Forrige søndag var det første søndag i advent, adventstiden har begynt og vi begynte et nytt kirkeår. Og i kollektbønnen for denne uka står kirkeåret omtalt som et nytt Nådens år. Og i teksten vi leste fra Jesaja roper profeten ut det samme: Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.
Den som får nåde blir benådet. Benådet, kanskje er det et litt gammelmodig ord. Men vi finner det blant annet i vår grunnlov i § 20 der det står: Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden. Det som benåder er Kongen. Og i denne ukens evangelietekst møter vi Jesu når han hylles som konge:
Matteus 21, 1-9
Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: 'Herren har bruk for dem.' Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:
5 Si til Sions datter:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk, ridende på et esel,
og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!
Adventstiden begynner med påsketekst. Umiddelbart virker det litt underlig. Hvorfor en påsketekst i advenststiden. Advent er kirkens lille fastetid. Og faste handler om å forberede seg åndelig til høytiden som kommer. Og for å forberede oss på det lille barnets ankomst på julaften, inviteres vi til å rette blikket mot hva det lille barnet skal bli. Hva som er oppfyllelsen av engelens budskap om at frelser er født. På Palmesøndag gjør Jesus gjør sitt majestetiske inntog i Jerusalem. Han tas inn mot av folket med hyllest, men vi vet hva som venter han. Under en uke etter henger han på korset.
Om 19 dager skal vi feire julaften. Da er det ikke den korsfestede Jesus som står i fokus, men barnet Jesus. At Gud ble menneske, et lite menneskebarn, avhengig av sin mor Maria og Josef sin omsorg. Og vi kjenner julefortellingens etterspill. Herodes som sender ut sine soldater for å drepe guttebarnet som skal bli en konge. Men Josef er lydhør for engelens ord, og rømmer med moren og barnet til Egypt før soldatene når dem.
Herodes fryktet en konkurrerende konge. Herodes fryktet for sin jordiske makt og ære. Og lite skjønte han at det var himmelens konge som var født til jorden.
To ganger i løpet av den teksten fra Matteus vi leste sammen, referer Matteus til det gamle testamentets profetier. Og dette er noe vi finner gjennomgående hos Matteus. Stadig vekk i Matteus evangeliet kan vi lese formuleringer av typen: Dette skjedde for at det som er talt ved profetene skulle oppfylles. …også følger det et sitat fra det gamle testamentet.
Matteus skrev sitt evangelium hovedsakelig med tanke på de jødene som var blitt kristne. Og derfor er det en hovedsak for ham å vise at Jesus er ikke noe helt nytt og uventet fra Guds side. Jesus er forutsagt hos profetene som frelseren, som Messias.
Herodes var ikke den eneste som hadde sett for seg en konge med verdslig makt og myndighet. Jødenes Messiasforventningene var mangfoldige, men mange av dem ventet en konge som kunne kaste romerne på havet, og la jødefolket gjenvinne gammel storhet, slik som på Davids tid.
Men med Jesu komme, og Jesu kongedømme, slik vi har lærte å kjenne det gjennom hans liv og gjennom kirkens liv, varslet Gud et kongedømme og en kongemakt som er langt større enn noen jordisk konge noen gang har fått.
Et kongedømme som har vokst slik at det strekker seg over 2000 år, på tvers av alle nasjoner, folkeslag og språk, på tvers av generasjoner, politiske synspunkter, rikdom og sosial status. De som bekjenner Jesus som konge er jammen det mest mangfoldige folk noen konge noen gang har regjert. Og det e en kongemakt som ikke rår over verdslige maktmidler, men som hersker i hjertene. De verdslige myndigheter – staten - kan straffe oss med bøter og fengsel, men Jesus jobber på en annen måte. Dette er kongen som jobber i våre hjerter, gjennom vår samvittighet, og får oss til å selv angre, se hva vi har gjort galt, gjøre opp og han lar oss prøve på nytt.
Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden.
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus: ..for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Og i teksten vi leste fra Jesaja står det:
Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren, en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud; jeg skal trøste alle som sørger,
Nådens år kobles sammen med gjengjeld og straff fra vår Gud. Nådens konge – Jesus, skal komme igjen for å dømme. Hva slags nåde er dette, hvis det skal straffes. Er ikke nåden nettopp å slippe straff. Selv om vi ikke liker å snakke om straff, så strider det mot vår rettferdighetssans hvis ugjerninger ikke straffes. Og den nåde som vi tilbys fra Gud gjelder ikke bare hverdagens små feiltrinn, den gjelder alt våre liv og alle andres liv inneholder av feiltrinn. Den er også en invitasjon til drapsmenn, overgripere, tyver og de som har ødelagt både sitt eget og andres liv. Og i denne verden er det myndighetene som straffer, men straffen som tilhører evigheten den har Gud selv båret, nettopp ved å bli menneske, la seg korsfeste av menneskene, men med guddommelig kraft overvinne dødens makt. Det lille barnet som vi venter på fødes nettopp for å ta vår straff, bære vår skyld, så vi kan forsones med Gud og hverandre, så vi kan benådes.
Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.
Julen er nådens høytid. Julen er høytiden der Gud blir menneske, for å inviterer oss inn i det guddommelige fellesskap. Og for å kunne inkluderes i dette gudommelige fellesskapet må vi benådes. Og det lille barnet vi venter på, han har vokst til kongen som både kan og vil benåde oss. For Gud er kjærlighet, og hans nåde tar aldri slutt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar