan snakker vi om våre medkristne? Hva fokuserer vi på når vi er sammen. Noen vil Gud kalle til å jobbe i komiteer som kan overvinne århundrer med teologiske uenigheter. Noen vil Gud kalle til felles diakonal innsats med andre kristne. Noen vil Gud kalle til å bygge enhet gjennom felles bønn og vennskap. Noen vil Gud kalle til å vise oss hvordan kirkens mangfold kan berike oss alle. Guds kjærligheten må få jobbe.

På vei inn i fastetiden vil jeg oppfordre deg til å la Jesu bønn bli din. Og kanskje kan du be den sånn:

Himmelske Far, la oss som tror på din Sønn bli ett, forent av din kjærlighet, så verden kan tro. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård